De er uenige om veien videre for landet og kommunen sin, men enige om én ting: Advokater terngs i politikken, og det er viktig for demokratiet at alle er representert.

Evnen til å kjempe for standpunktene som man ønsker å fremme, retorikken, engasjementet, rutinen i å arbeide innenfor de formelle rammene – bare noen av forklaringene på hvorfor mange advokater har vært, er eller vurderer å bli politisk aktive. Advokatbladet har snakket med fire av dem foran valget i september.

Cecilie Bjelland (Stavanger Arbeiderparti), Jens Johan Hjort (Tromsø Høyre), André Kvakkestad (Ski Fremskrittsparti) og Jon Rikard Kleven (Vinje Senterparti) er alle kandidater til å bli ny ordfører i hjemkommunen.

Kvakkestad er veteranen som har vært politiker siden han ble valgt inn i kommunestyret som 19-åring. Hjort er ferskingen som fikk spørsmålet om å stille som ordfører uten å være partimedlem. Bjelland og Kleven valgte politikken som en følge av engasjementet for sine egne barns barnehageforhold. – Juss er politikk og politikk er juss, sier Jon Rikard Kleven.

Omstridt sanger

I riksmediene er Jens Johan Hjort en av de ordførerkandidatene som har fått størst oppmerksomhet foran høstens kommunevalg. Høyres topp i Tromsø har sunget på radio og kranglet om høyrevind med nasjonalskald Halvdan Sivertsen. Til daglig er Hjort partner i Advokatfirmaet Rekve Pleym.

– Det startet på en litt spesiell måte, konstaterer Hjort selv. – Jeg ble intervjuet av Nordlys med en gang etter nominasjonen. Reporteren hadde hørt at jeg fusket litt og sang innimellom, og lurte på om jeg kunne lage en sang til Ipad-plattformen deres. Så det var A-pressen som satte igang dette stuntet, ler han.

Han laget to sanger. Først en versjon av «O helga natt» som viste seg å være litt for vanskelig for en mann med et selvbilde som er noenlunde beskjedent hva sangerkvalitetene angår.

– Det var så vanskelig å synge at jeg fant ut at jeg også skulle lage en annen som er litt mer mainstream og som det går an å synte uten å komme helt skjevt ut. Så datt det plutselig inn at jeg kunne ta vekk de to første bokstavene i «Kjærlighetsvisa» og foreta noen ubeskjedne endringer tekstmessig. Det hører med til historien at jeg i liten grad jobber med opphavsrett. Generaltabben besto imidlertid i at jeg noen ganger senere fremførte «Ærlighetsvisa» på NRK Troms. Bladet iTromsø ringte Halvdan Sivertsen, og det nasjonale avissamarbeidet innebar at jeg neste dag var forsidestoff i VG med overskriften «Halvdan raser», beskriver Hjort.

Han innser at det ikke er helt ukontroversielt å prøve å snu den politiske vinden i sangen til tidligere SV-politiker Sivertsen, men understreker at Halvdan langt fra var så sur som mediene vil ha det til. – Han har endog gitt oss tillatelse til å synge mitt makkverk på partimøter, ler Hjort.

Lokalt engasjert

Jens Johan Hjort har vært engasjert i lokalsamfunnet lenge, enten det er som svensk konsul eller som styreleder i toppfotballaget TIL. – Men politikken har jeg vært med i siden 26. desember. Da satt jeg på flytoget og meldte meg inn i Høyre, sier han.

– Det som skjedde, var at jeg fikk en veldig hyggelig henvendelse i oktober i fjor, med forespørsel om jeg kunne tenke meg å stille som kandidat for Høyre i Tromsø. De traff jo midt i blinken på partitilhørighet, men de traff ingen aktiv politiker. Jeg trengte litt tid på å finne ut av om jeg skulle hive meg på dette og legge praksisen og andre ting i potten, eller om jeg skulle takke pent nei, sier han.

– Så gjorde jeg det fatale. Jeg tenkte at jeg kunne gå hjem til min kone og mine barn og spørre, få nei, og så melde tilbake at det gikk dessverre ikke. Men så fikk jeg jo et annet svar, da, med veldig hyggelig støtte fra både kone og barn, og da begynte dette å modne.

Hjort fikk mer og mer lyst, og så traff han jurist og partikollega Ine Marie Eriksen Søreide og spurte henne til råds. – Hun ga meg følgende jernbanelignelse: «Dette toget går nå. Dersom du ikke hopper på, er det liten sjanse for at det blir satt opp noe ekstratog.».

Det å gå rett fra utsiden til topplassen, karakteriserer han slik:

– Det var ikke bare snakk om å kaste meg ut på dypt vann. Det var å kaste seg ut på åpent hav!

Veteran

André Kvakkestad er Hjorts rake motsetning. Kanskje ikke politisk, men hva erfaring angår. Han kom inn i styret i det lokale partilaget og i kommunestyret før han hadde fylt 20. Nå, 20 år senere, har han en periode i Stortingets justiskomité bak seg, før han gikk tilbake til jussen og fikk advokatbevilling for fire år siden, etter å ha vært advokatfullmektig hos Ingfrid O. Tveit på Jessheim, som i likhet med Kvakkestad er gammel Frp-politiker.

– Ukrutt forgår ei, og jeg har drevet som politiker lenger enn som advokat, sier Kvakkestad selv. I år er han ordførerkandidat for Ski Fremskrittsparti.

– Jeg er kanskje heller politikeren som ble advokat. Det har nok noe å gjøre med at man er interessert i samfunnet og har et visst samfunnsengasjement. Man kan jo si det slik at i politikken behøver man ikke bare å spille for å finne løsninger innenfor reglene; man kan også være med på å endre reglene. En advokat kan også være med på saker som drar rettstviklingen. Men det er nyttig i politikken å kunne ha en viss oversikt over hvordan reglene man vedtar og hva man foretar seg i politikken, faktisk vil kunne slå ut i praksis, sier André Kvakkestad.

Generalist

Kvakkestad har valgt å ikke spesialisere seg sterkt, hverken i politikken eller jussen. I sitt eget firma tar han saker innenfor alt fra barnevern og arv, via erstatning og arbeid, til straff.

– Det går an å velge ett av to. Enten kan man fordype seg i ett område og holde seg til det, eller så blir man nødt til å ha en bredest mulig politisk plattform for å se løsninger. I jussen ser jeg at det å ha bredest mulig kunnskaper om hvordan ting fungerer, gir endel ekstra løsningsmuligheter når man forhandler. Muligheter som ikke utelukkende er basert på juss, men som kan være gode løsninger for alle parter. Den brede kunnskapsbasen er viktig i forhold til å finne løsninger som kan være litt anderledes enn om man bare skal sirkle rundt den store, røde boka. I hvert fall når man har et ønske om å komme til forlik, kan det være viktig å vite hvordan endel andre ting enn bare jussen fungerer, sier André Kvakkestad.

Svart dagmamma

Cecilie Bjelland er helt på linje med Kvakkestad når hun skal forklare hvorfor hun har engasjert seg i politikken:

– For meg har politikk og juss vært en naturlig kombinasjon. Samfunnsinteresse og nysgjerrighet, og ønske om å bidra til å bygge et godt samfunn, var grunnen til at jeg i det hele tatt begynte på jussen, sier hun.

Men det var barna som var veien inn i politisk arbeid:

– Da vi fikk barn, opplevde vi at det eneste tilbudet vi kunne få, var svart dagmamma. På grunn av mangel på barnehageplasser var vi nødt til å gå inn i et svart system som vi i utgangspunktet var veldig imot, og som heller ikke ga noen trygghet, sier hun.

Derfor ble politikk og partivalg et spørsmål for familierådet:

– Det var viktig for oss å gå inn og se på hvem som hadde en mest mulig helhetlig politikk og synspunkter som vi kunne støtte. Men det var barnehagesaken som gjorde at jeg engasjerte meg. Det å være politisk engasjert, og i hvert fall på det nivået jeg har vært, forutsetter at du har en familie som kan støtte eller ha forståelse for din oppfatning, og som synes at det er akseptabelt at jeg bruker så mye tid på det. Du bruker jo ikke så lite tid på jobben som advokat i utgangspunktet, konstaterer Bjelland.

Permisjon

Det har hun nå tatt konsekvensen av, og fått permisjon fra jobben mens valgkampen står på. Bjelland er leder for juridisk avdeling i oljeselskapet GDF Suez E&P Norge, og full av lovord om tålmodigheten hun har møtt fra arbeidsgiveren.

– Det er mange som godt kunne tenke seg å engasjere seg politisk, men frykter, kanskje spesielt oss kvinner, at det er for krevende tidsmessig. Så tror vi at det er hemmende for karrieren og at arbeidsgiver ikke liker det. Min erfaring er at arbeidsgiver ser utelukkende positivt på at du skaffer deg sånn erfaring samtidig som du gjør jobben din, sier hun.

Det er blitt 16 år siden Cecilie Bjelland meldte seg inn i Arbeiderpartiet. Bystyret i Stavanger satt hun i fra 2003 til 2007. – Veldig interessant, men det var veldig krevende å arbeide som advokat samtidig som jeg skulle jobbe der. Derfor valgte jeg å ikke ta gjenvalg fra 2007, sier hun.

– Så opplevde jeg at jeg klarer ikke å legge til side samfunnsinteressen. Jeg påtok meg andre og nye oppgaver. Da jeg ble spurt om nominasjon denne gangen, kjente jeg at nå hadde jeg brukt mange år på å jobbe fullt ut med yrkesbakgrunnen min. Nå ønsker jeg å bidra mer til den dugnaden som den norske demokratiske modellen forutsetter og samtidig få anledning til å satse mer på samfunnsinteressen min.

Skolenedleggelse

Også for Jon Rikard Kleven var det engasjement for barna som var veien inn i politikken. Kleven er ansatt hos Advokat Olav Felland på Dalen i Tokke, men bor selv i Øyfjell i Vinje kommune.

– Vinje og Øyfjell er småsamfunn. Da blir du litt engasjert når du har småunger og de skal legge ned barnehagen. Det var der det begynte, sier han.

Kleven ble leder for et bygdeutviklingsprosjekt for å øke folketallet. – Da fant jeg også ut at en måtte være politiker om en skulle være med å påvirke prosessene. Jeg så at Senterpartiet var det som lå meg nærmest, sier han.

Der har også praksisen spilt inn. I de mange saker om råderett over egen eiendom for grunneiere i fjellområdene, har advokat Kleven og Sp-politiker Kleven stått for de samme verdiene: – En reagerer litt når grunneierne ikke kan utnytte eiendommene sine, og det blir både politikk og juss.

Jo mindre lokalsamfunnet er, jo lettere er det å møte seg selv i døren. Jon Rikard Kleven og kontoret hans har et bevisst forhold til problemstillingen. Blant annet tar kontoret stort sett ikke saker mot Vinje kommune lenger.

Kontroll over rollene

– Om det er vanskelig å stokke roller? Nei, det synes jeg er veldig greit. Vi er jo pålagt så mye etikkurs at vi må løare dét. Det har vel egentlig vært bare én stor, politisk sak som jeg også var involvert i som advokat, og da var jeg inhabil hele veien. Egentlig tar vi ikke så fryktelig mange saker rent lokalt, sier han.

Hensynet er ikke bare til reell inhabilitet, men også til hvordan folk flest oppfatter saken. – Den krystallklare habilitetsgrensen er kanskje ikke så viktig hvis folk føler at noe er galt likevel, sier han.

Samtidig ser han at han som advokat blir mer nysgjerrig på en kommunal saksutredning enn det mange andre politikere kan være:

– Særlig når det kommer inn på ting en har litt greie på, sånn som bopliktregler, for eksempel. En har kanskje lettere for å stille spørsmål ved den juridiske utredningen til andre, fordi en er mer vant til å gjøre det. Men jeg prøver veldig klart å ikke være advokat når jeg står på talerstolen, sier Jon Rikard Kleven.

Advokatene som vil bli ordførere, er helt enige om at politikken trenger advokater.

 Cecilie Bjelland (Stavanger Ap) om:

● Juss og politikk;

– Juss i dag er en formalisering av veldig mye av det samme som du finner igjen i politikken. Du har et behov for å forstå hvordan samfunnet fungerer for å gjøre en god jobb, enten det er i jussen eller i politikken. Så skal du være opptatt av individets egne rettigheter og plikter. Det er en forutsetning for å få et godt resultat, enten du er i juss eller politikk.

● Juss og partivalg:

– For meg har ikke det hatt noen sammenheng. Det er fordi at jeg spesialiserte meg først og fremst på skatterett og olje- og energirett. Rammeverket her er politisk bestemt, mens utøvelse og praksis oftest blir et spørsmål om juridisk håndverk, spesielt innen skatteretten For meg har valget av parti vært i veldig stor grad preget av ideologi og menneskesyn.

● Behovet for advokater i politikken:

– Et levende demokrati forutsetter at vi har representanter fra mest mulig forskjellige grener i Norge. Det gjelder både sammensetningen i alder, kjønn, bakgrunn og utdanning. Det er også viktig at vi advokater har forståelse for at når vi går inn og forvalter demokratiet som vi gjør som politikere, så stiller vi faktisk på linje med alle andre som er i politikken.

● Utsiktene etter valget:

Én ting er at jeg stiller som ordførerkandidat, men sannsynligheten for at jeg kommer til å bruke mye tid på politikken fremover, er uansett veldig stor. Det vet også min arbeidsgiver, så vi har gjort det sånn at det er tilsatt en ny advokat i firmaet. Selv om man aldri skal forskuttere noe, er det sannsynlig at jeg blir heltidspolitiker.

