Fra venstre rundt bordet: Professor HiO Rune Slagstad, advokat Gunhild Lærum, pensjonert advokat Thorvald Løchen, forsker BI Harald Espeli, advokat Jeppe Normann, redaktør Marit Aschehoug, advokat Ane Sofie Tømmerås, stipendiat UiO Anine Kierulf, advokat Marijana Lozic, professor UiO Dag Michalsen. Advokat Cato Schiøtz og redaktør Per Egil Hegge kom ikke med på gruppebildet.
Redaktør Per Egil Hegge åpnet moralsamtalen med å fortelle en selvopplevd historie om etikkundervisningen ved juridisk fakultet i Oslo og hevde at etikkundervisningen – om den finnes – er mangelfull. Betyr det noe for rettsvesenet og samfunnet at jurister ikke får undervisning i etikk, spurte Hegge retorisk. – Jeg mener det er et så alvorlig problem at det er samfunnsskadelig. Og fordi juristene har en forbløffende motvilje mot å gjøre noe med det, bør vi legfolk forlange at noe blir gjort. Vi har fått et rettssystem som i for stor grad verner seg selv, og som ikke gir tilstrekkelig vern for den enkelte samfunnsborger. Vi har også fått et rettssystem som ikke produserer rettferdighet. Det produserer avgjørelser. Det er ikke alltid det samme, sa Hegge .
Professor Dag Michalsen protesterte umiddelbart på påstanden om manglende etikkundervisningen, siden han selv underviser i etikk.
Anine Kierulf var raskt ute og ga honnør til Per Egil Hegge som dro etikkdebatten ut av det juridiske fagmiljøet og inn i offentligheten, selv om hun ikke synes eksemplene hans traff så mange jurister. Hegge har i det siste hatt fokus på advokatetikk, og nylig kritiserte han de juridiske fakultetene for å ha for lite etikk på timeplanen. Også i rettssalen må advokatene være årvåkne, mente Hegge. – Gang på gang har jeg sett at dommere svelger ting fra sakkyndige som advokatene burde protestere på. Man tror alt for blindt på de sakkyndige vitnene, sa Hegge.
– Det er et problem at vi kun lærer juss, ikke bevisvurdering. På universitetet er faktum gitt når studentene skal løse oppgaver. – Vi kan neppe trenes i, men må kjenne utfordringene ved vitnepsykologi, narrativer og sakkyndiges vurderinger, sa Kierulf.
Seier og grådighet
– To ting kjennetegner utviklingen til det verre i advokatbransjen: Det ene er at man nå tar alle midler i bruk for å vinne for klienten, vi ser til og med at noen går så langt at de produserer bevis. Det andre er grådigheten. Prisingen av advokattjenester er i dag helt løsrevet fra klientens resultat. Man har en fast timesats som ganges opp med antall timer ført, til en slavisk prising. Vi ser nå et fokus på bunnlinjen i de store advokatfirmaene som jeg ser er en etisk utfordring, med en prising som er løsrevet fra resultatet, sa Cato Schiøtz. Det er ikke flere uetiske advokater før enn nå. Jeg vil anta at rundt 1 % av advokatene er uetiske, og det er sikkert likt med legene og andre yrkesgrupper, og har sikkert vært slik i årevis, sa Cato Schiøtz.
Selvhøytidelige advokater
– Advokater har en tendens til å ta seg selv veldig høytidelig. Det er et stort fokus på inntjening, og oppfatningen er at de som tjener bra må være gode advokater. Det skaper en griskhet som er en moralsk utfordring. Mange av de uheldige sakene vi har sett i det siste kommer rundt de store byene, der konkurransen om klientene er hard og det gir en status å ha de verste klientene. Denne gruppen krever mye, og man får hele tiden spørsmål man må klare å si nei til. Mange advokater er likevel villig til å ta sjansen. Mannen i gata leser at advokater gjør som de vil og får beholde jobben. Paradoksalt nok mister mange bevillingen fordi de har vært for sene med å betale inn moms, men advokater kan bli dømt for forsøk på å påvirke vitner og forsøk på grovt heleri uten å miste bevillingen. Hvorfor er det så stor forskjell mellom disse to tingene, spurte Gunhild Lærum.
