Historier fra retten

Den farverike trønderen Stein Gudding hadde avslørt forgreningen av en internasjonal tyveri- og bedrageribande, og som Scotland Yards lokkedue og provokatør var han påtalemyndighetens sterkeste kort i saken mot de to tiltalte, en malteser og en brite - den sistnevnte medlem av en beryktet forbryterfamilie i London. Aldri tidligere har vel noen norsk statsborger hatt en så sentral plassering i en straffesak ved denne gamle, ærverdige domstol.

Det opprinnelige Old Bailey ble bygget så tidlig som i 1539, og fra vårt eget århundre har en rekke av kriminalhistoriens mest omtalte og uhyggelige rettssaker ut- spilt seg her. Berømte mordere som en gang sto tiltilt Old Bailey, kan i dag gjenfinnes som groteske voksdukker i Madame Tussauds skrekkabinett på Marylebone Road. Det er de britiske tradisjoner som preger rettsforhandlingene i Old Bailey. Når en av dommerne skrider inn i Rettssal Nr. 1, den mest berømte av dem alle, blir han bukket inn i salen av en Olderman og en Sheriff of London, begge kledd i rødt og violett. Dommeren selv har skarlagenrød kappe og en imponerende dommerparykk på hodet. Resten av aktørene, advokatene, aktor, rettstjeneren, er iført sorte kapper og oppstasede parykker. Det var innenfor denne scenografi at Stein Gudding fremførte sitt friske vitneprov på utmerket trønder-engelsk.

Det formelig åndet av ærbødig høytid i de gamle rettens haller hvor den allmektige Queens Judge troner over alle andre. Det skulle imidlertid vise seg at det engelske vidd heller ikke fornektet seg innenfor disse kor rekte rammer. Før selve eksaminasjonen av Stein Gudding begynte, skulle nemlig retten lytte til et lydbåndopptak som var et av påtalemyndighetens bevismidler. Trønderen hadde overlistet de to tiltalte ved å foregi at han skulle kjøpe stjålne ihendehaverobligasjoner for 40 millioner kroner. Overleveringen skulle skje på et hotellrom i Lancaster Gate Hotel, og der ble begge svindlerne arrestert av britiske politifolk som kom stormende inn med hevede pistoler mens de skrek: - Freeze! Hele seansen ble avlyttet og tatt opp på bånd.

For britisk rett betyr avspilling av lydbånd iøynefallende praktiske problemer. Parykkene må tas av før lovens tjenere kan få festet øretelefonene. Dermed for svinner også noe av glansen. Verdigheten måtte i dette tilfelle vike for rettferdigheten, og den aldrende dommeren, The Honourable Queens Judge Jack Abdela ble sittende temmelig ribbet tilbake uten sitt viktigste statussymbol på hodet og med blank, rosa isse. Dommeren hadde i tillegg store vanskeligheter med å finne ut av hvordan de nymotens høreinnretningene fungerte. Han høyde seg over skranken mot sakens aktor, Dorian Lovell-Pank, og spurte bekymret hvor langt han måtte stramme hodebøylen inn for å få tingesten til å sitte. Den unge Kronens anklager Lovell-Pank svingte seg rundt i sin sorte kappe og repliserte øyeblikkelig med den mest perfekte og snørrhovne Oxford-tone som det er mulig å oppdrive:

- Det kommer litt an på hvor stort hode De har, My lord!                                                                                                   