Jens Johan Hjort (Tromsø H) om:

● Juss og politikk:

– Jeg har ikke multitasket så lenge. Men jeg finner det slett ikke unaturlig å kombinere. Som almennpraktiserende advokat kommer du borti politiske problemstillinger daglig. Det er lett å sitte trygt i kontorstolen og kritisere de folkevalgte. Det skulle bare mangle at man ikke forlater skyttergraven og bytter kontorstolen med en taburett hvis man får muligheten.

● Juss og partivalg:

– Et interessant spørsmål. Jeg vet ikke om det er gjort noen undersøkelser på advokaters politiske tilhørighet generelt. I gamle dager var det kanskje noe litt mer reaksjonært over det hele. I dag tror jeg at du vil finne en relativt jevn fordeling på partier innena advokatstanden, også. Men vi er muligens fremdeles en smule konservative som utgangspunkt.

● Behovet for advokater i politikken:

– Det er, uavhengig av yrkesbakgrunn, en fordel at politikken får flere som er villige til å ofre det de holder på med til daglig, for å få litt mer mangfold. En fordel for mitt vedkommende er at jeg som kommer utenfra, likevel kan ha en bakgrunn fra nærings- og samfunnsliv som gjør at jeg kan stille spørsmål ved måten ting gjøres på, og ha innspill til alternative tilnærminger.

● Utsiktene etter valget:

– Jeg har vært advokat i 16 år, trives veldig godt med det og har bygd opp en praksis her i Tromsø som går bra. Men når man får en sånn utfordring og en mulighet som ikke kommer flere ganger, så må man gripe den. Jeg ser veldig frem til å bytte advokatkappe mot kjede og bidra til å gi Tromsø kommune en helt ny kurs og fremdrift.

Jon Rikard Kleven (Vinje Sp) om:

● Juss og politikk;

– Det henger veldig nært sammen. Juss er politikk og politikk er juss. Det var politikerne som laget jussen, og i Juss-Buss er det for eksempel politikk som gjelder. Når det gjelder de lokale sakene, så sitter vi jo ikke og lager lover i Vinje kommune. Men de vedtakene vi gjør, er i inngrep med jussen, enten det handler om konsesjonssake reller byggesaker.

● Juss og partivalg:

– Jeg har vært grunneieradvokat i 10-11 år, og hos Advokat Olav Felland har vi spisset oss på eiendomsjuss og landbruksjuss. En reagerer litt når grunneiere ikke kan utnytte eiendommene sine. Det blir både politikk og juss. På disse områdene har jeg sett at Senterpartiet var det som lå meg nærmest.

● Behovet for advokater i politikken:

– Det er veldig viktig at du har jurister i politikken. Det var vel Harald Stanghelle som skrev at jurister er de perfekte politikere. Det dreier seg mye om dette med å kunne skille relevant fra ikke relevant, og ha fokus på riktig sted. Tenker vi litt tilbake i tid, så var det nesten bare jurister på Stortinget.

● Utsiktene etter valget:

– Nå har vi hatt varaordføreren denne perioden. Det er Ap, SV og Sp som er de store partiene i kommunen. Så får velgerne avgjøre hvordan det blir til slutt. Jeg kan godt være ordfører i fire år hvis velgerne vil det, og hvis de ikke vil det, kan jeg godt være advokat. Dette har jeg et litt avslappet forhold til.

André Kvakkestad (Ski Frp) om:

● Juss og politikk;

– Begge deler handler om at man skal selge et budskap. Vi er vant til å argumentere, til å bygge opp en logisk argumentasjon og til å fremheve de standpunktene som vi synes er viktige, og vi har erfaring i hvordan vi skal håndtere argumentasjonen fra en motpart. Det er kanskje ikke uten grunn at kombinasjonen politikk og juss er så vanlig i for eksempel USA.

● Juss og partivalg:

– Begge deler har nok noe med grunnholdningen og samfunnsengasjementet å gjør. Det å ta konsekvensen av de handlinger man gjør, også av de mindre heldige valgene man har gjort, er tydelig både i jussen og i Fremskrittspartiet. Man skal både nyte fruktene av det positive man gjør og ta konsekvensene av det negative man klarer å tukle til.

● Behovet for advokater i politikken:

– Jeg tror det er viktig for politikken at man har en bred representasjon. Sånn sett er det et problem at lokaldemokratiet er bygd opp på en måte hvor det er en åpenbar fordel å være offentlig ansatt eller trygdet. Spesielt med tanke på tidsbruk og at det kan fremstå som problematisk å bli hengt ut for å ta ut tapt arbeidsfortjeneste når man er borte fra kontoret.

● Utsiktene etter valget:

– Det store problemet hvis man skulle bli ordfører, er at man må legge det man har bygd opp, på is i fire eller åtte år, og så begynne forfra igjen. Men ellers finnes det mange måter å løse ting på, og det er også slik at man skal gjennomgå noen forhandlinger. Det er alltid spørsmål om hvilke posisjoner som er viktige for å påvirke politikken, og ikke bare klippe s

Harlem Stenersen står på 14. plass på bystyrelista til Arbeiderpartiet. I denne perioden har AP hatt 18 representanter i bystyret, og det blir neppe færre etter at til og med Siv Jensen følte seg som en AUFer etter terroranslagene.

 – Jeg er likevel avhengig av kumuleringer og slengere, men inn kommer jeg nok uansett – om ikke annet enn som vara, sier Harlem Stenersen.

 Til daglig er han advokat i Norske Skogindustrier ASA, og har allerede fylt opp dagene som leder av Arbeiderpartiets gruppe i bydelsutvalget i Ullern.  Han sitter også i partistyret i Oslo AP sammen med lederen av AUF i Oslo, som var en av de som døde i angrepet på Utøya. En tung begravelse å gå i.

 – Man blir jo knyttet til hverandre når man sitter i partistyret sammen, sier Harlem Stenersen som ikke lar en terrorist ta fra ham gleden av å drive politikk. Snarere tvert i mot.

 – Du kan nesten si at jeg fikk tilbake motivasjonen etter 22. juli. Samholdet i Norge etter tragedien har vært helt fantastisk, og det er enda viktigere enn noen gang å fortelle folk hva vi er opptatt av. Det gir en piff og en ekstra dimensjon til det å stå på stands. Alle er opptatt av at nå skal demokratiet fungere, og valgkamp er måten vi viser det på. Årets valgkamp blir spesiell, men det blir bra å komme ut og snakke med folk om politikk igjen, sier Harlem Stenersen.

 – Mange har ment at det blir umulig å føre en vanlig valgkamp med høy temperatur etter dette, og at få vil tørre å diskutere innvandring.

 – Det er jo ikke naturlig å diskutere antall flyktninger og innvandringspolitikk i en kommunevalgkamp, og diskusjonene rundt innvandring blir nok annerledes. Samtidig er det viktig å diskutere integrering, hvordan Oslo kan integrere innvandrere bedre, legge til rette for gode norskkunnskaper og satsing i Groruddalen der innvandringstettheten er stor. Det må vi kunne diskutere, selv om vi må passe på språkbruken, sier Harlem Stenersen.

 – Du har jo erfaring fra forsvaret, og er relativt nylig kommet tilbake fra oppdraget som jurist i militæroperasjonen i Tsjad. Hvordan opplevde du den krigslignende situasjonen i Norge?

 – Det var forholdsvis fredelig i den delen av Tsjad som jeg var i. Dessuten er forsvaret veldig flinke med krisepsykologi. Det kom jo krisepsykologer ned til oss i Tsjad og vi fikk god oppfølging da vi kom hjem. Jeg tror nok mange i Norge nå trenger en liknende kriseberedskap i lang tid fremover.

 – Tror du forsvaret kan brukes mer aktivt i slike situasjoner som Norge opplevde 22. juli?

 – Jeg opplever forsvaret som gjennomsyret proffe. De er flinke til å forberede seg på alt mulig som kan skje. De har utstyr til et hvert scenario, selv om vanlige folk ikke kan forstå at slikt utstyr skal være nødvendig. I tillegg er de utrolig gode på logistikk. Vi fikk forsyninger inn i jungelen i Tsjad, sendt med fly og biler i områder der det knapt finnes veier slik vi kjenner det. Logistikken bak det er imponerende. Jeg tror forsvaret kan spille en mer aktiv rolle i krisesituasjoner, og synes det er synd at stadig færre norske ungdommer er inne til førstegangstjeneste. Også Heimevernet bygges ned når det gjelder antall menn. Det er synd, for da mister man noe av kontakten mellom det sivile og det militære samfunn, og forståelsen for militæret blir mindre.

Inn med morsmelka

Harlem Stenersen ble tidlig politisk engasjert. Med foreldrene som jobbet i Oslo kommune, stefaren som rådmann,  ble det diskutert mye politikk hjemme, og han ble tidlig AUFer. Senere ble han studentpolitiker og lokallagsleder som 24-åring.

 – Det var fellesskapstankegangen og solidariteten som trakk meg inn i AP. SV kunne ha vært et alternativ, men det ble litt for sosialistisk. Man må kunne åpne for private løsninger. Da jeg var 17 ville jeg forandre verden. Som 34-åring ser jeg at det ikke er så enkelt, men jeg er opptatt av å påvirke på områder som betyr noe i folks hverdag, som byutvikling, kollektivtrafikk og kildesortering, sier Harlem Stenersen.

 – Noen hjertesaker?

 – Oslo har gitt litt opp dette å styre byutviklingen, særlig i forhold til boligbygging. En boligminister hadde gjort seg. Og en egen boligbyråd i Oslo. Man bør legge til rette for å få folk inn i byen. Det er miljøvennlig og gunstig. Men verken boligbyggelagene eller kommunen legger til rette for sosial boligbygging, og når ikke de gjør det, gjør ingen det, sier Harlem Stenersen.

 Ingen Stortingsambisjoner

Han trekker seg ut av bydelsutvalget og skal ikke lengre være gruppeleder. Etter fire år i bystyret er det kanskje nok, spekulerer Harlem Stenersen som i disse dager blir en gift mann.

 – Jeg har ikke hørt om så mange som både sitter i bydelsutvalg og i bystyret. Da må man i så fall ha en sjeldent tålmodig kjæreste. Dessuten er det kombinasjonen av å drive med politikk og å drive med andre ting som er viktig. Politikere skal ikke være adskilt fra andre folk.

 – Vanskelig å kombinere jus og politikk?

 – Jeg tror det går raskere for meg å lese sakspapirer, for det er jo noe vi jurister blir flinke til. Så hjelper det at jeg har drevet med politikk i så mange år. Norske Skog er positive til at jeg engasjerer meg, og er fornøyde så lenge jeg gjør jobben min, sier Harlem Stenersen.

 – Noen komiteer du drømmer om?

 – Jeg har mest lyst til å sitte i finanskomiteen, siden jeg jobber med økonomi og skatt til vanlig. Men, alle saker i alle komiteer handler om hverdagen vår, så alt er spennende, sier Harlem Stenersen.

 – Enn Stortingskorridorene? Drømmer du deg dit?

 – Bystyret har vært mitt politiske mål. Jeg har ikke tenkt på Stortinget. Den politiske mølla går tregt, og mange blir frustrerte over det. Jeg er blitt vant med det, men det kan hende det går enda tregere i bystyret, og fire år kan godt være lenge nok, sier Harlem Stenersen.  

Det går høytidelig for seg når et knippe flerkulturelle ungdommer får stipend for ett år i noen av Norges største og viktigste bedrifter. Thommessen og Selmer er blant bedriftene som benytter seg av denne muligheten til å dra inn ungdommer med ulik kulturbakgrunn.

 – En økende del av våre klienter forventer at vi har kompetanse på flerkulturalitet som går ut over det rent juridiske. Vi har valgt en pakistansk kvinne som er ung, moderne og internasjonalt fokusert. Jeg tror hennes drive vil passe godt til vår bedriftskultur, sa Steinar Ter Jung i Selmer da han delte ut sitt stipend til Pavan Saeed. 

– Vi har vært medlem av Alarga i to år nå, og vi får svært mye ut av samarbeidet. Vi ser etter mennesker som har fellestrekk med vår egen grunder, Hans Christian Grønn, Grønn omtales som en bråmoden begavelse. En mann som nådde sine mål raskere enn de fleste. Han ville mer. Han ville nå lengre. Årets kandidat har mye av det gode Hans Christian hadde i seg, i tillegg har han noe mer. Han omtales som selvstendig, serviceinnstilt og sympatisk. Hans referanser forteller at han har svært god arbeidskapasitet og svært gode juridiske kunnskaper. Det er imponerende. Vi i Thommessen ser etter mennesker som brenner for noe. Akkurat som oss. Nicolas er utvilsomt i denne kategorien. Vi gleder oss til å bli bedre kjent med ham, og håper han vil oppleve at han får muligheten til å realisere sitt talent sammen med oss, sa Kai Thøgersen da han delte ut sitt stipend til Nicolas Ivan Jorn Brunet.

 Ett semester i Istanbul

Også fjorårets alargaprisvinnere var på årets begivenhet, slik at vi fikk en mulighet til å spørre dem om samarbeidet svarte til forventningene.

 – Bedre enn forventet. Jeg hadde syv spennende uker i Thommessen i desember og januar, og fikk full støtte for mitt forslag om å studere ett semester ved Croc University i Istanbul. Jeg er muligens den første nordmann som studerer tyrkisk rett i Tyrkia. Å studere grunnlov og kontraktsrett på tyrkisk var en drøm som gikk i oppfyllelse, sier Veysel Ince som har tyrkisk bakgrunn.