Forskjellene i disiplinærsystemet øker
– Nettopp dette er så påfallende, og forskjellene er blitt større siden systemet ble reformert i 1997. Forskjellen mellom handlinger som folk i gata er opptatt av, og det at man roter med skatt og moms, er blitt for stor, noe som burde være et problem for de som håndhever reglene. Dessuten gir det gale signaler til advokatene.
En av årsakene til at det er blitt slik er domstolspraksisen. Også Høyesterett har bidratt til denne utviklingen. Jeg tror en lovendring må til for at domstolene skal endre praksis. Slik verden er nå, ser det veldig rart ut. Man skal være streng i forhold til hvordan advokatene håndterer klientmidler, men når det gjelder etiske overtramp har man gått feil vei, sa historiker Harald Espeli.
Ydmykhet er vi ikke så gode på
– Vi har fått et helt annet samfunnsbilde og mediebilde. Fordi man er advokat er man blitt en offentlig person i en mye større grad enn før. Pressen elsker det hvis det står tittelen advokat foran navnet til noen som gjør noe galt. Flere av de sakene som er slått stort opp i media de siste årene, hadde neppe vært så store og fått så mye omtale om det ikke hadde dreid seg om advokater. Det er ”duracellkaninene” med skylapper som bare går på og går på som trår feil.
– Samfunnets fokus pålegger oss et krav om å gjøre noe med de etiske overtrampene, ellers går det oss ille. Jeg underviser i etikk og foran hver undervisningstime googler jeg for å finne ut om noen advokater har dummet seg ut de siste dagene, for å bruke det som eksempel overfor studentene. Det er alltid en advokat som har fått negativ medieoppmerksomhet de siste to døgnene. Samtidig er det blitt slik at advokatene ikke tar det inn over seg, men går til motangrep. Det handler om å oppføre seg ordentlig. Advokater har for høyt selvbilde og er for selvhøytidelige – vi har stor tro på oss selv. Vi går hardt ut. Ydmykhet er vi ikke så gode på, sa Jeppe Normann.
Straffedømte får fortsette
– Dersom en lærer blir anklaget for pedofili blir han umiddelbart tatt ut av jobben, men en advokat kan være siktet i en alvorlig straffesak samtidig som han praktiserer som vanlig. Hvorfor er det så stor forskjell på yrkene? Tilsynsrådet griper ikke inn før man har fått en rettskraftig dom, og det er svært uheldig, sa Harald Espeli.
– Problemet er at dersom tilsynsmyndigheten trår feil blir det så store konsekvenser for eksempel erstatningsansvar. Å tilbakekalle bevilling får store konsekvenser. Derfor blir de som håndhever reglene så engstelige for å gjøre feil. Uskyldspresumpsjonen står sterkt i advokaters bevissthet. Det er enklere å henge tilbakekall av en bevilling på at personen er straffedømt og dermed uskikket til å være advokat, sa Gunhild Lærum.
– Ja, uskyldspresumpsjonen er viktig, men om bevillingen tilbakekalles, kan advokaten søke om å få tilbake bevillingen etter relativt kort tid, så så veldig inngripende er det jo ikke. Da er det ubegripelig for utenforstående at de ikke tilbakekalles oftere, innvendte Anine Kierulf.
Kjendisadvokater beskyttes
– Min erfaring er at tilsynsmyndighetene vegrer seg mer for å ta bevillingen fra en kjendisadvokat, enn fra en anonym stakkar. Hvis man ser på hvem som blir fratatt bevillingen, og hvem som får beholde den, så er det en trend. Ane Sofie Tømmerås ga en kortversjon av Nyhaug-saken der advokaten måtte helt til Høyesterett for å få fastslått at Advokatbevillingsnemnden ikke kunne tilbakekalle hans bevilling på ubestemt tid, men måtte gi den tilbake når formalfeilen var rettet opp.
– Etter dette virker det som om terskelen for å ta bevillingen er hevet, sa Tømmerås. – Vi som advokater er ikke verre andre, for eksempel leger eller prester, men det forventes at standarden for advokater ligger høyt. Allmennheten forventer at advokater følger lover og regler. Kanskje var det lettere før da folk hadde ærefrykt og respekt for lensmann og prest og doktor og sakfører i kraft av deres stilling. I dag er det nesten omvendt, sa Tømmerås, man må bevise at man har anstendigheten i behold til tross for at en er advokat. Hun fortalte at hun selv forlot advokatbransjen i Oslo fordi hun ikke ville være en del av grådighetskulturen.
