I Norge er advokatenes uavhengighet så svakt ivaretatt at danskene har vendt tommelen ned for det norske disiplinærsystemet.
Spørsmålet om uavhengighet har to dimensjoner. For at den enkelte advokat skal kunne være uavhengig må han tilhøre en uavhengig stand. For at standen skal kunne være uavhengig, må den bestå av uavhengige advokater.
La oss starte med advokatenes eget ansvar for å opptre uavhengig.
Hvis et oppdrag medfører fare for brudd på interessekonfliktreglene, må advokatfirmaet si nei til å påta seg jobben. Selv om klienten er et internasjonalt konsern som i mange år har gitt firmaet god inntjening, skal ikke det påvirke beslutningen.
Eneadvokaten på landet må kunne si til bygdas store skogeier at virksomheten hans er ulovlig og bør opphøre - uten at advokaten vurderer om han kan tape fremtidige oppdrag.
Uavhengighetsutfordringen rammer alle advokater, og kommer fra ulikt hold.
Det kan oppstå uforutsette interessemotsetninger mellom to klienter eller det kan vise seg at et saksforhold har forgreninger til en annen klient som man ikke avdekket tidsnok. Reglene er utformet etter føre var-modellen, som en forsiktighetsforanstaltning. Vi ser dessverre at advokatene tøyer regelverket.
Derfor må det finnes et disiplinærsystem.
Dagens disiplinærsystem er uoversiktlig og modent for revisjon. Denne revisjonen bør brukes til en prinsipiell endring ved at staten - som er part i så mange saker - frasier seg den eneretten de i dag har til å frata advokater bevillingen.
I dagens ordning er medlemmene av disiplinærutvalget - som treffer beslutninger i klagesaker i første instans - oppnevnt av Advokatforeningen. De tre øvrige tilsyns- og disiplinærorganene - Disiplinærnemnden, Tilsynsrådet for advokatvirksomhet og Advokatbevillingsnemnden - er oppnevnt av staten.
Dette er en svakhet ved det norske rettssamfunn. I 2006 fikk det danske justisdepartementet utredet ulike modeller for organisering av tilsyns- og disiplinærsystemet. I utredningen ble den norske ordningen avskrevet fordi den ikke sikrer advokatene fullstendig uavhengighet fra statsmakten.
Advokatens rolle som uredd talsperson for klienten må trygges gjennom tydelige prinsipper, og ikke utelukkende være avhengig av den enkelte advokats mot.
Advokatprofesjonen skiller seg fra andre profesjoner ved at advokatene må være maktkritiske. Det er advokatens jobb å sette spørsmålstegn og ta til motmæle ved myndighetenes behandling av klienten. Da følger det at det også finnes en motinteresse - en interesse i at maktkritikken temmes.
Dette ble satt på spissen for en drøy måned siden da det i media ble debattert hvorvidt det er akseptabelt at en justisminister tar kontakt med en advokat i forbindelse med en pågående sak for å dempe advokatens - eller i realiteten klientens - kritikk av myndighetene. Noen hevdet at dette var storm i et vannglass. Vi mener dette ga en sjelden anledning til å diskutere advokatenes uavhengighet i offentligheten; et tema som ellers er vanskelig å synliggjøre.
Under dagens ordning kan det offentlige i prinsippet ikke bare regulere advokatenes adferd i utførelsen av deres oppdrag mot det offentlige selv, men også senere dømme dem for overtramp. Brysomme advokater kan fratas advokatbevillingen. Det viser at det prinsipielle fundamentet for disiplinærsystemet i Norge er for svakt.
For ti år siden ble Domstolsadministrasjonen og Innstillingsrådet for dommere opp-rettet. Bakgrunnen for dette var blant annet ønsket om å ytterligere markere dommernes uavhengighet fra den utøvende myndighet. Den tidligere ordningen kunne oppfattes som prinsipielt uheldig.
Sikres disiplinær- og tilsynsorganene uavhengighet fra staten, vil dette dessuten bringe Norge nærmere tilstanden i øvrige land og den beste praksis som FN og Europarådet skisserer.
Vårt poeng er ikke at advokatene skal passe på sine egne, men vi vil unngå at staten gjør det.
Vi må få en advokatlov som gjør advokatene uavhengig av staten. Disiplinærordningen må forenkles og forbedres. Advokaters taushetsplikt må lovfestes. En lang rekke forhold knyttet til profesjonen må gjennomgås og reguleres. Ved lovgivning bør samfunnet definere advokatenes plass i rettsstaten.