På veggen

– Det er rett og slett de jeg ikke har hatt plass til hjemme. De har hengt her i mange år, forteller han, og viser frem blant andre Kjell Torriset, Even Richardson og Hans Normann Dahl.
– Men hvilke jeg har akkurat her, er litt tilfeldig. Det er ikke egentlig noen idé som ligger bak, sier Lilleby.
Kunstsamlingen er en liten hobby, medgir han, men det går litt i bølger. – Litt etter hva jeg har råd til, sier han. Han kjøper ikke kunst for å tjene penger på sikt. – Skal det være en investering, tror jeg man må kunne litt. Jeg kan ikke nok, mener han selv.
Det som pryder veggene hans, har forskjellig historie, forskjellig opphav og forskjellig stil. Men norske kunstnere født på 1900-tallet dominerer. – Mye er kjøpt på utstillinger her på Gjøvik, sier Bjørnar Lilleby.
– Om du fikk en million å kjøpe kunst for, hva ville du valgt?
– Det tør jeg nesten ikke å ha noen mening om. Det er så mye jeg kunne tenkt meg å ha. Men jeg liker Håvard Vikhagen godt, forteller han. – Og kanskje Frans Widerberg. Ham har jeg litt av hjemme. Eller Håkon Gullvåg, sier Lilleby.

Bjørnar Lilleby på kontoret på Gjøvik, mellom litografier av  Even Richardson (til venstre) og Kjell Torriset.

– Jeg ble fanget av det, av ungene som er uten ansikt og erfaring og som enda ikke er preget av voksenverden. Første gang jeg så det var i Oslo, og jeg orket ikke å ta det med meg på flyet hjem. Vel hjemme i Tromsø hang akkurat samme bilde hos en kunsthandler her, og da måtte jeg bare ha det. Det var skjebnen, sier Tøllefsen.

Tøllefsen er ingen stor kunstelsker og har ikke lastet opp med malerier hjemme. Hun sier selv hun har et A4-hjem med 10-12 litografier. Om hun fikk en million å kjøpe kunst for, ville hun definitivt kjøpt Håkon Bleken. Frem til en eventuell lottopremie vil Tøllefsen gå til innkjøp av noe som kanskje ikke er kunst, men definitivt kultur.
– Jeg leste at Tikken Manus skulle kjøpe seg et piano. Hun er født i 1914, og jeg tenkte at dersom Tikken Manus kan kjøpe seg et piano, så kan også jeg gjøre det. Før jeg leste intervjuet med henne trodde jeg at jeg var for gammel. Nå ser jeg at jeg jo kan ha det i 50 år til. Jeg skal heller ikke kjøpe meg et konsertpiano i teak. Bare et piano med god klang, sier Tøllefsen som har spilt piano siden hun var ung.

Hans kone sa en gang at Langfeldt ikke bare samlet på malerier, men også på malere. Guldbakke er ikke bare omgitt av nordnorsk kunst på kontoret, hun har også dekorert hjemmet sitt med fiskebåter og nordnorske fjell.

- Det er litt tilfeldig hva som er her på kontoret. Angellfamilien hadde en del, og så har vi tatt med oss noen bilder hjemmefra. Men, nå snakker vi om å pusse opp hele kontorlokalet, og da må vi vel investere og tenke mer helhetlig i forhold til hvilken kunst vi har på veggene.

- Har du hatt med deg noe til kontoret?

- Ja, - faktisk et vevd veggteppe. Som student var jeg i Rio de Janeiro. Der kjøpte jeg veggteppet av en finsk kunstner som bodde der. Kunstneren heter Eila, og nå henger teppet på kontoret her i Bodø, sier Guldbakke.

- Ikke mange hadde råd til å skaffe seg kunst som student.

- Jeg jobbet på Ila da jeg studerte, og en innsatt malte et bilde til meg. Han hadde store abstinenser, og jeg brøt reglementet ved å ta ham med meg ut på gangen og snakke med ham. Han var utrolig flink til å male, og ga meg et bilde som heter ”Tilsidesatt” som er et selvportrett av ham. Det er det fineste jeg har, og det henger foran PC’en min slik at jeg kan se på det hver dag. ”Dette skal du ha Hilde, slik at du ikke glemmer meg”, sa han. Han døde like etter at han ble sluppet ut, men jeg glemmer han aldri, sier Hilde.

- Hva ville du ha kjøpt dersom du fikk en million å kjøpe kunst for?

- Noe norsk. Kanskje bodøkunstneren Kari Dahlmo, som maler nydelige, abstrakte bilder i flotte blåfarger. Eller Ida Lorentzens malerier av rom og møbler. Jeg liker også mer modernistiske kunstnere, som Bjørn Carlsen. Han er litt grotesk, men man trenger jo noe grotesk slik at man våkner av og til. Hjemme har vi Hugo Aasjord, og han tar ofte i bruk makabre virkemidler, sier Guldbakke.   

På kontoret til advokat Arnø hos Haraldsen Bydal i Tønsberg, står det et dominerende rødt nonfigurativt bilde på bokhyllen. Han har ikke rukket å henge det opp enda. Kunstneren Trine Greni har laget bilde. – Om du ser godt på det, så er det ikke nonfigurativt, det kommer en elefant gående mot deg, forteller Arnø.  Trine Greni er en anerkjent kunstner, innkjøpt en rekke steder og kjent for sine sterke farger og flere lag i arbeidene.

Arnø har et nydelig stilleben bak døren. – Det må du ikke ta bilde av. Det er min far Ketil Arnø som har malt det, men han liker ikke å vise frem bildene sine. Han har en langvarig advokatpraksis bak seg og har etter han ble pensjonist tatt bachelor i kunsthistorie, sier Arnø.
Advokatbladet tar bilde av bildet likevel.

Både advokat Arnø og Ole Søby som viser rundt, får spørsmål om hva de ville brukt en million til hvis de skulle kjøpe kunst?
De ser på hverandre og grunner lenge, men kommer frem til at de nok ville satset på lokale kunstnere.

– Det er mange gamle jussbøker fra et gammelt bibliotek jeg kjøpte av en kollega, sier Eggen. – Jeg synes det er litt moro med gamle bøker.
På den andre veggen henger det to malerier, det ene forestiller en ung pike. — Jenta som sitter modell er en barndomsvennine av meg fra Svolvær, forteller Marit Eggen. Det andre bildet er av kunstneren Knut Rumohr, fra Sogn, og forestiller fjell og fjord fra Sognefjorden.
– Jeg bodde i Sogn og Fjordane en periode, så bildet minner meg om den tiden, sier Eggen.
– Jeg liker at ting har en historie, at det ikke bare er ting.  Det er heller ikke tilfeldig at maleriet av den unge kvinnen er så sentralt plassert:
– Jeg var i mange år så godt som den eneste kvinnelige advokaten i indre Østlandet og en av to kvinner i Advokatforeningen i Oppland, forteller Eggen. – Jeg har mange kvinnelige klienter, så bildet er også derfor viktig.
— Hva ville du kjøpt hvis du fikk 1 million kroner til å utsmykke kontorveggen?
 — Det er ikke helt sjelden at noen av klientene bemerker særlig det ene bildet jeg har på kontorveggen. De er altså ikke likegyldige til hva som henger der, selv om de har egne problemer å stri med. Jeg mener derfor at poenget med en slik satsing måtte være å gi klientene en kunstopplevelse i tillegg til den juridiske bistanden. Utsmykning av en
vegg er ikke bare bilder, men også annen kunst som vevnader, skulpturer, glasskunst osv. En får mye for et slikt beløp, og jeg ville måtte bruke tid på det prosjektet.
På skrivebordet står en liten skulptur av en hvit kvinne med vinger som liksom svever i lufta.  – Hva symboliserer denne ”svevende damen”?
– Det avhenger av øyet som ser, hva slags assosiasjoner hun gir klientene mine, sier Eggen.
– Kanskje en fri kvinne som får til det hun vil.  

