Justiskomiteen 2009-2012

Senterpartiet var aldri noe alternativ for Werp, på tross av at han er skogbruker med 6000 dekar skog. Noe innmark har han også, men den forpakter han bort så han vil ikke kalle seg gårdbruker. Skogbruket tar han seg av selv, både plantingen og ryddingen. Vi har med andre ord en justispolitiker som kan håndtere en motorsag. Motorsykkelbander kan han også håndtere, men det kommer vi tilbake til senere i intervjuet.

– Jeg var aldri i tvil om at jeg ville jobbe med skog, men jeg visste at utviklingen gikk slik at jeg ikke kunne leve av det, derfor spedde jeg på med økonomi og politikk, sier Werp.

På formelle tilstelninger og i politiske sammenhenger ser Werp ut som en typisk høyremann, en slik som vi med fordommer bare kan forestille oss i en kontorjobb med minst en sekretær som ordner opp med det praktiske. Men, i tillegg til å ha studert bedriftsøkonomi på BI har han også befalsutdanning fra forsvaret og han er utdannet skogtekniker. Etterpå jobbet han som rådgiver i Norsk Skogeierforbund.

– Jeg ville gå den veien og heller jobbe politisk for å endre rammevilkårene på den måten. Det var utenkelig for meg å jobbe mot utviklingen. En næring kan ikke basere seg på statlige overføringer. Da gir man opp noe av friheten. Høyre vil ha overføringer til landbruket, men det må ikke bli et underbruk at Staten. Vi vil heller ha frihet og større ansvar, og at flere slipper til. Odelsloven holder mange utenfor. Det er ikke sikkert at det tjener næringen å være ekskluderende og eksklusiv i forhold til hvem som slipper til. Høyre vil ha en kritisk gjennomgang av odelsloven for å sikre en bedre rekruttering. Med dagens lover og konsesjoner får man mange skjevheter, sier Werp.

– Var det derfor du valgte justiskomiteen?

– Nei, det var det ikke. Jeg var ordfører i Øvre Eiker fra 1999-2009, i en periode der vi hadde store problemer med MC-klubber. Vi hadde både Outlaws og Hells Angels i kommunen, og for å presse dem ut klarte vi å mobilisere bredt, både tverrpolitisk og i forhold til innbyggerne. Politiet klarer ikke å bekjempe dette alene. Vi klarte å presse ut Outlaws, men Hells Angels er fremdeles hos oss. Øvre Eiker var den første kommunen som tok i bruk plan- og bygningsloven for å presse MC-klubbene ut, i tillegg til at vi jobbet mye med holdninger.
Folk tror de nevnte MC-klubbene er relativt ufarlige, men i realiteten er de i følge Kripos blant landets best organiserte kriminelle nettverk. Man ser det bare ikke så tydelig, for de har utviklet seg til å bli bakmenn som sitter å høste gevinsten av andres kriminalitet. Høyre ønsker en bredere koordinering
av innsatsen fra departementets side, og har levert et representantforslag som peker ut en strategi for å bekjempe MC-kriminalitet, sier Werp.

– Er det vanskelig å få gjennomslag for slike forslag når dere sitter i opposisjon?

– Vi opplever nok at når vi presser på den rød/grønne alliansen og på politisk ledelse i departementet blir de defensive og bruker standardsvaret at de bruker mer penger enn hva Bondevikregjeringene gjorde. Det opplever jeg som avsporende. Regjeringspartiene sitter jo
ikke på alle svarene, men vi blir alltid avfeid med det samme svaret. Justisministeren er genuint engasjert i disse problemene, men politisk sett blir både han og justispolitisk ledelse introvert og bare opptatt av fortreffeligheten av egen politikk. Det ville styrket oss alle
sammen om vi fikk til tverrpolitisk enighet om hovedsakene justisfeltet, men mitt inntrykk er at alle ideer og svar skal komme fra departementet. Det skaper ikke eierskap, engasjement og en bred forståelse for politiske grep som må gjøres, sier Werp.

– Men, Storberget har jo rett i at det nå brukes mer penger på politiet enn tidligere.

– Det handler ikke bare om penger når man skal løse kriminalitetsproblemene, men om holdninger, organisering, arbeidsformer og juridiske rammeverk. På lang sikt er det særlig
justispolitikken som skal være verktøyet for å forhindre kriminalitet. Jeg opplevde en sterk mobilisering mot MC-gjenger i Øvre Eiker, og befolkningen ga kommunen full dekning. Det var ikke spor av lokal rekruttering, selv om vi unngikk å demonisere enkeltmenneskene i
MC-klubbene. Det var verdivalget vi demoniserte, at klubbene setter deres egne lover over norsk lov. Støtter man disse verdiene er man ikke velkommen i kommunen, sier Werp.

– Aner jeg her en litt naiv holdning om at folk vil velge det riktige om de bare får informasjon nok?

– Jeg har tro på det gode i samfunnet. Det er de positive kreftene som skal endre samfunnet.  Når man klarer å få til en felles virkelighetsoppfatning klarer man også å få til en tverrpolitisk
enighet. På 90-tallet hadde Øvre Eiker problemer med nynazister. Også det klarte vi å bryte, og det er nyttig å se at mobilisering nytter. I rettsstaten og demokratiet utløser det sterke, positive krefter og forebygger en negativ utvikling. Men, man må være tålmodig, det løser
seg ikke over natta, sier Werp.

– Hva gjør du når du ikke står på barrikadene eller jobber med motorsag?

– Jeg er en godt utviklet lesehest. Jeg sluker bøker, både faglitteratur og annen litteratur. Jonathan Franzen: "Frihet" er den siste, og den anbefales på det varmeste, sier Werp.

– Har du noen andre evner man ikke ville gjettet ved første øyekast?

– Jeg er skapprogrammerer og har programmert webapplikasjoner og databaser i en årrekke. Men, det har jeg altså ingen utdannelse i, ler Werp og spanderer bort den siste biten av ”Smil”-sjokoladen han så galant brakte med seg til bordet i stortingskantina.

BT: Et par uker etter intervjuet giftet Werp seg. Hun jobber på et gårsysteri, han er skogbruker og sammen har det et barn på halvannet. I tillegg rekker Werp å være heltidspolitiker i justiskomiteen.

Det var som ordfører i tiden da hele Ringsaker kokte av rasister og anti-rasister og Arne Myrdal tok store deler av Dagsrevyens reportasjetid at Lillehovde opplevde sitt annus horribilis. Det vil si – trakasseringen foregikk over flere år, og det er utrolig at ikke Lillehovde tok med seg familien og flyttet utenlands. Fremdeles har både Lillehovde selv og resten av familien vanskelig med å snakke om disse vanskelige årene.

- For det meste gikk det i anonyme trusler, på telefon, i brevs form eller på andre måter. En gang fikk vi en hvit kanin i postkassa – knivdrept. En annen gang vi skulle hente posten veltet det ut gjeddeinnmat. Vi hadde sporing på hustelefonen vår, men de fleste truslene kom fra automater i Oslo, Brumunddal og Skjetten. Ofte bestilte de ting fra postordrefirma til meg,  blant annet dameundertøy og sexleketøy. Jeg gjorde det til vane å ringe postordrefirmaet og be dem sende meg orginalblanketten. På en av disse fantes det fingeravtrykk, og vi fant synderen i Brumunddal. Det var en mann på rundt 30 som var leder av rasistgjengen vi mistenkte for truslene. Han ble dømt, men de mer alvorlige tingene fikk vi aldri dømt noen for, sier Lillehovde.

Han har i ettertid lurt på hvordan han og familien klarte å leve med drapstrusler hengende over seg. Det kunne ringe folk midt på natta og si at han skulle drepes dagen etter. Etter et par timer ringte telefonen på nytt uten at det ble sagt noe. Da var det ingen som fikk sove etterpå, og i nettene som fulgte sov alle på ank.

- Selv om du ikke tror på truslene, ligger du der og venter på neste telefon. Da trenger de ikke å ringe de neste tre ukene, du sover uansett dårlig, sier AP-politikeren.

Den gang var det ikke noe apparat som tok tak i ordføreren og hans familie, men presten i Brumunddal var en god støttespiller. Trakasseringen tok ikke slutt før det ble arrangert et møte i Oslo der Lillehovde snakket om hvordan det opplevdes for ham personlig å bli utsatt fra disse truslene. Selv om media ikke var til stede på møtet, stoppet truslene umiddelbart.  Lillehovde har lenge reflektert hvem det var i salen som ga beskjed videre om at nok var nok, men blant de tilstedeværende i salen satt også advokaten til noen av de mistenkte.

- Jeg hadde en niåring på den tiden, og han syntes ordførerjobben var en drittjobb. Tidligere jobbet jeg som industriarbeider og produserte gravemaskiner. Da var han med meg på jobb og satt bak spakene. Jeg var også i brannvesenet, og sønnen min mente han hadde en ideell far frem til jeg ble ordfører. Da ble det bare dritt og jævelskap, sier Lillehovde som tross alt prøver å huske de gode tingene.

- Jeg satte vel spor etter meg både lokalt og nasjonalt i kampen mot fremmedfiendtlige holdninger, og en av de store og gode hendelsene var da 4500 av 9000 Brumunddøler snudde ryggen til Arne Myrdal da han talte på et folkemøte i 1993, sier Lillehovde.

Overgangen fra 15 år som ordfører til en mer anonym tilværelse på Stortinget har vært stor for AP-politikeren, som innrømmer at han er passe utålmodig av seg.

- Før kunne jeg ringe partikolleger på Stortinget og lure på hva i alle dager de drev med der inne. Nå er jeg en av dem. Som ordfører gjør du vedtak den ene uken og ser at det skjer noe to uker etterpå. Her går det veldig tregt.

Arbeidsformen her har vært en aha-opplevelse. Jeg trodde man diskuterte mer politikk i komiteen, men der fordeler vi saker og legger opp fremdriftsplaner for de forskjellige saker. I komiteen diskuteres politikken kun gjennom merknadsskrivning. Egentlig er det ikke før nå at jeg har forstått hvor flott det er å være ordfører, sier han.

Når vi spør om ambisjoner og fremtidsvyer blir han et øyeblikk svar skyldig. Han sier selv at han ikke ”har all verdens erfaring på justisfeltet” og at læringskurven har vært bratt.

- Nå må du huske at jeg er 62 år og har mesteparten av livet bak meg, og da legger man ikke opp til noen stor og lang karriere på stortinget. Først og fremst skal jeg som medlem i stortingsgruppa til arbeiderpartiet støtte opp under partiets politikk, og i særlig grad følge aktuelle saker innenfor justisfeltet.

- Men du har vel noen justispolitiske hjertesaker?

- Jeg brenner for innholdet i soningen og rehabiliteringen etterpå. Der har vi mer å gjøre. Og vi må ha nok soningsplasser og varetektsplasser. Når politiet får mer penger, merker man det i hele linjen fra domstolene til fengselssystemet. Hele AP fraksjonen er opptatt av dette og vi arbeider hver dag med disse utfordringene  sier Lillehovde.
 

Egentlig hadde Oppebøen Hansen tenkt å gi seg etter hele fire perioder på Stortinget. Bare tre andre stortingspolitikere har like lang fartstid som Ap-politikeren, og han sa fra seg sin sikre plass for å sikre yngre krefter muligheter til å påvirke. Selv om han skrev seg opp på en usikker tredjeplass på lista i Telemark, endte han nok en gang i stortingskorridorene. Denne gangen i justiskomiteen.

Komitébytte er bra
¬- Det var tilfeldig. Jeg vil ikke bli en ensidig fagpolitiker, og har derfor alltid vært opptatt av å bytte komité, sier Oppebøen Hansen som for 17 år siden fikk en tøff start i den nyopprettede Kontroll- og konstitusjonskomiteen.
- Her satt det en rekke proaktive politikere, som Kjellbjørg Lunde, Jan P. Syse, Tom Thoresen, Carl I. Hagen og Petter Thomassen, og arbeidet var turbulent. Bare daværende finansminister Sigbjørn Johnsen fikk 4-5 mistillitsforslag mot seg i perioden. Komiteen startet også med åpne høringer, og vi fikk Lund-kommisjonen i fanget. Riksrevisjonen innførte da forvaltningsrevisjon som skulle se på om regjeringens arbeid var i tråd med det Stortinget bestemte. Arbeidet i komiteen var utfordrende, og jeg hadde stor glede av å lære mye om konstitusjonen. En del av det vi gjorde var jo også helt på sin plass, selv om komitéleder Thomassen var overivrig til tider, sier Oppebøen Hansen.

