Firmaets samfunnsansvar handler derfor om deres forhold til samfunnet, til miljøet og til menneskene. Så enkelt og så komplisert er det!

Rådgiverne Pål Stensaas og Anneli Skudal i Markhi i Asker har spesialisert seg på samfunnsansvar og har utarbeidet et konsept for hvordan også de små og mellomstore bedriftene kan komme opp på et akseptabelt nivå. Det å ta samfunsansvar handler ikke kun om de store industriforetakene.

- Er ikke dette en motedille på linje med "Management by walking around" og "In search of excellence"?

- Nei, absolutt ikke, sier Anneli Skudal. Hvis man definerer samfunnsansvar kun til å  ha noen flotte verdier og retningslinjer på et stykke papir – uten å følge opp i gjerning, så blir det bare til pynt. Det  er ikke nok. Det handler om å få på plass retningslinjer for samfunnsansvar implementere disse i hele organisasjonen, til alle ansatte. Deretter kommunisere det videre til både kunder og leverandører. Virksomheten må sette seg mål, og i neste omgang dokumentere resultatene eller mangelen på resultater , og stadig forbedre seg.

Regjeringen har  store ambisjoner for  norsk næringsliv. Vi skal bli blant de beste i verden på samfunnsansvar. Det fremkommer i Stortingsmelding 10/09. Vi anbefaler spesielt børsnoterte selskaper å rapportere "regnskap" for samfunnsansvar i årsberetningen. Det kan også virke som et konkurransefortrinn for  selskaper.  I tillegg anbefaler vi at alle selskaper publiserer retningslinjene på sine websider. Foreløpig er årsrapportering på samfunnsansvar (GRI-modellen) en anbefaling, men om ikke næringslivet tar ansvar, så vil det trolig komme som lovpålegg, sier Pål Stensaas.

- Samfunnsansvar overført til advokatbransjen, er ikke spesielt vanskelig, sier Stensaas. - De strenge etiske reglene for advokatvirksomhet, er et godt utgangspunkt for å definere samfunnsansvar i en advokatbedrift. Hovedpoenget er at du skal drive en virksomhet uten at det belaster omverden.

- De aller fleste firmaer har en probono policy eller driver probono på ad hoc basis. Enten har de faste humanitære organisasjoner som de hjelper, eller de gir gratis rettshjelp innenfor enkeltområder. Å skrive dette ned med status i dag og mål videre er èn enkel måte å ta ansvar overfor samfunnet. Å bidra med pengegaver, eller annen humanitær innsats, er også
med i regnskapet for samfunnsansvar, tilføyer Anneli Skudal. Som forter seg å tilføye at mange mener at sponsing er firmaets bidrag til samfunnsansvar. Langt der i fra, sponsing er kun ett element.

- Når det gjelder miljø, er det ikke slik at hvert enkelt lille advokatfirma skal løse klimakrisen, sier Skudal, - men hvis hvert eneste firma bestemmer seg for å sortere alt papir og søppelet sitt, sortere organisk avfall på spiserommet eller i kantinen, kjøpe seg en god konferansetelefon til telefonmøter i stedet for korte bilturer, kanskje kjøpe seg en elektrisk bil til småturer i byen, så er masse gjort. Ikke skrive ut alt på papir, kanskje ta en videokonferanse i stedet for en flybillett. Alle monner drar, sier Skudal. – Dokumentér, skriv ned målsettingen og følg opp.

Forhold til menneskene har de alle fleste god styring med. Men CSR – eller samfunnsansvar for mennesker, gjelder ikke bare egne ansatte, men også det å stille krav til klienter og leverandørers virke, påpeker Stensaas. Kanskje advokatfirmaer ønsker å definere krav til klientene sine, sier han.

- Alle har vel HMS og internkontroll på plass, og mange har en god personalhåndbok. Om man i tillegg sier noe om bedriftskulturen, hvordan den er og hvordan man vil at den skal være, så er man langt på vei til å kunne si: I vårt firma har vi tatt samfunnsansvar på alvor. Vi har et verdigrunnlag, en målsetning for alle tre hovedområdene: samfunn, miljø og mennesker. Hvis man implementerer dette i den daglige driften,  kommunisere det til alle ansatte og til kunder og leverandører, dokumenterer fremdrift og oppfølging - vips, så er man der man skal være. 

Vanskeligere er det ikke.

Justisdepartementet opprettet i 2004 beredskapsgruppen Styrkebrønnen som sendes ut i sivile krisehåndteringsoppdrag for internasjonale organisasjoner som FN, EU eller OSSE, eller sendes ut i henhold til bilaterale avtaler. Gruppen består av dommere, statsadvokater, krigsadvokater, politijurister, forsvarsadvokater og personell med bred fengselsfaglig bakgrunn. Styrkebrønnen har oppdrag og prosjekter i Afghanistan, Bosnia, Georgia, Moldova og Aserbajdsjan.  Beredskapsordningen er administrert og koordinert av Justisdepartementet.

Til krigsherjede områder

Seks advokater hatt oppdrag for Styrkebrønnen, og Advokatforeningen har tidligere bistått Justisdepartementet med å finne egnede kandidater blant foreningens medlemmer. Advokat Kjell Brygfjeld, advokat Lorentz Stavrum, advokat Harald Ciarlo og advokat Helle Gulseth har alle hatt oppdrag i Afghanistan. I tillegg har advokat Arne Gunnar Aas hatt oppdrag i Moldova.  Videre opplyser Justisdepartementet at per 1.8.2009 har advokat Helle Gulseth oppdrag i Moldova, advokat Harald Ciarlo i Aserbajdsjan og advokat Lars Christian Sunde i Georgia.  Prosjektet i Kabul i Afghanistan er nå kuttet ut, med unntak av fengselsrådgivere som arbeider i Mermane.

Prosjektene i Moldova og Georgia har nå blitt evaluert. Evalueringsrapporten viser at prosjektene har en positiv innvirkning på utviklingen av rettsstaten i Georgia og Moldova. I Georgia har NORLAG blant annet vært en stor bidragsyter i arbeidet med å utvikle en strategisk plan for utvikling av rettssystemet på strafferettens område i Georgia. Videre har prosjektet bidratt til en humanisering av strafferettspleien i Georiga, samt spilt en sentral rolle ovenfor de georgiske myndigheter når det gjelder å vedta lovgivning som utvider bruken av samfunnsstraff. I Moldova har NORLAM’s arbeid blant annet ført til at kriminologi har blitt en del av landets nasjonale politiske agenda. Dette har ført til en betydelig reduksjon i straffenivået, slik at Moldovas straffenivå nå nærmer seg EU standardene på dette området. Videre viser evalueringsrapporten at NORLAM blant annet også har bidratt sterkt til at Moldova i økende grad opptrer i samsvar med internasjonale menneskerettigheter i forhold til varetektsfengslinger.

Kontorene taper økonomisk

Styrkebrønnprosjektet virker med andre ord som å være en vinn-vinn-situasjon for alle, men firmaene bak advokatene som sendes ut sliter med logistikken. Advokat Lars Christian Sunde er nå i Georgia. Normalt jobebr han for advokatfirmaet Elden, og Jon Christian Elden er en smule oppgitt over departementet.

– Styrkebrønnen er et kjempebra prosjekt, og vi har nå for annen gang en advokat fra vårt kontor som er på utenlandsoppdrag for kongeriket Norge. Det virker imidlertid som om departementet ikke skjønner at advokater som er borte et halvt år fra jobben og som deretter skal fortsette i sin gamle jobb, har løpende kostnader ved advokatvirksomheten når de er borte. Man kan ikke si opp sekretærer eller kontorutgifter selv om man er et halvt år i statens tjeneste. For oss som et relativt lite advokatkontor i denne sammenheng, påføres vi store kostnader som følge av at advokaten får permisjon, uten at departementet har vært villige til å kompensere dette. Departementet dekker en beskjeden lønn til advokaten selv i forhold til hva hun hadde tjent som advokat i samme periode, men forventer i tillegg at advokaten eller arbeidsgiver må dekke alle utgiftene. Det er lite tilfresstillende i lengden, konkluderer Elden.

Det kan imidlertid hentes ut statistikk fra St.prp. nr. 1 over antall saker som det har vært rettsmeklet i.

2006: I 2006 har 67 domstoler meklet i 1 927 saker. Av disse er 1 351 forlikt.

2007: Av sakene som ble avgjort i 2007 er det avholdt rettsmeklingsmøter i 1 882 saker i førsteinstans og 207 saker i andreinstans, totalt 2 089 saker. Henholdsvis 1 148 saker i førsteinstans og 107 saker i andreinstans er registrert med resultat hevet ved forlik etter rettsmekling. Totalt utgjør dette 1 255 saker.

2008-tallene er foreløpig ikke publisert, men DA opplyser at av sakene som ble avgjort i 2008 er det avholdt rettsmeklingsmøter i 1 923 saker i førsteinstans og 176 saker i andreinstans, totalt 2 099 saker. Henholdsvis 1 115 saker i førsteinstans og 92 saker i andreinstans er registrert med resultat hevet ved forlik etter rettsmekling. Totalt utgjør dette 1 207 saker.
 
- Det vil bli igangsatt et pilotprosjekt når det gjelder mekling i saker etter barneloven for regionale samlinger hvor de ulike rettsaktørene i barnefordelingssaker skal delta. Det skal avholdes to slike samlinger i høst, opplyser Kirsti Saur i DA.

Det kan imidlertid hentes ut statistikk fra St.prp. nr. 1 over antall saker som det har vært rettsmeklet i.

2006: I 2006 har 67 domstoler meklet i 1 927 saker. Av disse er 1 351 forlikt.

2007: Av sakene som ble avgjort i 2007 er det avholdt rettsmeklingsmøter i 1 882 saker i førsteinstans og 207 saker i andreinstans, totalt 2 089 saker. Henholdsvis 1 148 saker i førsteinstans og 107 saker i andreinstans er registrert med resultat hevet ved forlik etter rettsmekling. Totalt utgjør dette 1 255 saker.

2008-tallene er foreløpig ikke publisert, men DA opplyser at av sakene som ble avgjort i 2008 er det avholdt rettsmeklingsmøter i 1 923 saker i førsteinstans og 176 saker i andreinstans, totalt 2 099 saker. Henholdsvis 1 115 saker i førsteinstans og 92 saker i andreinstans er registrert med resultat hevet ved forlik etter rettsmekling. Totalt utgjør dette 1 207 saker.
 
- Det vil bli igangsatt et pilotprosjekt når det gjelder mekling i saker etter barneloven for regionale samlinger hvor de ulike rettsaktørene i barnefordelingssaker skal delta. Det skal avholdes to slike samlinger i høst, opplyser Kirsti Saur i DA.

Det kan imidlertid hentes ut statistikk fra St.prp. nr. 1 over antall saker som det har vært rettsmeklet i.

2006: I 2006 har 67 domstoler meklet i 1 927 saker. Av disse er 1 351 forlikt.

2007: Av sakene som ble avgjort i 2007 er det avholdt rettsmeklingsmøter i 1 882 saker i førsteinstans og 207 saker i andreinstans, totalt 2 089 saker. Henholdsvis 1 148 saker i førsteinstans og 107 saker i andreinstans er registrert med resultat hevet ved forlik etter rettsmekling. Totalt utgjør dette 1 255 saker.