– Det er ingen av oss som velger jusstudiet fordi vi er grådige, jeg tror ikke det ligger i enkeltmennesket, men i strukturene. Unge mennesker begynner som advokater fulle av idealisme, men lærer fort de gyldne reglene:
Inntjeningen og timeføringen er viktig, man må være enig med sjefen og aldri gå hjem før ham. Kanskje er den pyramidiske oppbyggingen av de store advokatkontorene og kulturen der det som forvandler lam til grådige ulver, spurte hun retorisk og fikk replikk fra Cato Schiøtz under stor munterhet:
– Hos oss i Schjødt er det omvendt, vi begynner som grådige ulver og kommer ut som fromme lam. Tømmerås repliserte at det er mange som klager over systemene og strukturen og at domstolene med sine rigide krav til timeføring bidrar til det.
Bruk hodet, ikke bare kalkulatoren
– Besøk oss i Selmer, oppfordret Jeppe Normann. – Når fokus er på bunnlinjen og inntjeningen, må vi øke fokus på etikken. Internt bruker vi mye tid på å få advokatene til å bruke hodet og ikke bare kalkulatoren.
– Vi må ikke glemme at partnerne må tjene svært godt for at man ikke skal miste dem til konkurrerende advokatfirmaer, sa Cato Schiøtz. – Det finnes advokatfirmaer med optimalt bred pyramide nederst, jo flere fullmektiger og ansatte advokater, jo mer tjener partnerne. Så fokus på inntjening har også med organiseringen av advokatfirmaene å gjøre.
– Det blir helt feil når advokaters kvalitet og dyktighet måles i inntjente kroner, repliserte Tømmerås.
Studiet gir ikke advokatkompetanse
– Advokatprofesjonen har fått en ny rolle, og det var man trolig uforberedt på, sa Rune Slagstad. – Du tjener så ufattelig mye mer enn meg nå enn det du gjorde for 30 år siden, sa han henvendt til Cato Schiøtz. – Dette forholdet mellom advokater og andre samfunnsgrupper, som professorer eller leger er kraftig forrykket i økonomiske kategorier, uten at det har basis i advokatenes samfunnsmessige betydning.
Antall advokater i Norge sank etter krigen frem til 70-tallet, da veksten satte inn. – Juristene har tradisjonelt hatt en samfunnsposisjon sammen med legene og prestene. Leger er også jakttrofeer i media, men de har i større grad enn advokatene beholdt sin posisjon og samfunnsrespekt Juristene har vært bærere av samfunnsetikk siden 1800–tallet, det er de ikke lenger. Slagstad understreket at det er en utfordring at studiet ikke er innrettet mot å utdanne profesjonsutøvere som advokater, bare jurister. I USA er innslaget av praksis et helt annet.
Romerretten og dannelse
Dag Michalsen redegjorde for ”dannelsens” plass i studiet ved et historisk tilbakeblikk: – Da realistene kom inn på jusstudiet i 1870–tallet oppstod en ordveksling mellom stortingsrepresentant Sverdrup og professor Aschehoug hvorvidt det var nødvendig med opplæring i latin som inngang til Romerretten. Aschehoug krevde at rettstudiet med latinbasert romersk rett skulle føre den enkelte til “at være videnskabelig dannet Jurist” (Lagtinget 1871) Dette kunne ikke skje med realister uten latinkunnskap. Sverdrup derimot så den nye realiststudenten som fremtidens jurist: Han har “et ganske andet Blik paa og Kjendskab til Livet og ganske anderledes fordomsfri Tanker end de andre” (Odelstinget 1871). Flere av sakførerne på Stortinget snakket om behovet for en “forretningsmæssig Fagdygtighed” i stedet for å være en romerrettslærd (Ole Richter OT 1869).
Flinke studenter uten praktikum
Michalsen: – Det er utrolig viktig for juridisk fakultet til enhver tid at vi stiller spørsmålet: Hva slags jurister skal man lage? Utdanner vi advokater, jurister eller universitetsfolk? Det er en mangetydig profesjon. Det vi kan gjøre, er å fylle opp med faglig og juridisk kvalitet, og håpe at det går bra når de kommer ut i verden, sa professor Dag Michalsen.