– Veysel har allerede vært trainee hos oss. Vi mener det er avgjørende at våre traineer får være med på alt vi gjør. Da får de et riktig inntrykk av hvordan det er å jobbe i Thommessen. Denne høsten kommer Veysel  tilbake til oss for å skrive på masteren sin. Det er nå veiledningen begynner, og jeg håper han blir så tent at han blir hos oss, sier Kai Thøgersen.

 – Jeg har lært mye allerede. Blant annet har jeg fått være med Stig Berge til Høyesterett. Det var inspirerende å se at dersom man jobber hardt og godt så kan man til og med mestre å prosedere for Høyesterett. For meg har det også vært veldig bra å få et nettverk i Tyrkia. Nå er jeg en forretningsadvokat de kan ta kontakt med i Norge. Det kan bli viktig i min videre karriereDen politiske situasjonen i Tyrkia er stabil, og jeg tror Tyrkia kan bli et viktigere marked for Norge. Da er det greit å være i front, sier Ince.

 Viktig sparringspartner

Rony Solaiman havnet i Selmer etter fjorårets prisutdeling, og der fikk han Bernt Olav Steinland som mentor.

 – Jeg er storfornøyd, og er kommet godt overens med alle i Selmer, både yngre og eldre. Så har jeg fått jobbe med favorittområdet mitt, det finansregulatoriske. Det er jo ikke et fagområde man lærer så mye om på skolen. Dessuten har jeg fått prøvd med i praksis, og det får man heller ikke gjort i særlig grad på universitetet, sier Solaiman.

 – Vi ringer ham fremdeles, for han skal nå i gang med å skrive oppgave, og da trenger han å få noen praktiske ting å bryne seg på, sier Steinland.

 – Oppgaven som jeg egentlig skulle være ferdig med til neste vår, er jeg ferdig med til jul. Jeg skriver om de rettslige rammene for kapitalforvaltning i spesialfond. Å ha Selmer i ryggen har vært utrolig viktig for at jeg skulle klare å skrive ferdig oppgaven så raskt. Det er som å bokse, man trenger sparringspartnere, sier Solaiman som allerede har fått tilbud om jobb i Selmer.

 Spente vinnere

Nicolas Ivan Jorn Brunet og Pavan Saeed er spente på hva som venter dem i Selmer og Thommessen. Mens Saeed enda ikke har vart trainee, vet Brunet mer hva det handler om etter traineeship både i Wikborg Rein og Steenstrup Stordrange. Det er imidlertid første gang bergenseren får prøvd seg i et forretningsadvokatfirma i Oslo.

 – Dette er en fin måte å få prøvd seg i arbeidslivet på. Jeg er allerede aktiv i arbeidslivet. Jeg har jobbet   som pleieassistent på et sykehjem i Bergen i flere år. Det handler om å ta vare på mennesker.  Jeg lærer  mye om omsorg, dialog og service. . I Thommessen vil jeg gjerne lære mer om det å være forretningsadvokat. Jeg ser frem til å få kyndig veiledning når jeg skal skrive mastergradsoppgaven min. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg skal skrive om enda, men lurer på om jeg skal skrive om Tingsrett. Det er i alle fall det som har interessert meg mest så langt, sier Brunet som har en far fra Chile.

 – Mine opprinnelige interesser var menneskerettigheter og politikk, så dette blir veldig nytt for meg. Jeg er villig til å prøve noe nytt. Opprinnelig ville jeg skrive master om sanksjoner i krig, og nå håper jeg at Selmer kan hjelpe meg med å skrive en god oppgave om FN-initierte økonomiske sanksjoner. På TV ser vi bare bilder av kamper når krig skal illustreres, men det er jo også økonomiske krefter bak kriger. Det blir spennende å finne ut mer om det, sier Saeed.

 – Hvordan fikk dere vite om Alarga-stipendiene?

 – Jeg var på kollokvie med en gutt som var stipendiat. Han reklamerte mye for det og pushet med, sier Saeed.

 – I fjor ble ett av stipendiene delt ut til en jeg kjente fra før, derfor søkte jeg, sier Brunet.

Alarga er en ideell interesseorganisasjon som bidrar til at norske bedrifter øker sin konkurransekraft gjennom rekruttering av fremragende unge, flerkulturelle kandidater.

Alarga tilbyr en stipendordning for mastergradsstudenter som løper over 2 år.

Stipendmottagere tilknyttes en bedrift i en toårsperiode. Mottagere av stipend går inn i en ordning som gir tilbud om sommerjobb hos partnerbedriften samt en mentor i bedriften som følger stipendiaten nært. Som en del av stipendordningen gjennomfører de fleste av kandidatene sin hovedoppgave sammen med partnerbedriften. Alarga organiserer også sosiale og faglige treff for stipendiater og partnerbedrifter. Alarga stipendet på kr 100 000 for et toårs masterprogram. Stipendet utdeles for ett år av gangen med kr 50 000.

I 2011 var det rekordmange søkere til Alarga. Hele 85 søkte, og ni stipender ble delt ut.        

38,2 % av respondentene mente juryordningen passet best til å avgjøre om tiltalte var skyldig, mens 39,5 % satt en knapp på meddomstretten. Interessant nok mente 46,1 % av meddomsretten var best egnet til å avgjøre hvilken straff tiltalte bør få. Bare 18,6 % mente juryen passet best til dette.

 ”Spørsmål om skyld eller ikke kan fint gjøres av lekmann. Straffeutmåling passer best for fagdommer.”

 Undersøkelsen er grundig og går gjennom en rekke vesentlige problemstillinger rundt bruk av både jury og meddomsrett. I tillegg har lekfolkene fått mulighet til å si sin mening på fritt grunnlag. Den muligheten har de benyttet seg av.

 For mange gamlinger

Fordelingen av kvinner og menn i undersøkelsen har vært jevn, men alderssammensetningen gjenspeiler den skjeve sammensetningen som er ellers i norske juryer og meddomsretter. Hele 70 % av utvalget var over 50 år. Høy alder er et av punktene som flere på fritt grunnlag har uttalt seg svært kritisk til.

 ”Eg tykkjer det er eit stort problem at det er få yngre lekdommarar. I alle saker eg har delteke i, anten som meddommar eller lagrettemedlem, har eg vore yngst. Og gjerne den einaste under 40 år. Medan partane i saka gjerne er yngre. Eg har opplevd som frustrerande at dei øvrige lekdommare beint ut misforstår insegnar situasjoner som vert framstilt. Fordi eldre og yngre faktisk har veldig ulike livsførsel i mange tilfelle. Og fordi dei tek del i forskjellige kodar or referansar. Dette som eg tek opp her er ingen bagatell, det er ei utfordring for rettstryggleiken. Eg tykkjer det er overraskande at eim slik aldersubalanse er akseptert. Td. kjønnsbalanse er jo eit krav.”

 Nok informasjon

Både lekfolk i meddomsrett og i jury synes de får nok informasjon på forhånd om arbeidet de skal gjøre i retten, men noen av jurymedlemmene savner en egen brifing med fagdommere i forkant av rådslagningen på juryrommet. Nettopp en slik brifing foreslår juryutvalget at jurymedlemmene bør få. Er det noe punkt i prosessen lekfolkene i undersøkelser virkelig følte behov for mer informasjon og oppfølging, var det etter at dom var satt. Ikke bare ønsket de å få tilsendt dommen i etterkant, de ville også gjerne bli debriefet dersom de hadde sittet i saker som var svært belastende.

”I enkelte tøffe saker, f.eks. grov vold og seksuelle overgrep, særlig som omhandler barn, burde det gis tilbud om en slags debrifing, kanskje både underveis og i etterkant. Det er i blant massivt, med mange grusomme detaljer, og de berørte (både fornærmede og deres familie/venner) som lider og/eller opplever enormt sterkt press.”

 Lekfolkene vil ha anonymitet

Bare 6,4 % av lekfolkene i utvalget mente det var en ulempe at stemmegivningen i jurysaker var hemmelig. Hele 53,5 % mente dette var en fordel, og argumenterte med at anonymitet gir sikkerhet mot represalier og at mange følte seg friere til å si sin egen mening når de kunne gjøre det anonymt. Noen lekmenn understreket også at det var problematisk å sitte i meddomsrett i slike tunge saker, der muligheten for å være anonym er mindre.

 ”I mange tunge narkotikasaker framkommer beskrivelse av vold og trussel om vold. I tillegg er det ofte at vitner nekter å svare fordi de opplever det farlig. Det er derfor naturlig at også jurymedlemmer kan føle det truende å bli presentert med navn. Det samme gjelder den praksis med å skrive navn på mindretall og flertall i straffeutmålingen. Jeg vurderer å søke meg fritatt fra å møte som legmann i narkotikasaker fordi jeg føler det truende og belastende.”

 Få føler seg presset

Undersøkelser bruker mye tid på å kartlegge om hvorvidt lekfolk føler seg presset av fagdommerne til å endre mening om skyld og straffeutmåling. Stort sett svarer lekfolkene at de ikke føler seg presset, og at fagdommerne har stor respekt for meningene deres. Når det kommer til den konkrete utmålingen av straff i jurysaker, og avgjørelse om skyld i meddomssaker, er ikke bildet like entydig. Bare 13,8 % av utvalget mener at fagdommer i meget står grad tar i betraktning der de sier om straffeutmålingen i jurysaker. Hver femte meddommer mener fagdommerne i meget stor grad tar i betraktning det de sier om skyldspørsmålet. I kommentarfeltene til undersøkelsen kommer det frem hvorfor noen er frustrerte over dette. Særlig mener de rettsbelæringen setter klare begrensninger for hva de kan si rundt straffeutmåling.

 ”I møte med fagdommere ved straffeutmålingen får vi klar Beskjed om hva som er «norm» og hva Høyesterett vil akseptere. Legdommer har ingen mulighet til å sjekke det og kan føle seg tvunget til å avvike fra det de mente var ønsket. Det kan også virke som om administrator tar det personlig om straffen avviker fra hva HR vil akseptere.”

 ”Grunnen til at vi lekdommere lar oss «styre» av fagdommerne er at de sitter på tidligere tilsvarende saker, og ønsker å holde seg innen det Høyesterett vil akseptere. Både jeg og flere jeg har vært sammen med i straffutmåling(legdommere) ville gitt en høyere straff.”

 Mest provosert blir lekdommerne i undersøkelsen de gangene fagdommer setter til side kjennelsen til juryen. Da får systemet klar tale midt i mot.

 ”Jeg har opplevd to ganger at juryens avgjørelse er blitt satt til side av fagdommerne. Det virker meningsløst, bortkastet tid og ressurser.”

 ”Noen fagdommere er veldig arrogante og tror vi er og behandler oss som uvitende idioter. «Juristhersketeknikk»!”

 ”Finner det frustrerende at fagdommere kan sette kjennelsen til juryen så enkelt til side og uten noen videre begrunnelse. Har blitt tilsidesatt. Etter den saken føles det som om juryen er der for å komme med den kjennelsen som fagdommerne kan godta, og dersom juryen ikke kommer til den kjennelsen så settes den til side. Føler da at fagdommerne ikke ser på juryen som den egentlig dømmende kraft.”

 ”I saken der juryen ble tilsidesatt følte jeg fagdommeren hadde konklusjonen klar allerede i starten av saken og tiltalte ikke fikk en upartisk behandling. Det hører med til historien i neste runde med meddomsrett ble konklusjonen lik den juryen hadde kommet til.”

 Dårlig betalt

Mange pekte på eget initiativ på hvor uheldig det er at arbeidet som lekmann er så dårlig betalt. Særlig selvstendig næringsdrivende og folk som jobber turnus mener systemet er tungvindt og urettferdig. En del opplevde også antall saker man ble innkalt til som belastende, det samme gjaldt lange jurysaker.

”I Borgarting er det svært mange saker og svært ofte innkallinger, for mange saker. At det kommer inn flere lekdommere så det ikke innkalles så ofte som pr. i dag. Føler man til tider er ansatt, noen ganger blir arbeidsgiver oppgitt!!! ”

 Gode tips

Uansett hvilken ordning vi ender opp med vil innspillene fra lekfolkene bli viktige i utformingen av regelverket. På pressekonferansen da NOU nummer 13 ble overlevert justisministeren, la utvalgets formann Per J. Jordal vekt på at lekmannsrepresentasjonen i utvalget har gitt viktige innspill. Noen av kommentarene fra spørreundersøkelsen bør få noen byråkratøyebryn til å løfte seg. Her er det rom for forbedringer!

 ”Når juryen presenteres før utskyting finner sted så presenteres vi med tittel og navn. Hvis hensikten med å oppgi tittel er å gi en pekepinn på hvilken kompetanse den enkelte har så burde man vurdere titlene «pensjonist» og «uføretrygdet» på nytt. Det er – med respekt å melde – en viss forskjell i kompetanse på en pensjonert rådmann og en pensjonert lagerarbeider. Denne forskjellen skjules godt under tittelen «pensjonist» (Jeg har sittet i jury med begge deler og har ikke noe vondt å si om noen av nevnte kategorier, men hvis man er ute etter kompetanse så ..) Det samme gjelder med «uføretrygdede». Er man en uføretrygdet, hjemmearbeidende husmor eller uføretrygdet professor i statsvitenskap?”

 ”Jeg synes det er et unødvendig sløseri økonomisk å innkalle 16 personer til en jury som så skal bestå av 10 personer. Nesten på grensen til mangel på respekt for andre folks tid også. Det burde være evig nok å innkalle 12 personer.”