Tvisten gjaldt hvor traseen for driftevegen når smalen skulle til seters gikk? Min sauebonde mente smalen skulle gå raskeste og bratteste vegen opp, siden smalen var lettbeint. Men grannen – søskenbarnet til ankende part - holdt på at smalen skulle følge samme lange drifteveg som den storfeet i sin tid hadde brukt, i lange buktninger opp langs fjellsida. I kroner og øre var tvisten helt marginal, men for å oppfylle kravet til ankesum, hadde jeg med stor kløkt laget et regnestykke som viste at kapitalisert over evigheten utgjorde ekstra arbeidstid for de som dreiv smalen til fjells en nåverdi på mellom 10.000 og 11.000 kroner.
Første dagen gikk med til innledningsforedrag og partsforklaringer. Andre dagen var det befaring, som tok hele dagen. Tredje dagen var det vitner og prosedyre. Da fjerde vitnet kom inn i rettssalen, ble han straks gjenkjent av lagmannen, som gikk rett på sak uten å oppta personalia eller å formane vitnet, i det han på klingende bergensk uttalte: ”Nei, e’ det deg igjen, Magne. Kem ska du lyge for i dag?”. 
Forklaringen ble rimeligvis heller kort.
Senere på dagen kom prosedyrene, og da jeg var ferdig, la jeg frem min omkostningsoppgave for retten. Noenogsekstitusen var ikke noe småbeløp den gang.  Slik jeg pleide, gav jeg samtidig klienten, som satt ved siden av meg en faktura og en bankgiro på det som gjenstod av totalbeløpet.  Da jeg satte meg ned igjen, pekte klienten på omkostningsoppgave og fakturaen, og hvisket til meg: ”Dann va dryge…..” Her gjorde han en kunstpause, før han hvisket videre: ”Men når eg tenkje pao kva du fekk sagt om syskjenbodne mitt i prosedyren, ska eg piskadausen betale me ein gong!”  Og ikke før hadde lagmannen hevet retten etter at også motpartens prosedyre var til ende, før sauebonden gikk de få skrittene ut av banksalen, over gangen og inn i bankens ekspedisjonslokale og betalte advokaten, som endelig og i sambygdingers påhør hadde satt ord på det han egentlig mente om nabosøskenbarnet!  Ord som nok betydde mye mer enn akkurat hvilken veg smalen skulle følge til seters…