Alternativet er Posten
Hadde han ikke kommet inn på sin femte stortingsperiode hadde han antakelig gått tilbake til jobben i Posten, der han begynte i 1969 og har hatt permisjon fra de siste 17 årene. Han jobbet med alt fra pakkmester til vaktleder. I en overgangsordning ble han ”overpakkmester i særklasse” og fikk topplønn med en gang. Selv sier han at han har hatt veldig god nytte av posterfaringen.
- Jeg er for eksempel veldig godt kjent i Oslo, og er ofte fyrtårn når vi går i gatene her. Uansett hvor vi er hen vet jeg hvilken retning vi skal, sier han.
Postjobben er ikke den eneste jobberfaringen han har hatt god nytte av. Som 17-åring dro han til sjøs og var et år på bøljan blå.
- Det var en god skole i å bli selvstendig, men jeg tror ikke jeg ville sendt mine barn ut på en sånn reise, sier Oppebøen Hansen som selv har tre barn og ti barnebarn. - Nå begynner det å bli så mange at jeg må begynne å planlegge budsjettet til jul i mars. I jula inviterer jeg til familieselskap. Jeg liker å stå på kjøkkenet og lage mat, men det er en utfordring å lage mat til 18.

Mot til å spørre
60-åringen som har sittet på tinget siden han var 43 har vært innom flere komiteer enn de fleste. Fra kirke- og utdanning til kommunalkomité og næringskomité. Justiskomiteen tar han på strak arm.
- Det er mange paragrafer, ja. Men en spennende komité, og det handler jo om trygghet for folks hverdag. Samtidig er det et innfløkt område, ikke noe man lærer på en dag. Språket er dessuten veldig internt, men min policy er at man aldri spør om noe dumt. Uansett hva det handler om må man være modig og spørre, sier Oppebøen Hansen.
Han er fornøyd med dagens politiske ledelse og skryter av at de er flinke til å presentere og diskutere ting i storfraksjonen (regjeringsfraksjonene) før sakene legges frem.
- Da stiller ledelsen mannsterke opp, gjerne med fem stykker inklusive justisministeren. Departementet er flinke til å prioritere arbeidet her på Stortinget, og forstå hvor viktig kontakten med stortingspolitikerne egentlig er, sier Oppebøen Hansen.

OSSE-representant
Han er folkelig og lett å snakke med, men man merker at det virkelige engasjementet kommer frem når han får snakke om parlamentarikerforsamlingen i OSSE, der han har vært representant siden 1997. Hans lange internasjonale erfaring er årsaken til at han har hovedansvar for internasjonale saker i justiskomiteen.
- Jeg trodde jeg skulle få lite å gjøre med det hovedansvaret, men det har vist seg at jeg har hatt flest saker som ordfører eller skyggeordfører når innstillinger i stortinget skal behandles, sier Oppebøen Hansen..
Han har vært valgobservatør og sett demokratiutviklingen både i Øst-Europa og i Afrika. Hele 15 valg har han observert, nå sist i Ukraina.
- Det er utrolig spennende å kunne komme ut og treffe vanlige folk i gata ute på landsbygda. Det har gitt med kunnskap om mange land som ofte har det mye verre enn det man får inntrykk av når man leser om det i avisa. Min mest kritiske opplevelse var i Azerbaidjan i 1999. Vi var i Baku der det florerte av juks. De lokale ville ha oss vekk fra valglokalet, og det ble basketak mellom opposisjonspolitikerne. Det rådet en ekkel uhyggestemning. Vi telte opp ca18% avkrysninger i manntallet, mens de selv senere rapporterte om 65%. Tydelig juks, med andre ord, sier Oppebøen Hansen og minnes at det var uro også da han var valgobservatør i Georgia og Armenia.

Uformelle møter
Gjennom OSSE treffer man kollegaer fra Øst-Europa, og kan ta opp saker med dem på en uformell måte. Det er ikke sikkert at de en gang er klar over problemene. Terskelen blir mye mindre når man blir kjent med dem, sier Oppebøen Hansen som ikke er avvisende til å hjelpe Storberget med å diskutere soningsoverføring med dem ved neste korsvei.
Helt enkelt har det heller ikke vært å være valgobservatør i vestlige demokratier. De fikk problemer med å utføre arbeidet sitt selv da Obama ble valgt.
- Vi var i Ohio og trodde alt var fritt og liberalt, men de ville ikke en gang gi oss tilgang til valglokalene, og det har jeg ikke en gang opplevd i østblokklandene. Men, det var moro. Vi hadde VIP-plassering på et valgmøte med Obama. Folk hadde stått i kø i ti timer, da Bruce Springsteen spilte før Obama kom på scenen. Det var litt av et show, sier Oppebøen Hansen.

Lange dager
Kona bor i Telemark og har flere ganger ymtet frempå om å flytte etter mannen til Oslo. Det er han ikke så begeistret for.
- Jeg jobber ofte 15-timersdager, og med min døgnrytme hadde det ikke passet med et familieliv. Det ville heller ikke vært noe liv for henne å sitte i en leilighet i Oslo og ventet på meg. Dessuten er det greit å ha et varmt hus å komme hjem til i helgene. Man skal jo tross alt også pleie lokalmiljøet, sier Oppebøen Hansen.
Når vi spør om justispolitiske hjertesaker nevner han velferdssamfunnet i vid forstand, at man skal legge til rette for trygghet og velferd. Samtidig vil han ha en human soningshverdag, og her er han redd for at vi ikke er like flinke ovenfor alle fangegruppene. Uansett er det et mål at alle skal tilbakeføres, understreker han.

Salærsatsen er bra som den er
Jeg har visjoner om et politi som kan gjøre jobben på en god og kvalitetssikker måte. Det samme gjelder for dem som jobber i kriminalomsorgen og i domstolene. Politiet må også ha tilgang på den beste teknologien for å være effektiv, sier Oppebøen Hansen. Vi går nå mot tøffere tider økonomisk og finansministeren har varslet at det er viktig at man i løpet av få år kommer tilbake til handlingsregelen. Da er det mange som får noen utfordringer og ingen blir forskånet for disse økonomiske utfordringene, heller ikke domstolene. Han er heller ikke bekymret for den offentlige salærsatsen.
- Advokater får nok som det er og klarer seg bra, legger han til.

Spiller gitar på fest
Partikolleger og andre kolleger som kommer innom bordet vårt i stortingsrestauranten gir Oppebøen Hansen de beste skussmål om å være en grei kar. Dessuten kan han spille gitar og drar gjerne en låt på fester, har vi fått nyss om.
- Hvem har sagt det? Ja, jeg er glad i sang og musikk, og setter gjerne i gang allsanger og surr i sosiale samkvem. Jeg har faktisk hele syv gitarer, men jeg kan bare 2-3 grep mer enn Sputnik, så noen virtuos er jeg ikke. Det viktigste er å delta. Jeg spiller på det meste og er altetende i forhold til musikk. Favoritten er 60-tallsmusikk. Til jul fikk jeg både Beatles-boksen og Pink Floyd-boksen. Jeg har kjøpt meg en elektrisk ”peis” til hybelen min, og jeg koser meg skikkelig foran den med et glass vin og god musikk, sier Oppebøen Hansen som også har et par andre hobbyer å skilte med:
- Jeg er frimerkesamler og har alle førstedagsstemplene fra 1975 og oppover. Dessuten er jeg glad i radioer, til kjerringas store fortvilelse. Jeg hadde 36, men har prøvd å slutte, så nå har jeg vel færre. Det vil si, nå har jeg begynt å kjøpe DAB-radioer. Jeg ser sport og nyheter på TV, men ellers går det i radio. Særlig P1, som er Norges beste, sier Oppebøen Hansen overbevisende.

Grunnen til at Chaudhry kom inn, var at han er vara for Heidi Sørensen. Det vil si – Heidi Sørensen er vara for Kristin Halvorsen og Heikki Holmås. Da Sørensen gikk inn som statssekretær, var døren åpnet for Chaudhry. Siden Olav Ballo ville inn i Helsedepartementet igjen, var det en åpen plass i Justiskomiteen. Det synes Chaudhry er veldig spennende. I motsetning til Olje- og energikomiteen  hvor han var vikar for Sørensen da hun hadde mammaperm 3-4 måneder for ett år jobbet han med ”olje og gass og forurensing” som han sier.  Jusitidepartmentet bringer meg nærmere menneskene, understreker Chaudhry.

- Men, man må sette seg skikkelig inn i sakene, sier Chaudhry som ikke har vært borti juss tidligere. Chaudhry kom til Norge da han var 20 år og giftet seg med en norskpakistaner. Han er ufaglært, men kon raskt inn i det norske samfunnet. Han tok alle de språkkursene han kunne ta, og dro nytte av at hele familien snakket godt norsk og var flinke til å dra han med seg i samtalen.

Fra avisbud til regjeringskontoret

Chaudhry har alltid vært politisk aktiv, men begynte med å jobbe som sjåfør på t-bane og buss. Han med aviser og ”alle de tingene man kan gjøre som innvandrer i Oslo” (er det noen som nagler her?). Senere ble han fylkessekretær  i Oslo SV. 46-åringen ble nemlig raskt dratt inn mot venstresiden i norsk politikk.

- Jeg var 14 år da Pakistan fikk en politisk turbulent periode med det tredje militærkuppet der statsministeren ble avsatt og hengt. Vi ble dermed dratt inn i debatten selv om vi var unge. Da jeg kom til Norge meldte jeg meg inn i frivillige organisasjoner som jobbet for integrering, noe som ga meg en naturlig overgang til politikken, sier Chaudhry som gikk inn i SV i 1991, ti år etter at han kom til landet.

- Fordelingspolitikken lå meg veldig nær. Folk føler seg ikke med dersom de ikke har en eierrett på ressursene. Man må ikke føle seg marginalisert, da engasjerer man seg ikke, sier Chaudhry som mener det er en misforståelse at norskpakistaneren ikke engasjerer seg.

- 5 av 6 representanter med minoritetsbakgrunn på Stortinget har  hatt  pakistansk bakgrunn. Selv ser jeg ikke på meg som innvandrer. Jeg har vært det en gang, men er det ikke mer. Nå er jeg en del av det nye Norge, og håper jeg klarer å inspirere andre borgere med minoritetsbakgrunn  til å engasjere seg. Jeg håper at de ser  at det går an å jobbe seg opp, fra gulvet til et regjeringsparti.

- Hvilke hjertesaker har du som justispolitiker?

- Først og fremst å skape trygghet i nærmiljøene, både i det offentlige rom og rundt kjøkkenbenken. Det er altfor mye vold rundt kjøkkenbenken. Altfor mange kvinner blir utsatt fro vold fra sine menn. Barn blir enten selv utsatt for vold eller ser at moren er det. Det offentlige rom må være trygt for kvinner. De må ha rett til å være der de vil, og der samfunnet trenger dem, f eks. i folkevalgte organer. Dessuten vil jeg jobbe for å gjøre justisforvaltningen rasismefri. Utfordringen blir å få forvaltningen til å møte folk som de er, og ikke ut fra hvilket språk eller hvilken religion de tilhører. Hele linja fra justisministeren til fengselsledelsen og kriminalomsorgen må bli bevisste på at det er et nytt samfunn vi nå står ovenfor.

- Hvordan synes du vi har gjort det til nå?

- Norge har klart å utvikle et moderne samfunn som er kommet lengre enn andre steder. Vi er lysmaster for andre samfunn. Folk ser opp til den norske modellen. Dette er det grunn til å være stolte av og fornøyde med. SV’s grunnprinsipp passer godt til en av hovedtankene i Islam, nemlig minst mulig avstand mellom mennesker, og best mulig ressursforvaltning. Prinsippene er grenseløse og menneskelige (jeg ville ha fjernet detet. Det tar fokuset vekk fra det jeg ønsker å formidle her.). Individet står i Norge i sentrum for samfunnsbyggingen. Da mister eliten makten, fordi de blir begrenset av rettsprinsippene. I Pakistan kan statsministeren beordre politimestrene, mens i Norge hadde statsministeren først måtte få vedtatt en ny lov. Det er en konstitusjonell trygghet.

- Er det ekstra press å sitte som innvandrer i et regjeringsparti?

