Når kameraet ikke slipper til: 
Møt tegneren som har sittet i salen i mange av Norges største rettssaker

En historisk rettssak ble i vår avsluttet i Oslo tingrett med kronprinsessens sønn, Marius Borg Høiby, på tiltalebenken. Dommen kom i midten av juni, og er anket.

Det er mange grunner til at saken har fått oppmerksomhet. Mye oppmerksomhet. Én av dem er rettstegningene.

– Jeg ser på meg selv som øyne for flere. Det er avgjørende at befolkningen forstår hva som skjer i rettssalen, fordi det sier mye om kulturen og samfunnet vårt, sier Esther Maria Bjørneboe.

Hun er illustratør, billedkunstner og også rettstegner i Morgenbladet.

– Vi går ofte under radaren, men tegningen er et viktig visuelt tilskudd. I saker som Høiby-saken holder det ikke bare med tekstreferat, fordi man ikke hører stemmene eller ser nyansene. En tegning tar lengre tid å lage enn et foto, men den fanger en ordløs beskrivelse og skaper en form for tredimensjonalitet.

Når juss og journalistikk

Avistegninger er en veletablert komponent av den norske pressehistorien – og av rettshistorien også. Faktisk har det nettopp blitt avholdt (minst) to separate utstillinger om avistegninger i hovedstaden, «Jakta på makta» på Stortinget og «Pennen på strupen» på Nasjonalbiblioteket.

Hos sistnevnte kunne man blant annet lese følgende:

 «På 1900-tallet ble nye, mer kostnadseffektive trykketeknikker introdusert i avisproduksjonen. Det gjorde at avisene ble mer omfangsrike og kunne trykke flere bilder.»

Det åpnet for at nyhetsdekning fikk større plass i avisene.

«Tegnede politiske kommentarer passet ypperlig inn i pressens nye vektlegging av nyhetsformidling. Tegningene fikk ofte en prominent plass på forsidene, der de fungerte som effektive blikkfang. Både Dagbladet og Tidens Tegn kommenterte innenlands- og utenrikspolitikk i 1920-årene, og slik gjorde sitt til at avistegner ble et velansett yrke og avistegningene et selvsagt innslag på sidene.»

Tidens Tegn er for øvrig avisa som var forløperen til Verdens Gang (VG).

Da kameraer ble utstyrt med blitz og rettsakene begynte å minne for mye om «showbiz», ble fotoforbudet et faktum i norske rettssaler. Det skulle gi bedre rettssikkerhet og sørge for frie forklaringer, ro, mindre press, fravær av iscenesettelse og ivaretakelse av verdighet.

På spørsmål om hvordan man så skulle sikre offentlighet og innsyn, ble rettstegnere svaret. 

Tungvekter

Det er altså i krysningspunktet mellom juss og journalistikk at vi finner rettstegner Bjørneboes rike. I nær tretti år har hun rapportert med blyant fra retten.

– Som kunststudent var jeg veldig opptatt av portretter. Jeg så opp til de store avistegnerne i Aftenposten. Min første illustratørjobb var som lørdagsportrettør i Klassekampen på 90-tallet. Det var stressende å sitte der, omringet av folk, samtidig som jeg måtte levere med en gang, men det skjerpet hjernen og lærte meg å ta raske valg. Det har vært nyttig for hele mitt kunstnerskap, reflekterer 54-åringen.

– Den erfaringen gjorde at jeg ble anbefalt da Dagbladet ringte kunstskolen etter en tegner. En av mine første saker var Orderud-saken. Det var skummelt, og jeg følte meg veldig eksponert. Siden har det gått i ett med alle de store sakene.

Tilbake på 1990-tallet var Bjørneboe en novise som rettsreporter. Slik er det ikke nå lenger. At hun har tegnet fra «alle de store sakene» er ingen overdrivelse. Hun er en av få mennesker, om ikke den eneste, som har sittet i salen under behandlingen av de fleste av vår samtids største rettssaker. Vi snakker Young Guns-saken, NOKAS-saken, Lommemannen-saken, Alvdal-saken, Orderud-saken, Eirik Jensen-saken, Manshaus-saken og Høiby-saken – blant annet.

– 22. juli-saken topper alt. Det var spesielt å høre tiltalte snakke om manifestet sitt. Det var ubehagelig fordi jeg på et menneskelig plan nesten «forstod» tankegangen hans mens han snakket, selv om jeg intellektuelt var helt uenig.

Nyansert, men ikke dømmende 

Enkelte avistegninger fra Høiby-saken har fått kritikk. De har blitt hengt ut og gjort narr av fordi de ikke likner på han eller likner på andre ting, men faktisk er ikke fotolikhet et mål.

«Rettstegnerne gjør en svært krevende jobb, ofte på minutter, under strenge rammer og uten mulighet til å «ta det på nytt». Dette er ikke karikatur eller satire. Det er journalistikk», kommenterte VG-journalist og programleder i Krimpodden, Tor-Erling Thømt Ruud, i sosiale medier mens saken pågikk.

«Tegningene er ikke ment å være pene eller fotorealistiske, men å dokumentere situasjonen og stemningen – og å gi oss et visuelt vindu inn i en prosess som ellers ville vært helt lukket», skriver han videre.

For Bjørneboe er en god rettstegning nyansert samtidig som at den fanger essensen uten å være dømmende.

– Jeg tegner hele mennesket, både det gode og det onde. Jeg tegner ikke selve handlingen, men mennesket som sitter der, enten vedkommende er i forsvarsposisjon eller i en sårbar situasjon. Jeg prøver å komme bak førsteinntrykket, forteller tegneren.

– Jeg følger med på kroppsspråket. Det avslører mer enn mange tror. Noen ganger merker nok aktørene det intense blikket mitt og føler seg litt avkledd. Jeg prøver å være så objektiv som mulig, selv om enhver tegning er en tolkning basert på hvem jeg er.

– En helt spesiell formidling

Høiby-saken har vist at publikum har behov for nyanserte tegninger som forteller mer enn ord, mener Bjørneboe.

– Det er viktig med faglighet, men kravene er tøffe. Noen må levere kjempekjapt for nett, mens jeg i Morgenbladet har bedre tid til å jobbe frem uttrykket. Det at tegningen er laget i selve øyeblikket noe blir sagt, gir en helt spesiell formidling, sier hun.

– Jeg håper redaksjonene bruker Høiby-saken som utgangspunkt for å satse mer på rettstegning i fremtiden.

Og nettopp den, fremtiden som rettstegner, har Bjørneboe god tro på.

– Teknologi og kunstig intelligens kan ikke erstatte dette. Så lenge fotoforbudet består, trenger man levende reportere i rettssalen for å fange det menneskelige. Men man må satse på nye tegnere og la dem få tid til å bli gode. Fotoforbudet er viktig for verdigheten i retten. En tegner er en ufarlig og rolig observatør sammenlignet med en fotograf som kan ta mye plass og forstyrre.