Som høyesterettsadvokat hadde ikke far så mye tid til å male, men om somrene brukte han malingen som avkobling. Nå vurderer han å ta opp malekosten sin igjen. Bildene hans henger hos en rekke venner og familiemedlemmer, men på Høstutstillingen ble han refusert, sier Aase Sigmond og viser frem maleriet av sommerhuset fra Havsøya utenfor Arendal malt av Frithjof B. Sigmond.

- Du har jo utrolig mange bilder på kontoret ditt.
- Familien min har alltid vært kunstinteressert. Også farfar var hobbymaler og kunstsamler. Jeg har fått kunst både til bursdag og jul, og liker det meste jeg får.
- Noen favoritter?
- Gabrielle Kielland, Victor Sparre og Arne Samuelsen er noen av favorittene.
- Hva ville du kjøpt om du hadde hatt en million å bruke på kunst?
- Med så mye penger ville jeg prøvd å få kjøpe noen av klassikerne, som Erik Werenskiold og Harriet Backer. Men, de får man kanskje ikke for en million? Noe eldre Weidemann kanskje? Eldre møbler kan jo også være en form for kunst, og et alternativ, sier Sigmond og klapper på den gamle gyngestolen fra oldemor.
- Jeg fikk ikke lov av samboeren min å ha den hjemme, så den havnet her. Men, den er jeg veldig glad i, sier hun gyngende.
- Kommenterer klientene bildene dine?
- Ja, de går ofte rundt og titter. Særlig kommenterer de et bilde av to ensomme og fortapte bavianer på trikketur. Mange føler seg slik når de kommer hit for første gang, sier Sigmond og springer over veien til Borgarting, der hun har nok en fortapt klient å forsvare.

– Vi ønsket å ha noe atypisk på kontoret, noe originalt og ikke bare kunst og trykk, forteller advokat Kjetil Schonhowd, som har tatt turen ned fra hytta for å møte Advokatbladet. Alle ytterveggene på kontoret har skråtak, noe som gir et lunt inntrykk, men som begrenser mulighetene for å henge kunst på veggene.
– Hvem tar seg av fiskene og renser akvariet, er det dere på kontoret?
– Vi mater fiskene hver dag, og så har vi en leverandør som ta seg av vedlikehold av akvariet og påfylling av fisker.
– Akvariet inngir til ro og fred, og det er viktig at klientene blir møtt i en trygg atmosfære, sier Schonhowd. Han forteller at de til og med har opplevd at klienter nesten har sovnet i sofaen, for akvariet virker så beroligende.
Rundt om i lokalet er det hengt opp flere Astrupkopier.
– Det er viktig å ikke ha tragiske bilder, men friske farger på veggene og malerier i lyse farger, sier Schonhowd. – Klientene kommer hit som regel på grunn av en vanskelig situasjon, og da trenger de ikke bli mer nedstemt av dystre bilder.
– Hva ville du kjøpt hvis du fikk 1 million kroner til å utsmykke kontorveggen?
– Ja, et slikt beløp ville jeg nok i hovedsak benyttet på lokale kunstnere; jeg ville benyttet 250.000 kr på ett av Jakob Weidemanns bilder i serien Impressions from nature, deretter 550.000 kr på bilder av enkelte av Lillehammer- malerne, hovedsakelig Lars Jorde, Thorvald Erichsen og Fredrik Collett, og til slutt 200.000 kr på lokale fremadstormende billedkunstnere. Med andre ord et sterkt lokalt innslag!

Med en samboer som arbeider med kunst og kunstnere, er Kahrs mer enn gjennomsnittlig interessert i kunst. Han har også fått gleden av å treffe og bli kjent med mange interessante og dyktige samtidskunstnere.

– Slettemark var en fantastisk kunstner som også brukte det andre folk kastet og laget kunst av det. Ettertiden viser at det er den provoserende kunsten, den kunsten som evner å engasjere oss, som også blir verdifull i økonomiske termer. Da Slettemark-bildet ble vandalisert utenfor Stortinget i 60-åra, burde jeg ha vært på pletten og kjøpt bildet selv om jeg bare var student, sier Kahrs som også angrer på noe av kunsten han har kjøpt gjennom tidene, for eksempel grafikk i store opplag. – Slik jeg ser det nå, burde jeg heller satset på ett oljemaleri i stedet for 10 trykk.

– Selv om man sier at «kunsten er evig, men livet kort», er det bare tøv å hevde at det enkelte kunstverk varer evig, slik Høyesterett har bestemt det ved at man ikke tillater at et kunstverk kan avskrives eller utgiftsføres. Besøk f. eks. Ullevål sykehus, skoler eller andre offentlige institusjoner hvor falmede, gulnede litografier og trykk henger på rekke og rad. Nye gullrammer hjelper verken på den estetiske, kunstneriske eller økonomiske verdi, sier Kahrs.

Han har heller ingen tro på at kunst generelt sett er god investering i Norge. – Kanskje vil ettertiden vise at det dukker opp en «ny» Munch. Det er en umulig satsing. Kjøp derfor etter hjertet i stedet for å tenke framtidig økonomisk gevinst.

– Markedet for kunst er påvirket av finanskrisen, men selv om det selges mindre, så selges fortsatt det beste. De gode arbeidene forsvinner raskt, sier Kahrs som har følgende råd til advokater som likevel vil investere litt.

–Gå for kunstnere med solid bakgrunn. De gode fagfolkene som kan håndverket. Det er forskjell på hobbykunstnere og profesjonelle kunstnere akkurat som det er forskjell på hobbyjurister og profesjonelle advokater. Det er også forskjell på kunst med nerve og puls kontra «veggdekorasjoner».

 Og hvis du kjøper grafikk, gå for de små opplagene, sier Kahrs.

–Hva ville du selv ha investert i om du fikk en million til å kjøpe kunst?

– Det er kanskje fordi jeg er advokat og litt firkantet i hodet at jeg liker best det kubistiske, og Georges Braque er min store maler. Men, da må du nok føye en null eller to til beløpet, sier Kahrs drømmende, og minner om Slettemarks ord «Ondt skal med kunst fordrives». 

Kontoret til Per M. Ristvedt hos Wikborg Rein er litt større enn de andre partnerkontorene. Men så er han også managing partner på sjette året. På veggen henger to litografier, i sorte enkle rammer som står til de sorte bokhyllene, det sorte skrivebordet og de sorte ringpermene. Bildene hører til firmaets billedsamling og er sikkert bra nok.