- Nå har jeg ingen trang til å vise at en politiker med minoritetsbakgrunn kan gjøre det like bra som andre, men forventningene fra andre er der, og jeg har ambisjoner om å  leve opptil dem. Selvsagt blir det en ekstra dimensjon i det når man i tillegg representerer et regjeringsparti. Det skulle bare mangle at det er et press på SV. Etter 40 år som opposisjonsparti er det en berettiget forventning om at vi får til noe. Vi mener vi har klart å levere mye, og vil fortsette med det.

- Hvor vanskelig er det å dra AP mot venstre?

- Det er enighet i SV og AP om hvordan vi skal drive justissektoren, så SV er fornøyde med samarbeidet. Men vår jobb er å overtale kollegaene til å drive en politikk som ligger i fellesskapet AP/SV. Både i forhold til å realisere Soria Moria, og for å videreutvikle vår egen politikk.

Drømmer om Tromsø

Chaudhry har fire barn, to store fra det første ekteskapet, og to gutter på 10 og fem år. Den eldste jenta har allerede begynt på jusstudiet, mens de yngste går på skolen og spiller i korps. Chaudhry drar ikke ofte hjem til Pakistan, og reiser heller til nye steder i inn- og utland. Et av de stedene som imponerte ham mest, var Tromsø.

- Vi fisket på brygga der, og fikk mange fisk. Guttene forelsket seg i byen, og snakker ofte om å dra tilbake dit. Ellers har jeg vel ikke så mye fritid å snakke om. Det er ungene som er min fritidsaktivitet, bedyrer Chaudhry.   

Frem til nå har justiskomiteen vært som et gigantisk familietreff, der enigheten og velvilligheten har ligget i tykke lag, også blant opposisjonen i komiteen. Nå er det imidlertid utsikter til å få i gang noen flere debatter på komitémøtene. Høyrepolitiker Andre Oktay Dahl har de to siste årene funnet tilbake til sine tyrkiske røtter, og føler på hva det betyr. Blander han litt sydlandsk temperament med en solid juristutdanning kan det godt hende at Høyre vil føre litt mer opposisjonspolitikk, også i den hyggelige justiskomiteen.

Det er lett å undervurdere den unge, kjekke stortingspolitikeren. Men, dette er hans andre periode på Stortinget. I forrige periode satt han som vara for Jan Pettersen, i den heller tunge kontroll og konstitusjonskomiteen. Der satt han ikke stille, for å si det slik. Selv i posisjon klarte han å være hjertelig uenig i det nye lovforslaget fra egen regjering som skisserte opp nye grenser mellom politikk og forvaltning. Da, i 2001, var André Oktay Dahl enda ikke ferdig på jussen, men skrev oppgave om riksrevisjonens innsynsrett i forvaltningens dokumenter. Han mente det nye forslaget fra Bondevik-regjeringen var dårlig, og kjempet i to år i kontroll og konstitusjonskomiteen og internt i Høyre for å få endret forslaget. Det klarte han, stort sett.    

- Det var fantastisk spennende, og en god skole i hvordan politikken fungerer, å sitte på innsiden av et lovarbeid. Dette var en kamp mellom embetsverk og departement på den ene siden og Riksrevisjonens mulighet til å kontrollere på den andre. I slike saker blir jeg sta, når det handler om forholdet mellom Storting og regjering og muligheten til å drive effektiv kontroll, sier 31-åringen.

For snever partipolitikk

I tillegg til de to periodene på Stortinget har Dahl sittet en periode i kommunestyret i Rælingen, to perioder i fylkestinget i Akershus og vært leder av kontrollutvalget der. Han ble politisk vekket allerede i 6-årsalderen da han så på Gro/Kåre-debattene på TV, og gikk inn i Unge Høyre allerede i 1991. Men, han er fremdeles usikker på hvor mye han skal legge inn i politikken.

- Jeg synes til tider at politiske partier blir for snevre. Man skal tenke innen rammene av et gruppenotat. Fremdeles er jeg usikker på hvor mye tid jeg ønsker bruke på politikk, og jeg er ambivalent ovenfor partipolitikk. Er det egentlig der man får gjort mest? Man sosialiseres inn i en tenkemåte som er for innadvendt. Men, samtidig; er man et politisk menneske, så er dette stedet for samfunnsengasjement. Det virker som at jeg blir mer og mer usikker for hvert år om hva jeg skal bli når jeg blir ”voksen”. Kanskje jeg kan kombinere juss og politikk, for eksempel ved å jobbe med menneskerettighetsspørsmål?

Irritert av broilerargumentene

André Oktay Dahls mest interessante arbeidserfaring stammer ikke fra politikken, men fra en jobb han hadde ved siden av studiene i nesten fire år. Da jobbet han som ufaglært miljøarbeider med psykisk utviklingshemmede og eldre. Det var et sjokk for ham å komme inn i helsevesenet. Første dagen på jobb var han alene på et dødsleie. Han beskriver jobben som en av de nyttigste erfaringene han har hatt, og irriterer seg over eldre kolleger på Stortinget som misbruker aldersargumentet overfor nye representanter.

- At man har jobbet samme sted i 40 år og levd i 60 betyr ikke nødvendigvis at man har mer livserfaring enn noen som på alle måter har levd i 25 og delttidsjobbet i 12. Jeg blir provosert av broilerargumentene. De brukes gjerne av middelaldrende menn på vei ut. Det er viktig å ha en blanding mellom både kjønn, alder, arbeidserfaring og ikke minst alt det man ikke nødvendigvis skriver på cvèn, sier Dahl og viser noe av sitt sydlandske temperament.

Det var ikke før i 2004 at Oktay Dahl dro til Istanbul for å lete etter sine biologiske røtter. Han har hele livet visst at han er halvt tyrkisk, men faren dro tilbake til Tyrkia da André var veldig ung. Ved hjelp av en journalist i Dagsavisen som også har tyrkiske aner, fikk han opplysninger om hvor familien befant seg. I ekte ”Tore på sporet”- ånd dro han ned for å lete etter gjenlevende slektninger. Faren var død for 14 år siden, men han møtte en onkel, og fikk både venner og bekjente i millionbyen.

- Det var rart å komme dit. Som å komme hjem, litt klisjeaktig sagt. Jeg har jo hele tiden kjent på at det er sider ved meg som passer dårlig inn i det litt satte Norge. Som at jeg elsker å tøyse, danse, engasjere meg og vise følelser. Etter besøket i Istanbul tok jeg tilbake mellomnavnet Oktay, som jo er tyrkisk. Jeg håper også at jeg senere får møtt min fetter for første gang, men vil ta tiden til hjelp da det ikke er bare bare å etablere kontakt etter så mange år.

Fremmed fugl

André Oktay Dahl er forresten flink til ikke å passe inn. Som jusstudent valgte han kriminologi som valgfag og ble passe rød til en høyre-gutt å være. Han er ut-av-skapet-homofil og lykkelig samboer i åtte år med en industridesigner, men nekter å bli profilert som ”han homoen på tinget”. Noe som ikke har vært like populært i deler av de homofile miljøene.

- De ”rettroende” i deler av homsemiljøet ble rasende da jeg kom inn på tinget og nektet å være homo i alle sammenhenger. Det er irriterende hvis det forventes at man skal innta offerrollen i ett kjør. Jeg føler en sterk forpliktelse ovenfor andre homofile, men felles ekteskapslov er for eksempel ikke det eneste jeg ønsker å bry meg om.  Jeg opplever at det til tider er en slags ABC for hvordan man skal være homofil uten å svikte saken. Kommer man inn fra høyre er man kald og kynisk og ”står ikke for saka”, men mange homser er faktisk opptatt av toppskatt og samferdsel, også smiler Dahl.

André Oktay Dahl har samboer og leilighet på Frogner i Oslo og i hjembyen Lillestrøm. Han benytter seg flittig av Stortingets tilbud om språkkurs, og har vært i Berlin de tre siste somrene for å lære seg tysk. I tillegg brukte han denne sommeren på å være fengselsbetjent i Hassel fengsel. Det gjorde noe med fordommene hans.

- Det er et åpent fengsel, og fengselsbetjentene brukte ikke uniform. Dermed var det uklart for meg hvem som var innsatt, og hvem som var ansatt. I den tiden jeg var der hadde jeg tatt feil av en innsatt som hadde fått ekstra ansvar. Jeg trodde hele tiden han var ansatt. Da jeg kom dit, hadde fire innsatte med lang rushistorie bak seg faktisk syklet Trondheim-Oslo, og var naturlig nok veldig stolte av seg selv. Jeg ville ikke klart det, ler André Oktay Dahl.

Kamplysten

Tilbakefallsraten på Hassel fengsel er på ca. 50 %, istedenfor 80 % som er det vanlige i norske fengsler. De samarbeider med kommunen og har for eksempel et gartneriutsalg, eldretreff og stiller opp med dommere til lokale fotballag.

- Noen fortalte at dette var første gangen de følte seg noe verdt. De blir integrert i lokalmiljøet, og beviser at det faktisk er mulig å få til en soning med innhold. Medieutviklingen og politikere som skal hoppe på medias dagsorden skaper uheldige utslag. Innholdet i soningen glemmes. Spørreundersøkelser viser at de som er mest redd for vold er de minst voldsutsatte. Det er vanskelig å få til gode, varige politiske løsninger når media krever øyeblikkelige løsninger og vi politikere hopper på, sier Dahl.

Politisk har ikke André Oktay Dahl tenkt å sitte stille lengre. Han er irritert både av budsjettet og juryutspillet, og er klar for omkamp.

- De har lagt frem et budsjett med en realnedgang til politiet på 50-60 millioner. Det holder ikke. Skal man gjøre noe med juryordningen, må det være etter en prinsipiell debatt, og ikke på grunn av prosessøkonomi. Flertallet forventer at vi skal sitte i ro og klappe, ellers blir de fornærmet. Men, en regjering skal stå til ansvar for Stortinget, og ikke omvendt. Storberget klagde på at Dørum var hyperaktiv, men kommer selv med utrolig mange forslag, og ikke alle blir fulgt opp for å si forsiktig, sier en kampklar Dahl.

Per Sandberg har vært komitéleder i opposisjon før. Han mener han likevel fikk gjennomslag for FrPs politikk der i løpet av fire år. Nå satser han på at FrP får eierskap i justispolitikken – til tross for at feltet har en AP-statsråd som sitter i flertallsregjering.

Han innrømmer at det er en utfordring å lede en såpass fersk komité. Bare Chaudrey og Oktay Dahl har sittet i komiteen tidligere. En enda større utfordring tror han det vil bli å lede en komité med såpass mange erfarne politikere som Jan Bøhler og Sigvald Oppebøen Hansen. Men, også det har han vært gjennom før, som leder av transportkomiteen. Han liker å skape bruduljer, og går ikke av veien for en verbal kamp. Knyttnevekampene har han forhåpentlig vokst fra, men verbalt er det få som slår han. Selv Storberget har problemer med å komme til orde når Sandberg har engasjert seg opp i en sak. Jo mer engasjert han blir, jo lengre frempå stolen kommer han, og jo hissigere blir budskapet.
Det er en drøm for journalister som normalt vasser i intervjuobjekter som knapt tør uttale en eneste tydelig setning.
Sandberg smører på, og han ringer sjelden media i ettertid og korrigerer. At han skal ha sagt at alle innvandrere skal elektronisk ID-merkes mener han bare er tull. Han mener han sa at alle kriminelle asylsøkere skal ID-merkes, og så ble fjæra til fem høns, uten at han fikk oppklart misforståelsen. Mens andre leser sitatsjekk med lupe og rød penn gidder Sandberg knapt å lese sakene verken før eller etter de trykkes. Det vil si, han har en svarteliste på et par håndfuller journalister som han sjekker nøye opp, klok av skade. Hva folk ellers mener om ham i media og nettdebatter gir han stort sett en god dag i.
Kaktusen til Se og Hør står og råtner på kontoret hans, enda samme publikasjon i løpet av intervjuet er på tråden for å få et intervju med ham. ”Sandberg på sengekanten” foreslår en spøkefull rådgiver som stikker hodet inn kontordøra. Da må i så fall Se og Hør ta seg en tur til Senja, der kjæresten og hans 3 år gamle sønn holder til. Om de da ikke blir med ham til Thailand, dit han skal de neste tre ukene.

