Driver advokatfirma med både fastpris og makspris

– Jeg pleier å si at vi er som et rettshjelpstiltak på steroider.

Slik beskriver Farooq Ansari advokatfirmaet Insa – selskapet han selv grunnla sammen med Veronica Viktil og Muhammad Saqib Rizwani for tre år siden.

For han er selve målet at Insa skal være noe helt annet enn hva advokatbransjen for øvrig kan tilby. Vi snakker flate strukturer, både fastpris og makspris på tjenestene, og et eksplisitt ønske om å dyrke annerledeshet.

– Da vi startet Insa, var målet hele tiden å lage et advokatfirma som er tilgjengelig og som senker terskelen for at folk kan ta kontakt med advokat. Vi ville også skape verdens beste arbeidsplass for advokatene selv, forteller Ansari.

Han erkjenner at det er vanskelig å lage «noe helt annet» i en jungel av virksomheter preget av strenge, tradisjonelle rammer.

– Vi er i en konservativ og proteksjonistisk bransje, som er ekstremt homogen på mange måter. Det er ikke lett å gjøre endringer, og det er begrensninger på kapitaltilgang, så man må bruke egen innsats. Vi har dratt nytte av erfaringer fra andre bransjer, som bank og forsikring, fortsetter han.

– Bare det å lage en «kundereise» var noe helt nytt i advokatverdenen. Hos oss kan man booke digitale møter hver dag. Jeg anslår at rundt nitti prosent av møtene våre skjer digitalt nå. Vi har også lik pris for alle våre advokater, uavhengig av eierskap og fartstid. Det skal være som å gå til legen. Du forventer god hjelp uavhengig av hvem du møter. Dette bryter med den tradisjonelle måten å drive på.

Det avgjørende meningsmangfoldet

Foreldrene til Ansari kom til Norge på 1970-tallet. Verken moren eller faren har høyere utdanning, mens både Ansari og søsknene er velutdannet. Søstrene og lillebroren gikk for medisin. Ansari, i opposisjon, gikk for juss.

For han har «fellesskap» alltid vært en driver, og han tør å satse der andre nøler. Eksempelvis var han med å starte studentorganisasjonen Mino.Jur for å sikre et samlingspunkt hvor relasjoner ikke var drevet av alkohol.

– Vi så at mange med vår bakgrunn trengte et fellesskap og rollemodeller, og at mange falt fra. På den tiden var alkohol en stor del av det sosiale gjennom ulike arenaer, og vi ønsket å skape et forum hvor det å være annerledes ble ivaretatt, mimrer Ansari.

Nå for tiden har han trappet ned på advokatjobbingen for å være leder og drive selskapsutvikling. Han medgir at han gjerne skulle brukt flere arbeidstimer under kappen – selv om han er nøye med å presisere at han ikke er en advokat, men at han bare jobber som en.

– Det viktigste for oss er at vi må ha mennesker med forskjellige perspektiver. Den enkleste måten å se mangfold på er hudfarge, men det viktigste er meningsmangfold. Vi dyrker denne annerledesheten i alt, fra nettsiden til prismodellen. Vi som er profesjonelle bør vite hva ting koster. En av de største grunnene til at folk ikke kontakter advokat, er frykten for at taksameteret løper. Ved å sette et makstak i alle saker, tar vi risikoen hvis vi går over.

Frihet, ferie og kultur

I likhet med advokatfirmaer flest, ønsker Insa også å ansette juristene som er best på fag, men ikke best på fag alene.

– Jeg sier til søkere at hvis målet er å bli kjemperik, så er ikke dette stedet. Men her får man et godt grunnlag som generalist, man får tidlig ansvar og mye frihet. Jeg ønsker at vi skal være et springbrett for fullmektiger, utdyper Ansari.

– Vi konkurrerer på frihet, seks ukers ferie og en kultur som er superviktig. Vi plukker folk som passer inn i miljøet. Vi har full frihet når det gjelder hjemmekontor, men det er min oppgave som leder å legge til rette for at folk har lyst til å komme på kontoret. Menneskene er vår viktigste brikke.

Nylig deltok han i en debatt om hva som skal til for å oppnå reelt mangfold i advokatbransjen. Ansaris hovedpoeng var enkelt: Man må jakte annerledeshet, og jakten må være genuin.

På spørsmål fra Advokatbladet om hvorfor det er så vanskelig for advokatbransjen å etablere nettopp reelt mangfold, svarer Ansari med en historie fra den nevnte debatten. 

– På arrangementet ble det servert frokost, og all maten bestod blant annet av skinke. Det var et paradoks og ganske pinlig. Det fantes ingen alternativer for de som ikke spiser svin eller kjøtt. Det viser at det ikke er nok å bare snakke om mangfold. Det må aksepteres i praksis. Da blir det enklere å få søkere som føler de kan være seg selv, uavhengig av om de passer det tradisjonelle bildet av en advokat i slips fra vestkanten.

Sommerspaltens faste spørsmål

– Hvilken lov bør endres fortest mulig?

– Eierskapslovgivningen for advokatselskaper. Den er uten tvil et hinder for innovasjon. De store firmaene tjener godt og vil ikke ha endring, men det gjør at vi som er mindre ikke får tilgang på kapital for å utvikle teknologi. Help er et levende eksempel på det.

– Hvilken sak har du lært mest av i din karriere?

– Min første drapssak hvor jeg var bistandsadvokat og Øystein Storrvik var forsvarer.

– Hva er det beste med å jobbe som advokat?

– Det er gleden ved å hjelpe noen som sitter i en dyp krise eller personlig tragedie, enten det er barnefordeling eller eiendomssaker. Å få løst en sak som betyr enormt mye for et menneske, gir stor tilfredsstillelse.

– Og hva er det verste?

– At det blir en livsstil. Man blir sugd inn i det og føler at man er på jobb hele tiden. Det kan være altoppslukende, selv om vi har blitt bedre på å sette rammer i det siste.

– Hva er den største trusselen mot den norske rettsstaten akkurat nå?

– Behovet for rettshjelp vokser raskere enn tilgangen til den. Teknologi kan øke tilgangen til juridisk bistand, men i Norge har vi ikke skapt rammevilkår som gjør slik innovasjon mulig i privatjussmarkedet.

– Har du et faglig forbilde?

– Jeg liker Øystein Storrvik veldig godt, både som menneske og fagperson. Han er ekstremt dyktig, men også et godt menneske. 

– Har du en «guilty pleasure»?

– Til å ha så lite hår, bruker jeg overraskende mye tid hos frisøren. En tur om lag hver 10. dag

– Hvor går sommerferien?

– Jeg har vært ti dager i Mexico City og New York for å se fotball-VM. Og så henter vi et fotballag med vanskeligstilte barn fra Pakistan til Norway Cup, slik vi har gjort de siste tre årene. I fjor vant vi faktisk. Barna er rundt 15 år.