Men bak døren henger et flott innrammet diplom fra Kong Harald. Ristvedt har vært generalskonsul for Norge i Kobe i Japan i tre år og utnevnelsen henger på kontorveggen som et minne fra en spennende tid.
– Kombinasjonen av å være generalkonsul for Norge og advokat på WikborgReins Kobe-kontor, var ideell, sier Ristvedt.

I vinduskarmen står det hyggelige familiebilder og en skinnende rød modellbil.

– Jeg er fascinert av biler, sier Ristvedt med ekte entusiasme. – Dette er en Corvette 1959 C1, en av de få bilene jeg ikke har hatt. Ristvedt kjører elbil til jobb, men innrømmer at han er BMW-mann ellers. Den røde modellbilen lyser opp i det strenge kontoret.

Advokatfirma Hellerøys ganger og fellesområder er preget av Hans Petter Hellerøys store kunstinteresse. Graff har også ett bilde fra hans samling på veggen. Men kontoret domineres av hyggelige minner. Han har et fargelitografi av en lokal kunstner, Hans Østeng. – Det liker jeg så godt på grunn av fargene, sier Graff.
Men på bokhyllen bak ham er det samlet en rekke gode minner: Først og fremst en ekte engelsk advokatparykk. – Det er en gave fra familien til advokat Tor Stiklestad som dessverre døde for kort tid siden, sier Graff. – Jeg har også fått gleden og æren av å arve hans advokatkappe. Parykken hviler på et vakkert keramikkegg, men Graff er på jakt etter et ordentlig parykkhode til den.
På veggen henger diplomet fra Fakkelstafetten til OL
i 1994 ved siden av et fargerikt trykk av ungene i ”South Park”. – Jeg fikk bildet av datteren min som ikke trodde jeg turde å henge det opp, sier Graff.
Et vakkert titteskap fra Kina, står side om side med en bronsehest fra Kreta og en liten vase av Benny Motzfeldt i tillegg til en krystallpremie fra Østmarka Golfklubb og vimpelen fra Siggerud IL. Graff har 11 gjennomførte Vasalopp for Siggerud IL.
Midt i det hele sitter en liten pelskledt elg med gult regntøy og spiller ”Singin’ in the Rain” på kommando. – Det er en gave fra Tor Hegle som var adm.dir i NBT Norsk Byggvurdering og Takstinstitutt AS da han sluttet der og flyttet vestover, forteller Graff og løfter ned av veggen hjelm og sveisemaske fra tiden på Hafslund Smelteverk i Sarpsborg.
– Hadde jeg fått en million til innkjøp av kunst, hadde jeg nok kjøpt Elling Reitan, for han har fantastiske farger og former, sier Graff.

– Jeg har samlet siden jeg var liten jente og fikk en liten dukke av mormor. Hun hadde lekt med den da hun var barn, sier Ekker og viser frem dukken som dessverre har fått hodet kappet av. Fort gjort når man gir porselensdukker til ivrige barnehender. Moren til Kari kjøpte stadig nye dukker når hun var i utlandet, og senere kjøpte både Kari og mannen Trond dukker når de var ute på reise.
Det er nesten blitt en familieforeteelse, sier Kari som ikke vet om noen av dukkene er verdifulle. Populære er de i alle fall. Folk som kommer på besøk pleier å gå rett bort til dukkeskapet. I juni kommer ekteparets første barnebarn, ei jente – som etter hvert sikkert får glede av dukkesamlingen.
– Jeg får bare positive reaksjoner av folk som kommer på besøk, selv om noen trekker litt på smilebåndet over at jeg holder på med dette fremdeles, ler hun.

Det er ikke bare dukker som preger veggene til ekteparet Ekker. Kari fikk et Håkon Gullvåg bilde som gave fra en gjeng kvinnelige jurister da hun ble 50, og da de var på Gran Canaria kjøpte de et Lykke Vigen-maleri da de var innom galleriet hans der.

Vigen holdt på å gjøre seg ferdig med et bilde som Trond likte så godt at han ville kjøpe det på stedet. Det fikk han, men han måtte komme tilbake et par dager senere da malingen var tørr, sier Ekker og ler.
– Hva har du på kontorveggene dine, da?
– Der har jeg et bilde av Anne Kathrine Dolven, som gikk en klasse under meg på barneskolen. Hun flyttet til Kabelvåg, og tilfeldigvis var jeg i galleriet hennes. Da hadde vi ikke sett hverandre siden vi var barn, så det var moro, sier Ekker.
– Hva ville du investert i om du fikk en million å kjøpe kunst for?
– Håkon Gullvåg og Håkon Bleken, sier Ekker trondheimpatriotisk.

- Vi får en del kommentarer om den, ja. Det var en kvinnelig klient som ga den til meg etter en sak jeg hadde ført for henne. Jeg vet ikke helt hvorfor hun mente jeg burde få en porselenshund. En vaskehjelp vi hadde knuste halen på den ved et uhell. Hun turte ikke si noe, så hun danderte den bare pent på plass i håp om at vi ikke skulle se den, sier Angen og viser frem den tapede halen.
– Er du ellers glad i kunst?
– Nei, jeg er ikke spesielt interessert i kunst, men jeg liker å ha det pent rundt meg. Hjemme har vi mest bilder av familien, men også et bilde av Bjørn Wiinblad. Den skal forestille en kvinne, tror jeg.
– Jeg ser du har smykket opp kontoret ditt med en svært så kunstnerisk utformet boomerang.
– Ja, den kjøpte vi i Australia da vi var og besøkte datteren min som studerte fotojournalistikk ”down under” for noen år siden. Det var den flotteste ferien vi har hatt, med kenguruer, rafting, ballongferd og snorkling. Vi kjøpte boomerangen fra noen urinnvånere. I alle fall så de sånn ut. Jeg har aldri turt å prøve om den virker, sier Angen begeistret. 

Hun har egentlig flyttet ut hjemmefra, men både atelier og til dels galleri befinner seg i barndomshjemmet. Fint for Axel og kona, som da får henne på besøk oftere enn ellers.

Titti har allerede fått vist bildene sine i Se og Hør, som i tillegg til jungeltelegrafen har ført til at hun har solgt en god del bilder. Hun har gått Westerdals school of communication, og er utdannet interiørkonsulent og eksponeringsdesigner. Nå jobber hun i barnehage mens hun håper på å slå gjennom som kunstner. En yrkesvei som ikke er ukjent i familien Øwre. Axels mor er tidligere førsteamanuensis på Kunst- og Håndverksskolen. Men, noen av hennes produksjoner finner du ikke hjemme hos kretslederen.