Endelig ferie
– Jeg har aldri hatt en så lang sammenhengende ferie før. Vi skal til en liten øy, og jeg håper det ikke er nettdekning eller telefondekning der, slik at jeg slipper å sitte foran datamaskinen hele tiden. Det er klart at man har mye dårlig samvittighet når man jobber så mye i Oslo, har familien på Senja og en gammel far på sykehjem i Levanger. Da må man lærer seg å bruke kvalitetstiden, sier Sandberg.
Komitélederen er en hyggelig og imøtekommende mann. Ikke overraskende, etter som de fleste FrPerne på Stortinget er folkelig og trivelige. Meningene er heller ikke så bastante når man begynner å snakke om konkrete saker. Også Sandberg er opptatt av at kriminelle skal få ettervern, bolig og en mulighet til å klare seg i samfunnet etter endt soning. De skal bare sone først. Han er uenig med Storberget om at kriminelle kan få behandling istedenfor soning. De skal først sone, understreker han.

Handlekraftig politiker
Velgerne oppdaget fra første stund at Sandberg både er empatisk og handlekraftig. Da han i 1997 satt i en fraksjonskomité som tok opp barnefordelingssaker, eksploderte det fullstendig. Fortvilte foreldre ringte i ett sett. Omtrent det samme presset føler Sandberg nå. Da han ble presentert som justiskomiteens leder på TV2-nyhetene klokken 21 fikk han 47 henvendelser om enkeltsaker før klokken 24.
Mesteparten var om overgrepssaker. Han har allerede engasjert seg i fem enkeltsaker. Nordsjødykkerne, Bhattisaken, Simon-saken, en overgrepssak om to vestfoldsgutter på 4 og 6 år og Brasil-saken. Hvordan orker han å gå inn i alle disse enkeltsakene samtidig som han skal lede den mest arbeidskrevende komiteen i Stortinget?
– Jeg har hele tiden sagt at jeg skal lese alle henvendelsene jeg får, men i utgangspunktet går jeg i liten grad inn i enkeltsaker. Samtidig må man gå inn i noen saker, fordi de er eksempler på huller i et system som må endres. I Brasil-saken har politiet sendt over feilaktige dokumenter og gitt store problemer for nordmenn i utlandet.
I overgrepssaken er det bevist at guttene er blitt utsatt for overgrep, men riksadvokaten har henlagt saken. Hvor blir det av Storbergets løfter om at vold mot kvinner og barn skal prioriteres? I Simon-saken presser lokalsamfunnet på for at UDI og UNE skal behandle en sak som allerede er blitt behandlet i det førsteeuropeiske landet Simon og faren flyktet til. Vi må forholde oss til EU-traktaten om at slike saker skal behandles i førstelandet, og ikke gå ut og kritisere andre land for å behandle asylsøkerne inhumant. I så fall må regjeringen påvise at de blir behandlet inhumant i Italia. Avviste asylsøkere bør ikke ha mulighet til å sitte i kirkeasyl i årevis. Her kaster man blår i øynene på en liten gutt, integrerer ham og lar ham gå på skole her når alle vet at han skal vises ut av landet, sier Sandberg og lener seg helt frem på stolen.

Mye arbeid fremover
– Har du ikke nok med å bli varm i justiskomiteen?
– Jeg ser at sakene her krever veldig mye arbeid. I transportkomiteen handlet det mye om å si ja eller nei til en vei, her skal vi ta stilling til store lovproposisjoner. Vi har nok ikke funnet arbeidsformen i komiteen enda, og den største utfordringen tror jeg blir å få frem de nye tankene. Det er også en utfordring å finne balansen i forhold til departement, direktorat og riksadvokat. Hvor er hattene og hva kan jeg egentlig si?
Det er viktig å ikke la Storberget leve i ro. Jeg har sagt at han skal få noen måneders arbeidsro i forhold til meg som komitéleder, men etter det lover jeg å stresse ham, sier Sandberg og får en sms fra Redaksjon 21. De vil ha ham i studio for å diskutere organisert kriminalitet med justisministeren samme dag. Noen timer senere får vi se en komitéleder som ikke akkurat gir Storberget arbeidsro. Ministeren kommer knapt til orde når Sandberg hamrer løs.
– Jo visst har Storberget fått til mye, men justispolitikken var en salderingspost frem til Storberget kom inn, og da er det ikke rart at han har fått til en del. Det som er gjort er ikke nok. Vanlige folk må få mer rettshjelp, særlig når man kommer i konflikter med det offentlige. Det er nå en David mot Goliat-situasjon, og folk møter veggen. Vi må gi klare rettigheter, og innføre sanksjonsmuligheter der det offentlige begår overgrep mot den vanlige mannen i gata. I dag er det alt for lett å frasi seg ansvar.
Politiet har fått penger som dekker et etterslep, men ringen er ikke sluttet. Dersom det blir flere operative politikvinner og menn, stopper sakene i domstolene, som jo får mindre å rutte med. Man flytter bare køen. Også advokatene må få mer penger slik at det ikke oppstår flaskehalser der, sier Sandberg.

Konfliktrådet
Det første han gjorde da han kom inn i justisfeltet, var å besøke et konfliktråd og se hvordan det fungerer i praksis. Det overbeviste ham om at barn, unge og førstegangskriminelle bør få tilbud om konfliktråd istedenfor fengsel. Særlig var det offerets rettsstilling som fikk ham til å omfavne konfliktrådene. FrPs hovedprioritet er ikke nødvendigvis lengre straffer, men å ha offeret i fokus, bedyrer han. Også fotlenkesoning er han for, i alle fall for promilledommer og trafikkforsømmelser. Sandberg, som selv har fått en kraftig trafikkbot etter å ha kjørt for fort, er motstander av kollektiv avstraffelse for denne typen ”vanlige” forsømmelser.

Mot datalagringsdirektivet
Regjeringen vil også få kraftig motstand fra FrP når det gjelder datalagringsdirektivet. Sandberg var med på å stifte aksjonsgruppen ” Stopp Datalagringsdirektivet”, og har sterke meninger mot slik overvåking. Reiss-Andersens årstale i november ga ham ytterligere krutt mot direktivet. Sandberg var imponert over årstalen, og gleder seg til å møte Advokatforeningens rettssikkerhetsutvalg etter nyttår. Skal man gå høyt ut, må man samle argumenter der man kan. Er han ikke redd for å gå for høyt ut? Hva sier resten av komiteen når Sandberg som leder argumenterer høylydt mot kirkeasyl, eller for å ta asylsaker fra UDI/UNE tilbake til regjeringen?
– Nå er vel Akhtar Chaudhry og Jan Bøhler neppe blant dem som bør gå for hardt ut og kritisere noen som ytrer seg i media. Nei, det bekymrer meg ikke. Det viktigste for meg er å holde debatten gående. Samtidig ser jeg at jeg vil få større utfordringer enn de andre som har ledet justiskomiteen. Metoden min vil være å skjære gjennom og å være klar og tydelig. Når det gjelder vold mot barn og kvinner er jeg villig til å gå veldig langt, som å kastrere overgripere eller lage et registrer over dem, sier Sandberg og hever stemmen en tone.

Senja og hobbysnekring
– Hva engasjerer du deg i på hjemmebane? Hva gjør du for å samle krefter?
– Er det en plass jeg klarer å få rehabilitert med selv i løpet av kort tid, så er det på Senja. Dessuten er jeg glad i å være hobbysnekker. Vi har et gammelt hus på Senja fra 1927, og der er det mye å gjøre. Dessuten elsker jeg hagearbeid, og har lagt mange timer ned i hagen på Senja. Nylig gikk vi til innkjøp av en skjærgårdsjeep. Man klarer seg ikke uten båt på Senja, så det er noe jeg som landkrabbe bare må lære meg. Båten er designet slik at det er trygt også for sønnen min å være med, sier Sandberg som også har barn fra et tidligere ekteskap.
– Er du ellers kulturelt interessert?
– På Senja, der er det virkelig kultur! Vi var nylig på Rocktober, og det er helt utrolig at et så lite samfunn kan få til noe så stort. Det syder av kultur på øya, både når det gjelder musikk, dans og idrett, sier Sandberg som passer på at det ikke blir mer enn 14 dager mellom hver gang han er hjemme på Norges nest største øy. Nordlendinger føler trønderen seg veldig hjemme blant.
– Sønnen min på 28 og datteren min på 24 er danske, og lynnet til dansker og nordlendinger er veldig likt, smiler Sandberg.
– Så du får ikke med deg kjæresten sørover?
– Du kan jo prøve å flytte på en nordlending. Hehe. Nei, vi prøvde faktisk å få henne nærmere Oslo ved å rokkere litt om i partiet. Hun er heltidspolitiker for FrP i Troms. Men det gikk ikke denne gangen, sier Sandberg som håper ting er annerledes om få år. Faktisk satser han på å komme i posisjon i løpet av to år. Tar det lengre tid, så tåler han det også.
– Man må se positivt på ting. Oppslutningen til FrP har doblet seg blant journalister på 27 år. Nå er oppslutningen på 2 %, tidligere var den på 1 %, så alt går fremover ler Sandberg.    

Sitater:

Også advokatene må få mer penger slik at det ikke oppstår flaskehalser der.

Sandberg var imponert over årstalen, og gleder seg til å møte Advokatforeningens rettssikkerhetsutvalg etter nyttår.

Oppslutningen til FrP har doblet seg blant journalister på 27 år. Nå er oppslutningen på 2 %, tidligere var den på 1 %, så alt går fremover

Billedtekster:
– Metoden min vil være å skjære gjennom og å være klar og tydelig. Når det gjelder vold mot barn og kvinner er jeg villig til å gå veldig langt, som å kastrere overgripere eller lage et registrer over dem, sier justiskomiteens nye leder, Per Sandberg.

Per Sandberg var med på å stifte aksjonsgruppen ” Stopp Datalagringsdirektivet”, og har sterke meninger mot slik overvåking. Berit Reiss-Andersens årstale i november ga ham ytterligere krutt mot direktivet.

- Det er viktig å ikke la Storberget leve i ro. Jeg har sagt at han skal få noen måneders arbeidsro i forhold til meg som komitéleder, men etter det lover jeg å stresse ham, sier Per Sandberg.

Da Per Sandberg ble presentert som justiskomiteens leder på TV2-nyhetene klokken 21 fikk han 47 henvendelser om enkeltsaker før klokken 24.

Arbeiderpartipolitiker Jan Bøhler er mest kjent som ihuga oslopolitiker og treningsnarkoman. Nå skal han lede regjeringspartiene i justiskomiteen den neste perioden. Han har allerede besøkt domstoladministrasjonen, Orgkrim, landsmøtet til politiets fellesforbund og fire politidistrikter. Å få noe igjen for den ekstra milliarden til politiet blir en viktig prioritering fremover.

- I forrige periode ble det mye fokus på økte ressurser til politiet og til fengslene for å få flere soningsplasser. Nå går vi inn i en periode der det ikke blir vekst i budsjettene, og det vil handle om hvordan man bruker ressursene best mulig. Jeg opplever stemningen i politiet som mer positiv nå enn tidligere. På landsmøtet til Politiets fellesforbund ble det en levende debatt om ressursbruken, sier Bøhler.

- Hva med dommernes og advokatenes bekymring for at domstolene ikke får en tilsvarende økning i budsjettene sine?

- Vi hører på de argumentene, og ser viktigheten i å opprettholde en balanse mellom domstoler og politi, men vi mener det ikke er noen krise i norske domstoler. Tvert i mot er saksbehandlingstida i norske domstoler blant de laveste i Europa, sier Bøhler.

- Hvordan skal man øke effektiviteten i politiet?

- Måten vi i dag måler suksess i politiet på kan oppfordre til gale prioriteringer. Det lønner seg å oppklare småsaker for å bedre statistikken, istedenfor å drive forebyggende arbeid eller jobbe med tunge saker som organisert kriminalitet. Man må i større grad samarbeide mellom politidistrikt, og ikke jobbe isolert. Det er bekymringsverdig at man jobber uten overordnet koordinering. For eksempel sender Økokrim hvitvaskingssaker ut til politidistrikt som ikke har tilstrekkelig etterforskningskompetanse på området, og som henlegger sakene. Nettkriminalitet og mobil vinningskriminalitet er andre områder der man trenger mer samarbeid og koordinering. Jeg er bekymret for styringsstrukturen og måltallene. Etter at jeg kom inn i justiskomiteen oppdaget jeg at det er fare for at enkeltsaker blir liggende i hvert politidistrikt, uten at man ser sammenhengen ……f.eks overgrepssaken jf. Lommemannen. Da er det viktig å stimulere til bedre samarbeid mellom distriktene. Dette behovet vil bare vokse og vokse på grunn av økende økonomisk kriminalitet, sier Bøhler.

