Saker fra nr 5 2009

Det sier daglig leder i Juristenes Utdanningssenter, JUS, Kjell Øiestad til Advokatbladet. – Vi er organisert som en forening med to medlemmer, Advokatforeningen og Juristforbundet. Derfor kan jeg ikke se at det formelt skulle bety noe for JUS at Advokatforeningen melder seg ut av NJ.
Øiestad understreker at JUS vil fortsette sitt arbeid med å utvikle etterutdannelse for jurister og advokater. – Kravet om obligatorisk etterutdannelse for advokater, har naturlig nok ført til at det er flest advokater på våre kurs. Men alle tilbakemeldinger understreker det verdifulle i å gå på kurs sammen med andre juristprofesjoner, sier Øiestad.
– Advokatforeningen har allerede signalisert at de gjerne vil fortsette samarbeidet i JUS, og jeg tror ingen er tjent med å splitte det opp, sier Øiestad.  – Det vil trolig både bli dårligere og dyrere.

– Det er leit etter så mange års tett samarbeid. Det er for tidlig å si noe om hvordan det tekniske samarbeidet mellom skal videreføres. Begge parter har investert mye i samarbeidet og det er mye som binder oss sammen, sier Erik Graff.
– Vi regner med at mange advokater vil fortsette sitt dobbeltmedlemskap, og den nye Advokatforeningen vil uansett stå oss nær, sier Graff til Advokatbladet.
På spørsmål om Juristforbundets vedtak om å opprette et lederforum til tross for påpekning fra Advokatforeningens side om at man oppfattet dette som et brudd på samarbeidsavtalen, sier Graff at dette beror på en misforståelse. – Det var aldri intensjonen å danne en konkurrerende virksomhet. Dette var et organisasjonsteknisk vedtak som gikk på at våre advokatmedlemmer i privat sektor med lederstillinger, skulle samles i en gruppe som skulle være unntatt fra streik og andre fagforeningstekniske plikter.

Anmeldelsen retter seg mot Israels angrep på Gaza i tidsrommet 27 desember 2008 til 25 januar 2009. Det er advokatene Loai Deeb, Bent Endresen (H) , Pål Hadler, Geir Høin (H), Harald Stabell (H) og Kjell M. Brygfjeld (H) som står bak anmeldelsen.
Anmeldelsen ble overlevert til førstestatsadvokat Siri Frigaard, som lovet å behandle den seriøst og skikkelig. På plenen foran statsadvokatens kontor i Oslo var stod en rekke palestinere for en stille demonstrasjon med banner og bilder av krigshandlinger. Legen Mats Gilbert, som arbeidet på et sykehus i Gaza under kamphandlingene var også til stede.
Advokatene fremholder at de straffbare forhold gjelder:
-    drap på sivile og andre umenneskelige handlinger som medfører store lidelser,
-    massiv ødeleggelse av privat og offentlig eiendom i terrorøyemed,
-     målrettede angrep på sykehus, helseinstitusjoner, ambulanser og andre kjøretøy, som har krav på folkerettslig beskyttelse, samt på personell tilknyttet slike enheter,
-    massive terrorangrep primært rettet mot Gazas befolkning,
-    ulovlig bruk av stridsmidler mot sivile mål, herunder hvitt fosfor, DIME våpen og flechette granater
Anmeldelsen omfatter følgende politiske og militære ledere i Israel:
Tidligere statsminister Ehud Olmert, tidligere utenriksminister Tzipi Livni, tidligere forsvarsminister Ehud Barak, forsvarssjef generalløyntnant Gabi Ashkenazi, øverstkommanderende for landstridskreftene generalmajor Avi Mizrahi, øverstkommanderende for sjøstridskreftene Admiral Eliezer Marom, øverstkommanderende for luftstridskreftene generalmajor Ido Nehoshtan, kommandør for Sørkommandoen generalmajor Yoav Galant, kommandør for Givati brigaden oberst Ilan Malka og kommandør for Golani brigaden oberst Avi Peled.

I anmeldelsen heter det at de anmeldte utgjorde den sentrale ledelse under angrepet på Gaza og er dermed de øverst ansvarlige for de krigshandlinger som skjedde i Israels regi. De tre førstnevnte er også medlemmer av landets ”Krigskabinett.” Det er derfor ingen tvil om at de anmeldte kjente til, beordret eller godkjente aksjonene i Gaza og at de også hadde vurdert konsekvensene av disse aksjonene. Under enhver omstendighet unnlot de anmeldte å stanse disse aksjonene selv om de var i stand til å gjøre det, heter det.

Israels erklærte mål med krigshandlingene i Gaza var å foreta en kollektiv avstraffelse av Gazas befolkning, for derved å ramme Hamas. Dette ble klart tilkjennegitt av Israels militære ledere, forut for og i løpet av krigshandlingene. Uttalelsene fikk støtte på øverste politiske hold idet Presiden Shimon Peres, den 14 januar 2009, fastslo at ”Målet vårt var å gi folket i Gaza et hardt slag slik at de mister lysten på å fortsette med å skyte på oss. Det er det hele.”
Det er derfor anmeldernes klare oppfatning at de straffbare handlinger som denne anmeldelse omfatter er foretatt med fullt overlegg. Under enhver omstendighet er det åpenbart at Israel under angrepet har forbrutt seg mot folkerettens grunnleggende regler for krigføring, herunder plikten til å skille mellom militære og sivile mål. Det er også på det rene at i den grad Israel har rettet sin ildgivning mot militære mål, er de sivile skader av et slikt omfang at de ikke på noen måte lar seg forsvare av de militære fordeler, skriver de seks advokatene i en pressemelding.

Advokatene krever at de anmeldte pågripes, dersom de kommer til Norge, eventuelt at de ettersøkes og pågripes gjennom det internasjonale politisamarbeid Norge deltar i. Videre krever de at de anmeldte blir tiltalt og straffet. Norge har både en rett og en plikt til å tilse at dette skjer. Det følger av norsk straffelov, sammenholdt med de humanitærrettslige forpliktelser Norge har påtatt seg, blant annet under Genevekonvensjonen av 1949, med tilleggsprotokoller av 1977, og under Roma-vedtektene for den Internasjonale Straffedomstolen (ICC), heter det i anmeldelsen.
Anmelderne representerer også flere enkeltpersoner, bosatt i Norge og Gaza, som er å betrakte som fornærmede i strafferettslig forstand ved at de har mistet nærstående familie samt eiendeler ved de forbrytelser som anmeldelsen omfatter. Disse slutter seg til straffeforfølgningen og vil kreve erstatning dersom straffesak skulle bli reist.

I to måneder har den norske, internasjonalt anerkjente menneskerettighetsdommeren Finn Lynghjem jobbet med en rapport om krigen i Gaza i vinter.
Konklusjonen fra Lynghjem og den internasjonalt sammensatte granskingskomiteen er klar. Det er bevist at Israel begikk krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten under den 22 dager lange krigen på Gaza. Lynghjem sendte rapporten til det norske statsadvokatembetet 8. mai, og han håper de vil vurdere å ta ut tiltale in absentia mot de israelske statslederne.

Temaet for tilsynene vil fortsatt være organisering av arbeidstiden for advokatfullmektiger, slik det har vært hos de firmaene som allerede har hatt tilsyn.
Tilsynene er rettet mot advokatfirmaer med arbeidstid som tema, hvor de utvalgte firmaene har ulik profil og størrelse, skriver Arbeidstilsynet. Bakgrunnen for at Arbeidstilsynet har valgt å sette fokus på arbeidstid for denne gruppen, er signaler og oppmerksomhet rundt spørsmålet fra aktører i bransjen, samt erfaringer fra tilstøtende bransjer, heter det. Tilsynet stiller spørsmål rundt arbeidstid, organiseringen av arbeidsoppgaver, belønningssystem, og vernetjenesten.

Tilsynsrapportene er alle offentlige og er bare forhåndsvarsel om mulige pålegg. Advokatfirmaene gis en frist til å svare og eventuelt dokumentere at Arbeidstilsynets funn ikke stemmer. Så vil Arbeidstilsynet vurdere dette før det eventuelt treffes vedtak om pålegg for endringer i rutinene.

Den første rapporten omhandler Advokatfirma Simonsen, der firmaet får varsel om pålegg og en frist frem til 29. mai med å svare på de anmerkninger Arbeidstilsynet påpeker.
Av tilsynsrapporten fremgår det at advokatfirmaet har tatt tak i utfordringene i forkant av Arbeidstilsynets besøk. Simonsen har i den senere tid på eget initiativ iverksatt enkelte tiltak og prosesser for å oppfylle kravene i arbeidsmiljøloven, særlig når det gjelder registrering av arbeidstid og rett til overtidsbetaling. Arbeidstilsynet ønsker å bemerke at de finner dette svært positivt, og de håper å oppnå at de pålegg som her varsles vil bygge opp under firmaets egne tiltak, heter det i tilsynsrapporten.
Arbeidstilsynet oppfatter at Advokatfirma Simonsen har en uformell tilnærming til registrering og håndtering av arbeidstid. Tilsynet fremhever i rapporten at de fikk inntrykk av at mange mente dette fungerer greit. Tilsynet skriver i rapporten at de ble kjent med at det tidvis jobbes mye i firmaet, og tidvis betydelig utover grensene i arbeidsmiljøloven. Firmaet mener selv at dette er gjenstand for forskjellig vurdering.
Arbeidstilsynet har også sett på firmaets tilnærming til advokatfullmektiger og spørsmålet om særlig uavhengig stilling.
Når det gjelder vernetjenesten i firmaet, oppfatter Arbeidstilsynet at denne ikke gis en tilstrekkelig sentral rolle i firmaets forebyggende arbeid. Bl.a. ble det avdekket at det ikke ble avholdt AMU-møter i 2008. Likevel fungerer denne tjenesten bra, forteller styreleder i Simonsen DA, Jørgen Stang Heffermehl. Tilsynet hadde for så vidt gjelder denne tjenesten ingen spesifikke innvendinger.

Den andre rapporten omhandler Advokatfirma Wikborg Rein. Arbeidstilsynet har i møtet med arbeidsgiver og arbeidstakerne der stilt spørsmål rundt arbeidstid, organisering av arbeidsoppgaver, belønningssystem og vernetjenesten.
Arbeidstilsynet har med bakgrunn i den muntlige og skriftlige informasjonen, funnet følgende
forhold de vurderer som brudd på arbeidsmiljøloven:
• Arbeidsgiver har et mangelfullt system for registrering, kontroll og oppfølging av
arbeidstid og arbeidsbelastning
• Arbeidstakerne har arbeidet utover rammene for tillatt overtid
• Arbeidsgiver foretar ikke en konkret vurdering med hensyn til særlig uavhengig stilling,
og virksomheten har ikke rutine som sikrer at arbeidstakerne som anses for å være særlig
uavhengig har arbeidstidsordninger som ikke utsetter dem for uheldige psykiske og
fysiske belastninger
• Det kommer ikke tydelig frem av arbeidsavtalene hva som er grunnlønn og hva som er
kompensasjon for eventuell overtid
• Arbeidsgiver har ikke foretatt noen risikoanalyse av lønns- og bonussystemet
Det varsles med dette seks pålegg.
Wikborg, Rein Co har frist til 4. juni for å komme med tilbakemelding på
Arbeidstilsynets funn, pålegg og til tidsfrister for oppfyllelse.

Særlig uavhengig stilling
Arbeidstilsynet har sett på definisjonen av særlig uavhengig stilling relatert til arbeidsmiljølovens unntaksbestemmelser i begge tilsynsrapportene.
Hovedregelen er at enhver arbeidstaker er omfattet av reglene i arbeidsmiljølovens kapittel 10. Det følger imidlertid av arbeidsmiljøloven § 10 — 12 første og annet ledd at bestemmelsene i arbeidstidskapittelet ikke kommer til anvendelse for arbeidstakere i ledende og i særlig uavhengig stilling. Formålet med unntaksbestemmelsene i arbeidsmiljøloven § 10 — 12 første og annet ledd er at de grupper som er nevnt har et slikt arbeid at regulering av arbeidstiden vanskelig kan gjennomføres.
I følge forarbeidene er unntaket ment å være snevert, og skal således tolkes restriktivt. Arbeidstilsynets praksis i forhold til den tidligere bestemmelsen skal videreføres.
En rekke dommer har slått fast at det er stillingens reelle innhold som er av betydning, og ikke tittel eller stillingsbetegnelse. Arbeidsgiver må derfor foreta en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle.
Unntaket i arbeidsmiljøloven § 10 — 12 annet ledd, omfatter i følge forarbeidene (ot.prp. nr 49. (2004 — 2005) s 181) arbeidstakere som ikke er ledere, men som likevel har overordnede og ansvarsfulle stillinger. Dette dreier seg om "arbeidstakere som selv prioriterer sine oppgaver. De bestemmer selv hva de skal gjøre, hva som skal delegeres til andre, når arbeidet skal gjøres og hvordan arbeidet skal utføres".
For å falle inn under bestemmelsen er det ikke tilstrekkelig at arbeidstakeren kan kontrollere sin egen arbeidstid og/eller ha fleksibel arbeidstid. En særlig uavhengig stilling innebærer også en "tydelig og åpenbar selvstendighet eller uavhengighet i hvordan og til hvilken tid arbeidsoppgaver organiseres og gjennomføres".
Direktoratet for Arbeidstilsynet har uttalt at en særlig uavhengig stilling oftest vil innebære personalansvar og myndighet til å pålegg andre å utføre bestemte oppgaver. Arbeidstilsynet har med bakgrunn i tilsyn foretatt en vurdering knyttet til problemstillingen om særlig uavhengig stilling, Ved at spørsmålet må vurderes konkret i hvert tilfelle kan det ikke konkluderes med tanke på stillingsbetegnelsen advokatfullmektig som sådan. Det er likevel trekk som går igjen, og som gjelder mange arbeidstakere med denne stillingen. Arbeidstilsynet vil derfor redegjøre for det generelle inntrykket man sitter igjen med. Advokatfullmektigenes organisatoriske plassering taler i mange tilfeller mot at arbeidstakere i disse stillingene er særlig uavhengig i relasjon til arbeidsmiljøloven § 10 — 12 annet ledd. En slik stilling vil ofte ikke skille seg ut ved å være overordnet eller spesielt ansvarsfull. Vanligvis vil ikke en advokatfullmektig ha personalansvar eller myndighet til å pålegge andre å utføre bestemte oppgaver, forhold som etter Arbeidstilsynets praksis skal tillegges betydelig vekt.
Lønnsnivå er i følge forarbeider og retts- og forvaltningspraksis ikke et avgjørende moment i vurderingen av om en stilling er særlig uavhengig. Det kan imidlertid gi en viss antydning.
Advokatfullmektigenes lønnsnivå tilsier ikke at dette er overordnede eller spesielt ansvarsfulle stillinger.
Stillingens art taler også mot at advokatfullmektiger generelt er unntatt. Advokatforeningen
betegner stillingen som advokatfullmektig som læretid, hvor fullmektigen arbeider under en
prinsipals tilsyn og kontroll.
Justisdepartementet har i rundskriv G-25/97 gitt uttrykk for følgende oppfatning i forhold til
autorisasjon av advokatfullmektiger og vilkårene for å få advokatbevilling:
"Stillingen som advokatfullmektig er ment som en læretid hvor fullmektigen skal dyktiggjøre seg for å utøveadvokatvirksomhet. Fullmektigen skal i denne tiden lære litt om de forskjellige sidene ved advokatgjerningen. Praksis som advokatfullmektig skal derfor utføres under prinsipalens kontroll og instruksjon."
Det er lite i ovennevnte beskrivelsen som tilsier at advokatfullmektiger vil ha en "tydelig og
åpenbar selvstendighet". Ut i fra et verneperspektiv er det særlig relevant å vurdere i hvilken grad arbeidstaker er uavhengig og har innflytelse på egen arbeidstid. Ett poeng bak unntaksbestemmelsene i arbeidsmiljøloven § 10 — 12 første og annet ledd, er at arbeidstakere i slike stillinger presumeres å ha en slik innflytelse over egen arbeidssituasjon at de i mindre grad enn andre arbeidstakere har et behov for det vern bestemmelsene i arbeidstidskapittelet er ment å gi. Spørsmålet er i hvilken grad en advokatfullmektig selv kan bestemme hva som skal gjøres, når arbeidet skal gjøres, og hvordan arbeidet skal gjøres?
I forhold til dette spørsmålet antar Arbeidstilsynet at det vil være store variasjoner. I store
forretningsjuridiske virksomheter, har vi inntrykk av at det vanlige er at
advokatfullmektigene får tildelt oppgaver fra flere partnere, faste advokater, og til en viss grad
direkte fra klient. Det er klienten som er den drivende faktoren med hensyn til hva firmaet må levere og til hvilken tid. I hvilken grad kan da en arbeidstaker innenfor en slik organisasjon selv styre hva vedkommende vil gjøre, når det skal gjøres, og hvordan?
Spørsmålet er om en advokatfullmektig er så mye friere og mer uavhengig enn arbeidstakere flest, at det kan begrunne unntak fra arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Med tanke på at unntakshjemmelen etter forarbeidene er ment å være snever, vil det etter Arbeidstilsynets vurdering ofte ikke være tilfelle.
I en nyere lagmannsrettsdom (LH-2007-191174) gjaldt saken tvist om det var grunnlag for unntak etter arbeidsmiljøloven § 10 — 12 første eller annet ledd for en elektroingeniør som hadde hatt stilling som prosjektleder. Arbeidstaker fikk medhold i sitt krav på overtidsgodtgjørelse m.m.
Retten uttaler at formålet med arbeidstidsbestemmelsene taler for at arbeidstakere med høyt arbeidspress som blir styrt av fremdriften i prosjekter ikke er unntatt fra bestemmelsene. Disse arbeidstakerne kan komme under et press ti å arbeide betydelige mengder overtid som følge av arbeidsgiverens forpliktelser overfor oppdragsgiver. Etter Arbeidstilsynets oppfatning vil mange advokatfullmektiger kunne oppleve noe av det samme.
Et advokatfirma som har klienten i fokus, er avhengig av å levere riktig råd til rett tid. Virksomheten forplikter seg overfor klienten til å levere tjenesten til et gitt tidspunkt, og advokatfullmektigen som får oppgaven kan komme i et press for å utføre oppdraget i tråd med virksomhetens forpliktelser overfor klienten. Formålet med vernebestemmelsene i
arbeidstidskapittelet i arbeidsmiljøloven tilsier derfor i slike tilfeller at arbeidstakerne omfattes av bestemmelsene, kanskje i enda større grad enn for arbeidstakere som ikke har så konkrete leveringskrav.
Oppsummert er Arbeidstilsynet av den oppfatning at den typiske advokatfullmektigen ikke har en særlig uavhengig stilling.

– Vi er bare delvis enig med Arbeidstilsynet
– Vi er bare delvis enig i de premissene og konklusjonene som tilsynet kommer med, sier styreleder i advokatfirmaet til NRK om tilsynsrapporten fra Arbeidstilsynet.
– Vi har fått varsel om pålegg og har anledning til å kommentere dem innen 29. mai. Vi er bare delvis enig i de premissene og konklusjonene som tilsynet kommer med, sier han til nrk.no. – Men det er en 12 siders rapport, så jeg kan ikke gå i detalj på hvilke punkter vi er uenig i, sier han.

– Rapporten skal gjennomgås
– Vi vil nå gjennomgå rapporten og så komme med våre kommentarer innenfor svarfristen, sier managing partner hos Wikborg Rein, Per M. Ristvedt til Advokatbladet.

– Da avtalen ble inngått i 1991, var dette et stort og riktig grep for begge foreningene, sier Advokatforeningens leder Berit Reiss-Andersen til Advokatbladet. – Det å kjøpe et hus sammen og etablere JUS, var et utrolig stort og imponerende løft. Men jeg tror ikke ledelsen den gangen kunne tenke seg utviklingen nesten tyve år senere.

– Vi fortsetter vårt brede og gode samarbeid på en rekke praktiske områder, vi deler hus og fellesfunksjoner som begge foreninger har stor nytte av, men vi velger nå å fristille alle våre medlemmer i forhold til medlemskap i Juristforbundet.

Hovedstyret har flere ganger drøftet forholdet til Juristforbundet, og den siste tids fokus på arbeidstid og ansettelsesforhold for advokatfullmektiger har tydeliggjort forskjellene mellom foreningene, sier Reiss-Andersen. – Det blir ikke riktig at vi som en bransjeorganisasjon som har både arbeidsgivere og ansatte som medlemmer, er kollektiv innmeldt i en fagorganisasjon.
Det er en prinsipielt uheldig konstruksjon, sier hun.
– Men jeg vil understreke at dette er ikke er et kommunikasjonsproblem eller en konflikt. Vi har forskjellige fokus, vi er rett og slett ikke opptatt av de samme sakene. NJ har et annet interessefokus enn Advokatforeningen har.
– Mye har endret seg siden 1991, understreker Reiss-Andersen. – Bransjen er en helt annen og Advokatforeningen er en helt annen organisasjon enn den gangen. Vi har ikke lenger noe naturlig interessefellesskap. NJ er i endring og det øker avstanden til Advokatforeningen som også er i endring. At begge organisasjonene endrer seg, er naturlig og riktig, sier Reiss-Andersen.

Hovedstyrets enstemmige vedtak om å fristille medlemskapet legges frem for representantskapet i slutten av mai. – Vi har ikke satt noen dato i vedtaket, vi skal nå i dialog med våre samarbeidspartnere i Juristforbundet for å gå gjennom de tekniske sidene av vedtaket og for å sikre vårt gode praktiske samarbeide fremover, sier Reiss-Andersen.

Medlemsfordelene ivaretas
For det kollektive medlemskapet i Juristforbundet betaler Advokatforeningen en årlig kontingent på 468 kroner per advokatmedlem. I 2008 utgjorde dette totalt 2,447 millioner kroner.