2008-tallene er foreløpig ikke publisert, men DA opplyser at av sakene som ble avgjort i 2008 er det avholdt rettsmeklingsmøter i 1 923 saker i førsteinstans og 176 saker i andreinstans, totalt 2 099 saker. Henholdsvis 1 115 saker i førsteinstans og 92 saker i andreinstans er registrert med resultat hevet ved forlik etter rettsmekling. Totalt utgjør dette 1 207 saker.
 
- Det vil bli igangsatt et pilotprosjekt når det gjelder mekling i saker etter barneloven for regionale samlinger hvor de ulike rettsaktørene i barnefordelingssaker skal delta. Det skal avholdes to slike samlinger i høst, opplyser Kirsti Saur i DA.

Moldova er et av de landene med et voldsomt høyt straffenivå. For småkriminalitet som nasking, kan selv unge mennesker kastes i fengsel i månedsvis. Og, det er ikke snakk om fengsler slik vi kjenner til fra Norge, forteller han.

Reformer uten kompetanse

Nå er det advokat Helle Gulseth som er styrkebrønnens representant i Moldova. Hun har tatt over både jobben og leiligheten til Aas. Å overta arbeidsoppgavene til Aas blir ingen enkel oppgave. Han har satt i gang flere tunge prosjekter. I 2008 arrangerte styrkebrønnen blant annet en kriminologikonferanse der alt av eksperter fra politi, påtalemyndigheter, domstoler, fengselsvesen og advokater i Moldova var til stede. En slik konferanse hadde aldri tidligere vært holdt der.

– Behovet er absolutt til stede. Nå har staten satt i gang reformprosesser på mange områder innen rettsvesenet, sier Aas.

– Moldova har gode og moderne straffeprosesslover, men straffenivået er strengt. Fordi man ikke har andre lover å forholde seg til, ikke en gang høyesterettsdommene publiseres, legger dommeren seg som regel midt mellom minimumsstraff og maksimumsstraff. Så trekker han fra eller legger til litt avhengig av sakens fakta, sier Aas.

Reviderte straffeloven

Justisdepartementet i Moldova ba styrkebrønnadvokaten om å hjelpe til med å skrive en kommentar til revisjon av straffeparagrafene. Da ga Aas klar beskjed om at man måtte minske straffenivået og fjerne minstestraffene. Styrkebrønnen fikk gjennomslag for hele 65 % av endringsforslagene, og straffenivået ble betydelig redusert og humanisert. Nå er styrkebrønnen hovedrådgiver for justisdepartementet i Moldova.

– Vi overvar en sak der to brødre på 17 og 20 hadde slått ned en jevnaldrende og tatt mobiltelefonen hans. Fornærmede ble ikke alvorlig skadet, men aktors påstand var hele 14 års fengsel. Straffen ble satt ned til 10 år, antakelig fordi vi satt i salen som observatører. Det har først og fremst vært vanlige vinningsforbrytelser som er blitt veldig strengt straffet. Nå er straffenivået blitt mer humant, sier Aas.

Dømt 130 ganger i EMD

En av årsakene til at myndighetene i Moldova er så lydhøre til de norske rådgiverne, er i følge Aas at de rett og slett ikke har råd til annet. Til nå er Moldova dømt 130 ganger i EMD for ulike brudd, som tortur og mishandling i fengselet. Dessuten har man avdekket restriksjoner mellom advokat og klient i fengselet som bryter med menneskerettighetene. Advokater sjikaneres, de får ikke dokumenter i tide, beskyldes for korrupsjon uten grunn etc. EMD har også slått ned på at Moldova ikke har noen namsmann eller system for å drive inn erstatningsoppgjør.

– Domstolene i Moldova er fullstendig sprengt, noe som i stor grad skyldes at man ikke har noe bøtesystem. Alle straffer må fastsettes av domstolen. Folk sitter i fengsel for minimale saker, som å ha stjålet klær fra naboens klesstativ, mens de venter på at saken skal komme opp, opplyser Aas. – Befolkningen i Moldova har ingen tillitt til rettsapparatet på grunn av korrupsjon, og sakene drar ut i måneder og år, forteller Aas.

– Dette er et meningsløst system der en vanlig straffesak resulterer i 40-50 møter i domstolen. Vitner møter ofte opp med egen advokat fordi de er redde for selv å bli anklaget. Advokaten berammer mange flere møter enn han kan møte i, og det er vanlig at heller ikke dommere eller vitner møter opp. Sammenhengende rettsmøter er totalt ukjent. Myndighetene innser at dette er uheldig, og har bedt oss om å bistå, sier Aas.

Må oppklare alle saker

Ett av hovedproblemene som styrkebrønnen har påpekt, er kravet om at oppklaringsprosenten skal være tett opp mot 100 %. Politi og dommere som frifinner kan risikere å få karrieremessige problemer. En oppklart sak må ende i domfellelse. Dommere som frifinner blir selv satt under etterforskning, noe som er alvorlig fordi det kan føre til at de mister jobben og dermed den gode pensjonsordningen dommere har.

Målet om 100 % oppklaring nører opp under korrupsjonen. Bilsjåfører som ikke har gjort noe galt blir vinket inn av politiet, og tør ikke annet enn å betale av frykt for å bli urettmessig tiltalt. Også dommerne utnytter systemet for å få inn penger under bordet. Man kjøper seg til mildere bestemmelser enn det du er tiltalt for, forklarer Aas.

– Jeg har sett aktorer som trygler dommeren om å dømme den tiltalte for ett eller annet. Om saken ender i frifinnelse settes det i gang undersøkelser mot ham som aktor, og han kan risikere å miste jobben eller måtte betale en erstatning. Å fabrikkere bevis er en velbrukt metode, og det skjer naturligvis aldri at en aktor trekker tilbake en tiltalebeslutning, sier Aas.

– Heller ikke advokater holder seg på den smale sti, tror Aas. Det er de som står for betalingen av dommerne, og Aas mener det ikke er noen grunn til å tro at ikke også advokatene i stor grad er korrupte. Advokatforeningen i Moldova er svak, og til lite hjelp for å begrense uvesenet. Jussutdanningen er i følge Aas god på universitetsnivå, men de private utdanningene er mer tvilsomme, og man kan kjøpe seg til en tittel.

– Nå skal det sies at jeg har møtt mange dyktige og modige advokater, også kvinnelige. Vi trakk mye veksler på Amnestys leder der nede. Han hadde allerede bygget opp et juridisk nettverk. I tillegg hadde vi en god kontakt i en jussprofessor som også var advokat og leder for fri rettshjelpskontoret i Moldova. Jeg ble veldig positivt overrasket over Moldova, som er et veldig hyggelig land å være i. Folk er gjestfrie og jeg følte meg helt trygg, sier Aas som fikk besøk av kona si i fire måneder av oppholdet.

Drømmer om EU

Moldova drømmer om å få være med i EU, men innser at de først og fremst må rydde opp i årsakene til at de gang på gang dømmes for menneskerettighetsbrudd. Siden dommerne ikke har noe system for å holde seg oppdatert, vil EMD-dommene være ukjent for de fleste. Aas ble overveldet av den enorme utfordringen det er for landet som er i ferd med å gå over fra å være en fattig del av det gamle Sovjet, til å bli et europeisk demokrati.

– De er ikke der enda, men de er på vei. EU har gitt dem klar beskjed om at det ikke blir aktuelt å vurdere dem som EU-medlem før de har fått stablet en rettsstat på beina. Dit er det en lang vei å gå. Da jeg fortalte at man i Norge har en frifinnelsesprosent på rundt ti, kunne de rett og slett ikke forstå hva jeg sa. Deres logikk er at folk ikke blir tiltalt om de ikke er skyldige, og de har en frifinnelsesprosent på en. Her er det ikke snakk om at man skal være skyldig ut over all tvil, men om sannsynligvisovervekt på 50 %. Om dommeren er i tvil, dømmer han etter en litt mildere paragraf, sier Aas.

40 på samme celle

Fengselsvesenet er et av de dystrere kapitlene i Moldovas rettssystem. Aas omtaler det som forferdelig, der opptil 40 personer sitter på en celle, og der fangene over tid ikke har mulighet til å overleve om ikke familien kommer innom med mat til dem. Forholdene i fengselet er enda mer tragisk når man tenker på at alle som er under etterforskning for alvorlige forhold blir varetektsfengslet fra etterforskningsfasen til dom.

– Vi har prøvd å foreslå at man skal etablere samfunnsstraff som alternativ til fengsel. Jeg opplevde at justisdepartementet var veldig lydhøre, og at advokatene hadde et sterkt ønske om å få hjelp utenfra, og en frustrasjon rundt det at Advokatforeningen der nede fungerte så dårlig. Dette var en veldig meningsfull jobb, selv om det selvsagt er snakk om små skritt, sier Aas som kunne tenke seg en periode til i Moldova.

Advokatbladet gjorde en ringerunde rundt til domstolene for å finne ut om det bare var rundt Oslo man hadde opprettet et eksternt rettsmeklingsutvalg, slik det anbefales i tvisteloven. Flere domstoler hadde imidlertid opprettet utvalg, men ingen brukte eksterne rettsmeklere i noen særlig grad.

–Ikke for å skryte, men…
Allerede i fjor høst opprettet Stavanger og Jæren en liste over en rekke kompetente eksterne rettsmeklere. Listen ble til og med laget i samråd med den lokale advokatforeningen, for å finne de beste kandidatene. Utvalget ble imidlertid laget mer på tross av forventningene, enn på grunn av dem.
– Vi trodde nok ikke et ville bli et voldsomt stort behov for eksterne rettsmeklere, i og med at det utløser en betalingsplikt til advokatene. Dessuten krever mekling mengdetrening. Bare noen få advokater, i tillegg til domstolene, vil få nok mengdetrening. Det har da heller ikke vært noe rush fra det rettssøkende publikum der de ber om ekstern rettsmekling. Om det i det hele tatt er blitt brukt, så er det minimalt. Men, så driver vi heller ingen aktiv markedsføring av tilbudet, sier Tor Henning Øverstad ved Stavanger tingrett.
– Men, oljeindustrien har vel råd til å betale for ekstra kompetanse hos meklerne?
– De har heller ikke ytret noe ønske om å bruke advokater som meklere. Nå har jo dommerne her lang erfaring med å mekle i oljesaker, og når aktørene kan velge fra øverste hylle i voldgiftssaker, så velger de ofte dommerne hos oss. Det betyr nok at de er fornøyde med kompetansenivået vårt, kan jeg vel si uten å bli beskyldt for selvskryt, sier Øverstad.

Lagmann Dag Nafstad i Tromsø opplyser at de ikke har et eget utvalg, man kan bruke de eksterne rettsmeklerne som tingretten har liste over. Man har imidlertid bare brukt egne dommere i de sakene man har meklet, og ingen parter har bedt om eksterne rettsmeklere.

