Skarpe meninger om juss

Utredningen slår fast det Juss-Buss allerede har visst i lang tid - at dagens situasjon er uholdbar for mange. Antallet kommunale boliger er alt for lavt. Mange boliger er i tillegg i horribel stand. De andre offentlige virkemidlene er også for svake, slik at kommunal bolig ofte er eneste mulige løsning. Problemet er naturlig nok aller størst i hovedstaden. Utredningen har flere gode forslag, og innebærer en økt satsing på sosial boligpolitikk.

Det største problemet i dag er imidlertid et alt for svakt regelverk i lov om sosiale tjenester i NAV. Kommunene pålegges her en plikt til å medvirke til å skaffe boliger til vanskeligstilte på boligmarkedet. Slik forvaltningen tolker bestemmelsene, er det tilstrekkelig å ha en plan for hvordan boligproblematikken skal avhjelpes. Regelverket stiller ingen krav til at planen faktisk hjelper de vanskeligstilte. Det kreves heller ikke at planen gjennomføres. Medvirkningsplikten står da igjen som en papirtiger; lovgiver oppstiller en fin målsetning, men loven bidrar i liten grad til at denne oppfylles. Det følger riktignok av ØSK-konvensjonen art. 11 at vanskeligstilte har et rettskrav på et adekvat botilbud, men det hjelper lite i møtet med lokalpolitikere og ikke-juristene i NAV.

Derfor er forslaget om lovfesting av vanskeligstiltes rett til bolig i forslaget til ny lov om sosiale tjenester i NAV § 27 viktig. Det foreslås at vanskeligstilte skal ha et rettskrav på permanent bolig dersom kommunen ikke har funnet en annen løsning etter tre måneder i midlertidig bolig.

Forslaget om lovfesting er kontroversielt, og et mindretall i utvalget tok avstand fra det. De argumenterer med at kommunene allerede i dag har et ansvar for å skaffe boliger til vanskeligstilte.  Mindretallet ignorerer imidlertid hvor svakt dette ansvaret er.

Juss-Buss stiller seg positive til forslaget. Kommunalt ansvar er null verdt så lenge man ikke har effektive mekanismer for å kontrollere at ansvaret følges opp. Den foreslåtte rettighetsfestingen er eneste måten man kan sikre at kommunene ikke bryter loven. Vi forutsetter imidlertid at det samtidig gjøres noe med det midlertidige botilbudet. Det kan ikke forventes at barnefamilier bor 3 måneder på hospits sammen med rusmisbrukere før de får en holdbar løsning

Lovfesting av rett til bolig er også viktig for å hindre at kommunene tilsidesetter prioriteringer som politikerne på det nasjonale nivået er helt enige om. I dagens Norge er ordnede boforhold en grunnleggende rettighet, og en nødvendig forutsetning for å kunne delta i samfunnslivet. Å sikre at alle har et forsvarlig botilbud kan da ikke være noe kommunene har frihet til å velge bort, eller nedprioritere ut fra budsjettmessige hensyn. I den grad forslaget påfører kommunene økte kostnader, vil det kun være snakk om å rette opp en alvorlige svikt i det sosiale sikkerhetsnettet.

De vanskeligstilte på boligmarkedet er mange, men de har til nå kommet til kort i prioriteringskampen mot andre store velgergrupper. Og selv dersom politikerne på Stortinget tar til vettet, vil det ta lang tid før en eventuell lovendring kan påvirke hverdagen til våre klienter. Det er derfor viktig at vi ikke kun avventer rikspolitikerne. Kommunene, særlig Oslo, må i mellomtiden skjerpe seg. 

Den 24. september 1971 åpnet Juss-studentenes rettsinformasjon - senere kalt JussBuss - for første gang bussdørene og avholdt saksmottak på Oppsal i Oslo. Fra en buss innkjøpt og innredet for formålet, tilbød noen titalls juridiske studenter fra Universitetet i Oslo gratis veiledning i juridiske spørsmål til innbyggerne i de ulike bydelene i Oslo.

Siden den gang har JussBuss etablert seg i faste lokaler i Arbins gate 7 og bussen har blitt erstattet av en syvseter, men studentene driver fortsatt med oppsøkende arbeid i Oslo.

Driften på JussBuss startet som et forskningsprosjekt, men behovet var så stort at drifte fortsatte. I dag er det rundt 30 medarbeidere på JussBuss. Alle er studenter. Sakstilfanget er på rundt 5.000 saker i året.

JussBuss gir gratis rettshjelp i enkeltsaker i form av muntlig eller skriftlig juridisk veiledning, og i form av partsrepresentasjon. JussBuss jobber med de rettsområdene hvor behovet for rettshjelp er størst. Dette er bl.a. utlendingsrett, arbeidsrett, familierett og spørsmål om gjeld. 

I tillegg til behandling av enkeltsaker, jobber JussBuss rettspolitisk gjennom utspill i media, uttalelser i forberedelsen til nye lover og lignende, Tiden har vist at man kan utrette mye, men det er dessverre ingen tvil om at det fremdeles er et stort behov for JussBuss også i dag. Med et sakstilfang på rundt 5.000 saker i året er JussBuss like viktige i dag som for 40 år siden. 

I jubileumsuka arrangeres det en rekke spennende arrangementer, både faglige og sosiale

JussBuss er et rettshjelpstiltak som drives av jusstudenter fra Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo.

Det er et sørgelig faktum at rettssikkerheten til samfunnets svakeste går på nederlag etter nederlag. Den nye utredningen av klageordningen i utlendingssaker føyer seg inn i dette mønstret.

UNE var i utgangspunktet tiltenkt rollen som et uavhengig domstolslignende klageorgan. Rettsikkerhetshensyn gjorde at man fant det nødvendig å gjøre unntak fra den alminnelige instruksjonsmyndigheten i forvaltningen.  

Med NOU 2010:12, om ny klageordning for utlendingssaker, går rettssikkerheten fra vondt til verre. Utvalgets nye forslag er økt politisk styring. Dette vil innebære at departementet kan gi generelle instrukser i alle saker som ikke gjelder beskyttelse. Juss-Buss stiller seg generelt negative til utvidet instruksjonsmyndighet på utlendingsfeltet. Det er paradoksalt at utvalget foreslår at instruksjonsmyndigheten kun skal være avskåret i beskyttelsessaker. Ved vurderingen av om beskyttelse skal gis er internasjonale forpliktelser styrende. Det politiske handlingsrommet er derfor marginalt. Av den grunn er muligheten for instruksjon allerede beskåret i disse sakene. Det er derfor viktigere at departementets mulighet til å instruere er avskåret i saker der det er et faktisk politisk handlingsrom. 

Det er ikke bare i beskyttelsessaker at de velferdsmessige konsekvensene er dramatiske og inngripende. I familieinnvandringssaker og utvisningssaker vil uriktige avgjørelser få drastiske konsekvenser for både enkeltmennesker og hele familier. Behovet for en uavhengig klagebehandling i slike saker, der departementet er avskåret fra å gi generelle instrukser, er like stort.

For et organ med domstolslignende trekk er tillit til at avgjørelser treffes på grunnlag av rettsregler, og ikke politiske instrukser, helt avgjørende for organets legitimitet. Dette er særlig viktig på utlendingsfeltet, der avgjørelser har en tendens til å vekke sterkt engasjement. Et eksempel vi nylig har sett er Maria Amelie-saken. Rettssikkerhet forutsetter ikke bare at regler blir fulgt, men at det eksisterer tillit til at de blir fulgt. I så måte vil en utvidet instruksjonsmyndighet og et mer politisert klageorgan virke svært uheldig. Det vil åpne for en politisk siling basert på trynefaktor. Dette er betenkelig og vil utvilsomt svekke organets troverdighet.

Behovet for en nøytral avgjørelsesmyndighet forsterkes også av at domstolene er tilbakeholdne med, og delvis avskåret fra, å overprøve utlendingsmyndighetenes skjønnsutøvelse.

Utvalget påpeker at de faktiske forholdene på utlendingsfeltet endrer seg raskt og at instrukser derfor er spesielt egnet som styringsvirkemiddel. Dette vil være særlig aktuelt i beskyttelsessaker der forholdene i asylsøkerens hjemland ville kunne endre seg raskt. Som argument for økt styring i andre saker har dette synspunktet imidlertid begrenset vekt.  

Utlendingsfeltet er komplekst. Fordi klageinstansen har bedre faglige forutsetninger og oversikt enn departementet, vil de kunne tilpasse praksis etter de faktiske forholdene. Politisk styring bør derfor skje gjennom vedtakelse av lov og forskrift.   

Begrunnelsen for opprettelsen av UNE gjør seg fortsatt gjeldende med samme styrke. En utvidet instruksjonsmyndighet vil være et slag i trynet for utlendingers rettssikkerhet. Med denne utviklingen er det lite som tyder på at det vil bli mindre bruk for Juss-Buss de neste 40 årene.

Når arbeidsgiver forsømmer sine plikter med å utbetale rettmessig lønn, er dessverre prosessen med å kreve den verken kjapp, trygg eller billig. Uteblivelse av lønn kan skyldes arbeidsgivers manglende betalingsvilje- eller evne. For arbeidstaker er det like ille uansett når man ikke har penger til å betale løpende utgifter og brødfø familien. Lønnsinndrivelsesprossess er dessuten krevende, selv for en real fighter. Slik som systemet er nå tar det  lang tid å få rettmessig lønn, uavhengig av hvor god man er i lønnsinndrivelse. Ender det i Forliksrådet må man også betale et rettsgebyr. Rettsgebyret kan legges på lønnskravet, men det sier seg selv at penger er en mangelvare når man er i en lønnsinndrivelsesprosess.

Forliksrådet er en meklingsinstutisjon med begrenset domsmyndighet. Hovedoppgaven er å tilrettelegge for en løsning ved mekling eller dom. Rådet skal altså være et lavterskeltilbud, men visse krav til rettsikkerhet må man likevel kunne stille.

Juss-Buss mener rettsikkerheten i større grad hadde vært i varetatt dersom medlemmene i Forliksrådet hadde hatt juridisk kompetanse, noe det ikke stilles krav til idag. Som regel har ikke medlemmene i Forliksrådet juridisk bakgrunn. I stor grad er de tidligere politikere. Dette innebærer at enkelte saker ikke vil bli behandlet dersom de blir for juridisk kompliserte. I mange saker burde nok i det minste lederen ha juridisk utdanning. Nå som man stadig får alternative juridiske utdanningsmuligheter, kunne det også være en idé å ta ibruk kompetansen fra disse. 

I Forliksrådet blir man altså ikke hørt med gode argumenter ettersom Forliksrådet skal fungere som en meklingsinstans. Det kan da mildt sagt virke urettferdig når man står med loven i hånden og kravet likevel blir delt i to. Når rettigheter er nedfelt i loven, skal rettsystemet sørge for at disse blir ivaretatt. Et soleklart krav kan ende i et kompromiss som er juridisk på viddene. Poenget med forliksrådet synes dermed ikke å være å komme frem til et juridisk riktig resultat, men heller et resultat som partene kan enes om. Dette er ikke en tilfredsstillende løsning. Særlig ikke i lønnsinndrivelsessaker hvor kravene ofte er klart juridisk fundert. Desperasjonen etter måneder uten lønn kan også lett medføre at man går med på forlik som ellers ville være utenkelige. Regningene fortsetter å løpe, og man vil nødig utsette prosessen yttligere. Tanken om mekling er altså god, men den kan ikke være den eneste.

Mange av reglene i arbeidsmiljøloven er forholdsvis ukompliserte, og det burde gå an å opprette et mer spesialisert tvisteutvalg for arbeidsrettssaker hvor lønnssaker prioriteres. Dette kunne foregå etter mal fra Husleietvistutvalget, som treffer avgjørelser og hvor saksleder er jurist med spesialkompetanse. Juss-Buss har god erfaring herfra. Konfliktrådet ligger også nært opp til Forliksrådet, men baserer seg kun på frivillig mekling. Forliksrådet er altså i en mellompossisjon hva angår domsmyndighet. Det er verken en fullverdig domstol, ei heller en ren meklingsinstutisjon. Altså verken fugl eller fisk. 

Ordningen med Forliksråd er definitivt særnorsk, men selv om det er typisk norsk å være god kan en selvransakelse selv for den beste av og til være på sin plass!

Begrepet straff er alminnelig definert som ”et onde som staten påfører en lovovertreder på grunn av lovovertredelsen i den hensikt at det skal føles som et onde”. Selv om EMD og Høyesterett har slått fast at utvisning ikke er å anse som straff i henhold til EMK og norsk straffelov, er utvisning en pønal reaksjon og et av de mest inngripende vedtak forvaltningen kan beslutte. Utvisning er ment å være en reaksjonsform mot utlendinger med bakgrunn i deres adferd og handlinger i Norge, og i noen tilfeller også i utlandet. Både karakteren av reaksjonsformen som innebærer et tap av rettigheter, og begrunnelsen for denne, ligner derfor veldig på straff.

Nesten alle utvisningsvedtak medfører et vedtak om innmelding i Schengen Informasjon System(SIS). Det aktuelle innreiseforbudet gjelder dermed ikke bare Norge, men alle land som er tilknyttet Schengen-samarbeidet. Sett i sammenheng med at nesten halvparten av innreiseforbudene gjøres varige, og at mange utviste allerede har sonet fengselsstraff i Norge for det forhold de utvises for, er det lett å forstå at utvisning oppleves som et uforholdsmessig tiltak, og i mange tilfelle som dobbeltstraff.