Fordelene hvert enkelt medlem får tilbake fra Juristforbundet, er i hovedsak:
- abonnement på bladet Juristkontakt
- tilbud på ulike type private skadeforsikringer, herunder bil-, bolig- og innboforsikring og næringslivforsikringer (blant annet kontor, yrkesskade og EDB-forsikring).
- låne- og spareprodukter gjennom DnB NOR-konsernet.

Advokatforeningen vil i tiden fremover forhandle avtaler for å sikre medlemmene forlengelse av nåværende forsikringskontrakter eller tilbud via andre selskaper med tilsvarende vilkår til konkurransedyktige priser. Les mer om medlemstilbudene her.

JUS drives videre
Da avtalen mellom Advokatforeningen og Norges Juristforbund ble inngått, var det som en del av et større samarbeid som ikke minst handlet om å opprette Juristenes Utdanningssenter. Organisasjonene gikk også sammen om å kjøpe Juristenes Hus.
- Det er ingen tvil om at samarbeidet mellom Norges Juristforbund og Advokatforeningen i sin tid var en offensiv satsning. Samarbeidet har gitt positive resultater for medlemmene, og det er viktig for oss å drive videre de gode tilbudene som er etablert i fellesskap. Dette gjelder først og fremst Juristenes Utdanningssenter. Vi må også finne praktiske løsninger på det videre fellesskapet i Juristenes Hus, sier Berit Reiss-Andersen.

 Hovedstyret traff den 9. mai 2009 følgende vedtak:

 1.         Hovedstyret finner det prinsipielt uheldig at Advokatforeningen, som er en profesjonsforening der både arbeidsgivere og arbeidstakere er med, skal være kollektivt innmeldt i en arbeidstakerorganisasjon. Hovedstyret besluttet derfor å si opp avtalen med Norges Juristforbund av 1. juli 1991 om kollektivt medlemskap i Juristforbundet. Foreningens medlemmer vil dermed stå fritt i å velge om de vil være medlemmer av Juristforbundet eller ikke.

 2.         Vedtaket om oppsigelse av avtalen med Juristforbundet fremlegges for representantskapet til godkjenning.

 3.         Da dette er en sak som vil få stor oppmerksomhet, er det ønskelig med en rask avklaring. Hovedstyret besluttet derfor at saken skal fremlegges til behandling på et ekstraordinært representantskapsmøte den 29. mai, i umiddelbar tilknytning til det ordinære representantskapsmøtet. Innkalling sendes ut snarest, jfr. vedtektenes § 3-2 siste ledd.

 4.         Hovedstyret fremhevet den positive betydning som avtalen med Norges Juristforbund har hatt siden 1991, og særlig samarbeidet om Juristenes Utdanningssenter og det praktiske samarbeidet i Juristenes Hus. Selv om Advokatforeningens medlemskap i Juristforbundet opphører, er det fra Advokatforeningens side meget ønskelig at samarbeidet om JUS og det praktiske samarbeidet i Juristenes Hus fortsetter.

 5.         Hovedstyret vil arbeide for å sikre at de medlemmer som har benyttet seg av medlemsfordeler fra Juristforbundet, kan videreføre disse eller få tilbud via andre selskaper med tilsvarende vilkår til konkurransedyktige priser.

6.         Det arbeides videre med å avklare fra hvilket tidspunkt en utmelding kan og bør få virkning, og de øvrige konsekvenser av en utmelding.

 Hovedstyrets behandling av saken fant sted på et tidspunkt hvor det var for sent å få saken med i dagsordenen til det ordinære representantskapsmøtet. Dette er et vedtak som må påregnes å skape en del debatt, og hovedstyret anser det derfor uheldig å utsette behandlingen i representantskapet til neste ordinære representantskap eller et ekstraordinært representantskapsmøte i tilknytning til kretsledermøtet i november. Da hovedstyret i henhold til vedtektenes § 3-2 siste ledd bestemmer tid, sted og varsel for ekstraordinært representantskapsmøte, finner hovedstyret det mest hensiktsmessig å avholde et ekstraordinært representantskapsmøte i tilknytning til det ordinære møtet i mai.

«I 2004 ble politiloven endret og den nasjonale vitnebeskyttelsesenheten ble opprettet. Bakgrunnen for endringen var at eksisterende beskyttelsestiltak, som nytt navn og adressesperre, ikke var tilstrekkelige til å verne de mest trusselutsatte i landet. Både organiserte kriminelle og truende enkeltpersoner kan gjøre livssituasjonen til enkelte farlig og uutholdelig. Fra 2004 ble det derfor åpnet for at norske borgere kan få fiktiv identitet, med nytt fødselsnummer og en fiktiv livshistorie i offentlige registre. Dette skulle blant annet gjelde vitner i alvorlige straffesaker, politifolk og ofre for alvorlige tilfeller av vold i nære relasjoner.

Hvordan vurderer statsråden dagens situasjon med vitnebeskyttelse og fiktiv identitet, og hva ser statsråden for seg av mulige forbedringer på dette området?»

Odd Einar Dørum (V) [15:30:12]: Jeg har valgt å la dette være så åpent som det kan være, fordi interpellasjonsinstituttet i Stortinget gir adgang til mye, men det gir også adgang til refleksjon. Det er derfor jeg har meldt interpellasjonen på den måten jeg har gjort.

Først litt om bakteppet: Jeg har i tidligere deler av mitt liv vært ansvarlig for vi har fått instituttet med fiktiv identitet. Jeg har i andre sammenhenger vært engasjert i handlingsplaner mot vold i nære relasjoner og jobbet med kode 6, kode 7 osv. – de forskjellige tiltakene som man har for å hjelpe kvinner som har vært på flukt. Jeg kjenner til andre tiltak, som besøksforbud, mobile voldsalarmer osv., men ikke minst, for å spisse det mot denne interpellasjonen: Jeg har faktisk truffet noen av de første politiinformantene, som egentlig hadde en ganske blek skjebne, i den forstand at de var avhengige av noen enkeltpersoner i politiet som kjente dem. Og hvis ikke enkeltpersonen var der, hadde de en krevende tilværelse. Det må jeg innrømme har gjort inntrykk på meg.

Jeg har nettopp møtt en kvinne som fortalte at hun én gang i året gikk med «mappa si» – og det er ikke PSTs mapper vi snakker om, men mappen med alle dokumentene om hennes liv – for at hun skulle opprettholde sin adressesperre. Hun vandret da til sin person i politiet, vandret til de ulike etatene, fram og tilbake, og måtte fortelle historien om igjen og om igjen. Jeg har tidligere stilt et spørsmål om dette til statsråden og fått et realt og greit svar om at dette må endres. Når vi i Norge er kommet i den situasjonen at vi skal gjøre noe med fiktiv identitet, forteller det bare at det er en ny kultur for oss. Jeg har i en del sammenhenger i mitt liv besøkt politienheter i andre land som har både vitnebeskyttelsesprogrammer og programmer hvor politifolk er som politiagentene i den australske tv-serien og driver «undercover». Det er ingen tvil om hvor krevende det er å drive f.eks. et vitnebeskyttelsesprogram. Politifolk som er i det programmet, må jo også på en måte leve et annet liv for at de ikke skal eksponere mennesker som de skal hjelpe.

Da spørsmålet om vitnebeskyttelse kom opp for godt og vel ti år siden, modnet det seg fram til det oppdraget om fiktiv identitet som er fra 2004. Den gangen var jeg meg bevisst – i en annen rolle i mitt liv – at det måtte gjelde f.eks. politifolk som på grunn av jobben var kommet i en livsfarlig situasjon, at det måtte gjelde informanter som jeg hadde møtt, og at det også i gitte tilfeller kunne gjelde kvinner som var utsatt for vold i nære relasjoner.

Så er jeg den første til å erkjenne at vi her ikke snakker om en virksomhet som kan ha et masseomfang, fordi de kravene vi stiller til folk som skal leve med fiktiv identitet, hvis man først tenker over det, er at man rett og slett skal bryte. Man får et nytt navn, man får et nytt fødselsnummer – man må rett og slett være ugjenkjennelig. Man er i praksis død for mennesker man har hatt et forhold til. Man må velge et annet liv. I mange sammenhenger er Norge for lite. Derfor har vi jo – med min alminnelige innsikt fra tidligere deler av mitt liv – samarbeidet med andre nordiske land. I noen tilfeller kan vi også gjøre det i europeisk sammenheng. Men man kan aldri flytte en person til et sted hvor det er påfallende. Man må i slike tilfeller komme til et sted hvor det virker helt rimelig og naturlig.

Mitt møte med en del kvinner på flukt gjør at jeg selvfølgelig er opptatt av hva som skal skje for at de ikke skal bli utsatt for trakassering innenfor rettsstatens grenser. Det er jo slik at en voldsperson, samme hvor voldelig personen er, er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Det kan man aldri gå bort fra. Da er det selvfølgelig en serie med tiltak man kan diskutere. Men i sin ytterste forstand er det mennesker som lever under behov for beskyttelse. Så jeg utfordrer i grunnen statsråden til å reflektere langs to linjer. Den ene linjen er den hvor man tar den fiktive identiteten helt ut, som er den ytterste formen for beskyttelse. Jeg vil be statsråden i hvert fall bekrefte at det i prinsippet fortsatt gjelder f.eks. politifolk i ulike deler av sitt liv – for den saks skyld kanskje fengselsansatte og informanter, men også kvinner som har vært utsatt for vold i nære relasjoner.

Jeg vil også be statsråden reflektere over de andre ordningene vi har, spesielt adressesperreordningene, som tidvis virker litt krøkkete. Jeg har merket meg at man skal gå over fra folkeregisterkontroll til politiet. Jeg oppfatter det som en betydelig styrke. Men da må det jo være et poeng, hvis man skal være der og ikke får totalt ny identitet, å lage datasystemer i vårt land som gjør at man ikke må vandre med «mappa si» til Nav, til sosialkontoret eller hvor det måtte være. Det må kunne gå an å lage datasystemer som gjør det som jeg antar er mulig i noen sammenhenger, la et bestemt antall individer få lov til å eksistere, fordi man i et land som Norge, med hele sitt sikkerhetsnett – som jo er et helt annet system enn det man har i USA – kan gi folk et liv. Men de må være skjermet mot innsyn i det livet som en følge av denne beslutningen. Det må være slik.

Jeg husker fra tidligere i mitt liv at det ikke alltid var like greit å føre en debatt med Finansdepartementet om alle sider ved disse spørsmålene. Det er like krevende på dette området som det i sin tid var når det gjaldt gjeldsordningsloven. Det var lettest å få private kreditorer til å gi seg – deretter Lånekassen, Husbanken og til slutt Skatteetaten. Man må også her kunne sørge for at systemene er så gjennomgående at hvis man først har noe, så får man ha sin føringsoffiser, mann eller kvinne, i et politisystem som da forvaltningsmessig har et grep også på adressesperreutgaven –man får et nytt navn, men er ikke totalt i den samme situasjon som i en situasjon med fiktiv identitet – som gjør at mennesker slipper å vandre i disse farlige situasjonene fordi det lekker ut. Den kvinnen jeg møtte, hadde opplevd at alt lekket ut hele tiden. Nå var det slik at han som hadde plaget henne, døde for en tid tilbake, og på slutten av sitt liv var han også i en slik tilstand at han ikke kunne plage henne mer. Men før det hadde dette marerittet vart i ganske lang tid, med alle de ordningene man hadde, men med en lekkasje i systemet som var bekymringsfull.

Jeg er veldig glad for at Politidirektoratet sier om fenomenet fiktiv identitet – altså de som har kommet inn på det – at man ikke kjenner til noen tilfeller hvor det har vært lekkasjer. Men jeg erindrer en historie om en kvinne som stod fram i VG, som jeg ikke skal dvele for lenge ved. Hun hadde beskyttelse fra politiet. Hun stod fram for å fortelle sin historie over to sider. Jeg ble ettertenksom av den reportasjen. Da jeg ble oppringt av avisen, sa jeg ingenting, dvs. jeg sa at jeg regnet med at de som hadde ansvaret for dette, visste hva de gjorde, og at de skulle håndtere det rett – punktum. Det er jo det nærmeste man kommer et ikke-svar når man først skal være høflig og ikke gå inn i det på noen annen måte.

          Jeg vil ikke legge skjul på at jeg i denne interpellasjonen i tillegg er inspirert av en meget seriøs serie som Stavanger Aftenblad har kjørt, hvor man har forsøkt å belyse konkrete initiativ, og hvor man har vært veldig opptatt av løsningene. Jeg er også glad for at Justisdepartementet har slått gjennom mot en forvaltning som jeg ikke forstod, hvor Politidirektoratet ikke ville kunne levere ut data – jeg er sikker på at statsråden går nærmere inn på det i sitt svar til meg. Det forstår jeg ikke! Statsråden skal jo berømmes for å være en statsråd som har stått på denne talerstolen og sørget for at PSTs budsjetter er blitt kjent. Statsråden skal også berømmes for at vi for noen måneder siden fikk kjennskap til hvor mange som er utsatt for romavlytting pr. år osv. Det er en innsikt som samfunnsdebatten tåler, og vi kan alltid skjerme de delene av dette som ingen skal vite. Det er godt å vite at noe eksisterer, men noe skal man ikke vite.

          På dette grunnlag har jeg altså framlagt to refleksjoner. Den ene er min invitasjon til statsråden om å reflektere over fenomenet fiktiv identitet og en eventuell utvikling av det – og jeg ber ham om å bekrefte de ulike kategoriene som prinsipielt kan komme inn under dette – og deretter hans betraktninger om hvordan andre ordninger, spesielt adressesprerreordninger, kan utvikles på en slik måte at man slipper den ydmykelsen som jeg har opplevd at konkrete personer har levd med.

Statsråd Knut Storberget [15:39:17]: Jeg takker for anledningen til å svare på denne interpellasjonen, fordi jeg mener at det er en viktig og nyansert interpellasjon. Vi står overfor spørsmål som det er veldig vanskelig å svare godt på, i den forstand at man skal finne gode løsninger for dem som har de behov som ligger bak interpellantens engasjement. Det er noen ganger viktig å være ydmyk overfor at man noen ganger ikke klarer å finne den optimale løsning på vanskelige situasjoner, men det er alltid et potensial for å gjøre det bedre.

Vi ser at omfanget av trusler mot aktører i rettssystemet og mot personer som bl.a. blir utsatt for vold i nære relasjoner, har økt de senere år, og at behovet for hjelp har økt. Denne utviklingen har medført lovendringer som har gitt bedre mulighet for både å straffeforfølge gjerningsmennene og beskytte vitner, bl.a. initiert gjennom den forrige regjeringa, men videreført av vår regjering.

I flere land i Europa ble egne vitnebeskyttelsesprogram etablert på slutten av 1990-tallet, og anbefalinger om å etablere nasjonale vitnebeskyttelsesprogram ble lagt fram av Europarådet i 1997. Anbefalingene fra Europarådet gjelder vitner i forbindelse med alvorlig kriminalitet, spesielt organisert kriminalitet, men også i forbindelse med vold i nære relasjoner og handel med kvinner. Dette er viktige områder, og jeg kan bekrefte at dette også er områder som vi i Regjeringa mener vi skal kunne dekke opp med veldig strenge virkemidler. Vi skal for øvrig også ta opp dette i Europarådets regi senere, noe jeg kommer tilbake til.

I Norge ble nasjonale retningslinjer for vitnebeskyttelse nedfelt i en egen instruks fra Politidirektoratet i 2003 – som interpellanten kjenner godt til – og den omfatter i tråd med Europarådets anbefalinger både aktører i rettssystemet, politiets informanter og personer utsatt for vold i nære relasjoner.

Politiets arbeid med beskyttelse av trusselutsatte er etablert i to ansvarsnivåer – et lokalt nivå hvor politidistriktene har ansvar for å ivareta trusselutsatte, og et nasjonalt nivå hvor nasjonal vitnebeskyttelsesenhet i Kripos har et oppfølgingsansvar i forhold til trusselutsatte, som inngår i det nasjonale vitnebeskyttelsesprogrammet.

Det nasjonale vitnebeskyttelsesprogrammet innbefatter muligheten for å ta i bruk metoder hvor fiktiv identitet er ett av de tiltakene som kan vurderes. Ingen trusselutsatt som inngår i det nasjonale vitnebeskyttelsesprogrammet, er noen gang avdekket eller avslørt av trusselutøver eller andre.

Politidistriktene benytter såkalte lokale tiltak som mobil voldsalarm, relokalisering, besøksforbud, patruljering/vakthold, samt adressesperre eller skjerming av personopplysninger i folkeregistret. Dessverre har det vist seg at opplysninger fra f.eks. folkeregisterbasen har tilflytt både offentlige og private aktører i et omfang som kan være svært uheldig for en trusselutsatt. Det må vi for enhver pris unngå for å sikre effekt av tiltaket. Per i dag er det altså slik at beslutningsmyndigheten for adressesperre tilligger Sentralkontoret for folkeregistrering. På oppdrag fra Justisdepartementet arbeider nå Politidirektoratet, i samarbeid med Skattedirektoratet, med å legge til rette for å overføre denne beslutningsmyndigheten til politiet, som også interpellanten var inne på. Politiet vil således i større grad kunne gi trusselutsatte et kontaktpunkt for informasjon, rådgivning og individuelt tilpassede sikkerhetstiltak. Likeså vil politiet i samråd med den trusselutsatte på en bedre måte kunne vurdere hvilke kombinasjoner av sikkerhetstiltak som er best egnet for å ivareta den trusselutsattes sikkerhetsbehov og livssituasjon.

En andel av de trusselutsatte er i dag kun innvilget adressesperre fra Sentralkontoret for folkeregisteret uten at man har vært i kontakt med politiet. Etter overføringen av beslutningsmyndigheten og den såkalte postkassefunksjonen som er knyttet til ansvaret for postformidling med bakgrunn i en adressesperre, vil den trusselutsatte få politiets hjelp til å vurdere behovet for ytterligere tiltak fra politiets side, men også råd om egentiltak. Og det tror jeg er avgjørende hvis man skal sikre seg mot de glippene vi har sett. Jeg understreker det!

Dette arbeidet er svært viktig, og de rutiner som nå er under utarbeidelse, vil etter min oppfatning være bedre egnet til å ivareta sikkerheten til de trusselutsatte, også på lokalt nivå.

Ofre for vold i nære relasjoner, herunder ofre for tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, er en særlig utsatt gruppe med stort behov for beskyttelse. Tall fra Kripos viser at av i alt 32 ofre for drap i Norge i 2008 var det seks kvinner som ble drept av partner eller tidligere partner. I alt er 82 kvinner drept av partner eller tidligere partner i perioden 1997–2008. Antallet har ligget stabilt de siste ti årene, men er jo altfor høyt. Drap på kvinner der gjerningspersonen er partner eller tidligere partner, utgjorde mellom 20 og 30 pst. av drapene hvert år i denne perioden.

Her må vi bedre kunnskapsgrunnlaget, noe også interpellanten har vært opptatt av. Jeg skal ikke gå inn i det som nå gjøres, for det er kjent for Stortinget at det er tatt initiativ til, og også igangsatt, kartlegging av drapssakene der gjerningspersonen er offerets nåværende eller tidligere partner – bl.a. et doktorandprosjekt, men også en dybdeanalyse som jeg ikke går nærmere inn på. Det er viktig for å sikre oss god kompetanse, også når det gjelder de virkemidlene vi faktisk skal bruke, enten de er milde eller strenge.

I tillegg vil Politidirektoratet gjennomføre to pilotprosjekter i henholdsvis Oslo og Follo politidistrikt med utprøving av et registreringsverktøy, kalt SARA-PV, med det engelske navnet Spousal Assault Assessment Guide - Police Version, som hjelper politiet til å vurdere risikoen for framtidig alvorlig partnervold ved å identifisere risikotegn. Politiet i Sverige og Canada har gode erfaringer med dette, og målsettingen er å gi politiet også i Norge et godt verktøy i arbeidet for å forebygge alvorlig vold i nære relasjoner. Prosjektet skal evalueres fortløpende av Politihøgskolen med tanke på utarbeiding av et forslag til en nasjonal implementeringsplan.

Bruk av beskyttelsestiltak er også gitt en sentral plass i Politidirektoratets nye veileder for arbeid med vold i nære relasjoner, fra mars 2009, som jo er en oppfølging av Regjeringas arbeid i forhold til dette. Her gis det en omfattende beskrivelse av de ulike beskyttelsestiltakene samt pålegg om etablering av rutiner for kontroll og registrering av besøksforbud. Veilederen er et av flere tiltak for å heve kompetansenivået blant politifolk og samarbeidende aktører i lokalsamfunnet.

Spørsmålet om fiktiv identitet som beskyttelsestiltak reiser jo en rekke problemstillinger, og interpellanten peker godt på det. På den ene siden er dette tiltaket åpenbart den mest effektive form for beskyttelse i den forstand at vedkommende ikke lenger vil kunne spores i offentlige registre og således være «slettet». Vedkommende utstyres med nytt navn, nytt personnummer og nye personopplysninger i eksamenspapirer, arbeidsattester, dåpsattester o.l. For at fiktiv identitet som beskyttelsestiltak skal ha den effekt som vi ønsker oss, er det imidlertid påkrevet at den som skal beskyttes, bryter enhver kontakt med tidligere liv, omgangskrets og familie. I tillegg vil det i mange tilfeller også være påkrevet at vedkommende forlater landet. Norge er et lite land med få innbyggere og det er svært vanskelig å etablere effektiv vitnebeskyttelse innenfor landets grenser.