En av meddommerne hadde ikke selv sertifikat og derfor svingte jeg innom en gård på vei utover for at han skulle få sitte på. Meddommeren viste seg å være en overvektig gårdbruker som duftet stramt av fjøs og eksotisk etterbarberingsvann. Iført en lodden islender med en tilårskommen blådress tredd utenpå entret han min lille og slitne
Datsun, «det va ei knøti bil ham hadd’ dommar’n». Det knaket stygt i karosseriet. Det viste seg raskt at det ikke bare var bilen min han var misforhøyd med: «Mjølkpolitikken her i lainnet e ei kattastrof ifrå den ein endin te den anner.»
Deretter sveivet han ned sidevinduet, stakk pekefingeren innunder overleppa og slafset en solid pris snus ut i vinterkulda før han ga seg i kast med en analyse av engelsk fotball. Da vi etter en times tid ankom kommunehuset hvor hovedforhandlingen skulle finne sted, hadde han kåret Arsenal til årets ligamester: «Dæm e på foill fart inn i ei ny æra, kan æ fortæl dæ!»
Vel installert i formannskapssalen som skulle tjene som rettslokale traff vi den andre meddommeren. Det var en streng og forbeinet husmor med stålinnfattede briller, en traurig gråblå buksedrakt i terylene og et «Jesus Lever»-merke på jakkeslaget. En dyster fremtoning.
Saken hadde kommet til politiets kunnskap ved at det lokale lensmannskontoret hadde fått oppringning fra en trailersjåfør om at en Opel var kjørt av veien og at det i bilen befant seg en mann og en hund. Mannen var åpenbart beruset, men trailersjåføren hadde dårlig tid, så han nøyde seg med å konstatere at ingen var skadd, og varslet lensmannen før han fortsatte videre. Da lensmannsbetjenten ankom åstedet en god stund senere var Opelen vekk, men det var tydelige spor etter en bil som hadde vært i brøyta. Etter litt leting ble bilen og eieren funnet hos noen venner hvor tiltalte satt og hygget seg med en kopp karsk. Han ble tatt med til blod prøve som viste en verdi godt over normal selskapspromille, men nektet å for klare seg for betjenten.
Etter at retten var satt og de innledende formaliteter unnagjort, ga jeg ordet til aktor. Etter et innledningsforedrag med litt att og fram fikk han fram at tiltalte var mistenkt for fyllekjøring noen måneder i forveien. Deretter var det tiltaltes tur. Han viste seg å være en notorisk småkjeltring med et skrell av dommer og bøter på samvittigheten. Hans forklaring var raskt overstått, uansett hva vi spurte om, svarte han: «Det kjæm æ itj i hau.»
Første vitne var trailersjåføren, en kvikk nordlending som i løpet av et par minutter bekreftet aktors versjon. Han var villig til å sverge til «han Gud og aill makt i himmel’n» (det søkk i den kvinnelige meddommeren) på at det var han  (her rettet han en nikotingul pekefinger mot tiltalte) som satt i bilen og at han var sprøyte full.
Lensmannsbetjenten hadde i grunnen ingen nye opplysninger å komme med som vitne, men benyttet anledningen til å gi tiltalte det glatte lag som det skadedyr han var før han i gammeltestamentlig vrede la ut om den liberale kriminalpolitikken og tidenes forfall i sin alminnelighet.
Aktor fikk ordet til prosedyre og nedla påstand om 30 dagers ubetinget fengsel. Tiltalte stilte uten forsvarer og tok seg selv av sin prosedyre: - Æ hi no vorre i fængsel tidliar, så æ veit ka det innebær. Deinslags bit itj på mæ, itj. Og så li’ æ ta sukkersjuka, dæffer e det vanskeli ferr mæ å son. Og kæm ska steill hoinden min, hain Geina, når æ e vækk? Kain du svar mæ på det, herr dommar? Pæng hi æ no ailldeles itj, så ei bot vil vær tottalt fånyttas. Æ tek mæ, ærede rætt, dein ærbødighet å påstå frifinnels ferr mæ og hain Geina. På førrhaind takk.
Jeg erklærte rettsforhandlingene for avsluttet, og etter en liten kaffepause var det tid for å begynne domskonferansen.
- Nå, hva synes dere? spurte jeg.
- Å, æ veit no itj æ da, svarte bonden. - Det va ingen som såg kaillen da hain for og køyrd.
Husmoren viste seg å være av den om stendelige typen og ihuga målkvinne tillike.
- Eg er samd med deg, det er ei særs infløkt sak me har til handsaming. Eg trur me må bu oss på ei vanskeleg avgjerd. Me må nytta den tida som trengst for å gjera det klårt for oss sjølve alle konsekvensane av dei to moglege resultata me kan landa på. Te dømes, om me no finn han skuldig, kven skal då syta for høveleg stell for Geina i den tida eigaren sit fengsla?
Den fotballfrelste melkeprodusenten tente seg en pipe med oppgitt mine, mens jeg ymtet frempå om at sjåføren under eds ansvar hadde forklart at tiltalte var alene i bilen og at han satt på førerplassen mens motoren var i gang. Det overbeviste ikke bonden: - Det fær no så my framment folk langs ætte dæm her veigan. Ein kain itj gje sæ te å tru på ailt dei karan sei, nei. Det va jo ein nordlænning som fortærd dette, og nordlænningan e no itj kjænd ferr å ha kleinar fanntasi enn det som norrmalt e.
- Personleg har eg ei sterk og urokkeleg tru på det gode i kvar einskild, også folk frå Nordland. Hugs: me er alle ein del av Skaparverket, mente husmoren.
- Sei du det, sa bonden.
Nå fant jeg tiden inne for å gi klart ut trykk for at jeg mente mannen var skyldig. Det ble ikke godtatt sånn uten videre:
- Æ hi no spikkulert på ein ting æ. sjø. Kaillen va sukkersjuk, itj? Og lænsmainnen fortærd at tiltalte supa karsk da hain vart påtræft hos dem vænnan, itj? Aill karsk e no sukra ette ka æ veit. Hær e det nokka som itj e som det ska værra! mente bonden.
- Hva han drakk etter avsluttet kjøring kan da umulig være noe sentralt poeng, prøvde jeg meg.
Men husmoren hadde nok en mening om saken: - Eg trur eg skjønar kva du meiner, domar, og er for so vidt samd med deg. Eg er overtydd om at han er skuldig. Men for meg er det, når dette er sagt, særs maktpåliggjande å streka under at kvar av oss tre berre er eit menneskje. Og til sist er det berre Gud som kan døma, på sjølve domedag.
- Kjøss mæ no dokk freskt på mandan! foreslo bonden.
-  Såså. Etter dette virker det som to av oss er enige om at han er skyldig. Hva med deg? spurte jeg henvendt til bonden.
-  Æ veit itj. Mænn la gå, karen hi no drevvi med så my anna gæli ette det æ hi hørd, så ham trøng sæ ein liten tur i buret ja. Beint fram tala så e æ enig med dokk. Kaillen e skyldig.
Så var vi da omsider enig på et vis og straffen ble fastsatt til 24 dagers fengsel. Jeg forklarte dem at de måtte vente til jeg hadde skrevet ut dommen så de kunne underskrive den før vi reiste hver til vårt. Denne utsettelsen passet bonden dårlig. Han «va  mæst huga på å færra heim te krøttera». Vårt religiøse innslag var derimot luther velvilje, hun hadde med seg oppbyggelig litteratur til å forkorte ventetiden. De fikk seg en drøy kaffepause mens jeg klapret i vei på den medbragte reiseskrivemaskinen.
Dommen ble ferdigskrevet og behørig undertegnet. Det eneste som da gjensto var å fylle ut regningene for de to, utover godtgjørelse for jobben hadde de krav på å få dekket utgifter til kost og reise. Da klasket bonden en kvittering på fem kroner for lån av telefon i bordet.
- Æ trur itj æ når heim i tide te å få levvert tipplappain, så æ mått no ring te kjærringa og førklar a koss dæm skoill skrivast. Ho fækk innstruks om å færra te haindelsmainnen med lappain straks.
Staten bruker penger på så mye, så jeg attesterte regningen på kr. fem til «nødvendige telefon utgifter». La oss håpe han vant.

