Cecilie Østensen Berglund har i mange år jobbet med menneskerettigheter og med samiske rettsforhold, blant annet som styreleder i Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter.
Da Høyesterett i begynnelsen av januar arrangerte sin årlige pressefrokost, ga hun noen generelle merknader om plenumssaken, som Høyesterett har satt av hele syv dager til å behandle. Saken startet onsdag 17.januar.
Kjernen i saken er hvem som skal ha bruksrettighetene til et 470 kvadratkilometer stort område i Nesseby kommune i Finnmark. Området er eiet av Finnmarkseiendommen (FeFo), som etter at Finnmarksloven trådte i kraft i juli 2006 har eid 95 prosent av all grunn i Finnmark, et område større enn Danmark, og har rike naturressurser som rype, laks, elg og beiteområder.
Sápmi – som er den tradisjonelle betegnelsen på samenes nasjon, omfatter både det geografiske arealet, og folkets felleskap, fortalte Cecile Østensen Berglund.
Ett folk, fire stater
– Samene er ett folk, bosatt i fire stater; Norge, Sverige, Finland og Russland. Størsteparten av det samiske folket er bosatt i Norge. De bodde der før statsgrensene ble etablert, og er derfor å anse som et urfolk, i tråd med internasjonale konvensjoner. Siden 1988 har vi hatt en egen grunnlovsbestemmelse for å sikre at den samiske folkegruppen skal utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Dette er forhold som fort kan dukke opp i domstolene, et godt eksempel er denne plenumssaken. Lokalbefolkningen i Nesseby har anført at om Finnmarkseiendommen skal styre bruksrettighetene, vil dette innebære en krenkelse av deres rett til kulturutøvelse, sa Berglund.
– I saker som dreier seg om samisk rettsavklaring, bør domstolene kartlegge den kulturelle og historiske sfæren, før den går inn på det juridiske. I plenumssaken vil både kultur, samfunnsliv og den muntlige rettstradisjonen stå sentralt, og saken skal belyses i full bredde. Det gleder vi oss virkelig til, sa Berglund.
Les mer om plenumssaken her: - Å jobbe med saken er det største en prosedyreadvokat kan drømme om
Rein er ikke sau
Det store paradigmeskiftet i sameretten kom i 2001, med Selbu- og Svartskogensakene, hvor nettopp historie og kultur stod sentralt, opplyste hun.
– I Svartskogensaken, som handlet om eiendomsretten til et utmarksområde, startet den historiske gjennomgangen i 1666, mens Selbusaken var en plenumssak om beiterettigheter for rein. Høyesterett valgte å se hen til særtrekk ved den samiske næringen. Rein er ikke sau, og Høyesterett sa uttrykkelig at det som gjelder for andre beitedyr, ikke automatisk kan overføres til reindrift. Samisk sedvane ble viktig i tolkningen, sa Berglund.
Taushet kan gi galt inntrykk
Språk, kommunikasjon og forståelsesproblemer er andre viktige temaer:
– Taushet kan oppfattes på en annen måte blant samer enn andre. Måten man ordlegger seg på, kan lett føre til misforståelser. Man kan få inntrykk av at samene er lite samarbeidsvillige i retten. I 2004 fikk vi Indre Finnmark tingrett, vår eneste tospråklige domstol, og da startet også undervisning i samerett og faste introduksjonskurs for nye dommere i ting- og lagmannsrett, sa Berglund.
Hun fortalte en historie fra Indre Finnmark tingrett, der en tiltalt same kom inn i rettssalen og hilste hjertelig på aktor.
– «Du vet at jeg er fra påtalemyndigheten», spurte aktor ham. «Ja, men du er samisk, og blir jeg dømt, vet jeg at du har forstått hva jeg mente», svarte mannen.
Ulike terminologier
En utfordring i sameretten er manglende juridiske begreper: På nordsamisk finnes syv hundre juridiske termer, mens sør- og lulesamisk ikke har noen, fortalte Berglund.
– Men samisk har en særlig rik terminologi sammenlignet med norsk i reindrift og utmarksbruk. Tolkning krever fagkompetanse.
– At parter og vitner ikke møter i Høyesterett, kombinert med samisk kultur, stiller særlige krav til Høyesterett. For Høyesterett kan et viktig supplement være bruk av sakkyndige. I plenumssaken er det innhentet betenkninger fra flere sakkyndige. Vårt formål er å anvende riktig juss, sa Berglund.
Dette er Nesseby-saken
Hvem har rett til å styre og forvalte utmarksressurser som elg, rype, multer og fisk på Finnmarkseiendommens grunn i Nesseby kommune: Er det lokalbefolkningen, representert ved Nesseby bygdelag, eller Finnmarkseiendommen? Dette er spørsmålet som skal avgjøres i Høyesterett.
Etter at Nesseby bygdelag først tapte striden om bruksrettighetene til området i Finnmarkskommisjonen – et domstollignende organ som kartlegger hvilke rettigheter folk i Finnmark historisk har opparbeidet seg – ble saken anket til Utmarksdomstolen for Finnmark. Den avgjorde i januar i fjor at det er den fastboende befolkningen i området som alene har rettighetene til de fleste fornybare naturressurser i området, og til å styre utnyttelsen av disse, ikke grunneieren Finnmarkseiendommen.
Finnmarkseiendommen anket til Høyesterett – mens Nesseby bygdelag anket ett forhold; at dommen ikke også ga dem rettigheter til fisket i Bergebyelva.
– Saken berører hele Finnmarks befolkning. Stortinget har ønsket at man identifiserer, avklarer og anerkjenner de hevdvunne rettigheter som Finnmarks befolkning, på bakgrunn av gammel, tradisjonell bruk, har. Hva blir igjen av disse rettighetene hvis Finnmarkseiendommen skal styre og forvalte dem, spør Brynjar Østgård, som representerer Nesseby bygdelag i saken.
Fordi saken har en så prinsipiell karakter, har Høyesterett satt av hele syv dager til å behandle den i plenum. Saken startet 17.januar..