Det er flere betenkeligheter med forvaltningen som beslutningstaker i utvisningssaker. For det første er mindre enn hver tredje saksbehandler i Utlendingsdirektoratet jurist. De skjønnsmessige vurderingene som gjøres i utvisningssaker er ofte sammensatte og kompliserte. Dette rettsanvendelsesskjønnet praktiseres av et stort antall ikke-jurister som i stor utstrekning støtter seg til utlendingsrettens omnipresente rundskriv og instrukser. For det andre gir hensynet til en enhetlig praksis tilsynelatende lite rom for individuelle vurderinger. Juss-Buss erfarer at det i alt for liten grad legges vekt på om den utviste har barn i riket, og at de lovfestede hensyn til den utvistes familie i praksis neglisjeres. Avgjørelsene kan ofte synes som levninger fra tiden da forvaltningen avgjorde saker med sine ”ja”- og ”nei”-stempel, og preges selv i dag av standariserte oppsett og formuleringer.

Det har flere ganger blitt vurdert om domstolene bør treffe avgjørelser om utvisning, spesielt der utvisning vurderes på grunn av domfellelse for straffbare handlinger i riket. Slik gjøres det i Sverige. Fordelen er at utlendingen får samlet fastsettelsen av konsekvensene av en straffbar handling i én prosess, og i et rettsikkerhetsperspektiv fremstår domstolsbehandling med kontradiksjon generelt som betryggende. På den andre siden vil et forvaltningsvedtak alltid være gjenstand for full etterfølgende domstolsprøvelse. Problemet er at man da overser det faktum at mange utlendinger ikke har råd til å ta saken sin til domstolene. Ingen som utvises har rett til fri sakførsel.

Den nåværende ”forvaltningsløsningen” er således langt fra ideell, og at det ikke har blitt vurdert grep for å bøte på dette vitner om politikere som er lite løsningsorienterte. Dersom man ønsker å fastholde ved forvaltningen som beslutningstaker i utvisningsaker, bør den som utvises gis en reell mulighet for å få prøvd saken sin for domstolene. Fordi utvisning i så stor grad ligner på straff, er det rettsikkerhetsmessig uforsvarlig at vedtakene ikke i større grad blir prøvd for domstolene. Det er en inkonsekvens i loven når så inngripende vedtak som utvisning ikke gir rett til fri sakførsel, når for eksempel oppsigelsessaker gir slik rett. En endring i systemet må derfor til, enten den skjer gjennom forvaltningen eller domstolene.

Politikerne kan hvile, barna får ikke ro

 Norge bryter barnekonvensjonen. Fengslede barn må sone sammen med voksne fanger. Alle barna får ikke særlig oppfølging for å hindre skadevirkninger av fengslinga. Juss-Buss har blant annet erfart at barn må bruke bøtte på cella som toalett. I tillegg ser vi at blir barn blir plassert langt unna familien, og at de ikke får sysselsetting i fengselet. Ofte svikter Kriminalomsorgens samarbeid med andre offentlige instanser. Resultatet av å sette barn i fengsel ser vi på tilbakefallsstistikken. Ca. 80 % av de som fengsles som barn, blir en del av denne. Dermed kan man heller ikke si at fengsling av barn ”virker”. Myndighetene har endelig innsett at det er nødvendig å vurdere alternative løsninger til fengsel.

Regjeringa har imidlertid valgt å satse på barnefengsler. Juss-Buss besøkte nylig barnefengselet i Bergen. Enheten har plass til 4 barn. Juss-Buss har fått kjennskap til at det planlegges et nytt barnefengsel like utenfor Ila fengsel og forvaringsanstalt, med plass til 6 barn. Her kan barna stå og vente på bussen sammen med forvaringsdømte når de er på vei til skolen. På denne måten kan de skaffe seg nye forbilder og bekjentskaper. Det er svært oppsiktsvekkende at barnefengslene plasseres i de mest stigmatiserende områdene man kan tenke seg.

For oss framstår barnefengsler som et skjult forsøk på å feie ”verstingene” under teppet. Juss-Buss frykter at opprettelsen av barnefengsler vil medføre at flere barn fengsles. Tilgjengelige fengselsplasser fylles erfaringsmessig opp. Vil terskelen for hvilke barn vi skal sette i fengsel senkes i takt med at forholdene for barn i fengsel blir bedre?

Også i barnefengslene har man fengselets strenge kontrollregime. Før barna plasseres i barneenheten skal de fleste innom den mest lukkede avdelinga i Bergen fengsel. Dette for å få en følelse av hva de går til dersom de ikke oppfører seg på barneenheten. Det øvrige kontrollregimet som utøves overfor ungdommene er bevisst lagt på en streng linje, med hyppige urinprøver, sikkerhetsklarering av telefoner og åpning av all post inn og ut. Det er betenkelig at man ikke forsøker å lage et opplegg som minner mindre om en fengselshverdag når man først oppretter egne fengselsplasser for barn.

Vi savner en helhetlig prosess, hvor barna sikres stabilitet og forutsigbarhet. Ved løslatelsen forsvinner oppfølginga fra fengselet, og barna blir overført til ordinære fengselsplasser når de fyller 18 år. Dermed opplever barna nok engang oppbrudd. Juss-Buss frykter at innsatsen som gjøres i barnefengselet for at barna skal avstå fra kriminalitet, får en kortsiktig virkning.

Det er forkastelig at regjeringa har et uttalt mål om å få barna ut av fengsel, og i samme periode oppretter barnefengsler. Det kan se ut som at hovedsaken er å unngå konvensjonsbrudd og internasjonalt press. Hensynet til barna kommer i andre rekke. Det er overraskende at man nøyer seg med en bedre løsning, og ikke leter videre etter en bra løsning. Barnefengsler er politisk sett en behagelig hvilepute på et betent område. Selv om antallet barn i norske fengsler har steget de siste årene, er tallet så lavt at det må være mulig å lage gode, individuelt tilpassede alternativer til fengsel. Barna fortjener å få et håp om, og en reell mulighet til, å leve et liv uten kriminalitet.

Marit Lomundal Sæther

Debatten fremmer spørsmål rundt soningsforholdene i Norge, der det fra flere hold påstås at norske fengsler ikke er avskrekkende nok. Høyres forslag går ut på å opprette egne fengsler eller avdelinger for utenlandske fanger, der innholdet i soningen vil være dårligere enn for nordmenn. Begrunnelsen for forslaget er at disse fangene ikke skal tilbake til det norske samfunnet.  Fremskrittspartiet vil ha dårligere materielle forhold for utenlandske fanger, for å gjøre det mindre fristende for utlendinger å begå kriminelle handlinger i Norge. De mener at norske soningsforhold kan forveksles med hotellopphold, sammenlignet med de forholdene utlendingene er vant til hjemmefra. Dette har gitt grunnlag for en rekke konkrete forslag, blant annet om å ta i bruk utdaterte militærleirer der utenlandske fanger bokstavelig talt kan stues sammen i brakker. Spørsmålet er om budskapet vil nå de som søker lykken, og om denne veien er forsvarlig å gå.

Det er frihetsberøvelse som skal være straffen i Norske fengsler. Utover dette skal fangene ha krav på de samme rettighetene som alle andre. Justisdepartementets fokus er nettopp innholdet i soningen, der målet skal være å spisse kompetansen inn mot det den utlandske fangen har behov for.  Departementet peker imidlertid samtidig på det at det kan bli vanskelig å arbeide rehabiliterende med utenlandske fanger, ettersom man ikke vet når de skal sendes ut av landet.

Gjennom ukentlige besøk i norske fengsler møter Juss-Buss en kriminalomsorg som bærer preg av et vagt regelverk med tilsynelatende tilfeldige variasjoner mellom fengslene. Disse forholdene påvirker soningen til alle fanger, både nordmenn og utlendinger. Videre opplever vi at utlendinger har tyngre soningsforhold enn nordmenn på grunn av språkbarrierer og stor avstand til familie. Fangene får heller ikke den nødvendige kunnskapen de trenger for å ivareta sine egne rettigheter under og etter soning. Juss-Buss frykter at kombinasjonen av et vagt regelverk og en utydelig satsing fra politisk hold, vil føre til opprettelse av rene B-fengsler.

Hvordan skulle eventuelt en slik utvelgelsesprosess foregå? Vil eksempelvis også svensker falle inn i kategorien utlending? Eller er søta bror så å si norsk ettersom landene deler historie, og det muligens er en større sjanse for at en lykkesøkende svenske kommer tilbake enn en rumener. Juss-Buss mener det er usosialt av Norge å forskjellsbehandle mennesker med den begrunnelsen at de ikke skal tilbake til det norske samfunnet. Alle skal tilbake til et samfunn.

Vi savner en konkretisering av hvordan opprettelsen av egne fengsler for utlendinger skulle være en forbedring av soningsforholdene slik de fortoner seg i dag. Juss-Buss støtter Justisdepartementets forslag om en kompetanseheving på feltet for språk- og kulturforståelse, men ser ikke at dette vil skje ved å opprette egne fengsler der det skilles mellom nordmenn og mennesker med annen nasjonal opprinnelse. Begrunnelsen gir derfor smak av vikarierende motiver for noe som ser ut til å være en segregeringspolitikk som bygger på et menneskesyn der utlendinger er mindre verdt enn nordmenn.

Dette fører blant annet til problemer med å få oppholdstillatelse, pass og statsborgerskap. Ofte er både identitetstvilen og konsekvensene av den svært urimelige.

 Identitetstvil medfører meget alvorlige konsekvenser for den det gjelder. For det første er det svært inngripende vedtak som kan få et negativt utfall på grunn av identitetstvil. For det andre er identitetstvil et hinder for å integreres i det norske samfunnet. En stadig økende gruppe mennesker får oppholdstillatelse i Norge, men uten å ha tilstrekkelig sannsynliggjort identitet til at de kan bli norske statsborgere. De får aldri muligheten til å bli likeverdige borgere i det norske samfunnet, men er dømt til å være annenrangs borgere som blant annet er uten stemmerett ved Stortingsvalg.

Mange får  identitetstvil med bakgrunn i opplysninger som kommer frem under et asylintervju. Under asylintervjuet forventes det at man kan redegjøre for alle relevante opplysninger rundt egen identitet og asylgrunnlag. En rekke søkere har ikke forutsetninger for å oppfylle denne forventningen. Når  forventningen ikke møtes, står forvaltningen klar med stempelet av typen vannfast og livsvarig.

Det er rekke årsaker til at det kan fremkommer manglende eller uriktige opplysninger knyttet til utlendingers identitet. Mange er vant til voldelige og undertrykkende regimer, og unnlater på grunn av frykt for norske myndigheter å fortelle den fulle sannheten. Andre er så uheldige at de har vært innom et annet europeisk land som har transkribert navnet til personen på en annen måte enn i Norge, eller kanskje registrert vedkommende med sitt kallenavn. Vedkommende kjente kanskje heller ikke sin eksakte fødselsdato, da er det ikke unaturlig å gjette når man blir konfrontert med spørsmålet. Felles for dem alle er at de ikke kjenner konsekvensene av opplysningene de kommer med.

Videre er psykiske problemer en viktig faktor i denne sammenheng. En undersøkelse fra 2007 viser at så mange som halvparten av asylsøkerne i undersøkelsen fylte kriteriene for posttraumatisk stresslidelse. Slike lidelser kan blant annet føre til hukommelsestap og en motvilje til å fortelle om traumatiske opplevelser. Dette er en dårlig kombinasjon med forvaltningens krav til den enkeltes fremstillingsevne.

Muligheten til å rette opp feil er i tillegg nærmest ikkeeksisterende. Motstridende opplysninger er i seg selv  grunn til å fastlegge identitetstvil. Informasjonen om viktigheten av å gi korrekte og detaljerte opplysninger er heller ikke egnet til å sikre at færrest mulig får det som må kunne karakteriseres som en ufortjent identitetstvil. Slik informasjon vil ikke hjelpe om en har psykiske problemer eller rett og slett er redd for norske myndigheter.

Et system som ikke greier å ta hensyn til kulturelle forskjeller og psykisk helse er ikke godt nok. De alvorlige konsekvensene identitetstvil har for den enkelte, innebærer at vi både må forsøke å begrense antallet personer som får identitetstvil og virkningene for de som faktisk får identitetstvil. Det er på høy tid at vi i Norge tar hensyn til denne sårbare gruppen.

