…Lykke og ulykke ganger på rad. Medgang og motgang hverandre tilrope, solskinn og skyer de følges og ad… Det er mer enn 300 år siden dansken Thomas Kingo innså at livet har en balanse. Sist uke fikk vi vite at våre små midler har formert seg i et fond i Asia og at vi bare må skatte 28 % av formeringen. Om ikke direkte lykke, så i alle fall en liten glede. Og vi har sett på nært hold at Begeistringsetaten i Nordby fungerer og begeistrer en rekke mennesker som vil samarbeide. Nå blir det sambatog og konsert på Stuene og Bruce Springsteen er ikke langt unna. Og den ene mormorgleden på to år kan si mormor klart og tydelig. Lykken finnes der man minst venter det. Men Kingo tok med begge sider i sin salme.
Derfor må vi fra Bruket melde at dachsen Pettersen har fått hvile. Han nærmet seg 14 år og var ikke lenger særlig sprek. Alle som har måttet sende sine gode venner til avlivning, vet at det er vondt. Ikke bare må du savne dem, det er du som tar beslutningen om liv eller død. Folk uten kjæledyr tenker kanskje: - Det var jo bare en hund! Pettersen var ikke en hund, han var en venn. Vi tok et stort lommetørkle og satte oss ned og leste Per Sivles ”Berre ein hund” om hunden Hall og gråt enda mer. Så skurte vi kjøkkenet og kjøkkenbordet og buret hans og skrudde av telefonen og hadde hjemmekontor med lommetørkle – lenge.
Nå er han sammen med andre fotballglade dachser og spiller spiss på dachselaget. Han elsket fotball. En gang stakk han av - det gjorde han for så vidt flere ganger - men vi pleide å finne ham igjen i revehiet under potetkjelleren der han lot seg lokke ut med en skive salami. Denne gangen gikk det flere dager med bekymring og etterlysning i lokalbladet. Da ringte det noen og lurte på om det var vår dachs som spilte fotball i haven deres. Det var det. Sliten og lykkelig kom han hjem igjen.
Han hatet katter. For lengst henfarne omplasseringskatt Tiger fikk erfare det. Slet Pettersen seg, hadde han en fast rutine: Først bort til elghundene for å gi beskjed om at dette tunet var hans, deretter jage Tiger opp i et epletre og så rett til skogs for å finne rådyr. Når han var lei av rådyrjakten, gikk han over til revehiet. Om han kom når vi ropte navnet hans? Jakthunder med mye jaktblod har selektiv hørsel og kommer når det passer dem. Salami var det eneste språket han forstod. Men en kattunge i huset aksepterte han. Skipskatten Fiona og Pettersen rullet rundt på kjøkkengulvet i munter lek det siste året. Men det gjaldt bare innendørs. Ute hadde Pettersen et rykte å ta vare på.
Han var den snilleste hunden man kunne tenke seg, det eneste han ikke likte var å bli nappet i ryggpelsen og det skjønner vi godt. Det er et påfunn av hundeutstillingenes tyranni. Hvilken hund i naturen har fast time til napping av ryggpels? Dyrlegen kjørte barbermaskinen over ryggen hans når pelsen ble for tykk og varm og det var han fornøyd med. Han elsket mat, fotball, barn, jakt og livet. Da det ble tomt hjemme, flyktet vi noen dager til mormordalen for å slippe unna det tomme kjøkkenet, men tok oss i å lure på hvorfor ikke Pettersen lå under kjøkkenbenken i mormorhuset og smilte. Man skriver selvsagt ikke nekrologer over hunder, vi er ikke helt bløt heller, men vi har lagt ut en fotballfilm på youtube.com Opptaket er fra haven på Bruket der han endte med å bite hull i fotballen til en av mormorgledene. (søk på dachs pettersen fotball) http://www.youtube.com/watch?v=1E4l-4HhkQ4
I helgen skal vi svømme videre til Fuerteventura og vente på våren. Nå bør den komme snart! Vi trenger den.
Ha en strålende helg!
Marit Aschehoug