Følgelig vil et slikt identitetsskifte ha store psykososiale konsekvenser for den trusselutsatte. Vedkommende må gi ny mening til sitt liv og må i tillegg leve i konstant beredskap med hensyn til ikke å avdekke sitt tidligere liv for nye venner og bekjente. Dette er en belastning svært få er innstilt på å bære, og bør derfor kun benyttes i helt ekstraordinære tilfeller – altså ingen stor mengde av dette, som også interpellanten var inne på – der alle andre beskyttelsestiltak er vurdert og funnet ikke å kunne gi tilstrekkelig beskyttelse.

Jeg har fått opplyst fra Politidirektoratet at fra 2004 til i dag er 16 søknader om fiktiv identitet, med hjemmel i politiloven kap. IIa, mottatt fra politidistriktene. Jeg syns det er viktig å offentliggjøre dette, fordi det også sier noe om tiltaket som sådan. Av disse 16 søknadene er sju søknader innvilget, tre søknader er trukket, fire søknader er avslått, og to søknader er i dag til behandling.

Disse tallene har jeg også bedt om blir gjort tilgjengelige for media – noe jeg skjønner det allerede er. Jeg har derfor tidligere gitt innsyn i et brev fra Politidirektoratet som omhandler hvilke typer tiltak som kan iverksettes, beslutningsprosedyrer mv. Jeg vil for øvrig understreke betydningen av generell åpenhet rundt hvilke tiltak som er tilgjengelige for å gi den nødvendige beskyttelse til dem som er utsatt.

For meg framstår det som et stort paradoks at det er den truede som må bære byrden. Det kan ikke være riktig at det er den som utsettes for trusler, som skal «hjelpes» på flukt, eller i ytterste konsekvens måtte gi opp hele sin tilværelse og måtte starte på nytt. Etter min oppfatning må derfor innsatsen framover også bygges sterkere rundt tiltak som tar sikte på å begrense voldsutøverens – ikke den trusselutsattes – bevegelsesfrihet. Typiske eksempler på dette er besøks- og kontaktforbud, også i eget hjem, og etter hvert innføringen av en ordning med bruk av elektronisk kontroll av voldsutøveren. Der venter jo vi på en teknologisk avklaring. Stortinget har gjort jobben i forhold til bevilgning, og en lovmessig side er også i god prosess, men vi er helt avhengig av å få teknologi som vi kan være trygge på. Det er årsaken til at det har drøyd lenger enn det jeg hadde ønsket meg.

Odd Einar Dørum (V) [15:49:25]: Jeg er glad for et meget solid svar som jeg har fått fra statsråden.

Jeg tror vi må skjelne mellom situasjoner. Hvis man f.eks. er i nærheten av meget alvorlig, internasjonalt organisert kriminalitet, tror jeg vi utelukkende snakker om hvordan vi kan beskytte dem som vil stille opp som vitner for rettsstaten når det gjelder informanter. Jeg synes statsråden har beskrevet det på en utmerket og god måte. Når det gjelder andre situasjoner, som ofre for kjønnslemlestelse, menneskehandel og vold i nære relasjoner – statsråden nevnte eksempler som bekreftet det jeg spurte om – vil det være mer sammensatte situasjoner.

Men jeg tror det er én ting som er svært viktig, og det er at hvis man da får en kontakt i politiet, så blir det den kontakten man har med det norske forvaltningssystemet. Jeg vil gjerne be om at statsråden bekrefter det, for hvis ikke må man rundt på disse vandringene. Man må finne en eller annen måte for gjennomgående håndtering av de ulike sakene. Det må man kunne klare, rett og slett fordi det handler om vårt samfunns troverdighet til å kunne stille opp, og fordi vi i vårt samfunn har ressurser som kan stå til rådighet for mennesker i et vanlig liv – men det spesielle i livet her er at man f.eks. i situasjoner med adressesperre osv. skal kunne leve det livet på en skikkelig måte.

Så tror jeg det er veldig viktig å understreke – noe jeg håper statsråden kan bekrefte – at det alltid vil være en kontaktperson i politiet som man kan forholde seg til. Det tror jeg også er svært viktig dersom man er på de enklere delene av skalaen. La meg ta et eksempel – som for så vidt er utenfor interpellasjonen: en mobil voldsalarm krever faktisk en slags rutine for at man skal vite hva den er, og hva den ikke er. Hvis jeg skal si noe om det, må det være at det er en rutine som må gjentas ved et slags repetisjonskurs med jevne mellomrom. Hvis ikke går den type rutiner som man ikke skal bruke i de fleste tilfellene for mange ganger, i glemmeboken. Jeg tror det er veldig viktig på den måten at det skapes trygghet når man nå vil innarbeide den ordningen som statsråden snakket om, at adressesperreordningene gikk fra folkeregisteret og skulle til politiet. Jeg fant det svært bra å høre at skattemyndighetene også var med på dette. De må alltid være med – det er jo de som forfølger oss lenger enn det meste. Så det finner en løsning.

Så jeg vil bare håpe at Stortinget på egnet måte også senere kan få informasjon om disse typer tiltak. På samme måte som annen informasjon inngår i St.prp. nr. 1, kan dette være noe som inngår, for da er det noe som Stortinget kan vite om. Det er noe man kan følge med på, og man kan bidra til det statsråden sa i svaret til meg, å forbedre ordninger som er godt ment. Men jeg synes det er svært viktig å understreke det statsråden sa, at der det har vært fiktiv identitet, kjenner man ikke til at noen diskresjonsbrudd har skjedd, og det er bra å høre.

Statsråd Knut Storberget [15:52:25]: Jeg må bare gjenta at det er bra at dette løftes fram i offentligheten, både av media og av oss her i Stortinget, for det er slik at de tiltak som når de få, kan løpe den risiko at de ikke får den nødvendige refleksjon og debatt som de fortjener. Det syns jeg er bra, og jeg tar gjerne utfordringa med å rapportere videre om dette i egnet form til Stortinget i løpet av høsten, slik at vi kan se hvordan dette utvikler seg, særlig nå når det er under utvikling, og man ser at man bl.a. skal flytte beslutningsmyndighet osv.

Jeg tror også det er avgjørende at vi har denne debatten, for den store utfordringa for oss er faktisk å skape alternativ til det vi ofte opplever som det strengeste, og som kan være forlokkende i øyeblikket, men som kan være veldig vanskelig. Min beskrivelse av fiktiv identitet og hva det virkelig innebærer, viser jo at det er et virkemiddel som «rammer» svært den som blir utsatt for det. Derfor må vi aldri gi opp å tenke alternative tiltak. Det er alt fra tiltak fra Alternativ til Vold for å forebygge til disse mobile voldsalarmene og det som vi nå er i ferd med å få på plass, nemlig en ny generasjon av voldsalarmer.

Så tar interpellanten også opp et forhold som jeg mener er veldig viktig når man nå også ser på beslutningsmyndighet. Det er: Hvordan håndterer vi de fornærmede i disse sakene, særlig vold i nære relasjoner? Men jeg understreker også: Det gjelder også andre typer vitner, og det gjelder politiaktører. Har vi mulighet til i større grad å kunne gi dem mer stabil og forutsigbar tjeneste hos politiet ved bl.a. én kontaktperson. Jeg mener at den gjennomgangen vi nå skal ha av driftssituasjonen i politiet, også skal bidra til å kaste lys over hvordan vi møter mennesker som står i denne typen situasjon – det er vi helt avhengig av. Jeg mener at noe av den beste egenforbygginga vi kan ha i forhold til så inngripende virkemidler som dette, er å gi god veiledning og dialog og trygghet i møte med politiet. Så jeg skal bidra til at det også blir tatt ytterligere grep i forhold til det.

Til slutt vil jeg si at dette er en sak, særlig når det gjelder vold mot kvinner og barn, som jo fortsatt debatteres ikke bare i Norge, men også i andre land. Derfor vil jeg på bakgrunn av denne interpellasjonen og at dette er reist som et politisk spørsmål, ta opp dette spørsmålet, disse kryssende interessene vi ser i forhold til virkemidler, men også i forhold til aktørene i det, ofre og gjerningspersoner, i en debatt vi skal ha med de andre europeiske justisministerne som kommer til Tromsø nå i juni, fordi jeg mener at vi kan gi innspill overfor andre, men vi kan ikke minst også høste erfaring fra hvordan situasjonen er i andre land. Så dette vil bli et eget tema som jeg sjøl vil løfte fram når vi stevner europeiske justisministere møte i Tromsø i juni.

«I 2004 ble politiloven endret og den nasjonale vitnebeskyttelsesenheten ble opprettet. Bakgrunnen for endringen var at eksisterende beskyttelsestiltak, som nytt navn og adressesperre, ikke var tilstrekkelige til å verne de mest trusselutsatte i landet. Både organiserte kriminelle og truende enkeltpersoner kan gjøre livssituasjonen til enkelte farlig og uutholdelig. Fra 2004 ble det derfor åpnet for at norske borgere kan få fiktiv identitet, med nytt fødselsnummer og en fiktiv livshistorie i offentlige registre. Dette skulle blant annet gjelde vitner i alvorlige straffesaker, politifolk og ofre for alvorlige tilfeller av vold i nære relasjoner.

Hvordan vurderer statsråden dagens situasjon med vitnebeskyttelse og fiktiv identitet, og hva ser statsråden for seg av mulige forbedringer på dette området?»

Hilde Magnusson Lydvo (A) [18:00:42]: Interpellanten reiser en veldig viktig problemstilling og en viktig sak, som vi må ta på største alvor. Det at vi skal gi best mulig hjelp for at folk skal føle seg trygge, er helt klart.

I interpellasjonen er det vist til at dette gjelder om man er vitne i en straffesak, er politi som trenger å ha fiktiv identitet eller å være under vitnebeskyttelse, og vold i nære relasjoner. Jeg vil ha hovedvekt på vold i nære relasjoner.

Utgangspunktet for disse sakene er at vi må prøve å finne tiltak på lavest mulig nivå. Arbeiderpartiet ønsker også å utvide virkemidlene som settes inn, slik at vi innskrenker trusselutøverens bevegelsesfrihet. Vi kan bruke besøksforbud, eller vi kan bruke omvendt voldsalarm. Som statsråden var inne på, venter vi på å få en teknologi som er god nok til å ta i bruk det, for nettopp å snu litt på det, slik at det ikke er den voldsutsatte som hele tiden må være på flukt, og som må begrense sin bevegelsesfrihet, men at vi også kan legge noe av byrden på trusselutøveren.

Når det gjelder fiktiv identitet, er det et svært omfattende tiltak. Man skal bryte med familie, og man skal bytte ut hele livshistorien sin. Det er klart dette er en effektiv metode å få beskyttelse på, men den vil innebære store psykososiale konsekvenser. I de tilfellene hvor også barn er involvert, skal også disse bytte ut sin livshistorie og begynne helt på nytt. Norge er et lite land, og skal vi få dette til å fungere, må man også flytte til utlandet. Det er, som det har blitt påpekt tidligere, ingen som har vært på dette programmet i Norge, som har blitt avslørt. Men som interpellanten også var inne på, er det andre tiltak, kode 6, som også er blitt benyttet i Norge, der man lever på strengt hemmelig adresse.

Jeg har lest boka til Eva, som kom til Oslo 17 år gammel og ble forelsket i Petter på 21 år. Det viste seg at dette forholdet skulle bli veldig turbulent, med mye vold og usikkerhet. Hun har vært på flukt i Norge fra denne Petter i 20 år. På den tiden har hun gått fra kontor til kontor med sine papirer, som interpellanten var inne på, og gjentatte ganger måtte fortelle historien sin for å få utvidet ordningen med å være på strengt fortrolig adresse. Det måtte man gjøre en gang i året. Det har vi endret. Hvert tredje år må man gå og eventuelt be om å få fornyet ordningen med å være på hemmelig adresse. Noen mener også det er for lite, men det er i hvert fall et skritt i riktig retning.

Eva hadde en datter, som også var med henne på denne flukten. Det er klart det er krevende å være med på en sånn reise.

På disse 20 årene har Eva flyttet 45 ganger. Dette er på grunn av et annet menneske, som har stått henne nær, som truer henne på livet. Denne personen, Petter, hadde da han gikk bort for ikke så lenge siden, 257 straffesaker registrert på seg.

Hva kan vi gjøre for at andre skal slippe å oppleve denne runden som Eva måtte igjennom? Regjeringen har lagt fram Vendepunkt, som er et handlingsprogram med 50 tiltak som går konkret inn på vold i nære relasjoner. Vi skal også nå endre hvem som skal ha ansvaret for disse sakene hvor man må bo på strengt fortrolig adresse. Politiet skal ha ansvaret, ikke Sentralkontoret for folkeregistrering. Vi skal få en politiregisterlov, som vil gjøre det lettere å se hvem som går inn og ser på eventuelle adresser. Det er klart at når man har lekkasjer fra folkeregisteret, er det ikke godt nok. Skal man leve og ha trygghet der man bor, må vi ha et system som er mer vanntett. Så er det viktig å vite hvem man skal forholde seg til, politiet, og slippe å fortelle historien sin flere ganger.

Jeg vil også gi honnør til statsråden. Han har løftet dette temaet, vold i nære relasjoner, nasjonalt. Jeg var selv i Fusa i går, en kommune på 3 800 innbyggere, som hadde vold i nære relasjoner som tema på et åpent møte. Mye av æren går til statsråden, som har klart å løfte dette, som har vært et tabubelagt område, og at vi nå ikke sier husbråk, men sier at det er straffbare handlinger, som skal straffeforfølges.

At statsråden også tar det opp på internasjonalt nivå, synes jeg er prisverdig. Vi må fortsatt jobbe videre for å få best mulige tiltak for disse kvinnene og barna. Vi ser at det har blitt flere anmeldelser om vold i nære relasjoner, og flere meldinger til Barnehuset f.eks. i Bergen om barn som er utsatt for vold. At vi har debatter og interpellasjoner om dette i Stortinget, er viktig for å synliggjøre at dette er noe vi mener er alvorlige og straffbare handlinger.

Solveig Horne (FrP) [18:05:58]: Det er en veldig viktig sak som interpellanten har tatt opp her. Den har bakgrunn i flere oppslag bl.a. i Stavanger Aftenblad, som har resultert i denne interpellasjonen, og også et Dokument nr. 8-forslag fra undertegnede, som er til behandling i justiskomiteen.

De oppslagene som vi har sett i media, har belyst hverdagen for mennesker i Norge som er på flukt og lever i skjul. Det er svært alvorlige saker vi snakker om. Resultatet av det som Stavanger Aftenblad klarte å få fram, ser man av overskriftene: «De gikk i dekning – men vi fant dem på én dag». «Flykter fra eksmannen –får ikke fiktiv identitet».

Disse menneskene lever et liv i konstant frykt for å bli oppdaget av den eller dem de skjuler seg for. Det er en stor psykisk belastning, og et dårlig utgangspunkt for de barna som er involvert i slike saker.

Krisesentersekretariatet klager nå Norge inn for FNs kvinnekommisjon. Når man tvinges til å leve på flukt og i skjul, er man ikke i nærheten av å ha et normalt privatliv til tross for at Norge er en av de frieste statene i verden. Det er ikke noen tvil om at overgriperne har en bedre rettssikkerhet enn ofrene.

Et stort tankekors i denne saken er at også de som lever i skjul, ofte opplever store utfordringer i møte med offentlige etater. Det framstår som om det offentliges representanter ikke helt vet hvordan man behandler mennesker som lever i skjul, og at rettighetene deres derfor blir svekket.

Det har vært forslag om at politiet skal overta en del av dette. Da kan man også lese det Gerd Fleischer, som er leder for SEIF – Selvhjelp for innvandrere og flyktninger – sier, nemlig at det er livsfarlig å la politiet få ta over adressesperrer. En av dem det gjelder, sier at det faktisk er en heldagsjobb i seg selv å være på flukt.

Et annet tankekors er at ofre for vold i nære relasjoner i svært liten grad får fiktiv identitet. I dag kan vi også lese i avisene at sju av 16 søknader er blitt innvilget. Så er det tre som har trukket den, og fire er til behandling. Det er en alvorlig inngripen, men de som har søkt om en slik fiktiv identitet, har også tenkt nøye gjennom om hvorfor de søkte. Det viser seg at det er lettere i Sverige å få fiktiv identitet.

For mennesker som lever i skjul, fører livet med fiktiv identitet og skjult bostedsadresse til en stor tilleggsbelastning. De personer det gjelder, har i mange tilfeller vært i forhold hvor vold, trusler og overgrep har vært sterke faktorer. Når de kommer ut av denne relasjonen, opplever de ofte at gjerningsmannen etter endt soning slipper ut av fengsel uten flere bekymringer, mens ofrene må fortsette å leve i skjul for en lengre tid framover. Dette framstår som svært urimelig overfor de ofrene som ikke har gjort noe galt. I mange tilfeller opplever de som har levd på skjult adresse, at vernet deres er for dårlig, slik at overgriperen har klart å finne dem.

Det er et viktig spørsmål som blir tatt opp i dag. Og vi kommer sikkert til å få flere debatter om dette framover. Det er viktig for dem det gjelder. Vi er nødt til å få på plass et skikkelig vern for dem som trenger det, og for dem som ønsker å få en fiktiv identitet, må det ikke komme hindringer i veien. Vi må gjennomgå de metodene vi har for å skjule personer, og sikre at vernet deres er godt nok. At én blir funnet, er én for mye.

Akhtar Chaudhry (SV) [18:09:55]: Jeg har lyst til å lese et brev for Stortinget som jeg mottok fra en engasjert kvinne som er opptatt av dette temaet. Hun skriver:

«I mitt arbeid som veileder har jeg flere ganger hatt klienter som lever i redsel for trusler fra voldelige familiemedlemmer og som har vært nødt til å leve med mange sikkerhetsrutiner i hverdagen for å ha det trygt. For 3 år tilbake ble 3 familier i min omgangskrets vitne til avdekkingen av en alvorlig familievoldsak der ektemann gjennom lang tid hadde utøvd grov vold og alvorlige drapstrusler mot sin kone. Det var gått så langt at hun i et sommerselskap valgte seg ut to personer hun mente burde vite om hva hun var utsatt for, og som kunne fortelle hennes historie til hennes nærmeste familie og politi, dersom hun ble drept. Den ene av personene som fikk historien var meg. Den kvelden og natten valgte jeg å ta på meg «jobbmodus» og gikk inn i veilederrollen og konsentrerte meg utelukkende om å jobbe for at hun skulle mobilisere krefter til å kunne bryte ut av forholdet på en «trygg måte».»

Hun skriver videre:

«Vi (og profesjonelle parter som vi kontaktet som lege, arbeidsgiver og verneombud) hadde oppfølging av denne kvinnen over flere uker og til slutt kom tidspunktet der hun maktet å flykte og der det sto et apparat klart til henne. Det var nok i grevens tid. Vi prøvde også å bistå til at voldsutøveren fikk hjelp og bistand, gjennom dialog med nettverket sitt, noe han kontant avslo. Voldsutøveren ble halvannet år senere dømt til soning i fengsel og 80 000 i erstatning til voldsofferet for de episoder som kunne dokumenteres. Dette var ektefelle nummer to han hadde utøvd vold mot over mange år.»

Hun skriver videre, og her kommer vi til kjernen i den saken vi nå drøfter:

«Vi er 3 familier som i ettertid har mottatt svært ubehagelige trusler om at han skal ødelegge familiene våre, etter at vi bisto kvinnen og ble oppført som vitner i saken. Vi har selvsagt husalarm, informert arbeidsgiverne våre, skolen til våre barn osv. Det har vært svært ubehagelig for oss og jeg kan bare tenke meg hvordan denne kvinnen og andre kvinner i tilsvarende situasjon har det. Denne kvinnen har, tross besøksforbud, gjentatte ganger blitt oppsøkt av sin tidligere ektemann og han har også oppsøkt hennes hjem og lagt igjen «visittkort» slik at hun skal forstå at han har vært der. Nå er han for tiden tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus etter endt soning.

Dette er som sagt en veldig viktig og komplisert sak å løse. Det er svært viktig at voldsutøvere ikke får lykkes med mer vold og trusler mot voldsofrene.»

Jeg avslutter sitatet her.

Dette er et lite land, og forholdene våre er veldig oversiktlige. Det er veldig vanskelig å bli gjemt her. Det gjelder å gi utsatte mennesker – særlig kvinner, og det gjelder stort sett kvinner og barn, men også menn – trygghet, som kanskje er det viktigste i tilværelsen. Man må kunne sove trygt, og man må kunne våkne trygt. Det gjelder mennesker som har vært utsatt for vold i nære relasjoner. Det gjelder ungdom som er utsatt for tvangsekteskap. Det gjelder ungdom som er utsatt for kjønnslemlestelse, og det gjelder f.eks. politifolk eller andre vitner som har jobbet med en sak. Da er det veldig viktig at man jobber med å øke kompetansen på hva vi kan gjøre for å gi mennesker trygghet i vårt land. Vi må styrke holdningene overalt, men ikke minst i angjeldende miljø, bl.a. i mannsmiljøene, slik at vold avtar. Vi må etterforske, og vi må straffe hardere. Det er ikke noe hokuspokus, som flere har vært innom. Det er et komplisert saksområde med kompliserte løsninger. Derfor er det viktig at vi holder fokus oppe og debatterer det. Jeg vil berømme interpellanten for å bringe dette viktige og kompliserte tema inn i Stortinget. Vi er nødt til å jobbe med dette videre.

Odd Einar Dørum (V) [18:15:08]: Det er lett å forstå hvorfor mye av debatten har kommet til å dreie seg om vold i nære relasjoner og utslagene av det. Jeg vil ikke ta det nå, selv om det er relevant det som er tatt opp.

