Da Ane Sofie Tømmerås bestemte seg for å flytte fra kontoret til Per Danielsen midt i Oslogryta til hjemplassen Skjeberg møtte hun ikke særlig mye forståelse. En ting var å starte for seg selv. Noe helt annet var det at en ung kvinne med små barn skulle starte for seg selv. Og i Skjeberg! Med 1862 innbyggere??
- Jeg har aldri hatt så mye å gjøre, sier Tømmerås fornøyd mens hun viser oss inn i gigantiske lokaler, i alle fall i forhold til enmannskontoret i Oslo.
- Det er et Oslofirma som eier gården nå, og de klagde over at jeg nå var kommet ned i kvadratmeterpriser som tilsvarte lagerplass i hovedstaden. Men, jeg trenger hver kvadrat. Jeg har mye barnevernsklienter, og de synes ofte det er tryggere å sitte i sofakroken med puter rundt seg enn å sitte på det store møterommet, sier Tømmerås.
Nå kan det hende Tømmerås snart trenger mer enn de drøye 40 kvadratmetrene hun har til rådighet i den hyggelige trebygningen med en blomsterbutikk, en matbutikk og et advokatkontor. Ikke bare det første advokatkontoret i Skjeberg, nei aldri har noen åpnet advokatkontor øst for Glomma i Østfold. Også her er det øst/vest-tankegangen som råder, og man etablerer seg enten i sentrum eller i vest. Få trodde det gikk an å leve av advokatvirksomhet her.
- Jeg kunne ha ansatt to fullmektiger på hel tid, og vil sikkert gjøre det etter hvert. Nå tar administrasjon halve tiden min, så det er lite effektivt å bare være en. Og, jeg har arbeid nok for tre. Nå må jeg si nei til mye, sier Fru Justisia. For det er det advokatkontoret hennes heter. Et navn som utrolig nok ikke var tatt av noen andre ivrige advokathoder.
Halvparten av arbeidsmengden til Tømmerås kommer fra de tre store Østfoldbyene Fredrikstad, Sarpsborg og Moss. Men, halvparten kommer altså fra resten av landet. Slik er det å ha gjort seg bemerket, da kan man slå seg ned som advokat på den minste holme og likevel ha nok å gjøre. For bemerket er den freidige østfoldingen til gangs. Allerede som fireåring kalte onkelen hennes henne for "lille kvinnesaken". Ikke fordi hun visste hva kvinnesak var, men fordi hun alltid stilte spørsmål ved det etablerte. Hvorfor er det alltid mamma som vasker opp? Slike enerverende, eksistensielle spørsmål. Senere brukte hun sine medfødte evner i AUF, enda senere i Arbeiderpartiet. Det vil si, det var bare så vidt gubbene i Arbeiderpartiet klarte å skremme henne bort.
- AUF var veldig inspirerende, og et utrolig inkluderende miljø. Særlig var festene og kursene morsomme. Russefeiringen druknet i AUF, og mottoet mitt ble: "kan ikke, skal på AUF-kurs". Jeg kom inn i et parti som hadde makt i en periode der de kunne bruke denne makten. For oss unge var det fantastisk å se at vi det ene året kunne etterlyse aktivitetshus for ungdom som falt utenfor de vanlige aktivitetene her (les; sport), og fire år etter kom ungdomshuset opp. Like spennende var det ikke å komme inn i Arbeiderpartiet. Der var det bare gamle gubber som ikke kunne gjøre noe man ikke hadde prøvd før - for tyve år siden. "Sånn pleiern'te vi å gjørra det", var omkvedet. Så, jeg holdt egentlig på å gi opp moderpartiet, sier Tømmerås.
Selv om gubbene i Arbeiderpartiet var til overmål trege, passet hun godt inn i fagbevegelsen, som ville nominere henne på fast plass til valget da hun var 22. Da var hun allerede mentalt forberedt på å studere juss i Oslo, og heiagjengen i fagbevegelsen kommenterte snurt at man ikke takker nei til en Stortingsplass, og at hun ikke ville få den sjansen igjen. Den sjansen tok hun, og dro til hovedstaden for å søke lykken på jussen. Allerede etter et år banket Jens Stoltenberg på døren. Han var oppgitt over sin egen tilkortkommenhet på Universitetet.