”Det er heller ikke enkelt å stille spørsmål underveis i rettsaken, må sendes skriftlig til juryens formann først, deretter til rettssekretær som leverer det til lagmann. Dette skaper en ganske stor barriere mot å stille spørsmål overhodet (altså at noen fra juryen stiller spørsmål til tiltalte eller vitner), og i praksis blir det sjeldent gjort ut fra min erfaring.”

 ”Det er for tungvint å dokumentere for å få lønn som vanlig. Burde vært automatisk lønn som vanlig. Jobber i turnus på sykehus, må søke permisjon uten lønn og så dokumentere dette for domstolen hva jeg ville ha tjent. Gruer meg til denne prosessen hver gang, ellers er det både interessant, ærefult og trivelig å være lekdommer.”

Alle sitater er hentet fra juryutvalgets lekdommerundersøkelse.

Også forsvarerne er delte

Spørsmålet om juryens framtid er foruten et juridisk og rettssikkerhetsspørsmål, også både et verdispørsmål og et politisk ideologisk spørsmål. Dette er etter min mening bakgrunnen for de delte synspunktene i og utenfor de juridiske miljøene. Jeg tror at det enten fattes et flertall/mindretalls vedtak eller et kompromiss vedtak, som kanskje ikke vil fungere særlig bra i noen relasjon. Arild Humlen

Dette viser hvor vanskelig spørsmålet er. Det vil være overraskende om ett av forslagene, evt en mellomløsning, oppnår bred enighet på Stortinget. Marius Sandvig

 Jeg er ikke veldig overrasket over at juryutvalget er delt i sin oppfatning. Spørsmålet om juryordningen reiser mange og vanskelige prinsipielle spørsmål. Selv har jeg et noe ambivalent forhold til dagens ordning. Gleden over at lagretten svarer nei på de spørsmål den får forelagt og frustrasjonen når de svarer ja og man egentlig ikke er sikker på hva de har svart ja til eller hvordan de har resonert seg fram til et ja. Størst frustrasjon er det hos den domfelte naturligvis, som ikke får noen begrunnelse for hvorfor han, for det er jo som regel han, skal tilbringe årevis i fengsel. Hensynet til at den domfelte, og for så vidt også den fornærmede, skal få en begrunnelse for avgjørelsen er det mest utslagsgivende for mitt standpunkt. Hva som er den mest økonomiske løsningen mener jeg er fullstendig uten betydning. Man bør ikke blande kostnadsaspektene inn i en slik viktig diskusjon. Jeg har nok kommet til at jeg støtter lagrettefraksjonen og deres forslag. John M. Dybvik

 Jeg tror nok det kan bli noe vanskelig å gjennomføre ”begrunnelsesmekanikken” den såkalte lagrettefraksjonen legger opp til.  Hvis de ni lagrettemedlemmene er enige om for eksempel et frifinnende resultat, skal de altså begrunne dette ”opp mot ” tre fagdommere som stemmer for domfellelse!  Skal de tre fagdommerne så begrunne en frifinnelse de kanskje ikke skjønner så mye av? Skal det så igjen prøves av Høyesterett? Kjell Holden

 Jeg har i mange år talt til fordel for en meddomsrett. Jeg er ikke overbevist om at juryen sikrer de tiltalte en bedre rettergang enn en meddomsrett. Samfunnet har utviklet seg og jeg har mer tro på et samarbeid og gjensidig påvirkning enn at det opereres i to atskilte båser.  Det nye forslaget til juryordning virker umiddelbart tungvint. Når utvalget er delt i synet på juryordningen, er faren stor for at alt blir som før, slik resultatet har blitt ved tidligere vurderinger av juryordningen. Atle Helljesen

– Når vi klarer å bli enige om rovdyrpolitikken, har jeg en ambisjon om at vi skal klare å bli enige i dette viktige spørsmålet. Jeg vil ha en bred, politisk løsning og ikke bare et enkelt flertall i Stortinget, sa Knut Storberget kjekt på pressekonferansen der NOU nummer 13 ble overlevert statsråden.

 Juryutvalget har blitt ledet av lagdommer Per Jordal og ble satt ned 21. mai 2010. På ett drøyt år har de gått gjennom ordningene i andre land og gjennomført en egen undersøkelse blant lekfolk før de har lagt frem en delt innstilling. Flertallet, med blant annet Jordan, går inn for en jury som begrunner sine avgjørelser, mens mindretallet mener dagens meddommerordning kan utvides og brukes til alle typer straffesaker, også de mest alvorlige.

 Jordal, Elden, Leikvik, Rehman og Ryan, den såkalte lagrettefraksjonen –begrunner sitt valg av en begrunnende jury med at en slik ordning best sikrer allmennhetens tillit til domstolene, lekdommernes selvstendighet, en streng håndhevelse av det strafferettslige beviskrav og en oversiktlig og forståelig prosess. Medlemmene går inn for at lagretten skal begrunne avgjørelsen av skyldspørsmålet i fellesskap med fagdommerne. Adgangen fagdommere i dag har til å sette lagrettens kjennelse til side, foreslås erstattet med et krav om at også et flertall av fagdommerne må stemme for skyld for domfellelse. Det foreslås at hele lagretten skal delta ved fastsettelse av straff.

–Rent praktisk tenker vi oss at alle 12 medlemmene av retten - de ni jurymedlemmene og tre fagdommerne - skal tenke gjennom og ha sin begrunnelse. Så skal en fagdommer føre dette i pennen, slik praksisen er med meddomsrett i dag. Det er ikke slik at fagdommeren skal avgjøre begrunnelsen for alle 12. Enten blir man enige om hvordan dommen skal utarbeides, eller så blir det dissens og den som skriver må grunngi dissensen på vegne av de som er uenige, forklarer John Christian Elden.

 Den andre halvparten bestående av medlemmene Hennum, Sveier Nielsen, Nordén, Røkke og Strandbakken – meddomsrettsfraksjonen – går inn for at lagmannsretten skal settes som meddomsrett bestående av to fagdommere og fem lekdommere ved ankeforhandlingen i alle fullstendige ankesaker, også de som i dag blir med jury. Disse medlemmene begrunner dette med at meddomsrett er den prosessform som best oppfyller kriteriene for en rettssikker, robust og tillitsskapende behandlingsmåte for avgjørelsen av skyldspørsmålet i straffesaker, spesielt når det stilles krav om begrunnelse. Lagrettefraksjonen går inn for å videreføre dagens sammensetning med tre fagdommere og fire meddommere. Meddomsrettsfraksjonen går inn for en sammensetning bestående av to fagdommere og tre meddommere. 

 – Meddomsretten er en velprøvd ordning som fungerer bra. Alle syv medlemmene er likeverdige, og diskusjonene er åpne og fri. Hvorfor skille ut 200 saker og la dem gå inn i en prosessform som er mer ressurskrevende og komplisert enn hva vi allerede vet fungerer bra? sa førstelagmann Dag Bugge- Nordén på pressekonferansen.

Storberget lovet at forslaget nå skal ut på en bred høringsrunde, og at man satset på en størst mulig enighet før man går inn for en ny, norsk ordning.

 – Jeg er overbevist om at det vil komme endringer. Vi trenger all den tillitt og legitimitet vi kan få for dette. Behovet for å få et sterkt og tydelig lekmannselement er ikke blitt mindre de senere årene. Tvert i mot har utviklingen med stadig mer rettsliggjøring gitt et større behov for at vanlige folk trekkes sterkere inn i rettsapparatet. Politiets metodebruk taler også for at vanlige folk bør få større muligheter for å ta del i prosessene. Krav til begrunnelse har imidlertid blitt bare sterkere både internasjonalt og nasjonalt. De dømte må forstå hvorfor dommen ble slik den ble, sa Storberget før han måtte stresse videre for å sitte med kongen i statsråd.

Vind fra Danmark

NOUen er sterkt preget av juryordningen i Danmark, og Jordal la ikke skjul på at utvalget hadde latt seg inspirere sterkt av den danske ordningen.

 – Som i Danmark har vi hentet de beste elementene fra juryordningen og fra meddomsretten, men den norske løsningen legger opp til et sterkere lekmannselement. Vi ser også for oss en avklaringsrunde der juryen får avklart vesentlige spørsmål får de setter seg sammen og diskuterer skyld, sa Jordal.

 Et viktig forslag fra utvalget var å forbeholde juryordningen for de virkelig alvorlige sakene, de som har endt opp med mer enn to års fengsel i tingretten. Dermed mener man antall jurysaker vil synke med 30 %, slik at man ender opp med et par hundre jurysaker i året. Pengene man sparer vil gå med til å finansiere den nye juryprosessen, som man antar blir tilsvarende dyrere. En ting man ikke ville endre på, var anonymiteten til jurymedlemmene.

 – Vi så i undersøkelsen vår at lekfolkene selv la vekt på at anonymiteten var vesentlig for arbeidet deres i juryen. Ofte handler det om saker mot svært belastede miljøer, sa Jordal.

 Mye ressurser har gått med på å utrede hvordan selve begrunnelsesprosessen skal foregå, og utvalget gikk helt klart bort fra den ideen om at begrunnelsen skulle ligge i spørsmålene som juryen skulle svare på.

 – Dette er en krevende og omstendelig løsning. Et større detaljeringsnivå gir store utfordringer, sa Jordal.

 – Frankrike har en slik løsning, og en sak i EMD viste hvor håpløst dette blir. I en sak skulle juryen besvare 758 spørsmål, som EMD da måtte gå gjennom for å utlede den faktiske begrunnelsen. Med en slik løsning risikerer man ikke minst å få uriktige avgjørelser fordi spørsmålene er formulert feil. Jeg har jobbet med jurysaker i 19 år, og det å formulere spørsmål til juryen er en balansekunst. Å gjøre dette kunststykke vanskeligere er unødvendig, la en helt enig Nordén til.

 Utvalget har også tatt for seg spørsmålet med en utvidet bruk av lyd- og bildeopptak i retten, men har ikke kommet frem til noe mer banebrytende enn at fornærmedes forklaring fra tingretten skulle kunne tas opp og spilles av i lagmannsretten for å unngå den ekstra belastningen det er for offeret å forklare seg en ekstra gang. Fornærmede må imidlertid likevel møte opp i retten, mener utvalget. En forutsetning for avspilling er at den ikke går på bekostning av hensynet til saksopplysning, derfor må fornærmede møte til ankeforhandlingen og svare på eventuelle supplerende spørsmål. Tilstedeværelse sikrer at fornærmede vil kunne ta til motmæle og oppklare misforståelser.

Fakta:

Utvalgets sammensetning  

Utvalget ble nedsatt den 21. mai 2010 med slik sammensetning:

• Lagdommer Per J. Jordal, Os, leder
• Professor Ragnhild Hennum, Oslo
• Banksjef Helge Leikvik, Torsken
• Advokat Racha Maktabi, Bærum
• Statsadvokat Stina Sveier Nielsen, Kristiansand
• Førstelagmann Dag Bugge Nordén, Skien
• Advokat Berit Reiss-Andersen, Oslo
• Fylkesmann Inge Ryan, Levanger
• Tidl. fylkesmann Mona Røkke, Tønsberg
• Professor Asbjørn Strandbakken, Bergen

Medlemmene Maktabi og Reiss-Andersen trakk seg fra utvalget høsten 2010, og ble erstattet av:

• Advokat John Christian Elden, Oslo
• Advokat Eitya Rehman, Oslo

Universitetsstipendiat Anders Løvlie har vært utvalgets sekretær.

Den ene halvparten av utvalget bestående av utvalgets leder Jordal, samt medlemmene Elden Leikvik, Rehman og Ryan – lagrettefraksjonen – går inn for å beholde en lagretteordning for de alvorligste straffesakene, og at lagretten skal begrunne avgjørelsen av skyldspørsmålet i fellesskap med fagdommerne.

Den andre halvparten bestående av medlemmene Hennum, Sveier Nielsen, Nordén, Røkke og Strandbakken – meddomsrettsfraksjonen – går inn for at lagmannsretten skal settes som meddomsrett bestående av to fagdommere og fem lekdommere ved ankeforhandlingen i alle fullstendige ankesaker, også de som i dag blir med jury.

DAGBLADET:

Hva forlanger Dagbladet av identifikasjon av sine debattanter på papir?

Hovedregelen er fullt navn (og bilde). Vi kan gjøre unntak i helt spesielle tilfeller, der anonymitet absolutt er påkrevd, f.eks. i forbindelse med familiære saker, spesielle straffesaker, varsling o.l.

Hva forlanger Dagbladet av identifikasjon av sine debattanter på nett?

Sporbar epostadresse er en del av registreringen. Mange registrerer seg også gjennom sosiale medier, som facebook, der identitetskrav allerede eksisterer.

Har dere flere diskusjonsfora på nett enn å legge kommentar bak artikler?

Ja, vi linker bl.a. til flere artikler på facebook og det er lange diskusjonstråder der.

Er det forskjell på ID–kravene til å bruke kommentarfeltet og annen nettdebatt?

Her er vi inne på nyanseforskjeller. Alle steder der vi åpner for diskusjon rundt Dagbladets artikler, skal det være en form for registrering.

Kan man opprette en blogg via Dagbladet?

Vi var blant de første som startet en slik tjeneste, men denne er inntil videre lagt på is av kapasitetshensyn.

Lars Helle – sjefredaktør

AFTENPOSTEN:

Hva forlanger Aftenposten av identifikasjon av sine debattanter på nett?

Minimum epostadresse. Debattsentralen, som nå er midlertidig stengt, har vi krevd telefonnummer.