– Vi har aldri hatt flinkere juridiske studenter i vår historie. Karakternivået er 5–6. Hvilken betydning har det? Er det noen sammenheng mellom den økte fagkompetansen som følger av at gjennomsnittsstudenten er mye flinkere, og den etiske adferden?
Michalsen understreket at fra 2007 har det vært styrket undervisning i etikk i Oslo. – Men noe må man jo lære hjemme, også, sa han. Slagstad sa at han er en varm tilhenger av et vitenskapelig forankret jusstudium. – Hvis vi sammenligner med teologi og medisin, så hadde medisinen praksis via klinikken og teologien praktikum. Praksisinnslaget har vært forbausende fraværende i norsk jussutdannelse. Det er visstnok mulig å gå gjennom studiet uten å åpne munnen. Er ikke muntlig argumentasjon en viktig del av advokatyrket?
Er flinkisene et problem?
Tømmerås var opptatt av faglig dyktighet, og at man trenger de faglig flinke inn på jussen. Men hun uttrykte alvorlig bekymring når det er bare superkandidatene som får plass. En god jurist må også kjenne samfunnet. De som har 6, har oftere et smalere perspektiv, preget av bøkene. Vi må også få inn de som har deltatt i organisasjonslivet, gått på fester, gjort andre ting enn å være flinke jenter, for det blir jo stadig større andel jenter. Vi trenger folkevettet. I denne saken får jeg litt assosiasjoner til likestilling, og til miljøkampen slik det var tidligere – det er en god sak som alle snakker pent om. Men det må integreres og handles. Det må fokuseres på etikk i alle sammenhenger. Også når de snakker om straffeprosessloven og om tvisteloven, må de snakke etikk. Den dagen etikkperspektivet popper opp i enhver sammenheng, da har vi kommet et stykke på vei.
Lærum understreket at grådighet er ikke noe som bare er i de store firmaene. – Grådighetskulturen finnes i alle firmaer. Når det er spørsmål i media, ser vi at den er ganske utbredt. Det er ikke bare en kultur i forhold til bunnlinjen, men også i forhold til hvilken type klienter man vil ha. Advokatstanden er i ferd med å få et frynsete rykte, og det må vi gjøre noe med. Når mediene skriver om sanksjonene og om eksklusjonsvedtakene i Furuholmen/Berg-sakene, så jubler klientene hans. Samtidig hører vi om lærere som har hatt en elev på fanget og mistet jobben.
Det blir bra når jentene tar over
Cato Schiøtz mente det var håp for fremtiden: – En formildende omstendighet er at kvinne/jenteandelen stiger i bransjen. Det er ikke jentene som blir fratatt bevillingen og dømt. Her er det en påfallende forskjell. Vi får glede oss over den stadig større jente-/kvinneandelen blant privatpraktiserende advokater. Jo høyere den blir, jo bedre blir etikken.
Thorvald Løchen fortalte om hvor annerledes verden var da han var nyutdannet i 1953. – Generalsekretæren i Advokatforeningen reiste rundt til kretsene og holdt foredrag om at vi måtte ta skikkelig betalt for å komme opp på samme nivå som dommerne.
Vi skrev regningen litt ut fra resultatet for klientene og oppnådd resultater. Vi som skrev regning på den måten, ble stående rolig i inntektsutvikling, mens de som skrev timer, klarte å påvise hva de skulle ta i enhver sak. Det er vemodig at vi vurderes etter kroner, og ikke etter innsats. Hvordan opplever publikum advokatene når de får en henvendelse fra en advokat? Særlig de unge er opptatt av å fremheve alt det gale motparten har gjort, i stedet for å forholde seg til at de fleste er forholdsvis ærlige mennesker. Det går på å sette motparten i et dårlig lys isteden for å høre den andre parts synspunkter. Jeg blir bekymret når disiplinærsaker ender med at advokater egentlig skulle mistet bevillingen, men at det har tatt for lang tid. Vår fiende er denne etiske oppfatningen av at man er uskyldig til det motsatte et bevist, og det tar for lang tid. Den må vi komme bort fra.
