– Det er ikke noe avgjørende kvalitetsstempel å ha møterett for Høyesterett. Det finnes mange dyktige advokater som ikke liker å prosedere, men som er dyktige rådgivere. Dessuten er det mange tilfeldigheter rundt hvem som får saker som kan bli prøvesak for Høyesterett. Nei, jeg vurderer aldri kolleger ut fra om de har møterett eller ikke, sier Meltvedt.
Vi møter den 75-årige advokaten hjemme på Frogner, der han også har sitt kontor. Hver dag står han opp, spiser frokost og setter seg ved skrivebordet. Klokka åtte kommer hans sekretær gjennom en mannsalder. Også hun er godt over vanlig pensjonsalder, men sprek som få. Hun har tidligere vært nordisk mester i kunstløp, hun var med i OL i 1952 og tar seg fremdeles noen runder på isen. Så lenge sekretæren fortsetter, vil Meltvedt holde praksisen ved like. Om ikke eldste sønnen - eller klientene – sier kraftig i fra om at han bør pensjonere seg. Det skjer neppe med det første. Meltvedt har ingen problemer med å få nye klienter, og jobber fremdeles 12-1300 timer i året. Langt mindre enn hva han tidligere jobbet, forsikrer han.
Lite kontakt med de kriminelle
Det er noe magisk ved det å besøke de gamle advokatlegendene. Advokatbladet har vært så heldige å få intervjue mange av de største, og det er alltid like spennende. For en tid disse gutta (så mange damer var det visstnok ikke, men Sigrid Stray møtte vi i 2006) må ha levd i. Meltvedt ble fast forsvarer i Høyesterett sammen med blant annet Johan Hjort og Hans Steenberg-Nielsen. Det ble han uten å ha hatt noe særlig erfaring fra strafferetten, og han ble utnevnt nesten på ubestemt tid. Så var han der også til han måtte gå av for aldersgrensen. På tross av nesten 30 års erfaring som fast forsvarer i Høyesterett har han i beskjeden grad møtt klientene. Snakket med dem har han, men bare på telefon, og bare for å høre om det har skjedd noe i livet deres som kunne ha betydning for straffeutmålingen.
Meltvedt har forberedt seg godt til intervjuet, og hentet ned noen eksemplarer av Norsk rettstidende (skinninnbundet selvsagt) med saker som har gjort særlig inntrykk på ham opp gjennom tidene. Mange av sakene hans har satt presedens for fremtidige rettsoppfatninger, men det er ikke først og fremst de legendariske sakene han husker. Han har plukket frem en sak han tapte, en sak han vant og en sak han ikke burde ha vunnet.
– I 1989 representerte jeg flere hundre arbeidere på Christiania Spigerverk. De stod i fare for å miste jobben, og jeg kjempet hardt for at det ikke skulle skje. For meg var dette en sak av dimensjoner, å ha så mange hundre menneskeskjebner i hendene mine. Jeg tapte like fullt, en dom jeg husker som ekstra engasjerende. I 1991 hadde jeg en sak for en kunstner som ble tilgodesett i et testamentet. Hun skulle få en bygård til en rimelig pris, men en utenforstående innyndet seg hos den gamle damen og skrev et nytt testamente der han fikk alt. Jeg måtte helt til Høyesterett for å få omgjort dommen som gjaldt utilbørlig påvirkning. I 1984 stod jeg i Høyesterett med en sak der en mann hadde skrevet et testamente der han ga bort arven til sin arbeidsgivers barn, før han gikk hen og skjøt seg. Jeg representerte søstrene, som ville ha testamentet underkjent fordi broren ikke hadde sørget for testamentsvitner. Hvem gjør det før de skyter seg? Jeg vant saken for søstrene, men det var en sak jeg aldri burde ha vunnet. Selv høyesterettsjustitiarius Tore Schei har mer enn antydet dette i ettertid, sier Meltvedt.
– Burde du ha tatt saken dersom du mente søstrene egentlig ikke burde fått arven?
– Som advokat må man alltid være bunn ærlig med hensyn til sakens faktum. Jeg presenterer selv faktum som taler mot klienten min i retten, dersom jeg finner dem, og er aldri behendig med faktum. Dette var en 3/2-avgjørelse, så selv Høyesterett var i tvil.
– Har man et ekstra ansvar som prosedyreadvokat med spesielle talegaver? Det virker jo som at det er lettere å bli frifunnet om man velger sin advokat med omhu.
– Slik skal det ikke være, men jeg tror dessverre det mange ganger er slik. Jeg tror ikke jeg har uskyldiggjort klienter som ikke fortjente det. Stort sett viser jeg bare til faktum og rettspraksis, men jeg husker en sak der en sønn hadde skutt sin far på en jakttur. Moren satt på tilhørerbenken, og jeg husker jeg uttalte at det siste denne familien trenger er en domfellelse. Han ble frikjent, sier Meltvedt.