Mekles lite flere steder
Også domstolene i Østfold har laget et utvalg av eksterne meklere, men har ikke benyttet seg av det enda. I Bergen har de verken utvalg eller liste over eksterne meklere. Der bruker de kun dommere når saker skal mekles. I Brønnøy tingrett tror man at man har en liste, men den er ikke blitt brukt. Det mekles rett og slett ikke så mange saker i Brønnøy tingrett, og de som mekles tar dommerne selv. Heller ikke i Alta mekles det i noen særlig grad, og man har muligens brukt ekstern rettsmekling en gang. Gjøvik tingrett, som nylig er slått sammen av Hadeland og Toten tingrett, har ikke fått på plass noe utvalg enda. Også her mekler dommerne selv. Sunnmøre Tingrett bruker også bare egne dommere.     
Domstolene i Agderfylkene har også opprettet et felles, eksternt meklingsutvalg bestående av tolv medlemmer med ulik bakgrunn. Heller ikke dette utvalget blir noe særlig brukt, opplyses det i Kristiansand tingrett. Bente Ingebrigtsen i Agder lagmannsrett opplyser at de heller ikke hatt behov for eksterne meklere.
– Vi har gode rettsmeklere selv. Domstolene i Agder har jo meklet saker i 10-11 år nå, og nå er alle tingrettene med. Når sakene mekles i tingrettene, er det mindre behov for å mekle i lagmannsretten, konkluderer hun.

Det forteller Irene Utgaard Aasen som nylig selv har jobbet som dommer, men som nå er advokat og oppnevnt i rettsmeklingsutvalget til Borgarting lagmannsrett og tilknyttede 1. instans domstoler.
– I utgangspunktet er dommerne interessert i å mekle sine egne saker, og mener seg kompetent til å gjennomføre det loven pålegger dem. Derfor vil dommerne ofte ikke jobbe aktivt for å ”selge inn” advokater i saken. Men, dommerne bør se at på sikt kan dette føre til mindre arbeid for domstolene, og det gagner alle parter, sier Utgaard Aasen. 

I tingrettene knyttet til Borgarting lagmannsrett er det nylig oppnevnt et utvalg med eksterne rettsmeklere som har spesiell kompetanse på områder domstolen erfaringsmessig trenger å knytte til seg tilleggskompetanse i saker som med fordel bør søkes løst ved rettsmekling. Dette er i tråd med tvisteloven som legger opp til økt fokus på mekling, både utenrettslig og rettsmekling.

Utenrettslig mekling er regulert i tvisteloven kap 7 og retter seg primært mot advokatmeklere. Det er advokatene selv som må vurdere om advokatmekling skal forsøkes før en sak sendes til retten. Her har nok ikke advokatene vært flinke nok til å ha være denne formen for tvisteløsning bevisst.

Mekling av dommeren under hovedforhandling er intet nytt, men er nå lovregulert i tvisteloven § 8-2. Det nye er at eksterne aktører også trekkes inn i rettsmekling, som så langt hovedsakelig har vært forbeholdt dommerne. Advokatforeningen mener at domstolene foreløpig ikke er flinke nok til å opplyse om muligheten for bruk av ekstern rettsmekler.

I august skrev Advokatforeningen et brev til Domstoladministrasjonen og Justisdepartementet der de etterlyste en mer aktiv holdning fra domstolene. De ba om et møte med DA, noe som ble tatt til følge. I slutten av september skal foreningen og DA drøfte hvordan tvistelovens intensjon best skal ivaretas.

Ca 200 advokater vil mekle
Det følger av tvl § 8-4 (4) at domstollederen skal sette opp et utvalg av rettsmeklere. Domstoler kan ha felles utvalg. Advokatforeningen har hevdet at advokatmeklere er særlig egnet som rettsmeklere, og har bistått DA ved å oversende landsdekkende liste over meklere. Advokatforeningen har over fire hundre advokater som er godkjent som advokatmeklere, og ca 200 av disse har sagt seg villige til å oppnevnes i rettsmeklingsutvalg og benyttes av domstolene.
Hvorvidt domstolene rundt i landet benytter seg av disse, er uvisst. I Oslo har man tatt til følge at en generell liste kan bli noe uhåndterlig. Det ble derfor utlyst formelt etter eksterne rettsmeklere til utvalget. Det ble mottatt mange søknader, som domstolslederne deretter har gjenomgått. Ut fra kvalifikasjoner er det oppnevnt et meklingsutvalg der advokater med spesiell kompetanse på for eksempel entreprise- og immaterialrett kan komme inn som rettsmekler.

Svært mange domstoler har ikke oppnevnt eksterne utvalg av meklere slik de er pålagt etter tvisteloven.  De utvalgene som er oppnevnt, er ikke gjort kjent for det rettshjelpssøkende publikum, advokater og samfunnet for øvrig. Advokatforeningen mener domstolene derfor synes tilbakeholdne med å bruke eksterne meklere.

Særlig er Advokatforeningen opptatt av det økende antall barnefordelingsaker for rettsapparatet, og at domstolen benytter i liten grad hjemmelen i barnelovens § 61 nr 2 til å sette sakene ut til ekstern mekling.
” Advokatforeningen ønsker at ordningen med bruk av ekstern rettsmekler gjøres bedre kjent, og at Domstoladministrasjonen (DA) legger forholdene til rette for dette. Det må påses at det oppnevnes utvalg av meklere i henhold til tvisteloven § 8-4 (4), og at disse utvalgene gjøres bedre tilgjengelig for det rettshjelpssøkende publikum. Særlig vil bruk av eksterne meklere i barnfordelingssaker være aktuelt. Bruk av eksterne rettsmeklere vil for domstolen være ressursbesparende og svært hensiktsmessig, særlig ved de mindre domstoler som har begrenset bemanning/ressurser. Etter vår oppfatning bør DA bidra til å støtte bedre opp under lovens intensjon om bruk av eksterne rettsmeklere”, skriver foreningen i et brev til DA og JD.

Mekle også kompliserte saker
Advokat Utgaard Aasen, som har erfaring både som rettsmekler og som dommer, mener det er viktig at både advokatene og dommerne bruker muligheten aktivt.
– Det er naturlig at dommeren i planmøtet spør partene om man trenger å få inn spisskompetanse, eller at advokatene i møtet etterlyser det, sier Utgaard Aasen.
Ordningen med ekstern mekling er foreløpig bare en prøveordning på to år, og Utgaard Aasen mener det er viktig at advokatene nå kjenner sin besøkelsestid og prøver ut ordningen, slik at man får avdekket hvorvidt dette er en god ordning. Særlig i store, kompliserte saker der domstolen mangler kompetanse til lett å kunne se de faktiske forhold, synes det å være et særskilt behov for spisskompetanse. Utgaard Aasen mener kompliserte faktumsaker ofte ikke blir meklet fordi man mangler kompetente meklere på området. Selv om partene selv må betale for den eksterne meklingen, vil dette gjerne senke kostnadene for å få løst saken, når alternativet er hovedforhandlinger og lange rettsrunder.
– I disse sakene kan man få inn en tredjepart som driver ting fremover fordi han eller hun snakker samme språk og kjenner fagfeltet, sier Utgaard Aasen som med sin dommerbakgrunn forstår at det her er en treghet i systemet.

Det er også ulike holdninger rundt omkring i landet om hvorvidt dommeren skal være til stede på meklingsmøtet eller ikke. Utgaard Aasens erfaring er at dommeren gjerne kan være med på møtet for meklingens skyld, men ulempen er da at dommeren ikke kan ta saken dersom det ikke blir en løsning. Det kan derfor være besparende å ikke bruke dommeren, slik at forberedende dommer kan ta  en eventuell hovedforhandling. Den eksterne rettsmekleren kan godt rettsmekle med partene alene, idet han også da har kompetanse til å inngå rettsforlik, sier Utgaard Aasen.

Fakta:

Rettsmekling blir vanligvis gjennomført av en dommer ved den retten saken er brakt inn for.

Rettsmekling kan også gjennomføres av en mekler utenom domstolen som inngår i rettens utvalg av eksterne meklere. Vår kontor kan gi nærmere opplysninger om dette utvalget.

Dersom meklingen ikke fører til forlik, vil saken bli overført til en dommer som ikke har meklet.

Rettsmekleren vil ha taushetsplikt om alt som er kommet fram under meklingen; også overfor den dommeren som overtar saken.

Rettsmekling foregår for lukkede dører og uten rettsmøte. Partene unngår derved den publisiteten som ordinær rettsbehandling vil kunne medføre.

Erfaringen med rettsmekling er god og forliksprosenten er høy i de sakene hvor rettsmekling har vært benyttet.  
 

Vi møter fotballaget en regnvåt augustkveld på en av Oslos mange mindre fotballbaner. Noen av gutta er vant med å spille på langt større arenaer, men det gjør ikke at engasjementet er mindre. Spiller man i førstedivisjon i bedriftsfotballen er nivået høyt, og det viktigste er å vinne kampen. Det vil si, det aller viktigste er å holde seg i førstedivisjon. Det har man klart de siste tre årene, noe som gir mye heder og ære. Banen deles av forskjellige lag fra forskjellige divisjoner, og en bekjent fra et sjettedivisjonslag blir synlig imponert da han får vite at advokatkompisen spiller i øverste liga.

Lederne av laget, Hans Kenneth Viga og Håkon Brækhus lar seg ikke bekymre av at de andre spillerne har et lovlig sent oppmøte. Viga har vært med siden 2002 og er vant med at mange kommer noen få minutter før oppstart.

- Vi har alltid nok folk. 22 spillere får mail før kampene, og de 9-10 første som melder seg på får komme. Vi har en hard kjerne på åtte som rullerer, slik at 3-4 av dem er med på hver kamp. Oppvarming er vi ikke så flinke på, men mange av oss sykler til kampene, og det er det jo god oppvarming i, sier Viga.

Mange kommer riktignok syklende, til og med på lånte bysykler. Vigas kollega fra Hodneland kommer også slentrende. Mange advokatfirmaer stiller med egne lag, som Haavind Vislie og Wiersholm. Men, de er i laaangt lavere divisjoner enn advokatenes eget fotballag, må vite. Fordi de beste spillerne havner på topp?

- Det er varierende hvor flinke vi er teknisk. Styrken vår ligger vel heller i taktikk og struktur. Tidligere hadde vi problemer med rekrutteringen, og vi har ikke noe krav om hvor gode spillerne må være. En periode hadde vi til og med med noen jurister, så vi er fleksible, sier Viga.

Det har vært en tung sesong, innrømmer spillerne. I førstedivisjon er det med tretten lag, og advokatene ligger på syvendeplass. Men, man håper det vil snu seg, på tross av at man møter AF-gruppen som ligger som nummer to i serien.

- De setter inn mye mål, men det gjør vi også. Vi både setter inn og slipper inn mye mål. I fjor gikk det bedre, da endte vi opp på en fjerdeplass. Folk tar dette veldig seriøst, og alle føler seg som VM-spillere uansett om de har spilt i eliteserien eller barnefotballen tidligere, sier Viga som selv ikke hadde tatt i en fotball før han var voksen advokatfullmektig.

Det har definitivt Tommy Jahnsen, som for få år siden spilte i elitedivisjon for Strømsgodset. Nå legger han inn full innsats for advokatene, på lik linje med Viga.

- Ingen føler at dette er et press. Man kan heller kalle det for en tvungen form for kondisjon. Og det bør man ha, når man sitter på baken hele dagen ellers, sier Viga.

Advokatene nøyer seg imidlertid med å spille kamper. Trene gjør de ikke. Om vinteren spiller de kamper inne på Valhall. Håkon Brækhus er oppmann i laget, en jobb han tar med stor varsomhet.

- De leder seg selv. Jeg tror ikke man skal ha for store ambisjoner om å være leder. Advokater er jo generelt vanskelig å lede, og bedre blir de ikke når de kommer ut på en fotballbane. Dessuten er dette en god spillerstall. En god del av spillerne har erfaringer fra høyt oppe i divisjonene. Men, alle er velkomne, understreker Brækhus.
- Folk virker jo dedikerte, men avslappede, kommenterer advokatbladets utsendte.
- Vi er nok ikke så veldig streberske, selv om vi er oppe i en høy divisjon. Dette er rekordtidlig oppmøte til meg å være, og jeg må innrømme at det var adskillig lettere å rekruttere til dagens kamp når vi kunne annonsere at Advokatbladet skulle dekke kampen, ler Brækhus.