Elise Nygård Tlf. 98 67 93 59

Statsråd Tora Aasland varslet i brev til Stortinget 27. august 2010 at hun ville sette ned en arbeidsgruppe for å se på fremtidens behov for jurister. Mandatet og arbeidsgruppen er nå fastsatt. Hovedoppgaven er å undersøke fremtidens behov for jurister og vurdere dagens utdanning opp mot dette behovet.
Dagens samfunn blir stadig mer rettsliggjort. Blant annet drives rettsliggjøringen fram fordi lovfesting sikrer likebehandling og langsiktighet. En annen drivkraft er at politiske beslutninger høster mest applaus når noen får en rettighet – gjerne hjemlet så høyt i rettskildene som mulig. Rettsliggjøringen vises for fullt når mediepersonligheter bortforklarer umoral ved å si at ”loven forbryr ikke mine handlinger” – som om lovverket plutselig skal ivareta folkeskikk.
Rettsliggjøringen innebærer at flere beslutninger, og vurderingene i forkant av disse, blir juridiske. Det er derfor grunn til å anta at arbeidsgruppens konklusjon vil bli at det er et økt behov for juridisk kompetanse. Men uavhengig av arbeidsgruppens resultat vil undersøkelsen uansett lede til spørsmålet, ”Hvordan kan man mest effektivt klare å dekke samfunnets behov for juridisk kompetanse?”
Den eneste fullverdige juridiske utdanningen vi har i Norge i dag er femårig master. Det må antas at dette har vært vurdert som den mest effektive måten å dekke samfunnets behov for juridisk kompetanse. Det er ikke JussBuss enig i.
I forsikringsselskaper, Nav, forvaltningen ellers, helsesektoren, etc. produseres hver eneste dag en stor mengde juridisk arbeide av ikke-jurister. JussBuss erfarer at mangel på juridisk kompetanse alt for ofte fører til feil vedtak og brudd på rettigheter. Det er alvorlig.
Skal man møte framtidens behov for økt juridisk kompetanse bare ved å utdanne jurister med fem års utdannelse? Satt på spissen: er det riktig ressursbruk å investere fem års utdannelse på å regne ut barnebidrag hos Nav eller på å besvare standardspørsmål på telefonen hos Huseiernes Landsforbund? For det første mener JussBuss det vil være helt gal ressursbruk. For det andre er det ikke et reelt alternativ å fylle slike arbeidsplasser med fullverdige jurister. Selv om man hadde gått det skritt og gjeninnført åpent studium ville ikke arbeidsplassene blitt fylt fordi jurister med fem års utdanning ønsker større faglige utfordringer. Det eneste logiske er derfor å gjøre det mulig å tilegne seg juridisk kompetanse på kortere tid enn fem år.
Som alternativ til dagens ordning burde man sett flere kortere jussutdanninger. For eksempel kunne det vært en bachelorordning med noen frie emner til å rette seg mot forvaltningen eller mot det private. Dette vil være mer effektivt for å dekke behovet for juridisk kompetanse.
Jurister er en konservativ gjeng, så det vil ta tid å akseptere at de med kortere utdanning kan bidra med rettshjelp. Denne frykten for at kortere jussutdannelser vil være en fare for rettssikkerheten er tiltalende i teorien, men JussBuss kan vise til 40 år med egen praksis som beviser at frykten er ubegrunnet.
Vi tenker derimot helt motsatt – at kortere jussutdanninger vil medføre økt rettssikkerhet. Bachelorutdanninger i juss vil jo ikke være en erstatning for jurister, men et supplement. Med andre ord mer juss, men ikke flere jurister.

Artikkelforfatter er Trygve Harlem Losnedahl

Årsaken til at mange er bostedsløse er sammensatt. Det er generell mangel på boliger, da spesielt kommunale boliger. Videre er dette en gruppe mennesker som er lite ettertraktet som leietakere på det private boligmarkedet på grunn av sosiale, psykiske eller økonomiske problemer. Det er derfor svært vanskelig for denne gruppen å få innpass på boligmarkedet.

Som konvensjonspart, lovgiver og øverste bevilgningsmyndighet har staten det overordnede ansvaret. Den praktiske gjennomføringen av regelverket er det imidlertid kommunene som er ansvarlige for. Juss-Buss ser at bostedsløse rammes av denne ansvarsfordeling. For staten blir det for enkelt å fraskrive seg det overordnede ansvaret de er pålagt. For kommunene blir det for enkelt å nedprioritere bostedsløse når budsjettene er stramme og lovverket for svakt.

Dersom en person ikke selv klarer å skaffe seg bolig plikter kommunene å skaffe midlertidige bolig, men kun medvirke til anskaffelse av permanent bolig. Det som tilbys av midlertidige boliger er stort sett hospits, i hvert fall i Oslo. Disse overnattingsstedene er i så dårlig stand at mange velger å sove ute. De permanente boligtilbudene som finnes er blant annet kommunale boliger. Kommunene prioriterer de som har det mest påtrengende boligbehovet. Lite hjelper det å være prioritert når kommunen kan begrunne et avslag med at ventetiden er på mer enn 6 måneder, noe som ofte skjer på grunn av stor mangel på kommunale boliger. Hvorvidt man får innvilget kommunal bolig beror derfor på ren tilfeldighet av om søknaden innkommer på et gunstig tidspunkt. Man må fortløpende søke helt til flaksen inntreffer, om den inntreffer i det hele tatt.

Etter ØSK-konvensjonen art. 11 plikter Norge å sørge for at alle har et adekvat sted å bo. FNs ØSK-komité påser at disse pliktene overholdes av medlemslandene. ØSK-komitéen kritiserer Norge for at de ikke gjør nok for å sikre menneskers rett til bolig. Kritikken viser at norsk boligpolitikk ikke samsvarer med de forpliktelser Norge har sluttet seg til. Det er et statlig ansvar å overholde de menneskerettslige forpliktelsene. En lovbestemt medvirkningsplikt sikrer ikke at kommunene gjennomfører en boligpolitikk i tråd med menneskerettighetene.

I tillegg er det god økonomisk politikk å sørge for at folk har et permanent sted å bo. Uten visse rammer og stabilitet rundt et menneske er det vanskelig å skaffe seg jobb, opprettholde samvær med egne barn, ta utdannelse, bli frisk eller å bidra på andre måter i et samfunn. Dermed er det å ha et sted å bo en viktig forutsetning, ikke bare for den enkelte, men også for samfunnet.

Retten til bolig må lovfestes. Selv om denne retten allerede følger av norsk lov gjennom inkorporeringen av ØSK, ser man at disse reglene dessverre ikke er bestemmende for kommunenes politiske prioriteringer. Politikerne må i tillegg bevilge tilstrekkelig med penger til å realisere retten til bolig. Bevilgninger til boligformål burde ansees som investeringsposter på budsjettene, ikke som utgiftsposter.

Norge må være verdens beste land å bo i, også for dem uten et sted å bo.

Det må settes en grense for hvor lenge mennesker kan leve som ulovlige.
Vi kaller dem ”papirløse” da de ikke har papirer på lovlig opphold i Norge. Politiets utlendingsenhet anslår at det er mellom 6000-8000 lengeværende papirløse i Norge i dag. De utgjør en mangeartet gruppe som lever på siden av samfunnet med en uavklart oppholdsstatus og en konstant trussel om uttransportering. Papirløse er alt fra utlendinger som selv ønsker å forlate Norge men som er vernet mot retur, til utlendinger med utvisningsvedtak som unndrar seg uttransportering. Felles for alle er at de lever under svært vanskelige og  uverdige forhold. For de som lever i skjul er retur ikke et alternativ. Situasjonen er særlig alvorlig for barnefamilier. Langvarig usikkerhet rundt familiens situasjon medfører at barn blir sterkt skadelidende.
Papirløses rett til helsehjelp er begrenset til akutt hjelp. De har ikke tilgang til sosialhjelp eller trygd. Da de ikke har lov til å arbeide kan de ikke forsørge seg selv. Mange blir tvunget ut i kriminalitet eller i et svart arbeidsmarked hvor de blir utnyttet. Juss-Buss har erfart at papirløse ofte har 10-12 timers arbeidsdag med en lønn ned mot 20 kr timen. Rett til mat og helsehjelp er grunnleggende menneskerettigheter som myndighetene nekter de papirløse. Det eneste man tilbyr er opphold på et såkalt ventemottak hvor forholdene er svært dårlige. Å behandle mennesker på en slik måte er uverdig en moderne velferdsstat.  
Justisministeren hevder at utlendingsloven har en god hjemmel for å gi ureturnerbare oppholdstillatelse. Denne har aldri blitt brukt. Det er feigt av Justisministeren å gjemme seg bak en bestemmelse som ikke blir praktisert. Regjeringens strategi er økt satsning på returarbeid. Det er en bevisst og villet politikk at de papirløse ikke har noen rettigheter eller muligheter til å delta i samfunnet. Myndighetene legger opp til at forholdene for denne gruppen skal bli så dårlige at utlendingen selv velger å returnere. En slik politikk er både inhuman og beviselig ikke-fungerende.

Våre nordiske naboland har alle ordninger for å løse de mest alvorlige situasjonene. Danmark har bestemmelser som gjør at en utlending kan få midlertidig oppholdstillatelse etter halvannet år hvis en retur ikke lar seg effektuere. Finland og Sverige har valgt løsninger som gir et enda bedre vern. Regjeringen har i Soria Moria II fastslått at norsk utlendingspolitikk i hovedtrekk skal samsvare med praksis i ”andre sammenlignbare land”. På dette felt ligger vi i imidlertid langt bak våre naboland. 
 
Antallet papirløse som lever under inhumane forhold er alt for høyt til de kan avfeies og ignoreres. De er likevel ikke så mange at situasjonen er uhåndterbar. Det er fint at det nå rettes særlig fokus på å sette en grense for hvor lenge barn kan bli ventende uten oppholdstillatelse. Situasjonen i dag krever imidlertid at det settes en grense for alle som lever papirløst i Norge. Dette vil også være positivt for samfunnet da det innebærer at de får mulighet til å bidra med sin arbeidskraft. Det vil også forhindre sosial dumping. Sterke humanitære hensyn som gjør seg gjeldende overfor de menneskene som har levd på siden av samfunnet i en årrekke må imidlertid være god nok grunn. Menneskerettighetene gjelder for alle, også for ”de uønskede”.

Med en tilbakefallsprosent blant innsatte i norske fengsler på 63 %, er fokus på tilbakeføring viktig. Regjeringens tilbakeføringsgaranti går ut på at den enkelte innsatte i større grad allerede under soningen skal få hjelp til å takle de problemene som venter på utsiden. Innsatte har ofte svært sammensatte problemer. Dersom slike problemer  løses på et tidlig stadium, vil det etter endt soning bli enklere for den innsatte å finne sin plass i samfunnet. Staten skal hjelpe den enkelte med å finne et sted å bo, en arbeidsplass, opplæring og utdanning og nødvendig behandling for psykiske lidelser og rusproblemer. Rådgivning og bistand ved gjeldsproblemer er også nevnt, men konkrete tiltak mangler. 

Å sone i fengsel er en stor påkjenning. Et stort antall innsatte sliter med gjeldsproblemer i dag. Det er ofte snakk om høye erstatningskrav fra Statens Innkrevningssentral, men også krav fra andre private kreditorer. For mange innsatte føles slike problemer som helt uoverkommelige, og i noen tilfeller som en evig straff det er umulig å gjøre noe med. Slike problemer kan fort bli det største hinderet for utvikling innen andre sentrale utfordinger i livet.

 
I dag får de innsatte svært liten hjelp til å løse sine gjeldsproblemer. Det finnes i praksis ikke økonomiske rådgivere i fengsel, så de innsatte er avhengig av hjelp utenfra. Vi opplever at de innsatte ofte mangler helt elementær kunnskap om håndtering av gjeldsproblemer, noe som gjør at de har vanskelig for å ta tak i problemene sine på et tidlig stadium. Som saksbehandler på Juss-Buss erfarer man fort at det kan være vanskelig å komme i kontakt med klientene. I tillegg er det mange av klientene som ikke selv har oversikt over gjelden sin, og de praktiske hindringene det å være i fengsel innebærer, gjør det vanskelig å skaffe denne oversikten.

 
De statlige innstansene tar heller ikke hensyn til de innsattes særskilte situasjon. Ved inndrivelsesprosessen av krav til Statens Innkrevningssentral, tas det ikke høyde for den innsattes praktiske utfordringer. Den innsatte får, umidelbart etter soning et brev om at gjelden skal betales. Ettergivelse av krav fra SI, kan den innsatte bra glemme. Og i de fleste tilfeller gjelder det også gjeldsordning, da den innsattes som oftest har straffegjeld som utgjør en ”ikke ubetydlig del” av gjelden.

 
Tilgang på økonomisk rådgivning i fengsel ville vært en løsning på de innsattes problemer. En slik løsning ville samsvare med regjeringens normalitetsprinsipp. Dette ville sette de innsatte i stand til å håndtere egen gjeld. Det burde også være et krav om at Statens Innkrevningssentral i større grad tar hensyn til de innsattes særskilte situasjon i innkrevningsprosessen, og det bør opprettes en god dialog med den innsatte og SI på et tidlig stadium. Det bør også settes spørsmålstegn ved hvor hensiktsmessig det er å opprettholde krav mot innsatte som er ”varig” ute av stand til å betale. Det bør i slike tilfeller kunne utvises et bedre skjønn ved innvilgelse av gjeldsordning og ettergivelse av straffegjeld, enn det det er rom for i dag.

 
Enkle tiltak kan gjøre  stor forskjell. Det er uheldig at manglende fokus på gjeldsproblematikken hindrer den innsatte i å innfri sin del av regjeringens ambisiøse tilbakeføringsgaranti.

Dagens kontrollsystem er basert på at klientene selv fremmer klage og bør ikke videreføres i ny ordning ? for hvordan skal kvaliteten sikres når klientene mangler evne og vilje til å klage på sin advokat?