Har dere flere diskusjonsfora på nett enn å legge kommentar bak artikler?

Vi har i tillegg hatt Debattsentralen, som er et forum. Det er nå midlertidig stengt.

Er det forskjell på ID–kravene til å bruke kommentarfeltet og annen nettdebatt?

Ja, vi man har måttet oppgi telefonnummer for å kunne delta i forumet.

Kan man opprette en blogg via Aftenposten?

Nei, Vi har blogger, men de er ikke åpne for alle. Frem til nå har vi invitert noen ganske få til å blogge på våre sider.

Erik Tornes – Debattleder

VG

Hva forlanger VG av identifikasjon av sine debattanter på nett?

For tiden er laveste terskel epostadresse, men denne varianten vil bli byttet ut med Facebook-innlogging i løpet av kort tid. Høyeste terskel er mobilverifisering.

Har dere flere diskusjonsfora på nett enn å legge kommentar bak artikler?

Ja, VGD.

Er det forskjell på ID–kravene til å bruke kommentarfeltet og annen nettdebatt?

Facebook-innlogging på artkom, mobilverifisering på VGD.

Kan man opprette en blogg via VG?

Nei.

René Svendsen – Redaksjonssjef

Hvordan ser det ut i kommentar–

feltet på nettavisene?

Dagbladet hadde i begynnelsen av august en sak om kjendisers bryllup etter 22. juli. En av kommentartrådene etter selve avisartikkelen lød:

discopulsar

Unnskyld min ignoranse, men hvorfor er det kommentarfelt på denne saken mens alle viktige/interessante/aktuelle/samfunnsnyttige artikler ikke har kommentarfelt? Er det PK-mafiaen som er ute med sensurkåtskapen sin?

espressox2

Antar at det er fordi folk ikke kan innrette seg etter det faktum at Norge er i sorg. DB hadde åpnet for kommentarer like etter 22.juli, det ble en motbydelig flom av innlegg, de stengte feltet fort. Dette er vel en måte å se hvordan folk ter seg nå. Vi har ytringsfrihet, det er mange, mange steder og måter å få sagt sin mening. Avisene bestemmer selv hva de vil ha på sine sider.  Det går minutter så tyter hetsing, gørr og trusler inn, skjønner godt at de forsøker å finne en måte å få folk til å debattere, ikke bare tømme verbal kloakk over hverandre.

7upfree

PK mafia og sensurkåtskap sier vel mer om din forståelse. Det var åpning for en debatt i går, og når man ser hvor mye umodent, rent rasistisk og oppgulp som kommer, som ikke hadde noe med temaet å gjøre har jeg stor forståelse for at Dagbladet vurderer at det er enda ikke tid for barnsligheter.

discopulsar

Neida - ta det med ro, det sier ingenting om meg :) Det var en spissformulering, da jeg synes det er litt merkelig at det er åpnet for kommentarer på dette temaet (!)Helt enig med deg; det er en tid for alt og det er sikkert greit å vente litt med diskusjonene/barnslighetene, som du skriver. Skulle bare ønske at f.eks Fuggelli og Petter Nome tenkte det samme som oss :)

Instruks på kommentarfeltet på enkelte ”ufarlige” artikler på VGnett som åpner for debatt:

Vis god folkeskikk - unngå banning, SKRIKING, hets og reklame.

– Jeg er redd for at enkelte skal bruke dette som en foranledning til å begrense ytringsfriheten. Men det er spesielt i en slik situasjon som denne at vi trenger den, sier Jon Bing. Den profilerte professoren i rettsinformatikk var medlem i Ytringsfrihetskommisjonen. Massedrapene og debatten som har fulgt, får ham ikke til å skifte mening.

– Jeg er ikke kompetent til å vurdere selve debatten som har fulgt terrorangrepet. Men jeg har jo tro på at den relativt åpne tonen som man har valgt å bruke, har vært riktig så bra, sier han.

Anonym med en grunn

Bing mener mange roter og blander sammen i diskusjonen om anonymitet i nettdebattene.

– Det er to spørsmål her. Det ene er om hvordan vi skal utforme lovgivningen slik at den fornærmede finner frem til den som vedkommende ønsker å holde ansvarlig for krenkelsen. Det er først og fremst straffeprosess og sivilprosess, og et bevisspørsmål.  Der vil også datalagringsdirektivet ha sin plass, og hvordan man skal sikre spor som skal gjøre identifikasjon mulig, sier han.

Den diskusjonen er noe annet enn diskusjonen om retten til å ytre seg anonymt, ifølge Bing, som ikke har sterke meninger akkurat om det. Samtidig synes han det ofte er gode grunner til å benytte en slik rett.

– Jeg har for eksempel sett en diskusjon knyttet til en omsorgssak, hvor vedkommende hadde sterke meninger om hvordan barnevernsmyndighetene hadde opptrådt. Alle personer som var omtalt i innlegget, var anonymisert. Om vedkommende selv fremsto med fullt navn, var det heller ikke vanskelig å identifisere andre personer. Anonymitet er det ønskelig å opprettholde, og noe annet vil føre til uheldige begrensninger i ytringsfriheten. Men det betyr ikke at man ikke rent etisk bør tone flagg og opptre under navn, sier Jon Bing.

Med andre ord: Han vil ikke forby folk å ytre seg anonymt, men han mener debattantene rent etisk bør stå frem med fullt navn. – Det skal være en begrunnelse om man vil opptre anonymt, men det synes jeg skal være et etisk spørsmål, og ikke et juridisk spørsmål, sier han.

 Anonym ferdsel

Jon Bing stiller også spørsmålet om hvordan diskusjonen om datalagringsdirektivet hadde fremstått etter et slikt sjokk. – Jeg sier ikke at det hadde vært mindre motstand mot det, men det ville i hvert fall vært en annen diskusjon, sier han.

– I diskusjonen om å ytre seg anonymt, kommer man ellers i liten grad inn på retten til å ferdes anonymt i samfunnet, sier han, og tenker på for eksempel automatiske bomstasjoner og identifisering på offentlige transportmidler. – Det er det samme prinsippet. Det er ikke vanskelig å tenke seg et samfunn hvor det ikke er slik at du identifiserer en mistenkt på grunn av mistenkelig adferd, men fordi du oppdager at det er en person som du ikke kan identifisere og ikke bestemme hvor oppholder seg. Altså en negativ identifisering, sier Bing.

Pål Lorentzen: – Samfunnssykdom

To av dem som satt som formenn i Advokatforeningen før og under arbeidet til Ytringsfrihetskommisjonen – Pål Lorentzen og Atle Helljesen – vil ikke røre ved ytringsfriheten, men er opptatt av sømmeligheten og anonymiteten.

– Ytringsfrihet er en fundamental demokratisk garanti ved at den bringer frem all informasjon. Dermed kan synspunkter og informasjon brytes mot hverandre slik at man kan danne egne, selvstendige oppfatninger, sier Lorentzen.

– Men akkurat dette at det kan lages slike «bobler» hvor man kan sitte innenfor lukkede nettsamfunn og bare kommunisere aggressivt med likesinnede i lyset av anonymitet, retter lyset mot spørsmålet om det er riktig å opprettholde denne anonymiteten, sier Lorentzen. Han karakteriserer det som skjer på ulike nettsamfunn som en samfunnssykdom, hvor man anonymt formulerer støtte til aggressive og til tider voldelige standpunkter.

– Jeg vet at Nils E. Øy i Norsk Redaktørforening forsvarer denne anonymiteten, men jeg er mer i tvil. Jeg har veldig respekt for hans tanker, men jeg lurer på om det ikke er en god ting at utsagn skal ha et navn bak seg og at det knytter seg et ansvar til å si og mene ting. Akkurat i dét feltet kan det være grunnlag for en diskusjon. Men etter min mening er det ikke basis for å gjøre endringer i ytringsfriheten, sier han.

Atle Helljesen: – Motarbeide, ikke begrense

Atle Helljesen er mer skeptisk til å stille nye krav, også i forbindelse med anonymitet:

– Jeg tror ikke at man skal innskrenke ytringsfriheten i det hele tatt. Vi har grenser allerede som går på krenkelser. Men vi må være oppmerksomme på de ytringene som kommer, og prøve å motarbeide dem. Hvis vi begrenser dem, legger vi lokk på det som likevel vil være der.

Helljesen konstaterer at det er rom for nokså ekstreme ytringer på nettsamfunn, og er redd for at sømmeligheten forsvinner. – Dermed kan en få ekstreme meldinger i nettdebatter. Men også avisene gjengir av og til nett- og telefonmeldinger som ligger på skjellsordstadiet; på mobbestadiet. Det er lettere å skjelle ut når man er anonym, og det kan være egnet til å skape ekstreme holdninger, sier han. Han sammenligner det med hvordan fotballsupportere kan oppføre seg på en helt annen måte når de opptrer i flokk, og ytrer seg sterkt mot motstanderen eller dommeren.

 Nils Øy: – Viktigere enn noen gang

Pål Lorentzen har helt rett i at generalsekretær Nils E. Øy i Norsk Redaktørforening forsvarer anonymiteten. Han har slett ikke forandret mening etter terrorangrepet på norsk jord:

– Jeg synes tvert imot at det er viktigere enn noen gang å sørge for at alle meninger kommer frem i lyset så de kan bli imøtegått i stedet for å trives i små, lukkede avkroker. Det er jo strengt tatt ikke anonymitet som ødelegger alle de saklige debattene. Mange ganger er det imøtegåelse og manglende redigering som er årsak til at debattene flyter ut, sier han.

Øy konstaterer at redaktørene trenger å bruke mer ressurser på å overvåke debattene. Om innleggene skal sjekkes på forhånd eller overvåkes etter at de er publisert, må være opp til hver enkelt redaktør, og svaret er forskjellig etter hvor aktiv debatten er og hvilke ressurser som er tilgjengelige.

– Men det er viktig at også de som må være anonyme, får et forum der de kan slippe seg løs innenfor lovens og ytringsfrihetens grenser, sier Nils E. Øy.

– Men det er vel ikke på nettaviser med klart redaktøransvar at de mest betenkelige ytringene kommer?

– Det er en del som faller utenfor, selv om mange nok også mener at de kommer også på de store Oslo-avisenes nettdebatter. Men også derfor mener jeg at det er viktig at de store mediene kan ha debatter som de kan ha åpnest mulig, og kan redigere, for at det skal finnes seriøse debattsteder. Det er svært vanskelig å regulere et globalt nett hvor det er mulig å opprette nettsteder slik at ingen kan finne frem til hvem som står bak. Men nettopp derfor mener jeg at vi i Norge bør sørge for at vi har rik anledning til å diskutere også uten å måtte søke til sånne avkroker på nettet. Her er jeg heller styrket i min mening etter det som har skjedd, sier Nils E. Øy.

Advokat Jon Wessel-Aas, fra 1. september partner hos Bing Hodneland, er opptatt av diskusjonene om rettsikkerhetsgarantiene etter terroranslagene. – PST ber om at det blir straffbart å planlegge en terrorhandling alene og ikke ”i forbund med”. Hvis planlegging av soloterrorisme blir straffbart, gir det uanede muligheter til overvåkning før det i det hele tatt er mistanke om planlegging, sier han. (I NRK Kveldsnytt 11.august, i etterkant av dette intervjuet, har justisminister Knut Storberget varslet at regjeringen vil fremme forslag om å gjøre "soloplanlegging" straffbart. Red.)

 – Folkeretten kan ofte være den sterkestes rett. Krigen mot terror i konsentrert form har ført til klare brudd på folkeretten. Etter 11. september 2011 ble enkelte grupper rettsløse i USA. Man fikk fengsling uten lov og dom, Guantanamo er det beste eksemplet på dette. De fangene ble definert utenom alle folkerettens begreper og utenfor rettssamfunnet. De var verken sivile eller soldater, og mistet alle rettigheter, sier Wessel-Aas.

– Britene prøvde seg også på frihetsberøvelse uten tidsavgrensning og uten domstolskontroll. Man kunne holde folk fengslet bare på mistanke, selv om det ikke var nok til en siktelse. Dette ble stoppet i høyesterett og det ble tvunget igjennom at det måtte settes tidsfrister.

I en av de britiske høyesterettsavgjørelsene som satte til side anti-terrorlover, ordla Lord Hoffmann seg slik:

“Of course the government has a duty to protect the lives and property of its citizens. But that is a duty which it owes all the time and which it must discharge without destroying our constitutional freedoms. I do not underestimate the ability of fanatical groups of terrorists to kill and destroy, but they do not threaten the life of the nation. Whether we would survive Hitler hung in the balance, but there is no doubt that we shall survive Al-Qaeda (…) Terrorist violence, serious as it is, does not threaten our institutions of government or our existence as a civil community. The real threat to the life of the nation, in the sense of a people living in accordance with its traditional laws and political values, comes not from terrorism but from laws such as these. That is the true measure of what terrorism may achieve.”

Overvåkning av befolkningen

Patriot Act i USA er et eksempel på at kampen mot terror går på bekostning av rettssikkerhetsgarantier. Europa fulgte til en viss grad etter. I USA innførte man regler for ”Warrantless wiretapping” – det vil si avlytting uten domstolskontroll.

Midt under budsjettkrisen i USA i slutten av juli, skriver nettstedet slashdot:

"A group of Senators are meeting in secret today, while most people are focused on the 'debt ceiling' issue, in order to try to rush through a renewal of the FISA Amendments Act, which expressly allowed warrantless wiretapping in the U.S. The law isn't set to expire until next year, but some feel that the debt ceiling crisis is a good distraction to pass the extension without having to debate the issue in public.