Og kampen gikk som den skulle, den. Advokatene knuste AF-gruppen med en 3-1 seier, med mål av Bjørn Erik Mørkved, Håkon Brækhus og Johan Svedberg.

Etter å ha blitt headhuntet av Bjarne Håkon Hansen for tre år siden, har hun gjort en kometkarriere. Hadia Tajik ble for alvor kjent for det norske folk da Knut Storberget var sykemeldt og departementet i januar sendte ut en pressemelding om at de ville åpne for bruk av hijab i politiet. NRK hevdet tidlig at statssekretær Astri Aas-Hansen og politisk rådgiver Hadia Tajik var drivkreftene bak pressemeldingen. Både Storberget og Stoltenberg stilte seg bak sine rådgivere, og den uheldige pressemeldingen fikk ingen andre konsekvenser enn en politisk spissrotgang over noen dager.

Rå på nett

Ungdommen kjente imidlertid til Tajik fra de sosiale mediene på nett. Hun er kjent som en av de flinkeste politiske nettbrukerne, og de politiske historiene hun legger ut på youtube er personlige og til tider hjerteskjærende. På twitter er hun ikke bare flink til å melde fra hva hun mener, hun er også flink til å svare andre brukere, noe mange av de andre politikerne glemmer.

Tajik vokste opp i Strand utenfor Stavanger sammen med broren og foreldrene som innvandret fra Pakistan på 70-tallet. Hun beskriver selv oppveksten sin som en ”vanlig middelklassebakgrunn”, men motsetningene mellom familiens pakistanske bakgrunn og hennes egen norske oppvekst fikk henne til å reagere. Siden foreldrene drev butikk der det fløt over av aviser, ble leserinnlegg og kommentarer en naturlig måte for Tajik å få ut tanker og frustrasjoner på.

- På den tiden var jeg opptatt av diskriminering og at skolen skulle være god.. Fra tidlig av diskuterte jeg politikk med far, og han tok meg på alvor uansett hvor barnslige synspunktene mine måtte være. Det hadde stor betydning for meg, sier Tajik som fikk flere gode råd i oppveksten. Norsklæreren hennes mente blant annet at hun burde skrive om andre ting enn bare egne erfaringer. Tajik søkte journalistvikariater og kom til Aftenposten som 18-åring for å jobbe i kulturseksjonen.

 
- Folk var skeptiske da jeg sa at jeg skulle til Oslo for å skrive i avis, så etter hvert sa jeg bare at jeg skulle gå med avisen. Da fikk jeg ingen oppfølgingsspørsmål, så det var tydeligvis mer troverdig at jeg skulle gå med aviser, enn skrive dem, sier Tajik i en av sine valgkampvideoer på youtube.

Fra lesesal til departement

Som journalist mente Tajik at det ikke var nok å kunne skrive. Hun  ville ha noe å skrive om, og det førte henne inn i jusen. Midt i studiet fikk hun overraskende en telefon fra statssekretær Rieber-Mohn.

- Jeg satt på lesesalen og fikk en forespørsel om jeg ikke kunne komme inn til departementet å snakke politikk med Bjarne Håkon Hanssen, som hadde lest kommentarene jeg da skrev regelmessig Morgenbladet. Jeg ble paff, men visste jo ikke helt hvordan man jobbet i departementet. Kanskje var det vanlig at man av og til ringte ”folket” og spurte hva de mente om saker og ting, sier Tajik.

Den politiske samtalen var i følge Tajik en ”merkelig setting”, der hun satt ovenfor statsråden og to medarbeidere og snakket politikk og integrering. Etter en uke fikk Tajik en SMS fra Rieber-Mohn der hun spurte henne om hun ikke kunne komme tilbake på et nytt møte.

- Jeg tenkte at mest sannsynlig ville de be meg om å sitte i et integreringsutvalg av noe slag, og hadde tenkt at i så fall ville jeg takke nei. På møtet satt jeg alene med Hanssen, og han spurte om jeg ikke ville bli hans politiske rådgiver. Jeg brukte helgen på å tenke meg om. Dette var et viktig veivalg for meg. Skulle jeg legge jusen på hylla for å jobbe politisk en periode?

- Du vil med andre ord tilbake til jusen?

- Jeg har bare halvannet år igjen, og har det morsomste igjen, nemlig strafferetten. Det er et område jeg har gledet meg lenge til å lære mer om. Jeg vil absolutt tilbake for å fullføre jusen. Og jeg vil gjerne jobbe med justispolitikk som politiker, sier Tajik.

- Går velgerne mot høyre kan du jo raskt havne tilbake på lesesalen.

- Nå står jeg på sjetteplass på Oslo AP sin liste, noe som er en relativ trygg plass så lenge vi gjør et like godt valg denne gangen som sist. Samtidig kan det hende jeg ikke har noe å gjøre etter 14. september. I så fall begynner jeg på jusen etter jul, og kan ta meg en lang ferie. Nå har jeg ikke hatt så mye ferie i sommer, men jeg pleier å si at i verste fall  kan det bli mye ferie på meg i høst, ler Tajik.

 
- De fleste politiske rådgiverne er veldig forsiktig med å mene noe selv, men du må jo nå både rådgi og mene noe selv. Er ikke det en vanskelig balansegang?

- Sjefene mine har forståelse for at jeg må drive valgkamp. Jeg snakker mye med Dag Terje Andersen om hva jeg kommer til å gjøre fremover. Rent praktisk krever det mer koordinering av dagen min, slik at jeg blir ferdig med det jeg skal gjøre på kontoret før jeg kan gå ut og dele ut roser. Så lenge jeg ikke har  egen familie har jeg nesten bare meg selv å ta hensyn til etter jobb. Jeg beundrer virkelig statsråder og politikere med familie som klarer å stå sånn på i jobben, samtidig som at de har en familie som venter hjemme, sier Tajik.

Blander seg inn

Hun beskriver jobben sin som en bindeleddsjobb og en oppsamlingsjobb, der hun både følger opp informasjonsavdelingen i departementet og de komiteene på Stortinget som er tilknyttet områdene som Arbeids- og inkluderingsdepartementet dekker. Tidligere har Tajik rådgitt både statsministeren og justisministeren. Hun føler ikke at andre er skeptisk til henne på grunn av at hun er såpass ung.

- De sjefene jeg har hatt har jo valgt meg uavhengig av alderen min, men jeg vet jo ikke hva andre kan tenke, og er ikke skrudd sammen slik at jeg vier slikt særlig oppmerksomhet uansett. Sjefene mine spør meg om råd, men jeg mener jobben min er å blande seg inn også når de ikke spør. Men jobben som rådgiver er slik at man mange ganger kan gå hjem fra jobben og tenke ”hva har jeg egentlig drevet med i dag?” samtidig som kroppen sier at man jobbet masse, sier Tajik.

- Hvilke saker kunne du tenke deg å kjempe for som politiker?

- Arbeidet mot vold i nære relasjoner, ungdomskriminalitet, forebygging av kriminalitet og menneskerettigheter – for eksempel, sier Tajik.

- Enn som jurist. Hvilken vei ville du ha valgt?

- Jeg har mest lyst til å jobbe i politiet først, for å få praktisert jusen konkret og få god innsikt i faget. Jeg tror ikke jeg kunne ha vært en god forsvarer, fordi jeg ikke tror jeg kan prosedere mot bedre vitende, sier Tajik.
- Ville det ikke vært vanskelig å jobbe som vanlig saksbehandler i politiet etter å ha vært med på å utarbeide lovene sammen med justisministeren?
- Å jobbe i politiet er jo også en del av jobben i straffesakskjeden. Jeg vil bare gjøre jobben min skikkelig, og utvikle forståelsen min av jusen, sier Tajik.

Lover hjelper ikke mot alt

Det er tydelig at engasjementet for integreringspolitikk også stikker dypt. Nylig gikk hun ut i media og oppfordret innvandrermødrer om å legge mindre press på ungene.

- Noen ganger opplever ungdommen mors press som så tyngende at barna overbeviser seg selv om at de bare må gifte seg med den foreldrene har pekt ut. Dette er selvsagt mindre dramatisk enn mange av de historiene man hører om tvangsekteskap, men det er likevel tvang. I tillegg er det vanskelig å arbeide mot politisk, for det er ikke noe lovverk eller politiske tiltak som kan hindre en mors tårer, sier Tajik.

Både Tajik og broren, som er lege, har vært mye i Pakistan i løpet av oppveksten. Hun snakker både urdu og dari. Familien kommer fra Quetta, en millionby nær den afghanske grensen. Nå får hun god bruk for omstillingsevnen sin.

- Sjefene mine klarer å omstille seg fra møte til møte. Det imponerer meg, og jeg håper jeg er blitt flinkere til det selv. Jeg har også måttet lære meg tålmodighet og forståelse for prosess, sier Tajik.

- Hva har du lært som du kan ta med deg videre i jusstudiet?

- Bevissthet rundt lovverkets utilstrekkelighet og tilfeldighet. Ofte som student lurte jeg på hvorfor lovverket hadde ulogiske hull og brister, men som politiker ser jeg at det kan ha vært et resultat av en politisk mellomløsning som ingen egentlig ville ha. Det gjør lovverket sårbart og viser hvor viktig det er med et dynamisk lovverk, sier Tajik.            

TRIPS-avtalen pålegger medlemslandene blant annet å ha regler som verner om immaterielle rettigheter, herunder såkalt sivilrettslig ransakelse. TRIPS-avtalen er en del av WTO-avtalen som trådte i kraft i 1995. Norsk lov ble ikke endret den gang, men da spørsmålet ble satt på spissen i en sak for Høyesteretts kjæremålsutvalg i 2000, ble det klart det ikke forelå hjemmel i norsk sivilrett til å sikre bevis uten varsel til motparten ved bevisforspillelsesfare. En høyesterettsavgjørelse fra 2006 (Normarc-saken) ga arbeidsgiver rett til å speilkopiere tidligere ansattes harddisker, servere mv. etter at det forelå mistanke om at disse hadde tatt med seg bedriftssensitiv informasjon for å starte en konkurrerende virksomhet. Høyesterett åpnet her for at kravet til spesifikasjon eller individualisering er betydelig mer avdempet enn det som har vært vanlig i sivilretten. Man kunne speilkopiere alt, rundt 50.000 filer, for å finne de filene man var ute etter.

– Man finner lite om denne bestemmelsen. Det er noen få kommentarer i forarbeidene, men få saker har kommet opp og få har tatt et dypdykk ned i bestemmelsen, sier Sven Farbrot, som har gjort nettopp det. Han mener den gir en reell og vid mulighet til å sikre bevis på sivilrettens område.

Generell ordning i Norge

– Selv om TRIPS-avtalen pålegger medlemslandene muligheten til å foreta uvarslet bevissikring på det immaterielle området, har Norge valgt å gjøre ordningen generell. På denne bakgrunn kan ordningen tenkes brukt i hele sivilretten, for eksempel dersom det foreligger mistanke om at noen ønsker å unndra seg verdier. I England har for eksempel tilsvarende ordning vært brukt en del i skilsmissesaker, noe Farbrot mener man også kan i Norge. Det samme gjelder bevissikring i arbeidsrettssaker, der ansatte mistenkes for å ha opptrådt illojalt. Men, det er typisk i immaterialretten, sier Farbrot, at advokater kan sikre klienter mot bevisforspillelse, som patentrettigheter, produktbeskrivelser og andre bedriftshemmeligheter.

