Høyesterett har klargjort kravene til «særlig uavhengig stilling»
- Dommen får stor prinsipiell betydning for hvordan arbeidsgivere bruker unntak fra lovens bestemmelser om arbeidstid, sier direktøren i NITO, som var partshjelper i saken.
I dommen som falt 14. oktober (HR-2026-2227-A) tar Høyesterett stilling til hvordan uttrykket «særlig uavhengig stilling» skal forstås.
Høyesterett slår fast at for arbeidstakeren må stillingen innebære tydelig og åpenbar uavhengighet. Det er sentralt at arbeidstakeren har stor frihet til å bestemme omfanget av og tidspunktet for arbeidet.
Annonse
- Dette rydder opp i den omfattende bruken av særlig uavhengige stillinger. Dommen i dag er en stor seier for et rettferdig arbeidsliv, sier Linn Marie Schilling Tjensvold, direktør for arbeidsliv i NITO, i en melding.
Hun mener at dommen er svært viktig for alle arbeidstakere.
Styrte totalentrepriser
Saken gjaldt et NITO-medlem som var ansatt som prosjektleder i et entreprenørselskap og ledet totalentrepriser med omfattende byggearbeider. Et av prosjektene hadde en verdi opp mot hundre millioner kroner, et annet opp mot seksti millioner kroner.
Spørsmålet for Høyesterett var om arbeidsavtalen hans var i strid med de ufravikelige reglene om overtidsbetaling i arbeidsmiljøloven § 10-6; regler som ikke gjelder arbeidsakere i «særlig uavhengig stilling», jf. arbeidsmiljøloven § 10-12 andre ledd.
Mannen arbeidet i entreprenørselskapet fra april 2020 til selskapet gikk konkurs i oktober 2021, altså i ett og et halvt år.
Ifølge lagmannsretten - som Høyesterett sluttet seg til - var prosjektlederens oppgaver å planlegge arbeidet i totalentrepriser, «herunder sørge for at fremdriftsplan ble utarbeidet. Under selve utførelsen måtte han styre prosjektet slik at sluttresultatet ble som ønsket. Han hadde ansvar for at arbeidet ble ferdigstilt til avtalt tid. Som et ledd i dette måtte han styre arbeidsressursene. Videre hadde han økonomiansvar i den forstand at han måtte han passe på at kostnadsrammen ikke ble overskredet. Han styrte underentreprenørene, foretok bestillinger, holdt kontakt med byggherre og håndterte endringer. Han førte møtereferater, reviderte fremdriftsplaner og ivaretok HMS».
Ifølge prosjektlederens arbeidsavtalen var arbeidstiden avtalt til førti timer i uken, ikke inkludert pauser. Normal overtid var regnet inn i lønnen, og mannen fikk ikke utbetalt overtid.
NAV lønnsgaranti avslo krav om overtid
I oktober 2021 gikk selskapet - som hadde en rekke datterselskap i bygg- og anleggsbransjen og om lag 170 ansatte - konkurs. Etter konkursen satte mannen frem et krav om overtidsbetaling.
Av dommen går det frem at NAV lønnsgaranti avslo kravet, og klage ikke førte frem. Prosjektlederen rettet da et krav mot styrelederen i selskapet, som også var daglig leder og hovedaksjonær.
Tingretten kom frem til at prosjektlederens stilling var omfattet av unntaket i arbeidsmiljøloven § 10-12, og at mannen ikke hadde lidt økonomisk tap. Retten kom også frem til at eieren ikke hadde forvaltet selskapet på en uaktsom måte.
Prosjektlederens anke til Gulating lagmannsrett ble forkastet i oktober i fjor. Også lagmannsretten kom til at arbeidsmiljølovens krav var oppfylt. Prosjektlederen anket til Høyesterett.
- Ikke spesifisert i arbeidsavtalen
Overfor Høyesterett anførte mannen at arbeidsavtalen ikke hadde noen referanse til at stillingen var særlig uavhengig, eller at reglene om arbeidstid i arbeidsmiljøloven skulle fravikes. At arbeidsavtalen hadde en formulering om at normal overtid var inkludert i lønnen, forutsetter tvert om at arbeidsforholdet ikke var unntatt fra reglene om arbeidstid, mente han.
Videre ble det vist til prosjektlederen ikke hadde personalansvar eller frihet til å delegere oppgaver, og at arbeidstiden ble styrt av fremdriften i prosjektene.