Hardere linje ovenfor innvandrere
Bøhler følte det naturlig å gå over til justiskomiteen etter å ha vært i helse- og omsorgskomiteen i forrige periode. Som leder i Oslo Arbeiderparti har han lenge vært opptatt av kriminalitet og rusproblemer. Dessuten er han født og oppvokst i Groruddalen og har sett på nært hold hvilke utfordringer psykiatri og rus kan gi. Å bo i et svært flerkulturelt område har også gitt ham mye innsikt i dagens utfordringer.

- Jeg lever midt oppe i problemene og er opptatt av integrering. Ikke minst er innvandrerne selv opptatt av det. Minioritetsbefolkningen som bor langs Akerselva har sagt til meg at de er veldig bekymret for barna sine siden kriminelle asylsøkere og andre selger narkotika i nærområdet. Å sette krav er noe man skylder innvandrerne. Lar man kriminaliteten florere i et miljø, slik man gjorde det i det pakistanske miljøet i forhold til A- og B-gjengen, går det mest ut over innvandrerne selv. Vi ser at det er ulikt i de forskjellige miljøene i hvor stor grad de går over til å bli aktive medborgere. Patriarkalske tradisjoner, klanmønstre og hevntradisjoner i forhold til familien, samt undertrykkende kvinnesyn, er viktige elementer som gjør at enkelte miljøer ikke blir aktive medborgere, og det går ofte dårligst med. Vi må ikke være unnvikende i forhold til kriminalitet i disse miljøene. Mange tør ikke ta opp for eksempel dette med khat-bruk i somaliske miljøer av redsel for å bli stemplet som rasist. Dette er en farlig tendens. Det er mye vold i disse familiene der mennene tygger khat. De kan i fase av rusen bli utagerende. 40 % av somaliske menn tygger khat, og bruken er en medvirkende årsak til at de økonomisk selvhjulpne blant somaliere i Oslo øst er helt nede i 13 %. Jeg mener det er en unnlatelsessynd å ikke sette grenser. Hadde det vært snakk om nordlendinger, hadde vi aldri akseptert det, sier Bøhler og legger til at tiltak som gratis kjernetid i barnehagen er et viktig integreringstiltak, og at dette Oslo Øst-tiltaket har gitt nesten 100 % oppslutning om barnehagene og skolene melder at de begynner å se virkningen ved at barna som begynner har bedre norskkunnskaper.

Hilser datalagring velkommen
Det er en rekke viktige saker som kommer opp for justiskomiteen det neste året. Bøhler tror man kommer et godt stykke på vei med resultatreformen i politiet, der man også skal se på antall politidistrikter og lensmannskontorer. Bøhler ser på internasjonal organisert kriminalitet som den store utfordringen fremover. Stortingsmeldingen om organisert kriminalitet skal behandles i løpet av året. Juryordningen skal opp igjen, og det kommer en lovsak om psykiatriske pasienter som ikke er syke nok til å bli tatt med tvang, men heller ikke friske nok til å bli fengslet. Bøhler ser for seg at det kommer en lovendring som vil rydde opp i gråsonen mellom politi og psykiatri. I tillegg får man datalagringsdirektivet opp til vurdering, et direktiv Bøhler er positiv til.

- Dersom dette ikke hadde vært et direktiv fra EU, tror jeg ikke man hadde hatt noen stor debatt rundt saken. Da ville mange flere ment at det var en selvfølge å etterforske kriminalitet på nettet ved hjelp av trafikk data hvor man gå tilbake mer enn tre uker i tid. Mye av kriminaliteten på nett er ID-tyveri, økonomisk kriminalitet og narkotikasalg, men vi har sett at kriminelle har brukt for eksempel Facebook til å organisere andre alvorlige kriminelle handlinger. Man har skapt en misforstått skremselspropaganda som ikke har noe med Datalagringsdirektivet å gjøre. Jeg er bekymret for at datatilsynet ensidig kan sette en tre-ukersfrist for sletting, og at det blir en situasjon vi må leve med i halvannet år før direktivet trer i kraft. Da vil vi i lang tid ha dårlige verktøy for etterforskning av nettkriminalitet, og det er alvorlig, sier Bøhler.

Enorm kapasitet
Stortingsbjella klinger og Bøhler stikker ut for å stemme. Førstekonsulent Jørn Nygren setter seg ned for å holde oss med selskap i mellomtiden. Nygren har ansvar for det praktiske rundt arbeiderpartipolitikerne.

- Bøhler har en enorm kapasitet. Han jobber for to stortingspolitikere, og er omtrent alltid på jobb. Han er her tidlig om morgenen og sent om kvelden, og er en tydelig politiker som tør å si ting som det er og sette dagsorden, skryter Nygren.

Jobber for to og trener for fire. Hvordan i alle dager får han tid til å være sammen med kjæreste, bonusbarn og sin egen, voksne datter?

- Jeg skjermer helgene, svarer Bøhler som har jogget frem og tilbake til stortingssalen på et par minutter.
- Dessuten trener jeg ved å jogge eller sykle til jobb hver dag. Jeg liker meg ikke så godt i treningssentrene, og trenger frisk luft siden jeg sitter så mye på jobben.
- Hvor lang tid bruker du på å komme deg fra Groruddalen og til Stortinget, da?
- Nå bruker jeg hvert fall en time hver vei, siden jeg jogger. Det vil si, jeg tar alltid forskjellige ruter, så tiden det tar endrer seg fra dag til dag. Jeg tar aldri den raskeste veien, legger han til.
- Du vurderer ikke å flytte nærmere byen, da?
- Det er blokker i Oslo Øst som er tingen for meg. Da kommer jeg nært innpå folk. Det er sosialt. I Groruddalen føler jeg meg hjemme blant folk jeg har levd sammen med hele livet. Jeg kjenner kulturen der, og har ingen ambisjoner om villa på vestkanten, sier Bøhler.
- Rekker du noen andre fritidssysler?
- Jeg spiller gitar og liker musikk. Vi har hytte på Randsfjorden, men feriene nå går stort sett til steder der de har aktiviteter som ungene liker, opplevelsesferier, sier Bøhler.
      

Hun kommer rett fra ordførerjobben i Sunndal til justiskomiteen i Stortinget. En stor overgang på mange måter, men hun ønsket seg kriminalomsorgen som hovedansvarsområde og fikk det.
I Sunndal, en kommune med 7400 innbyggere, jobbet Torve mye med å sikre rammevilkår for den kraftkrevende industrien der, som hovedsakelig består av et aluminiumsverk. Hun presset også hardt på for å få til en god rassikring i kommunen. Nå er det fangers soningsvilkår og trygghet for kvinner og barn som er hovedfokus.

Hard jobb med nok soningsplasser
– Regjeringen har gjort en god jobb når det gjelder soningsforhold, og nå kommer det også en stor økning i antall varetektsplasser. Det er bra at politiet er såpass effektive, men det har vært en utfordring å få tak i nok plasser, sier Torve og legger til at hun er imponert over det faglige nivået i norske fengsler.
Hun er skeptisk til rene varetektsfengsler, og tror miksen mellom varetektsfanger og fanger under ordinær soning bør være der. Både av hensyn til etterforskningen og for å unngå at fengslene blir rugekasser for flere kriminelle handlinger. Dessuten mener hun at soningen får mer innhold også for de varetektsfengslede når de soner sammen med ”vanlige” fanger. Men det er godt mulig vi bør opprette egne varetektsfengsel for utenlandske statsborgere, da disse likevel skal ut av landet.

Besøk i rettssystemet
Torve har det siste halve året også besøkt tingretter og konfliktråd. Det siste har hun stor tro på gir bedre muligheter for å finne gode løsninger, enn steile fronter i rettssaker. Særlig imponert har hun blitt av stormøtene de er flinke til å holde i Trondheim. Et godt tiltak for å forebygge kriminalitet, mener hun.
Som kommunepolitiker har hun jobbet direkte med en av Storbergets hjertesaker – vold i nære relasjoner.
– Vi laget en handlingsplan i Sunndal etter et initiativ fra meg der vi kartla omfanget og bevisstgjorde skole, barnehage og barnevern om problemet. Arbeidet bidro til en viktig debatt i lokalsamfunnet. Det utarbeides en brosjyre som skal ut i alle husstandene, hvor det blant annet blir oppgitt hvor folk som blir utsatt for vold i nære relasjoner kan ta kontakt. Det har utrolig mye å si for den enkelte og i forhold til forebygging at de vet problemet blir tatt på alvor. Ved å bryte et tabu tør folk å ta kontakt for å få hjelp. Bare det at politiet ikke lengre kaller det husbråk hjelper. Dette er ikke husbråk, dette er verre enn blind vold på gata, sier Torve, det er jo i heimen folk søker ro og trygghet.

Vold er uakseptabelt
Jobben er ikke gjort etter at handlingsplanen er laget, og Torve understreker at det er viktig å holde temaet varmt på alle nivåer. Blant annet jobbet man med å gjøre hjemmesykepleierne i kommunen oppmerksomme slik at de lettere kunne se etter tegn på vold mot eldre. Når det gjelder barn bør barnevernet bli flinkere til å gripe inn ovenfor innvandrerfamilier når de avdekker voldsbruk.
– Vold er like uakseptabelt i innvandrerfamilier som i andre familier. Barnevernet kan ikke vegre seg for å gå inn. Da må man i så fall skaffe til veie de tiltakene barnevernet trenger, sier Torve.

Opptatt av ofrene
Ofrenes situasjon er viktig for Torve også på andre områder enn vold i nære relasjoner. Man bør slippe å forklare seg gang på gang, sier hun og mener man bør ta grep i Norge for å beskytte sårbare ofre, for eksempel ved å vise videoopptak av avhør istedenfor at man avhører  og utspør dem flere ganger. Med sårbare ofre mener Torve mennesker som for eksempel har vært utsatt for voldtekt eller vold i nære relasjoner. Flere av disse opplever det å forklare seg flere ganger som nye overgrep.

– Det er veldig tilfredsstillende å være i posisjon fordi man da kan være med på å utvikle politikken før den kommer til Stortinget, sier Torve som er med på fraksjonsmøter to ganger i uka, der man legger frem sakene man er opptatt av. Får saken gehør hos statsråden og de andre i fraksjonen, går den videre til departementet og ender til slutt i Stortinget som et forslag.
- Det er i fraksjonsmøtene vi må sette inn kreftene. Nå er vi i prosessene med budsjett for 2011, og det er veldig spennende, legger hun til.

Hun føler seg fremdeles på ”voksenopplæring” og bruker alle møtefrie dager for å besøke instanser hun mener er viktig. Blant annet har hun vært og besøkt Fretex Elevator. Når hun besøker fengsler og ettervernsinstitusjoner får hun god bruk for erfaringen som sykepleier på Ullevål.

- Jeg ser klare paralleller mellom helse og kriminalomsorg. Mange av disse har en vanskelig oppvekst, de er ikke blitt sett, og har ofte opplevd rus og vold i familien. Jeg er opptatt av at alle skal få realisere sine drømmer, også når man har begått kriminelle handlinger og ikke klarer seg etter soning. Samfunnet må bistå slik at de klarer seg selv. Det handler om å ta egne valg, og derfor er innholdet i soningen så viktig, sier Torve.

Hun ukependler til Sunndal og til familien og de tre gutter mellom 14 og 19. Den eldste drømmer om å bli politi og satser på å komme inn på politihøyskolen. Familien har hytte på Oppdal og kjører slalom. Mannen er kinosjef og de har vært et par siden hun var 15 år. Overgangen til hybeltilværelse i Oslo var tøff.

- Jeg trodde det skulle bli kjekt å få litt fri fra husarbeid og andre dagligdagse gjøremål i heimen, men etter et døgn var det ikke så kjekt lengre. I starten var det veldig tøft og jeg savnet både mannen min og ungene. Nå sier jeg nei til alle oppdrag i helgene slik at jeg kan være sammen med familien. Jeg skal jo ha familie når disse fire årene er over også, sier AP-politikeren.   

For første gang på åtte år har Senterpartiet en representant i Justiskomiteen. Klinge føler derfor hun må pløye opp ny mark. Heldigvis kan hun spørre juristene i departementet om det er noe hun lurer på.

Som i en boble
Klinge er 35 år, mor til en gutt på ni og allerede en dreven stortingspolitiker. Som vara bodde hun på hybel på Stortinget. Da er det betydelig mye bedre å være fast representant.