Jeg vil konsentrere meg om de situasjoner der man er utsatt for organisert kriminalitet, som det er mange forskjellige utgaver av. Det kan være knyttet til narkotika, det kan være menneskesmugling osv., eller tilfeller der situasjonen er så ekstrem at man må ha beskyttelse. Da har vi to sett virkemidler. Vi har fiktiv identitet, slik som beskrevet, og som statsråden har svart veldig fyllestgjørende på. Så har vi kode 6-situasjonen. Jeg er veldig opptatt av og er sikker på at statsråden vil se på fiktiv identitet og gjennomgå de syv tilfellene, slik at man vet hvordan det var. Men jeg har stor respekt for at man bør forstå at dette er en så spesiell og krevende og ekstrem situasjon at folk må vite hva det er. Desto viktigere er det at den neste graden, altså kode 6, reelt blir styrt på en slik måte at det ikke blir lekkasje i sikkerheten, og at den det gjelder, må slippe å gå på shopping på egne vegne fra det ene kontoret til det andre. Det må noen gjøre for dem. Dataløsningene som skal sikre tilgang til dette – vårt samfunn fungerer mye på data – må være slik at man slipper den shoppingrunden. Dette er de administrative grepene. Derfor syntes jeg det var så bra at statsråden sa at også skattemyndighetene er med i den gruppen som nå ser på hvordan man skal bedre den ordningen vi har hatt. Alle vet jo at skattemyndighetene forfølger deg lenger enn lengst. Jeg skal ikke utdype det mer. Jeg kan bare betro forsamlingen at det var der jeg hadde de tøffeste takene da denne ordningen ble innført i 2004. Dette er svært viktig.

Jeg vil avslutte med å si at da fiktiv identitet kom i sin tid, var det fordi vi i Norge måtte regne med at vi ville få utgaver av organisert kriminalitet. Det var en offentlig debatt i forbindelse med f.eks. NOKAS-saken. For å si det slik som det stod i media: Var det slik at de som stod bak NOKAS-saken, hadde kontakt med den albanerligaen som holdt til i Göteborg, og som vi har sett har gjennomført omtrent den samme aksjonen i Göteborg som den som ble gjennomført i Stavanger? I Sverige foregår det væpnede ran i en skala som vi ennå ikke har i Norge – bank i denne talerstol, president. Hva gjør man når man stilles overfor slike miljøer? De vil kunne følge deg langt. Vi vet at Anooshe, som ble skutt ned utenfor tinghuset i Kristiansund i 2002, var i en situasjon der hun dessverre regnet med at det skulle gå slik. Hun var opptatt av ungene sine. Det har det norske samfunnet tatt vare på.

Jeg synes det er bra at vi har fått bredde i debatten. Men jeg vil vende tilbake til der jeg var, og jeg vil i grunnen si takk for at vi fikk denne refleksjonen. Jeg konstaterer at statsråden tidligere har sagt at han på egnet måte vil dele innsikten med Stortinget, slik at Stortinget skal bli klokere når det gjelder disse temaene. Da kan vi lettere drøfte hva som er hva.

Så vil jeg si til slutt: Jeg har også møtt Eva og har lest Evas historie. Det er ingen tvil om at det er ett av utgangspunktene for mine utsagn her om kode 6.

Statsråd Knut Storberget [18:18:31]: Det er ikke så mye jeg skal føye til etter denne debatten. Det har vært en god debatt og en helt nødvendig debatt. Det som gleder meg, er at alle som har deltatt i debatten, ser problemstillingene vi står overfor i et så vanskelig landskap som dette.

Vi må ha to mål for øye når det gjelder denne type virkemidler. Det første er at virkemidlene må bli så effektive som mulig. Uansett hvor de administreres fra, uansett hvor mange som er inne og vurderer spørsmål om kode 6 eller strengere tiltak, desto viktigere er det at tiltakene blir gjort effektive, og at de faktisk virker. Det er det ene i dette. Det andre, som jeg synes debatten har ivaretatt godt, og som jeg skal ta med meg videre i regjeringsarbeidet om dette, er at disse strenge tiltakene aldri må bli en hvilepute for oss for ikke å iverksette tiltak, enten det er av forebyggende art mot gjerningsperson, i organisert kriminalitet eller i vold i nære relasjoner. Til sjuende og sist kommer vi aldri unna at vi ikke kan bygge dette samfunnet på at folk skal ha fiktive identiteter eller skjulte adresser. Det skal være mulighet for det, men det skal være unntaksvis. Derfor er de viktigste tiltakene f.eks. i forbindelse med vold i nære relasjoner, å gjøre det som et bredt flertall i Stortinget enstemmig har sluttet opp om. Vi er nødt til å kunne forebygge ved å møte den som er gjerningsperson, slik at man får en slutt på den onde spiralen. Derfor må jeg si at de innspill som har kommet, skal jeg ta med meg i det videreutviklingsarbeidet som nå gjøres for disse mekanismene. Jeg synes det har vært en ryddig debatt om dette. Som jeg sa tidligere i dag på formiddagsmøtet: Vi skal komme tilbake til Stortinget så raskt vi kan for å rapportere om hvordan arbeidet går, slik at politikerne har mulighet til å ha en hånd på rattet i så viktige spørsmål. Dette handler jo i veldig stor grad om hvordan folks liv og frihet faktisk arter seg.

Presidenten: Da er interpellasjonsdebatten avsluttet.

«Norge er et multietnisk samfunn. Hver tiende borger i Norge, hver fjerde innbygger i landets hovedstad og om lag 40 pst. av osloskolens elever har en annen bakgrunn enn etnisk norsk. Da er det viktig at vårt politi gjenspeiler dette samfunnet. Et politi hvor alle Norges farger er representert vil være en berikelse både for samfunnet og for politiet. Dette vil øke politiets kunnskaper og kontakt med borgerne med minoritetsbakgrunn, og minoritetenes tillit til politiet vil bli styrket. Statistikken viser at flere og flere unge mennesker med minoritetsbakgrunn velger å bli politi, men at utviklingen går tregt.

Hva mener statsråden kan gjøres for å rekruttere flere personer med etnisk minoritetsbakgrunn til politiet?»

Akhtar Chaudhry (SV) [14:45:01]: Jeg vil være så frimodig å si at vi er i en nasjonsbyggingsfase i Norge. Norge er for alvor i ferd med å bli et multietnisk samfunn. Gjestearbeiderne fra 1960- og 1970-tallet har etterkommere som nå er ungdom fra Tøyen, Kvæfjord og Lillesand. De er en ufravikelig del av vårt samfunn, men min ærbødige påstand er at vi ennå ikke er helt innforstått med dette faktum. Vår daglige debatt, vårt tonefall, vår ordbruk og ikke minst vår dype skepsis til å ta strukturelle grep for å gjøre samfunnet mer tilpasset dagens virkelighet stikker dypt.

Jeg husker at jeg i forrige stortingsperiode fremmet et representantforsalg sammen med min kollega Karin Andersen, hvor vi bad om at man så på gravferdsrutiner og -regler i Norge for å legge til rette for at andre enn kristne borgere skulle føle seg hjemme. Kun SVs representanter og representanten Jan Simonsen støttet forslaget om å se på hvilke tilbud f.eks. hinduer, muslimer og bahaier burde ha knyttet til en vanskelig livsperiode.

Vi har lagt bak oss en krevende debatt om hvorvidt muslimske kvinner kan være politibetjenter samtidig med at de bruker skaut. Mange har vært kritiske til at Forsvaret og Tollvesenet har tillatt at soldater og betjenter kan bruke religiøst betingete plagg som skaut og turban.

Dette krever at vi fortsetter med debatten og prøver å løfte den til et nivå som det flerkulturelle Norge og det flerkulturelle samfunnet fortjener. Vi er, som sagt, i en nasjonsbyggingsfase hvor vi aktivt må jobbe for at alle borgere, uansett religion, kultur, rase, hudfarge og legning, føler seg hjemme i Norge. Og SV er den første til å ta denne utfordringen.

Politiet er en viktig etat og samfunnsinstitusjon. Det er svært viktig at etaten blir attraktiv for alle borgere. Det vil tjene politiet og samfunnet for øvrig.

Det er ikke vanskelig å forstå at når landet vårt nå har 10 pst. borgere med annen etnisk bakgrunn enn flertallet, trenger vi en politietat som gjenspeiler det. En politietat hvor norskpakistanere, norskindere og norsksomaliere er medarbeidere, vil ha en kompetanse som er sårt tiltrengt i det samme samfunn de skal tjene. Politibetjenter med minoritetsbakgrunn vil dra med seg minoritetsspråk, kulturforståelse og livserfaring som nettopp en borger med minoritetsbakgrunn har med seg. Dette vil være en styrke for etaten. Etaten vil lettere kunne gjøre sin jobb – både forebyggende og etterforskningsmessig. En politibetjent med somalisk bakgrunn, med språkkompetanse i både swahili, arabisk og norsk, vil ha et fortrinn når det skal jobbes forebyggende i Skjervøy. Det vil gi lokalbefolkningen et løft.

Kriminalitet kjenner som kjent ingen grenser – verken språklige, religiøse, etniske eller geografiske. For å forebygge kriminalitet trengs det et sterkt lokalpoliti. På Fjell i Drammen eller Furuset i Oslo vil det utvilsomt være lettere for barn og ungdom med minoritetsbakgrunn å komme i kontakt med en de etnisk og språkmessig kan identifisere seg med.

Over landegrenser er det også viktig at vi har et politi hvor folk kjenner andre kulturer, religioner, kodekser osv.

Vi vet at ungdom med minoritetsbakgrunn har langt mindre tillit til politiet enn ungdom med majoritetsbakgrunn. Det kan være mange årsaker til det. Men utfordringen ligger der. SV mener helt klart at dersom politiet gjenspeiler samfunnets sammensetning, vil tilliten til politiet øke. Det vil også bidra til at beskyldningen om diskriminering fra politietaten på grunn av hudfarge, rase osv. vil avta. For når du blir dårlig behandlet av en politibetjent med majoritetsbakgrunn, kan du mistolke og tro at denne dårlige behandlingen får du fordi du har svart hudfarge. Men dersom politibetjenten har samme hudfarge som deg selv, må fokuset heller ligge på hvordan politiet som fagetat kan bli bedre.

Politietaten er som alle andre arbeidsplasser og gjenspeiler samfunnet når det gjelder holdninger. Å rekruttere ungdom med minoritetsbakgrunn vil kunne bidra til å bygge ned eventuelle fordommer i etaten.

Jeg har alltid ment at vi aldri må senke kompetansekravene for å integrere minoritetene i samfunnet. Det står jeg fast ved. De må oppfylle kompetansekravene slik de foreligger. Men så er spørsmålet: Hva er kompetanse? Hvordan utvikles kravene i forhold til behovene? Trengte norsk politi for f.eks. 30 år siden å forstå hvordan det norsksomaliske familiesystemet fungerer? Eller trengte politiet for 30 år siden spesiell språkkompetanse for å kunne forstå språket til en varetektsfange? Svaret er innlysende. I dag er samfunnet annerledes sammensatt enn for 30 år siden. Da må vi vektlegge kompetansen norske borgere i dag representerer, i lys av våre samtidsbehov. De faglige kompetansekravene må uansett ligge fast.

Justiskomiteen besøkte forleden Nord-Trøndelag politikammer. Vi vet at distriktene sliter med å få rekruttert politifolk. Jeg spurte politikammeret hvordan de driver rekrutteringsarbeid. Svaret var at de satser meget aktiv på lokal ungdom. De reiser rundt til videregående skoler og markedsfører seg selv som en god etat og arbeidsplass. Gjennom dette klarer de å få motivert lokal ungdom til å ta politiutdanning. Resultatet er at når disse ungdommene er ferdig med sin utdanning, kommer flere av dem hjem til lokalsamfunnet som politibetjenter. Dette tjener alle på.

Dette er et eksempel til etterfølgelse – også når det gjelder rekruttering av ungdom med minoritetsbakgrunn. Politiet må aktivt gå til de lokalmiljøene hvor ungdom med minoritetsbakgrunn befinner seg – det være seg skoler, biblioteker, templer eller moskeer. Det må aktiv markedsføring til for å rekruttere ungdom med minoritetsbakgrunn til politiet. Slike dialogmøter vil også kunne bedre tilliten til politiet generelt. Mange av minoritetsungdommene kommer fra land hvor man har opplevelser med politiet som man drar med seg i møte med det norske politiet. Et samarbeid mellom flyktningkonsulenten og det lokale politiet kan være viktig for å endre på dette synet. For eksempel kan flyktningene ha omvisning på politistasjonen, det bør gjennomføres dialogmøter osv. Jeg vet at det er flere steder hvor et slikt samarbeid er gjennomført, bl.a. i Egersund. Dette er gode tiltak som bør utvides til flere steder i landet.

Vi vet at politiet har en del medarbeidere med minoritetsbakgrunn. De er gode rollemodeller for ungdom med minoritetsbakgrunn. Derfor må disse medarbeiderne brukes aktivt.

Oslo er landets innvandrerhovedstad. Groruddalen er Norge i miniatyr. En del bydeler i Groruddalen har ganske høy andel ungdom med minoritetsbakgrunn. Dette kan være en meget god rekrutteringsplass for politiet, men da må ungdom se politiet her i sin hverdag. En politihøyskole i Groruddalen kan bidra til at langt flere ungdommer med minoritetsbakgrunn enn i dag blir trukket til etaten.

Jeg vet at Politihøgskolen i Oslo fokuserer på å rekruttere flere politistudenter med minoritetsbakgrunn. Det er positivt, men utviklingen går tregt. SV og jeg er utålmodige. Min utfordring til statsråden er derfor: Hva mener statsråden kan gjøres for å rekruttere flere personer med etnisk minoritetsbakgrunn til politiet?

Statsråd Knut Storberget [14:54:47]: Jeg takker for en viktig interpellasjon. Det er viktig for politiets del at vi, hvis man skal fungere ute i samfunnet, rekrutterer bredere enn det vi gjør i dag. Det vil lettere sette politiet i stand til å bekjempe kriminalitet. Men i dette perspektivet er det også viktig at alle grupper i samfunnet i mye større grad ser at man er representert inn i det som nærmest er den strengeste tvangsmyndigheten vi har. Slik sett er det et vinn-vinn i den grad vi kunne lykkes med å rekruttere flere personer med etnisk minoritetsbakgrunn til politiet, som interpellanten er opptatt av.

Jeg vil innledningsvis gjøre det klart at arbeidet med å fremme et inkluderende samfunn, der alle skal ha like muligheter til å bidra og til å delta i arbeids- og samfunnslivet, prioriteres høyt av Regjeringa – og vil bli prioritert høyt.

For at politiet skal framstå som en åpen og inkluderende etat, må etaten speile samfunnet både med hensyn til kjønn, alder og funksjonsevne og med hensyn til sosial, etnisk og kulturell bakgrunn. Dette handler om at politiet må ha den erfaringskompetanse det er å ha ulike bakgrunner, men også om at politiet skal ha tillit i alle befolkningsgrupper, som også interpellanten var inne på.

Som et ledd i Regjeringas handlingsplan for integrering og inkludering av innvandrerbefolkningen og mål for gjennomføring av inkludering, fra 2007, skal Politidirektoratet øke rekrutteringen av og styrke innsatsen for å beholde personer med innvandrerbakgrunn.

Dette arbeidet videreføres også i Regjeringas arbeid med en ny handlingsplan mot etnisk diskriminering. Målet med planen er å forebygge og bekjempe forekomsten av indirekte og direkte etnisk diskriminering.

Det er, som nevnt, en langsiktig målsetting at andelen ansatte med etnisk minoritetsbakgrunn i politiet skal speile samfunnet for øvrig. Politidirektoratet utarbeidet i 2008 en plan for mangfoldsarbeidet – en veldig god plan. Hensikten med planen er å målrette og systematisere mangfoldsarbeidet fram til og med 2013. Strategien i arbeidet er å integrere mangfold som en naturlig del av den ordinære virksomheten, noe jeg føler også interpellanten er opptatt av. Et sentralt satsingsområde i mangfoldsplanen er selvfølgelig rekrutteringen til Politihøgskolen og til etaten for øvrig. Fram til nå har imidlertid hovedsatsingsområdet vært rekruttering av studenter til Politihøgskolen.

Politihøgskolen har gjennom flere år hatt et aktivt og systematisk rekrutteringsarbeid rettet mot etniske minoriteter. I 2007 ble det opprettet en rådgiverstilling for mangfoldsrekruttering.

I prosjektet «Rekruttere og Beholde» veiledet polititjenestemenn med etnisk minoritetsbakgrunn potensielle søkere til Politihøgskolen med minoritetsbakgrunn. Dette kan ha medvirket til at rekordhøye 134 stykker med minoritetsbakgrunn søkte om plass ved Politihøgskolen i 2008. Det er bra. Av 38 kandidater som deltok i prosjektets aktiviteter, søkte 31 om plass ved skolen. Totalt ble 29 personer med etnisk minoritetsbakgrunn tilbudt plass ved Politihøgskolen i 2008, hvorav alle hadde deltatt i prosjektet. Det er et høyt tall i forhold til tidligere, og det viser at det angitte prosjektet fungerer.

Konkret var det ved studentopptakene i 2007 og 2008 en tredobling av antall minoritetsstudenter i forhold til 2006, hvilket vil si en andel på 6,7 pst. studenter med minoritetsbakgrunn ved 1. trinn i grunnutdanningen.

Politihøgskolen har dessuten styrket sin fokusering på økt tilstedeværelse i fora som ofte brukes av ungdom med minoritetsbakgrunn. I 2007 ble det laget en rekrutteringsfilm som ble vist på kino. Politihøgskolen har utviklet sine nettsider, hvor minoritetsperspektivet framstår som en naturlig del av innholdet. Målgruppen er der ungdom mellom 18 og 24 år.

Det er opprettet en gruppe på Facebook. Gruppen heter «Politihøgskolen» og har over 200 medlemmer. Det er ungdommer med både etnisk norsk bakgrunn og etnisk minoritetsbakgrunn.

Politihøgskolen gjør bevisst bruk av studenter med etnisk minoritetsbakgrunn på utdanningsmesser, i møter med studentforeninger og på skolebesøk. Det arrangeres også informasjonskvelder for ungdommer med minoritetsbakgrunn og deres foreldre.

For å sikre at dagens formelle kvalifikasjonskrav er de best egnede for å rekruttere de polititjenestemenn etaten etterspør, er det iverksatt et utredningsarbeid for å gjennomgå opptakskriteriene ved Politihøgskolen.

Som et ledd i forankringen av mangfoldsarbeidet lokalt gjennomfører Politidirektoratet, i samarbeid med Politihøgskolen, dialogmøter om mangfold i politidistriktenes ledergrupper. I møtene blir det fokusert på nødvendigheten av å speile samfunnet og hva større mangfold blant ansatte vil gi etaten, i form av økt legitimitet blant befolkningen og best mulig ressursutnyttelse av de ansatte.

Så bare noen ord om mangfoldsarbeidet i politiet generelt. I september 2008 la Politidirektoratet fram sin plan for mangfoldsarbeidet i politi- og lensmannsetaten. Planen er utarbeidet på grunnlag av «Overordnet personalpolitikk for politi- og lensmannsetaten» og er den første sentrale strategiske plan i politiet som dekker hele mangfoldsbegrepet. Planen omhandler arbeidsfeltene kjønnslikestilling, etniske minoriteter, seksuell orientering, seniorpolitikk og nedsatt funksjonsevne. Hensikten med planen er som sagt å målrette og systematisere mangfoldsarbeidet fram til og med 2013. Dette betyr at man må ha oppmerksomhet på å rekruttere bredt, men også på nulltoleranse for rasistiske holdninger og handlinger og diskriminerende atferd i politiet. Ansatte må ha grunnleggende verdier og kunnskaper for å bidra til å nå dette målet.

Mangfoldsbegrepet er relativt nytt i politiet. Tidligere likestillingsarbeid var rettet mot likestilling mellom kjønnene, spesielt kvinners karrieremuligheter. Etter hvert som man begynte å omtale mangfold, var det ofte knyttet til det kulturelle mangfoldet og i mindre grad til nedsatt funksjonsevne, alder og seksuell orientering. Fra 2006 ble disse feltene samlet under mangfoldsbegrepet gjennom prosjektet «Mangfold i politi- og lensmannsetaten».

Hovedmålet for denne satsingen er å sikre fravær av diskriminering på grunnlag av kjønn, etnisitet, funksjonsevne, religion, seksuell orientering og alder. Det er pekt på følgende hovedmålsettinger:

-                  Vi skal øke rekrutteringen av kvinner, personer med etnisk minoritetsbakgrunn og personer med nedsatt funksjonsevne.

-                  Vi skal øke rekrutteringen av kvinner til lederoppgaver og lederstillinger, noe vi mener Regjeringen er godt i gang med, særlig når det gjelder antall politimestre.

-                  Vi skal sikre mangfold i team- og prosjektgrupper.

-                  Vi skal sikre kunnskap for å forebygge rasisme og diskriminering.

Politiet har også satt i verk andre tiltak som har betydning for rekrutteringen til politiet. Jeg vil kort bl.a. peke på et sentralt mangfoldsutvalg som gir råd til Politidirektoratet i mangfoldsspørsmål. Utvalget skal fungere som en ressurs som på eget initiativ og ved forespørsel skal råde Politidirektoratet i disse spørsmålene. Det har også vært ansatt minoritetsrådgiver ved Oslo Politidistrikt siden september 2007. Rådgiveren er plassert i strategisk stab hos politimesteren og gir råd til ledelsen i spørsmål knyttet til politiets møter med etniske minoriteter, noe som, som  interpellanten var inne på, byr på utfordringer.

Politiet har også ytterligere tiltak som har betydning for tilliten til politiet generelt. Jeg vil peke på Sentralt dialogforum – et forum mellom Politidirektoratet og innvandrerorganisasjonene – som har fire faste møter i året, og også lokale dialogfora mellom alle politidistrikter og deres lokale innvandrerorganisasjoner. Det er for øvrig også etablert dialogforum mellom politisk ledelse i Justisdepartementet og innvandrerorganisasjoner som møtes jevnlig, og som gir trygge og gode innspill.