Gjennom ett år som saksbehandler ved utlendingsrettsgruppen i Juss-Buss har jeg hatt befatning med flere utlendingssaker hvor advokater har begått grove brudd på reglene for god advokatskikk. Det er grunn til å presisere at disse tilfellene ikke kan unnskyldes med verken tidsnød eller lav stykkpris etter stykkprisforskriften. Juss-Buss gjorde klientene oppmerksomme på arbeidets lave kvalitet og mulighetene for å klage inn sin advokat. Likevel ble ingen av sakene fanget opp av disiplinærsystemet ? fordi klientene ikke ønsket bryet med å klage på advokaten.

Norge er ett av de land i Europa som bruker mest penger på offentlig rettshjelp. Personer med krav på fri rettshjelp er i likhet med alle andre henvist til disiplinærsystemet dersom vedkommende er misfornøyd med sin rettshjelpsadvokat. De siste tre årene har antall klager til Disiplinærnemnda og Advokatforeningens syv regionale disiplinærutvalg ligget et sted mellom 600 ? 800 saker, et relativt lavt tall tatt størrelsen på advokatsektoren i Norge i betraktning. Samtidig er det god grunn til å anta at andelen klagesaker som springer ut av rettshjelpsordningen er liten.

Klienter som mottar fri rettshjelp er i mindre grad enn kommersielle og betalende private aktører i stand til å bedømme arbeidet som utføres. Mangel på for eksempel språkkunnskaper og utdanning gjør at mange klienter ikke har et begrep om hva som bør forventes av en advokat. Rettshjelp er i liten grad omfattet av den markedsregulerte kontrollen i advokatbransjen, og det ligger i sakens natur at rettshjelpen dekkes av det offentlige ? slik at det økonomiske incentivet til å klage svekkes. Vi har altså et disiplinærsystem som av ulike årsaker ikke fungerer innenfor rettshjelpssegmentet.

I stortingsmeldingen til ny lov om fri rettshjelp (St.meld. nr. 26 ? 2008-2009) er det blant annet foreslått en ordning tilsvarende Utlendingsdirektoratets (UDI) nåværende advokatliste i asylsaker ? hvor advokatene godkjennes på forhånd. Departementet trekker frem UDIs modell som et godt forbilde, men denne fungerer i realiteten ikke etter sin hensikt. Til tross for forhåndsgodkjenning og dokumenterte svartelister klarer ikke UDI å sparke useriøse advokater ut av sin egen ordning.

I England er offentlig rettshjelp underlagt et langt strengere regime. Den engelske ordningen går kort fortalt ut på at man i tillegg til å forhåndsgodkjenne rettshjelpere og rettshjelpsadvokater ? også foretar stikkprøvekontroller av deres prestasjoner. Dersom en kontroll avdekker et utilfredsstillende arbeid kan advokaten tape retten til godtgjørelse for arbeidet, og bli utelukket fra kretsen av godkjente rettshjelpsadvokater.

Det vil være naivt å hevde at slett arbeid fra rettshjelpsadvokater ikke forekommer, og når klientene selv ikke kan ivareta egne interesser må noen andre gripe inn. Vi trenger et nytt system med strengere kontroll og overprøving av rettshjelpsadvokaters arbeid, som ikke er basert på individuelle klager. Egnede virkemidler kan være stikkprøvekontroll, krav til erfaring for å praktisere innenfor et rettsområde, obligatorisk og relevant etterutdanning ? og et tak for hvor mange klientoppdrag man kan påta seg. En reform av dagens klagesystem vil kunne bidra til å styrke rettshjelpsadvokaters integritet, gi en trygghet om at offentlige midler blir brukt på en riktig måte og ikke minst sikre at personer med krav på rettshjelp får tilfredsstillende hjelp.

I dagens samfunn har samboerforhold blitt en like vanlig samlivsform som ekteskap. Flere og flere velger samboerskap til fordel for ekteskap. Statistisk sentralbyrå (SSB) anslo i 2009 at ca. 600 000 mennesker er samboende i Norge.  Mange velger denne samlivsformen fordi de anser den som mindre forpliktende enn ekteskap. Det er i dag større fokus på individuell frihet. Samboerskap gir en større frihet for partene selv å bestemme hvordan forholdet mellom dem skal være.

Våre erfaringer viser at graden av konflikter er økende når det gjelder det økonomiske oppgjøret etter endt samboerskap. Vi har flere og flere tilfeller av samboere som har levd i ekteskapslignende forhold, med totalt sammenblandet økonomi, i 16-20 år. Etter et brudd vil den av partene som for eksempel har brukt sine midler på forbruksutgifter, og mer av sin tid til å ta hånd om felles barn, bli stående uten noe. Samboerkontrakt kan være en god løsning. Problemet er at de aller fleste ikke tenker så langt når de flytter sammen. Samboerforhold består sjelden av to likeverdige parter. Slik tilstanden er i dag, vil den mer resurssterke part i større grad komme seirende ut ved et brudd.

Utviklingen de siste 20 årene har tvunget domstolene til å ta stilling til de juridiske problemene som oppstår etter endt samboerskap. Altså er rettstilstanden mellom samboere allerede etablert, den er bare svært vanskelig tilgjengelig for folk flest. Ved å lovfeste allerede gjeldende rett vil det bli lettere for de samboende parter å klargjøre sin rettslige stilling. Det vil samtidig likestille partene i større grad. Juss-Buss mener at det er lovgivers plikt å verne om den svakere part.

NOU 1999:25 ”samboerne og samfunnet” utformet et forslag til ny lov som skulle sammenfatte reglene rundt det økonomiske oppgjøret ved endt samboerforhold. Forslaget ble ikke tatt til følge. Skepsisen til lovregulering av samboerforhold vant i den omgang. Nå, over ti år senere, har det skjedd mye på området. Antall samboere har økt, og problemene har dermed bare blitt flere og større. Den rettspraksis som var relativt ny den gang, har festet seg og blitt til mer håndfaste prinsipper. Nå er det derfor vanskelig å finne argumenter mot å lovfeste rettsreglene.

Skepsisen rundt lovfesting av samboerskap har lenge rådet på området. Mange frykter at en lovfesting vil innebære en omfattende begrensing i ens personlig frihet til å velge. Når grunnen til at så mange nå velger samboerskap til fordel for ekteskap er nettopp fordi de ikke ønsker å binde seg til et omfattende regelverk, vil en hvilken som helst form for lovregulering virke skremmende. Argumenter mot lovfestning vil falle bort når forslaget ikke går ut på å opprette en omfattende og inngripende lovgivning som nærmest kan likestilles ekteskapslovgivningen. Det ønskelige er kun å kodifisere allerede gjeldende rett, til hjelp for de som trenger det aller mest.

Det er lovgivers oppgave å verne om den svake part. Mye peker i retning av at tiden nå er moden for en norsk samboerlovgivning. Problemene må tas på alvor !

Bojana Stankovic telefon 22 84 29 18  stankovic_bojana@hotmail.com

Juss-Buss er stadig i kontakt med innsette som har dokumenterte psykiske lidingar, men som likevel ikkje får den hjelpa dei treng. Mange fortel at dei har bede helsetenesta om hjelp for sine psykiske plager, men opplevd at helsetenesta ikkje ein gong har gjeve dei ei vurdering av sin psykiske helsetilstand. Atter andre får ikkje naudsynte medisinar for sine plager fordi fengselet har totalforbod mot enkelte preparat. Kvar blir det av den individuelle vurderinga pasientane har krav på etter pasientrettighetslova?
Dei innsette vi snakkar med har generelt lita tillit til helsetenesta. Dei opplever å ikkje bli tekne på alvor når dei ber om hjelp. Innsette som tek opp kampen vert sett på som ”vanskelege” og ”kverulerande”.
Fengselsopphaldet i seg sjølv, og isolasjon spesielt, har ein negativ innverknad på allereie eksisterande eller latente psykiske problem. Isolasjon kan jamvel utløyse midlertidige psykosar som elles ikkje ville ha oppstått.
God helse bør vere førsteprioritet også når det kjem til innsette. Eller er liva og helsa til fangane annanrangs?
Som ein del av oppfølginga av Stortingsmelding nr. 37 ”Straff som virker”, har eit forslag om eigne ressursavdelingar for innsette med psykiske lidingar og store åtferdsavvik nyleg vore ute på høyring. I høyringsbrevet peiker Justisdepartementet mellom anna på kriminalomsorga sitt ansvar for å ivareta helsa til dei innsette i norske fengsel. Dette særleg med tanke på å førebyggje at det vert utvikla nye lidingar som følgje av fengselsopphaldet.
I utgreiinga frå arbeidsgruppa vert det foreslått oppretta eigne ressursavdelingar som alternativ til dei ordinære fengselsavdelingane. Desse skal ha ein kapasitet på mellom 80 og 95 innsette på landsbasis. Problemet med tiltaket som er foreslått er at det dessverre hjelp så alt for få. Til ei kvar tid sit kring 3300 menneske i norske fengsel. Ei undersøking om levekår blant innsette utført av Fafo i 2004, viser at heile 30% av mannlege og 40% av kvinnelege innsette i norske fengsel har psykiske plager. Talet elles i folkesetnaden ligg på kring 10%.
Dei aller sjukaste skal overførast til psykiatrisk heildøgersinstitusjon. Spørsmålet er kva tilbod alle dei andre skal få. Før det vert brukt ressursar på skape eit nytt tilbod som kan hjelpe eit knippe av dei som har behov for psykisk helsehjelp, må det grunnleggjande psykiske helsetilbodet som dei innsette allereie har rett på gjennom pasientrettighetslova rustast opp. Slik kan ein sørgje for at innsette i norske fengsel ikkje kjem ut att i samfunnet med meir omfattande psykiske lidingar enn dei hadde før soninga tok til. For situasjonen er ikkje slik at nokre få treng meir hjelp enn dei får. Den er derimot slik at svært mange ikkje får hjelp i det heile.
Det er ikkje ”god” politikk å tale for betre vilkår for innsette i norske fengsel. Når noko først vert ytra er det som regel krav om lengre straffer og protestar mot materiell velstand i fengsla. Det skal tydelegvis gjere vondt å sitte inne. Men dersom målet er at straff skal virke, må den bygge opp meir enn den bryt ned. 
Grunnleggjande humane omsyn tilseier at me skal behandle folk som folk, sjølv om dei sit i fengsel. Innsette er ikkje annanrangs borgarar som skal få eit annanrangs helsetilbod. Dei samfunnet meiner ”fortener” det minst må faktisk få meir, eller i alle fall like mykje.

Daglig havner mennesker i økonomisk uføre. Mange mener disse menneskene kun har seg selv å takke. Juss-Buss erfarer at mye av skylden må tillegges den illusoriske frarådningsplikten.

Den 3.mars i år uttalte Finanstilsynet at de ønsket å begrense omfanget av høye lån. De oppfordrer bankene til å foreta grundigere undersøkelser av lånsøkerens økonomi før de innvilger boliglån. Det er iøynefallende hvordan Finanstilsynet beskylder bankene for å være lette på tråden, når andre finansinstitusjoner ukritisk yter forbrukslån med skyhøye renter til hvemsomhelst, når som helst. I 2009 levde 220 000 nordmenn under tvangstrekk fra namsmannen. Mange av trekkene kunne vært unngått dersom kontrollen med uforsvarlige kredittkjøp og forbrukslån ble skjerpet. I neste omgang ville dette kunne føre til at flere betalte ned det mest nødvendige lånet; boliglånet.
Ikke alle er i stand til å vurdere om deres økonomi tillater et lånopptak. Dette bekjentgjorde også regjeringen da frarådningsplikten ble innført med finansavtaleloven i 1999. Frårådningsplikten innebærer at långiver, dersom lånsøkerens økonomiske evne eller andre forhold på vedkommendes side tilsier det, skal gi skriftlig tilbakemelding til lånsøkeren om at han eller hun bør vurdere å avstå fra lånopptaket. Unnlatt frarådning kan føre til at låntakers forpliktelser lempes. I dag må finansinstitusjonene i hovedsak forholde seg til opplysninger som lånsøker selv gir når det skal vurderes om frarådning bør gis. Finansinstitusjonen har riktignok innsynsrett i lånsøkers likning. Likningen inneholder imidlertid ofte utdaterte opplysninger; mye kan skje med en persons økonomi mellom hver gang en ny likning foreligger. Denne begrensede undersøkelsesadgangen gjør at frarådningsplikten nærmest har blitt illusorisk. Finansinstitusjonene kan enkelt fraskrive seg ansvar for unnlatt frarådning når informasjonen som legges til grunn for vurderingen er informasjon fra lånsøker selv;  lånsøkeren som regjeringen mener ikke har evne til å vurdere egen økonomi.

I 2007 utredet Stortinget muligheten for å opprette et gjeldsregister i Norge. I registeret skulle alle privatpersoners gjeldsposter registreres; både forfalt og ikke forfalt gjeld. Et gjeldsregister ville gi finansinstitusjoner en god mulighet til å sjekke lånsøkerens økonomi før kreditt eller lån ble innvilget. Med en slik mulighet til innsyn i lånsøkerens økonomi ville frårådningsplikten fått et reelt innhold. Men, etter utallige debatter ble forslaget om å opprette et gjeldsregister forkastet; hovedsakelig med bakgrunn i personvernhensyn. I dag kan vi se at det er mulig å forvalte opplysningene i registeret på en måte som ivaretar personvernet. I Sverige har man løst det, blant annet ved å gjøre medlemskap i registeret frivillig for finansinstitusjonene og ved å stille strenge krav til hvilket formål institusjonene må ha for å hente ut opplysninger. Selv om tanken om et gjeldsregister ikke har vært noen het potet i Norge de siste årene så bør det, etter finanskrisen, være på høy tid å vurdere muligheten for et gjeldsregister igjen.