- Som vara er du som i en boble. Alt skjer inne på Stortinget. Da var det bedre å si ja til fast plass, så vet vi hva jeg går til. Ikke minst får jeg en egen leilighet, og jeg prøver å komme meg litt ut av stortingskorridorene, sier Klinge som har bedt om å bli intervjuet på en kafé i nærheten av stortinget. Kaffen i stortingskantina kjenner hun litt for godt til.

Hun kommer fra Surnadal, en bygd med 6000 innbyggere i Møre og Romsdal. Ingen liten plass, mener Klinge selv. Nå ukependler hun, og trives med det. Å ha mann og barn i Oslo er et dårligere alternativ. Da vil hun bare slite med dårlig samvittighet fordi de ventet på henne der. Nå kan hun jobbe 15-timersdager og bruke langhelgene bare på familien.

Justiskomiteen var førstevalget til Klinge, etter å ha vært vara i Transport- og kommunikasjonskomiteen. Et litt uvant valg for en senterpartipolitiker?

- Senterpartiet er normalt opptatt av konkrete ting, som kommuneøkonomi og samferdsel. Jeg synes imidlertid det er spennende å gå inn i prinsipielle spørsmål, om alt fra personvern, rettsstatsprinsippet, trygghet og andre spørsmål som er viktig både for samfunnet og for enkeltmennesket. Har vi en god rettsstat, har vi også et godt demokrati, sier Klinge.

Frihet, personvern og folkelig skjønn
Hun er, som eneste sentrumsrepresentant i komiteen, opptatt av å forfekte sentrumsverdier som personvern og frihet for enkeltmennesket. I juryspørsmålet er hun opptatt av å bevare det folkelige skjønnet. Og som god senterpartist ønsker hun selvsagt å beholde så mange lennsmannskontor som mulig. Hun har lite juridisk kompetanse, og har studert historie, tysk og sosiologi. I tillegg har hun en kunstnerisk bakgrunn, og hjemme har hun både atlier, rammeverksted og grafikkverksted.

- Jeg ser ikke på meg selv som noen amatørmaler, nei. Faktisk har jeg solgt ganske mye, sier Klinge ubeskjedent.

I justiskomiteen føler hun seg imidlertid som en nyslått student. Hun låner stadig med seg bøker hjem om jus, kriminalitet og straff, og har allerede pløyd seg gjennom kriminalomsorgsmeldingen.

- Det er viktig å kjenne til grunnprinsippene i justispolitikken. Jeg har reist rundt en del, vært i to fengsler, besøkt politiet og vært i årstalen til Advokatforeningen. Det var et utrolig interessant tema og jeg lærte mye. Taushetsplikt er ikke noe jeg hadde et forhold til tidligere, sier hun.

- Hva vil du jobbe for i komiteen?

- Storberget er en kjølig god statsråd som har skaffet mye penger til justisfeltet. Nå må vi si hvor vi skal kutte, og hva som skal ligge på det nivået det er. Samtidig er det noen områder som henger etter. Jordskiftedommerne henger fremdeles igjen med mye lavere lønninger enn andre dommere. Man bør se på den lave, offentlige salærsatsen, som det jo er kvinnelige jurister i distriktene som rammes av. Jeg har hatt mye nytte av å reise rundt og se hvor pengene bør settes inn.

Ikke alt som går, bør være lov
Hun bruker også de ressursene som finnes i regjeringssystemet for å oppdatere seg, og skryter av hvor flinke den politiske ledelsen i justisdepartementet er til å hjelpe dersom hun lurer på noe. I tillegg har hun en rådgiver i halv stilling som er like fersk på området som hun selv.

- Det kan være en fordel, for vi har begge et veldig åpent forhold til ting. Utviklingen i samfunnet går så fort at vi som politikere ikke bare kan lene oss tilbake og la ting skje. Vi må være åpne for strømningene og ta grep. Det er ikke alt som er mulig teknologisk, som skal være lov, sier Klinge og lover at hun skal jobbe hardt for å bekjempe datalagringsdirektivet.

BT: Sønnen min Erik på ni år var min største støttespiller under valgkampen, sier Jenny Klinge, senterpartist i justiskomiteen. 

For første gang siden Vidar Kleppe satt i justiskomiteen på begynnelsen av 90-tallet sitter det en vaskeekte sørlending der. Siden FrP har komitélederen denne perioden, vil Åse Michaelsen få mulighet til å sette Sørlandet på kartet. Det tror i alle fall sørlendingene selv.

– Det er en sult på Sørlandet etter å sette fokus på lokale justispolitiske forhold, som organisering av lensmannsetaten og politiets omdømmeproblem. Jeg har fått vanvittig mange henvendelse, og justiskomiteen er en komité der du får kunnskap som berører deg som person, sier Åse Michaelsen.

Presisjon

Ett minutt før intervjuavtalen står Åse Michaelsen klar nede i resepsjonen for å komme Advokatbladet i møte. Ingen grunn til å kaste bort verdifulle minutter. Hun snakker på inn- og utpust og durer på med gode argumenter. Noen bedre bakgrunn enn load controller på fly kan man vel knapt ha som politiker. Siden 1984 har jobben hennes vært i løpet av få minutter å ha ansvar for alt i forbindelse med landing og takeoff, og regnet ut vekt på passasjerer og last, tatt hensyn til vær- og vindforhold og kommet frem til hvor mye drivstoff flyet trenger.

– Alt dette må man kunne gjøre manuelt, i tilfelle databrudd. Utfordringen er å gjøre kalkuleringene under tidspress. Som regel har man ti minutter på seg, og over deg står kapteinen og venter utålmodig fordi han har en slot i Amsterdam han må rekke. Livet ditt blir veldig på minuttet. Som politiker er det en utrolig fordel å kunne konsentrere seg om akkurat det du holder på med, men det var uvant for meg å sitte alene på et kontor med stortingsmeldinger og dokumenter. Jeg er vant til å bli målt flere ganger hver eneste dag, og få tilbakemeldinger like ofte. På Stortinget er det mye roligere, og det var en voldsomt stor overgang, sier Åse Michaelsen.

Formannskap og seks barn

Hun klarer imidlertid å fylle hverdagene sine, med full jobb på Stortinget, formannskapsverv i Mandal og seks barn (blant annet fire jenter mellom 10 og 15) ventende hjemme. FrP har ordføreren i Mandal, som er eneste FrP-kommune langs sørlandskysten. Hun har vært aktiv lokalpolitiker i 15 år, og har fremdeles Mandal fremst i sitt hjerte, selv om dette er femte året som stortingspolitiker. Forrige periode satt hun i Kirke- utdanning og forskningskomiteen, men nå ønsket hun seg til justiskomiteen. Hvorfor ikke samferdselskomiteen?

– FrP er veldig opptatt av at man ikke skal bli sektorpolitiker. Jeg har jobbet på grensekontrollen i 15 år, og ser hvilke utfordringer man har med samhandling i justissektoren. I Tyskland, der jeg bodde på begynnelsen av 80-tallet, hadde de et eget grensepoliti som var flinke til å involvere de sivile i forhold til terror, organiserte kriminelle eller ettersøkte personer. Som ansatt på flyplassen fikk vi innspill om hvem vi skulle se etter og ble drillet på hva vi skulle være observant på av merkelige reaksjoner, hvordan man skulle lete etter mistenkelige pakker inne på flyet og på flyplassområdet, og slike ting.

– I Norge har man derimot et veldig sementert opplegg. Som et lite land er vi mye mer avhengig av at alle følger med, og derfor er det viktig å rive ned grensene mellom tollvesenet, forsvaret, heimevernet, politiet og de sivile. Hvorfor ikke samlokalisere og effektivisere? Det kan man trenge også i andre fagmiljøer. Ikke for å spare ressurser, men for å styrke fagmiljøet. Hvorfor kan ikke tollvesenet ta fingeravtrykk og gi ut forenklede forelegg når de tar et beslag?  Barnevernet, helsesektoren og skolene bør samarbeide tett. Det forebyggende arbeidet har lenge vært nedprioritert, og det er på mange måter forståelig. Som politiker er det mye mer moro å fokusere på noe håndgripelig slik at du får en fjær i hatten der og da, enn å satse på forebygging, sier Åse Michaelsen.

Vet hvor skoen trykker

Som lokalpolitiker og stortingspolitiker ser hun også helheten i det politiske spillet, hvordan lovene og føringene fra Stortinget blir praktisert ute i kommunene, og hvordan lokale utfordringer blir til nasjonale endringsforslag. Med lokalpolitikken i bunn ser hun hvor skoen trykker.

– IKT er en hjertesak for meg. Vi er fremdeles i steinalderen datamessig i forhold til andre land. Systemene snakker ikke sammen. Samarbeidet må være på alle nivåer, også teknisk, og dette må være en mye større prioritering enn hva Knut Storberget har gjort. Dette kan man ikke overlate til eldre menn i etatene, man må ha en felles organisering for innkjøp av systemer. Samtidig må man hente inn de kloke hodene fra Universitetet og gå inn for en differensiert avlønningssystem. Med 4,5 millioner innbyggere burde vi være i front på IKT-siden. Er det noe land som kunne snu seg rundt å få det til, og som har penger i bøtter og spann til å gjøre det, så burde det være Norge, sier Michaelsen.

Tette sikkerhetshullene

FrP-politikeren mener det er mye vi kan gjøre innenfor rammene som EU og Schengen gir, men at vi ikke er flinke nok til å utnytte mulighetene. Hun ser for eksempel for seg at man kan iverksette storkontroller ved grensene i perioder, selv der vi ikke har yttergrense til EU. Båstenkningen må bort, på alle nivåer. Kun da kan man tette smutthullene, argumenterer hun.

– Jeg kjenner til alvorlige sikkerhetshull ved norske flyplasser, og er det sikkerhetshull der, så finnes det over alt ellers, konkluderer hun.

Michaelsen fyller 50 i juni. Hun vokste opp med en hjemmeværende mor og mener familie, trygghet og tilhørighet er det viktigste i verden. Hun har selv tre barn, og giftet seg i fjor med en Widerøe-pilot som også hadde tre barn fra før. Full fart, med andre ord. Frihet, mulighet til å velge selv og hensynet til personvernet er hovedårsaker til at hun havnet i FrP. Motstanderne av datalagringsdirektivet kan med andre ord ha en god støttespiller i justiskomiteen.

– Jeg er nok for datalagringsdirektivet hvis vi får inn nye lover i forhold til HVEM som kan hente ut informasjon, samt streng håndheving av bruken. Hvis vi får disse lovene på plass, så tror jeg faktisk at FrP tar noen runder ekstra før loven blir behandlet, sier Michaelsen.

Ørsal Johansen har bare en løsning for kriminalsituasjonen: Mer penger – gjerne i alle ledd i straffesakskjeden.

- Mer ressurser på alle nivåer, materielle, økonomiske og mannskapsmessige er det som må til for å få ned kriminaliteten og få bedret oppklaringsprosessen. Det holder ikke å gi mer penger til politiet dersom ikke rettssystemet har kapasitet, og det holder ikke med penger til domstolene om det mangler fengselsplasser, sier Ørsal Johansen.

Han er en politisk slugger selv om han foreløpig er et ukjent navn på Stortinget. Allerede i 1993 ble han medlem av kommunestyret i Vestre Toten. I hele ti år var han fylkespolitiker i Oppland. Da han fikk ansvar for å selge og avvikle sin egen avdeling, romfartsavdelingen til Raufoss, bestemte han seg for å takke nei til ny jobb i bedriften. Politikken hadde tatt så mye av tiden hans at han ikke kunne se hvordan han både kunne være heltidspolitiker og jobbe samtidig.

Ørsal Johansen begynte som fagarbeider og endte opp som prosessutvikler og nestleder i avdelingen for romfart på Raufoss. Han har en enkel forklaring på hvordan det skjedde.

- Jeg er en arbeidsnarkoman, rett og slett. Jeg jobbet meg opp og var til sist den eneste lederen på Raufoss som ikke hadde høyere utdanning. Litt spesielt var det å være med i ledergruppa og ansette doktorander, sier Ørsal Johansen.

Feil sie ta Mjøsa
Totningen er både blid og hyggelig, og ler godt av Knut Storberget som kommer innom bordet vårt i Stortingskantina for å erte Ørsal Johansen.

- Du må være forsiktig med ham. Han kommer fra feil side av Mjøsa, vet du, sier Storberget som selv er fra Elverum – der det er mer sol og selvtillitt i gatene.