Hvis amerikanske borgere som ble utsatt for dette ville prøve avlyttingen for retten, måtte de kunne dokumentere at avlyttingen foregikk. Men det kunne de ikke siden det ikke fantes rettslig kjennelse for avlyttingen. Teleselskapene aksepterte avlytting uten domstolskjennelse. Noen forsøkte å saksøke teleselskapene, men Bush ga selskapene immunitet mot søksmål, og da gjenstår bare å saksøke staten, som avlytter deg og som sitter på materiale du trenger for å bevise at staten avlytter deg. Catch 22.

Databaser med navn

Oppføring på lister over antatte terrortilknyttede personer og organisasjoner, som det er forbudt å ha økonomiske forbindelser med, uten rett til kontradiksjon, er et annet brudd på rettssikkerhetsgarantiene. Ikke minst når myndigheter samtidig har tilgang til alle data om banktransaksjoner.. Flypassasjerlister er et annet eksempel. Alle opplysninger lagres i databaser som utveksles og danner grunnlag for analyse av personprofiler. 

Hvis man i Norge utvider straffeloven til å omfatte forberedelse til soloterrorisme, skal PST kunne overvåke alle man tror forbereder forberedelser til terror.  Og kommer PST til domstolene med for eksempel en henvendelse fra FBI om at de tror noen kanskje tenker på å forberede noe, så vil domstolen si ja, siden man bare har PST’s side av saken og siden skyggeadvokaten ikke har alternative bevis eller en klient å forholde seg til, bare å påse at prosessen er korrekt gjennomført. Det finnes ingen reell mulighet for kontradiksjon på faktum.

Vide hjemler og tillit

Wessel-Aas er engasjert i den prinsipielle debatten: – Vet politikerne hvor vide hjemler de har gitt for overvåkning? Politikerne har tillit til PST og til at domstolene er restriktive. Men uansett overvåkningshjemler, kunne man ikke stoppet drapsmannen fra Regjeringskvartalet og Utøya. PST’s hovedoppgave er ikke å straffe, men å forebygge og avverge. Målet er å gripe inn før skade inntrer. Hvilke svært omfattende fullmakter må PST ha for å kunne avsløre at enkeltpersoner er syke eller har straffbart forsett i hodene sine? Hva slags hjemler må til for å kunne lese tanker?

At han både kjøpte kunstgjødsel og blogget islamhat, spør Wessel-Aas.

Skulle de ha overvåket PC’en hans etter hemmelig ransaking? Skulle de bare lest epostene hans? Organiserte kriminelle er gode på kryptering av epost. Skulle de lest alt han skrev ned i sene nattetimer? PST har i Norge hjemmel til dataavlesning på innhold i det som sendes fra en pc. Men hva med det som skrives i epostsystemet, men aldri sendes?

Å bli overvåket er et stort inngrep for den som blir overvåket og for alle rundt vedkommende som blir dratt med.

Politivennlig lovgivning

Wessel-Aas påpeker at den politiske behandlingen av alle lovene i Europa og Norge de siste 10 åren er særlig godt dokumentert for EUs vedkommende. Det viser at siden 2001 har politisektoren og sikkerhetssektorens ensidige behov og krav blitt lyttet til nesten uten motstand fra besluttende og politiske organer i EU.

– Det må bli bedre kanaler som får og lytter til innspill fra det sivile samfunn. Det samme kan man si om Norge. Behandlingen av datalagringsdirektivet er et eksempel på at det ikke er tilfelle. Særlig eklatant var Storbergets høringsseminar der utelukkende politi og påtalemyndighet som støttet om forslaget var til stede i panelet, mens det sivile samfunnet, fagkompetanse fra juristsiden og på teknologisk side alle var skeptiske eller klart i mot, sier Wessel-Aas, som er spent på kommisjonen som skal granske terroranslaget. 

. – Hensikten er at det norske samfunnet skal kunne stå best mulig rustet til å avverge og møte eventuelle fremtidige angrep, samtidig som vi tar vare på sentrale verdier i det norske samfunnet som åpenhet og demokrati, sier statsminister Jens Stoltenberg.

- Dette er i tråd med det vi og et samlet politisk Norge varslet 27. juli. Kommisjonens mandat og sammensetning er utformet i samråd med partiene på Stortinget. Vi har tatt hensyn til synspunkter og innspill fra partiene på Stortinget.

I mandatet til 22. juli-kommisjon går det frem at den skal se nærmere på samfunnets og myndighetenes evne til:
- å avdekke planer om og avverge angrep.
- å beskytte seg mot og redusere konsekvensene av angrep.
- å håndtere situasjonen under og etter slike hendelser, herunder ivaretakelse av skadede og pårørende. Kommisjonen bes også se hen til at mange av de berørte var unge.

- Kommisjonen skal fremme forslag om de tiltak den mener er nødvendig for å få en bedre fremtidig beredskap. Kommisjonen står fritt til å vurdere andre forhold og tiltak som gjennomgangen viser at det er behov for.

Uavhengig kommisjon
Kommisjonen skal være uavhengig av regjeringen og Statsministerens kontor. Den skal avslutte sitt arbeid 10. august 2012 og avgi rapport til statsministeren. Kommisjonen står fritt til å innhente den eksterne kompetanse som er nødvendig for utvalgets arbeid, og til å utpeke sitt eget sekretariat. Det har vært lagt vekt på å sette sammen en kommisjon med ulik faglig ekspertise.

Kommisjonens skal ledes av Alexandra Bech Gjørv. Hun er jurist og arbeider i dag som advokat i advokatfirmaet Hjort. Bech Gjørv har lang erfaring som næringslivsleder. Hun har omfattende ledererfaring, blant annet som konserndirektør i Norsk Hydro. Hun hadde med det ansvar for personal, helse, miljø og sikkerhet og samfunnsansvar i ett av Norges største konsern. I tillegg har hun vært direktør for virksomheten Ny Energi i både Hydro og Statoil. Bech Gjørv har også bred internasjonal erfaring.

 Øvrige medlemmer i kommisjonen er: 

- Tidligere politimester i Hordaland, Ragnar Line Auglend, Bergen
- Forhenværende politidirektør i København, Hanne Bech Hansen, Hillerup, Danmark
- Forsker Laila Bokhari, Oslo
- Tidligere konsernsjef i NSB Einar Enger, Rakkestad
- Generalløytnant Torgeir Hagen, tidligere sjef for Forsvarets etterretningstjeneste, Hamar
- Professor Guri Hjeltnes, Oslo.
- Visepresident i Røde Kors, Linda Motrøen Paulsen, Stavanger
- Fylkeslege Karin Straume, Vadsø

I tillegg til disse ni personene vil kommisjonen bli supplert med ytterligere ett mannlig medlem. Dette vil være en person med politi/ beredskapsfaglig kompetanse fra ett av våre nærmeste naboland. 

Det sier forsvarer og leder av Forsvarergruppen Frode Sulland. Hans kontorlokaler i Møllergaten ble også rammet av bomben i Oslo sentrum, takplater løsnet og vinduer ble knust. – Men våre skader er små og ikke nevneverdige i det store bildet, sier Sulland.

– Det er helt nødvendig at Lippestads  team forsterkes med flere forsvarere. Påtalemyndigheten har et stort apparat, det er ekstremt mange fornærmede i saken, det blir voldsomt mye dokumentasjon å holde orden på.

Lippestad har mange utfordringer foran seg: Han skal håndtere forholdet til klienten, han skal iretteføre saken og han skal opptre i det offentlige rom med en sak som krever så mye oppmerksomhet både nasjonalt og internasjonalt.  Han skal ikke ivareta oppdraget og klientens interesser bare i forhold til politiet og domstolen. Medietrykket er voldsomt og den offentlige arenaen blir i slike saker viktig også for forsvareren. Samtidig er saken  svært kompleks ut fra klientens definisjon av sin egen posisjon. Også medieopptreden skal være i klientens interesse samtidig som forsvareren må unngå å bli identifisert med klienten og hans gjerninger. En vanskelig balansegang. Særlig i fasen der klienten er på brev og besøksforbud og isolat og ikke kan ytre seg, kan det være grunner for forsvareren til å uttale seg, samtidig som han må være tilbakeholden med  å bli en ren talsperson for klienten. Bare den som sitter midt oppi dette kan forstå hvor vanskelig dette er. Det er bare den advokaten som ser alle kortene og har kontakten med klienten, som sitter med svarene. Mine kommentarer om dette blir derfor av generell natur.

– Det diskuteres hvilke paragrafer i straffeloven som kan benyttes i denne saken og det diskuteres forvaring. Først og fremst er det slik at vi må anvende de straffebestemmelsene vi har. Vi har en straffebestemmelse som kan gi 21 års fengsel eller man kan idømmes forvaring. Den nye straffebestemmelsen om forbrytelser mot menneskeheten (strl § 102) med 30 års strafferamme mener jeg tar sikte på andre forhold enn dette og tviler på om den kommer til anvendelse her.

– Det påtalemyndigheten og retten må vurdere, er samfunnets behov for beskyttelse mot mannen i forhold til gjentakelsesfare. Spørsmålet er om det er nok med en tidsbestemt fengselsstraff. Det er nærliggende å tenke at påtalemyndigheten og kanskje også domstolen vil bruke forvaringsinstituttet med en minstetid på 10 år og makstid på 21 år. Forvaringen kan jo deretter begjæres forlenget ,men man må da  prøve gjentagelsesfaren i domstolen. Men alt dette er hypotetiske overlegninger fra min side.

Et annet moment som kommer til å få betydning, er spørsmålet om han er strafferettslig tilregnelig. Det kommer til å bli grundig vurdert.

– Hvis gjerningsmannen skulle ønske å bytte forsvarer underveis, slik mange gjør, er det da noen igjen eller har alle tatt på seg bistandsadvokatoppdrag?

– Svært mange av oss som driver med strafferett har fått henvendelser fra pårørende og fornærmede om bistandsoppdrag. Men det finnes noen forsvarere som av prinsipielle grunner bare tar rene forsvareroppdrag og ikke bistandsoppdrag.

– Ville du påtatt deg forsvareroppdraget for gjerningsmannen i denne saken?

– Jeg ville måtte tenkt meg grundig om. Men jeg har en generell holdning til forsvareroppdrag der jeg venter med å ta standpunkt til spørsmålet oppstår konkret. I utgangspunktet sier jeg ja til forsvareroppdrag så sant jeg har kapasitet. I denne spesielle saken ville jeg vurdert konsekvensene både for meg selv og for omgivelsene. Jeg har stor respekt for de av mine kolleger som setter noen grenser for hvilke forsvareroppdrag de tar. Min læremester Olav Hestenes sa for eksempel nei til å forsvare Ludvig Nessa i abortkampen. Han klarte ikke å akseptere deres kampmetoder. Andre advokater kan ha andre personlige grenser for å ta forsvareroppdrag.

Mange bistandsadvokater

– Rammene for hvem som får bistandsadvokat er utvidet og klargjort, men jeg antar at domstolene i dette tilfelle vil vise raushet og romslighet i forhold til pårørende og fornærmede. Det er viktig allerede på et tidlig tidspunkt å dokumentere skadene, både de materielle og de psykiske og fremme økonomiske krav mot gjerningsmannen, selv om han ikke er søkegod som person. At de som er berørt får god juridisk hjelp så fort som mulig, er viktig.

Rettssikkerheten

– Kan vi se konturene av 11/9-reaksjoner i Norge i forhold til vanlige borgeres rettssikkerhet?

– Vi har sett en utvikling over tid i Norge med stadig utvidede fullmakter for overvåkning. Å gå lenger ville være i strid med grunnleggende prinsipper for personvern. Våre omforente samfunnsverdier skal ikke presses av denne mannen eller av denne gjerningen. Storberget har sagt at dette ikke er tidspunktet for å endre justispolitikken og det er jeg enig i. Det er god grunn til å besinne seg og ikke bygge ned vår rettssikkerhetsgarantier.

– Må ikke PST få utvidet sine hjemler for å kunne ta slike soloterrorister?

– Det er mye som tyder på at bare absolutt overvåkning av alle ville avslørt denne mannen. Vi ønsker ingen overvåkningstjeneste som er så tett. Men det er likevel spørsmål om de høyreekstreme miljøene er fulgt godt nok opp.Det jeg også kunne ønske meg var flere av Gro Harlem Brundtlands ”Nabokjerringer” som fulgte med på relasjoner mellom mennesker i lokalsamfunnet og som brød seg og brød seg om. Kanskje vi har for mange sperrer til å bry oss om hva som skjer hos naboene? Bør vi ha mer oppmerksomhet mot det som skjer i fellesskapet vårt? Det kan virke som om denne gjerningen kan føre til et tettere og varmere samfunn. Det kan føre til at vi bryter ned sperrene for å bry seg og bry seg om det som skjer utenfor egen stuedør.

Ytringsfrihet

– Jeg tror det vil komme tiltak mot anonymitet i nettfora og nettdebatter. I dag er det en flora av svakt funderte utspill helt ansvarsfritt og anonymt. Noen begrensninger ville være en fordel. På nettet kan man slenge ut av seg provokasjoner og fornærmelser. Det bør kunne kreves at man må stå for det man mener. Det gjelder generelt og særlig i denne saken der det kan komme ytterliggående uttalelser. Det betyr ikke å begrense ytringsfriheten. Man  må også gi ekstremister steder å ytre seg på, men på en måte som gir muligheter for å komme med motargumenter og skape debatt.