Ha ryggrad til å si nei
Marijana Lozic: – Å lære etikk teoretisk og komme ut i det praktiske liv, det er to helt forskjellige ting. Når du i fengsel blir konfrontert med spørsmål om du kan ordne ditt og datt, er det lett å trå feil. Du møter ålreite klienter som det er litt stas å ha, og blir bedt om å levere dette ene brevet til det ene vitnet. Det skal ryggrad til for å si nei, sa Lozic
– Folkeskikk er noe man får med seg hjemmefra. Det må sitte i ryggmargen. Når en kollega spør meg ”Synes du jeg kan gjøre det, eller er det greit?” – når de må spørre meg, er det ikke helt greit.
– Advokatforeningen må effektivisere etikkravene. I dag kan man betale seg ut av den obligatoriske etterutdannelse. Det er kanskje også noe man må ta opp til vurdering. Ekskluderingen av Furuholmen og Berg betyr lite. I deler av miljøet Furuholmen beveger seg, gir den status. Furuholmen har sågar uttalt i pressen at han lever godt uten en slik forening. Det som er viktig, er: Hva er det mannen i gata tenker. Jeg husker stoltheten jeg følte da jeg var ferdig jurist, og da jeg fikk advokatbevillingen. Det kommer stadig nye riper i den stoltheten.
Det kan til tider være slitsomt å forsvare den.
Hvor er advokatene i samfunnsdebatten?
– Pressen fokuserer på sensasjonene – de som kan bekrefte fordommene om at advokatene er grådige og uetiske, sa Anine Kierulf. – De aller fleste er ikke det, men grådighetskulturen blant advokatene er et problem. Og det smitter: – Selv helt ferske studenter sier nå gjennomgående, og uten blygsel at de går på juss for å tjene mange penger, fortalte Kierulf til en undrende forsamling.
– Advokater er ressurssterke, med nettverk, påvirkningsmuligheter og argumentasjonstyngde, de er selvsagt en betydelig samfunnsmessig maktfaktor. Men hvor er advokatene i det offentlige rom? Vi opplever advokatene bare i tilknytning til klienter eller i saker som de er interessert i via sitt profesjonelle virke, sa Kierulf.
– Deltagelse i den offentlige debatten er viktig, ta for eksempel belysning av Norges forhold til EU/EØS. Temaet er uforståelig for folk flest. Også advokaters rolle for utviklingen av det liberale i rettsstaten både etter ”tradisjonell” norsk juss og etter revitaliseringen av menneskerettighetene kunne med fordel kommet bedre frem, sa hun.
Har advokatene noe å si i samfunnsdebatten?
Dag Michalsen tvilte på at omdømmet er så forferdelig. Sekserkandidatene er ikke de verste studentene man kan få. De er langt mer varierte enn man tror. Det er like mange søkere til JussBuss og Jurk som før; det er ikke at de mangler sosiale forestillinger – de er like fremtredende om man har hatt 6 eller 3. Men dette betyr sterkere sosial mobilitet. Før var det barn av advokater som ble advokater. Nå er det barn av helt forskjellige yrkesgrupper. Jeg er glad for at vi får så mange flinke mennesker. Både ordføreren og byrådslederen i Oslo er advokater. Det er vel fem jurister på Stortinget. Advokater i det offentlige rom – har en forretningsadvokat en stemme i offentligheten som vi savner i dag? Har de en innsikt som vi burde hatt? Er dette et etisk ansvar som de ikke bryr seg om lenger fordi de ikke driver advokatvirksomhet, men business?
Etterutdannelse og skjærsilden
– Kravet om 80 timer etterutdanning på fem år er ikke så farlig i praksis bare man betaler boten for manglende timer til Advokatforeningen; foreningen har tatt over for den katolske kirke, sa Cato Schiøtz. – Når pengene i kassen klinger, sjelene ut av skjærsilden springer. Dette er et dilemma som foreningen tar lite alvorlig. Jeppe Normann mente at den obligatoriske etterutdanningen er et kompromiss fordi man ikke turte å gå lenger. Men det kan være at man bør gjøre noe mer med forvaltningen av etikken. – Vi må leve med at det er forskjell på å ta fra noen medlemskapet i en forening og å ta fra dem advokatbevillingen, sa Normann. Vi lever i et amatørskap, og amatørskapet er organene våre. Når det har gått så lang tid at advokatene ikke kan fratas advokatbevillingen, så fratar Advokatforeningen dem medlemskapet. Det er vanskelig for publikum å forstå dette. I noen land har de gode advokatdomstoler. Jeg tror også vi er alene i Europa om å ha et tosporet modell. Vi kan ikke leve med å slå ned på folk sju til ni år etterpå.