- Han mente at han aldri ville klare å gjøre ferdig sosialøkonomstudiet med alle de politiske oppgavene han nå hadde, og lurte på om ikke jeg kunne ta over en del av de administrative oppgavene hans på AUF-kontoret. Det sa jeg ja til, sier Tømmerås enkelt.
Ikke bare hadde Tømmerås lagt seg ut på en politisk karrierevei, samtidig som at målet var jussen. Hun hadde også opparbeidet seg en god del journalistisk erfaring. Allerede på gymnaset gikk hun til redaktøren i Sarpsborg Arbeiderblad og ba om å få jobbe litt i feriene. Det fikk hun. Og kveldene når de andre journalistene gjerne ville ha litt fri. Tømmerås har til og med jobbet for Advokatbladet, men ble nektet innreise til Iran fordi hennes politiske bakgrunn innhentet henne. Ellers har tverrfagligheten hennes bare vært en fordel. Også som journalist. Da hun hadde reddet Stoltenberg fra en skjebne som "halvstudert røver" hadde hun noen måneder igjen før hun skulle ta opp igjen jusstudiet på nytt. Noen hadde hvisket i gangene om at hun hadde ledig kapasitet, og Arvid Jacobsen (senere informasjonssjef i Advokatforeningen) banket på døren hennes. Om hun ville jobbe i ANB (Arbeidernes Nyhetsbyrå) en periode? Det ville hun.
- ANB var en liten redaksjon og vi gjorde alt fra kultur til sport selv. Jeg intervjuet til og med Titten Tei. Særlig moro var det å gjøre politisk journalistikk og gå rundt i stortingskorridorene og prøve å "ta" folk. Dessuten var det midt i omleggingen til digital nyhetsformidling, og antall saker vi kunne håpe på å få inn eksploderte. Da jeg begynte fikk vi ting på faks, men etter hvert kom ting inn digitalt, i en omstendelig prosess med mange ulike passord å huske på, sier Tømmerås mens hun begynner å ordne med rundstykker og skinkepålegg.
- Ofte får jeg en hel skokk ti-åringer til lunsj. Der er moro. Da stikker de inn på butikken og kjøper mengder av baguetter og pålegg og koser seg rundt møtebordet, sier to-barnsmoren og unnskylder isbiter i juicen. Kjøleskapet er litt galt innstilt...
Etter fire år kom imidlertid de gamle fagforeningsgutta tilbake til Tømmerås og lurte på om hun ikke snart var ferdig med disse juss-greiene. Det var duket for nytt Stortingsvalg, og gutta på gølvet ville gjerne ha henne med, på tross av at de fire år tidligere mente hun hadde brent broene. Denne gangen sa Tømmerås ja, og som 27-åring havnet hun på tinget.
- Det var en drømmesituasjon å komme på laget til Gro med regjeringsmakten bak seg. Jeg valgte meg inn i Justiskomiteen med Grete Faremo som minister. Hun var superdemokratisk og skjønte at man måtte samarbeide med Stortinget for å få til varige løsninger. Vi ikke bare meislet ut løsningene, vi fikk også satt dem direkte ut i livet. Det var utrolig moro, sier Tømmerås og legger til at erfaringen ikke bare ga mersmak:
- Det var ikke like givende på andre områder innenfor stortingsarbeidet. Det tok litt tid før jeg til fulle forstod at det sjelden er saklighet og idealisme som vinner fram. Viktigere var strategier og allianser og hvem som støttet hvem når. Det opplevdes frustrerende til tider. Jeg brukte tid på å kjenne sakene, tenke og se de saklige argumentene, og så overbevise partifeller og politiske motstandere ut i fra det. Da hadde jeg lite tid igjen til taktikkeri og personmotsetninger.
Det beste ved overgangen fra politikk til advokatvirksomhet var derfor følelsen av å få kreditt for saklighet. Det å ha engasjement, kunne en sak godt og kjenne dens mange sider og argumenter gir endelig resultater. Jeg glemmer aldri den frydefulle følelsen det var da jeg holdt mitt første innledningsforedrag i retten: Oversikt og ryddighet gikk rett hjem. Og når jeg da attpåtil kan spe på med litt taktikk underveis og retorikk i prosedyren, passer det meg perfekt!