Utsiling på innsynsstadiet

– Høyesterett sa i Normarc-saken at spesifikasjonen av hvilke bevis man ønsker sikret, ikke trenger å være så høyt på sikringsstadiet, men at kravet til spesifikasjon måtte skjerpes på innsynsstadiet. Dette illustreres ved at Høyesterett tillot at alt av datamateriale mv. hos de det gjaldt kunne bevissikres. Utfordringen er imidlertid hvordan man skal håndtere en slik utsiling på innsynsstadiet. Her sier man at saksøkte kan pålegges plikter når materialet gjennomgås, for eksempel å bidra til å klarlegge hva det skal gis innsyn i. Jeg mener man her må være forsiktig, for dette bør ikke dras for langt. Selv om den sivile reglen ikke oppstiller noe krav om at beviset skal brukes til et bestemt formål, vil jeg anta at bakgrunnen for ønsket om uvarslet bevissikring ofte bunner i en mistanke om at vedkommende har gjort noe ulovlig. Den sivile regelen går her lengre enn hva Konkurransetilsynet har adgang til når det gjelder bevissikring, og hva de straffeprosessuelle reglene om ransakelse og beslag gir adgang til, for med sivilrettslig ransakelse er det ikke noe krav om at man må ha gjort noe ulovlig. EMK har regler mot selvinkriminering, og da er det problematisk hvis man skal pålegge saksøkte plikter i forbindelse med gjennomgangen av det bevissikrede materialet, - som kanskje skal brukes mot saksøkte i en senere prosess dersom gjennomgangen avdekker ulovligheter. Man kan stille spørsmålet om man egentlig kan pålegge saksøkte noe som helst. Dersom det blir aktuelt å pålegge saksøker omfattende plikter i forbindelse med gjennomgangen av det bevissikrede materialet, kan det synes som om norsk rett går i retning av systemene med discovery/disclosure i USA og England. Disse reglene går veldig langt i sikre bevisavklaring og bevistilgang, og legger til dels omfattende plikter på partene, sier Farbrot.

Fristforelegg

Også tvistelovens nyvinning rundt fristforelegg mener Farbrot synliggjør likhetene med systemene i USA og England. Fristforelegg er et pålegg til en part om å foreta en prosesshandling under trussel om forfallsvirkning hvis fristen forsømmes, dvs. fraværsdom eller det som etter den gamle tvistemålsloven ble kalt uteblivelsesdom. Dersom saksøkte under trussel om fristforelegg for eksempel ikke bidrar ved utsortering og gjennomgang av bevissikret materiale, er vi enda nærmere de amerikanske og engelske systemene, sier Farbrot

Tvistemålsutvalget burde konkretisert

Farbrot mener Tvistemålsutvalget burde konkretisert og tatt stilling til mange av disse problemstillingene i forarbeidene til loven.

– Man har unnlatt å ta stilling til mange praktiske og prinsipielle spørsmål som en sivilrettslig regel om uvarslet bevissikring reiser. Hva med EMKs krav om forholdsmessighet? Dette er overhodet ikke diskutert i forarbeidene. I Sverige og Danmark er det eksplisitt inntatt et krav om forholdsmessighet i selve lovteksten. Jeg mener det må innfortolkes et krav om forholdsmessighet slik vi kjenner det fra forvaltningsrettens område eller EMK. Kan man sikre bevis i private hjem? Jeg antar terskelen bør være høyere her, fordi bevissikring i private hjem må regnes som et større inngrep enn for eksempel ved bevissikring i forretningslokaler. Spørsmålet kunne med fordel vært drøftet og tatt stilling til i forarbeidene. Hva med tredjepart? Kan man beslaglegge hos en kunde, klient eller leverandør? Om ikke, åpner man jo for omgåelsesmuligheter. Kan man bruke makt når man beslaglegger? Det kreves jo klar hjemmel for å kunne bruke makt. Slik hjemmel kan jeg ikke se foreligger for bevissikringsreglen. Ingen av disse spørsmålene er nevnt i forarbeidene, og det er opp til rettspraksis å legge føringer på dette, sier Farbrot som hadde ventet at det ville kommet flere saker om sikring av bevis etter den sivile bevissikringsregelen.

– 80-90 % av advokatene jeg snakker med dette om, har ikke en gang hørt om regelen. Dommere kjenner ofte til muligheten, men er usikker på hvordan de skal praktisere og håndtere den, sier Farbrot.  

Fakta:

Etter tvl. § 28-3 (3) kan retten etter begjæring treffe avgjørelse om at det skal holdes bevissikring, uten at motparten er hørt, ved bevisforspillelsesfare. § 28-3 (3) lyder slik:

”Dersom det er grunn til å frykte at varsel til motparten vil kunne hindre at beviset sikres, kan retten treffe avgjørelse om at bevissikring skal holdes før motparten varsles. Verken motparten eller allmennheten skal gjøres kjent med saken før bevissikringen er gjennomført, eller mer enn seks måneder er gått siden saken ble avsluttet. Den som har fremsatt begjæringen, bør ikke gis tilgang til beviset før avgjørelsen er endelig, dersom det kan være viktig for motparten å hindre det. § 32-8 gjelder tilsvarende. Fristen for å begjære muntlig forhandling er to uker fra avholdelsen er meddelt”

Antall forliksklager har økt med ca 11 % og antall utleggsforretninger har økt med ca 7,5% siden de økonomiske nedgangstidene begynte å sive inn over oss. Antall utkastelser og forkynninger (derav mange konkursvarsler) har økt mest, med ca 19 %.

 Namsfogd i Oslo Alexander Dey kan fortelle at saksbehandlingstiden nok har steget noe på utlegg, men at det er avsluttet ca 40 % flere saker i første halvår 2009 enn samme tidspunkt i 2008.

- I juni og juli er det for første gang på lang tid avsluttet flere utleggsforretninger enn vi har mottatt. Også for forliksrådssaker er det produsert flere saker i 2009 enn på samme tidspunkt i 2008. Trenden er med andre ord god og viser at det går rett vei, sier Dey.

Namsfogden i Oslo tester nå ut ulike systemer for beramming av saker for å se om de kan øke avholdelsesfrekvensen.

- Dette vil kunne medføre at noen saker tar noe lengre tid, men at vi jobber mer rasjonelt og får tatt unna flere saker på kortere tid. Dermed får vi raskere ned restansemengden. Evaluering av forsøkene er det for tidlig å ta, men jeg regner med at det kan gjøres i siste halvdel av september, sier Dey som er glad for ekstramidlene namsfogden fikk fra staten i forbindelse med ”finanskrisepakken”.

 - Finanskrisen har medført saksøkning, men ekstrapengene har gitt en reell styrking av kontoret slik at det er bedre forhold mellom oppgaver og resurstildelingen. Vi har ansatt en rekke nye medarbeidere, selv om turnover har ført til at vi fortsatt mangler medarbeidere. Vi er i gang med å rekruttere flere og forventer at produksjonen tar seg ytterligere opp i løpet av høsten, sier Dey optimistisk.

På årsmøtet i april i år var det en intens debatt om advokaters pro bono-arbeid. Rune Slagstad sammenlignet situasjonen med den i USA, hvor det drives et omfattende pro bono-arbeid i advokatfirmaene. Der er presentasjonen av slikt arbeid en viktig del av advokatfirmaenes presentasjon utad. Han påpekte hvordan det i Norge på nettsidene til store advokatfirmaer som Schjødt, Wiersholm og WikborgRein ikke finnes noe informasjon om pro bono-arbeid.

Etter årsmøtet har det i midlertidig skjedd forandringer på dette punkt, i hvert fall hos Schjødt. På deres nettsider finner man nå en lang artikkel om advokatfirmaets pro bono-arbeid og det har også blitt oppnevnt en egen ”pro bono-partner”.

- Hvem kan få gratis juridisk hjelp hos dere?

 
- Alle enkeltsaker kan det gis bistand til, vi tar ikke saker bare fra et bestemt saksområde. Vi driver jo virksomhet innen de fleste områder, og det kan for eksempel være skattesaker eller saker som har med forvaltningsrett å gjøre. Ofte er det saker som ligger i grenseområdet mellom forskjellige rettsdisipliner, for eksempel skatterett med innslag av menneskerettigheter eller EØS-rett. Vi skulle gjerne ha hjulpet alle, men det er ikke mulig, så det vil være noen selskaper eller enkeltpersoner som får hjelp, det er ikke kapasitet til annet. Dessuten skal ikke advokatfirmaene og pro bono -ordninger være en sovepute for statens rettshjelpsordning. Vi driver ingen JussBussvirksomhet, og kan ikke avhjelpe alt udekket rettshjelpsbehov i landet.

Pro bono-sakene satt mer i system

 — Hva har dere gjort nytt for å forbedre pro bono-saker?

— Vi har utarbeidet interne retningslinjer for fordeling av slike saker, for eksempel hvordan man skal registrere timer, forteller Vidar Strømme. — Man har satt det hele mer i system, og utnevnt en pro bono-partner med særlig ansvar for utvalg av saker, fordeling og oppfølgning. Egentlig er ordningen den samme som før, men Advokatbladet fikk fart på sakene og det er bra, en synliggjøring av dette må jo også være viktig av hensyn til advokaters renommé

— Hvem tar sakene?

 —Sakene bør spres på flere advokater, sier Vidar Strømme. — Det er i hvert fall mitt inntrykk at advokatene her i firmaet, både partnere, advokater og advokatfullmektiger er interessert og har lyst til å ta slike saker. Man kan også opparbeide seg bonus på pro bono-saker, som enhver annen sak. Vidar Strømme understreker at det sikkert er mange advokater og advokatfirmaer som driver med masse pro bono- arbeid, og at Schjødt ikke nødvendigvis er bedre enn andre på dette området. — Men folk er kanskje ikke så flinke til å synliggjøre det arbeidet de gjør, sier han.

Prinsipielle saker

 
— Hvilke saker blir valgt ut?

— Det er hovedsakelig saker av prinsipiell interesse som kan være aktuelle som pro bono-saker. Vi tar saker som vi har en god tradisjon for og god juridisk kompetanse på. Noe så grunnleggende som å hindre justismord i straffesaker har vi for eksempel vært opptatt av, og her har jo vår befatning med  for eksempel  Lilandsaken banet vei for ny erkjennelse. Et annet eksempel er saker om ytringsfrihet og menneskerettigheter, noe Bumerangsakene, sakene om politivold i Bergen, illustrerer. Samt en sak hvor vi fikk medhold i at en etiopisk journalist ikke kunne sendes tilbake til hjemlandet når hans trygghet der var avhengig av at han ikke skulle ytre seg kritisk.

— Så jeg som enkeltperson med en alminnelig sak kan ikke vente å få gratis juridisk bistand fra dere?