Det fikk Gunhild Lærum til å spørre om det er fornuftig at det er frivillig medlemskap i Advokatforeningen? – Du kan jo bare melde deg ut, sa hun. – Fremdeles er man underlagt regler for god advokatskikk, og kan få et ekskluderingsvedtak i ettertid. I tillegg kan Tilsynsrådet og Disiplinærnemnden anvende regler for god advokatskikk på ikkemedlemmer også, presiserte Normann.
Gammeldags disiplinærsystem
Harald Espeli var opptatt av at advokatene har hatt ulike varianter av et tosporet system siden begynnelsen av forrige århundre. – Det er ønskelig å få forenklinger, men det er ikke lett. Jeg har veldig liten tro på obligatorisk medlemskap i Norge noe som er en forutsetning for en konsekvent selvdømmeordning (jfr organisasjonsfrihet i andre sammenhenger). Sanksjonene er enkle, men fungerer veldig forskjellig avhengig av om man er selvstendig eller del av et stort advokatfirma. Vi har eksempler på folk som har mistet bevillingen og blitt juridisk konsulent i større firmaer, fortalte han.
– Hele tilsynssystemet baserer seg på at den enkelte advokat også er hovedansvarlig for advokatfirmaet, det vil si samme firmaorganisering som for 100 år siden. Man må differensiere på en annen måte enn det man gjør nå, mente Espeli.
Ingen fokuserer på alt som er bra
– Hvis vi har et system som ikke fungerer, så må man ta tak i det, mente Gunhild Lærum. – Systemet vi har i dag, har gått ut på dato. – Advokater stiller opp gratis og gir juridisk bistand i advokatvakten. Det gidder ingen aviser å skive om. I forbindelse med 100-årsjubileet reiste vi rundt til ungdomsskolene og spilte rettssaker og snakket om etiske holdninger for niendeklassinger. Det som er slående nå, er at når jeg er på en skole, er de første spørsmålene jeg møter fra elevene: ”hvor mye tjener du?” og ”hva slags bil kjører du?” Det er gjengs oppfatning blant alle at det er en grådighetskultur som gjør at man noen ganger trår over de etiske grensene.
Ingen menneskerett å ha advokatbevilling
Ane Sofie Tømmerås var opptatt av at skranken for å miste bevillingen burde vært mye lavere. – Det er ingen menneskerett hverken å få eller å beholde en advokatbevilling. Det er ikke nødvendig å legge en strafferettslig uskyldspresumpsjon til grunn. I følge domstolloven behøver du ikke å bryte noen straffelovbestemmelse for å miste den tilliten som er nødvendig i yrket; det er en mye lavere terskel. – De som er satt til å forvalte reglene, må reagere.
Det er ingen grunn til å vente i seks til åtte år på Høyesterett, sa Tømmerås. Jeppe Normann tilføyde at dette kanskje er uegnede organer. –Vi bør gjøre noe med hele strukturen (regelverket) som i dag er satt til å håndheve advokatetikken.
Tømmerås understreket at det er ikke verre for en advokat å miste bevillingen enn det er for en lærer å bli suspendert. Er man i et stort fellesskap, så rammer det nesten ikke. Man er ikke opprådd for arbeid selv om man ikke kan jobbe som advokat.
Medlemskapet i Advokatforeningen
– Hvorfor er man medlem i Advokatforeningen? Det er et kvalitetsstempel, sa Marijana Lozic. – Skulle det vært satt på spissen og brukt mer som et kvalitetsstempel? Rune Slagstad repliserte at Advokatforeningen ganske sikkert har en utfordring i det å representere noe mer enn forretningsadvokatene i de store konsernene i Oslo. De fleste advokatene er landhandlere eller strafferettsadvokater , sa han.
– Er Advokatforeningen en fagforening som forsvarer profesjonen i tykt og tynt, eller er den en høyere himmel over advokatenes virkelighet? Venstre hadde et innslag av idealitet; det var sakførerpartiet og lærerpartiet.