Advokat Henrik Munthe, med en sammensatt historie fra den tiden han var dommerfullmektig i Nord-Trøndelag.

Døren åpner seg og inn kommer en høygravid kvinne. Siktede ser på henne, ser på  dommeren og sier misbilligende "du kunne jo sagt at det var en farskapssak".                                                                   
En mann blånektet for å ha slått ned en annen mann i parken. Vitne etter vitne entret retten og utpekte ham som gjerningsmann. En lettere harm dommer utbryter:
- Nå har vi hørt ti personer som alle sier at du har gjort det. Er det ikke på tide å  tilstå?
Tiltalte ser på  dommeren og utbryter: - Ti stykker! Hva er det? Jeg kan stille med minst et hundre som ikke har sett det, forteller Arvid Sjødin.
Han har mer selvopplevd på lager etter mange år som advokat. Blant annet å ha ertet på seg en dommer. Sjødin holdt peptalk for en klient i pausen, hvorpå han fortsatte sin vitneforklaring slik:
- Sjødin har sagt at "her er det ikke fornuften som seirer, men dommeren".
- Selv om de har fått et embete å bestyre, er det langt i fra sikkert at de har sans for humor, sier Sjødin, som i nevnte sak ble kastet på gangen.
Søvn – eller mangel på søvn - har mange ganger skapt morsomme og pinlige situasjoner i retten. Både dommere, sakkyndige og andre aktører dupper av eller regelrett sovner.
- Enkelte dommere er proffe på å sove uten at de avsløres, fastslår advokat Sigurd Klomsæt.
- Dette var verre før da det ikke fantes ventilasjonsanlegg. Rettssalene kunne bli grusomt varme, husker han. En rettssak skal foregå i en rolig tone med høflighet og respekt. Men verbale stikk i siden og sleivspark er utbredt.
Meningsutvekslinger skaper ofte temperatur og irritasjon over motpart eller dommer.
- Jeg har mest sans for situasjonsbetinget humor. Og ikke minst kjappe replikker som kan avvæpne aktor, sier Klomsæt.
Arvid Sjødin forteller om en kollega som bråvåknet da dommeren klubbet for pause. Advokaten prøvde å reise seg, men bena hadde også sovnet. Han veltet over ende og måtte hjelpes ut av rettslokalet.
Den profilerte forsvareren John Christian Elden har selv erfart hvor lett det er å møte seg selv i døra i vår lille verden. Han foreleser på Politihøgskolen for å lære politifolk hvordan de skal opptre som vitner i retten. I slike situasjoner får politiet ofte kritikk av den skarpe forsvarer, som skal forsøke å score noen poenger.
- Etter at jeg i retten i Haugesund en gang stilte kritiske spørsmål til en ung politikonstabel, ble jeg plutselig avbrutt: - Ærlig talt Elden - da du foreleste for oss om dette på skolen, fortalte du at det aldri var noe sjakktrekk å late som man var skråsikker - hvorfor forlanger du det nå?
 Retten lo i alle fall, innrømmer Elden.   
                                                                                     Thomas Sommerset.