Disse var i Høyesterett
Prosjektlederen og partshjelper NITO (Norges ingeniør- og teknologiorganisasjon) var representert av advokat Oddvar Lindbekk i Lindbekk Sandnes & co.
Arbeidsgiveren var representert av advokat John Heitmann i Advokat1. Partshjelperen SMB Norge var representert av advokat Nicolay Skarning i Simonsen Vogt Wiig.
Dommere i saken: Aage Thor Falkanger, Ingvald Falch, Borgar Høgetveit Berg (førstvoterende), Are Stenvik og Tonje Vang.
Arbeidsgiveren, på sin side, anført at lagmannsrettens dom var korrekt, og at prosjektlederen aldri leverte timelister, og heller ikke krevde betaling for overtid.
- Det er den enkelte arbeidstakers kontroll over egen arbeidstid som må vurderes
Høyesterett, ved førstvoterende Borgar Høgetveit Berg, mener at ordlyden og forarbeidene for arbeidsmiljøloven § 10-12 andre ledd om «særlig uavhengig stilling trekker i retning av at det er snakk om en snever unntaksbestemmelse.
«Etter mitt syn må vurderinga av om ei stilling er særleg uavhengig etter lova, ta inn over seg alle rammevilkår. Dette følgjer av at det skal gjerast ei heilskapleg vurdering, og at det er den einskilde arbeidstakarens kontroll over eiga arbeidstid som skal vurderast. Å utelukke omstende som heller ikkje arbeidsgjevaren har herredøme over, vil rokke ved kjernen i vurderinga, som altså er arbeidstakarens kontroll over eiga arbeidstid. Ei stilling som ut frå ytre rammevilkår ikkje er uavhengig, kan ikkje bli uavhengig etter lova ved at arbeidsgjevaren ikkje set grenser for arbeidstida.»
Arbeidstakeren må selv kunne fastsette de periodene han står til disposisjon for arbeidsgiveren. Det er ikke tilstrekkelig at arbeidstakeren selv bestemmer når på døgnet han skal arbeide, heter det videre.
- Stillingen må innebære tydelig og åpenbar uavhengighet
Høyesterett viser til at EU-kilder legger tyngdepunktet på friheten til selv å bestemme arbeidstiden, og oppsummerer i avsnitt 39:
«Oppsummert: For at unntaket i arbeidsmiljølova § 10-12 andre ledd skal koma i bruk, er det ikkje tilstrekkeleg at stillinga gjev arbeidstakaren fleksibel arbeidstid. For å bli rekna som ei særleg uavhengig stilling, må ho for arbeidstakaren innebera tydeleg og openberr uavhengigheit. I denne vurderinga vil det vera sentralt om arbeidstakaren har stor fridom til å bestemme omfanget av og tidspunkta for arbeidet. Vurderinga må under alle omstende vera konkret og ta inn over seg alle rammevilkår.»
- Hadde avgrenset råderett
Når det gjelder den konkrete saken, viser Høyesterett til at prosjektlederen kunne styre arbeidsoppgavene i prosjektene og hadde stor frihet til å bestemme hvordan arbeidet skulle utføres.
«Men han hadde avgrensa rådvelde over eiga arbeidsmengd og bestemte heller ikkje fritt når arbeidet skulle gjerast. Som prosjektleiar i dei ulike byggjeprosjekta arbeidde han under rammevilkår som reelt avgrensa høvet til å bestemme over eiga arbeidstid. Vurderinga til tingretten og lagmannsretten er særleg retta mot arbeidsoppgåvene A hadde som leiar, og mindre på i kva grad han bestemte over eiga arbeidstid – både arbeidsmengd og arbeidstidspunkt.»
Videre viser Høyesterett til at det var flere momenter som tyder på at prosjektlederen ikke selv styrte sin egen arbeidstid:
«Ut over dei faktiske omstenda som er skildra i sitatet over, nemner eg at A etter konkursen tok kontakt med B for å dokumentere kravet om overtidsbetaling overfor Nav Lønsgaranti. B stadfesta då at A hadde arbeidd mykje, at han ved fleire høve hadde bede om avspasering – og at det var naturleg at delar av tidsbruken burde dekkjast av lønsgarantien. At A måtte be om avspasering, tyder på at han ikkje stod fritt til å styre arbeidstida.»
Høyesterett konkluderer med at stillingen prosjektlederen hadde, ikke var særlig uavhengig, og opphevet lagmannsrettens dom.
Arbeidsgiveren ble dømt til å betale mannens sakskostnader for Høyesterett på 534.228 kroner.