– Mor er veverske og har særlig jobbet med florlette vevede kjoler, og det har jeg ikke så mange av, sier Øwre som har arvet mye av kunstinteressen fra moren, selv om klesskapet hans ikke akkurat strutter av morens kreasjoner.
– Vi hadde en polsk kunstner som leide hos oss, Ryzhard Warzinsky. Hans kunstverk er en viktig del av det jeg tidlig ble fortrolig med. Rolf Næsch lærte jeg også tidlig å verdsette, sier Øwre.
– Er du ellers mye på kunstgalleri?
– Ja, jeg benytter muligheten når jeg er ute og reiser. En gang jeg jobbet i New York dro jeg til Museum of Modern Art for å se en stor Matisse-utstilling. Da jeg prøvde å kjøpe billett kom det seks store vakter og begynte å bære meg ut – vannrett. Heldigvis kom en gråhåret eldre mann meg til unnsetning, og beroliget vaktene med at jeg var med ham. Jeg hadde ikke sett ham før, men hans faste museumsvenn var blitt syk og han hadde en billett han kunne bruke til å redde meg ut av knipa. Det jeg ikke visste, var at dette var åpningen av utstillingen og at det kun var museets faste venner som var invitert. Hvordan vaktene skjønte at jeg ikke var blant dem, aner jeg ikke. Mannen som reddet meg forsvant med en gang vi kom inn dørene, etter at han blunket til meg og forsikret om at det var ”no strings attached”…
– Man må jo ofte lide litt for kunsten. Hvilket kunstverk gleder du deg mest over?
– Da må jeg være så subjektiv å si at min datters kunstverk gleder meg mest. Hun har en god variasjon og et levende engasjement. Dessuten er det morsomt å følge alt som ligger bak produksjonen, og vite hvor mye arbeid som er lagt ned.
–Har du også kunst på kontoret?
– Et par malerier fra den norske kystkulturen og et persisk teppe. Det mener jeg også er kunst, når det er skikkelig vevet.
– Det må du vel mene, med en mor som er veverske… Hva ville du kjøpt om du fikk en million å kjøpe kunst for?
–Da ville jeg sett om man kan få et Vermeer-bilde for den summen. Han er definitivt favoritten, sier Øwre med lengsel i stemmen. 

Få advokatkontorer har så mye kunst på veggene som det du finner hos Tallag Andersen. Et stort portrett av tidligere partnerkollega Jens Christian Hauge tegnet av Nils Aas pryder den ene veggen. Aas har gitt Andersen en statue av Henrik Ibsen til hjemmebruk, og skulpturer er noe Andersen er blitt veldig begeistret for. Særlig nevner han skulptør Marianne Houtkamp som en kunstner som klarer å skape liv i dødt materiale.

Også Jens Christian Hauge kom flere ganger innom kontoret for å gi bort noe kulturelt eller kunstnerisk av verdi. Blant annet et selvportrett av Fritjof Nansen. Men, det er verken Nansen eller Hauge som Andersen vil profilere i Advokatbladet. Nei, da er det yngre norske kunstnere som Tina Tobiassen og Lind-Arnold Solstad. Andersen har også Stein Mehren og Håkon Gullvåg på kontoret, men noen favorittkunstner sitter langt inne.

– Det er som å spørre om hvilke av barna mine jeg er mest glad i. Nils Aas var et geni med hendene både i forhold til tegninger og skulpturer i bronsje og treverk. Han var en virkelig begavelse, og en hyggelig og beskjeden mann, sier Andersen.
– Har du flere vegger igjen å henge opp kunst på?
– Jeg har jo plass både på kontoret, hytta og hjemme, selv om det kanskje begynner å bli litt fullt enkelte steder, sier Andersen.
– Hva ville du ha investert i om du fikk en million å bruke på kunst?
– Jeg kjøper ikke kunst for å investere, men jeg ville kjøpt mye mer Marianne Houtkamp, fordi jeg liker godt livet i skulpturene. Blant annet har jeg en lysestake med damer som springer i en ring med lys mellom seg. Utrolig levende, sier Andersen begeistret.

Reier ser ikke på seg selv som en kunstsamler, men mener hun er like kunstinteressert som de fleste fra Jeløya.
- Er du oppvokst på Jeløya, er du vant med å dra til kunstmuseet F15 og se på kunst hver helg, sier hun nøkternt.
Noe mer enn gjennomsnitts kunstinteressert er hun nok, for advokaten har til og med selv tatt i bruk penselen. Hjemme henger et bilde hun har malt selv.
- Det var et bilde jeg malte i raseri, men det får henge oppe. Det er i høyeste grad non-figurativt, og mange mener det er interessant, ler Reier.
Hjemme har Reier både bilder av Ekerby, av den lokale kunstneren Edmund Ree og av Christian Gresvik.
- Jeg liker best et ikke alt for provoserende uttrykk. Det bør heller ikke være for eksperimentelt, men det må gjerne være abstrakt. Jeg synes mye av dagens samfunnskunst er intetsigende. Ofte er det en forklaring bak kunsten, men den gidder jeg sjelden å høre på, sier Reier.
- Hva ville du kjøpt dersom du fikk en million til å bruke på kunst?
- Da ville jeg kjøpt Elisabeth Verp, men ikke for en hel million. Jeg ville nok kjøpt noe av de unge kunstnerne, som vår lokale kunstner Therese Nortvedt, sier Reier.

- Da hadde jeg vært advokat i fem år, og fant ut at jeg hadde fortjent å få malt utsikten fra kontoret. Thiis satt i første etasje i bygget her og malte det i løpet av noen uker, sier Opdahl som selv sitter i andre etasje i den gamle, verneverdige bygget. Under oppussingen for noen år siden lot de bygningen selv bli et kunstnerisk motiv. En av veggene som skulle rives for å få inn en etterlengtet dør, men murpussen skjulte et spill av gamle bjelker i bindingsverkhuset fra 1800-tallet.

- Vi lot det være slik det var, og fikk heller klare oss uten den planlagte døren. Jeg synes veggen er fashinerende og nesten kunst i seg selv, med kryss på kryss av gamle bjelker, sier Opdahl fornøyd.

Opdahl er ellers ikke særlig begeistret for moderne kunst, og liker mer det romantiske. Faren hadde en leieboer i kontorgården som var en italiensk kunstner med et hang til det romantiske gamle Trondheim. Kunstneren, som het Lore som som senere flyttet til Polen igjen, er godt representert både på kontoret og hjemme.

- En dag jeg kom ut fra tinghuset etter en lang dag stod Lore utenfor og malte på et bilde som nesten var ferdig. Jeg hadde tjent noen kroner og hadde dessuten bursdag, så jeg gikk bort til ham og spurte om jeg kunne få kjøpe det når det var ferdig tørket. En time senere tok jeg det med meg hjem, smiler Opdahl og viser stolt frem trondheimsmotivet.

- Hva er det fineste bildet du har?

- Det må være et enormt maleri som Svein Wolle hadde gitt til en utlodning med Amnesty for 15 år siden. Jeg synes Amnesty gjør en viktig jobb, og tok en del lodd. Sannerlig vant jeg det ikke. Bildet heter "Flukt" og er av mennesker i flukt. Jeg liker det godt både fordi det gir assosiasjoner til den jobben Amnesty gjør, og fordi det minner meg om at mange hundre tusen mennesker er på flukt hver dag.

- Om du fikk en million å kjøpe kunst for, hva ville du ha kjøpt?

- Da ville jeg sikret meg bilder av trønderske malere som Haakon Bleken og Elling Reitan. De har vakre bilder som vil ha stor betydning i lang tid, sier Opdahl.

Sekse har malt siden han gikk malerkurs på barneskolen. Nå maler han sporadisk og når han får ånden over seg. Men, malerinteressen er der, og han stikker gjerne innom et kunstgalleri når han er ute og reiser.

