22. juli-saken: Etableringen av nasjonalt minnested på Utøyakaia stoppes ikke

Per Racin Fosmark

Per Racin Fosmark er lagdommer i Borgarting lagmannsrett.

Han har over 25 års erfaring som advokat og møterett for Høyesterett.

Han er også leder av Reklamasjonsnemnda for eiendomsmeglingstjenester, og er redaktør av Lovdatas sivile flaggsaker.

Fosmark er redaktør for Advokatbladets fagsider Ju§nytt.

Borgarting lagmannsrett avsa 25. november 2020 enstemmig kjennelse - LB-2020-153091 - hvor noen naboers begjæring om midlertid forføyning med krav om stansing av arbeidene med etablering av nasjonalt minnested etter 22. juli på Utøyakaia ikke ble tatt til følge.

Tingretten kom til motsatt resultat, men statens og AUFs anker førte frem.

Lagmannsretten kom til at hovedkravet (krav på stansing av arbeidene med etablering av minnested) ikke var sannsynliggjort, se side 18-41. Hovedspørsmålet var om det var sannsynliggjort krav etter naboloven § 2, jf. § 10.

Ikke urimelig skaderisiko

Retten så først på det rettslige utgangspunktet ved vurderingen av om nabolovens tålegrense var overskredet. Deretter om det var sannsynliggjort en adekvat årsakssammenheng mellom etableringen av minnestedet på Utøyakaia og risikoen for fremtidig psykiske skader/merskader for ankemotpartene/naboer.

Konklusjonen ble at den mulige skaderisikoen som foreligger, fremstod som en relativt fjern og upåregnelig følge av etableringen av et nasjonalt minnested ved Utøyakaia.

Ulempene og mulig skaderisiko var heller ikke urimelig eller unødvendig i nabolovens forstand. Ankemotpartene hadde følgelig ikke sannsynliggjort et krav etter naboloven § 2 som gav grunnlag for å nekte minnestedet oppført ved Utøyakaia, jf. § 10. EMK artikkel 8 kunne heller ikke føre et annet resultat.

Forelå ikke «fare ved opphold»

Når det gjaldt sikringsgrunn, kunne det når hovedkravet ikke var sannsynliggjort, bare være aktuelt med midlertid forføyning dersom der forelå «fare ved opphold», jf. tvisteloven § 34-2 andre ledd.

Lagmannsretten kom til at det ikke var tilfelle.

Selv om saken ikke hadde budt på vesentlig tvil, fikk staten og AUF ikke tilkjent saksomkostninger.