Opprettelsen og bruken av et gjeldsregister vil kunne føles inngripende for mange. Uten et register vil imidlertid frarådningsplikten forbli en papirtiger. Særlig problematisk er dette overfor aktører som ukritisk yter kreditt og forbrukslån. Et register vil kunne redde utsatte grupper fra å grave sin egen gjeldsgrav. Det vil også kunne bidra til at finansinstitusjoner blir mer robuste i møte med økonomisk tilbakegang. Noe burde vi ha lært av finanskrisen.

Robert er 32 år. Han er lykkelig gift med Christina, og sammen har de en sønn på ett. Mangel på arbeid i hjembyen tvang ham til å flytte fra familien.
Arbeidsdagene til Robert er lange. Han jobber opp mot 19 timer hver dag. Han får sjelden pause, men siden familien hans er avhengig av at han har en jobb, tør han ikke å konfrontere arbeidsgiveren sin med arbeidstiden. Plutselig en dag mottar Robert en oppsigelse. Oppsigelsen er ubegrunnet og høyst sannsynlig usaklig. Likevel ønsker han ikke å bestride den. Det viktigste for Robert er få utbetalt resten av lønnen sin. … Stopp en hal. Her er det noe som ikke stemmer.

Siden Robert tok kontakt med Juss-Buss har jeg bistått ham i tre ulike pengekravssaker. En tredjedel av lønnskravet hans er ikke blitt utbetalt de siste par årene.

Robert er en av de nesten 100 000 arbeidsinnvandrere som har immigrert til Norge siden 1990. At Robert er av utenlandsk opprinnelse leser man lett ut fra teksten. En norsk arbeidstaker krever pause ved lange arbeidsdager, og finner seg ikke i at bare to tredjedeler av lønnen blir utbetalt. Terskelen for å bestride en oppsigelse er lav. Oppramsningen illustrerer en sosial skjevhet mellom norske og utenlandske arbeidstakere. Er det tatt høyde for denne skjevheten i lovgivningen?
Utenlandske arbeidstakers rettstilling blir stadig satt i fokus. Lov om allmenngjøring av tariffavtaler og vedtak gitt i medhold av denne er gode eksempler på tiltak som er ment å sikre utenlandske arbeidstakere gode arbeidsvilkår - arbeidsvilkår som faktisk er bedre enn de som følger av arbeidsmiljøloven. Likevel ser vi på arbeidsrettsgruppa på Juss-Buss at den største utfordringen for våre utenlandske klienter ikke nødvendigvis relaterer seg til disse særskilte lovfestede rettighetene. Ferske tall fra vår statistikk for 2009 viser at en tredjedel av de nesten 660 henvendelsene på arbeidsrettens område var lønnsinndrivelsesspørsmål.
I første omgang er problemet for de utenlandske arbeidstakerne at de ikke evner å fremme et lønnskrav som følge av språkbarrierer og et ukjent og vanskelig regelverk. Denne gruppen vil av den grunn være avhengig av rettshjelp. Per dags dato faller lønnsinndrivelse utenom lov om fri rettshjelp. Juss-Buss er blant de få rettshjelpstiltakene som bistår i lønnskravsaker.
I frykt for å bli oppsagt vil en utenlandsk arbeidstaker være varsom med å fremme lønnskrav ovenfor arbeidsgiveren. Dette medfører at lønnskravene til utenlandske arbeidstakere som hovedregel stammer fra langt tilbake i tid. Strenge tidsfrister i særlovgivningen sørger for at arbeidstakeren ikke får utbetalt lønnskravet fullt ut, til tross for at det ikke er foreldet etter den alminnelige foreldelsesfrist. For eksempel vil et lønnskrav som er forfalt lenger tilbake enn fire måneder før fristdagen normalt ikke dekkes av lønnsgarantiordningen.

Rettsgebyrene under inndrivelsesprosessen kan utgjøre over 6 000 kroner. De høye satsene er et særlig problem for utenlandske arbeidstakere. Som nevnt ovenfor vil en utenlandsk arbeidstaker som hovedregel først fremme et lønnskrav når arbeidsforholdet er opphørt. Når en arbeidsinnvandrer mister arbeidet, mister han samtidig oppholdsgrunnlaget. Lønnskravet må dermed fremmes fra hjemlandet.  I Øst-Europa tilsvarer 6 000 kroner minst to måneders arbeid. Mange av våre utenlandske klienter har ikke råd til å legge ut for rettsgebyrene, og må dermed frafalle sitt krav.

Utfordringene de utenlandske arbeidstakerne møter kan imøtegås ved forholdsvis enkle tiltak. Lønnsinndrivelse må omfattes av lov om fri rettshjelp. Fristene i spesiallovgivningen kan ikke være strengere enn den alminnelige foreldelsesfrist. Det må være en lavere rettsgebyrsats i lønnskravsaker.

Det kan være ulike grunner til arbeidsgivers manglende utbetalingsvilje eller -evne. Uansett rammer den arbeidstakeren hardest. Aller hardest rammer den utenlandske arbeidstakere som Robert. Arbeidsmiljølovgivning verner den norske arbeidstakers utfordringer i arbeidslivet. Robert er blant de nesten 100 000 arbeidsinnvandrerne som har et presserende behov for et mer omfattende vern. Lovgiver må komme på banen.

Det kommer folk til Juss-Buss med kakkerlakker i en pose og beskriver en boligstandard som de færreste tror finnes i Norge i 2010. Juss-Buss følger avviste irregulære immigranter tilbake til sosialkontoret fordi de verken får bolig, mat eller nok klær. Når internrettslige regler stadig endres, eller ikke gir utsatte grupper et tilstrekkelig vern, ser vi et stort behov for grunnleggende økonomiske og sosiale menneskerettigheter. Juristene har etter hvert måttet forholde seg til at Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) gir borgerne konkrete rettigheter. Men å komme trekkende med FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) anses fortsatt lite relevant, selv om den er inkorporert og gitt forrang på lik linje med EMK.
Grovt kan man dele menneskerettighetene inn i frihetsrettigheter og kravsrettigheter. Det er ingen hemmelighet at frihetsrettighetene settes høyest i den vestlige verden. Men for den som ikke har noe kontroversielt å ytre, men for eksempel trenger et sted å bo, er inngrep i ytringsfriheten ikke et inngrep i det viktigste rettsgodet. På Juss-Buss ser jeg at nettopp statens fravær er et mer alvorlig inngrep i et allerede eksisterende rettsfravær.

Skillet mellom frihetsrettigheter og sosiale og økonomiske rettigheter gir etter min mening i det hele tatt ikke mening. Et menneskerettslig krav er at man ikke skal gripe inn overfor for eksempel psykisk syke mer enn nødvendig. Det minste inngreps prinsipp er en grunnleggende frihetsrettighet. Men nettopp for å sikre denne rettigheten trenger man regler som sikrer at personen får tilstrekkelig hjelp slik at tvang så langt det lar seg gjøre, ikke blir nødvendig. Rettighetene er uløselig knyttet sammen. Likevel har man ikke effektive rettigheter etter ØSK.
Av økonomiske og ressurssmessige grunner er det som oftest ikke realistisk at de som har et behov for vern etter ØSK prøver rettighetene for domstolene. Uansett mener de fleste rettsanvendere at rettighetene etter ØSK er for vage. Videre ønsker ikke Norge å ratifisere tilleggsprotokoll 11 (TP 11) til ØSK, som gir enkeltindividene rett til å klage staten inn for FN-organet som skal påse at statene oppfyller sine forpliktelser etter ØSK (ØSK-komiteen). ØSK-komiteen vil nettopp kunne presisere det man i dag mener er for vage rettigheter.

Man er imidlertid redd for at ØSK-komiteen kan tolke reglene i mange forskjellige uventede retninger. Personlig har jeg vanskelig for å være mer bekymra for at kompetente komitémedlemmer skal bruke mandatet på en uklok måte, enn at utsatte grupper står uten et minstevern. Det blir sagt at konsekvensen av å gi et internasjonalt organ anledning til å korrigere den politiske kursen i Norge vil medføre en maktforskyvning fra de folkevalgte til de dømmende organene. Det er jo likevel flere viktige hensyn i et demokrati enn flertallsstyre. For å i det hele tatt kunne delta i de demokratiske beslutningene trenger man for eksempel en adresse. Og hvordan skal man gjøre et informert valg hvis man ikke har tid, penger eller ressurser? En individuell klageordning vil blant annet gi irregulære immigranter en stemme i demokratiet som de ikke har i dag.
Rettighetene etter ØSK, slik som retten til bolig og økonomisk bistand til et adekvat livsopphold, er så fundamentale at de aldri bør rokkes ved av et flertall. Mindretallsvernet er sentralt i menneskerettighetstenkningen, og ikke mindre relevant hva angår ØSK enn EMK. Gradestokken utenfor kontorene til Juss-Buss viser under 12 minus – det er på tide at Norge i realiteten tar utsatte grupper inn i varmen.

 I juni 2001 ble ordningen med midlertidige tillatelser for denne guppen avviklet, og mange fikk avslag på søknad om fornyelse av oppholdstillatelsen. Etter endelig avslag fikk mange likevel midlertidig arbeidstillatelse i påvente av utreise.
Utlendingsdirektoratet (UDI) innvilget høsten 2005 og våren 2006 oppholds- og arbeidstillatelse til om lag 200 MUF-ere. Graverkommisjonen konkluderte i sin rapport 22. mai 2006 med at UDI i disse sakene hadde bygd på en uriktig forståelse av lov- og forskrift og at direktoratet la opp til en praksis som delvis var i strid med lov- og forskrift. Hendelsen fikk betegnelsen UDI-skandalen.
Abeids- og inkluderingsdepartementet vedtok regler som gikk ut på at MUF-erne i søknaden om fornyelse av oppholdstillatelsen skulle undergis en ny full realitetsvurdering av om vilkårene for oppholdstillatelse forelå. Basert på disse reglene fikk flere avslag på sin søknad om fornyelse, fordi forvaltningen mente vilkårene for opphold ikke forelå. Den faktiske situasjonen var ofte den samme som da forvaltningen innvilget oppholdstillatelsen. Men forvaltningen avslo fordi den mente at reglene måtte tolkes annerledes.
Politikerne ombestemte seg igjen og laget en ny ordning for MUF-erne, som tok sikte på at mange skulle få opphold. Jeg kjenner ikke til i hvilken utstrekning denne ordningen har ført til innvigelser. Uansett er det viktig å drøfte det prinsipielle i saken. Spørsmålet som melder seg er om forvaltningen kunne ombestemme seg slik den gjorde, når den faktiske situasjonen for MUF-erne var den samme.  Etter utlendingsloven og utlendingsforskriften vil utlendingsmyndighetene kunne nekte å fornye tillatelsen dersom vilkårene ikke lenger foreligger. Men selv om man forutsetter at forvaltningen hadde rett i sin lovtolkning, og at vilkårene for oppholdstillatelse dermed ikke forelå da MUF-erne ble innvilget oppholdstillatelse høsten 2005 og våren 2006 -  setter den alminnelige forvaltningsretten visse skranker for i hvilke tilfeller forvaltningen kan ombestemme seg i en fornyelsesomgang? 
Det hensyn som slår inn her er hensynet til individets innrettelse – et helt grunnleggende hensyn i vårt rettssystem. Når i 2005 så ut til at saken skulle få sin endelige løsning etter mange års usikkerhet for MUF-erne, kom det som et lyn fra klar himmel at forvaltningen ombestemte seg og nektet å fornye oppholdstillatelsene deres.
En rekke regler i forvaltningsretten og statsretten verner individenes berettigede innrettelse. Det er nok å nevne tilbakevirkningsforbudet i Grl. § 97 og vernet mot omgjøring til skade etter forvaltningsloven.  I den ulovfestede ugyldighetslæren kan individets innrettelse være et sentralt moment som taler imot at et vedtak skal kjennes ugyldig til ugunst for individet.
Beslutningen om å avslå fornyelsessøknadene er ikke lett å plassere i tilknytning til en av de ovennevnte reglene. I og med at det var tale om søknad om en ny tillatelse (fornyelse), er avslagene ingen omgjøring etter forvaltningsloven. Men hensyne bak disse reglene gjør seg gjeldende med full tyngde i saken, selv om den altså ikke klart lar seg plassere innenfor en av de ovennevnte reglene til vern om individenes berettigede innrettelse. 
Høyesterett har gitt grunnleggende forvaltningsrettslige hensyn betydelige  vekt, selv i saker der tilfellet ikke lot seg plassere under en kjent regel. Den kjente legejounaldommen (Rt. 1977 s. 1035) kan trekkes frem her. Høyesterett tok da ikke stilling til om innleggelse på et sykehus var et enkeltvedtak etter forvaltningsloven, slik at pasienten ville hatt rett til partsinnsyn etter forvaltningsloven. Retten avgjorde saken ut fra allminnelige rettsgrunnsetninger, og la avgjørende vekt på det grunnleggende kravet til kontradiksjon i forvaltningen. Ut i fra det kom retten til at pasienten hadde krav på innsyn i egen journal.
Denne fremgangsmåten bør løftes frem, og skulle etter min mening blitt anvendt i MUF-saken. Hvis man ikke tar tak i de grunnleggende hensynene, vil forvaltningensretten komme i utakt med de verdiene den er satt til å ivareta.
 