Jeg vil også peke på prosjektet «Trygghet og tillit». Politidirektoratet er som sagt opptatt av at politi- og lensmannsetaten skal ha tillit i hele befolkningen. Direktoratet startet derfor opp prosjektet «Trygghet og tillit» høsten 2008. Prosjektet er toårig, der fire politidistrikter og et særorgan er valgt ut til å jobbe med forbedringsområder i møtet mellom politiet og innvandrerbefolkningen. Hensikten med prosjektet er å skape et tillitsfullt forhold mellom innvandrere og politiet. Arbeidet skal evalueres, og resultatene skal inngå i en samlet prosjektrapport. Rapporten skal danne et videre grunnlag for opplæring og politiets arbeid i et multietnisk samfunn. Prosjektet vil bl.a. prøve ut et opplæringsprogram som samarbeidsprosjektet «Rekruttere og beholde» mellom Politidirektoratet og Politihøgskolen er i ferd med å avslutte. Dette er et bevisstgjøringsprogram for ansatte i politi- og lensmannsetaten. Opplæringen vil også gi en innføring i hva diskriminering innebærer. prosjektet skal videreføres også i 2010. Fristen for gjennomføringen er satt til 31. mai 2010.

Summen av alle de tiltak som er beskrevet ovenfor, gjør meg trygg på at det arbeidet som gjøres i politiet, vil bidra til at politiet speiler hele befolkningen, og også bidra til et inkluderende og multietnisk samfunn med stor legitimitet overfor dem som utøver tjeneste for å forhindre kriminelle handlinger, og således skape mer trygghet.

Jeg vil også understreke at et slikt arbeid og alle de tiltakene som nå er iverksatt, vil kunne avstedkomme også ytterligere tiltak. Det er jo meningen at man skal kunne se på ytterligere tiltak både for å styrke rekrutteringen og for å styrke det generelle tillitsarbeidet.

Gunn Olsen hadde her overtatt presidentplassen.

Akhtar Chaudhry (SV) [15:04:39]: Et av mine mål med å fremme denne interpellasjonen var og er å løfte denne debatten som angår minoritetene, over i et positivt spor. Som jeg var innom i mitt hovedinnlegg, er den daglige debatten altfor negativ. Der fokuserer vi på alt som er galt med det flerkulturelle, det multietniske samfunnet. Derfor er det riktig og viktig at den politiske ledelsen i dette landet klarer å løfte debatten over på et annet spor – et positivt spor – for å se hvilke positive verdier minoritetene representerer i dette landet.

Jeg takker justisministeren for en meget god og viktig redegjørelse. En god del av de tiltakene som denne regjeringen har gjennomført, visste jeg om fra før. Det viser seg også at disse tiltakene fungerer. Prosjektet «Rekruttere og beholde» viser at det er behov for å satse særskilt, satse aktivt. Det viser også at denne typen tiltak virker når vi klarer å rekruttere såpass mange mennesker. Tiltakene, holdningene og sporene er jo ikke annerledes i dag enn de vi brukte for 30–40 år siden for å dra kvinner inn i samfunnslivet, inn i arbeidslivet.

Så er jeg veldig glad for at statsråden fastslo at politietaten skal gjenspeile befolkningens sammensetning. Det skulle bare mangle, men det er veldig hyggelig at den rød-grønne regjeringen fastslår det. Statsråden var innom det.

Jeg er også glad for at statsråden varslet at en skal se på kompetansekravene. Jeg står fortsatt fast ved at kompetansekravene ikke skal senkes for å rekruttere flere med minoritetsbakgrunn til politiet, men de må synkroniseres med dagens virkelighet. Politiet må jobbe med frivillige organisasjoner, som Organisasjonen Mot Offentlig Diskriminering, OMOD.

Jeg har et spørsmål helt på slutten til statsråden. Nå har politiet fått 462 nye sivile stillinger. Vil statsråden jobbe for at mennesker med minoritetsbakgrunn som ikke har politifaglig kompetanse, kan rekrutteres inn i denne kvoten, slik at kontakten mellom minoritetene og politiet øker?

Statsråd Knut Storberget [15:07:56]: Aller først har jeg lyst til å si i tilknytning til at interpellanten framhevet at debatten rundt dem med annen nasjonal bakgrunn ofte er negativ, at det har vi alle et ansvar for å forhindre skjer. Jeg kan f.eks. nevne asylsøkere. Asylbegrepet er jo et hedersbegrep for dem som virkelig trenger asyl. Men det er fortsatt slik at noen veldig få ødelegger for store grupper mennesker. Det er derfor vi har all interesse av å rekruttere mye bredere enn det vi har gjort, for nettopp å kunne høste gevinst ved å redusere kriminalitet, for å skape mer legitimitet til politietaten som sådan, og også for å løfte fram viktige grupper i samfunnet.

Så må jeg si at når det gjelder debatten rundt rekruttering til Politihøgskolen, er dét ute i det offentlige rom blitt framstilt som særs positivt. De tjenestemenn og -kvinner som i dag har en annen bakgrunn enn den tradisjonelle norske, er jo folk som gjør en veldig god politimessig jobb, og som har fått god støtte fra sine lokalsamfunn og er blitt framstilt på en veldig all right måte. Og fra departementets side har vi gjort hva vi kan for å bidra til å løfte disse, fordi de er viktige rollemodeller, og jeg oppfatter at der har samfunnet og den politiske debatt faktisk opptrådt anstendig ved å si at dette er viktige tiltak. Det er fantastisk gode politifolk som vi har rundt omkring, og som har en annen type bakgrunn. Vi trenger bare flere av dem.

Så har vi hatt debatt om disse 462 stillingene. Vi tar sikte på at det skal utlyses og rekrutteres inn på ordinær måte. Og når jeg sier ordinær måte, mener jeg at dette er hensyn man skal ta når man rekrutterer inn bredt i politiet. Alt det mangfoldsarbeidet som gjøres, alle de gruppene man har satt ned, alle de tiltak man ser på, vil ha like stor aktualitet når det gjelder det øvrige stillingsbildet i politiet. Jeg forutsetter at når politiet nå skal ansette, gjør man hva man kan på dette feltet. Men jeg skal ta det med meg, slik at vi – samtidig som vi passer på at disse politistillingene går med til å utløse politikraft – også ser på at man har rekruttert inn så bredt man bare kan innenfor de rammer og regler som gjelder for offentlige ansettelser.

Saera Khan (A) [15:10:36]: Det nye mangfoldige og flerkulturelle Norge medfører en del utfordringer, og integrering er jo blitt et slikt politisk mantra som alle liker å snakke om, men i praksis er det inkludering i et demokratisk og åpent samfunn, hvor det er rom for etnisk og religiøs mangfoldighet, og hvor denne mangfoldigheten blir sett på som et potensial og ikke som en belastning. Derfor synes jeg denne interpellasjonen er gledelig, for den framhever minoriteter som et potensial og som en ressurs. Jeg berømmer interpellanten for å reise en veldig viktig og sentral debatt i Norge i 2009, men jeg vil også bemerke at jeg har lagt merke til at statsråden ved flere anledninger før denne interpellasjonen ble reist, i offentlige sammenhenger har sagt at det å rekruttere minoriteter inn i politiet er svært viktig for denne regjeringen.

I et flerkulturelt samfunn er det viktig at yrkesgruppene reflekterer vår sammensatte befolkning. Men noen yrker er viktigere enn andre. Og politiet har i mange sammenhenger mer makt og en mer annerledes makt enn andre yrkesgrupper. I visse situasjoner har politiet muligheten til å utøve lovlig tvangsmakt for å beskytte borgerne, altså bruk av lovlig tvangsmakt av sikkerhetsmessige årsaker, og også til å utøve denne tvangsmakten overfor sivilbefolkningen. Denne makten er symbolsk nødvendig, men den er faktisk også reell. Da er det en stor fordel, tror Arbeiderpartiet, at politiet har ansatte som reflekterer ulike ansikter, impulser, farger, religioner og nasjonalitetsbakgrunn.

I et inkluderende samfunn som det Norge nå har blitt, vil politiuniformen innebære en spesiell rolle og legitimitet. En politibetjents oppgave en vanlig hverdag er noen ganger – og ganske ofte – å gripe inn i konflikter mellom ulike enkeltpersoner eller i noen tilfeller ulike samfunnsgrupper. Da vil et moderne politi i 2009 eie mer tillit og skape mer trygghet om det også har en bakgrunn som reflekterer befolkningen det skal skape tillit og trygghet hos.

En flerkulturell politibetjent – politimann eller -kvinne – vil naturligvis også beherske flere språk. Jeg kan ikke se at det er noen ulempe; det er jo snarere en fordel. Vi vet at politiet i dag bruker tolketjenesten ganske aktivt. Kanskje de vil ha mindre behov for å gjøre det hvis vi har flere politikvinner og -menn som behersker flere språk.

Det er viktig at vi har et politi for alle, et samlende og inkluderende politi – ikke et splittende politi – et politi som kan skape kommunikasjon og tillit mellom ulike grupper. Og det er i vår interesse at minoritet og majoritet går sammen om å skape trygghet i byene i Norge i dag, at alle – både minoritetene og majoritetene – har en interesse av å skape trygghet. Det vil være mest synlig på en mektig måte om vi har et politi som er samlende og flerkulturelt.

Det vokser opp en ny generasjon nordmenn i Norge i dag, og i skolevesenet vårt er det slik at lærere med minoritetsbakgrunn er flinke til å piske foreldre med innvandrerbakgrunn til å delta på foreldremøter. Vi vet at lærere med innvandrerbakgrunn er flinkere til å få barna til å delta på svømmeundervisning og leirskoleundervisning. På den måten tror jeg også det er en fordel om vi har et flerkulturelt politi – når det gjelder å bekjempe gjengkriminalitet, når det gjelder å ha større kulturforståelse, og når det gjelder å gå inn i vold i nære relasjoner.

Vi vet at krisesentrene i Oslo, Bærum og Asker er overfylte av minoritetskvinner. Vi vet at politiet daglig må gå inn i konflikter i forhold til husbråk hvor minoritetskvinner er overrepresenterte. Akkurat som vi får bruk for lærere med minoritetsbakgrunn, har vi også bruk for menn og kvinner med innvandrerbakgrunn i politiet fordi disse ungdommene som vokser opp i dag, trenger rollemodeller. En politimann og en politikvinne vil være fantastiske rollemodeller for en ung jente eller gutt som vokser opp i dag i det nye Norge.

Denne interpellasjonen er veldig, veldig bra. Jeg merker meg at det gjøres veldig mye bra på dette feltet nå, men vi har fortsatt en vei å gå.

Jan Fredrik Vogt (FrP) [15:16:05]: Dette er en debatt mange mener er viktig. Jeg må likevel si jeg reagerte litt på ordbruken i interpellasjonen, hvor det er tale om «et politi hvor alle Norges farger er representert». Jeg vet ikke om jeg og Akhtar Chaudhry er uenige, men jeg er ikke så opptatt av farger. Jeg er mer opptatt av politiet og politiets rolle. Han sier også at vi er i en nasjonsbyggingsfase. Jeg vet ikke om han er enig i at nasjonen er bygget. Det betyr ikke at vi ikke skal fornye oss og samtidig ta vare på grunnverdiene i samfunnet. Nettopp mange av samfunnets grunnverdier, et felles multiplum av samfunnets verdier, er samlet i politiet. Det er også derfor politiet har tillit og nyter tillit overalt. Derfor er jeg også veldig opptatt av politiets nøytralitet – f.eks. som Chaudhry var inne på – i forhold til plagg i politiet og hvordan de skal brukes eller ikke brukes.

Det var også interessant å høre på forrige taler, som nevnte dette med overrepresentasjon av kvinner på voldsmottak. Jeg lurer på hvordan man ville reagere dersom en politikvinne som skulle rydde opp f.eks. i et husbråk, hadde kommet med hijab. Hvilken tillit har man eller har man ikke da? Men jeg skal ikke gjøre dette til en hijabdebatt, for jeg mener det er viktig å rekruttere fra alle områder. Da må vi se på hva som rekrutterer. Jeg tror faktisk ikke innvandrerbefolkningen, eller minoritetene som man omtaler dem som her, er så annerledes enn alle oss andre.

I forrige interpellasjon var bl.a. Dørum inne på dette med et utdanningsløp og et løp når det gjelder karriere, slik at man kan få en varig karriere i politiet. Jeg tror også innvandrerne er like opptatt av det som alle oss andre. Kanskje bør man også differensiere politiutdannelsen, slik at man får en innfallsport med en kort utdannelse hvor man kan se om dette er en jobb man liker. Det er også selvsagt viktig at man har kunnskap om minoriteter. Det tok også Fremskrittspartiet opp i forbindelse med politirollemeldingen, og sa at det er viktig med kunnskap. Der har man mye å bidra med. Men det betyr ikke at man skal forskjellsbehandle eller lempe på kravene, men kanskje at man tilpasser kravene en annen situasjon.

Jeg mener det heller er viktig å se på hva det er som rekrutterer. I siste Politiforum stod det fram en politikvinne, Jasmina Ahmadi, med iransk bakgrunn. Hun var involvert i hijab-debatten, og hun fortalte hvorfor hun ville bli politi: Det var på grunn av det første møtet med politiet. Derfor er hvordan politiet framstår, og det at det er et nærpoliti, veldig viktig. Det er det som skaper tillit. Hvis ditt første møte med politiet er positivt, og du møter politiet i andre situasjoner enn når det begås kriminalitet, vil det skape tillit – ikke bare i innvandrerbefolkningen, men også i befolkningen ellers. Derfor tror jeg det er veldig viktig å bygge kompetanse på det området, men også å ha et mer synlig politi. Det er akkurat som i alle andre samfunnsdebatter. Derfor er spørsmålet: Trenger vi egentlig en egen debatt om innvandrergruppenes deltakelse i politiet? Jeg mener faktisk den er på lik linje med alle andres deltakelse i politiet.

Man skal se på hva som kan rekruttere til politiet. For en kort tid siden hadde vi oppe et forslag fra Fremskrittspartiet her i Stortinget, som ble vedlagt protokollen, om å avhjelpe bemanningskrisen. Jeg tror innvandrere, på lik linje med andre, er opptatt av dette. Vil man inn i politiet? Vil man få det beste utstyret, vil politiet ha de beste bilene, vil man kunne få interessante oppgaver i politiet? Alt dette er innvandrere like opptatt av som alle andre. Jeg tror det er det fokus må rettes mot, ikke mot en eller annen form for tilpasning av politiet, men at politiet framstår som en attraktiv arbeidsplass på alle måter.

Odd Einar Dørum (V) [15:20:24]: På en feriereise for noen år siden traff jeg en amerikaner med bred erfaring fra oljebransjen. Han sukket tungt og sa at et av USAs problemer – i et beslektet område til det vi nå snakker om – innenfor etterretning var at CIA stort sett bare bestod av irske katolikker. Han sukket og sa: Vi har et problem. Vi kan snu det rundt og si at hvis de som representerer samfunnet – og spesielt når vi snakker om viktige samfunnsinstitusjoner som skolen og politiet – ikke i sum får med seg alle deler av samfunnet, kan det oppstå situasjoner hvor man begynner å si de og vi. Heldigvis er det fortsatt slik i Norge at man stort sett ikke gjør det. Men det finnes noen unntak.

La meg starte med to innfallsvinkler. Den ene er hva politiet skal gjøre selv. Det synes jeg er godt beskrevet av statsråden og fra interpellantens side. Jeg synes det er gledelig å se at erfaring med rekrutteringstiltak etter hvert spisser seg så mye at man begynner å få trykk der man føler det kan gi uttelling. Men det er samtidig viktig å peke på den diskusjon som foregår rundt middagsbordene i miljøer som ikke tilhører majoritetsgrupper i Norge. På samme måte som det ikke er uviktig hvordan man rundt de bordene snakker om lærere og skole, er det ganske viktig at man er seg bevisst hvordan man skaper et omdømme. Omdømme skapes på to måter. Det skapes selvfølgelig av de som er i etaten – hvordan de ter seg, utdanning og rekruttering er viktig – men omdømme skapes også i alle de sammenhenger hvor det foregår møter. Jeg har f.eks. vært på ganske mange møter i Pakistansk studentersamfunn, som driver med motivasjonsseminar regelmessig omtrent på denne tiden av året, og det er sikkert holdt allerede. Der har jeg sett de fleste yrkesgrupper. Jeg har sett folk med politibakgrunn, jeg har sett ganske mange jurister. Men det er klart at det er en slags brytning mot det som noen litt selvironisk kaller for Ali-fagene: Du skal bli advokat, lege og ingeniør. Det er noe med det å gjøre posisjonen kjent og skjønne at dette er en høyskoleutdannelse. Det er ikke det overalt i hele verden, men det er det i Norge. Det er noe med det vi kan kalle for omdømmebyggingen.

La meg ta et eksempel som er utrolig bra. Jeg stod her på Stortinget og så opptakten til tumultene i den første demonstrasjonen i forbindelse med krigen i Gaza. Jeg kan så mye om politiet at jeg så hvor tilbakeholdne de var inntil tåregassen kom. Det er klart at da skjedde det ting som var galt. Men så får vi altså en dialog på norsk i Litteraturhuset, hvor politiet plutselig skjønner at det ikke er noe poeng å slenge slengkyss og gi en klapp på skulderen til ungjenter med hijab – det er liksom ikke stilen. Når noen formidler det til politiet, legger de seg helt langflate og sier: Sorry, dette var jo helt håpløst. Og etter at de gjør det, som jo er en betydelig styrke hos alle parter, blir de helter. Da begynner plutselig folk å snakke om at ja, men i all verden hvilken vanskelig jobb dere hadde osv.

Det er noe med å være så godt skodd at man skjønner når man har gjort noe dumt. Det er altså kompetanseoppbyggingen i politikorpset, og at man i ulike deler av samfunnet har mennesker som er i stand til å nyansere og stille opp. Jeg synes det er en del av omdømmebyggingen for norsk politi, selv om det ikke er den uniformerte delen av politiet, når PST-sjef Holme møter opp i Muslimsk Studentsamfunn og med ganske bred penn forteller hvor utrolig mange som ikke blir overvåket – de aller fleste – og hvor få det er som blir det. Noe av det mest ukontroversielle du kan si om hijab i politisammenheng, er å si at PST trenger noen som har det fordi en PST-person skal avspeile alle deler av befolkningen. For å si det litt spøkefullt: Du kan liksom ikke kle ut folk som thai, du må ha en sammenheng som gjør at ulike deler av befolkningen kommer inn. Det er der hijabdebatten for øyeblikket er helt ukontroversiell i en politisammenheng, men det gir akkurat den nyansen.

Jeg synes det var oppmuntrende for mitt vedkommende å høre hvordan erfaringene med rekrutteringene over mange år spisser seg, slik statsråden tok opp. Så jeg vil rett og slett bare oppfordre til at det trykket holdes. Og så vil jeg samtidig sende en beskjed til oss alle om at vi har ansvaret for omdømmebygging overalt hvor vi er. For på den måten får vi rekruttert lærere, for den saks skyld, men også politifolk, og vi trenger det. Jeg slår fast, som jeg også oppfattet at Akhtar Chaudhry sa, at det ikke er snakk om å ha noen lemping verken på mentale eller fysiske krav. Er det mulig for så mange kvinner å komme inn, som har skjedd, i politiet – og det var ikke gitt for noen år siden – klarer vi nok å rekruttere mennesker med minoritetsbakgrunn også. Det går litt sent i Norge, men så plutselig løsner det. Det er nå mitt optimistiske håp i denne saken.

Akhtar Chaudhry (SV) [15:25:46]: Jeg takker for en fin debatt. Jeg ønsker ikke å gi noen stikk, men jeg registrerer at en del viktige partier ikke deltok i denne debatten, som man burde sett var en meget viktig debatt når 10 pst. av landets befolkning har minoritetsbakgrunn, og når Oslo har 36 pst. elever med minoritetsbakgrunn. Det viser interessen rundt temaet. Jeg er av den oppfatning at vi må holde fokus på visse debatter, og debattere og diskutere inntil temaet er utdatert.

Å rekruttere minoritetene inn i samfunnet er et viktig tema. Da er det riktig at vi fra SVs side tar denne debatten – det ligger f.eks. i ordbruken og begrepene. Representanten Vogt brukte begrepet husbråk. Det har vi gått bort fra. Det er ikke husbråk, det er vold mot kvinner og barn, det er vold i nære relasjoner. Det er fordi vi har hatt en debatt rundt det, og fordi vi har hatt fokus på det, at det nettopp er viktig å fokusere på hvordan vi skal dra dette samfunnet videre i samme retning sammen. Hvordan skal vi få minoritetene inn i samfunnet? Det er derfor dette er veldig viktig. Da utvikler vi hele debatten, og da er vi enige. Jeg og statsråden er enige i at vi ikke skal lempe på kompetansekravene, men de skal bringes i samsvar med dagens virkelighet. Vi må si: Hva er det vi trenger i dag? Det er kanskje ikke det vi trengte for lenge siden?

Så takker jeg statsråden for alle de gode tiltakene som etaten driver. Jeg har besøkt Politihøgskolen to–tre ganger. Jeg kommer til å dra dit igjen. SV kommer til å holde fokus på dette først og fremst fordi mange tror at når vi med minoritetsbakgrunn drar dit, er det fordi vi ønsker å gi noen fordeler til minoritetene. Det er mulig, men først og fremst er vi opptatt av hvordan fellesskapet kan dra nytte av alle de verdiene og hele den kompetansen som dette samfunnet sammen representerer. Derfor er det viktig at vi drar minoritetene inn. Da må vi holde fokuset oppe og gjøre det vi kan alle sammen for at politietaten blir en etat som har alle farger i seg.

Presidenten: Debatten i sak nr. 6 er avsluttet.

