Det var en rørende historie i lokalbladet forleden om rause foreldre som donerte datterens organer til flere som fikk livet i gave, da hun måtte gi fra seg sitt. Vi måtte frem med lommetørkleet. Vi har tenkt på det mange ganger og sagt fra til de som måtte stå rundt vår sykeseng og ta noen avgjørelser at de må bare forsyne seg. Flere burde snakke om dette rundt kaffebordet. Nå er vi ikke helt sikre på om det er så mye å gi bort fra vårt tilårskomne legeme, men vi kan anbefale nyrene, de er trolig i orden. Og det kan tenkes at det finnes andre reservedeler til noen som måtte trenge det mer enn oss. Samtidig var det gledelig å lese en skikkelig sak og ikke bare dobbeltsidige middagsoppskrifter og bilomtaler og reiseforslag fra et byrå som ikke vet hvor Follo ligger på kartet. Lokalaviser er viktige når de skriver om lokale viktige ting. Samtidig gruer vi oss til valgkampen der partikontorene spyr ut intetsigende lange leserinnlegg som bare er til plage.
Og vi som beveger oss til daglig i de prinsipielle pressekretser, sender en takk til stortingsrepresentant Sylvi Graham. Som styreleder for Fagpressen har vi kjempet mot moms på fagblader og nå kjemper vi for at medieansvarsutvalget skal forstå hva redaktøransvaret egentlig er. Vi er faktisk i tvil om advokatene i utvalget har fått det med seg. Til gjengjeld har Sylvi forstått det. Og hun nøyde seg ikke med Stortingets talerstol for å si fra. Hun sa det høyt og tydelige fra Europarådets talerstol! Heia Sylvi!
Fra Bruket kan vi melde at det første vårtegnet har meldt seg. Nei, det er ikke verken hestehov eller blåveis, det er maur i kammerset. Hver vår får vi besøk av en ivrig gjeng små brune maur som bare venter på våren og på at de kan bygge tue i skogen. Det rekker de aldri, for de havner i de grønne lokkeboksene vi setter ut.
Dyrelivet på Bruket er i det hele tatt til dels påtrengende. Her kommer vi hjem fra syklubb og nedpå jordet står en gjeng rådyr og gomler utlagt frukt. Vi har ikke før registrert dem i øyekroken, før en elg står rett foran oss i veien opp til huset. Broren (eller var det søsteren) stod like ved og begge stirret på oss. Den ene lusket opp i haven og forsynte av noen gjenglemte epler. Vi følte ingen trang til å parkere i garasjen og gå over tunet alene i mørket selv med piggstaver til forsvar. Men elgen brød seg ikke om at dachsen Pettersen halset mot skyggen i haven. Vel innenfor døren, oppdaget vi at katten Fiona spiser dyr kattemat til ingen nytte. Hun får snart trekk i lønn. Hun ligger oppå printeren og sover i solstripen og skulker unna. I benkeskapet har musene hatt juletrefest på flatbrødet etter møljelaget. Dette er Fionas jobb. Og på badet surrer det en ørsken flue. Så ensom er man aldri på landet i gamle hus.
Til helgen fortsetter vi arbeidet med å vinne svømmebilletten til Fuerteventura for ikke å snakke om innendørs sykling der vi ikke kommer av flekken. Pulsklokken vi fikk til jul arbeider overtid for å finne ut at vi har puls. Utfordringen er bare at vi må ha lesebriller for å se hvor høy pulsen blir. Her forleden var i helt oppe i 156 og kjapt ned til 100 og det skal være så bra at vi egentlig bør melde oss på Birken. Vi kler ikke ettersittende goretexdrakt og dessuten tror vi at næringslivslederne i 40-årene ville bli lei seg om vi syklet forbi dem. Så vi holder oss hjemme.