Forrige kvelden satt vi rolig og ubeskyttet på Bruket og arbeidet med en av de mange årsberetninger vi har påtatt oss. Plutselig kommer en diger hvit varebil glidende opp på tunet i kveldsmørket og vi går selvsagt ut for å se hva slags ærend den måtte ha.
På trappen står en blid ung mann og spør hva slags fisk vi liker best. Før vi får sanset oss til å svare, har han slept en rekekartong ut av fiskebilen sin, godsnakket med oss om kvaliteten på kamskjell og parkert rekekartongen på kjøkkenbordet. Hvordan dette skjedde er vi i tvil om i ettertid. Han hadde samtidig med seg en diger pose svære kamskjell og en kartong med gambas digre som hummer.
Vi slipper aldri noen inn, særlig ikke om kvelden og i alle fall ikke selgere. Så nå lurer vi på hvorfor vi frivillig betalte 1700 kroner for reker, kamskjell og gambas. Det er for dyrt til at katten kan få det. Og denne pene unge mannen som kunne selge sand i Sahara, fikk oss aldeles frivillig til å skrive oss på en liste så han kunne komme tilbake om tre måneder! Vi fikk til og med en brosjyre med beskjed om at vi kunne klage hvis vi ikke var fornøyd med kvaliteten. Hildrande du! Vi fortalte historien til vår venninne på Ski som er norgesmester i tapas, og hun hadde hatt besøk av samme mannen og kjøpt torskeloin (benfri indrefilet av torsk) som kostet nesten det samme som alt arvesølvet hennes. Vi ble enige om at kamskjellene må nytes med dyr musserende.
Men Polet på Vinterbro har fått skjenn fra sentralt hold for tilbudsvinduet sitt bak i butikken. Ikke at det het Tilbud eller Salg, langt i fra, det het bare nedsatt pris og du måtte vite at den lille beskjedne hyllen med to punkts skrift på prisen var helt bakerst i lokalet. I dag var hyllen tom! Vi spurte forsiktig en av de flinke entusiastene som ikke ser bebreidende på oss når vi kjøper musserende, og han kunne fortelle at tilbudshyllen var inndratt. Men hvis vi oppførte oss ordentlig, kunne vi gå stille til informasjonsdisken bakerst i lokalet og hviske forsiktig at vi ville se på de nedsatte varene og da kunne vi få vite hva de hadde. De hadde en tørr hvitvin.
Fra Bruket kan vi ellers melde at vi under femmila sist søndag ikke hadde nerver til å se på fjernsyn og derfor benyttet anledningen til å rydde i krydderskapet over komfyren og skapet med te og kaffe. Vi skjønte alvoret da vi fant krydder som gikk ut på dato i 1993. For ikke å snakke om kakepyntgelé med snerk og kaffelatte i porsjonsposer som musene hadde hatt julebord i. Vi endte med å sende kaffetrakteren i oppvaskmaskinen siden den ikke har vært i bruk på snart tyve år. Da vi kom til Bruket, så Mannfolket foraktelig på den og sa: Her koker vi kaffen, og siden har vi gjort det. Nå fusker vi litt med en presskanne i ny og ne, men kokekaffe er og blir best.
I helgen må vi svømme langt for å ta igjen tidligere forsømmelser. Vi kan like gjerne innse at vi må betale reisen til Fuerteventura selv for vi vinner jo aldri. Og snart er det teaterøvelse igjen. Ella og jeg har drøftet hvem av oss som skal være Crystle og hvem skal være Alexis i Dynastiet når Nordbys Skolekorps og Ski skolekorps skal ha felles konsert med fjernsynsmusikk i slutten av mars. Hvem skal være McGyver og hvem skal være Svampebob? Eller Hanna Montana og Pippi? Ingen av oss. Driver man barneteater, kan man ikke snappe de gode rollene selv. Vi kan være gubbene på balkongen i Muppet show.
Ha en strålende dag!
Marit Aschehoug