 
— Vi har ikke mulighet til å avhjelpe det totale behovet for rettshjelp i samfunnet, av og til sier vi ja til saker som ikke er så prinsipielle, men det innebærer at vi også av og til må si nei, sier Strømme. — Vi har den filosofien at ved å ta de prinsipielle sakene og helst vinne dem, hjelper vi på den måten flere enkeltmennesker med lignende saker. Ta for eksempel sakene om dobbeltstraff i forbindelse med ilagt straffeskatt. Disse sakene vant vi i Høyesterett og en utbredt ligningspraksis ble dermed stanset noe som medførte at flere tusen saker ble henlagt.

Strømme mener at det å ta pro bono - saker også kan være et gode for advokatfirmaet:

– Det kan gi en motiverende effekt innad, og advokatene kan føle at de er til nytte. Han forteller at mange av slike saker har rettet seg mot staten. Dersom ikke offentlig maktutøvelse av og til utfordres, kan det lett utvikles en form for statlig arroganse. Selv om offentlige tjenestemenn selvfølgelig ikke ser det slik, føles det godt å bidra til litt dynamikk innen forvaltningen. Saker om ligningsforvaltning og Bumerangsakene om politivold er eksempler på dette. Og selvfølgelig en del saker som vi har fått betalt for på ordinært vis.

 — Perspektivet vårt her er rett og slett å bruke vår kompetanse for å oppnå mest mulig rettferdighet, sier Strømme.

Advokatforeningen har bidratt til rapporten.  Advokatene Mette Yvonne Larsen og Christopher Hansteen har sammen med advokatforeningens daværende juridiske rådgiver Mette Julie Sundby besøkt ti av barna som satt i norske fengsler. Skyggerapporten inneholder derfor sterk kritikk av Norges behandling av de aller svakeste i norske fengsler.

Skyggerapporten og regjeringens rapport skal ikke behandles før i januar 2010, og Marianne Hagen i Redd Barna understreket overfor den fremmøtte statssekretæren at ingen ble sure om staten ordnet opp i forholdene før den tid. Skyggerapporten har 62 anbefalinger, som de 46 frivillige organisasjonene har bidratt til.
– Her er det ingen prioriteringer, alle anbefalingene er like viktige. Nå er det ingen som trenger å sitte stille og vente på konklusjonene fra FN. Det blir mye mindre pinlig i januar om staten begynner å jobbe med disse anbefalingene med en gang, sa Marianne Hagen i Redd Barna til statssekretær Lotte Grev Knudsen og hennes medarbeidere.
– Det er ganske bra å vokse opp i Norge, sett i et internasjonalt perspektiv. Men, vi har utfordringer i forhold til mindreårige asylsøkere og et barnevern som ikke alltid er tidsnok inne for utsatte barn, svarte Lotte og viftet med den ferske rapporten.
– Det er blitt meg fortalt at dette er en rapport som FN leser nøyere enn vår egen rapport, så dette tar vi alvorlig, beroliget hun forsamlingen med.

Bekymringsmelding
Flere av de som hadde vært med på å skrive rapporten, blant annet Mette Yvonne Larsen, fikk anledning til å presentere noen av anbefalingene i rapporten. Det finnes ingen klageordning til FNs ekspertkomité, så dette er den eneste muligheten FN har til å saumfare Norges håndtering av barnekonvensjonen. Rapporten er derfor som å regne for en bekymringsmelding til FN, og dekker alle de fire hovedpunktene i barnekonvensjonen; ikke diskriminering, rett til optimal utvikling, rett til å bli hørt og prinsippet om barns beste.
Irene Dotterud i PRESS (Redd barna Ungdom) var bekymret for asylbarn og barns rett til personvern på internett da hun tok ordet under lanseringen av konvensjonen.
– Vi er kritisk til at Datatilsynet ikke har mulighet til å sikre barns rett til personvern når foreldrene selv forbryter seg mot personvernet. I dag finnes det 155 filmer på YouTube som omhandler barnevernet. Noen av disse filmene er fra barnevernets omsorgsovertakelse, der politiet kommer for å hente barna. Jeg skjønner at foreldrene kan bli forbannet og se på dette som et overgrep, men barna bør slippe å bli lagt ut på nettet på denne måten. I dag kan man ikke få disse filmene slettet uten foreldrenes samtykke, sa Dotterud og gikk over til et annet gjennomgangstema i forhold til barns rettigheter, nemlig enslig mindreårige asylsøkere.
– Asylbarn mellom 15 og 18 år ivaretas av UDI, som ivaretar disse barnas omsorg via forskrifter. Dette gir barn over 15 et svakere vern enn de som er under 15. Vi mener barnevernet bør ha omsorgen for alle enslige mindreårige asylsøkere. Vi ser også at barn som forsvinner fra mottak ikke blir prioritert av politiet, og at tiltakene som Knut Storberget foreslo ikke er iverksatt. Dette må styrkes umiddelbart, sa Dotterud.

Barn i fengsel
Mette Yvonne Larsen la frem Advokatforeningens undersøkelse rundt barn i norske fengsler. Hvert år sitter det rundt 60-70 barn i fengsel for kortere eller lengre tid.
– Det har ikke vært enkelt å få tak i informasjonen vi var ute etter, og man har svært dårlig tilgang på statistikker rundt barna som sitter ikke, sa Larsen som sammen med Christopher Hansteen og Mette Julie Sundby har intervjuet ti barn i norske fengsler. To av disse var under 15 år, den ene av disse to hadde sittet hele 62 dager i varetekt. Tre av barna var satt til å dele celle med en voksen.
– Den ene av disse tre fortalte at det var hasjrøyking på cella hver kveld. Når barn soner med voksne er de helt prisgitte at de voksne har gode hensikter, og det vet vi jo at de ikke alltid har, siden de tross alt sitter inne i fengsel, sa Larsen lakonisk.
– En annen ting som overrasket oss veldig, var at barn gjennomgående ble rammet av kollektiv avstraffelse. Mange av barna ble isolert 23 timer i døgnet som straff for noe andre fanger hadde gjort. Dette forstod barna naturligvis ingenting av. Ett av barna hadde sittet isolert i 105 dager. Siden de fleste av disse barna er diagnostisert med ADHD, kan man jo bare spekulere i hvordan det er for ADHD-barn å sitte isolert på en celle 23 timer i døgnet. Bare to av barna hadde sett foreldrene sine mindre enn 10 dager før vi besøkte dem. Ett barn hadde sittet inne i 90 dager uten å se noen pårørende eller familie. Som regel visste de ikke at foreldrene kunne søke barnevernet om støtte til å dekke utgiftene til å se sine fengslede barn, sa Mette Yvonne Larsen som har sittet i skrivegruppen til skyggerapporten sammen med representanter for syv andre organisasjoner.

Innstrammingstiltak

I september lanserte regjeringen 13 innstrammingstiltak i asylpolitikken. PRESS mener flere av dem svekker asylsøkende barns rettigheter. Tirill Sjøvoll, nestleder i PRESS mener den sittende regjeringen har skuffet.
– Flere av innstrammingstiltakene som ble lagt frem er allerede satt i gang. Norge sender enslige mindreårige tilbake til landet de først søkte asyl i, det er blitt vanskeligere å få familiegjenforening og enslige mindreårige risikerer i dag å bli kastet ut av landet den dagen de fyller atten. Nå skal vi altså sende dem ut før de i det hele tatt er myndig. Å sende barn som har behov for beskyttelse tilbake til hjemlandet er spikeren i kista for Soria Moria-erklæringen og løfter om en human asylpolitikk. Regjeringen lovet også å overføre omsorgen for enslige mindreårige fra UDI til barnevernet. Det har ikke skjedd., sa Sjøvoll under lanseringen av skyggerapporten om Barnekonvensjonen.

Stemningen steg allerede da introduksjonsklippene rullet over skjermen – eller rettere sagt over den hviteste veggen i foreningens lokaler. Her var det høyt tempo og spennende klipping fra første sekund. Frode Sulland, som ellers fremtrer sindig og avbalansert, ble nesten presentert som en helt i en moderne detektivfilm. Men, snart tok advokathverdagen over, og TV-mediets actionsekvenser ble avløst av lange og til dels trøstesløse klientsamtaler. Taushetsplikt og ansvaret for klienten ble diskusjonstema i Advokatforeningen etter at rulleteksten hadde feidet ut. Få var bekymret for Atle Hamre og Veronica Orderud, men en 49 år gammel alkoholiker burde kanskje vært beskyttet mot seg selv? Forsvarergruppens Aase Sigmond satt igjen med noen av de samme tankene.

– Jeg er skeptisk til at klienter blir gjenkjent, særlig gjelder dette 49-åringen som sa han var alkoholiker og som hadde viftet med en kniv. Han burde nok ha vært beskyttet mot seg selv. Som advokat har vi en plikt til å vurdere om det å gå ut i media vil skade personen på sikt, sier Sigmond som ellers ikke tror serien vil bli den helt store seermagneten.

– Spesielt interesserte vil nok følge med, men serien gir et uglamorøst og litt kjedelig inntrykk av advokatenes hverdag. I motsetning til amerikanske TV-serier gir dette et realistisk bilde av forsvarernes arbeidsdag. Men, serien vil nok ha begrenset underholdningsverdi for vanlige folk, det er i alle fall det inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha hørt hva en del av mine bekjente har sagt når vi har diskutert realityserien, sier Sigmond.

Få hadde sett den
Det viste seg at relativt få advokater hadde fått med seg den første episoden av ”Forsvarsadvokatene”, så seertallet vil neppe holdes oppe av advokatene alene. De som hadde sett serien hadde ulike synspunkter:

– Serien var grei nok, er vel reklame, men jeg ville aldri sluppet TV inn på mitt kontor på den måten, sier Kjell Holden.

– Det er meget betenkelig å slippe TV løs på ressurssvake klienter hvis de ikke fullt ut er i stand til å ivareta egne interesser. Da vil det ikke alltid være nok at klienten samtykker. Men her har vi å gjøre med flinke advokater, og da tar jeg det for gitt at Frode Sulland m.fl. takler denne vanskelige balansegangen. Det er bare positivt at allmennheten får se hvordan advokatene arbeider i kulissene. Spredning av slik kunnskap er til det gode, sier Per Danielsen.

– Jeg synes de deltakende advokater fremstår som gode representanter for forsvarsadvokatstanden, og at så lenge alle deltakende har samtykket, bør det være uproblematisk, sier Geir Knutsen.

– Jeg synes programmet er veldig bra. Gir et innblikk i den verden advokater lever i det daglige liv, og at det samsvarer dårlig med Lov og rett i LA. God folkeopplysning. I tillegg kommer det frem at mange saker er "små", men viktig nok for dem det gjelder, sier Håkon Ø Schiong.

– Jeg synes programmet var interessant og godt laget. Så lenge klientene har samtykket til opptaket, kan jeg ikke se at det er prinsipielle innvendinger til å bruke det slik. Jeg ser fram til resten av serien, sier Ole Tom Røed.

– Førsteinntrykket er et noe kjedelig opplegg, men slik må det være når det skal gis en riktig beskrivelse av forsvarsadvokatens arbeidsdag, med klientkonferanser og gjennomgang av klientens oppfating av faktum, forberedelse til rettsmøter osv.  Slike dager har lite spenning. Det nyttige er at publikum får et korrektiv til serier som LA Law" og lignende serier. Personlig ville jeg ikke sluppet til en slik serie på mitt kontor.  Risikoen for at klienten (som jeg forutsetter har samtykket til alle opptakene) vil henge ut seg selv blir for stor, sier Jan Schjatvet.