Selv om Sekse selv maler ganske så forståelig for folk flest, er det moderne kunst han selv liker å se på. Så kresen er han at han raskt springer gjennom galleriene før han finner et bilde å dvele ved. Og, det er ingen av de kjente kunstnerne som har vunnet hjertet hans.

- Om jeg fikk en million å kjøpe kunst for, ville jeg nok heller ha lett etter noe som hadde farger og motiv som jeg likte, og ikke gå etter hvilken signatur som stod nederst til høyre, sier Sekse nøkternt.

Det han liker av farger og motiv, er heller fargesterkt og modernistisk. I alle fall om vi skal tro bildene vi finner på internett av yndlingskunstneren Kjell Pahr-Iversen. Ikke noe å dvele ved etter en sen kveld på byen, altså. Sekse, som har tre bilder av Kjell Pahr-Iversen er imidlertid frelst.

- Kjell Pahr-Iversen er ikke mindre enn en verdenskjent vestlending. De hadde til og med hørt om ham i Paris, bedyrer Sekse.

Også på kontoret har Sekse bilder av lokale kunstnere, noe som blir kommentert av patriotiske klienter. Sekse er selv vokst opp i et hjem ”tapetsert med bilder”, og bidrar gjerne med noe kunst til familie og gode venner. Men, ikke ett eneste bilde er til salgs.

- Nei, man får et personlig forhold til egne bilder, så solgt blir de ikke, sier Sekse som nå har malt aktivt i ti år.

- Det er et rosemalt bilde jeg fikk av en klient som var spesielt fornøyd. Det var faktisk den første sivile saken jeg hadde her på Hadeland. Vi vant saken, og klienten malte dette bilde til meg. Hun har malt et til, som henger hjemme, sier Lorentsen.
- 
- Får du ofte gaver av klientene dine?

- Nei, ikke ofte. Og som regel blomster og vin. Så dette fatet var litt spesielt.

- Er du ellers opptatt av kunst?

- Egentlig ikke. Jeg har sans for det pene og estetiske, men noen kunstelsker vil jeg ikke si at jeg er.

- Hva har du på veggen hjemme?

- Jeg har kjøpt en noen malerier av lokale kunstnere. Ikke noe nonfigurativt, men noe jeg kan skjønne. Jeg er en enkel mann, og vil ikke ha noe moderne kunst man ikke kan se hva er. Vi har kjøpt flere bilder av Harestuakunstneren Reidun Mathisen, og så har vi flere landskapsbilder som avdøde svigerfar har malt, sier Lorentsen.

- Hva ville du ha kjøpt om du fikk en million kroner for å bruke på kunst?

- Dersom jeg hadde NOK 1 million til å kjøpe kunst for, ville jeg kjøpt kunst av Jevnakerkunstneren Geir Kleppan.  Jeg er historieinteressert og medlem av det lokale historielaget.  Kleppan har deriblant tegnet og malt steder og bygninger som har en lang historie og tradisjon i seg fra Jevnaker, og slik sett bidratt til å bevare det historiske materiale.  I tillegg ville jeg kjøpt glasskunst fra Hadeland Glassverk.  Det ligger generasjoners kunnskap, erfaring, og kunstnerisk innlevelse i det å forme glass, lys og farger til et verk.  Glasskunst gir vennlige og rolige assosiasjoner i en travel hverdag, sier den aktive advokaten.

Denne broren jobber på Hadeland Glassverk, en lokal bedrift jeg ofte stiller innom for å kjøpe meg noe pent. Særlig liker jeg å kjøpe prøver som det bare er laget en eller to av, sier Anita Landre som er ny kretsleder i Oppland.

- Er du ellers interessert i kunst?

 - Ja, det er jeg, og jeg besøker ofte gallerier. Særlig når jeg er på ferie i europeiske storbyer, noe jeg ofte er. Da passer jeg alltid på å få med meg et galleribesøk.

- Hvilken kunst kjøper du selv?

- Lys og farger er viktig. Jeg er glad i vakre ting, også bilder. Særlig begeistret er jeg for de gamle impresjonistene. Men, jeg kan godt like noe som er moderne og interessant, fordi man ser nye ting i bildet hele tiden, og fordi andre kan se noe helt annet enn du selv gjør. Hjemme har jeg mange bilder av den portugisiske kunstneren Julio da Silva, som maler vakkert og drømmende. Vi har blant annet et litografi av ei jente som springer etter sommerfugler.

- Hva ville du ha kjøpt om du fikk en million å bruke på kunst?

- De ville jeg ha kjøpt en skulptur, tror jeg. Jeg har selv danset ballett i mange år, og kunne godt tenke meg en skulptur av en ballettdanserinne som viser anatomien og elegansen og de vakre linjene, sier Landre drømmende. 

- Jeg lå langflat etter Finn Graff og sa at den MÅTTE jeg bare få kjøpe, sier Reiss-Andersen begeistret.
- Har du selv blitt portrettert av Graff?
- Ja, men det bildet så jeg ingen grunn til å kjøpe. Så narsistisk er jeg ikke. Men, det var et portrett som en tegner i Dagens Næringsliv laget som jeg har prøvd å få tak i. Vennene mine mente jeg var presentert som en sort jazz-sangerinne, så den skulle jeg gjerne ha eid selv, ler Reiss-Andersen som enda ikke har fått svar fra Dagens Næringsliv.
Reiss-Andersen hevder selv å ikke være en som løper rundt på gallerier eller auksjoner. Hun sier sågar at hun er ”mer en kaster enn en samler”. Det betyr ikke at hun ikke er interessert i kunst. Den ene eksmannen var maler og animasjonsfilmskaper og etterlot henne en rekke malerier – som nok ikke henger på veggene hennes nå. Med den andre eksmannen drev hun et galleri for japanske tresnitter fra 1800-tallet, såkalte ukiyo-e (umulig å oversette, men betyr noe sånt som ”the floating world”) . Noen av disse henger fremdeles hjemme.
- Dette er utrolig vakre kunstverk på rispapir, som kom til Europa, gjerne som innpakkingspapir for annen kunst som ble sendt, og inspirerte en rekke europeiske kunstnere, deriblant Van Gogh. Tresnittene ble skåret ut av morbærtre, som er et veldig hardt tre. Dermed kunne man trykke opp i store mengder. Nå er mange av de beste trykkene mye verdt, sier Reiss-Andersen.
- Har du ellers noen favorittkunstner?
- Det er nesten umulig å svare på. Jeg tror på det kunstneriske mangfold og egne humørsvingninger. Et maleri skal ikke kjede meg. Jeg tiltrekkes ellers av alle mulige uttrykk, på samme måte som jeg liker forskjellige typer litteratur og ikke kan plukke ut en bestemt yndlingsforfatter.
- Om du fikk en million å bruke på kunst, hva ville du gjort da?
- Jeg ville ikke kjøpt et eneste bilde, men stengt butikken for et halvt års tid og reist rundt i verden for å besøke kunstmuseer. Da ville jeg særlig dratt til National Gallery i Washington og sett Rembrandtutstillingen der. Og, jeg ville dratt til Rotterdam og sett Vermeerbildene som henger der. Vermeer er jeg veldig fascinert av, fordi han har noe umiddelbart og moderne over seg, selv om det er malt på 1600-tallet, sier Reiss-Andersen.   

