Plutselig fikk vi det for oss at svinet var på vei til Bruket. Kroppen var stiv som en pinne og ville knapt ut av sengen. Vonde, hovne fingre strevde på tastaturet og autokorrekturen gikk varm av skrivefeilene. Så vi tok mot til oss og gikk på apoteket. En litt brysk dame lurte på om vi var syk? – Vi står jo her, sa vi, sykere er vi ikke. – Ja, vi selger bare Tamiflu til personer som er syke, sa hun. – Jammen de burde jo holde seg hjemme og ikke smitte andre, sa vi. – Det ligger skjema og munnbind der borte, sa hun. Vi krysset av på nesten alle sykdommer og lidelser vi har, og ventet bare tre nummer på vår tur. Vi forsøkte å se litt syk ut, men damen i reseptdisken nølte ikke. – 70 kroner takk, og god bedring! Vi følte oss bedre bare ved synet av esken som nå ligger klar på nattbordet. Dagen etter måtte vi bare innrømme for oss selv at dette slett ikke var svineinfluensa, men et blomstrende utslag av noe så lavstatus og usexy som slitasjegikt i alle ledd. Det får aldri førstesider i VG.
For å være på den sikre siden har vi funnet frem en flaske Bache Gabrielsen og et lite drammeglass til rent profylaktisk bruk. Det kom et spørsmål fra nærstående familie om vi ikke kunne ta i bruk noe gammel vodka til håndvask, men der går grensen. Vi blir ikke hysteriske. Vi som kom oss gjennom Asiasyken i femtiårene, holder oss til såpe og vann og hansker mot kulden.
Det gamle vaskevannsstativet fra stabburet, har kommet til heder og verdighet igjen. Årets juleforestilling foregår for 100 år siden der den illsinte og lettfornærmelige Tante Pose skal feire jul på Liahøi. Vaskevannsstativet er fra samme periode, og vi kunne bidratt med flere tidsriktige effekter om vi hadde hatt tellekant på to låver og et bryggerhus og et stabbur. Vi har som langtidsplan å begynne å kaste. Vi vet om to esker med puslespill der det mangler biter. De går i alle fall på bålet. Og loppemarkedet skal få bøker. Nå renner det snart over i den 10. Billy fra Ikea. Det var egentlig sommerens program, men sommeren ble avlyst på grunn av krykker og elendighet, så får vi satse på våren og en ny sommer. Foreløpig skal vi skrive lister over julepresanger og bake Delfiakake til kakelotteriet. Sånn går nå dagene.
Fra Bruket kan vi melde at vi har fått leieboere. Forleden smatt det en mus ut av benkeskapet og ned i en ørliten sprekk ved dørkarmen på kjøkkenet. Hullet ble øyeblikkelig tettet med stålull, som vi har hørt er et probat middel. Mens vi skriver disse enkle linjer, kommer en litt større fetter av benkemusen ut fra kjøkkendøren, løper forbi oss i kammerset og inn i stuen under skjenken. Siden vi bor på landet i gammel hus, er vi kurert for alle skrekker for mus, edderkopper, nattsvermere og saksedyr. Giktiske fingre gjør at vi ikke våger oss på å sette opp Rapp-fellene vi har i skuffen. Vi må kjøpe noe mer moderne som ikke knuser ytterste ledd forbi enhver ortopedisk reparasjon. Rottegift tar vi ikke sjansen på. Dachsen Pettersen spiser alt han kommer over, uansett. Heldigvis har ingen av leieboerne greid å forsere trappen til annen etasje, så vi slipper overnattingsgjester.
I helgen skal vi svømme igjen. Klippekortet i Askim har ligget ubrukt lenge og Nordbyhallen har åpent uten at vi har svømt en meter. Nå er vi uten krykker, men med en rekke korkhæler og med anbefaling til NAV om innleggssåler og oppbygde sko. Der legger de om rutinene daglig, så vi må samle opp mot til å dra dit med alle våre egenandelskort som er fulle for lengst og rekvisisjoner på både det ene og det andre. Vi får i hvert fall noe igjen for restskatten som de har sendt oss.
Ha en strålende helg!
Marit Aschehoug