Høyesteretts syn på straff

Halvard Helle. Foto.Schjødt-advokat Halvard Helle. Foto: Robert Eik

Da Høyesterett i 2015 markerte sitt 200-årsjubileum, medførte dette flere interessante bokutgivelser om vår øverste domstols rolle i det norske samfunnet. Men Høyesteretts viktige rolle som straffedomstol ble jevnt over underkommunisert.

Eksempelvis avgrenset professor Jørn Øyrehagen Sunde skarpt mot all omtale av rettsutvikling på strafferettens område i det store verket om Høyesterett i perioden 1965-2015.

Derfor er det en begivenhet at Sverre Flaattens doktoravhandling Høyesteretts lenker nå er omarbeidet og gitt ut i bokform. Flaatten tar for seg Høyesteretts syn på straff i tyverisaker og domstolens straffutmålingsbegrunnelser i etterkrigstiden. Ved å analysere og sammenlikne domspremissene i tyverisaker på 1950-tallet med dagens praksis, viser han hvordan straffens begrunnelse og legitimitet er endret i takt med samfunnsforholdene.

Ved hjelp av rettssosiologiens analyseredskaper griper han dermed inn i to brennhete, dagsaktuelle politiske spørsmål: I hvilken utstrekning skal domstolene ha herredømme over straffeutmålingen? Og er domstolens handlingsrom innsnevret som følge av politiske signaler og et endret syn på i hvilken grad allmennpreventive og individualpreventive grunner har betydning for den konkrete utmålingen av straff?

En «fintfølende» domstol

Særlig én forskjell er slående i Flaattens beskrivelse av 1950-tallets tyverisaker og dagens praksis: Synet på betydningen av gjerningspersonens bakgrunn og personlige forutsetninger ved straffutmålingen.

På 1950-tallet hadde Høyesterett et vidt spillerom i spørsmålet om utmåling av straff. Flaatten beskriver Høyesterett som en «fintfølende» domstol som var lydhør for individuelle forhold, og villig til utmåle en straff tilpasset gjerningspersonens bakgrunn, karakter, livsforhold og personlighet. Samtidig måtte slike interesser ofte vike i møtet med vektige økonomiske samfunnsinteresser, som ved tyverier fra bedrifter. Domstolen fant det berettiget å gå langt inn i intimsfæren for å finne frem til en korrekt utmålt straff. Strafferetten speilet velferdsstatens og formynderstatens fremvekst.

1950-tallet var også behandlingsoptimismens gullalder, på godt og vondt. Bruken av betingede dommer skjøt fart, men individualprevensjonen kunne også berettige dom på plassering i de fryktede arbeidsskolene, som skulle endre lovbryterens sinnelag og gjøre ham til en nyttig samfunnsborger. Flaatten påviser her hvordan Høyesterett gjennom en svært restriktiv praksis bidro til denne institusjonens undergang.

Allmennprevensjon triumfer

Seksti år senere er bildet et annet. Et nytt begrep; de mobile vinningskriminelle, blir lansert. I kombinasjon med den nye såkalte mafiaparagrafen i straffeloven (1902) § 60 a, medfører dette at samfunnssikkerhet og allmennprevensjon langt på vei slår ut vektleggingen av siktedes personlige forutsetninger. Gjerningsmannens intimsfære er ikke lenger interessant, så lenge det ikke er tale om at et rusproblem ligger bak lovbruddet.

Høyesteretts begrunnelser endrer også struktur. Enten det er tale om lommetyverier eller innbruddstokt på landsbygda, fremheves lovbruddets skadelige karakter, fornærmedes situasjon og et opplevd behov for strengere straffer.

Krenkelsens karakter og alvorlighetsgrad står i forgrunnen, og straffene skjerpes og standardiseres. Femtitallets krav om endring av personlighet og normativ tilslutning til velferdsstaten, er avløst av et krav om strategisk lydighet fra dagens omreisende tyver. Det kreves ikke lenger det riktige sinnelag, bare den riktige handling. Ringen er sluttet tilbake til allmennprevensjonens begynnelse på starten av 1800-tallet.

Historien gjentar seg

Flaattens bok er et vesentlig bidrag til å belyse Høyesteretts avgjørelser i en kontekst som går ut over det rent rettsdogmatiske. Han påviser hvordan rettens avgjørelser formes i samspill med og som svar på dyptgående samfunnsmessige endringer. I tillegg til analysene av 1950-tallets og nåtidens dommer, trekker Flaatten i bokens kapittel 3 også de helt lange linjer fra kriminalloven av 1842, via straffeloven av 1902 og strafferettsreformen i 1929 frem til 1930-tallets harde politiske debatt om straffeutmåling burde skje ut fra et bredt dommerskjønn eller i form av faste takster. Historien gjentar seg også på dette området.

Derfor er dette en bok som enhver dommer, aktor eller forsvarer vil ha utbytte av å lese for å forstå ikke bare sin egen rolle ut over den enkelte sak, men også hvordan rettsapparatet møter enkeltmennesker, enten det er tale om tyvene eller deres ofre.

Høyesterett, straffen og tyveriene, Sverre Flaatten, Fagbokforlaget, 266 sider, 549 kroner.

Halvard Helle

Halvard Helle er partner i Schjødt, og har vært fast forsvarer i Høyesterett siden 2011. Han har tidligere vært journalist og utenriksredaktør i Dagbladet.