«Bemanningsutvalgets rapport legger til grunn at vi trenger 2 700 nye politistillinger og 1 000 sivile stillinger innen 2020 for å oppnå en akseptabel bemanning i politietaten. Økt opptak til politiutdanningen vil gi effekt fra 2012, men frem til da kreves andre tiltak for å sette politiet bedre i stand til aktiv kriminalitetsbekjempelse, herunder narkotika, organisert kriminalitet og den hverdagskriminaliteten som berører folk flest og skaper utrygghet hos mange. Fravær av dialog mellom regjering og politi bidrar nå til å forverre situasjonen i politiet ytterligere, og det er bekymringsfullt at ethvert forslag til løsning fra politiets side er blitt avvist av Regjeringen.

Hva er Regjeringens strategi for å sikre nok politifolk og godt motiverte politifolk i perioden fram til 2012 og inntil det kommer ut større kull nyutdannede fra Politihøgskolen?»

Elisabeth Aspaker (H) [13:47:29]: Norsk politi står overfor den kanskje mest krevende bemanningsutfordring noen gang. Mens utenriksministeren er tilhenger av dialog, sågar med Taliban, har justisministeren skydd dialogen med politiets største fagforening. Unnamanøveren ligner et ødeleggende svarteperspill der den ene statsråden etter den andre har toet sine hender.

Aldri har det vært viktigere med dialog mellom myndighetene og ordensmakten, og sjelden har dialogen vært mer fraværende. Både kriminalitetsutviklingen og trygghetsutfordringene i samfunnet krever mer enn noen gang et velfungerende politiapparat. Denne fireårsperioden er politiet tappet for vel hundre årsverk som følge av nye arbeidstidsbestemmelser. Avgangen til andre yrker viser en økende tendens, og etaten greier ikke å benytte seg av muligheten til å holde på seniorene. Altfor mange går av før fylte 60 år.

Det vises til årlig styrking av politiet, men sannheten er at etaten samtidig svekkes av at det tappes ut årsverk i bunnen. Slik vil det fortsette framover om ikke Regjeringen kommer mer på offensiven i forhold til politiet. Spørsmålet er da hvilke konkrete nye tiltak og hvilken strategi justisministeren har for å holde politiet oppe fram til 2012, inntil etaten kan begynne å høste av større kull uteksaminert fra Politihøgskolen.

«Vi vil ha et nært og sterkt politi med lensmannskontorer over hele landet. Vi vil gjøre etaten mer synlig og effektiv blant annet ved å gjennomgå muligheten for samlokalisering med offentlige servicekontorer der dette er hensiktsmessig. Vi vil øke bemanningen av sivilt ansatte og politifaglig utdannet personell.»

Dette er kanskje et kjent sitat for rød-grønne regjerings- og stortingsrepresentanter. Det er ikke mine ord, men det er et ordrett sitat fra politikapitlet i Soria Moria-erklæringen. Jeg hadde vel aldri drømt om at jeg skulle stå på Stortingets talerstol å benytte meg av et sitat derfra. Men nå synes jeg det er på sin plass. Lever ikke Regjeringen opp til sin egen uttalte politikk om politiet?

Utallige er nå beretningene om et politi som ikke makter å møte borgernes forventninger, som innbyggerne ønsker langt mer synlig til stede i lokalsamfunnet, og som publikum mener har en altfor høy terskel for å rykke ut når noe skjer. Når ikke voldssaker kvalifiserer til utrykning, hva da?

Høyre er meget urolig over denne utviklingen. Vi kan heller ikke forstå hvordan justisministeren kan forsvare det som skjer. Samfunnet trenger et offensivt politi som kan ta fatt i ting når noe skjer, og som har den nødvendige lokalkunnskap til å kunne forebygge og helst gripe inn før kriminalitet skjer.

Nylig utsatte justisministeren den lenge planlagte omorganiseringen i Follo og stoppet nedleggelse av en rekke lensmannskontorer. Det var en god nyhet, helt til jeg ble klar over begrunnelsen: at saken tydeligvis var så kinkig at den ikke kunne bli besluttet før valget. Hva betyr det? Betyr det at statsråden vil unngå å gjøre seg upopulær før 14. september, men vil slå til umiddelbart etterpå? Høyre mener innbyggerne har et legitimt krav på å få vite hva landets justisminister faktisk mener i denne saken. En stor og folkerik region skal dermed ikke kunne få vite hvilke planer Regjeringen har for polititjenesten i deres kommune.

Sommeren er snart over oss, og Regjeringens stillingskrig med Politiets Fellesforbund har satt landet i en enda vanskeligere situasjon politimessig. Den 1. juli opphører gjeldende arbeidstidsavtale for politiet uten at det nå tidsmessig ser ut til å være mulig å få på plass en ny avtale innen denne fristen. Regjeringen gikk gjennom vinteren med en svært så formalistisk tilnærming for å nekte dialog med de politiansatte. Det betyr at prosessen for å finne en løsning kom i gang på overtid.

I månedsvis har den rød-grønne regjeringen bedrevet oppholdende strid med politiets største fagforening i stedet for å ta de grep vi må kunne forvente av Regjeringen: å framforhandle en ny arbeidstidsavtale som kan gi oss mer politikraft i en viktig overgangsperiode.  I stedet for å bidra til fornyet motivasjon i politikorpset gikk man til ytterligere konfrontasjon gjennom bruk av forskrift. Hvorfor? Det er det ikke lett å forstå, og resultatet ble jo en historisk politidemonstrasjon her i Oslo. At det skulle bli en rød-grønn regjering som hoppet over forhandlingsinstituttet uten å ha prøvd å komme til enighet med arbeidstagerne først, regner jeg med at mange har undret seg over.

Uavhengig av nye sivile stillinger og økt opptak på Politihøgskolen er driftsbudsjettene i politiet så trange at ubesatte stillinger er nærmest en forutsetning for å få budsjettet til å balansere. Det nytter lite å fylle på nye stillinger på toppen, om budsjettet fra før er for stramt til å lønne alle som er der i dag.

Mange kommuner betaler en høy pris når politiressursene presses. Alvorlig knapphet på politifolk vil i sommer forsterkes ytterligere av ferie og bortfall av dagens arbeidstidsavtale – og dette lar seg neppe reparere i en fei.

Om justisministeren hadde fulgt sin egen regjeringserklæring, ville vi aldri kommet i en situasjon der det varsles stenging av 30 lensmannskontorer, enda tynnere vaktlister og en sterk sentralisering av politiet. Politiet vil denne sommeren trekke seg tilbake fra en rekke lokalsamfunn på en tid da ferieaktiviteter og festivallivet blomstrer. Behovet for et tilstedeværende politi er åpenbart når mye folk samles. Signalet til de kriminelle når politiet forsvinner, er heller ikke godt. Høyre er opptatt av det nære, synlige og forebyggende politiet, som vi trodde også Regjeringen hadde som målsetting.

Politiet henla i 2008 hele 2 500 forbrytelser og 1 800 forseelser med kjent gjerningsperson. Saksbehandlingstiden for voldssaker har økt, og begge deler er like uakseptabelt. Det er et tankekors at dette er utviklingen under en rød-grønn regjering som har garantert befolkningen at de skulle bruke de store pengene på de store oppgavene.

Passutstedelse fjernes i år fra 185 politi- og lensmannskontor. Dette medfører at tjenestetilbudet på lensmannskontorene reduseres, og publikumskontakten blir dårligere. Når oppgaver fjernes, blir det tolket som et skritt på veien til nedleggelse og begynnelsen til slutten for både lensmannskontoret og nærpolitiet.

Høyre ønsker seg et nærpoliti som har tilstedeværelse i hele landet. Det skaper ikke trygghet når man vet at nærmeste politimann er milevis unna, og ikke vil ha mulighet til å bistå om det skjer en eneste annen liten hendelse samtidig.

Er det én ting de siste månedene har vist, så er det at det er et skrikende behov for mer synlig politi, f.eks. i Follo. Høyre mener alvor når vi har som mål at Norge skal ha et synlig og trygghetsskapende nærpoliti. Dette er Høyre villig til å betale regningen for i form av flere tjenestemenn og større budsjetter, noe vi også har vist i våre alternative budsjetter gjennom hele stortingsperioden. Og ja, vi burde ha utdannet flere, men vi er med på alle forslag nå, og vil utdanne så mange som mulig i årene som kommer.

Bemanningsutvalget 2020 har en tydelig målsetting om størrelsen på politistyrken i 2020, men Høyre er opptatt av hvordan vi også i det enkelte år fremover på kort sikt kan sikre at innbyggernes trygghet ivaretas på en forsvarlig og god måte, uavhengig av hvor man bor i dette landet – enten det er på Grünerløkka i Oslo eller i Båtsfjord. Det hersker liten tvil om at politidistrikter med store geografiske avstander har en særlig utfordring med å kunne løse sine oppgaver på en god måte og til publikums tilfredshet.

Høyre har ved en rekke anledninger etterlyst fremdrift og nasjonale tiltak for å avhjelpe bemanningskrisen. Så langt har svaret fra justisministeren vært å henvise til lokale lønnsforhandlinger og lokale initiativ. Det er vel og bra, men ikke nok i den foreliggende situasjonen. Ser ikke statsråden at nasjonale tiltak og føringer kan bidra til å mobilisere flere seniorer og annen form for nytenkning i politiet?

Høyre kan aldri akseptere en utvikling i retning av et A- og B-politi, der distriktene avspises med en og annen politipatrulje som streifer innom, og publikum ikke har noe sted å henvende seg når man har bruk for politiet.

Fra Høyres side er derfor dagens interpellasjon et uttrykk for vår uro over situasjonen, og fordi vi ikke føler oss helt trygg på Regjeringens prioriteringer på justisfeltet. Politiet er en av statens kjerneoppgaver. Det er viktig at politiets stilling ikke undergraves, og at folk fortsatt skal kunne ha tillit til at politiet gir den nødvendig hjelp og støtte når situasjonen tilsier det. Derfor er det av største betydning at Regjeringen og justisministeren tydeliggjør hvordan man vil løse dagens bemanningskrise i politiet, også på kort sikt, og hvordan man vil sikre landets kommuner en forsvarlig polititjeneste i framtiden.

Statsråd Knut Storberget [13:57:17]: Det er med undring jeg hører interpellanten begrunne sin interpellasjon. Det er ganske spesielt når man nå trekker fram f.eks. den reformen som det jobbes med i Follo politidistrikt, hvor vi i løpet av lang tid har hatt god kontakt med kommunene, hatt en bra prosess, og Høyre-folk fra Follo har gitt uttrykk for at mye av den endring som skisseres, er en positiv endring. Så har man altså fra representanten André Oktay Dahl og fra representanten Elisabeth Aspaker i løpet av det siste halvåret krevd at dette løftes inn i Stortinget slik at Stortinget kan få gi sitt besyv med i spillet. Så bestemmer altså Regjeringen og undertegnede at ja, greit, dette er en viktig debatt om framtidas politi, det er en pilot, den bør stå støtt, og derfor har vi bestemt at Stortinget skal orienteres gjennom St.prp. nr. 1.

Så kommer jeg hit i dag, og så er jammen meg det også galt! Jeg forstår egentlig ikke Høyres justispolitiske profil i sånne spørsmål. Vår ambisjon er nettopp at Stortinget skal få gi sitt besyv med i spillet når Regjeringas forslag til modell foreligger. Jeg trodde jo det var slik at man var redd for at de politiske partier som sitter i regjering, skulle fatte beslutning uten at Stortinget fikk lov til å være med på det. Så åpner vi opp for at vi bør ta den debatten, i forlengelsen av den debatten vi hadde om politirollemeldinga. Er det nå slik at Høyre ikke ønsker denne saken til Stortinget, så vil jeg ha klar beskjed om det, for dette er viktige reformsaker som vi har behov for å ha en anstendig tilnærming til. Jeg skjønner at det er uenighet mellom lokale og sentrale mennesker i Høyre, men akkurat dette poenget syns jeg faktisk interpellanten skal svare for.

Jeg er glad for at representanten har lest Soria Moria-erklæringa, men jeg hadde håpet at hun kunne se de rapporter som avgis, om hvordan vi har oppfylt det som står i Soria Moria-erklæringa.

I januar 2007 gav jeg Politidirektoratet i oppdrag å utarbeide politi- og lensmannsetatens bemannings- og kompetansebehov framover, og som nettopp ledet fram til at vi fikk rapporten Politiet mot 2020. Vi har valgt å følge opp de anbefalingene som står der, og vi ligger endog foran skjema.

Bakgrunnen for at vi i dag har for få polititjenestemenn, er jo det forhold at det er blitt utdannet for få polititjenestemenn i Norge. Under den forrige regjeringa, hvor Høyre satt, var det laveste nivået på opptaket til Politihøgskolen 240 studenter, og det ble økt til 360 studenter. Hadde den forrige regjeringa utdannet like mange politifolk som vi nå gjør, nemlig 648 politifolk ekstra, hadde mange av de utfordringene vi står overfor lokalt, selvfølgelig sett annerledes ut. Derfor har opptaket til Politihøgskolen vært veldig sentralt for Regjeringa – og det er sentralt. Det er jo en av hovedanbefalingene at man legger seg på et så høyt nivå som man har gjort, med Regjeringas satsing på 432 studenter de to siste årene og nå femhundreognoenogfemti. Jeg har vondt for å forstå at det ikke er å oppfylle det som står i Soria Moria-erklæringa om at vi skal utdanne og få flere politifolk ut, at vi faktisk gjør det.

Så til spørsmålet om sivile stillinger. Ved siden av politiutdannede må man også ha sivile stillinger. Der er det kjent at vi nå tar et krafttak: Vi bruker 1/4 milliard kr i løpet av denne våren på sivile stillinger – ikke 160 stillinger, som Høyre foreslo før jul, men 460, ikke mellom 200 og 300, som Politiets Fellesforbund foreslo, men 460. Man skal lese politikken på en spesiell måte for å si at dette ikke er kraftige tiltak som vil bidra til å øke politiressursene i et samfunn.

 Jeg minner om at Høyre ved behandlinga av statsbudsjettet i fjor foreslo følgende – og jeg skal sitere fra innstillinga:

«Disse medlemmer mener det er grunnleggende galt at sedelighetsetterforskere og drapsetterforskere må bruke tiden sin på vakt- og transportoppdrag. Det trengs et stort løft for å ansette sivile som kan ta seg av fangetransporter, fremstillinger og vakthold i domstolene og på legevaktene i de større byene. Disse medlemmer øremerket derfor» – jeg ber dere legge merke til det – «80 mill. kroner til å ansette sivile, noe som vil gi minst 160 nye stillinger.»

Regjeringa har i tiltakspakken kommet med ikke 80 mill. kr, men med 242 mill. kr, ikke med 160 stillinger, men med 460. Man skal være rimelig negativ hvis man framstiller det som manglende satsing. Hva er det som har forandret seg så betydelig siden Høyre skrev i sin innstilling til budsjettet hva man mente var behovet? Det vil jeg gjerne vite.

Med dette har Regjeringa faktisk innfridd – og forsert – det som vi blir anbefalt når det gjelder Politiet mot 2020, med hensyn til både opptak til Politihøgskolen og det vi kan gjøre i tilknytning til bemanning ellers: få inn sivile stillinger. Vi er ikke i 2020 ennå, men det gleder meg at vi allerede har kommet halvveis i forhold til det som vi er blitt anbefalt når det gjelder sivile stillinger. Det gleder meg også å se at man her i Oslo nå er i ferd med å ansette en rekke arrestforvarere. Det er 100 nye sivile stillinger, som bl.a. skal frita politifolk fra å sitte i Tinghuset, slik at de kommer ut og kan drive polititjeneste og bemanne de politipostene som vi nå skal opprette, som Høyre i sin tid var med på å legge ned. Derfor må jeg med respekt å melde si at her har Regjeringa levert.

Når det gjelder spørsmålet om seniorpolitiske tiltak, har Politidirektoratet iverksatt en rekke slike tiltak for å få ansatte med ønsket kompetanse til å fortsette i politi- og lensmannsetaten utover nedre aldersgrense. Det er viktig. Politidirektoratet innhentet opplysninger om hvor mange i politi- og lensmannsetaten som har fortsatt på grunn av seniorpolitiske tiltak i 2008, og antallet var 169 stykker. Jeg mener at vi er på rett vei i disse viktige spørsmålene.

Nå bør vi legge bort det som jeg oppfatter som feil informasjon, feil beskrivelse, også med henblikk på i hvert fall å kunne skape den tryggheten som vi politikere har ansvar for å skape, slik at vi ikke skaper et feil bilde for befolkningen, men informerer om at man faktisk satser så pass massivt på politiet. Dette har også gjenspeilt seg i budsjettene. Budsjettet er i vår tid økt betydelig i størrelse – 1,1 milliard kr reelt sett, over 2 milliarder kr nominelt sett.

Så må jeg til slutt bare kommentere lite grann av det representanten Aspaker trekker fram når det gjelder fagorganisasjonen Politiets Fellesforbund. For det første mener jeg det ville være ganske spesielt hvis man tok til å behandle lønns- og arbeidsspørsmål her i Stortinget, utover det som er det opplagte løpet når det gjelder denne type beslutninger. Det ville kunne skape store smittevirkninger overfor andre lønnstakergrupper hvis man skulle begynne å politisk avgjøre lønnsoppgjør her i denne sal.

Jeg minner om at Politiets Fellesforbund sa seg fornøyd med det lønnsoppgjøret de var igjennom i fjor. Nå er man inne i et mellomoppgjør. Jeg har ikke tenkt å forsere mellomoppgjøret for politiet. Det må skje i tur og orden. Det har vært vårt klare budskap til politiet, og jeg formoder at det også vil være framtidige regjeringers klare budskap til fagorganisasjoner som har krav, og som fremmer dem på alle mulige måter. Det har de all rett til, men det er vår plikt å få det inn i et rett spor.

Jeg vil også understreke at når det gjelder spørsmålet om arbeidstidsbestemmelser, er det innledet samtaler i Politidirektoratet. Politiets Fellesforbund har sagt at de er fornøyd med at man har innledet disse. Det er et forhandlingsspor opp mot disse arbeidstidsbestemmelsene som vi har tenkt å følge. Jeg tror det er viktig at vi følger det. Jeg tror det er viktig for politiets del, og jeg tror det er viktig for samfunnets del.

Så vil jeg understreke at vi har hatt en særs god dialog med Politiets Fellesforbund, og de har valgt å gi oss, Regjeringa, honnør for den satsinga som nå ligger inne når det gjelder politiet, enten det er DNA-reform, høgskoleopptak eller –ikke minst – de sivile stillingene. Jeg er i hvert fall glad for at Politiets Fellesforbund ser at man blir hørt, og at man også registrerer viktige virkemidler for å få økt politikraft i Norge.

Elisabeth Aspaker (H) [14:07:33]: Det er åpenbart at justisministeren er presset når det gjelder lensmannskontorer og Follo-saken. For ikke så lenge siden hadde vi en ganske interessant debatt her i salen hvor en representant fra Senterpartiet uttalte seg om situasjonen i Follo og var klinkende klar på at det kunne aldri bli Regjeringens politikk at man skulle legge ned et stort antall lensmannskontorer.

Stortinget har behandlet meldingen om politireformen for en god del år siden, og vi har behandlet politirollemeldingen. I begge disse dokumentene er nærpolitiet, det synlige politiet, det lokalt forankrede politiet den bærende ideen. Da synes jeg det blir å sette ting veldig på hodet når statsråden her prøver, jeg holdt på å si, å polemisere – om det er slik nå at Høyre ikke vil ha saker til Stortinget? Det som er godt nok for oss, er å vite at Regjeringen ikke gjennomfører en storstilt nedlegging av lensmannskontorer i landet, som etter mitt skjønn vil være sterkt i strid med Soria Moria-erklæringen også, hvor det står at man skal ha «lensmannskontorer over hele landet» – hvis ikke da formuleringen «lensmannskontorer over hele landet» betyr ett i Troms, to i Follo, ett i Sogn og Fjordane osv. Hvis man mener «lensmannskontorer over hele landet», hvis man mener at publikum skal ha et godt og nært polititilbud, blir det ikke det ved reformer à la den i Follo, som uansett hvordan man vil framstille det, er drevet fram av at man ikke har nok driftsmessige ressurser, og tvinges inn i en type omorganiseringer som går langt lenger enn bare å tenke i forhold til hvordan man skal bygge kompetansemiljøer osv. Det å kunne være til stede, det å kunne ha kontaktpunkter, det at publikum skal se at politiet er der, er overmåte viktig.

Så til det siste som statsråden var inne på, dette med lønnsoppgjør. Jeg mener at Høyre har vært klinkende klar på at lønnsforhandlinger er ikke det vi snakker om; vi snakker om arbeidstidsavtaler. På samme måte som vi har leger i sykehusene våre som har spesielle arbeidsordninger fordi de er en nøkkelgruppe og vi trenger kompetansen deres, er det livsviktig at vi nå får politiet til å fungere, og at man får på plass nye arbeidstidsavtaler i en overgangsperiode, til vi får nok politifolk.

Så har jeg lyst til å si til statsråden, med respekt å melde, når det gjelder disse 460 sivile stillingene: Regjeringen selv foreslo 20 sivile stillinger i det statsbudsjettet som Høyre var med og behandlet før jul, og vi foreslo 160 stillinger. Så kommer finanskrisen, så kommer man opp med masse nye penger å bruke, og så legger man 460 sivile stillinger på bordet. Har vi protestert på det? Nei, tvert imot, vi har ønsket de stillingene hjertelig velkommen, og vi er nå halvveis på vei mot de 1 000. Men i den krisesituasjonen vi er i nå, kan det hende at vi skulle ha dosert ut enda mer av de sivile stillingene for å sørge for at vi har et politi som fungerer godt fram til vi får ut mer politiutdannet personell.