Slik er det ikke lenger. Juristene er kapitalisert eller byråkratisert, de har i alle fall forsvunnet ut av idealiteten. Advokatforeningen bør ikke synke ned til å bli en fagforening på linje med enhver annen fagforening, sa Slagstad.
Kvalitetsstempet
Gunhild Lærum var kjapp med å si at for henne var det å være medlem av Advokatforeningen utvilsomt et kvalitetsstempel. – I nyere tid har lederne og generalsekretæren gått ut utallige ganger i det offentlige rom. Spesielt i Anders Ryssdals tid forsøkte foreningen bevisst å være synlig i det offentlige rom. Foreningen er modernisert de siste fem til åtte årene. Vi trenger sunt bondevett og vanlig folkeskikk og at man ikke tar seg selv så høytidelig og viser ydmykhet. Systemet må moderniseres. Det er en lovendring som må til. En advokatlov, sa Lærum til stor enighet rundt bordet.
Behovet for en Advokatlov ble vedtatt enstemmig rundt bordet!
Jeppe Normann siterte juristløftet: ”Fremme rett og hindre urett” – gjør advokatene det? – Det virker så svulstig, og veldig overordnet. Det er noe med å forstå rollen som profesjonen vår har. Dette har ikke de brodne karene i bransjen forholdt seg til. Jeg tror at når vi ikke lærer forskjell på rett og galt hjemme, så må det repetisjon til, sa Normann
– Det er mer enn grådighet bak når advokater og jurister opptrer uetisk, sa Ane Sofie Tømmerås. – Vi er så vant til å være våpendragere, å få frem saken fra klientens side. Vi går så langt inn i det sporet at vi går for langt. Jeg har opplevd selv meglingsmøter hvor motpartens advokat er full av hersketeknikker og skitne triks for å vinne frem for sin klient. Jeg har opplevd at advokaten tiltaler motparten konsekvent med feil navn fordi han skal bli latterliggjort. Og jeg opplever at jo høyere status advokaten har i utgangspunktet, jo friere spillerom har han. ”Fremme rett og hindre urett” sklir vekk og blir til ”fremme rett og urett for min klient”. Dette er i større grad et Oslofenomen enn et distriktsfenomen. Det er bedre folkeskikk på bygda, påstod Tømmerås.
Behov for mer etikkundervisning
– Folk snakker fort om grådighet og penger når temaet er etikk. Det kan henge sammen med hvordan de store firmaene er organisert, sa Marijana Lozic.
– I barnefordelingssaker har jeg opplevd flere ganger at jeg har mistet klienter fordi jeg forklarer mor eller far at det er barnet som skal stå i sentrum. Så går klienten til en advokat som er villig til å bruke alle stygge knep. Jeg tenker at dette er noe som disse sekserkandidatene på studiet ikke får gratis.
Dag Michalsen svarte med å si at det er usikker sammenheng mellom hva man kan i teorien og etisk adferd. – Universitetet bør innføre enda mer etisk undervisning, sa Michalsen.
– I Tromsø er studentene ute i praksis en viss tid. De kan bli bedre jurister av det, men om de blir bedre i etisk adferd av det, vet jeg ikke. Thorvald Løchen fulgte opp: – Det som er en stor fare for advokatene, er skylappene; at man engasjerer seg bare i juss, juss, juss. Advokatene må være mye mer med. Følge med på barnas fotballtrening for eksempel. Det gir perspektiv over faget, sa han.
Samfunnet endrer seg
– Markedets forsvarere er blitt sterke, mens sivilsamfunnets forsvarere er blitt langt svakere. Det er et dilemma at markedsfløyen har vunnet frem også på advokatsiden, sa Rune Slagstad. – Noen advokater engasjerer seg i sivilsamfunnets organisering, Men hva er JussBuss sammenlignet med et moderne advokat-konsern? Dette er et samfunnsetisk problem.
Han fikk svar fra Harald Espeli: – Det er forskjell mellom advokatetikk og advokatenes samfunnsansvar. Advokatenes samfunnsansvar er blitt nedprioritert. Ett av Advokatforeningens problemer er at den organiserer en edlemsmasse med mange fra de store firmaene. Kan man tenke i retning av at det blir én forening for firmaene og én for advokatene, som i Eiendomsmeglerforbundet? Når det gjelder grådighet, har kommersialiseringen i det norske advokatkonsernet kommet kortere enn i land vi gjerne sammenligner oss med. Advokatfirmaer i f.eks.