– Er nok mest kritisk. Ingen regel uten unntak, men klienter i dette segmentet bør ofte beskyttes mot seg selv. Tror at mange ikke er i stand til å tenke igjennom konsekvensene av å bli eksponert på tv i et slik setting. Men, er åpen for at jeg kan ta feil, håper nesten det, sier Kristin Fagerheim Hammervik.

– Strafferetten er tilstrekkelig tabloid. Den behøver ikke å være underholdende for allmennheten. Dette er kun pr for advokatene. For klientene som er med på dette vil dette alltid "henge ved dem”, sier Kåre Jølberg.

”Bestått” til forsvarerne

Advokatbladet vurderer karakteren etter første episode som ”bestått” både til kontoret Hestenes & Dramer og TV2 som har fulgt dem de siste 10 månedene.

 
Terningkast seks får Racha Maktabi av Advokatbladet. Hun gjorde en utrolig sjarmerende figur ovenfor en voldsmistenkt klient med livlig fantasi i forhold til hvordan blåmerker og brudd kan oppstå nesten ut av intet. Maktabi viste med all mulig tydelighet det store dilemmaet det er å være forsvarer, og å skulle forholde seg til samfunnets skyggesider. Der enkelte advokater går i fella og tilsynelatende identifiserer seg med klienten, viser Maktabi en profesjonell distanse samtidig som at hun kommuniserer så fordomsfritt som det er mulig med klienten for å få ut hans versjon av hendelsesforløpet.

Hestenes & Dramer stilte også sporty opp på nettdebatt like etter programmet. Her var det flere gode spørsmål fra leserne, også spørsmål om advokatenes taushetsplikt: ”Hvordan har dere vurdert det advokatetiske problemet å la offentligheten følge interne prosesser som strengt talt er underlagt advokatens taushetsplikt? Strafferettsklienter kan ha begrensede evner til å forutberegne sin egen rettsposisjon. Er dere sikre på at en slik serie ikke vil skade klientenes interesser?” spurte en av seerne. Frode Sulland svarte: ”Man kan jo aldri være sikker på noe her i verden, men vi har gjort så godt vi har kunnet. Vi har selvfølgelig bare spurt de vi tenkte kunne være aktuelle for en slik serie, og av disse har en del svart nei. De som står igjen har hatt full evne til å vurdere sin egen situasjon. Det er vel ikke sikkert at de egentlig har noen svakere evne til å vurdere sin situasjon enn deg og meg?”

Også de unge hev seg inn i nettdebatten, uten å alltid få de gode svarene: ” Hadde dere rettslære på VGS, og hvilken utdanning har dere ellers?” spurte en ung seer. ”VGS, hva er det?” svarte Helge Hjort (57). Til Trine som lurte på hva som skulle til for å bli forsvarsadvokat, svarte Hjort: ”Du må lide deg gjennom et langt ørkenlandskap av et juridisk studium, deretter er du nesten der, søk jobb hos oss!” Til en anonym seer som lurte på om Hestenes & Dramer er forberedt på en kjendisstatus og om kontoret er blitt møtt med misunnelse av andre advokatkontorer, svarte han: ”Gud forby. Hva kollegene vil si vil vise seg.”

Ila Fengsel, Bærum kommune ved helsetjenesten på Ila fengsel og Rådet for psykisk helse inviterte til gjestebud på Ila Fengsel 19. august. Det var til stede nesten 150 gjester; politikere, ansvarlige helse – og kriminalomsorgsbyråkrater, representanter fra en rekke organisasjoner, interesserte hjelpere samt 60 innsatte og et 20- talls ansatte fra Ila Fengsel. Temaet var psykisk helse i fengsel og formålet var å skape et sted der mennesker som ikke vanligvis er på samme arena treffes og snakker sammen. Ved samtale og dialog kan det settes fokus på hverdagslivet i fengselet og hvordan det påvirker helsen til den enkelte.

Fanger med psykiske problemer
Fengselsdirektør Knut Bjarkeid fortalte innledningsvis at det har vært en tradisjon for at Ila fengsel har tatt imot fanger med psykiske problemer fra andre anstalter. - Det viser seg at 90 prosent av de innsatte i fengselet har diagnose på en eller flere psykiske lidelser. For forvaringsdømte er det knyttet en svært stor usikkerhet ved å være i et slikt system, for man vet ikke når man slipper ut. Hovedproblemstillingene blir da hvordan man kan unngå at innsatte med psykiske problemer blir enda sykere, og hva man skal gjøre med de som har blitt alvorlig sinnslidende.

Anne-Grethe Skjerve, fagsjef i Rådet for psykisk helse, tok i sin innledning opp problemet med at mange fanger med alvorlige psykiske lidelser blir isolert fordi det ikke finnes plass i psykiatrien. – Hvordan kan man unngå at soning i fengsel fører til dårlig helse, spurte hun.
Justisminister Knut Storberget syntes gjestebudet var et godt avbrekk fra valgkampen og håpet tiltaket ville få forholdene i fengslene mer på dagsorden.

Å leve bak murene
To av de innsatte kom med sterke innslag om sitt liv bak murene; en fortalte om det å kun snakke 20 minutter med familie og barn i uka, mens den andre fortalte om å sitte på isolasjon og være rusmisbruker.
Rundt bordene ble mange forhold rundt livet i fengselet belyst gjennom samtaler mellom gjestene og de innsatte: En var positiv til livet på Ila; fra et kriminelt liv uten retning, hadde han nå snart fullført utdannelsen og fått mer mening i tilværelsen. En annen mente derimot at det er et klassedelt samfunn i fengselet, hvor de med ressurser kan ta tak i alle tilbudene, mens de svake og med psykiske lidelser faller utenfor.

I Drammensdistriktet er Øyvind Miller godt kjent for sitt engasjement for eldre arbeidstakere som ikke lengre ser seg i stand til å arbeide. En tidligere taktekker er en av de som har takket Miller i form av leserinnlegg. ”Vi er mange som er i samme situasjon, og vi har med glede og takk sett den gode hjelp og støtte vi har fått fra advokat Øyvind Miller”, skrev han på leserbrevsiden.

- Alle som får avslag på trygdesøknaden sin bør søke juridisk hjelp. Her er det et enormt rettshjelpsbehov, siden det er tilnærmet umulig å forstå brevene som kommer fra NAV uten å være jurist, og helt umulig å ta opp kampen med byråkratene i systemet, sier Miller.

Taper på å tape sakene
Han peker for øvrig på at det er fullt mulig å tjene brukbart på trygdesakene. Systemet er nemlig slik at dersom advokaten vinner saken, kan han fakturere staten for sin normale timepris, for eksempel kr. 1500,-. Om han taper, må han si seg fornøyd med fri rettshjelpssatsen på kr. 870 pr. time. 

- Jeg vil på ingen måte advare mot å ta slike saker, for du får raskt erfaring og ser etter hvert greit hva som bør gjøres i den enkelte saken. Dessuten er det et spennende område og folk er veldig takknemlige når saken blir løst. Trygdeområdet starter jo med fødselspenger og barnetrygd, og ender med gravferdsbidrag, så området er voldsomt stort, sier Miller.

Det har aldri vært mange advokater som tar på seg trygdesaker, og de synes å bli færre og færre. Man får bedre betalt på andre områder, og trygderetten er et stort og komplisert juridisk felt å sette seg inn i. Få andre lover er så omfattende og innfløkte, og juristene har i tillegg et omfattende forskriftsverk å forholde seg til. Mange kvier seg dessuten for å kjempe mot vindmøllene i NAV. Miller har et lakonisk forhold til etaten, men bekymrer seg for rettssikkerheten til utslitte, eldre arbeidstakere.  

- Sivilombudsmannen avdekket etter en undersøkelse av NAV i 2007 en rekke kritikkverdige forhold ved NAVs behandling av psykisk syke, funksjonshemmede og kronikere, og da særlig i forhold til etatens overholdelse av veilednings- og opplysningsplikten, informasjonsansvaret og utredningsplikten overfor brukerne. Jeg er rimelig sikker på at NAVs behandling av trygdesøkerne neppe er bedre – trolig tvert imot. Jeg mener NAVs kritikkverdige behandling av brukerne representerer et rettssikkerhetsproblem av uante dimensjoner, og min påstand er at et stort antall brukere ikke oppnår de ytelser fra NAV som de har krav på etter loven, sier Miller og konkretiserer kritikken sin.
- NAV har en opplysningsplikt, men de opplyser ikke om det viktigste. For eksempel er det slik at man i møtet med NAV må fylle ut et skjema der man blant annet blir spurt om man ønsker attføring. Om man sier nei til dette, sier man i realiteten fra seg enhver mulighet til å få uføretrygd. Det sier NAV ingenting om, selv om det burde stå en varseltrekant ved inngangsdøra som advarer brukerne mot å krysse feil her. En annen kardinalfeil er å søke uføretrygd uten samtykke fra saksbehandler, når man har sett at attføringstiltakene ikke fører frem. Da nulles man rett og slett i systemet, fratas attføringspengene og er henvist til sosialstønad. Man må ikke søke uføretrygd uten samtykke. Løsningen er å gå til sin saksbehandler i NAV tilstrekkelig ofte, i håp om en gang å bli bønnhørt, sier Miller.

Alle gjennom samme kvern
 Mens man under arbeidsledigheten på 80-tallet lot mange titusener gå over på uføretrygd, ble ”Arbeidslinjen” det politiske mantraet på 90-tallet. Alle som vil kan arbeide, og selv midlertidig uføretrygd er det blitt vanskelig å få. Arbeidslinjen er det tverrpolitisk enighet om, noe Miller tror er årsaken til at NAV i liten grad får kritikk for avgjørelsene sine.

- Alle skal gjennom yrkesrettet attføring, og NAV bruker dette som en effektiv brems mot at folk skal få uføretrygd. Trygderetten behandlet nylig en sak hvor klienten hadde gått på yrkesrettet attføring i 12 år, og enda syntes ikke NAV det var prøvd ut ”tilstrekkelig”. NAV har noen ”superkurs” som de kjører alle gjennom, som datakurs, jobbsøkerkurs, motivasjonskurs og truckførerkurs. Mange godt voksne mennesker reagerer på at dette er bortkastet tid, men de er prisgitt hva hver enkelt saksbehandler i systemet finner ut. Man får nemlig ikke bytte saksbehandler, sier Miller oppgitt.

En måte man kan få tilrettelagt yrkesrettet attføring på er ved hjelp av vernede bedrifter, men mange av disse opplever nå vanskelige tider med stadig strammere budsjetter. Miller tror årsaken til det er at NAV ønsker å i størst mulig grad vurdere arbeidsevne selv.

- Attføringsbedriftene utarbeider rapporter med egne arbeidsevnevurderinger. Disse rapportene er ofte utelatt når avslaget kommer. Når jeg som advokat ber om saksmappa og finner disse vurderingene, betyr det svært ofte omgjøring av avslaget. NAV mener også at medisinske diagnoser bare skal være et ledd i vurderingen, og et ledd som heller ikke skal vektlegges stort. Det er arbeidsevnen man skal fokusere på, ikke diagnoser. NAV har også egne leger, som aldri ser de som søker uføretrygd, og som ofte konkluderer med at søkeren har en restarbeidsevne som tilsier at han kan greie et ”lett, variert kontorarbeid”. Jeg vet ikke helt hva som menes med det, og tviler på at det finnes så mange slike arbeidsplasser igjen. For å imøtegå denne ideen om restarbeidsevne råder jeg klientene mine til å bli utredet av spesialister. Jo flere, desto bedre. Gjerne overleger på sykehuset, for da blir det vanskeligere for trygdelegen å gå imot konklusjonene, sier Miller.