På møterommet i Hamar har advokatfirmaet hengende et bilde av Oslo-kunstneren Liv Heier. En heller avkledd dame dominerer venstresiden av bildet, som glir rett inn i resten av produksjonen til Heier – et drømmende vakkert bilde med duse farger som kryper inn i hverandre. Med kvinnen i fokus er Magelis bilde nærmest flørtende, noe han til de grader fikk demonstrert kraften i på en heller overraskende måte.

- For en stund siden hadde jeg en klient inne på møte. Han er kjent som en meget nøktern person. Plutselig løftet han blikket og virkelig SÅ bildet. Umiddelbart sprang han bort til det, tok på damen og lovpriste hennes attributter. – Du verden for et bilde, utbrøt han og fortsatte med en lengre utredning om kvinnens hofteparti. Jeg må føye til at vedkommende er gynekolog og at det kanskje var i den egenskap han uttalte seg om bildet.   
Steinar Mageli kjøpte dette store maleriet da Heier hadde utstilling på Hamar. Det er Mageli selv som eier bildet, som havnet på kontorets møterom på grunn av størrelsen.
- Vi har ingen spesiell profil når det gjelder kunst. Noen av advokatene har kjøpt noe til seg selv, så det er litt ymse som henger her. Vi har en vennskapelig dragkamp her på kontoret om hva som er nødvendig av kunst, sier Mageli.
- Men du mener likevel at kunst er viktig?
- Absolutt. Det er vanskelig å gi en rasjonell begrunnelse, men det gir en god følelse å hvile blikket på noe man er begeistret for. Det finnes viktigere ting her i livet enn jussen, sier Mageli.
- Hva har du hjemme?
- Noe forskjellig. Jeg har blant annet Thorolf Holmboe, naturmaleren fra begynnelsen av dette århundre.
- Hva ville du ha kjøpt om du fikk en million til kunst?
- Da ville jeg ha konferert med Galleri Hervold her på Hamar og søkt råd der. Egentlig er jeg ganske enkel, vulgær og plump som person. I alle fall mener enkelte av mine kolleger at jeg har et sjømannsgèn i behold som gjør meg enkel i talemåte og tankegang, sier Mageli.
- Men klientene legger merke til kunsten?
- Noen gjør det, og kommenterer det, og mange flere setter nok pris på at kunsten på veggene gir et tiltalende og hyggelig inntrykk. Det har noe å gjøre med respekt for klientene, og hvordan vi ønsker å fremstå. Dessuten bruker vi som jobber her mye tid på kontoret, og da må vi være opptatt av utsmykningen på veggene.  

- Det er vanskelig å gi en rasjonell begrunnelse for hvorfor kunst er viktig, men det gir en god følelse å hvile blikket på noe man er begeistret for. Det finnes viktigere ting her i livet enn jussen, sier advokat Steinar Mageli i Hamar.

Arne Martinsen er født i Eidskog i 1930 og var en venn av Hans Børli, noe man nesten kan se i bildene hans. Martinsen fordypet seg i de omkringliggende store skoger med dets mystikk, lys og storslagenhet. Noe av storslagenheten havnet på et lite kontor i Kongsvinger, noe klienter med kunnskap om kunst bemerker.

Tore Brænden var en periode svært opptatt av kunst. For 30 år siden kjøpte han maleriet som nå henger over kontorpulten hans. Muligens fordi det ikke er plass til mer kunst hjemme?

- Jeg kjøpte i lang tid opp en del kunst til hjemmet, men måtte etter hvert brekke opp hele veggen for hvert nytt bilde, og til slutt orket jeg ikke lengre flytte på bildene. Arne Martinsen havnet her på grunn av plassmangel, og at det skilte seg ut fra de andre bildene, sa Brænden.

Sammen med Arne Martinsen og andre kunstnere har også Kåre Tveter fått plass hjemme hos Tore Brænden. Kåre Tveter er kjent som ”lysets maler”; naturens og antydningenes kunstner.Brænden er opptatt av fargene og lyset disse bildene gir.  Favorittkunstneren er imidlertid Jacob Weidemann og nasjonalromantikerne som Tidemand og Gude med flere. Det siste er antakelig utenfor rekkevidden, men en fargesprakende Weidemann burde vel få plass hjemme eller på jobb? Om ikke annet kan han jo selge noen av de øvrige?

- Tveter stiger jo, men jeg er redd for at han produserer for mye. Men, hadde jeg hatt en million ekstra ville jeg ha kjøpt Weidemann. Vi har forresten en god kunstner her som nok blir kjent etter hvert; Wanda Elisabeth Hareim. På vigselsrommet i Kongsvinger Tinghus er det et bilde av henne, og jeg liker fargene, sier Brænden.

Hareim gikk i lære hos Widemann, så det er forståelig. Men, Tiedemand og Gude og de andre nasjonalromantikerne?

- Jeg er født og oppvokst i Oslo, og gikk ofte på Nasjonalgalleriet da jeg var gutt, og ble fashinert av disse. Men, non-figurativt er ikke min stil, forklarer Brænden.

Kunstneren Børje Sundbakken er en gammel jaktkamerat av Bjørn Jarbø, og sannelig har de ikke også studert juss sammen. Det vil si, studert og studert.

- Sundbakken var en skikkelig turbostudent, og tok en avdeling per semester. Etter hvert fant han vel ut at han ville satse på kunsten. Nå har han åpnet et galleri på Hamar, og da får han vel god bruk for jussen sin, sier Jarbø.

Det er to jaktbilder Jarbø har sikret seg på veggen til kontoret sitt på Kongsvinger. Det ene bildet er av hans eget jaktlag, mens det andre bildet er fra kunstnerens jaktlag. Ingen av lagene ser særlig jaktkompetente ut. Ironien formelig tyter ut av bildene.

- Sundbakken maler ikke slike bilder lenger, nå går det mest i modernistiske bilder. Han hadde en periode praksis hos Nerdrum og kan også male naturistisk. Jeg liker eventyrbildene hans best, sier Jarbø som har hele ti malerier av kameraten, de fleste hjemme.

- Jeg er ikke så veldig interessert i kunst. Vi har bilder i alle rommene våre, men jeg følger ikke så mye med. Liker best naturalistiske bilder, som Tiedemand og Gude.

Å ha en kunstner som venn betyr ikke bare at det drypper malerier på en for en billig penge. Jarbø har hatt mye moro opp gjennom tiden.

- Da han gikk på kunstskole i Madrid var jeg nede og besøkte ham. Da fikk vi prøvd oss med å tegne akt. Det var veldig moro. Resultatet mitt henger på utedoen på hytta, sier Jarbø.

- De klientene som er jaktinteressert synes bildene er morsomme. Men, man kan ikke ta seg råd til å titte på bilder når man er hos advokat, sier Jarbø og peker på mannen ved siden av seg selv. Det er faren, heller ikke han fremstilt med særlig pondus og verdighet.

Det er ikke vanskelig å skjønne at Johansen helst ville ha blitt noe annet enn advokat. Men, kan man ikke dra på månen selv, kan man alltids sole seg i glansen av de som har vært der.