Statsråd Knut Storberget [14:10:45]: Når det gjelder de sivile stillingene som vi diskuterer her, er mitt poeng at når Høyre før jul mente at det var tilstrekkelig med 160, kan man ikke komme et halvt år etter og si at 460 er for dårlig. Man kan heller ikke komme og kritisere manglende satsing på bakgrunn av at man i en tiltakspakke faktisk gjør det store grepet man gjør, og under enhver omstendighet ikke under dekke av at man egentlig ville gått videre. Jeg har lest innstillinga til tiltakspakken, og kan ikke se at Høyre foreslår mer til dette. Så her er det to tydelige grep i forhold til politisatsing man gjør, nemlig det å utdanne flere – og den innsatsen som nå gjøres på Politihøgskolen, er jo massiv – i tillegg til at vi har klart å få på plass flere penger. Det er altså en veldig god innsats fra Politihøgskolen, man har virkelig strukket strikken, for å si det slik. Det er en ganske annerledes situasjon å stå i for de ansatte på Politihøgskolen å utdanne 552 studenter enn da Høyre satt i regjering og man var nede på 240 studenter.

Så vil jeg si at når det gjelder spørsmålet om reform i politiet, er vi jo helt avhengige av at vi har løpende diskusjoner om hvordan vi har organisert politiet. Jeg trodde Høyre faktisk var en eksponent for at man nettopp skulle organisere offentlig virksomhet på best mulig måte, slik at vi fikk mest mulig kraft ut av det. Jeg registrerer at når det gjelder den type endringer, har altså Høyre i denne perioden bare sagt nei, nei, nei til alle forslag uansett. Det som skjer i Follo, er et veldig godt eksempel på det, og en god illustrasjon. Da man diskuterte politirollemeldinga, var det bred enighet om at man skulle ha to forsøksprosjekter i forhold til omorganisering av politiet – Hordaland og Follo. Man har valgt å sette i gang Hordaland, og vi har valgt å gå inn i Follo-prosessen med god dialog både med Høyre-ordførere og andre. Så lager man nå et politisk spill, etter min mening, av dette, og prøver faktisk fra Høyres side å gjøre det til en valgkampsak. Når man endog også ber om å få saken til Stortinget og man får det, og så blir det også galt, da mener jeg spillet er avslørt.

Jeg tror at det er mye å hente på å organisere politiet også på en bedre måte i framtida. Men det kan vi kombinere med å opprettholde tilstedeværelse og lokale lensmannskontorer, slik Regjeringa faktisk har gått inn for.  Og bare i de tilfellene, hvor man fikk lokal oppslutning rundt det, som det stod i forbindelse med politirollemeldinga, og hvor kommunene var innstilt på at her vil man få mer politikraft ut av å gjøre det på en annen måte, skulle man gjøre det. Det er det Regjeringa har valgt å jobbe etter, og jeg håper at vi kan få en konstruktiv debatt også om Follo når det presenteres i Stortinget til høsten.

Thore A. Nistad (FrP) [14:14:10]: Høyres interpellasjon om bemanningskrisen i politiet kan man egentlig si mye om, men jeg skal la det meste ligge og heller konsentrere meg om hva Fremskrittspartiet har foreslått. Jeg må allikevel få si at Høyres budsjetter på dette området var nok heller ikke av det feteste slaget da Høyre selv satt i regjering. Uten Fremskrittspartiet til å dytte på hadde det nok vært heller magre budsjetter.

Men tilbake til Fremskrittspartiet: For 2009 har vi foreslått å styrke politibudsjettet med 745 mill. kr. Det er 330 mill. kr til drift, som da fordeles over hele Norge, men det er lagt mest vekt på Oslo, hvor vi har foreslått 115 mill. kr. Vi har også foreslått 500 mill. kr til investeringer, og derav 100 mill. kr til Oslo. Vi har videre foreslått differensiert politiutdanning, slik at vi kan få utdannet personell på ett år, til f.eks. vakthold, fangetransport m.m.

Videre kunne det vært interessant å ta opp en del fra politirollemeldingen, som vi hadde til behandling for en tid tilbake. Der hadde Fremskrittspartiet ganske mange forslag og merknader. De ble vi da stående alene om – totalt alene. Men rett skal være rett: Regjeringen har økt på en del poster, det skal de ha honnør for, og statsråden har virkelig fått til en del. Den rosen skal han ha. Det som er ille, er at det dessverre har bygget seg opp en tillitskrise mellom politietaten og Regjeringen. Det meldes nå om at flere lensmannskontor skal stenges i sommer, og helgevaktene blir ikke fylt opp. Etatene går nå mange steder rundt omkring i Norge på sparebluss, og totalt på minimumsbemanning, noe som medfører at det blir et svært dårlig tilbud til publikum utover.

Vi er av den mening at det nå er på tide at man får til en ordning med polititjenestemennene, slik at de kan jobbe overtid framover, til vi får nok folk å sette inn. Man har fått til løsninger på lignende områder med andre etater, og da bør det gå an å få gjort det på dette området også. Man må huske på at det er Regjeringen som har ansvaret for innbyggernes sikkerhet.

André Oktay Dahl (H) [14:17:36]: Jeg opplever her en veldig forurettet statsråd i forhold til de temaene som interpellanten tar opp. Det som er bra, er jo at regjeringspartiene og opposisjonen er helt enige om at politiet er viktig.

Det er helt riktig at budsjettforslagene fra sentrum-Høyre-regjeringen sikkert ikke var på nivå med Fremskrittspartiets, men takk og pris visste man jo på forhånd at Fremskrittspartiet i opposisjon, i motsetning til Arbeiderpartiet, var opptatt av politiet, sånn at man hadde noe å gi. I de tre budsjettforlikene vi inngikk med Fremskrittspartiet, var politiet en budsjettvinner. I det ene vi inngikk med Arbeiderpartiet, var politiet en budsjettaper. Det sier noe om at man skal være glad for at denne statsråden ikke har arvet sine egne politibudsjetter når han har sittet i statsrådstolen. Syv av åtte politibudsjetter via Høyre-sentrum, med bistand fra Fremskrittspartiet – hurra! – var bedre enn det Arbeiderpartiet noen gang greide å komme med i opposisjon. Det er godt gjort!

Så er det dette med Follo. Det er tydelig at statsråden liker best røde løpere og applaus, og da skal jeg komme med applaus. Det er flott at statsråden etter massivt press fra opposisjonen gir seg, i hvert fall så langt, i forhold til den prosessen man har sett i Follo. Senest i brev i mars skulle dette avgjøres i statsråd, av settestatsråd Giske. Så har tydeligvis Senterpartiet gjort fornuftige ting internt i Regjeringen og presset sin egen statsråd. Det hadde de god grunn til å gjøre, for det man var i ferd med å gjøre i Follo, var i strid med Stortingets forutsetninger og en overtolkning av en merknad fra justiskomiteen, hvor man altså sa at det skulle foretas justeringer. Vi har hele tiden ment at dette ikke var justeringer, men noe helt annet. Det er også derfor dette tidligere har vært tatt opp i en interpellasjon, så det er bra at statsråden nå faktisk forankrer det i Stortinget. Det er altså en tolkning av Stortingets forutsetninger som ikke har vært riktig, og det er derfor bra at statsråden faktisk gir seg, antakeligvis etter press fra Senterpartiet internt.

Når det gjelder sivilt ansatte: Det måtte en finanskrise til for at man skulle skjønne at det var en politikrise. Så kan vi diskutere tallene som kom, og snøen som falt i fjor høst, hvis det var noe snø. Situasjonen var jo den at budsjettet ikke inneholdt én krone, så godt som – det var kanskje penger til 10–20 sivilt ansatte. Vi foreslo til 160, PF til 200, og så ble det da penger til 460. Men det er jo grunn til å ta opp det som interpellanten tar opp, for politidistrikt etter politidistrikt forteller jo at de ikke får besatt disse sivile stillingene. Det er faktisk en hel haug med politidistrikter som må si opp folk på grunn av budsjettene sine. De aner ikke om det i det hele tatt blir mer politikraft ut av de pengene som er gitt. Og da må en jo faktisk, som et opposisjonsparti, selv om Regjeringen altså har kommet med en krisepakke, få lov til å spørre om effekten av de krisemillionene som kommer. Ja, det er bra, men det tyder på at det ikke har vært nok, når man ser i Politiforum og får henvendelser på mail fra en rekke ansatte, og også politimestere, som forteller hvordan budsjettene deres gjør at de må si opp politifolk. Da hjelper det kanskje ikke så veldig med én eller to flere sivilt ansatte.

Når det er sagt, ligger det en sak til diskusjon og behandling i Politidirektoratet som jeg håper jeg kunne få statsrådens kommentar til, nemlig den lille striden som er mellom ansatte og politimesteren på Romerike om hvordan man skal ha en strategi for å bruke sivilt ansatte på en lur måte. Det Politiets Fellesforbund Romerike anbefaler, er i tråd med Høyres politikk, nemlig at man har en klar strategi når det gjelder å avlaste som arrestforvarere. Så jeg anbefaler at man tar en liten titt på det som skjer på Romerike, for å se om de midlene som da heldigvis til slutt kom, brukes på en mest mulig effektiv måte. For der er det stor uenighet mellom politimesteren og de tillitsvalgte.

Avslutningsvis: Jeg håper at vi kan avslutte denne debatten på en rimelig all right måte. Vi er nemlig alle opptatt av politiet i denne salen nå, det var ikke sånn før. Snøen som falt i fjor, hjelper veldig lite. Men det må være lov å si at en statsråd faktisk bør takle at det kommer en interpellasjon hvor man er opptatt av dagens situasjon basert på de innspillene vi får, og at man ikke føler seg forurettet av at det kommer den type innspill fra interpellanten. For det er så pass mange som tar kontakt og forteller om hvordan virkeligheten er, og da kan det jo tenkes at den virkeligheten er en smule annerledes enn det man opplever fra departementskontorene og fra de stedene man velger å besøke.

Akhtar Chaudhry (SV) [14:22:44]: Etter de innleggene Høyre har hatt i denne debatten nå, har jeg faktisk vanskeligheter med å forstå hvordan vi skal tolke Høyre, når det kommer et kanoninnlegg som sier at ingenting er skjedd, alt er så svart, alt er så vanskelig, og alt går til grunne, og så kommer lavmælte Oktay Dahl og legger an en annen tone. Men substansen var også der at ingenting skjer, og alt er så galt og fælt.

Jeg skjønner at Høyre har behov for å ta opp politidebatten ca. én gang i måneden i salen. Når vi ser meningsmålene i avisene, trenger de en eller annen sak som de kan bruke. Men etter det som er skjedd i løpet av de siste seks måneder, hvor politiet er blitt tatt opp fra Høyres side hver måned og meningsmålingene går nedover, tror jeg de bør finne en annen sak.

Bare for å ha sagt det, så gjør jo denne regjeringen den jobben å rydde etter Høyre, som styrte i fire år. Og jeg liker det ikke – nå er jeg faktisk oppgitt over denne debatten – men vi er nødt til når debatten først tas, når vi altså inviteres til en debatt fra nettopp Høyre, å minne Høyre om at vi er i ferd med å rydde etter dem. Det var et historisk lavt studenttall vi tok over, det var historisk lange fengselskøer vi overtok. Vi har snudd tendensen på begge deler nå. Jeg trenger ikke gå noe særlig inn på tall, men 460 sivile stillinger leverte vi bare noen få uker tilbake. Høyre bad om 160. Det viser at vi satser. Det betyr at vi ser at det er utfordringer, og derfor satser vi tungt.

Så er Høyre veldig opptatt av dialog med fagbevegelsen. Det er jo interessant at det er Høyre som plutselig er blitt fagbevegelsens største venn og velgjører. Vi husker hvordan Høyres forhold til fagbevegelsen har vært gjennom tidene. Det skjønner fagbevegelsen også. Så når Høyre prøver å bruke fagbevegelsen nå, i en debatt hvor de sliter, skjønner både fagbevegelsen og vi hele poenget.

Så er det Fremskrittspartiet, som skryter av alle påplusningene til politiet. Og det er jo bra, det. Det trenger de faktisk – det trenger Fremskrittspartiet. For når man kutter 12 mill. kr til Kredittilsynet, blir det mer kriminalitet av det. Når man kutter 86 mill. kr til Tollvesenet, blir det mer kriminalitet av det. Når man kutter 248 mill. kr til skatteetaten, kan man ikke forvente noe annet enn at det blir mer kriminalitet, og dermed blir det behov for mer politi. For det er klart at da gjør de opp regnskapet. Men hvem betaler? Jo, samfunnet betaler det likevel, for når kriminaliteten øker, er det et stort velferdsproblem for norske borgere.

Jeg vil nevne helt på slutten at Fremskrittspartiet kuttet ca. 670 mill. kr i alkoholavgiftene – tvert over, 10 pst. over det hele. Alle fagfolk er enige om at når man øker tilgangen til alkohol, øker man mulighetene for både vold og annen type kriminalitet i rustilstand. Da trenger man mer politi. Og da synes jeg at det er helt riktig av dem at de øker budsjettet. Men det hadde kanskje vært like greit å ikke åpne opp for og legge til rette for at det blir mer kriminalitet, mer rus og mer problemer av det, for da trengte vi kanskje ikke mer politi. Sats heller på forebygging. Det er det beste, og det er det denne regjeringen og SV er opptatt av. Forebygging er det beste. Reparasjon – ja, vi skal gjøre det, men det er ikke det foretrukne.

Thomas Breen (A) [14:27:32]: Jeg hadde for så vidt tenkt jeg skulle tone ned debatten litt i dag, vi har hatt den mange ganger før. Men jeg finner behov for å kommentere noe av det som har kommet fra talerstolen.

Aller først til Follo-prosjektet, eller førsøket på prosjekt i Follo. Det er noe merkelig med argumentasjonen som har vært i den prosessen fra spesielt representanten Oktay Dahl, men også fra Aspaker. Når Aspaker refererer til politirollemeldingen, vil jeg nevne at vi der la noen prinsipper for hvordan politiet skal jobbe. Et av de prinsippene vi alle var enige om, var det som kalles POP-metoden, at man skal jobbe med problemorientert politiarbeid. Det betyr at man skal bruke analyse og kunnskap for å avdekke og oppklare kriminalitet. Det var den politifaglige begrunnelsen fra politimesteren for å sette i gang det Follo-prosjektet som var skissert. Det er da Høyre helt uenig i. Den politifaglige begrunnelsen fra ledernivå er ikke relevant i forhold til det prosjektet, mener Høyre. Man lytter derfor heller til den lokalpolitiske litt snevrere innfallsvinkelen, som sikkert har mye bra i seg – man velger da å gjøre det. Det er noe underlig fra det sentraliseringsivrige partiet Høyre, men jeg velger å tolke det slik at de ser gode, positive lokalpolitiske innfallsvinkler til det. Det skal jeg huske ved neste korsvei når vi kommer til en annen type sentraliseringsdebatt.  Men man velger altså å være løpegutt for lokalpolitikken. Greit nok.

Så har vi hatt en veldig krevende situasjon gjennom det siste året med hensyn til situasjonen opp mot politiets fagforbund og Regjeringen. Det har vært mye diskusjon i denne sal, det har vært mye debatt i media, og det er krevende fordi man har mange innfallsvinkler. I utgangspunktet er det to spor for å finne en løsning. Det ene går på arbeidstidsbestemmelsene, som representanten Aspaker påpekte – det er helt riktig, det. Det andre går på det ordinære mellomoppgjøret.

Men så sier Aspaker at det har vært krystallklart hva Høyre mener om hvordan disse forhandlingene skal føres. Det er det ingen andre som har oppfattet. Det er slik at jeg har registrert at alle partier på Stortinget, unntatt Høyre, har vært kritiske til noe av det som har kommet fram både i VGs reportasjeserie, fra enkelte politimestere og fra da vi var på komitéreise i Trøndelag og hørte om hvilke metoder som tas i bruk ute; det er selvfølgelig primærkildepåstander fra folk som opplever det på kroppen. Men likevel opplever jeg at samtlige partier, unntatt Høyre, har vært kritiske til dette, og mener at hvis det stemmer at det er sånn, er det ikke bra.

Jeg synes tidligere justisminister Dørum var forbilledlig på Røros da han snakket til landsmøtet til Politiets Fellesforbund, hvor han var tydelig på at den type metoder kan vi ikke tillate. I det perspektivet er det litt interessant å høre når Aspaker skal oppsummere debatten i dag, hvordan Høyre hadde tenkt å løse innfallsvinkelen med 50 000 kr i risikotillegg, for det passer ikke inn i noen av de to sporene. Hvilken løsning ser Høyre da for seg som krever at Regjeringen skal agere? Hvordan hadde da Høyre agert hvis de hadde sittet i regjering? Det er et interessant spor, når de påstår at de er krystallklare med hensyn til forhandlingsinstituttet og den frie lønnsdannelsen. Det er en utfordring jeg forventer at representanten Aspaker svarer på, siden hun så mange ganger nå har vært høy og mørk både i media og fra denne talerstolen når det gjelder manglende håndtering fra Regjeringen.

Det er ingen selvfølge for Regjeringen å komme med en forskrift. Tvert imot var det et skritt som måtte tas, egentlig mot vår vilje. Men det var fordi vi fryktet at vi 1. juli stod med et politi som ikke ville fungere fordi vi ikke hadde arbeidstidsbestemmelser. Så kan man si at det hadde vært ønskelig at vi kom dit gjennom forhandlinger. Men vi torde altså ikke å gjøre det, for det tar minst tre måneder å komme med en forskrift. I tidsrommet fra 1. juli og tre måneder framover risikerte vi ikke innbyggernes trygghet i Norge. Den registrerer jeg også at Høyre var villig til å sette på spill.

Odd Einar Dørum (V) [14:32:03]: Først en liten, sorgmunter kommentar. Jeg merker meg at arbeiderpartitalsmenn sier: Da Høyre satt i regjering. Navnet på justisministeren var Odd Einar Dørum, og jeg representerer Venstre. Jeg vedkjenner meg alle mine gjerninger, både dem jeg fikk ros for og dem jeg fikk kjeft for.

Jeg skal ikke dvele mye ved fortiden, men jeg har en bra tallhukommelse. Jeg husker, akkurat som representanten Oktay Dahl, hvordan de ulike budsjettforlik så ut. Det var slik at av tre forlik med Fremskrittspartiet, var to av dem slett ikke vakre for politiet. Det tredje ble bra. Det var en kvart milliard på toppen og en kvart milliard fra regjeringen. Det ene forliket med Arbeiderpartiet handlet om domstoler. Det var 10 mill. kr.

Jeg er selvfølgelig glad over at opptaket i 2005 på 360 og opptaket i 2006 på 360 gir folk i 2009 og gav det i 2008. Og jeg er svært glad for at Regjeringen har lagt en ytterligere opptrapping til 452. Jeg er også positiv til at Regjeringen har lagt inn 460 sivile stillinger. Jeg synes det er viktig å understreke, for jeg har nærmest tatt for gitt at de sivile stillingene skal tas så klokt i bruk av politiet at det frigjør politikraft. Slik har jeg oppfattet det. Hvis det er slik at det er rigiditet et eller annet sted på lokalplanet, får vi legge til grunn at departementets utmerkede folk på vegne av statsråden foretar den nødvendige forvaltningsmessige massasje for at tingene kommer på plass. Slik må det være. Statsråder gjør slikt. Bård Vegar Solhjell har nettopp måttet fortelle Utdanningsdirektoratet at det er Stortinget som bestemmer og ikke detaljjus i Utdanningsdirektoratet. Men man kan alltids si det via media at det fins andre måter å gjøre det på. Det er jeg glad for. Jeg har alltid brukt det eksemplet at noen helt konkrete sivile stillinger i Oslo rett brukt ville frigjøre politifolk som sitter i tingretten, som igjen kunne være brukt f.eks. i operativ utetjeneste.

Før jeg kommer til konkrete tiltak – for jeg vil gjerne være konkret og løsningsorientert: Jeg har oppfatter hva som har skjedd med Follo politidistrikt. Jeg stilte statsråden et skriftlig spørsmål, og svaret på spørsmålet var at sakens realitet skulle behandles i statsbudsjettet for 2010. Det kommer ikke jeg til å være med på, for jeg stiller ikke til valg. Men svaret var tydelig. Det er klart at logikken i et slikt svar tilsier at da kan du ikke fortsette som før. Logikken var helt klar: Da må Stortinget få saken. Jeg er glad for at Stortinget får den saken. Jeg synes at statsråden ved to anledninger skal ha anerkjennelse for at han er gått inn i denne prosessen for at den ikke skulle gå på tvers av ønsket om et nærpoliti og et desentralisert politi, som var veldig sterkt inne i politirollemeldingen, som ble behandlet i 2006.

Så til framtiden. Jeg tror om den konflikten vi har nå, at det i hvert fall er svært viktig når nå folk åpenbart sitter sammen, at man finner den omforente virkelighetsbeskrivelsen som går på helse, miljø og sikkerhet. Jeg synes det er positivt, som ett element, at Politiets Fellesforbund har tilbudt at politifolk kan jobbe. Jeg tar det for gitt at når man forhandler om en HMS-forskrift, er det logiske kompensasjonstiltak som ligger i den, og jeg håper at den prosessen må bære fram.

Når det gjelder den andre prosessen, om lønn, må den følge det vanlige tariffsporet. Det har jeg sagt før, og det står jeg ved. Men det er ett tiltak jeg tidligere har tatt til orde for fra Stortingets talerstol, og jeg skal gjenta det i dag. Det er å introdusere et bedre lønnssystem for fotfolkene i politiet, med andre ord politiets ordenstjeneste, og gi dem en karrierevei som gjør at de vet at de gjennom det å være ute blant folk kan utvikle seg karrieremessig. De må ikke rykke inn på et kontor og forlate utearbeidet. Legg inn kompetansebyggende tiltak i det. Det er en måte å gi et signal på inn i politistyrken som vil bli positivt mottatt der – det er jeg helt sikker på – og som samtidig vil virke bra ute blant det vanlige publikum fordi man styrker det politiet som er utadrettet.

