Det er det vi sier når vi spiller Monopol og store penger og tall flagrer over spilleplaten. Forrige dagen fikk vi virkelig se hvordan tallene ikke er tall, men helt andre tall. Det begynte på VG nett tidlig på dagen, den dagen opplagstallene til avisene skulle legges frem. I et bredt anlagt intervju forklarte sjefredaktøren at VG øker fortsatt mest og de var veldig fornøyd med tallene. Man måtte faktisk lese helt til bunns for å forstå at det var lesertall han snakket om, ikke opplagstall, for de viste seg noen timer senere å være blodrøde. Ikke bare var det lesertallene han var fornøyd med, men han slo sammen papirutgaven med nettutgaven og regnet et slags brutto lesertall, da var det ikke rart han var fornøyd. ”Du lyver høyest når du lyver for deg selv” er et visdomsord vi stiller gratis til rådighet. Selv tilhører vi foreløpig adelen i opplagssammenheng. I fagpressen øker opplaget, og så lenge folk trenger stadig flere advokater, er vi sikret plass på kontoret vårt.
Men vi er oppbrakt på vegne av dem som ikke er så heldige og som må gå den tunge veien til dette man kaller NAV for deretter å bli henvist til å tømme konti, selge bilen og gå på sosialen mens de bruker tid på å lære seg hvordan man utbetaler dagpenger. En sak er at NAV verken er dimensjonert eller skolert for å greie den jobben politikerne i sitt skrivebordsvedtak har gitt dem. Men det burde være lov å bruke hodet. Det er ikke behovsprøvede nådegaver de arbeidsledige ber om. Dette har de krav på. Det er rart at det ikke har kommet til voldelige sammenstøt på NAV-kontorene rundt omkring. Vi synes som regel Carl I. Hagen er unyansert i sine raseriutbrudd, men akkurat i denne saken har han rett. Og hvem har ansvaret? Det er som å løfte opp en glassmanet.
Det går mot valg og her i bygda har vi allerede begynt å forberede mart’n med politisk duell. Da er vi ganske sikre på at vi vil spørre hvilken velsignelse NAV har vært for de som må bruke dem. Og vi slipper ikke politikerne før vi får et ordentlig svar.
Fra Bruket kan vi melde at alderen krever sitt. I sommer dro elghunden Hergel til de evige elgjakter. Broren Peik begynner å bli grå og hes i målet han også. Foreløpig er han frisk og kaster seg over maten, men han er i sitt 14. år. Katten Tiger sovnet inn på storstutrappa forleden morgen. Han har skrantet siste uken og ville ikke ha maten sin. Han kom til oss julaften for 13 år siden direkte fra Dyrebeskyttelsen. Han var funnet vandrende herreløs på Majorstuen og hadde bodd på kattepensjonat siden han var bragt inn. Uten baller, trolig mellom tre og fem år gammel, men med stor appetitt på rotter, mus og fugler, tok han Bruket i besittelse. Nåde den hund som forsøkte å bølle med Tiger. Bordercollien Fax har fortsatt arr på snuten etter å ha forsøkt seg på Tiger. Det hendte dachsen Pettersen greide å jage ham opp i et epletre hvis han fikk anledning, men da hevnet katten seg ved å spankulere noen centimeter bortenfor Pettersens båndlengde etterpå. Tiger var en utekatt, en nydelig gråtigret katt som elsket å sitte ved bordet når vi grillet ute. Det blir tomt å gå over tunet når han ikke lenger smyger seg inntil leggen og maler. Kanskje må han få en etterfølger når våren kommer.
Å bo på en gård uten hund og katt blir veldig tomt. I disse innbruddstider burde vi trolig hatt noe mer glefsende enn en dumsnill dachs og en gammel elghund. En riktig diger siklende mannevond dobermann kanskje? Foreløpig må vi bare akseptere at alderen krever sitt. Vi merker det både på hofter og knær.
Men i helgen skal vi kose oss med alle fem mormorgledene. De to siste er ikke en måned gamle en gang, så de skal vi bare snufse inn nyfødtlukten av. Men de tre store gutta skal ha eventyr på sengekanten og få bygge hytte av sofaputene.
Ha en god dag!
Marit Aschehoug