- Jeg har sans for Storberget, og tror han vil mye mer, men at partiet setter begrensninger på ham. Vi er nok mye enig i målet med justispolitikken, det er veien til målet vi er uenig i. Han skal imidlertid ha all ære for at han vil, sier Ørsal Johansen etter at Storberget har gått videre til neste bord.

Etter å ha vært heltidspolitiker siden 1999 bestemte han seg for å prøve seg i Stortingsvalget. Personlig gikk det i boks, men valget ble ikke som FrP hadde håpet på. Og Ørsal Johansen måtte finne seg i å gå fra posisjon i Oppland til opposisjon på Løvebakken.

- Vi hadde jo håpet å komme i posisjon da vi startet valgkampen. Som oposisjonspolitiker vet du at du ikke får gjennomslag for sakene dine. Det er frustrerende, men da må man bare jobbe videre. Jeg har mange samtaler med politikere fra andre partier for å påvirke dem slik at de igjen kan påvirke sine partifeller. Flere ganger har jeg opplevd at ting som jeg har tatt opp kommer ut som en proposisjon eller et forslag senere. Det er ikke alltid man får heder og ære, men det viktigste er å gjøre en forskjell, sier Ørsal Johansen.

Det er ikke tilfeldig at Ørsal Johansen havnet i Justiskomiteen. Dette var rett og slett førstevalget hans. Arbeidsmengden og kompleksiteten i sakene skremmer ham absolutt ikke.

- Jeg trives med mye å gjøre, og ville kjedet meg i en komité som hadde mindre arbeidspress. Som vara har jeg både vært i samferdselskomiteen og i justiskomiteen tidligere, og jeg visste at dette var et spennende område med mye å gjøre, sier Ørsal Johansen.

Han understreker at han stortrives i politikken, og det kan man for så vidt godt se på 46-åringen. Han lar seg lett engasjere med både kropp og stemme.

- Jeg har mitt syn på hvordan samfunnet skal være, og da må man engasjere seg, sier han og legger ut om hvordan justissektoren kan forbedres.

- Når det gjelder forebyggende arbeid har vi ikke gjort nok. Statusen for de polititjenestemennene som driver forebyggingsarbeid er for lav, og det må vi gjøre noe med. Politiet er underbetalt og sliter med for dårlig utstyr. I et land som Norge burde ikke dette være noe problem. Mangelen på polititjenestemenn mener vi kan løses ved å differensiere utdanningen. Etter to år bør politistudentene kunne settes til enklere arbeidsoppgaver. Her får vi mye kritikk fra politiet og fra andre politikere som mener vi da skaper et A og B-lag blant polititjenestemennene, men allerede i dag har vi en reservepolititjeneste med folk som har gjennomført førstegangstjeneste og kan brukes ved naturkatastrofer, demonstrasjoner og annet. Dersom de kan ta på seg trafikkoppdrag og ordensoppdrag med et 125 timers kurs bak seg, kan jeg ikke forstå at politistudenter med to års skolegang bak seg ikke skal kunne ta på seg de samme oppgavene. Nå er det slik at politiet ikke har nok ressurser og henlegger saker der man til og med har kjent gjerningsmann. Ofre kan risikere å møte sin overgriper på gata to timer etter at gjerningsmannen er brakt inn. Det er en uholdbar situasjon. Man legger ned lennsmannskontor og sender inn patruljer som ikke kjenner til de lokale forholdene. Det kan umulig være hensiktsmessig. Man må fokusere på det lokale og på de som kjenner forholdene – både for å bedre kriminalitetsbekjempelsen og for å drive god forebygging, sier Ørsal Johansen.

Ørsal Johansen er som de fleste andre FrPere innvandringskritisk, og nå når Storberget har ansvar for asylpolitikken ser han for seg at også Justiskomiteen kan påvirke i en retning mot bedre effektuering av utkastelsesvedtak. Foreløpig har innvandringsstandpunktet bare kommet frem i forbindelse med forslaget om å lette på norskkravet for politistudentene. Det er naturligvis Ørsal Johansen sterkt i mot.

- Lemping på kravene til politistudentene er jeg i mot enten du kommer fra Frogner eller Pakistan. Dette er å gjøre studentene en bjørnetjeneste og å stigmatisere de innvandrerne som er kommet inn på politihøyskolen under ordinære vilkår. Man skal ha kvalitet på tjenestene i politiet. Dersom man slipper inn studenter med 2 i norskkarakter fra videregående slipper man inn folk som har dårlig forståelse i norsk og dårlige analytiske, språklige evner. Dette er en fare for rettssikkerheten. Tenkt deg at en polititjenestemann med dårlig norskkunnskaper kommer til en opphetet situasjon, og skal prøve å roe ned gemyttene uten å kunne uttrykke seg godt nok verbalt. Ikke bare kan han gjøre situasjonen verre, det kan også være farlig for polititjenestemanne selv, sier Ørsal Johansen.

FrP-politikeren er en gammel heavy-metal-fan med forkjærlighet til å kjøre og å skru på motorsykler. Han har jaktet det meste som finnes i norske fjell og skoger – alt fra bever til rein. Allerede som 12-åring var han med på jakt, og nå klarer han seg ikke uten årlige jaktturer. En annen ting han ikke klarer seg uten, er sin toårige shetland sheepdog. Ørsal Johansen er vokst opp med hund, og vil helst ha med seg sin firbente venn over alt. På Stortinget ligger hunden som regel på kontoret hans, og blir med på røykepauser eller turer på Akershus festning mellom møter og avstemminger. Med 12-timersdager er det greit å ta avbrekk for å trene på apport og agility. Til Toten og kona drar Ørsal Johansen ”når han har tid”. Det vil si alt for sjelden.

- Jeg får høre det hjemme om jeg ikke kommer jeg på tre uker. Det er ikke lett å leve sammen med en som er såpass engasjert og som stort sett bare er på farten. Jeg tar nok mer hensyn til jobben enn til kona, ja, sier Ørsal Johansen og legger til at han godt forstår at ekteskap med stortingspolitikere ryker oftere enn andre. 

Håheim er født i 1984 og er langt yngre enn de andre i komiteen. Hun lyser opp blant komiteens noe mer satte medlemmer. Ikke har hun valgt komité selv heller, men steppet inn for Aaserud som nå er fornyings-, administrasjons- og kirkeminister. Håheim sitter så lenge Aaserud sitter, en lite sikker karrierevei, med andre ord.
– Å være politiker er ikke noe man bare vil bli, så her får man utnytte hver eneste dag, sier Håheim lett.
Hun er fra Valdres og har ett år igjen på lektorutdanningen. Planen er å fullføre utdanningen i løpet av denne perioden, men foreløpig har hun hatt mer enn nok med å sette seg inn i arbeidet i justiskomiteen.
– Nå har det vært mye skippertakmentalitet som har reddet studiet mitt tidligere, så jeg antar at jeg skal klare det. Det har jo vært mye politikk tidligere også, sier Håheim som fremdeles er med i sentralstyret i AUF.

Hører og lærer
Hun sier hun har brukt mye tid på å fange opp hva som er politikken i justiskomiteen, og har brukt politisk ledelse og lovavdelingen til å rettlede seg. Høringene i Stortinget har vært viktig for å lære fra de andre organisasjonene.
– Jeg trodde justispolitikk handlet om politi, fengsel og domstoler, men det er jo mye bredere enn jeg hadde trodd. Og det er bra, for det gjør hverdagen mer interessant, sier Håheim som har vært på besøk i domstoler, fengsler, psykiatriske avdelinger og krisesentre. Innspill derfra har hun tatt opp i storfraksjonen. Særlig opptatt har hun vært av å sikre rekrutteringen av politi til distriktene. Hun opplever at det er stor takhøyde både i storfraksjonene og i Arbeiderpartifraksjonen, og at de lytter til argumentene hennes. Den politiske skoleringen har hun med seg fra AUF.
– Generelt er vi godt skolerte og opplærte til å si i fra om noe er galt. Vi har med oss den utålmodigheten som jeg er redd for å miste. Derfor bruker jeg mye tid på å være sammen med AUF’erne, slik at jeg ikke mister gnisten. Samtidig ser jeg at det er lett å stå utenfor og ha de enkle løsningene, og at det av og til er mer komplisert enn som så. Nå tenker jeg meg mer om før jeg bestemmer meg for noe, enn hva jeg gjorde tidligere, sier Håheim.

God AUF–bakgrunn
I AUF har hun jobbet mye med prostitusjon, menneskehandel, vold mot kvinner og barn og likestilling. Mye av dette får hun bruk for i komiteen. Dessuten var hun med på å vedta et kriminalpolitisk manifest i AUF for et par år siden.
– I forbindelse med dette manifestet hadde vi mange interessante debatter om hvilken straff som virker og om forebygging. Jeg må nok finne frem dette manifestet og se om det er noe der som ikke er gjennomført, og som jeg kan ta fatt i nå, sier Håheim.
– Hjertesaken er imidlertid frafallet i videregående skole. Ikke så lett å ta tak i i justiskomiteen, eller?
– Mange av de som faller fra opplever til slutt å falle ut av samfunnet. Det er første skritt på veien som kan ende opp i fengsel. Høyere straffenivå er ikke alltid svaret. Man må se på hvorfor folk havner i fengsel, og forsterke innsatsen i skolen, i barnevernet og til forebyggende arbeid, sier Håheim.

Representant for fylket
Hun vil også gjøre en god jobb som representant for fylket sitt, og ser at det er mange saker folk vil ta opp. Siden hun er ung og singel har hun ikke det samme behovet som etablerte stortingspolitikere til å skjerme helgene for familien. Hun bruker derfor mye tid på å gå på lokallagsmøter. Da hun var hjemme på årsmøte nylig og skulle holde innlegg fikk hun en rørende velkomst.  
– Hjemme er imidlertid alt som før, heldigvis. Der er jeg ikke stortingspolitiker. Jeg har en lillebror som har vært i Afghanistan og en far som jobber i politiet, så diskusjonene går høyt i heimen og jeg får mange innspill. Jeg kommer ikke fra en typisk politisk familie, men nå får jeg mange innspill på organiseringen av politiet, fagmiljøene der og hvordan politidistriktene bør deles inn. Jeg har også sett at situasjonen i distriktene ikke er rosenrød. Til og med i Valdres er folk så redde for å vitne at de trekker seg. Hverdagshistoriene er viktige, sier hun.

På den røde siden
Innad i AP er hun kjent for å være mer radikal enn normalen. Hun er ofte en kritisk stemme når man innad diskuterer Palestina, EU, miljøspørsmål og oljeutvinning i nord.
– Jeg lever godt med det. Debatten gjør partimedlemmene mer skolerte, og vi får brynt oss på hverandre først. Tilknytningen til fagbevegelsen gjør Arbeiderpartiet unikt fordi vi har så mange lytteposter der ute. Ap er flinke til å kombinere idealisme og de praktiske løsningene, sier Håheim.
Bare når vi spør om fritidsinteresser blir den spenstige AP-politikeren stum. Hun har tidligere spilt amatørteater, men ellers er det bare politikken som gjelder.
– Jeg har ingen sunne interesser, og kan ikke skilte med at jeg går på ski i marka eller trener på helsestudio. Vennene mine mobber meg for at jeg bare har gammelmannsinteresser, som kryssord, kortspill og brettspill. Teateret savner jeg litt. Der lærte jeg utrolig mye som jeg bruker som politiker. Det handler jo om mye av det samme; å engasjere og overbevise andre mennesker, sier hun.

Solveig Horne (FrP) har ti års erfaring fra kommune- og fylkespolitikken. Nå sitter hun i Justiskomiteen og kjemper de sentrale, politiske slagene. Men, hun savner den hete politiske debatten fra hjemfylket.

Solveig Horne er tydelig ubekvem med journalistbesøk. Hun er imøtekommende og grundig, men utilpass. Årsaken er forståelig. For fem år siden gikk Jan Simonsen til sak mot Solveig Horne for uttalelser hun hadde kommet med i forbindelse med utkastelsessaken etter Enka-saken. Det sparket i gang et fire år langt mediepress.
- Jeg var vant til å snakke om politikk. Simonsen gikk til sak mot meg personlig, i tillegg til at han gikk til sak mot Carl I. Hagen personlig og mot partiet. Plutselig ringte journalistene og ville vite ting om min person, og hvordan jeg personlig hadde opplevd Simonsen. Uansett hvor mye medietrening man får, er man ikke forberedt til det presset man opplever når flere titalls journalister er ute etter "noe ekstra". Jeg hadde små unger som lurte på om mamma kom i fengsel, eller om familien fikk penger nok til julegaver etter at de hadde hørt om søksmålet på radio. Jeg skvatt til hver gang jeg så en journalist, og gruet meg til å ta telefonen når den ringte. Det tok et par år før jeg fikk et normalt forhold til media, sier hun og vrir seg litt i stolen.