Johansen har verken et skikkelig kontor eller et skikkelig forværelse der han holder til på låven på Nordstrand de gangene han ikke er ute og reiser. Men snakkisen på kontoret hans er definitivt underskriftene til 60-årenes guttehelter. Selv er han mest stolt over filmbiten.

- Jeg var på auksjon på Southerbyes og kjøpte en filmbit som Charles Conrad, han som var den tredje på månen hadde med seg i astronautlomma si. Jeg vokste opp med romfart og var guttunge da Niel Armstrong gikk på månen og sa de berømte ordene som i motsetning til hva de fleste trodde ikke var de første ordene uttalt på månen. Det var Buzz Aldrin som sa det første; nemlig ”contact lights” for å fortelle at fartøyet hadde landet på fast grunn. Det var man jo ikke sikker på. Jeg er fremdeles fascinert over hva man klarte å oppnå da, med så primitiv teknologi. Hendelsen åpnet verden fullstendig. Alle som er rundt 50 har et forhold til det som skjedde, og for å få klientene til å slappe av snakker jeg om filmbiten. Det virker alltid.

- Du har ikke lyst til å prøve deg som romturist selv?

- Hadde jeg hatt mulighet ville jeg ikke ha nølt, selv om det er en betydelig risiko ved det. Jeg har en venn som jobber i NASA og skal snart til USA for å se en oppskytning av en romferge. Tidligere har jeg vært på romfartsmuseet på National Air & Space Museum i Washington DC. Der kan man faktisk ta på kapselen som Niel Armstrong og Buzz Aldrin lå i, sier Johansen begeistret.

Rett ved bildet er et svart/hvitt portrett av en industriarbeider.

- Det er faren min sier Johansen. - Han begynte i støperi da han var 15 selv om han var begavet. Faren min oppmuntret meg til å få en utdannelse og overvinne klassesamfunnet. Jeg er stolt av den mannen.

– Og den satte du bakpå motorsykkelen og kjørte hjem til Trondheim?
– Det er det jeg forteller i godt lag, neida, den ble sendt med lastebil hele veien. Den kostet også ganske mye, jeg tror jeg ga mellom 15.000 og 20.000 kroner for den.
– Skremmer den vettet av folk der den står på venterommet?
– Snarere tvert imot! Den fungerer akkurat slik jeg hadde håpet. De som sitter på venterommet er kanskje litt nervøse eller aggressive. Rustningen virker som en katalysator og folk får noe å snakke om. Det letter på en trykket stemning når folk kan småprate litt på venterommet. 
– Har du prøvd den noen gang?
– Vi spøker av og til med at det hadde vært greit å ta den på seg når man skal i retten i en vanskelig sak, men foreløpig har den fått stå i fred.
– Er du glad i kunst?
– Ja, og jeg har en rekke flotte malerier som jeg har hengt opp og flere som kommer.
– Hvis du fikk en million kroner som du skulle kjøpe kunst for, hva ville du kjøpe da?
– Jeg ville tenkt meg nøye om, og undersøkt litt rundt omkring. Og så ville jeg kjøpt noe nytt og ukjent, og ikke det etablerte godkjente.

På veggen hos Gunn Marit Indreiten på Ski i Follo er det ikke overfyllt.

- Jeg har nettopp flyttet inn i nye lokaler og har bare to bilder – et trykk etter et berømt maleri av Harald Sohlberg – ”Vinternatt i Rondane” og et abstrakt maleri jeg kjøpte fordi jeg likte fargene.
Advokat Gunn Marit Indreite viser frem bildene som begge henger i resepsjonen i de nye lokalene i jernbanegården i Ski. Det er så nytt at navneskiltet hennes ikke er kommet opp på informasjonstavlen enda.
- Hva ville du kjøpt hvis du vant 20 millioner og skulle bruke det på ett kunstverk?
- Jeg vet akkurat hva jeg ville hatt, jeg ville kjøpt sinnataggen fra Frognerparken. Sønnen min så akkurat sånn ut da han var liten og vi tok et bilde av ham ved siden av skulpturen, og vi måtte le, så like var de den gangen, forteller Indreiten smilende.
- Men først og fremst ønsker jeg meg noe flott å ha på den tomme veggen på kontoret mitt. Langveggen rett imot skrivebordet har foreløpig bare hull etter den forrige leieboeren og venter på et bilde eller et kunstverk som kan glede meg hver dag. Det beste er om jeg kan finne et bilde der jeg stadig oppdager nye detaljer eller nytt innhold når jeg ser nærmere etter. Men det er så vanskelig å bestemme seg, så veggen blir nok uten bilde en stund til fremover.
- Er du glad i kunst?
- Ja, jeg kan glede meg over vakre farger, eller et vakkert motiv. I påvente av at kontorveggen skal bli mer inspirerende, kan jeg glede meg over utsikten fra kontoret. Jeg ser ut mot Ski Storsenter og parkeringsplassen for togpendlerne og åsene sørover i Follo.

På veggen: Advokatbladet begynner fra nyttår en ny serie på sisteside der vi spør advokater hva slags kunst de har på kontorveggen sin.

 Advokat Ernst G. Hansen i Bergen er på tråden med klingende bergensk latter. - Jeg har nettopp flyttet kontor, så nå har jeg god oversikt over kontorveggene, sier han.

- Har du kunstverk på veggen på kontoret ditt?
- Ja, det har jeg. Sogar på flere vegger.
 
- Fortell, fortell!
- Jeg har bl.a. et trykk av Kjell Aukrust som viser tre Kardinaler under et Pavevalg.
Den ene er Solan Gundersen som tente på stemmesedlene.  Han var den eneste som hadde fyrstikker.
Jeg har også et åkle fra Fyresdal, samt bilder produsert av min yngste sønn og et trykk av Thaulow.
Videre bør vel nevnes det klassiske bildet som viser to parter som drar i hver sin ende av en ku mens advokaten sitter på en liten krakk og melker kuen.
Nevnes bør vel også en tegning av Peder Ås som VGs tegner Nygård laget etter at mitt foredrag om Peder Ås i sin tid kom på trykk i Advokatbladet.
 
- Og alt dette har du kjøpt selv?
- Nei, jeg har så liten rådighet over mitt liv at det meste styres av andre - og tilfeldigheter.  Jeg må likevel innrømme at jeg har et forhold til alle bildene.
 
 - Sitter du slik at du stadig ser på bildene dine?
- Jeg har god kontakt med alle kunstverkene. Snakker med de også.
 
- Hva tenker du når du ser på bildene dine?
- Jeg tenker av og til på at når jeg engang har vandret til de evige jaktmarker så vil bildene fortsatt bestå. Kanskje vil de gjenspeile gi et signal om hvordan denne lille advokaten betraktet sine omgivelser. Kanskje vil arvingene tvistes over dem og derved skaffe arbeid for nye advokater?
 
 - Har du bilder på skrivebordet og tør vi spørre av hvem?
- Der har jeg en liten samling av hustru og barn. Barnebarna har jeg satt ved siden av utsikten mot Vågen og Fisketorget.
 
