Vi vet det klages over russen. De bråker, de er fulle, de bruker for mye penger, de mangler folkeskikk. Listen over alt det gale russen gjør, er lang. Klagene er like årvisse som løvetann. De holder på i 17 dager, og neppe på samme sted hver kveld.
Vi kan høre musikken helt opp på Bruket når det er fest på TusenFryd, og vi velger å fryde oss. Hver gang vi ser en sliten russ vakle hjem fra fest, vekker det muntre minner om egen russetid. Vi fikk påpakning fra politiet vi også, enda det er 43 år siden, og da var jo alt så mye bedre. Vi hadde pakket inn statuene i Studenterlunden i dopapir, rullet dem godt inn. Avisene var fulle av overskrifter om vandalisme og hærverk.
Vår russebiler var ikke så flotte som dagens, men selv var vi deleier i en Willis 32-modell med håndsveivet vindusvisker og rådebank. Den tok oss til alle russefestene. Natten til 17. mai ble vi hentet av en lastebil og kjørt rundt i Oslo der vi vekket alle lærerne før det var russefrokost. Da hadde vi selv og mamma sittet ved symaskinen i mange, mange timer for å sy rødt russeutstyr i alle varianter. Russetiden varte helt til St. Hans, bare avbrutt av en uheldig muntlig eksamen 18. mai. De fleste tok seg sommerjobb i russetiden. Vi har både russeluen og bambusstokken liggende på stabburet et sted. Det var en strålende tid, derfor orker vi ikke klage, selv om vi skulle ønske at de ville rydde opp etter seg. Vi kan ikke huske at vi synes det var ekstra gøy å knuse flasker og strø ut søppel. Men vi har ikke tenkt å skrive opprørte leserinnlegg om det.
For vi ønsker ikke å såre noen. Selv om Nina Karin Monsen mener vi må nettopp det. – Vi lever i de sårede følelsers tyranni, men vi må tørre å såre hverandre. Hva skal man gjøre, hvis noen mener seg såret, skal man slutte å tenke da? Jo viktigere debatt, jo mer sårende blir den, sa Monsen i sin takketale for Fritt Ord-prisen. Vi har opp gjennom årene lest fru Monsens skriftstykker med vekslende interesse. Vi har tidvis sett glimt av gullkorn og annerledes tenkning hos henne. Men nå skiller vi lag. Hun kan godt få prisen, men av hensyn til hennes egne såre følelser, skal vi la være å si hva vi synes om hennes retorikk. Vi tror ikke det er nødvendig å såre noen i det offentlige rom, for å få til en viktig debatt. Heldigvis glir slike mediestormer fort over. Svineinfluensaen er jo allerede erklært smittefri.
Fra Bruket kan vi melde at sommeren ikke helt har bestemt seg. Forrige dagen måtte vi skrape is av frontruten på bilen, mens morelltreet på baksiden av huset blomstrer. Tomatplantene så ikke ut til å bry seg om et par kuldegrader, de har allerede begynt å blomstre. Innsatsen på hagefronten er trappet opp i år. Vi har gått til innkjøp av helt nye koblinger på hageslangene etter store lekkasjer i fjor. Gressklipperen kom aldri hjem igjen. Den måtte sendes til sine siste gressganger – i Russland – der de får noe ut av ødelagte norske gressklippere. Selv måtte vi investere i en ny klipper, en damemodell med selvstarter. Da røk vårbudsjettet.
Men vi har kjøpt inn ris og fisk og brokkoli for lang tid fremover, så vi lider ingen nød. Ikke har vi sett noe til svineinfluensaen heller, enda vi har vært i grishuset flere ganger den siste tiden. Derimot mente hjertelegen at vi var i topp form, da han testet oss forleden. Godt å vite at timebetalingen til vår muskuløse venn på treningssenteret lønner seg. Vi må bare holde ut med plastboksene med matpakker, se Grete Roede inn i hvitøyet hver tirsdag og be om å få en moderne og pen ny hofte.
I helgen skal vi teste den nye klipperen siden det er meldt oppholdsvær. Kanskje finner vi oss en bortovervei til sykling også. Svømmehallen har Alnes stengt igjen. Har vi flaks åpner den i september – etter valget.
Ha en strålende helg!
Marit Aschehoug