– Jeg har gått gjennom mange av sakene dine, og der handler ofte om store verdier, kunst og vin til millioner. Er du en typisk vestkantadvokat?
– Opp over årene har jeg hatt mange betydelige klienter, men jeg tror ikke jeg blir betraktet som snobbete. Du bør være upåvirket av hvor rik eller kjent klienten din er, for du er jo ansvarlig for de rådene du gir som advokat, sier Meltvedt.
Propre naboer
Det er tydelig at 75-åringen fremdeles er ettertraktet. Telefonen ringer i ett. Sekretæren er i India og er lite til hjelp. Midt under intervjuet ringer også naboen, Thorvald Stoltenberg, på døren. Han lurer på hva klokken er. Hans egen stoppet etter å ha falt i gulvet. Dessverre for intervjuet blir ikke Stoltenberg invitert inn, og mobilen blir etter hvert satt på stille.
– Jeg har det arbeidet jeg ønsker, og kjenner ikke igjen problemet mange eldre har med å få nye klienter. Nå driver jeg mest med obligasjonsjus og forretningsvirksomhet, men skatt har jeg aldri kunnet. Ellers har jeg alltid vært ganske bred. Først og fremst har jeg vært en prosederende advokat, sier Meltvedt.
– Har bransjen endret seg mye de siste tiårene?
– Det har blitt et helt annet mønster inntektsmessig. Kravene til inntjening i de store firmaene er store, og det er lite tid til gratisarbeid, noe alle burde ha noe av. Nå handler det om forretningsdrift, før var advokatene mer idealistiske. Jeg var kompanjong med Johan Hjort, en advokat som hadde et stort menneskelig perspektiv. Tonen er i dag en helt annen. Mitt forhold til statsadvokatene var alltid det beste, og jeg reagerer ofte på forsvarere som fyrer løs på aktoratet. Jeg leser ofte med ulyst forsvareruttalelser, særlig der de ukritisk refererer klientens syn. Der må jeg forresten fremheve advokaten i Marie Amelie-saken. Han oppførte seg eksemplarisk i så måte, sier Meltvedt.
– Har rettssystemet endret seg siden du begynte?
– Det er mye vanskeligere å få anker til å passere frem til Høyesterett. Ankeutvalget trenger ikke å begrunne avslaget, ut over det at de mener det ikke har noen prinsipiell betydning. Før begrunnet de bedre, og man fikk et varsel om at saken antakelig ikke ville nå gjennom til behandling. Da hadde man mulighet til å sende en henvendelse der man entusiastisk utbroderte hvorfor saken hadde noe for seg. Ofte lyktes man med å få anken gjennom. Personlige krenkelser som ikke har noe perspektiv ut over egen skjebne kommer ikke lengre så ofte frem til Høyesterett. Grytøya-saken som handlet om mange titalls skjebner etter en flyulykke i 1972, ble avgjort i Lagmannsretten i 2010. Man mente pilotens alkoholproblemer og Forsvarets hemmelighold av dette ikke var grovt uaktsomt. 17 personer, flere av dem barn, omkom i ulykken. Jeg har vanskelig med å akseptere at Høyesterett ikke tok den til behandling, sier Meltvedt.
– Grensene for hva som er prinsipielle og private spørsmål er vel heller ikke klare?
– Jeg har en sak nå der en klient fikk misbrukt bankkortet sitt på ferie. Banken og bankklagenemnda mente at han måtte ha oppbevart koden sin sammen med kortet, og ga ham en avkortning på summen han ble svindlet på 8000,-. Vi tapte i tingretten, og har anket til lagmannsretten. Det kan hende lagmannsretten ikke tar saken fordi beløpet er så lite, og da kommer den antakelig heller ikke inn til Høyesterett. Jeg mener dette er en viktig prinsipiell sak som berører flere tusen som hvert år blir svindlet ved at bankkortet blir stjålet. Nå er avkortningen på summen tyvene får ut hele 12000,-. Kundene har bevisbyrden i denne automatiserte verden som bankene trives så godt med. Klienten min mener han ikke kan leve med at banken og bankklagenemnda stempler ham som ”grov uaktsom”, og er villig til å ta saken så langt han kan i rettssystemet. Det er jo spesielt. Ikke mange vil gå til sak for 8000,-, når saksomkostningene blir det tidoblede, sier Meltvedt.
– Du jobber mye, men hva gjør du på fritiden?
– Jeg skulle ønske at jeg hadde en fritidssyssel, men det har jeg nok ikke. Nå har jeg fire barn og syv barnebarn, en hytte i Larvik og stor hang til å dra til utlandet. Særlig liker jeg Roma og London, sier Meltvedt som foreløpig har fått én etterkommer som er jurist. Dermed er arven fra en av Norges første faste høyesterettsforsvarere sikret i minst en generasjon.