Mange, deriblant avdelingsdirektør Rune Fløisbonn i Kripos og redaktør i Ukeavisen ledelse Magne Lerø har etter terrorangrepene 22.7. tatt til orde for at politikerne bør begrense adgangen til å operere i det skjulte på nettet for å hindre “destruktive smittekilder”. Norsk Journalistlag frykter en slik utvikling.

 – Størst mulig debatt om ethvert forhold av samfunnsmessig karakter er det virkemiddel som best kan hindre maktmisbruk, og som kan sikre at de formelle institusjoner fungerer i samsvar med demokratiske intensjoner. Journalistikkens første bud er selvfølgelig åpne kilder. Det er likevel viktig å få ekstreme, anonyme ytringer frem i lyset og imøtegå dem, fremfor at de skal vokse uimotsagt i mørke kroker. Jeg mener f.eks. at begrunnelsen for journalisters kildevern og ønsket om en fri informasjonsformidling og meningsdannelse særlig kommer til uttrykk i situasjoner der samfunnet befinner seg i en unntakstilstand.

– Så det skal være fritt frem å “spy ut meninger” i nettavisenes debattfora, for å bruke Fløisbonn og Lerøs formulering?

– Nei, men det Fløisbonn og Lerø etter min mening burde hatt mer fokus på som medlemmer av Medieansvarsutvalget, er etableringen av et sterkt objektivt redaktøransvar for debattfora på nettavisene. Dersom en fremtidig lovregulering inneholder en slik medienøytral tilrettelegging av kanalvokternes reelle og formelle ansvar, sikrer vi at nettaviser som åpner opp for anonyme ytringer kontroller og redigerer – enten på forhånd, i samtid eller fortløpende i etterkant. Med et tydelig objektivt redaktøransvar vil lovreglene lage et klart skille mellom seriøse, profesjonelle medier som tar samfunnsansvar, og uredigerte debatter der det kanskje handler mest om å rope høyest eller med kraftigst ordbruk.

– Er det noe bedre at redaktører skal sensurere ytringer?

– Det må skilles mellom det å redigere og det å sensurere. De gode debattene på nettavisene er de som dyrkes frem av dyktige debattledere. Dersom de seriøse debattene på nettavisene skal kunne sette dagsorden, må de foredles og drives frem. Medier som formidler andres anonyme ytringer, bør ikke kunne påberope seg kildevern uten en redaktør som samtidig påtar seg ansvaret for uttalelsene. Anonymitetsretten lar seg vanskelig forsvare i situasjoner hvor ingen kan holdes ansvarlig for ytringens lovlighet.

– Vi sitter i klasserom og har begrenset tilgang på data, linjer og elektroniske datasystemer. Vi jobber ekstra for å få frem dokumenter. Men, justisdepartementet har aldri vært nede, vi ble installert her allerede lørdag 23. juli. Vi lar oss ikke knekke. Jeg har allerede skrevet under på et dokument som skal legges frem i statsråd førstkommende fredag, og jeg har fått utkast til statsbudsjett. Det er så jeg lurer hvor disse folka sitter hen, de som skriver dette, sa Storberget på en pressekonferanse 10. august.

 Politihøyskolen en stund til

Justisdepartementet skal være på politihøyskolen til rundt den 22. august, når politistudentene rykker inn.  På pressekonferansen nevnte Storberget med et smil at det ikke ville ta seg ut om regjeringen, som hadde jobbet så mye for å øke antallet politistudenter, skulle kaste dem ut fra lokalene sine. Nye kontorlokaler er allerede klare, men det gjenstår noen formaliteter før man offentlig vil gå ut og si hvor man skal flytte mer permanent – etter å ha forlatt de midlertidige lokalene på politihøyskolen. Politisk ledelse og informasjonsavdelingen blir uansett værende på politihøyskolen frem til andre september. En avdeling av justisdepartementet ble ikke ødelagt, og det var innvandringsavdelingen som sitter i R5. Noen av disse kontorplassene er avgitt til andre som jobber med blant annet statsbudsjettet.     

– Det er viktig å få en mer permanent lokalitet som samler hele departementet, og de ansatte fortjenere også god standard. Vi skal klare å få til begge deler, sa Storberget på pressekonferansen.

 Vanskelig tid

Ukene etter bombeangrepet har vært vanskelig for de ansatte på mange måter. Storberget mistet fire av sine medarbeidere, og mange er skadet. Skadene etter angrepet er som man kan se på bildene som er tatt like etterpå, helt ekstreme. Heldigvis var få på jobb denne skjebnesvangre dagen. Justisministeren var tydelig rørt over den mobiliseringen som har vært etter angrepet.

– En av de som ble skadet i angrepet jobbet med et av våre viktigste satsingsområder og skulle følge opp handlingsplanen om vold i nære relasjoner. Hun sa her om dagen at hun nok ikke ble ferdig i august som planlagt, men at jeg skulle få rapporten før jul. Jeg synes det er fantastisk bare det at hun har klart å komme seg tilbake på jobb! Vi bruker mye tid på hverandre for tiden, og jeg bruker mye tid på kontakt med pårørende. Noe av det jeg alltid kommer til å ha med meg i hjertet resten av livet er hvordan pårørende har vært støttepersoner for oss, og har gitt oss utrolig mye positive tilbakemeldinger i en periode som har vært utrolig tøff for dem selv, sa Storberget.

 Stiller kritiske spørsmål til seg selv

Hovedstadspressen har den senere tiden vært svært kritisk til terrorberedskapen og politiets håndtering av terroranslagene. Storberget innrømmet på pressekonferansen at mange av disse kritiske spørsmålene var noe han hadde stilt seg selv ”hver dag og hver time” siden angrepene.

– Vi kommer nok til å trekke konklusjoner som kommer til å endre både regelverket og det operative på sikt. Det kommer en stortingsmelding neste år om politiets organisering, og terroranslagene vil nok sette sitt preg på denne meldingen, sa Storberget.

Langvarig midlertidighet

Det er enda ikke klart hva som skal gjøres med høyblokka. Noen av de ansatte svært kritisk til eventuelt å flytte tilbake til en rehabilitert høyblokk. Samtidig har bygget en stor historisk verdi. Bygget ble tegnet av Erling Viksjø i en typisk etterkrigsfunksjonalistisk/brutalistisk stil. Viksjø deltok i arkitektkonkurransen om en ny regjeringsbygning allerede i 1939 med prosjektet «Vestibyle», dominert av en høyblokk på 12 etasjer. Han ble kåret til en av fire vinnere, men prosjektet ble skrinlagt som følge av andre verdenskrig. Etter krigen nedsatte staten en komité til å velge hvilket av utkastene som skulle realiseres, og Viksjø fikk oppdraget. Bygget ble justert flere ganger for å tilpasse det til resten av regjeringskvartalet, og ble ferdigstilt i 1958. Mister man dette bygget, mister man en del av etterkrigsnorges offisielle ansikt, sier ekspertene. Samtidig vil en gjenoppbygging bli svært kostbart og krevende – og mange ansatte vil kvie seg for å gå på jobb i en bygning de har sett rase sammen rundt seg.

– Det er delte oppfatninger om man ønsker seg tilbake. Uansett hva som skjer vil vårt opphold i det nye, midlertidige bygget bli langvarig, sa Storberget. 

Advokatbladet fikk en sjokkerende omvisning i de stengte delene av Høyesterettsbygningen. 59 vinduer ble knust i trykkbølgen, som var så sterkt at til og med de store vinduskarmene i bygget ble blåst inn. 

Det er en tydelig preget direktør som viser oss rundt i bygget. 23 juli gikk han selv sammen med justitiarius rundt i de usikrede rommene for å få en oversikt over skadene.

 – Å se ødeleggelsene var grusomt. Et bilde av meg da vi gikk rundt i bygget viser tydelig hvor preget jeg var. Men, vi var utrolig heldige at ingen ble alvorlig skadd, sier Bergby. 

Også dommere ble skadet

Rundt 10 stykker var på jobb da bomben gikk av ikke langt  fra Høyesterettsbygningen. Ankeutvalget; Erik Møse, Kristin Normann  og Henrik Bull  var på jobb. Alle tre satt ved kontorvinduet sitt. To hadde vinduet lukket og ble lettere skadet. En utreder satt på et kontor der vinduet ble blåst inn over kontorpulten, men heldigvis satt hun med ryggen til og snakket med en kollega, og fikk det tunge vinduet i ryggen og ikke over hodet. Bibliotekaren i Høyesterett satt også svært utsatt til da det smalt. 

Det er særlig kontorene nærmest Grubbegata som er skadet, men også på kontoret til Bergby – som ligger mer ut mot Akersgata, kan man tydelig se at vindusrammen har løsnet og beveget seg litt inn i rommet. Siden Høyesteretts Hus er laget i granitt og mur, er det dørkarmer og vinduer/vinduskarmer som har tatt av for trykket. Nå sikres kontorene som er skadet slik at de kan tas i bruk igjen. Høyesterettsjustitiarius sitt kontor er allerede under rehabilitering, og skal være klart 22. august. Høyesteretts  Møtesal er tatt i bruk som snekkerverksted, slik at håndverkerne skal kunne sette sammen delene og reparere vinduer og karmer på stedet. 

– Riksantikvaren trenger ikke være bekymret. Statsbygg har hentet inn ypperste fagpersonale. Jeg er imponert over hvor nøye de jobber. Mens andre bare ville ha kostet opp glasskår og trebiter, tar de vare på hver enkelt skrue for å få alt tilbake slik det var. Hver eneste lille trebit og blyglassbit merkes og sorteres. Vinduene sikres ved å spenne plater opp på muren, slik at ikke en spiker slås i vinduskarmene. Jeg er  ganske så imponert over fagkunnskapen og nøyaktigheten, sier Bergby. 

Samme håndtverkere som i 1996

Høyesterett ble restaurert så sent som i 1996, og de samme håndverkerne som var med på restaureringen, har sagt ja til å være med på oppbyggingen etter bombeangrepet. Også møbelsnekker Hanne Bjørk slapp det hun hadde i hendene for å få være med på dette voldsomme løftet.

 – Vi la alt annet til side, fordi vi er så glade i dette huset. Like viktig er det at vi nå tar med oss lærlinger i arbeidet, slik at kunnskapen ved å rehabilitere bygget læres videre til neste generasjon, sier Hanne Bjørk engasjert.

To snekkere bruker opptil fire dager på hvert store vindu som skal rehabiliteres. I tillegg kommer de unike blyglassvinduene. For glassmestrene som rehabiliterte blyglassvinduene med hvite hansker og stødige hender for ikke å få en ripe i det verdifulle glasset for 15 år siden, var det vemodig å komme tilbake nå og se dem ligge der, blåst ut av rammene sine og knust i mange  biter. Det møysommelige arbeidet med å plukke opp bitene og rekonstruere glassene er godt i gang, men vil det være mulig å redde alt som ble ødelagt 22. juli?

 – Det vet vi ikke enda, men vi har fått tak i den aller beste ekspertisen i landet. Blyglassvinduene er de vanskeligste å rekonstruere, men her får vi nedover glassmestre fra Trondheim, som har det beste miljøet på området, sier Bjørk.

Selv om ødeleggelsene var store, er det bemerkelsesverdig få skader på inventar og kunst. Noen stoler på terommet ble ødelagt, da store vinduer ble blåst inn og landet der dommerne normalt sitter når de har spisepause. Et løvehode falt ned fra veggen i Møtesalen, men landet på en stolrekke og kom uskadet fra det. Tre lampekupler ble ødelagt og det ble en liten skade i et av maleriene på Tore Schei sitt kontor. Skaden er allerede reparert av Nasjonalgalleriet. 

På tross av den materielle unntakstilstanden, har de ansatte klart å holde normal produksjon etter angrepet. Den første uka var alle på jobb i lokaler i Oslo Tingrett, og etter den uka flyttet de ansatte over til Høyesterettsbygningen og benyttet den delen av bygget som var mindre skadet. Første  avdeling er i den delen som er minst rammet. Denne avdelingen skal være klar til første sak 16. august. Sakene som skulle ha gått i Annen avdeling vil gå som normalt – men i lånt rettssal i Oslo tingrett. Ellers omplasserer vi internt slik at alle kan jobbe i huset. Det er viktig for oss å være i Høyesterett, selv om det nå en periode fremover blir ganske kummerlige arbeidsforhold. Virksomheten  skal gå som normalt, og det skjer best ved at vi er i eget hus, sier Bergby. 

Heller ingen saksmapper ble ødelagt, på tross av at sot og støv dekket pultene i et par av rommene mot Grubbegata. Allerede mandag etter angrepet gikk man inn og hentet ut dokumenter som ankeutvalget skulle jobbe videre med.

 – Jeg er imponert over at de som har vært på jobb, har holdt normal produksjon. Det har vært noen sene kvelder, men vi har klart det, sier Bergby stolt.

Advokatfirmaet Wikborg Rein er også aktiv i shippingnæringen ved å samarbeide med ungdomsorganisasjonen YoungShip.

– Vi har ikke fått direkte nye klienter ut av vårt engasjement i Oslo Maritime Nettverk. Men vi får innblikk i det bransjen er mest opptatt av for tiden, slik at vi kan være faglig i tet. Og så synes vi det er viktig å være en del av et miljø utenfor akkurat vårt eget,” sier Rødsæther.

– At vi har med ledende advokatfirmaer er viktig for å løfte frem hvor komplett den maritime klyngen er, spesielt i Oslo, sier Odd Torset, daglig leder i Oslo Maritime Nettverk. – Oslo er spesiell fordi vi her har både rederier, samt finans, institutt for sjørett ved Universitetet, forsikring, sertifisering, meglere og advokatfirmaer som er ledende på rettslige forhold innen skipsfart. Så vi er veldig glade for at også advokatene er med på å løfte hele næringen, sier Torset.