Men det skjedde i en rettssak i Trondheim på 90-tallet, der et ektepar ble tiltalt og dømt i samme sak.
Ekteparet hadde vært gift i mange år og var nå i 40-årene. Det meste de foretok seg gjorde de sammen. De dro på tur sammen, vandret sammen i fjellet, bodde ofte sammen med samer når de vandret i fjellet. Var de i Trondheim på besøk hendte det at de overnattet under åpen himmel hvis været tillot det, eller de tok seg inn på området til Teglverket, et industriområde som ofte ble benyttet av de få uteliggerne byen hadde. Og havnet ekteparet i politiets klør etter utagerende opptreden i alkoholpåvirket tilstand, fikk de også tilbringe timer i fyllearresten sammen. Sammen om alt.
I den rettssaken der de begge var tiltalt oppsto en del forviklinger innledningsvis, i det kvinnen ikke møtte til fastsatt tid. Hennes bolde ektemann satt på tiltalebenken, og etter en halv times leting i kjente miljøer i byen ble kvinnen funnet og brakt til rettslokalet i Tinghuset, noe bedugget.
Tiltalen lød på at kvinnen skulle ha begått to tyverier, ektemannen var tiltalt for delaktighet i det ene, samt heleri i forbindelse med det andre tyveriet. Fruen sa seg skyldig etter tiltalen, men ektemannen ikke vedkjente seg heleri, men ett tyveri.
Tyveriet skjedde da paret feiret ektemannen 41. års dag, en noe fuktig begivenhet som etter hvert førte til at fruen i en forretning stjal en veske med 300 kroner fra en disk. Ute på gaten gikk kvinnen til nærmeste skobutikk og sørget for nytt materiale til sine ben, mens ektemannen fikk stukket 100 kroner i hånda som en bursdagspresent.
Noe senere på sommeren rappet de to en kasse med fisk fra en fiskehandler i Ravnkloa, brakte fisken til en verdi av 160 kroner til en leilighet i byen, der kolleger fra rusmiljøet hadde et festmåltid med den stjålne fisken. Det var altså dette de to nå var tiltalt for, og ble dømt for.  Aktor i denne saken var kriminalsjef Per Brodahl ved Trondheim politikammer. Han kjente selvsagt godt til ekteparets bakgrunn da de to ikke var ukjente i politiets strafferegister. Ingen storfugler, riktignok, men godt kjent av lovens voktere.
Kriminalsjefen ba da også i sitt prosedyreinnlegg om at retten tok hensyn til at ekteparet nærmest var uatskillelige, og han anmodet om at de ble idømt like lange straffer. 45 dagers fengsel og erstatning på 160 kroner til fiskehandleren, mente aktor var passende. Og slik ble det.
- Kan vi vente med å sone straffen til i februar? spurte fruen. – Det passer liksom ikke akkurat nå.
Og slik ble det. 45 dagers fengsel på begge og 160 kroner i erstatning til fiskehandleren. Da retten var avsluttet gikk kvinnen frem til aktor, grep ham i hånden og sa: - Jeg synes det var flott, jeg. 45 dager går jo som en røyk!
                                                Finn Åldstedt, journalist i Adresseavisen.