Så er jeg også helt overbevist om at hvis statsråden nå med samme styrke som han har tatt fatt på sivile stillinger, kan se på systematikken i en seniorpolitikk, vil det helt klart bli mye å hente i politiet. Vi har sett resultatene fra prosjektet i Hordaland, hvor noen ledere fikk lov til å fortsette, men ikke alle andre. Det er mye styrke å hente i det. Så er det mitt syn – og der vet jeg at vi har felles syn med Høyre og Fremskrittspartiet – at politireserven intelligent brukt kunne bidratt til noe fornuftig. Her er det en helt merkverdig rigiditet til stede i en eller annen juridisk enhet av Politidirektoratet. Jeg vil oppfordre statsråden til å drive forvaltningsmassasje på dette, slik at man bruker politireserven på en bra og klok måte. Det skjedde under Lillehammer-OL, og de bidrog sågar under Norway Cup. Men så var det plutselig noen som fant ut at det var håpløst når man gjorde det frivillig på sin egen fritid på sommeren. Det gir ikke mening.

Jeg synes det er viktig i en debatt som dette å legge fram framtidsrettede forslag, fordi vi må, selv om vi har politisk konkurranse, også kunne være løsningsorienterte. Jeg har prøvd å gi mine bidrag her.   

Elisabeth Aspaker (H) [14:37:10]: Jeg synes det er litt beklagelig at statsråden går så til de grader i forsvarsposisjon at han åpenbart ikke hører hva jeg sier. Jeg har faktisk stått her og skrytt av at opptaket på Politihøgskolen er blitt høyere. Jeg har sagt at Høyre støttet det. Jeg har sagt at det er flott at det kom 460 sivile stillinger. Jeg har sagt at Høyre har gitt sin støtte til det. Men regjeringspartiene må jo tåle å høre at i det opprinnelige budsjettet som ble behandlet før jul, lå det altså inne 20 sivile stillinger fra Regjeringen og 160 fra Høyre. Det er en sannhet man ikke kan komme utenom, for det er både skrevet og debattert i det åpne rom her i Stortinget.

Så har jeg lyst til å si at det er viktig å organisere politiet rett. Og det er viktig for Høyre at vi ikke organiserer politiet bort fra publikum, bort fra lokalmiljøet og bort fra forebygging, som representanten Chaudhry var så opptatt av. Når Høyre sier nei, nei, nei, så sier Senterpartiet nei, nei, nei, og så sier ordførere av ulike politiske farger også nei, nei, nei, for de opplever at det som ligger på bordet i forhold til Follo, er uakseptabelt.

Når statsråden nå gjør et stort poeng av at han skal komme tilbake med saken i St.prp. nr. 1, spør jeg: Det kommer jo fortsatt saker hver dag fra Justisdepartementet til Stortinget som skal behandles før Stortinget tar ferie, og revidert nasjonalbudsjett er rett rundt hjørnet, hvorfor kommer ikke denne saken da? Hvorfor får vi ikke en avklaring på dette før valget? Eller er det slik at man har tenkt å gjøre noe som kanskje ikke er så populært, så det er mer bekvemt å utsette saken til etter valget?

Jeg synes ikke jeg har fått svar på det som var min utfordring til statsråden i dag, nemlig det tidsvinduet vi har fram til 2012. Det er sagt noe om hva man har gjort så langt, men hva er grepene vi skal ta i de tre årene fram til vi begynner å høste av de litt større kullene fra Politihøgskolen? Odd Einar Dørum var inne på en del ting her, men jeg spør: Er det grunnlag for å være enda mer nytenkende i forhold til å gi politiet støtte og muskler fra andre samarbeidspartnere som kan avhjelpe i den situasjonen man faktisk er i? Jeg tror man skal tillate seg, i den situasjonen vi er i nå, å tenke også i litt mer utradisjonelle baner enn det vi har gjort.

Så vil jeg til slutt si til representanten Thomas Breen at det er nesten så man ikke tror det man hører. For kort tid siden fikk Høyre det beste skussmål for at vi hadde vært ryddige og ordentlige i lønnskampen til politiet, mens det var Fremskrittspartiet som hadde skeiet ut. Så man må jo bestemme seg for hva man faktisk mener om den saken. Det er ikke lett å bli klok på. Vi har vært veldig tydelige på at vi trenger en ny arbeidstidsavtale, og den må på plass så fort som mulig.

Statsråd Knut Storberget [14:40:31]: Nå er de kommet fram i debatten alle de tiltakene som man har satt i verk. Det er også tiltak som peker framover. Så det er ingen i denne sal, får jeg håpe, som er uenig i det representanten Aspaker nå sier, at man trenger en ny avtale om arbeidstidsbestemmelser. Det er jo derfor vi sitter sammen med Politiets Fellesforbund og har et løp i forhold til det. Vi har sagt det siste halvåret at det løpet skal følges. Vi har overhodet ikke tenkt å forandre prosess på det. Men jeg har registrert at ute i det offentlige rom krever man andre diskusjoner inn i dette – kanskje til en annen tid også – og mitt svar har hele tida vært: Dette får vi ta til sin tid på sitt sted.

Det har vært helt åpenbart for Regjeringa at man må ha nye arbeidstidsbestemmelser fra 1. juli. Representanten Breen var også inne på de beveggrunner som har gjort sitt til at vi har utformet det forslaget som har vært på høring om forskrift. Jeg ville like å se den justispolitikeren i denne sal som ville blitt møtt med en situasjon der vi fra 1. juli ikke hadde tilstrekkelig vern når det gjelder spørsmålet om arbeidstidsbestemmelser, og at vi gikk uten avtale. Jeg mener Regjeringa har gjort akkurat det som skal gjøres for å sikre det.

Så vil jeg si at Regjeringas strategi med hensyn til politikraft blir skissert i rapporten Politiet mot 2020. Utdanning har jeg vært inne på. Vi har tenkt å fortsette med det, og vi er godt i gang. Så det er en av våre framtidssatsinger.

Punkt 2: Når det gjelder sivile stillinger, har vi kommet halvveis. Det er jo et signal om at vi ønsker å fortsette med det. Vi kommer til å følge meget nøye hvordan disse sivile stillingene brukes, slik at vi får frigjort den politikapasiteten vi ønsker. Vi har også valgt å følge nøye den forhandlingsrett som Politiets Fellesforbund har når det gjelder innfasing av dette, og markere at det skal man være med på, på rett måte.

Det tredje jeg har lyst til å nevne, er at vi til enhver tid er helt avhengig av å se på hvordan vi bruker politiressursene i et samfunn. Der kommer Follo-diskusjonen inn. Man kan velge å gå konstruktivt inn i dette, slik jeg oppfatter representanten Dørum gjør, eller man kan velge ved hver eneste korsvei å lage bråk og politikk av det. Vi mener at det er et potensial med hensyn til hvordan man bruker politiressursene ute. Det er klart at når ordførere i Follo gir uttrykk for at man ønsker at politiet også skal rykke ut etter at lensmannskontoret er stengt, og man ser en modell hvor man bruker pengene på en annerledes måte og får én Follo-patrulje til, som kan rykke ut på kveldstid når det skjer kriminelle handlinger, er jo det et moment i den vurderingen som vi må ha med oss. Politikraft og tilstedeværelse lokalt handler også om mange andre ting enn bare kontoret og kaffetrakteren. Så dette kommer vi også til å se på i den driftsgjennomgangen som vi har varslet om norsk politi, og som jeg har store forventninger til.

Presidenten: Da er debatten i sak nr. 5 avslutta.

Justisdepartementet har dratt til Finland for å bli inspirert i arbeidet med innholdet i en ny rettshjelpsordning, og de dro til London for å finne ideer til forsiden på meldingen. Tanken bak er lett å spore. Det skal bli enklere og få rettshjelp, og terskelen skal ned, understreket Storberget.

I dag brukes det ca 600 millioner kroner i året på rettshjelpsordningen, og Knut Storberget mener disse pengene kan brukes mer fornuftig. Flere områder skal inn i ordningen, flere nordmenn skal ha krav på å få dekket hele eller deler av kostnadene, og alle skal ha rett på en time gratis rettshjelp.
– Mange av sakene kan avklares på en time. Vi har hatt forsøksprosjekt i 24 kommuner, og konklusjonene derfra er at 60 % av sakene løses på denne tiden. 66 % av disse sakene får dessuten en endelig avklaring. De resterende sakene henvises til andre advokater eller rettshjelpstilbud, sa Storberget.
Nå skal ytterligere to fylker, deriblant Rogaland, sette i gang med liknende forsøksordninger.

Subsidiert rettshjelp
Inntektsgrensene for å få offentlig rettshjelp skal i følge forslaget økes dramatisk. Fra 246.000 til 325.000 kroner for enslige. For par økes den fra 369.000 til 600.000. I tillegg kan man trekke fra beløp på inntekten dersom man har utgifter til barn eller sykdom. Nye områder som skal inn i rettshjelpsordningen er forbrukersaker, der man har vunnet saken i et tvisteløsningsorgan som motparten ikke retter seg etter, gjeldssaker, klage i helse- og sosialsaker, klage i trygdesaker, visse arbeidsrettslige saker og barnebortføring. Haken ved dette er at staten i stor grad vil innføre egenandeler, slik man finner det i Finland. Tjener du 325.000 vil du bare få dekket 10 % av utgiftene. Fri rettshjelp vil dermed i stor grad bli subsidiert rettshjelp, sa Advokatforeningens leder Berit Reiss-Andersen i en kommentar.

Mindre urettferdig
– En fordel med dette er at man minsker den urettferdigheten som tidligere har ligget i ordningen der de som ligger rett under inntektsgrensa får full dekning til advokatbistand, mens de som ligger rett over får null dekning, understreket Storberget, og avslørte hovedgrunnen til at man velger en slik løsning:
– Selv om man må betale 90 % av kostnadene selv, kommer man inn under den offentlige salærsatsen for advokaten på 870 kroner timen. Dette gir en forutsigbarhet i forhold til hva advokattjenestene skal koste.
Storberget understreket også at den nye satsingen ikke betyr at man skal bruke mindre penger på andre gratis rettshjelpstilbud som Jussbuss, Gatejuristen, JURK og andre.
– Dette er noe vi trenger mer av, også fordi de spiller en stor rettspolitisk rolle for oss. Disse tiltakene har vist oss hvilket behov det rettssøkende publikum har på en måte som vi ikke ville klart selv, sa Storberget.

Advokatmoms
På spørsmål om man har vurdert å gi privatpersoner momsfritak eller fradrag for moms på advokattjenester, svarte Storberget at dette spørsmålet ikke er berørt i meldingen. Det er heller ikke vurdert om den offentlige rettshjelpssatsen bør økes.
– Men de siste årene har rettshjelpssatsen fått et mer anstendig nivå. Nå endrer vi slik at mer av pengene går til fritt rettsråd, og mindre til fri sakførsel. Advokatvaktene fungerer jo i dag nesten på samme måte, og det er påfallende å se hvor mye som kan løses på denne måten. Ikke minst slipper man ofte en prosess som ofte utgjør både penger og lidelse for folkene det gjelder, sa Storberget.

Billedtekster:
Det var en god tone mellom Advokatforeningens leder Berit Reiss-Andersen og justisminister Knut Storberget da Rettshjelpsmeldingen ble lagt frem. 

Advokatbladet:
– Er det snakk om stykkpris på de nye områdene som eventuelt omfattes av en ny Rettshjelpsordning, eller er det snakk om timepris for medgått tid?

KNUT STORBERGET:
– Det får vi se litt på. Jeg utelukker ikke at vi kan komme til å få en utvidet stykkprisordning. Men samtidig mener jeg at det hadde vært en fordel i hvert fall i de store viktige sakene fått redusert bruk av stykkpris, og hvis vi får til en forskyving over til førstelinjetjenesten, så mener jeg at da bør man også se på muligheten for stykkpris for de sakene som blir igjen i rettshjelpsordningen. Det må vi se på.

Advokatbladet:
– Finansierer du hele ordningen med å fjerne rettshjelp for skifte ved skilsmisse og samlivsbrudd?

KNUT STORBERGET:
 – Nei, så ille er det ikke. Når du skal vurdere anvendelsesområdene i forhold til en sosial ordning, så er det ikke unaturlig at vi vurderer dette. Vi har gjort noe i forhold til asylordningen som Advokatforeningen har reagert på før. Når det gjelder for eksempel fordeling av eiendeler, som har vært gjenstand for rettshjelp til nå, så synes jeg ikke det er den alvorligste innskrenkningen.

BERIT REISS-ANDERSEN:
– Jeg tror virkelighetsbildet kan være annerledes, for dette vil ramme en rekke kvinner som i ekteskap og samboerforhold har lavere inntekt enn samboer eller ektefelle. Og ved et skifteoppgjør, så er det eksistensmulighetene fremover som kan stå på spill ved en slik skifteordning. Sosialt kan dette ramme veldig hardt en gruppe som ikke står sterkt ellers.

Advokatbladet:
– Hovedinnretningen på rettshjelpsmeldingen?

BERIT REISS-ANDERSEN: – Det er positivt! Det er tatt et stort løft for å øke tilgangen til rettshjelp for store nye grupper av befolkningen. Og på områder hvor vi klart ser at det har vært et stort behov for rettshjelp, slik som gjeldssaker og sosialsaker. Det er vi fornøyd med.
– Jeg er bekymret for finansieringen og vi er bekymret for at man forsøker å sende regningen i for stor grad til klienten og advokaten. Dette gjelder for eksempel de høyeste inntektene. Man kan tenke seg en familie med en samlet inntekt på 600.000 kr i året. Der vil staten finansiere 10 % og 90 % er egenandel. Det er ikke fri rettshjelp, det er en liten subsidiering av klienten. For staten er dette god butikk. For når så staten legger 25 % moms på toppen av dette, så gir jo dette en nettoproveny på 15 % til staten så dette må jo ligge noen finansieringsmuligheter her.

KNUT STORBERGET:
– I dag er ikke de med slike inntekter under ordningen. De får ikke de 10 prosentene i støtte og de får heller ikke en forsikring om hva timeprisen blir. Derfor er det viktig at også de med husstandsinntekt opp mot 600.000 kr kommer inn under ordningen. Det er også viktig for regjeringen at vi bidrar til å forebygge "rettshjelpsklemma" ved at de som faller utenfor ordningen ikke får noen ting, mens de som kommer inn under ordningen får alt. Med en slik gradert og bredere skala, så gjør vi denne muligheten mindre.

BERIT REISS-ANDERSEN:
– Det er positivt feil at klienten ikke får vite hva timeprisen blir. Advokatforeningen pålegger sine medlemmer å oppgi timepris og det skal gjøres skriftlig i en oppdragsbekreftelse.
Når det gjelder graderte egenandeler er ikke Advokatforeningen imot dette, men vi er skeptisk til ytterpunktene. Det har vært en gordisk knute at den som berettiget kommer inn under rettshjelpsordningen får alt, og motparten må betale av egen lomme i saken. Da blir styrkeforholdet ulikt og vi er tilhenger av en maktbalanse mellom partene når de skal løse rettstvister.

KNUT STORBERGET:
– Dette er vi helt enig og vi tror at denne "rettshjelpsklemma" kan begrenses med dette.

BERIT REISS-ANDERSEN:
– Vi gir honnør for de graderte egenandelene.

KNUT STORBERGET:
– Det blir tøft med 90 % egenandel, men for denne gruppen er det 100 % egenandel i dag.
Jeg er enig i at advokater opplyser om timeprisen sin, men kommer ikke bort fra at den offentlige rettshjelpssatsen på 870 kroner timen er lav i forhold til hva vi har sett som har vært fakturert der ute.

BERIT REISS-ANDERSEN:
– Ja, det er markedets laveste pris som nå tilbys til folk som søker fri rettshjelp. Og man kan få et rekrutteringsproblem til ordningen hvis man ikke gjør noe alvorlig for å løfte den offentlige salærsatsen. For det er lenge siden den reelt sett har blitt løftet. 
Når du spør hvordan samarbeidet har vært, så har det vært akkurat sånn som vi snakker nå, vi har holdt på slik i møte etter møte. (begge ler hjertelig)

KNUT STORBERGET:
– Det er ikke sikket at størrelsen på den offentlige salærsatsen for advokater blir Arbeiderpartiets viktigste valgkampsak til høsten, sier Storberget og ler hjertelig.

Foto: Aina Johnsen Rønning
Video: Anne Holst

– Jeg synes vi skal være så rause at vi gir justisministeren honnør både fordi han utvider rettshjelpsordningen og fordi han har tenkt nytt og offensivt på flere områder. Fra Advokatforeningens side har vi lenge argumentert for en utvidelse av rettshjelpsordningen. Meldingen inneholder noen viktige løft i så måte, sier Berit Reiss-Andersen på Advokatforeningens nettside. – Advokatforeningen har lagt ned mye arbeid i å følge prosessen med rettshjelpsmeldingen, og har over lengre tid hatt en rekke møter med departementet. Det har underveis versert ulike forslag, noen av dem med mulige svært uheldige konsekvenser for advokatbransjen.
– Vi har ønsket å bidra til en offensiv og god rettshjelpsordning, og mener vi har hatt  innflytelse underveis, sier Berit Reiss-Andersen. Samtidig advarer hun sterkt mot de uheldige, og kanskje utilsiktede, virkningene ikke minst utvidet bruk av offentlig salærsats kan få.

Salærsatsen må opp
– Selv om det ikke er maksimalpris på advokattjenester i egentlig forstand regjeringen foreslår, innebærer forslagene i denne meldingen at nedslagsfeltet for den offentlige salærsatsen utvides. Med det nivået den offentlige salærsatsen ligger på i dag, er det vanskelig å holde høy kvalitet på tjenestene og vanskelig å sikre forsvarlig drift av advokatkontorer, fastslår Berit Reiss-Andersen på Advokatforeningens nettside.
– Når den offentlige salærsatsen heretter skal gjelde i et større antall saker, blir dette problemet også større. Dette rammer den delen av advokatbransjen som i realiteten har hatt en lønnsnedgang de siste årene, og det er ikke minst i den kvinnedominerte delen av advokatbransjen at dette slår inn for fullt. Dermed bidrar dette til å opprettholde lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Undersøkelser viser at den typiske rettshjelpsadvokat er en kvinne i distrikts-Norge. Det er ikke de høytlønnede advokatene i de store byene, sier Advokatforeningens leder.
Hun kommer med en sterk oppfordring til regjeringen om å følge opp rettshjelpsmeldingen med et nødvendig løft også i den offentlige salærsatsen, som pr i dag er på kroner 870.
- Nå har det rettssøkende publikum fått sitt, nå må advokatene få de nødvendige virkemidler til å gjennomføre reformen, sier Advokatforeningens leder.

Meldingen om fri rettshjelp ble lagt frem fredag 17. april.
Les på Advokatforeningens nettsider her  
Les selve meldingen her

Utvidelser:
Rettshjelpmeldingen foreslår å utvide det saklige dekningsområdet til å omfatte gjeldssaker som faller utenfor gjeldsordningsloven og det anbefales at helse- og sosialrettssaker på klagestadiet tas inn i ordningen.  Klage i trygdesaker bør komme inn i ordningen, heter det i meldingen og det bør vurderes om flere sakstyper i arbeidsretten bør omfattes av rettshjelpordningen.
Departementet vil vurdere om ordningen skal utvides til å dekke saker hvor motparten bringer saker fra Forbrukertvistutvalget inn for domstolen for å unngå at vedtaket blir bindende.
Meldingen anbefaler at ordingen med rettshjelp i forbindelse med barnebortføringer utvides. Saker som er anbefalt av Likestillings- og diskrimineringsombudet bør dekkes.

Innskrenkninger:
Dekning av utgifter til saker om felleseieskifte og økonomisk oppgjør mellom samboere, foreslås redusert til å gjelde kun hvor tvisten gjelder retten til felles bolig der partene har felles barn under 18 år og at tvisten må gjelde ”bruksrett” til felles bolig.

Inntektsgrenser og egenandelen økes
Inntektsgrensene foreslås øket fra kr 246.000 til kr 325.000 for enslige, og fra kr 369.000 til kr 600.000 for par.
Det foreslås innført en gradert egenandel på opptil 90 % for de med høyest inntekt innenfor grensene.

Førstelinjetjenesten:
Det foreslås opprettet en førstelinjestjeneste som skal være tilgjengelig uten behovsprøving, og som vil omfatte alle typer saker med unntak for straffesaker og saker om næringsvirksomhet. Bistanden kan vare opp til én time. Førstelinjetjenesten vil betjenes av uavhengige advokater og rettshjelpere. Det bør legges til rette for at arbeidet kan kombineres med privat advokatpraksis

Kvalitetssikring av advokater
Departementet mener det bør vurderes hvorvidt de som ønsker å tilby rettshjelp under ordningen, må søke godkjenning eller oppnevnes som ”fast rettshjelpstilbyder”. Den faste forsvarerordningen trekkes frem som illustrasjon.

Rimelighet og nødvendighet som vilkår
Det foreslås innføring av en generell adgang til å avslå fri rettshjelp med henvisning til en vurdering av hva som er rimelig og nødvendig. Vurderingen skal ligge på den som har innvilgningskompetansen. Det foreslås å legge om systemet omkring innvilgelseskompetansen. Når det gjelder rettsrådsaker, fremholdes det at det bør bygges videre på gjeldende modell for egeninnvilgning for advokater. I tillegg bør det kunne innvilges i førstelinjen. På sakførselsstadiet, foreslås det at innvilgningskompetansen flyttes fra domstolene til fylkesmennene.

Særlig om barnefordelingssaker
Regjeringen ønsker å treffe tiltak for å få løst barnefordelingssakene så tidlig som mulig, for å få sakene raskt til domstolene, og for å begrense antall gjentatte saksanlegg.