Utvalgene i Advokatforeningen som engasjerer seg for asylsøkeres rettigheter har ikke hatt en rolig sommer. En kronikk i Aftenposten førte til flere oppslag i andre medier, blant annet en debatt der Jonas Myhre kritiserte Dag Terje Andersen i Søndagsavisa på radioen rundt mandatet til reform av UNE, som legger opp til politisk styring i større grad enn i dag. Omtrent samtidig fikk Arild Humlen en foruroligende melding fra en politiansatt som hadde reagert på at asylbarn helt ned i 6-årsalderen ble avhørt uten andre voksne til stede. Humlen fikk også snakket med politibetjenten som avhørte 6-åringen. Han hadde selv reagert på guttens alder, og hadde kontaktet ledelsen, som beordret ham til å gjennomføre avhøret.

- Jeg dro selv ned med en familie som skulle registreres, og ble først nektet adgang. Da brukte jeg mye tid på å forklare at asylsøkere har rett til advokat i hvert trinn av asylprosessen, sier Humlen som dermed fikk bekreftet at barn ble avhørt alene i forbindelse med registreringen.

 
- Rettssikkerhetsutvalget tok kontakt med politiet og ba om en redegjørelse. Svaret vi fikk tilbake viste seg å ikke inneholde korrekte opplysninger. De mente at det ikke foregikk avhør av barn, og at kontakten begrenset seg til ID-opplysninger. Bare dersom UDI hadde instruert om det, gikk man i avhøret inn på reiseruter og asylbegrunnelser. Dette visste vi ikke kunne stemme, for UDI er aldri inne i prosessen så tidlig, sier Humlen.

Avhør i samtlige saker
Misfornøyde med svaret fra politiet gikk Rettssikkerhetsutvalget gjennom 12 tilfeldige saker med asylbarn, og fant at det lå omfattende informasjon om asylgrunner og reiseruter i samtlige 12 registreringer. I flere av sakene hadde betjentene selv stilt seg tvilende til barnas svar på konfronterende spørsmål. Vi mente det var klart at dette kunne regnes som avhør, og sendte et nytt brev til politiet med eksempel fra en anonymisert sak, sier Humlen.

Brevet fikk de aldri svar på, men media snappet det opp via den elektroniske postjournalen til politiet. Dermed kom det et større oppslag i Dagsavisen, som ringte Humlen og intervjuet ham om saken. Da kom Norsk Folkehjelp på banen, og kritiserte statsråd Dag Terje Andersen, som hadde gått hardt ut mot asylbarns manglende verger da han selv jobbet i Norsk Folkehjelp.

- Da viste det seg at UDI hadde kommet med et rundskriv som ga instruks om avhør i forbindelse med registrering av asylsøkere, og at man hadde glemt å skrive at denne instruksen ikke gjaldt for mindreårige. Departementet kom dermed med en ny instruks om at barn ikke skal avhøres før det er kommet en vergeordning på plass. Denne saken er et typisk eksempel på at saker kan løses raskt dersom media trekkes inn i saken, sier Humlen.   
 

Ett år etter at man startet prosjektet der man skal la folk sone hjemme med en elektronisk fotlenke, har man begynt å høste erfaringer. Nær 600 fanger har sonet eller er i ferd med å sone hjemme. Størstedelen av disse 579 er menn mellom 35 og 40 år som er tatt for fyllekjøring eller trygdemisbruk. Bare 40 av 579 er fanger med lengre straffer, som benytter seg av hjemmesoning for å avslutte fengselsoppholdet. Rokkan skulle gjerne sett at flere unge og flere langtidsfanger benytter seg av ordningen.

- Norge som eneste land har utelatt voldsdommer fra hjemmesoning. Unge mennesker som i dag blir dømt til fengsel, blir stort sett dømt for vold, og derfor har vi få unge i prosjektet. At det er så få som benytter muligheten til å sone siste del av straffe sin hjemme, tror jeg bunner i at man i dag ikke er flinke nok til å planlegge soningen, sier Rokkan.

- Dårlige til å planlegge soningen
Det er nettopp en slik planlagt soning som er Storbergets visjon for fremtidens fengselsvesen. Han vil ha færrest mulig lukkede plasser, og flest mulig plasser i åpne fengsel, i programmer som det for folk som kjører i ruspåvirket kjøring, og hjemmesoning for de som kan det. Dermed kan en fange starte i varetekt, sone i lukket fengsel, overføres til åpent fengsel for så å (forhåpentligvis) avslutte fengselskarrieren sin hjemme under elektronisk kontroll. Dette krever imidlertid noen overordnede grep, ikke bare i fengselsvesenet. Også dommerne i ting – og lagmannsrett må lære seg å se hvilken type soning som passer til hvilke typer kriminelle.

- Veldig mange som soner hjemme er tatt for ruspåvirket kjøring, og alle som blir sendt tilbake til lukket soning blir det fordi de blåser rødt på promilletesten. Vi har ikke noe tilbud til denne gruppen, ut over individuelle samtaler og noen steder gruppesamtaler. Noen terapeutisk verdi i forhold til rusmisbruk kan jeg ikke se at soningen har, jeg tror heller ikke det er mulig på så kort tid. Jeg er forundret over at dommerne i så liten grad dømmer folk til program for ruspåvirket kjøring, som er et mye lengre opplegg der man går konkret inn i problemene med rusmisbruk. Om soning under elektronisk kontroll blir foretrukket fremfor at man dømmer denne gruppen til program for ruspåvirket kjøring, mener jeg det er et tilbakeslag. Dersom hjemmesoning foretrekkes foran samfunnsstraff, vil nok dette sees på som en straffeskjerpelse, og det var nok ikke meningen med ordningen, sier Rokkan.

Stortinget vedtok at de som dømmes til under fire måneders fengsel skulle kunne søke om hjemmesoning. I tillegg kan man søke om å få ta siste del av straffen sin hjemme. Fotlenken det er snakk om kan ikke tas av, men den er robust og kan til og med brukes av dykkere ned mot 15 meter. Lenken fungerer ikke som en GPS, den sier bare i fra om at fangen er hjemme eller ikke. Skal man få innvilget hjemmesoning må man gå på jobb, skole eller en liknende aktivitet. Kriminalomsorgen må da ha en kontaktperson på jobb slik at de kan forsikre seg om at vedkommende faktisk møter opp.

- I motsetning til andre land, som England, der hjemmesoning er mer å regne som husarrest, ser vi på det som like ille å ikke forlate huset når man skal, som å være der når man skal være hjemme. Alarmen går uansett, sier Rokkan.

Alarmen går også hjemme

Fangen setter opp et detaljert aktivitetsskjema der alt skrives inn, slik at fotlenken vet når han skal være hjemme. Også de fem timene i uka med permisjon skrives opp. Fanger med barn i huset skal kunne hente og levere på skole og i barnehage, og kriminalomsorgen setter sin ære i å være diskret. Samboer, ektefelle og barn over 18 år skal informeres om soningen, men ellers skal man kunne skjule realiteten for utenomverden.

- Vi har opplevd at noen har tatt ferie for en periode slik at de kunne jobbe et annet sted slik at arbeidsgiver ikke ble kjent med soningen, men de som har vært mest fornøyde med hjemmesoningen er de som har vært åpen om situasjonen. Vi oppfordrer også de som har mindre barn til å fortelle sannheten, for å forklare at far ikke kan springe ut og hjelpe barnet når det slår seg uten at alarmen går, sier Rokkan.

Det er ulikt i hvor stor grad hjemmesonerne ser på elektronisk kontroll som en straff. Noen rapporterer at de stort sett ”lever som før”, mens andre synes det er problematisk å overholde tidsskjema og ikke kunne kontrollere sin egen fritid. Særlig tungt er det nok å sitte inne når sola skinner og alle andre er på stranden. Likevel strekker de fleste seg langt, sier Rokkan. Alternativet er jo mye verre.

- At bare 18 av 579 har brutt opplegget viser at folk strekker seg langt for å få det til. Å holde seg edru i ukevis er tøft for mange av de som er tatt for fyllekjøring, men de vet jo at alternativet er edruelighet i fengselet, sier Rokkan.

Kostbar ordning

Norske politikere har bestemt at hjemmesoning ikke skal være en lett måte for staten å spare penger på. Mye ressurser er satt inn i ordningen, med kontrollbesøk og individuelle samtaler. I et landstrakt land kan det i praksis bety at en EK-ansatt reiser 5-6 timer for å besøke en hjemmesoner. Rokkan mener at det er nettopp de store ressursene som gjør at andre fangegrupper kan dra bedre nytte av ordningen.

- Vi har veldig mange ressurssterke personer som nok ikke trenger denne store graden av kontroll og aktivitetstiltak. Ofte er det en mann som har kjørt i beruset tilstand, og tilbakefallsprosenten blant disse er normalt heller ikke så høy. Samtidig sparer samfunnet og familien mye penger på å la den dømte gå på jobb som vanlig, istedenfor å sette ham på Ila for å spikre paller, sier Rokkan.

Rundt halvparten av de som søker om soning under elektronisk kontroll får positivt svar fra Kriminalomsorgen. Ordningen har ført til en aldri så liten revolusjon i fengselssystemet. Selv om soning under elektronisk kontroll er regnet som en fengselsstraff, og tilbakeføring til en ”annen avdeling” kan gjøres innen to timer uten advarsel eller ankemulighet, er det friomsorgen som i praksis kontrollerer og følger opp hjemmesoningen. For første gang i historien har friomsorgen fått en 24 timers døgnbemanning. Av de med fengselsfaglig utdannelse som kommer fra andre deler av kriminalomsorgen, gir mange tilbakemeldinger om at det er positivt å kunne bruke med tid på hver enkelt fange, i forhold til hvor mye tid man har i åpent eller lukket fengsel. I flere av prøvefylkene får de domfelte tilbud om gruppesamtaler innen etikk, endring eller ruspåvirket kjøring.

- For menn som bor alene langt fra folk har det nok bedre i åpen soning, der de får en tett oppfølging og et sosialt nettverk. Å bruke hjemmesoning istedenfor prøveløslatelse ville vært en suveren løsning, fordi vi vet så mye om dem og kan kontrollere dem bedre. Det er synd at vi sliter med delgjennomføringen der de soner de siste fire månedene hjemme. Her får vi ikke opp tallene, antakelig fordi dette er fanger som har aktiviteter i fengselet og nettverk de ikke så lett vil bryte opp. Generelt sett er hele løslatelsesprosessen for dårlig planlagt. Vi har mye å hente på delgjennomførerne, for svenske undersøkelser har vist at tilbakefallsprosenten hos disse er lav, sier Rokkan som ser kritikken fra FrP om at dette fort kan bli et tilbud til de ”rike hvite”.

- Noen utlendinger har vi hatt inne, for eksempel polakker som har sonet hjemme og gått på norskkurs som en del av sysselsettingen, men generelt sett har vi ikke truffet helt på målgruppen og kunne godt kommet nærmere den gruppen som har god effekt av kontrollen, sier Rokkan og legger til at en gruppe har man definitivt truffet.

- Dømte som er funksjonshemmede eller lider av sosial angst og ikke kan sone i fengsel, har i årevis fått utsatt soningen sin i mangel på egnede fengsler. Nå kan de endelig bli ferdige med saken sin, sier forskeren.