- Hvis du vant 20 millioner i Lotto og måtte bruke det på ett eneste kunstverk, hva ville du kjøpt da?
- Litt av en nøtt! Kunne jeg velge noe som ligger litt på siden, så ville jeg investert pengene i et fond som hadde til formål å rive rådhuset i Bergen - verdens styggeste og mest malplasserte. Alternativet kunne være å fjerne torghandlerne fra Fisketorget og erstatte dem med en gedigen fontene som folk kunne bade i om sommeren - ja, ellers også selvfølgelig.
 
- Favorittbilde eller kunstner?
Det måtte være noe av Nicolay Astrup og et av hans bilder.

Advokat Thor Erik Johansen er synlig stolt av hans gedigne plakat med bilde og signatur av alle de 12 som har vært på månen. Dessuten har han rammet inn en filmbit som har vært på månen og skal ha fått månestøv på seg.

Det er ikke vanskelig å skjønne at Johansen helst ville ha blitt noe annet enn advokat. Men, kan man ikke dra på månen selv, kan man alltids sole seg i glansen av de som har vært der.

Johansen har verken et skikkelig kontor eller et skikkelig forværelse der han holder til på låven på Nordstrand de gangene han ikke er ute og reiser. Men snakkisen på kontoret hans er definitivt underskriftene til 60-årenes guttehelter. Selv er han mest stolt over filmbiten.

- Jeg var på auksjon på Southerbyes og kjøpte en filmbit som Charles Conrad, han som var den tredje på månen hadde med seg i astronautlomma si. Jeg vokste opp med romfart og var guttunge da Niel Armstrong gikk på månen og sa de berømte ordene som i motsetning til hva de fleste trodde ikke var de første ordene uttalt på månen. Det var Buzz Aldrin som sa det første; nemlig ”contact lights” for å fortelle at fartøyet hadde landet på fast grunn. Det var man jo ikke sikker på. Jeg er fremdeles fascinert over hva man klarte å oppnå da, med så primitiv teknologi. Hendelsen åpnet verden fullstendig. Alle som er rundt 50 har et forhold til det som skjedde, og for å få klientene til å slappe av snakker jeg om filmbiten. Det virker alltid.

- Du har ikke lyst til å prøve deg som romturist selv?

- Hadde jeg hatt mulighet ville jeg ikke ha nølt, selv om det er en betydelig risiko ved det. Jeg har en venn som jobber i NASA og skal snart til USA for å se en oppskytning av en romferge. Tidligere har jeg vært på romfartsmuseet på National Air & Space Museum i Washington DC. Der kan man faktisk ta på kapselen som Niel Armstrong og Buzz Aldrin lå i, sier Johansen begeistret.

Rett ved bildet er et svart/hvitt portrett av en industriarbeider.  - Det er faren min sier Johansen. - Han begynte i støperi da han var 15 selv om han var begavet. Faren min oppmuntret meg til å få en utdannelse og overvinne klassesamfunnet. Jeg er stolt av den mannen.

Tore Brænden kjøpte et maleri av Arne Martinsen i begynnelsen av malerens karriere. Det har Kongsvinger-advokaten ikke angret på.

Arne Martinsen er født i Eidskog i 1930 og var en venn av Hans Børli, noe man nesten kan se i bildene hans. Martinsen fordypet seg i de omkringliggende store skoger med dets mystikk, lys og storslagenhet. Noe av storslagenheten havnet på et lite kontor i Kongsvinger, noe klienter med kunnskap om kunst bemerker.

Tore Brænden var en periode svært opptatt av kunst. For 30 år siden kjøpte han maleriet som nå henger over kontorpulten hans. Muligens fordi det ikke er plass til mer kunst hjemme?

- Jeg kjøpte i lang tid opp en del kunst til hjemmet, men måtte etter hvert brekke opp hele veggen for hvert nytt bilde, og til slutt orket jeg ikke lengre flytte på bildene. Arne Martinsen havnet her på grunn av plassmangel, og at det skilte seg ut fra de andre bildene, sa Brænden.

Sammen med Arne Martinsen og andre kunstnere har også Kåre Tveter fått plass hjemme hos Tore Brænden. Kåre Tveter er kjent som ”lysets maler”; naturens og antydningenes kunstner.Brænden er opptatt av fargene og lyset disse bildene gir.  Favorittkunstneren er imidlertid Jacob Weidemann og nasjonalromantikerne som Tidemand og Gude med flere. Det siste er antakelig utenfor rekkevidden, men en fargesprakende Weidemann burde vel få plass hjemme eller på jobb? Om ikke annet kan han jo selge noen av de øvrige?

- Tveter stiger jo, men jeg er redd for at han produserer for mye. Men, hadde jeg hatt en million ekstra ville jeg ha kjøpt Weidemann. Vi har forresten en god kunstner her som nok blir kjent etter hvert; Wanda Elisabeth Hareim. På vigselsrommet i Kongsvinger Tinghus er det et bilde av henne, og jeg liker fargene, sier Brænden.

Hareim gikk i lære hos Widemann, så det er forståelig. Men, Tiedemand og Gude og de andre nasjonalromantikerne?

- Jeg er født og oppvokst i Oslo, og gikk ofte på Nasjonalgalleriet da jeg var gutt, og ble fashinert av disse. Men, non-figurativt er ikke min stil, forklarer Brænden.

Det er ikke mange unge advokater som kan skilte med å ha blitt portrettert av en ekte kunstner. Bjørn Jarbø har til og med sikret seg maleriene, men et aber er det jo. Portrettet er ikke særlig flatterende.

Kunstneren Børje Sundbakken er en gammel jaktkamerat av Bjørn Jarbø, og sannelig har de ikke også studert juss sammen. Det vil si, studert og studert.

- Sundbakken var en skikkelig turbostudent, og tok en avdeling per semester. Etter hvert fant han vel ut at han ville satse på kunsten. Nå har han åpnet et galleri på Hamar, og da får han vel god bruk for jussen sin, sier Jarbø.

Det er to jaktbilder Jarbø har sikret seg på veggen til kontoret sitt på Kongsvinger. Det ene bildet er av hans eget jaktlag, mens det andre bildet er fra kunstnerens jaktlag. Ingen av lagene ser særlig jaktkompetente ut. Ironien formelig tyter ut av bildene.

- Sundbakken maler ikke slike bilder lenger, nå går det mest i modernistiske bilder. Han hadde en periode praksis hos Nerdrum og kan også male naturistisk. Jeg liker eventyrbildene hans best, sier Jarbø som har hele ti malerier av kameraten, de fleste hjemme.

- Jeg er ikke så veldig interessert i kunst. Vi har bilder i alle rommene våre, men jeg følger ikke så mye med. Liker best naturalistiske bilder, som Tiedemand og Gude.

Å ha en kunstner som venn betyr ikke bare at det drypper malerier på en for en billig penge. Jarbø har hatt mye moro opp gjennom tiden.

- Da han gikk på kunstskole i Madrid var jeg nede og besøkte ham. Da fikk vi prøvd oss med å tegne akt. Det var veldig moro. Resultatet mitt henger på utedoen på hytta, sier Jarbø.

Billedtekst:
- De klientene som er jaktinteressert synes bildene er morsomme. Men, man kan ikke ta seg råd til å titte på bilder når man er hos advokat, sier Jarbø og peker på mannen ved siden av seg selv. Det er faren, heller ikke han fremstilt med særlig pondus og verdighet.