Den nye utlendingsloven (utl.) skulle først og fremst medføre en pedagogisk og lovteknisk oppdatering av regelverket, og overføre sentrale bestemmelser fra instrukser og forskrift til lov. Med på lasset har man imidlertid fått kraftige materielle innstramninger og en ny urovekkende straffebestemmelse i lovens § 108.

§ 108 tredje ledd bokstav a lyder som følger:

”Med bot eller med fengsel inntil tre år straffes den som forsettlig hjelper en utlending til ulovlig opphold i riket [...].”

I den tidligere utl. § 47 tredje ledd bokstav a var det inntatt en tilsvarende bestemmelse rettet mot organisert menneskesmugling, men straff var her betinget av vinnings hensikt. Nå som dette vilkåret er fjernet, er det tilsynelatende mange handlinger som kan rammes av denne vide og vage ordlyden.

Straffbare forhold etter ny lov kan for eksempel være tiltaket for medisinsk hjelp til ulovlige immigranter i regi av Kirkens bymisjon, kirkeasyl, Blåkors som deler ut en matpakke og andre som gir penger eller stiller husrom til disposisjon for en kald, sulten og bostedsløs utlending. Utlendingsrettsgruppen på Juss-Buss har hundrevis av klienter uten lovlig opphold i Norge. Utl. § 108 favner etter sin ordlyd også gratis juridisk bistand.

Men hva er egentlig begrunnelsen for bruk av straff?

Utvalget som skulle utarbeide forslag til ny utlendingslov begrunnet ikke sin konklusjon om å fjerne kravet til vinnings hensikt (NOU 2004:20). I bestemmelsens forarbeider (Ot.prp. nr. 75 (2006-2007)) antar man forslaget har sammenheng med at kravet om vinnings hensikt i tidligere lovs § 47 tredje ledd bokstav b (som gjaldt ulovlig innreise) ble fjernet som følge av et nytt EU-direktiv.

Det er grunn til å merke seg at det aktuelle EU-direktivet (2002/90/EF) opererer med vidt forskjellige skyldkrav hva gjelder bistand til ulovlig innreise (forsett) og ulovlig opphold (vinnings hensikt). Begrunnelsen er altså ikke et krav fra EU om en harmonisert minstestandard for medlemslandene. Til tross for dette uttaler departementet i forarbeidene at det er ”naturlig å operere med samme skyldkrav i begge sammenhenger”.

Vi sitter altså igjen med en lov som kriminaliserer den gode borger som yter humanitær hjelp til mennesker i nød – og det uten noen begrunnelse overhodet. Utlendinger med ulovlig opphold har ikke krav på mat eller penger hos sosialtjenesten, men blir henvist til Utlendingsdirektoratets ventemottak for uttransportering.

Det er skremmende at et straffebud opprinnelig begrunnet i menneskesmugling nå skal brukes mot samvittighetsfulle enkeltpersoner og organisasjoner. I 2003 ble det satt ned et utvalg som skulle utrede et mer nyansert og effektivt sanksjonssystem med mindre bruk av straff. Utvalget konkluderte med at ved brudd på særlovgivningen burde kriminalisering knyttes til fem grunnleggende hensyn: Nødvendighet, subsidiaritet, hensynet til de vernede interesser, alvorlighet og håndhevelse (NOU 2003:15). 

Utlendingsloven § 108 tredje ledd imøtekommer ingen av de hensyn som kan rettferdiggjøre bruk av straff i særlovgivningen. Straff er et virkemiddel for å motvirke alvorlige og uønskede handlinger.

Kriminalisering av medmenneskelighet fremstår som et nøye kalkulert tiltak fra Regjeringens side for å dra ulovlige immigranter frem fra sine skjulesteder. Ser man tiltaket i sammenheng med de øvrige innstramningene på utlendingsfeltet resulterer dette i en forskyvning bort fra de rødgrønnes tradisjonelle verdigrunnlag og plattform, og kan ikke beskrives som annet enn inhuman og urimelig asylpolitikk.

Tlf. 926 11 041 / fredrik_ellingsen@hotmail.com

Utlendingspolitikken er et evig aktuelt tema i den offentlige debatten. Blant partiene på Stortinget er det flertall for økt politisk styring. En del politikere synes imidlertid å la dette ønsket gå på bekostning av utlendingenes rettssikkerhet. Dette er betenkelig. Ved siden av strafferetten finnes knapt noe rettsområde hvor avgjørelsene er av så stor betydning for den enkelte. Ofte er det bokstavelig talt et spørsmål om liv og død.

Da Utlendingsnemnda (UNE) så dagens lys i 2001 trodde mange at utlendingenes rettssikkerhet skulle få et varig løft. Departementet ble avskåret fra å instruere både Utlendingsdirektoratet (UDI) og UNE om lovtolkning, skjønnsutøvelse og avgjørelsen av enkeltsaker. Etter knappe fire år gav imidlertid Stortinget departementet tilbake adgangen til å instruere UDI og andre underordnede instanser. Heller ikke UNE har innfridd forventningene. De fleste sakene blir avgjort av nemndsleder alene, uten at sakene får en fullverdig nemndsbehandling med lekmannsrepresentasjon. Dette er i strid med forutsetningene som lå til grunn for opprettelsen av nemnda. Advokatforeningens aksjons- og prosedyregruppe i utlendingsrett har den siste tiden ført 13 saker for retten på vegne av utlendinger med endelige avslag fra UNE. Ni av sakene er vunnet. Et flertall av disse ni sakene har vært avgjort av nemndsleder alene, fordi sakene ifølge UNE ikke bød på vesentlige tvilsspørsmål.

Tidligere i år oppnevnte Regjeringen et utvalg som skal vurdere organiseringen av klagesaksbehandlingen på utlendingsfeltet. I utvalgets mandat fremkommer det at det skal vurdere hvordan klagesaksbehandlingen best bør organiseres for å ivareta hensynet til rettssikkerhet, rask og effektiv saksbehandling, legitimitet og muligheten for politisk styring. Tilsynelatende legges det opp til at disse hensynene skal vurderes som likeverdige. Men ved en nærmere gjennomlesning skinner det dessverre gjennom at det legges langt strammere føringer på mandatet, og at det foreligger et sterkt ønske om å styre klagesaksbehandlingen politisk. I mandatet bes for eksempel utvalget ”særlig å vurdere” om departementet skal kunne gi generelle instrukser til UNE, og om det er grunnlag for en ordning som tillater at departementet eller regjeringen kan forelegges prinsipielle enkeltsaker for uttalelse og/eller avgjørelse. Dette står i skarp kontrast til hensynet til utlendingenes rettsikkerhet.

Domstolskontroll med utlendingsforvaltningens avgjørelser har i praksis begrenset rekkevidde. Siden innvandringsspørsmålene ofte er av politisk art, er domstolene varsomme med å prøve disse vurderingene. Og selv om det politiske elementet ikke er like fremtredende, trår domstolene varsomt. Nylig kom for eksempel Høyesterett i den mye omtalte Ashok-saken (HR-2009-1932-A) til at domstolene ved prøvingen av ”barnets beste” etter FNs barnekonvensjon artikkel 3 ikke kan prøve den konkrete vurderingen av hensynet. Resultatet blir at utenlandske barn har dårligere rettssikkerhet enn norske barn. Til sammenligning følger det av sikker lære at domstolene på ethvert annet rettsområde hvor hensynet til barnets beste inngår i forvaltningens vurderinger, for eksempel i saker om omsorgsovertakelse og fratakelse av foreldreansvar alltid vil ha full overprøvelsesadgang. Når domstolskontrollen har begrenset rekkevidde, er det særlig viktig at klagesaksbehandlingen fungerer tilfredsstillende, hvilket den altså ikke gjør.
 
I Norge har vi lang tradisjon for å snakke varmt om likhetstenkning og rettssikkerhetsgarantier. Det gir imidlertid liten troverdighet når disse idealene og garantiene bare skal verne oss selv, og ikke de som har flyktet fra krig og konflikt og trenger vern mot forfølgelse. Etter min mening melder det seg tvert imot et særlig behov for slike sikkerhetsmekanismer når det politiske trykket er stort. Politikerne må derfor holde fingrene sine unna enkeltsakene, og begrense seg til å vedta lover og forskrifter.

Slik reglene på arbeidsrettens område i dag er utformet settes det klare grenser for kontraktsfriheten mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Bestemmelsene er et utslag av det latente spenningsforholdet hensett til arbeidstakers svake stilling mot arbeidsgiver som premissleverandør. Reglene skal sikre arbeidstakeren en minstestandard.

En minstestandard som sikrer de midlertidige ansatte har ikke stått like høyt på den politiske dagsordenen de siste årene. Dette til tross for at om lag en av ti av alle ansatte i norsk næringsliv er midlertidig ansatt. I midten av juni sendte imidlertid Arbeids-og likestillingsdepartementet ut et høringsbrev om midlertidig ansettelse. I praksis reiser høringsbrevet spørsmål om den midlertidig ansattes rettsposisjon kan sikres ved å overlate mer ansvar til arbeidsgiver. Effekten kan diskuteres.

Departementet legger til grunn at arbeidsgiver ubevisst bryter loven med sin bruk av midlertidig ansatte. I høringsbrevet pekes det på bevisstgjøring som et virkemiddel for å imøtegå dette. Som et ledd i bevisstgjøringen foreslås en lovendring som går ut på at arbeidsgiver ”jevnlig” skal ”vurdere bruken av midlertidig ansettelse”. Vurderingen skal foregå sammen med arbeidstakernes representant som bedriftens verneombud. Departementet finner det lite hensiktsmessig å lovfeste hvor ofte en slik vurdering skal foretas. Det kommer videre frem at plikten bør gjelde alle virksomheter, store som små.

Lovendringsforslaget imøtegår ikke utfordringene som midlertidig ansatte i mindre bedrifter står overfor. Av alle foretaksregistrerte bedrifter i Norge har omtrent 111 000 et sted mellom 1 og 9 ansatte, mens bare 27 000 bedrifter har mer enn 10 ansatte. Norske bedrifter er med andre ord små. Arbeidstakere flest vil være på god fot med arbeidsgiveren så vel som sine kollegaer, spesielt i mindre bedrifter med tette arbeidsforhold. Midlertidige ansettelser vil ofte komme de faste ansatte like mye til gode som arbeidsgiver gjennom avløsning og ekstra hjelp. Man kan derfor spørre seg hvorvidt en liten gruppe faste ansatte kan eller vil drøfte bruken av midlertidig arbeidstakere internt.
Behovet for beskyttelse av stillingsvernet er sterkest i arbeidsforhold der arbeidsgiver nekter å forholde seg til gjeldende regelverk. Juss-Buss erfarer at useriøs personalhåndtering er et særlig problem i renholds-, bygg og anleggs- og restaurantbransjen. Bedrifter i disse bransjene har som regel få ansatte. De ansatte fremstår ofte som ressurssvake ved at de har lite eller ingen utdannelse, ikke kan språket eller er nye i arbeidslivet. Vi tror bevisstgjøring vil ha liten eller ingen effekt overfor useriøse arbeidsgivere. Dette forsterker forslagets potensielle brist.

Svakheten ved lovendringsforslaget avhjelpes ikke ved at bedriften på egen hånd skal avgjøre hvor ofte bruken skal vurderes. Lovendringsforslaget åpner for et skjønn som vil føre til en svært ulik praktisering både internt og mellom bransjene. Vil arbeidsgiver bevisstgjøres når skjønnet utøves etter bedriftens eget forgodtbefinnende?

Intensjonen bak lovendringsforslaget er god. Ordningen vil imidlertid falle svært uheldig ut for de den er ment å tilgodese. Det vil etter min mening være en  bedre løsning å kontrollere arbeidsgiver gjennom offentlig tilsyn utført på oppfordring av arbeidstaker selv. Når det gjelder midlertidige ansatte i det offentlige spesielt, vil interne reguleringer i form av rundskriv kunne redusere det offentliges bruk av midlertidig ansettelsesavtaler.