Lite kjennskap til juss
Horne er født i Haugesund og oppvokst i den lille bygda Etne i Sund-Hordaland. De siste 20 årene har hun bodd på Sola. Nå er hun helgependler, mens barna på 10 og 16 bor hos far på hverdagene. En god ordning fordi det tidligere ekteparet klarer å samarbeide godt om barna. Horne var leder for en ferskvarebutikk hos Coop Mega før hun ble hjemmeværende heltidspolitiker i 1996. Juss hadde hun lite kjennskap til før hun ble kastet inn i Justiskomiteen. Det vil si, det var jo denne saken med Simonsen, da. Som endte opp med at både Lagmannsretten og Tingretten avviste Simonsens pengekrav.
- Jeg hadde en veldig god advokat, Pål T. Lorentzen, som var en viktig støtte for meg under rettssaken. Jeg ble forskrekket da jeg så hvilken enorm saksmengde det var på en så liten sak. Da vi hørte motpartens prosedyre, var den så gjennomført og godt fremlagt at jeg var overbevist om at vi skulle tape. Da beroliget Lorentzen meg med at jeg bare skulle vente til vi fikk holde vår prosedyre. Etter den var jeg helt sikker på at vi skulle vinne, ler Horne.

Tøft å bli grillet
Å sitte i vitneboksen og bli utspurt av Per Danielsen, beskriver Horne som "tøft". Hun ble grillet i boksen i to timer, og kom skjelvende ut derfra.
- Jeg grudde meg noe enormt før rettssaken begynte, var så nervøs og gåen etterpå. Man føler jo at man ikke blir trodd, når man står der og skal vitne, sier Horne.
Erfaringen i Lagmannsretten var ikke like tøff. Også her hadde hun en advokat hun var godt fornøyd med, Trond Hatland. Hun hadde vært gjennom dette en gang før, og hun følte at dommerne var positive til vitneforklaringen hennes.
- Dommerne stilte spørsmål og var mer aktive i Lagmannsretten enn i Tingretten. Jeg følte at de viste stor interesse, noe som var veldig positivt. Men, da måtte jeg jo samtidig skjerpe min egen vitneforklaring, legger hun til.

Ville legge på seks måneder
Horne har også vært innkalt som meddommer i et par saker. Den ene gjaldt smugling av narkotika, i den andre var en fyllekjører sstilt for retten. I narkotikasaken ønsket lekdommerne en hardere straff enn dommeren, og Horne fikk oppleve hvordan en erfaren fagdommer lett kan styre lekdommerne.
- Vi ville ha seks måneders strengere straff, mens dommeren mente at dette ville være uheldig fordi det kunne skape presedens senere. Etter at han hadde lagt frem sitt syn, ble vi enige i at vi gikk for fagdommerens forslag. I ettertid ser jeg at vi godt kunne ha lagt til de seks månedene ekstra. Man må jo begynne et sted, og det hadde kanskje bare vært en fordel å skape den presendensen, sier 38-åringen.

Som de fleste andre FrP'ere, er Horne opptatt av å få et høyere straffenivå, særlig på sedelighetsforbrytelser og vold. Men, hun har endret synet på innholdet i straffen.
- Om ikke alt er på plass, nytter det ikke å bare gi strengere straffer. Alt henger sammen. Har man ikke soningsplasser, stopper det uansett opp. Jeg har også mer fokus på forebygging nå etter at jeg kom inn i Justiskomiteen. Skal man noen gang få bukt med kriminaliteten, må man satse på forebygging. Da er det viktig å få til en samhandling med kommunene. Forebyggingen starter allerede på helsestasjonen. Siden tilbakefallsprosenten er så stor, må man se på innholdet i soningen. Det har kanskje ikke vi i FrP vært flinke nok til å se. Man må ha strenge straffer, men straffene må ha et innhold, og det må være på plass et godt ettervern når de slipper ut, sier Horne med ettertrykk.

Savner politisk temperatur
Horne innrømmer at det ikke er veldig stor forskjell mellom partiene når det kommer til justispolitikk. Med en flertallsregjering er det ikke store endringer som godtas, og komitéarbeidet blir en dragkamp om nyanser og presiseringer. Horne savner temperaturen i den politiske debatten hjemme.
- Det blir lite politisk debatt i komiteen, og det savner jeg. Fra fylkes- og kommunepolitikken er jeg vant til tøffe diskusjoner. Det gir et levende politisk liv. I komiteen foregår mye av arbeidet via mail, og det er få politiske diskusjoner. Politikken blir heller diskutert i media. Det er synd, sier Horne.
Læringskurven har vært bratt etter at hun kom inn i Justiskomiteen. Nå føler hun at det går litt bedre. Både å lese budsjettet og å få med seg den juridiske terminologien.
- Jeg har ofte ønsket meg en lærebok i justispolitikk på lydbok, som jeg kan ta frem ved behov. Det er klart at jeg har savnet å ha en juridisk bakgrunn. I begynnelsen skjønte jeg ikke begrepene og forkortingene. Samtidig skal jo vi politikere være et tverrsnitt av befolkningen. Rådgiverne våre er jo der fordi de kan fagspråket, lover og regler. Mange saker er uansett ikke opplagte. Det nytter ikke bare å lese partiprogrammet. I mange saker må man bare tenke med FrP-refleksen, bedyrer hun.
Målet hennes som FrP'er på tinget er enkelt og greit. Hun vil at FrP sin politikk skal vises i justispolitikken. I praksis betyr dette mer penger til politi, flere soningsplasser og et hevet straffenivå på grov vold og sedelighetssaker.
- Jeg får tilbakemeldinger på at jeg bør være mer synlig, men samtidig ser folk at jeg tar opp saker de er opptatt av. Jeg prøver å være en åpen politiker. For fortvilte ofre for kriminalitet betyr det mye at noen hører på dem og viser interesse, understreker hun.

Få merket at justiskomiteens Olav Gunnar Ballo ble byttet ut med Akhtar Chaudhry i høst. Chaudhry, som har vært mye i media de siste ukene fordi han besøkte sitt gamle hjemland Pakistan da opptøyene begynte etter drapet på opposisjonsleder Bhutto, er også ny på Stortinget. Det vil si, noen gjesteopptredener har han da hatt.

Grunnen til at Chaudhry kom inn, var at han er vara for Heidi Sørensen. Det vil si – Heidi Sørensen er vara for Kristin Halvorsen og Heikki Holmås. Da Sørensen gikk inn som statssekretær, var døren åpnet for Chaudhry. Siden Olav Ballo ville inn i Helsedepartementet igjen, var det en åpen plass i Justiskomiteen. Det synes Chaudhry er veldig spennende. I motsetning til Olje- og energikomiteen  hvor han var vikar for Sørensen da hun hadde mammaperm 3-4 måneder for ett år jobbet han med ”olje og gass og forurensing” som han sier.  Jusitidepartmentet bringer meg nærmere menneskene, understreker Chaudhry.

- Men, man må sette seg skikkelig inn i sakene, sier Chaudhry som ikke har vært borti juss tidligere. Chaudhry kom til Norge da han var 20 år og giftet seg med en norskpakistaner. Han er ufaglært, men kon raskt inn i det norske samfunnet. Han tok alle de språkkursene han kunne ta, og dro nytte av at hele familien snakket godt norsk og var flinke til å dra han med seg i samtalen.

Fra avisbud til regjeringskontoret

Chaudhry har alltid vært politisk aktiv, men begynte med å jobbe som sjåfør på t-bane og buss. Han med aviser og ”alle de tingene man kan gjøre som innvandrer i Oslo” (er det noen som nagler her?). Senere ble han fylkessekretær  i Oslo SV. 46-åringen ble nemlig raskt dratt inn mot venstresiden i norsk politikk.

- Jeg var 14 år da Pakistan fikk en politisk turbulent periode med det tredje militærkuppet der statsministeren ble avsatt og hengt. Vi ble dermed dratt inn i debatten selv om vi var unge. Da jeg kom til Norge meldte jeg meg inn i frivillige organisasjoner som jobbet for integrering, noe som ga meg en naturlig overgang til politikken, sier Chaudhry som gikk inn i SV i 1991, ti år etter at han kom til landet.

- Fordelingspolitikken lå meg veldig nær. Folk føler seg ikke med dersom de ikke har en eierrett på ressursene. Man må ikke føle seg marginalisert, da engasjerer man seg ikke, sier Chaudhry som mener det er en misforståelse at norskpakistaneren ikke engasjerer seg.

- 5 av 6 representanter med minoritetsbakgrunn på Stortinget har  hatt  pakistansk bakgrunn. Selv ser jeg ikke på meg som innvandrer. Jeg har vært det en gang, men er det ikke mer. Nå er jeg en del av det nye Norge, og håper jeg klarer å inspirere andre borgere med minoritetsbakgrunn  til å engasjere seg. Jeg håper at de ser  at det går an å jobbe seg opp, fra gulvet til et regjeringsparti.

- Hvilke hjertesaker har du som justispolitiker?

- Først og fremst å skape trygghet i nærmiljøene, både i det offentlige rom og rundt kjøkkenbenken. Det er altfor mye vold rundt kjøkkenbenken. Altfor mange kvinner blir utsatt fro vold fra sine menn. Barn blir enten selv utsatt for vold eller ser at moren er det. Det offentlige rom må være trygt for kvinner. De må ha rett til å være der de vil, og der samfunnet trenger dem, f eks. i folkevalgte organer. Dessuten vil jeg jobbe for å gjøre justisforvaltningen rasismefri. Utfordringen blir å få forvaltningen til å møte folk som de er, og ikke ut fra hvilket språk eller hvilken religion de tilhører. Hele linja fra justisministeren til fengselsledelsen og kriminalomsorgen må bli bevisste på at det er et nytt samfunn vi nå står ovenfor.

- Hvordan synes du vi har gjort det til nå?

- Norge har klart å utvikle et moderne samfunn som er kommet lengre enn andre steder. Vi er lysmaster for andre samfunn. Folk ser opp til den norske modellen. Dette er det grunn til å være stolte av og fornøyde med. SV’s grunnprinsipp passer godt til en av hovedtankene i Islam, nemlig minst mulig avstand mellom mennesker, og best mulig ressursforvaltning. Prinsippene er grenseløse og menneskelige (jeg ville ha fjernet detet. Det tar fokuset vekk fra det jeg ønsker å formidle her.). Individet står i Norge i sentrum for samfunnsbyggingen. Da mister eliten makten, fordi de blir begrenset av rettsprinsippene. I Pakistan kan statsministeren beordre politimestrene, mens i Norge hadde statsministeren først måtte få vedtatt en ny lov. Det er en konstitusjonell trygghet.

- Er det ekstra press å sitte som innvandrer i et regjeringsparti?

- Nå har jeg ingen trang til å vise at en politiker med minoritetsbakgrunn kan gjøre det like bra som andre, men forventningene fra andre er der, og jeg har ambisjoner om å  leve opptil dem. Selvsagt blir det en ekstra dimensjon i det når man i tillegg representerer et regjeringsparti. Det skulle bare mangle at det er et press på SV. Etter 40 år som opposisjonsparti er det en berettiget forventning om at vi får til noe. Vi mener vi har klart å levere mye, og vil fortsette med det.

- Hvor vanskelig er det å dra AP mot venstre?

- Det er enighet i SV og AP om hvordan vi skal drive justissektoren, så SV er fornøyde med samarbeidet. Men vår jobb er å overtale kollegaene til å drive en politikk som ligger i fellesskapet AP/SV. Både i forhold til å realisere Soria Moria, og for å videreutvikle vår egen politikk.

Drømmer om Tromsø

Chaudhry har fire barn, to store fra det første ekteskapet, og to gutter på 10 og fem år. Den eldste jenta har allerede begynt på jusstudiet, mens de yngste går på skolen og spiller i korps. Chaudhry drar ikke ofte hjem til Pakistan, og reiser heller til nye steder i inn- og utland. Et av de stedene som imponerte ham mest, var Tromsø.

- Vi fisket på brygga der, og fikk mange fisk. Guttene forelsket seg i byen, og snakker ofte om å dra tilbake dit. Ellers har jeg vel ikke så mye fritid å snakke om. Det er ungene som er min fritidsaktivitet, bedyrer Chaudhry.