Husum er sterkt kritisk til tvangsvedtakene som begrunnes i behovet for behandling, og viser til at flere land kun dømmer folk til tvungen behandling om de er en fare for seg selv og/eller andre.
– Alvorlig sinnslidelse er et hovedvilkår i tillegg til behandlingskriteriumet. Problemet er at dette er en rettslig, og ikke medisinsk diagnose. Vi må slutte å snakke så mye om diagnoser, og heller snakke om livskriser. Psykologi er ingen eksakt vitenskap, og alvorlige sinnslidende er ingen eksakt gruppe. Det er heller ikke dokumentert at tvang har en terapeutisk effekt, og det råder ingen enighet i at sykehusinnleggelse er best ved psykotiske kriser, sier Husum som jobber med en doktorgrad om bruk av tvang på SINTEF og er med i et forskningsnettverk som ha gått gjennom studier om effekt av bruk av tvang. Forskningsnettverket er en del av Sosial og Helsedirektoratets handlingsplan for å redusere bruk av tvang.
– Her fant vi ingen overbevisende og metodisk gode studier om at bruk av tvang har god effekt i behandlingsøyemed, sier Husum.
Det var da hun jobbet som klinisk psykolog at Husum begynte å reagere på tvangsbehandlingen av pasientene hun fikk inn. En pasient ble vurdert tvangsklippet, men klippingen ble stoppet av ledelsen ved posten. – Eksempelet viser at det er viktig at ledelsen tar grep om tvangsproblematikken og aktivt tilstreber en restriktiv bruk av tvang, sier hun.
Etter å ha sett flere hjerteskjærende eksempler på uverdig behandling, begynte Husum å se nærmere på om tvangsbehandling i enkelte tilfeller strider imot menneskerettighetene.
– Er det å ikke dusje eller klippe håret helseskadelig og et nødvendig inngrep, eller snakker vi her egentlig om menneskerettighetsbrudd? Tvang under behandlingskriteriet begrunnes med at helsetilstanden i meget nær fremtid forverres om pasienten ikke legges inn med tvang. Min erfaring er at vinningen ofte går opp i spinningen, i og med at tvangen virker så krenkende at man taper mer enn man vinner på den. Utsiktene til bedring på sikt kan reduseres, og det er her overgrepene kan skje, sier Husum.
I Norge foregår det ca 10 000 tvangsinnleggelser i året ca 80 prosent av disse er begrunnet med at pasienten har behov for behandling, dvs det såkalte ”Behandlingskriteriet”. De resterende er begrunnet med at pasienten eller andre er fare eller i begge kriterier (både fare og at pasienten har behov for behandling)
– Hva med retten til privatliv når husordensregler nekter en kontakt med utenomverdenen og setter restriksjon på ytringsfriheten? Og hva med tanke- og religionsfrihet, hvem definerer hva som er religiøse forestillinger og hva som er tvangsforestillinger?
Staten er dømt to ganger i saker som omhandlet tvangsmedisinering, en gang i 2004 og en gang i 2007. Helsetilsynet uttalte i en tilsynsrapport 2007 at det er dårlig forståelse for reglene i psykisk helsevern, og flere undersøkelser viser at mange opplever seg krenket under behandling i psykisk helsevern. Husum mener det er på tide å ta disse historiene på alvor. Og at juristene må mer på banen i forhold til tvangsvedtak.
– Alt helsepersonell bør ha undervisning i menneskerettighetene, og da særlig leger og psykologer som forvalter tvangsvedtak. Jurister bør direkte inn i vurderingene om tvang. De lukkede delene av psykisk helsevern har vært for lukket. Vi har ikke offentlige register av bruk av ECT (Elektrosjokk). Vi har registre over antall tvangsvedtak. Men krekende og respektløs behandling, samt gråsoner ved tvang hvor det forekommer press til å ta imot behandling, blir ikke registrert noe sted. Innsyn vil være viktig her, sa Husum på menneskerettighetsseminaret.