I Stortingsmeldingen om fri rettshjelp foreslår den rødgrønne regjeringen en universell førstelinjetjeneste som skal yte fri rettshjelp til alle. Man skal få opptil én times gratis veiledning. Dette er gode nyheter. Men er man i en vanskelig og kompleks livssituasjon, er man dessverre også ofte i en vanskelig og kompleks rettssituasjon. Den løses ikke på én time.
Regjeringen foreslår  å utvide dagens dekningsområder i lov om fri rettshjelp, men heller ikke dette løser problemet. Avgrensningene er  nemlig svært kunstige og ulogiske, og man risikerer at dette rammer der behovet for rettshjelp er størst. Dersom man for eksempel vurderes utvist på bakgrunn av brudd på utlendingsloven, har man krav på fri rettshjelp. Man får derimot ikke fri rettshjelp i utvisningssaker hvor man er dømt for brudd på straffeloven, selv om konsekvensen for den enkelte er like inngripende. Årsaken blir uvesentlig for den det gjelder, og ikke minst for barna hans eller hennes. Hvorfor ikke se til Finland, hvor man har valgt en modell der man, dersom øvrige vilkår er oppfylt, får rettshjelp ut i fra det velferdsmessige behovet til den enkelte?
Den største svakheten med meldingen er imidlertid at regjeringen sier at staten ikke har ansvaret for det latente rettshjelpsbehovet i befolkningen. Dette er for det første en frekk ansvarsfraskrivelse overfor dem dette faktisk angår. Dersom en kvinne har dårlige norskkunnskaper og sliter i et voldelig ekteskap, men hun ikke vet at konemishandling er forbudt i Norge, bør det offentlige gjøre henne klar over dette.
Videre er det nødvendig å ta tak i det latente rettshjelpsbehovet  for å ivareta verdiene bak rettsstatsprinsippet og vårt demokratiske styresett. Dersom Stortinget har bestemt at man har rett på helsehjelp, må forvaltningen sørge for at folk får helsehjelp. I forlengelsen av dette ligger det at folk også må få vite om disse rettighetene. Hvis ikke blir de lett illusoriske. Vi ønsker vel ikke et samfunn der de som ikke vet å navigere i et stadig mer komplekst rettssystem faller utenfor?
Første skritt blir altså å informere for eksempel personer med dårlige norskkunnskaper om deres rettigheter i Norge. Psykisk syke innlagt på institusjon må informeres om reglene rundt bruk av tvang og husløse om rett til bolig. Dette gjøres ved å oppsøke folk der de befinner seg.
Regjeringen forsøker å legge dette ansvaret over på studentrettshjelpstiltakene og andre frivillige organisasjoner. Dette er ansvarsfraskrivelse kamuflert som et klapp på skulderen. Den kjøper jeg ikke. Juss-Buss er en frivillig organisasjon som helst skulle vært overflødig. Det er det offentliges ansvar å sørge for en rettshjelpsordning som fungerer. Først ved å gjøre forslaget om en førstelinje tilgjengelig, blir den i realiteten universell. Ja, det vil koste, men å satse på rettshjelp er en naturlig og nødvendig konsekvens av rettsliggjøringen av samfunnet.
Man har valgt å la den videre behandlingen av meldingen vente til etter valget. La oss nå bare håpe at meldingen ikke glemmes – og enda viktigere – at det faktisk sørges for at alle kommer med.

EMK har stor betydning for hvilket innhold avgjørelsene må ha for å være lovlige. Desto lengre EMD går i å overprøve forvaltningens konkrete vurdering, desto større betydning vil EMK ha. Og desto viktigere vil det være med kompetanse i EMK-retten hos forvaltningen, for å sikre borgerens rettsikkerhet.
EMDs prøvingsintensitet varier etter sakstype. Ved avgjørelser om tvangsbruk innen psykisk helsevern har EMD gått langt i å gi statene en vid skjønnsmargin, såfremt ingrepet er medisinsk begrunnet. I andre sakstyper overprøves forvaltningens avgjørelser ved utpreget konkrete vurderinger hvor domstolen setter seg inn i forvaltningtjenestemannen og -kvinnens sted der og da, og overlater lite til forvaltningens skjønn.
Et eksempel på hvor konkrete vurderinger EMD ofte foretar er dommen Henaf mot Frankrike fra 2003. I dommen var spørsmålet om fengselsmyndighetene brøt EMK art.  3 da de satt fotlenke på enfengselsinnsatt da han skulle ligge over en natt på et sykehus. Etter en konkret drøftelse kom domstolen til at bruken av fotlenke var et brudd på EMK art. 3. Domstolen la blant annet vekt på at det stod to vakter utenfor rommet til den innsatte.
Dette er et eksempel på at en internasjonal domstol drøfter inngående rettmessigheten av forvaltningsrettslige avgjørelser som treffes hver dag i 47 forskjellige land. Dommen viser hvor langt internasjonaliseringen av menneskerettighetsvernet har kommet.  Den kunne fulgt tendensen i saker om tvang i psykisk helsevern, hvor det legges vekt på et faglig, her fengselsfaglig, skjønn. Isteden vurderer EMD hvor nødvendig det var med fotlenke i den konkrete situasjonen der og da. Dommen er et tidsbilde.
Når EMD overprøver forvaltningens vurdering så konkret som i Henaf-saken, stiller det forvaltningen overfor store utfordringer. De konkrete vurderingene som forvaltningen må foreta i et utall saker er vanskelige. Det skyldes mange forhold ved EMK-retten.  Rettighetene etter EMK er vage, og de dekker mange livssituasjoner. Når rettsreglene er så skjønnsmessige, vide og ubestemte, er det vanskelig å anvende dem på et konkret tilfelle. Selv om EMDs  praksis er omfattende, gir den ofte liten veiledning for løsningen av nye saker.
Det også vanskelig å trekke slutninger fra EMDs praksis. Domstolens resonnment er ofte tett knyttet opp til den enkelte sak. Saksforholdet vil sjeldent være sammenfallende med saken forvaltningen står overfor. Videre krever det mye erfaring å trekke ut relevante rettslige poenger som kan anvendes i nye saker. I tillegg knytter vurderingene seg til fremmede rettssystemer, noe som gjør det vanskelig å oppnå full innsikt i premissene for den aktuelle dommen. En del dommer finnes også bare på fransk, uten engelsk oversettelse.
Den skisserte utfordringen, må løses gjennom mer kompetanse i EMK-retten innen forvaltningen. Et nødvendig tiltak er å ansette personer i forvaltningen som bare arbeider med menneskerettighetsvernet. EMK kan ikke bare sees som en rettskilde i norsk rett – det er et eget rettssystem som må læres og arbeides med kontinuerlig.
Menneskerettighetene er det eneste personer i en vanskelig livsstuasjon har som vern, når norsk rett forøvrig viser seg utilstrekkelig. Reglene kan også dekke tomrom og avsløre svakheter i rettssystemet, særlig for utsatte grupper. Derfor er det en fundamental oppgave i vår rettsstat, å sikre at forvaltningen overholder menneskerettighetene.   
 

Meldingens forslag er at det i hovedtrekk skal holdes fast på dagens ordning, hvor hjelpen ytes via privatpraktiserende advokater. Ordningen har imidlertid for store svakheter til at den kan opprettholdes.

Den har store utfordringer knyttet til advokaters tilgjengelighet. Den markedsstyrte advokatspredningen gjør at mange har en lang vei til nærmeste advokatkontor. Mange har også en svært høy terskel for å gå til en advokat, eller det er fysisk umulig for dem å komme seg dit, for eksempel for innsatte. Noen av dem som faktisk kommer seg til en advokat, blir i tillegg avvist. Det frie klientvalget fører til at mer lønnsomme klienter prioriteres. Yterne av fri rettshjelp er heller ikke spesialiserte på rettshjelpslovens saklige dekningsområde, og ordningen er kostnadskrevende.

Regjeringens forslag om å innføre en times gratis rettshjelp på offentlige servicekontorer, vil riktignok gjøre advokatene noe mer tilgjengelige. Regjeringen har også foreslått å innføre en godkjenningsordning av fri-rettshjelpsytere, og Advokatforeningen har foreslått høyere offentlige salærsatser, for å sikre kvaliteten på hjelpen som gis. Ingen av disse forslagene vil bli reelle kvalitetssikringer, dersom det ikke også etableres et godt fagmiljø og en etterhåndskontroll.

Det finnes også andre, og bedre, alternativer for å sikre en kompetent, kostnadseffektiv og tilgjengelig rettshjelp. I Finland ytes fritt rettsråd utelukkende av offentlige rettshjelpsbyråer, med faste ansatte advokater som kun jobber med fri rettshjelpssaker. Staten velger altså å yte rettshjelpen selv, fremfor å kjøpe den fra privatpraktiserende advokater. Slik muliggjør de en større kostnadseffektivitet, i tillegg til at byråene skaper et godt fagmiljø og kan organiseres slik at de er mer tilgjengelige for befolkningen. Byråene kan heller ikke avvise rettshjelpssøkere med krav på fri rettshjelp, mens klientene på sin side fritt kan velge byrå.

Forslaget om å innføre slike byråer i Norge ble ikke fulgt opp av regjeringen. Advokatforeringen har også vært tydelige motstandere av ordningen, da de frykter for advokatenes uavhengighet. Aktørene i Finland synes imidlertid ikke å oppfatte byråenes uavhengighet som et problem, og det finnes en rekke mekanismer for å sikre den. Byråene er statlig organiserte, og de kan henvise saker hvor det foreligger inhabilitet, eller manglende tillit fra klientens side. Rettshjelpssøkeren har også mulighet til å velge privatpraktiserende advokater i sakførselsaker.

Tross den tydelige kritikken, har Advokatforeningen heller ikke fremmet alternative forslag som bøter på de mange, grunnleggende problemene med dagens ordning.

Det er viktig å huske – særlig for advokater og andre rettshjelpere– at dette ikke er en diskusjon som begrenser seg til nivået på offentlige salærsatser. Vi må tørre å tenke bredere enn dette. Hvordan kan rettshjelpen nå ut til dem som har behov for det, og til flest mulig? Hvordan kan vi organisere oss og hvordan bør vi fremstå for befolkningen, for at den skal benytte seg av oss? Hvordan kan rettshjelpsbyråer organiseres, for å sikre deres uavhengighet? Disse spørsmålene savner jeg svar på, særlig fra Advokatforeningen.

Den fremlagte stortingsmeldingen er langt i fra god nok, og arbeidet med å sikre reell tilgang til loven for alle må fortsette. For å nå målet trenger vi en advokatstand som vil – og tør - gi rettshjelp til alle.

I kjølvannet av finanskrisa melder NAV om en kraftig økning i antall og andel registrerte arbeidsledige som er permittert. Antallet er nesten firedoblet på ett år og er nå over 17 000 på landsbasis. 17 prosent av de registrerte arbeidsledige er permittert. Andelen er størst i bygg- og anleggsbransjen og industrien, hvor henholdsvis 32 og 26 prosent av de helt arbeidsledige er permittert. Menn i industrikommunene rammes hardest, men også mange andre blir skadelidende.

Permittering kan defineres som et påbud fra arbeidsgiver til arbeidstaker om at arbeidstaker midlertidig blir løst fra sin arbeidsplikt, samtidig som arbeidsgiver midlertidig ikke har noen lønnsplikt. Permittering må dermed avgrenses mot oppsigelse, hvor arbeidsforholdet etter endt oppsigelsestid opphører permanent. Permitteringsadgangen er i dag ikke direkte hjemlet i lov, men følger forutsetningsvis av flere lovhjemler, for eksempel permitteringslønnsloven. Den egentlige hjemmelen for permitteringsadgangen vil enten være tariffavtale, individuell arbeidsavtale eller sedvanerett. Hovedavtalen mellom LO og NHO (2006-2009) § 8-1 første ledd antas å gi uttrykk for sedvanerett. Her slås det fast at ”permittering kan foretas når saklig grunn gjør det nødvendig for bedriften”. Hovedavtalen inneholder også bestemmelser om utvelgelse av hvilke arbeidstakere som skal permitteres, drøftelsesplikt, varslingsplikt, oppsigelse under permittering og enkelte andre spesielle bestemmelser. Meningene er delte om i hvilken grad disse bestemmelsene gir uttrykk for sedvanerett.
 
Også Juss-Buss har etter omslaget i arbeidsmarkedet høsten 2008 opplevd en markert økning i pågangen av permitterte arbeidstakere. Gjennomgangsmelodien er at arbeidstakeren etter at permitteringsvarselet er mottatt, ikke hører noe mer fra arbeidsgiveren. Arbeidsgiveren svarer heller ikke på henvendelser fra arbeidstakeren. Sett hen til permitteringsinstituttets intensjon, skulle disse ikke vært permittert. De skulle enten vært i arbeid eller oppsagt med den lovbestemte oppsigelsestid arbeidsmiljøloven gir dem. Resultatet blir at de ikke får arbeide ut oppsigelsestiden, og føler seg avskåret fra å ta nytt arbeid.

For å sikre arbeidstakernes rettigheter mener jeg permitteringsreglene må lovfestes.

Regelverket er i dag vanskelig tilgjengelig for andre enn jurister. Dette gjør at arbeidstakere som utnyttes, er nødt til å benytte seg av juridisk bistand for å nå frem. Mange er imidlertid for ressurssvake til å ta opp kampen. Som nevnt er også rettstilstanden tidvis uklar. Enkelte arbeidsgivere benytter systematisk denne uklarheten til å tilrøve seg tolkningsmonopol, og slik trumfe gjennom sin rettsoppfatning. For å få i stand et forhandlingsmøte med arbeidsgiver, må man anføre at det i realiteten foreligger en skjult oppsigelse. Mange arbeidsgivere avviser imidlertid et slikt krav på formelt grunnlag. Terskelen for å prøve lovligheten av permitteringen for domstolene er i praksis svært høy. Resultatet blir at mange arbeidstakere lider unødig rettstap.

En lovfesting av permitteringsreglene vil gjøre regelverket mer tilgjengelig og bidra til rettsavklaring. I tillegg vil en lovfesting kunne skape økt respekt for og bevissthet rundt regelverket.

Lovteknisk mener jeg at bestemmelsene bør samles i et eget kapittel i arbeidsmiljøloven. Dette kapitlet bør omhandle materielle vilkår for permittering, samt drøftelsesplikt og varslingsplikt. I tillegg bør det i arbeidsmiljøloven kapittel 15 om opphør av arbeidsforhold inntas mer helhetlige regler om oppsigelse under permittering.