Øye for erstatning
Noen journalistisk karriere ble det ikke etter at jussen hadde tatt henne med stormskritt. Hun ble av alt i verden fascinert av erstatningsrett, og ba om å få jobbe gratis en jul i juridisk avdeling i NSB. Også der opplevde hun en IT-revolusjon. Da hun startet hadde de faktisk skrivestue der! Man skulle ikke tro hun var født i 1966...
- Å få jobbe med juss var inspirerende. Etter å bare ha sett den teoretiske jussen fikk jeg erfare at teorien virket. Jeg skrev utkast til svarbrev som til min overraskelse gikk ut uten endringer fra advokatene. Det ga vann på mølla, og jeg begynte å se meg om etter en juridisk jobb. Dermed ble jeg deltidsansatt i justisdepartementet resten av studietiden min. Der var det så store restanser at de trengte all hjelp de kunne få. I slutten var jeg faktisk senior og lærte opp nye studenter, ler Tømmerås.
- Men, hvem blir egentlig glødende engasjert i billighetserstatning??
- Det er kanskje litt sært, men jeg oppdaget at feltet var helt uten lover og regler. I begynnelsen var jeg veldig frustrert, så begynte jeg å like det. Her var det så til de grader basert på skjønn. Det eneste vi hadde å forholde oss til, var om staten var til å bebreide, om folk var kommet uheldig ut, hva stortingets intensjoner var og om man kunne sammenlikne med andre saker. Selv som student opplevde jeg at jeg fikk innflytelse på disse sakene, og det var moro å være litt mer fri, sier Tømmerås som snart begynte å skrive om billighetserstatning. Først en avhandling, men det var ikke sensor Eivind Smith fornøyd med. Han mente det burde bli bok, og bok ble det. Tømmerås, som selv hadde sittet i justiskomiteen og behandlet konkrete billighetssaker, fikk en unik mulighet til å følge opp et område som var nærmest uutforsket. Hun satt på biblioteket i Stortinget og bladde i protokoller ingen hadde åpnet i på hundre år.
- Allerede første Storting i 1814 behandlet billighetserstatningssaker, og alle senere Storting etter det. Ikke bare var ordningen eldre enn det man tidligere hadde trodd, jeg oppdaget at man den gang argumenterte på samme måte som man gjør i dag, selv om det aldri har vært nedskrevet noen steder. Billighetserstatningen har vært forløperen til alle de faste velferdstrygdene våre, som folketrygden, arbeidsledighetstrygden, barnetrygden og yrkesskadeerstatningen. Det har også vært en forløper til den objektive erstatningen. Min store kritikk da, som ble etterordet i boka, gikk på at det ble en tilfeldighetserstatning. Tilfeldig hvem som søkte, hva politikerne vedtok og hva man fikk. I dag er det litt bedre, fordi Stortinget har vært nødt til å ta stilling til en del vanskelige saker, der store grupper som jøder, samer, lobotomerte og tatere har krevd erstatning. Dermed har man tegnet opp noen viktige prinsipper. Jeg tror det er lurt at det enda ikke er lovregulert. Det gir et folkelig skjønn som er sunt. Men, det er godt at Stortinget har diskutert det og gitt tydeligere signaler til saksbehandlerne, sier Tømmerås som innrømmer at hun har hatt et stort press på seg for å skrive en revidert utgave av boka. Men, den kommer nok ikke med det første. Ikke med det arbeidspresset hun opplever i dag. Boka kom da hun ble kastet ut av Stortinget i 2001 etter et katastrofevalg. Alle frister for skoler var ute, og hun fant ikke noe bedre å gjøre enn å mure seg inne for å skrive. Faren for at hun blir kastet ut fra Skjeberg er imidlertid liten, så revideringen lar vente på seg selv om den er etterlengtet.
Karrieremessig kunne Ane neppe ha gjort det bedre, men privat har det ikke gått like bra. Hun er skilt to ganger, alenemor for to små barn og har fremdeles en vanskelig situasjon overfor barnas far. Den siste skilsmissen ble advokatmat, og hun vet hvor maktesløs og overveldet man kan føle seg når det er ens egen sak som skal opp i retten.