USA har mange færre partnere. Historisk sett har advokateliten, med unntak av 1940–70-tallet, vært en desidert høyinntektsgruppe. Det er ikke noe nytt. Grådigheten er stabil. Advokatene har vært forbigått i perioder av aksjemeglere og andre, men nå er vi tilbake der vi historisk sett har vært, sa Espeli.
*
Slik drev samtalen frem og tilbake over bordet. Og skal man trekke noen konklusjoner må det være at disiplinærsystemet trenger en kraftig opprydning i form av en advokatlov.
At strukturen i advokatbransjen fremmer en grådighetskultur som igjen presser de etiske grensene. Og at man kommer langt med god folkeskikk og gammeldags dannelse. Dessuten kommer kvinnene til å ta over bransjen i løpet av få år og da er mange problemer løst!
Jeppe Normann
er leder i Disiplinærutvalget for Oslo krets, medlem i Tilsynsutvalget for dommere og underviser og holder foredrag i etikk. Partner i Selmer.
Harald Espeli
Forsker på BI, historiker. Medforfatter av historieboken til Advokatforeningens 100 års jubileum, ”Våpendrager og veiviser”. Arbeidet med norsk politisk og økonomisk historie 1800- og 1900-tallet.
Gunhild Lærum
er fast forsvarer for Nedre Romerike tingrett og Eidsviating lagmannsrett. Advokat Lærum arbeider spesielt med strafferett. Har sittet i Advokatforeningens Hovedstyre. Sitter i mange styrer deriblant Lillestrøm Fotballkubb, Lillestrøm Kulturbygg S,Rubicon AS og Nedre Romerike Avløpsselskap IKS.
Rune Slagstad
professor i profesjonenes teori og historie Høgskolen i Oslo, sosiolog, idéhistoriker og rettsteoretiker. Ble dr. philos. i 1986.
Thorvald Løchen
advokat med spesialområde i merkevarejuss. Har samlet et betydelig antall eksempler på produkter som lå for nært opp til en beskyttet merkevare som nå er på rettshistorisk institutt i Trondheim. Leder Rettshistorisk forening og vil sette fokus på historien norsk rett har å by på.
Marijana Lozic
tok spesialfag i internasjonal strafferett, kriminolog og internasjonal skatterett ved juridisk fakultet i Zagreb, Kroatia. Har jobbet som rådgiver for barneombudet. Født i Canada og oppvokst i Norge. Engasjert i Forsvarergruppens arbeid. Driver egen praksis med mye strafferett.
Dag Michalsen
professor ved Institutt for offentlig rett ved det Juridisk fakultet Oslo. Michalsens hovedområder er rettshistorie. Han er også professor II ved Det juridiske fakultet i Tromsø. Har undervist studenter i etikk de siste årene.
Per Egil Hegge
har vært redaktør i Aftenposten og Amagasinet, korrespondent i Washington, London og Moskva Er i dag blant annet kjent for sin faste språkspalte i Aftenposten og som en profilert samfunnsdebattant og kritiker.
Ane Sofie Tømmerås
var i mange år politiker for Arbeiderpartiet og ble innvalgt på Stortinget fra Østfold i 1993. Master in International Public Policy, Johns Hopkins University. Forfatter av boken om offentlige erstatningsordninger. Nå jobber hun som advokat i Fredrikstad i firmaet sitt Fru Justisia.
Cato Schiøtz
partner i Schjødt – har presse- og forlagsrett som spesialitet. Han har deltatt hyppig i den offentlige debatt rundt temaer som etikk i pressen, advokatskikk og justismord. Ledet utvalget som la frem forslag om kjøreregler for private granskinger. Engasjert antroposof, boksamler og økobonde.
Anine Kierulf
Advokat i Schjødt og stipendiat ved Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo. Hun arbeider med en avhandling om utviklingen av norsk ytringsfrihetsbeskyttelse i lys av jussens overnasjonalisering. Styremedlem i ICJ-Norge, Morgenbladet og Pax. Har vært rådgiver for Europarådet.