Det kriminalpolitiske klimaet i dag er rehabiliteringsorientert. Storberget har uttalt at barn skal ut av fengslene. Med NOU 2008:15 ”Barn og straff – utviklingsstøtte og kontroll” fremmer Taraldsrud-utvalget et forslag om å blant annet innføre ungdomsstormøte og å opprette seks nye ungdomsenheter. Det kan synes som om utvalget ønsker å følge den rehabiliteringsorienterte trenden, blant annet med forslaget om ungdomsstormøte. Med forslaget om opprettelsen av seks ungdomsenheter, snubler det imidlertid i tradisjonell kriminalstraffende tenkning hvor fokuset ligger på frihetsberøvelse.

Utvalget understreker at bruk av frihetsberøvende reaksjon antageligvis bare gjelder et fåtall av de tilfellene der barn har begått lovbrudd. Jeg er likevel bekymret for at frihetsberøvende reaksjon ikke vil begrenses til et fåtall av disse tilfellene.

Frihetsberøvende reaksjoner kjenner vi fra før. Fengselsgruppa på Juss-Buss møter barn og unge på saksmottakene vi har i fengslene på Østlandet. De forteller om apati, dop, angst, forbryterskolering, økte adferdsvansker og savn etter noen å snakke med. Bruken av ”lykkepiller” forekommer hyppig. Man erfarte det samme med ungdomsfengslene i sin tid.

Forslaget om ungdomsstormøte er derimot et skritt i riktig retning. Ungdomsstormøte er et konfliktråd som skal bygge på prinsippene om ”restorative justice”. Gjenopprettelse av tillit mellom de berørte parter står i sentrum. Det straffende elementet må vike for den domfeltes og offerets eget ønske om forsoning. Man kan imidlertid stille spørsmål ved om ungdomsstormøte faktisk vil velges fremfor ungdomsenhetene.

Slik forslaget nå foreligger, er ”ungdomsstormøte” et ”alternativ til fengsel”, og det ”bør vurderes” der barn er dømt for straffbare handlinger. Det kan innvendes at utvalgets forslag er for lite konkret fundert og at det ikke vil føre til lovendringer som påtvinger valg av ungdomsstormøte som reaksjonsform der dette er mest egnet. Et forslag kunne være å ha ungdomsstormøte som hovedregel, og enhetene som unntaket.

Den aktuelle situasjonen er at det på landsbasis normalt kun er ett barn i fengsel av gangen. Det skal opprettes 36 nye soningsplasser med etableringen av enhetene. Spørsmålet er om det økte antall soningsplasser kan gi et uheldig signal om at det finnes kapasitet som skal fylles opp, og at ungdomsenhetene utgjør et fullgodt alternativ. Det er lett å dele Thomas Mathiesens bekymring i Dagbladet 11.02.09 om at opprettelsen av ungdomsenhetene vil bli en repetisjon av de feilslåtte ungdomsfengslene.

Utvalgets definisjon av målgruppen begrenser seg til ”barn som i dag idømmes ubetinget fengsel, men som er egnet til å gjennomføre en reaksjon i frihet forutsatt tett oppfølgning”. Til samme tid defineres målgruppen som ”barn som har begått alvorlig eller gjentatt kriminalitet”. Man kan stille spørsmål ved hvordan domstol og påtalemyndighet skal kunne forene disse definisjonene med utgangspunkt i dagens straffelov. Hva med de barna som befinner seg i gråsonen mellom å ha begått ”alvorlig forbrytelse” og ”svært alvorlig forbrytelse”? Hvor mange barn vil faktisk dømmes til det tid- og ressursskrevende ungdomsstormøtet? Vil rettsanvenderen velge det gamle kjente eller det nye ukjente?

Ungdomsstormøte er et av alternativene som kan benyttes i stedet for fengsling. I den kriminalpolitiske diskusjonen har det ikke manglet på forslag til alternativer til fengsel. Det er lovgiver og rettsanvendernes vilje til ta alternativene til etterretning, og å gjennomføre dem, det står og faller på. Erfaring viser at barn ikke bør fengsles, men forslaget i NOU 2008:15 gir likevel ikke tilstrekkelig betryggelse for at fengsel benyttes som siste utvei.
 

Livet – den virkeligheten rettsreglene skal regulere - er uendelig nyansert. Vår virkelighet består av følelser som kjærlighet, sorg, sinne, bitterhet, sjenanse, latter, glede og frykt. Disse følelser mennesker tar med seg i sitt møte med retten. Men i retten møter de en fattig og begrenset virkelighet, og et språk som ikke tar opp i seg deres følelsesliv.

I et forhandlingsmøte i en arbeidsrettssak kan det den strategien som gir det objektivt rettslige riktig resultat være å ikke la klienten få snakke og bare fokusere på det rent rettslige ved en oppsigelse. Men kanskje er det likevel best for klienten å få snakket ut med arbeidsgiver – fortelle sin versjon i ordende former. Mange sterke følelser vil nettopp være knyttet til det å miste arbeidet.

Spørsmålet om reelle hensyn og menneskets følelser sin plass i rettskildelæren, skal jeg la ligge. Jeg ønsker å drøfte her er om det er det riktig at vår rolle begrenses til det rent rettslige?    

Spørsmålet vi må stille oss er hvordan juristrollen kan bli bedre i møte med menneskers følelsesliv. Vi må prøve å se hvordan mennesker opplever møte med jussen og prøve å leve oss inn i deres situasjon – selvfølgelig uten at dette går på bekostning av vår rettslige rolle.

Motforestillingene mot en slik tankegang er flere: Den nye rollen vil kunne gå utover rollen vår som uavhengige juridiske rådgivere, det vil kreve mer tid og koste mer penger. Et nærere forhold mellom klient og advokat kan gjøre det vanskeligere for klienten å klage på det rettslige arbeidet i ettertid.

Selv tror jeg en mer personlig juristrolle endring snarere vil styrke juristrollen. For det første vil vår evne til å finne de beste juridiske argumentene, og å finne den beste rettslig løsningen, bli bedre. De store foretningsadvokatfirmaene bruker en slik tankegang når de legger stor vekt på forretningsmessig forståelse og økonomi. Når de kjenner sine klienter best mulig, kan de også gi best mulig hjelp. Og endelig – omsorg, humor og empati har en egenverdi uavhengig av nytteverdien.

Dette er noen tanker etter bare to måneder med som medarbeider på Juss-Buss. Jeg er ydmyk for at arbeidspresset for advokater og mangel på tid og ressurser gjør at tankene overfor ikke lar seg realisere. Men er det alltid viktig å reflektere over egen yrkesrolle. Vi må ikke være redde for å gi av oss selv som medmennesker.    

De er alene og de kommer langveisfra. Tre fjerdedeler av dem har opplevd krigshandlinger på nært hold, og de har i gjennomsnitt vært alene på flukt i to år. Enslige mindreårige asylsøkere stiller ikke med mange sterke kort når de kommer til vårt kalde, lille land i nord. Og færre skal det bli.

I dag får alle barn som kommer til Norge uten foreldre, og som myndighetene ikke finner en omsorgsperson til i hjemlandet, innvilget oppholdstillatelse. Den kan senere gi grunnlag for en bosetningstillatelse, slik at barnet får bli i Norge etter fylte 18 år.

Som en del av de varslede asylinnstramningene, ønsker regjeringen å forandre på denne praksisen. De vil at barn over 16 år skal kunne gis tidsbegrenset oppholdstillatelse, når det ikke har annet oppholdsgrunnlag enn at norske myndigheter ikke finner en omsorgperson i hjemlandet. Ved fylte 18 år, skal barnet settes på første fly hjem.

Men hjem til hva? Hjem til et land uten omsorgspersoner, til et land de ikke har vært i på mange år, til et land de flyktet fra og hjem til krig eller andre farer. En slik start på voksenlivet bør ingen ha. Ventetiden i Norge er også uverdig for barna. Barn som har vært på flukt har et særlig behov for stabilitet og trygghet, ikke nye år i uvisshet.

I følge regjeringen vil innstramningene bidra til å hindre en såkalt asylstrøm. Det er imidlertid svært få enslige mindreårige asylsøkere over 16 år som kommer til Norge hvert år, og det er svært vanskelig for disse å få familiegjenforening med foreldre og søsken.

FNs barnekonvensjon er gjennom menneskerettsloven gjort til norsk lov, og skal ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgiving. Ifølge konvensjonen artikkel 3 nr 1 skal hensynet til barnets beste være et grunnleggende hensyn i offentlige saker og handlinger som berører barn. Utgangspunktet er dermed at barnets beste skal legges til grunn, uavhengig av mothensyn. Dette gjelder særlig der det er klart hvilken løsning som er den beste for barnet.

En vurdering av forslagets forhold til barnekonvensjonen er nærmest fraværende i departementets høringsbrev. Med et par setninger gjør de det klart at hensynet til barnets beste ikke har vært avgjørende for deres vurderinger. Samtidig kommer det klart frem at innvandringsregulerende hensyn i stedet har vært avgjørende.

FNs barnekomités forståelse av forholdet mellom innvandringsregulerende hensyn og barnets beste må tillegges betydelig rettskildemessig vekt ved vurderingen av en eventuell konvensjonsstrid. Det følger klart av menneskerettslovens forarbeider. Komiteen har uttalt at “Non-rights-based arguments such as those relating to general migration control cannot override best interests considerations”. Å sette barns liv på vent, for en retur til intet ved fylte 18 år, kan vanskelig sies å være i tråd med barnets beste. At regjeringens forslag er i strid med barnekonvensjonen er dermed klart.

Som barn, enslig og asylsøker er man nederst på den norske rangstigen. Å bruke denne gruppen som middel for folkerettsstridige og politisk billige poenger, burde regjeringen holde seg for god for.

For å bedre tilgangen på rettshjelp, må det offentlige  spille en mer aktiv rolle i rettshjelpspolitikken. Det må satses mer på fri rettshjelp gjennom offentlige servicekontorer og oppsøkende virksomhet. Erfaringene både herifra og fra utlandet har vært gode.

Om kort tid legger justisminister Knut Storberget frem rettshjelpsmeldingen. Samtidig rettsliggjøres samfunnet i stadig økende grad, slik at reell tilgang på rettshjelp blir enda viktigere.

Undersøkelser viser at det udekkede rettshjelpsbehovet i samfunnet er stort. Den offentlige rettshjelpsordningen dekker ikke behovet, og lavterskeltilbudene har ikke tilstrekkelig med ressurser. Mange lider rettstap, og de mest ressurssvake er særlig utsatt.

Å sørge for en  rettshjelpsordning som fungerer for alle er et offentlig ansvar. Det offentlige har dessuten et særlig ansvar for de mest ressurssvake. Det offentlige må derfor spille en mer aktiv rolle i rettshjelpspolitikken.

Norske erfaringer med aktiv rettshjelpspolitikk er gode. Fra høsten 2002 har Justisdepartementet gjennomført en forsøksordning med fri rettshjelp gjennom offentlige servicekontorer. Offentlige rettshjelpskontorer gir økte muligheter for styring av rettshjelpen dit behovet er størst. Advokatterskelen gjør seg dessuten ikke like sterkt gjeldende. De samme erfaringene har man hatt ved etableringen av Advokatvakten, som er et godt og mye brukt lavterskeltilbud.

Selv om det satses mer på offentlige rettshjelpskontorer, vil imidlertid de mest ressurssvake fortsatt falle utenfor. For disse er muligheten for å kunne oppsøke rettshjelpstilbudet ikke tilstrekkelig.

I dag bedriver flere lavterskeltilbud oppsøkende virksomhet. Gatejuristen oppsøker mennesker med rusproblemer for å hjelpe dem med deres juridiske problemer. De studentdrevne rettshjelpstiltakene har saksmottak utenfor sine lokaler. JURK og Juss-Buss har dessuten egne fengselsgrupper som oppsøker innsatte i fengsler. Juss-Buss har i tillegg startet et prosjekt for oppsøkende virksomhet – drabantbyprosjektet, hvor det er gjennomført en rekke saksmottak forskjellige steder i Groruddalen, på flere distriktspsykiatriske sentre, og på Fattighuset. Denne oppsøkende virksomheten er imidlertid ikke i nærheten av å dekke det udekkede rettshjelpsbehovet hos de mest ressurssvake.

I Finland og i England benytter man rettshjelpsmodeller med innslag av oppsøkende virksomhet rettet mot de mest ressurssvake. I Finland har det offentlige angitt rettshjelpsdistrikter, hvor en direktør er ansvarlig for at rettshjelpsdekningen er god i hele distriktet. Rettshjelpen gis gjennom rettshjelpskontorer, som også kan ha flere filialer, for å sørge for at rettshjelpen er tilgjengelig der det trengs. Den engelske ordningen er basert på kontrakter mellom det offentlige og advokatene, hvor det offentlige legger særlig vekt på god fordeling av rettshjelpen ved tildelingen. I mange tilfeller inngås det kontrakter om oppsøkende virksomhet, såkalt ”outreach”. Felles for ordningene er at de gir det offentlige økt adgang til å styre rettshjelpen dit behovet er størst, og dermed treffer målgruppen bedre enn dagens norske ordning.

Etter min mening bør derfor ordningen med offentlige rettshjelpskontorer videreføres og utvides. En stor andel av ressursene bør benyttes til oppsøkende virksomhet  på steder hvor det udekkede rettshjelpsbehovet er særlig stort. Tar du utfordringen, Knut?