- Man kan trygt si at jeg kjenner til barnefordelingsproblematikken. Jeg vet noe om hvordan det er å sitte der, hvor sårbar du blir og overveldet av egne problemer. Klientene mine i barnevernssaker og barnefordelingssaker merker nok det, og gir tilbakemeldinger på at det "endelig er noen som forstår". Jeg tror jeg kan se mer helhetlig på sakene, og på hvordan man kan bruke jussen for å løse dem. Jeg tolker og bygger bro, slik at vi får til tiltak og tilbakeføring i stedet for omsorgsovertakelse. Jeg har ikke møtt en foreldre i en barnevernssak som har sagt at de ikke trenger hjelp med omsorgen, men mange nekter å innse realitetene. Samtidig har jeg møtt firkantede saksbehandlere som ikke akkurat har lett etter løsninger, sier Tømmerås.
Forhandlingsviljen ga henne en del utfordringer da hun jobbet under Per Danielsen, og Tømmerås innrømmer at det nok var en del prinsipielle diskusjoner med sjefen rundt hvor langt man burde trekke sakene. Danielsen kalte henne "forliksadvokaten" i en ikke alltid kjærlig tone. Men, det var ikke uenighet som fikk henne til å vende nesa hjemover. Tvert i mot. Det er ikke mange som snakker så pent om Per Danielsen som den tidligere fullmektigen Tømmerås.
- Han er jussfaglig veldig sterk, profesjonell og nøye. For en fullmektig er det utrolig bra å få tilbakemeldinger og kritikk. Han lærte meg mye, blant annet at det alltid var vi som skulle kunne en sak best når vi står med den i retten. Per er en av de beste sjefene jeg har hatt, fordi det gikk an å diskutere ting med han, og han tålte at jeg sa ting rett ut, sier Tømmerås.
Nå skal det jo også sies at Tømmerås fikk brynt seg på gubbene i Arbeiderpartiet som tenåring og lærte seg å gjenkjenne hersketeknikk allerede som 14-åring, så det skal noe til å vippe henne av pinnen. Journalisterfaringen er heller ikke dum når man skal snakke med folk eller spørre ut vitner.
- Advokater mister ofte viktige bevis fordi de tuller med utspørringen. Sånn sett er det greit å ha vært journalist, smiler Skjeberg-advokaten.
Tømmerås er imidlertid ikke sikker på at hun kommer til å være fru justisia til hun blir pensjonist. Utredningsarbeidet har vekket mersmak, og hun er begeistret over oppdrag fra sametinget, Oslo kommune og enkelte borettslag som vil ha henne til å utrede. Antakelig ender hun også opp med å utrede en av sine hjertesaker, og det kommer til å merkes ikke bare i de juridiske miljøene. Tømmerås har nemlig en kjepphest hun gjerne rir.
- I Norsk forvaltning har vi en kultur som gjør at folk mister rettigheter etter voldsoffererstatningen, menneskerettighetskonvensjonen, trygderetten og sosialloven. For ikke å snakke om utlendingsretten. Forvaltningen lider av en gjennomsyret, misforstått lojalitetskultur, der man er lojal til arbeidsgiver og budsjett i stedet for til brukeren. Utgangspunktet er gjerne at man leter etter en hjemmel som gjør at man kan gi avslag. Noen steder har man kake for å feire at budsjettet er holdt, i stedet for å feire at man har gitt folk de rettighetene man har krav på. Jeg var initiativtaker til voldsoffererstatningsloven, og vet hva intensjonene med denne var. Nå ser jeg at den praktiseres mye strengere enn hva som var intensjonen. I utlendingssaker er det nå slik at om en asylsøker oppgir en eneste feil, så er det utvisningsgrunn. Forvaltningen bruker da en regel som jeg var med på å vedta, der vi bestemte at grove brudd skulle være utvisningsgrunn. Det er som om forvaltningen leter etter grunner til å si nei, og det er grunnleggende feil. Forvaltningen er til for folket, sier Tømmerås. Og dermed er siste ord neppe sagt.