Mingler med kidsa

Den siste uken i mai annethvert år blir NorShipping-messen arrangert på Lillestrøm. I år ble det for første gang parallelt vist frem karrieremuligheter i skipsfart på Rådhusplassen i Oslo. Utstillere var blant annet Vogt og Wiig. Fra Vogt og Wiig stilte advokatene Siri M Bjørn og Jon Ansten på stand med lakrisbåter, brosjyrer om å være advokat, og et delspørsmål i quizen som 4000 ungdommer går fra stand til stand for å besvare. Spørsmålet i quizen er ”I hvilke land bistår Vogt Wiig med skipsbyggingskontrakter?”.

– Veldig mye skjer oppe på Lillestrøm denne uken, men det er veldig bra med et slikt utadrettet arrangement mot byens befolkning og skoleelever fra hele Østlandet,” sier Bjørn. 

                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                         Han er en av de typiske småbyadvokatene. Det er akkurat slik han vil ha det. Egil Malm har tatt sin tørn på flyet til Oslo og som hovedstyremedlem i Advokatforeningen, men det er hjemme på kontoret i tomannsfirmaet med utsikt til «Dama på Torget» han helst vil være.

Alt unntatt trygd

Sammen med Jon Arne Østvik driver Egil Malm Advokatfirmaet Malm. Faren Skjoldulf startet firmaet i 1932. Som et lite firma i en liten by beskjeftiger de seg med det meste.

– Det er ingen av oss som driver med trygderett, sosialrett og sånne ting. Ellers driver vi med det meste, sier Malm, og fremhever fast eiendom som et viktig arbeidsområde. Kjøp, salg og tvister. Forretningsjuss blir det også mye av. – Skrive avtaler, følge opp, forhandle litt og true med søksmål, smiler han.

Samtidig har Egil Malm vært fast forsvarer siden 2001. Det førte til at inntekten gikk ned. Narvik har to faste forsvarere og saker nok til én, så det blir tid til endel sivile saker i tillegg.

Er til for klienten

Malm er nærmest født inn i firmaet, men følte aldri noe press for å bli advokat og overta. – Det jeg fikk, var en ideologisk ballast som gjorde at jeg ser på det å hjelpe folk som noe viktig. Og det er begrenset hva folk flest kan om lov og rett, sier Egil Malm.

– Vi er til for klientene; det er ikke klientene som er til for oss, understreker han.

I distriktet han praktiserer – Sør-Troms og Nordre Nordland – opplever han at folk flest har tillit til advokatene. Til tross for at Narvik er et gjennomsiktig samfunn; på godt og vondt.

– Det er et godt liv å kjenne mange mennesker og å kunne hilse på mange. Det er lite av slikt at de ikke liker en fordi en er advokat, sier han. Selv om han må innrømme at det er en og annen som han har vært på nikk med tidligere, men som ikke hilser lenger etter en betent sak. Et gjennomsiktig samfunn på godt og vondt.

Kjenner kollegene

– Det er det samme i forhold til kolleger og dommere. Vi blir kjent med hverandre og kjenner hverandres personligheter. Det er det fordeler og ulemper med, konstaterer han, men mener det er enklere å komme frem til forlik med kolleger som han kjenner godt.

– Så har man av og til dommere som har en politisk slagside. Det verste er juristene som skal redde verden. Men de fleste finner lovens formål og legger ikke noe personlig i det, sier Malm, som karakteriserer seg som en av de få som fortsatt er tilhenger av jurysystemet. – Jo flere som tar standpunkt til skyldspørsmålet, jo mindre er risikoen for at de tar feil. Jeg tror ikke på «den perfekte dommer». Min egen erfaring tilsier at den ikke finnes.

Han er av den oppfatning at ingen burde bli dommer uten å ha vært advokat i minst ti år: – Slik er det i noen andre land som vi burde kunne sammenligne oss med. Det er i advokatskranken juristene bør kunne gjøre feil, ikke på dommerbenken. Erfaring som advokat er viktig for å bli en god dommer, mener han. – Man må ha lært seg å snakke med folk.

Hjemme best

Egil Malm har åtte år bak seg i Oslo-området – studier og jobb som politifullmektig i Drøbak. Der fant han ut at han ikke ville bli. Da det så bød seg en dommerfullmektigjobb i Lofoten, var det ikke langt videre til Narvik. Verdens sentrum, altså, ifølge lokalpatrioten.

– Vi har det så fint her. Ikke er det store sosiale problemer. Vi har en jevn arbeiderbefolkning etter en historie med store bedrifter med mange arbeidstagere. Selvfølgelig har vi et rusproblem, men det er trygt å ha barn her, og det er gode oppvekstvilkår for barn og ungdom. Det er flotte skimuligheter, veier i alle retninger og jernbane som gjør at vi kan bytte tog i Stockholm og reise derfra direkte til Paris, om så skulle være. Og det er så mye å gjøre her: Flotte idrettsanlegg, en flott tennishall; alt av aktiviteter.

Gifteklar

Som advokat i et gjennomsiktig miljø har han helt bevisst holdt seg unna politikken, og han er blitt forsiktig med å ta på seg styreverv. Engasjementet hans fører ham i stedet til jevnlige bryllupsfeiringer.

– Nå sitter jeg og skriver på en tale til en vigsel. Jeg er ateist, forteller han. Det førte ham ut av statskirken i 1968, inn i Humanetisk forbund i 1978, og nå er han vigsler. I år skal han vie tre par; de travleste årene er det blitt sju vielser.

– Jeg ville gjøre noe for å komme meg litt bort fra kontoret. Kontoret kan være rene vepsebolet. Vigslene er en hyggelig og spennende avveksling. Og etikk har jeg alltid vært opptatt av, sier Egil Malm.

Synligheten som ateist skremmer likevel ikke klientene i en by der også læstadianerne står sterkt. Malm har klienter fra alle politiske og religiøse grupper, og mener at slik bør det være.

Gjerdespørsmål

Hva er så de morsomste sakene å arbeide med? Entrepriserettslige spørsmål, mener han selv.

– Det kan være kompliserte saker, men de har vært en utfordring hver gang. Så synes jeg at jeg kan litt om tingsrett, også. Servitutter og sånne ting. Jeg har av og til spøkt med at hovedtyngden blant sakene mine går på gjerdespørsmål. Det største tilfanget er jo småsaker, sier han.

– De store sakene går ofte ut av distriktet, på godt og vondt. Hvis de er veldig store, er det jo et kapasitetsspørsmål for oss. På den andre siden skulle vi gjerne hatt de sakene i lokalsamfunnet, sier han, og er ikke skremt av kollegene i de store firmaene:

– Her kommer det Oslo-advokater med høy brystkasseføring og tre ganger så høyt salær, men de har ikke så mye mer å bidra med juridisk sett, ifølge Malm, som også er opptatt av at om de lokale advokatene skal bygge kompetanse, så må de få saker.

Mot forgubbing

Nå har han passert 60, har lang fartstid i Midt-Hålogaland krets med årlige seminarer i Lofoten gjennom 30 år, og er opptatt av å stoppe forgubbingen.

– Miljøet er veldig fint, og det er en stor inspirasjon å få treffe nære kolleger. Vi føler oss som et stort firma: Vi utveksler tanker, idéer og måter å drive kontor på. Men flere av oss har talt til de unge og sagt at nå må de sørge for at forgubbingen i foreningen forsvinner. De sier ja, men det er ikke blitt noe ennå, konstaterer Egil Malm.

I eget firma er sønnen Erling inne som vikar for sekretæren, og har nettopp levert inn masteroppgaven sin. Men senior håper at sønnen tar sine egne valg og ikke føler seg presset til å gå inn i firmaet. Akkurat som han selv fikk bestemme selv.

– Bakgrunnen for besøket har å gjøre med deres kritiske holdning til Japans dødsstraff og et ellers strengt system for gjennomføring av straff. Japan har vært gjennom en lengre periode hvor det har vært krevd strengere straffer for lovovertredelser, og systemet sliter nå bl.a. med et betydelig antall svært gamle og svekkede innsatte. Delegasjonen hadde før møtet besøkt flere fengsler og fått en innføring i norsk straffeprosess m.m. av Justisdepartementet og Universitetet, sier Jan Rino Austdal. 

Leder i rettssikkerhetsutvalget, Arild Humlen, viste til at strafferettssystemet har endret karakter fra å være post-aktiv til pre-aktiv, nå ved mer fokus på å hindre forbrytelser før de blir begått. Eksempelvis har forbudet mot å inngå forbund om terrorhandlinger gitt forsvareren nye utfordringer i å utfordre påtalemyndighetens bevisføring. Også den økende erkjennelsen av feilbarligheten i ethvert straffesystem har understreket betydningen av gjenopptakelsesmuligheter for gamle saker. Opprettelsen av Gjenopptakelseskommisjonen er dermed et av de viktigste utviklingstrekkende de siste ti årene. Humlen etterlyste også dokumentasjon for den allmenne antakelsen om at lengre straffer virker preventivt.

Medlem i Menneskerettighetsutvalget, Cecilie Schjatvet, redegjorde for varetekt og forsvarerens innsynsmuligheter i etterforskningsmaterialet. Delegasjonen var svært interessert i dette og spesielt hvilke sanksjonsmuligheter forsvareren hadde dersom påtalemyndigheten ikke ville gi fra seg dokumentene. Schjatvet viste til at det i Norge er udiskutabelt at forsvareren skal få adgang til det samlede bevismaterialet, men at det gjerne er tvil og tvister knyttet til omfanget av den aktuelle sak og dermed hvilke bevis som er aktuelle. Videre ble hensikten bak forvaringsalternativet redegjort for, samt sider ved denne straffearten som Advokatforeningen har stilt seg kritisk til.

Lovstafetten er en idrettskonkurranse mellom de juridiske fakultetene ved universitetet i Oslo og Bergen. Målet er å løpe og sykle raskest fra Oslo til Bergen med lovsamlingen som stafettpinne. Stafetten ble i år åpnet med en seremoni på Universitetsplassen der lagene ble presentert, Corpsus Juris korpset spilte og man tok en liten etappe rundt universitetsplassen. Representant for dømmende makt, i år Kirsti Coward, ledet oppgjøret mellom Per Kristian Foss, som løp for lovgivende makt, og John Christian Elden som løp for den utøvende makt.

Nytt fra i år var at det ble twitret ivrig fra stafetten. Første melding var et bilde fra bussen og teksten: ” Bussen har satt kurs mot Drammen og overrekkelse av lovsamling til Drammen tingrett.

Bergen vant:

Vi siterer fra twitter:

Lovstafetten 2011: Sykkeletappene er vel overstått og Oslo har spist innpå flere minutter - nydelig innsats av hele laget. Løperne er i gang med de siste etp.

Lovstafetten 2011: Oslo leder for øyeblikket etappen, men må hente en del i sammendraget. Stemningen er på topp!

Lovstafetten 2011: Bergen må (dessverre) gratuleres med seieren også i år! :-) Snart begynner banketten..!

Lovstafetten 2011: Stafettnederlaget er glemt, og Oslo-laget er på vei hjem etter en overlegen bankettseier! Takk til alle dere som fulgte oss!

Laget 2011:

Jenter:  Karoline Kvinge Elisabeth K Amundsen Marit Fredriksen Birte Sundsdal Line Plassen Mina Michaelsen Agnete Nummedal Victoria Kvinnesland Katinka Ranberg Sofie Wirum Sæter
Gutter:  Knut Solum Mathias Hamar Jon Gudbrand Fliflet Tobias Vik Ste Nicolai Julsvoll Sten Anders Jacobsen Martin Skaarer Grunde Svensøy Ola Granhus Mediås Henning C. Strandhagen
Sykkel: Dag Julius Moe Harald Knudtzon  Eivind Tandrevold Tone Temtemoen

Aagaard er advokat i NHO, mens Engh har flyttet seg fra LO til Schjødt. De to tidligere motpartene gikk gjennom nyhetene i rettsutviklingen på det årlige arbeidsrettskurset.

De konstaterer at året ikke har vært det mest spennende, men at aldersdiskriminering har hatt stor plass. Men dommene som er falt, innebærer ikke at rettspraksis har utviklet seg i noen entydig retning.

– En annen ny problemstilling er om arbeidsgiver kan frata arbeidstager muligheten til å jobbe i oppsigelsestiden. Og det kan han altså i visse tilfeller, sier Erik C. Aagaard og Einar Engh.

Mister stillingsvern

De viser blant annet til Kystlink-dommen, der et rederi innførte en regel om at det ikke skulle ha ansatte over 62 år. – Sjømannslovens aldersgrense på 62 år tilsvarer arbeidsmiljølovens 70-årsgrense. Det betyr at det ikke er noe stillingsvern etter 62 år, forklarer Aagaard.

– Da lovgiver innførte bestemmelsen om forbud mot diskriminering, ble denne bestemmelsen helt bevisst opprettholdt. Høyesterett sier at i tvilstilfeller bør det vises en særlig tilbakeholdenhet mot å sette til side en vurdering som lovgiver har gjort, sier han.

I samme kategori kommer Høyesteretts behandling av om det er i strid med diskrimineringsforbudet å ha 60-årsgrense for flyvere. Den behandlingen er stanset inntil det kommer en avgjørelse i EU-domstolen i en annen sak om aldersgrense for piloter.

Endret pensjon

Blant dommene innenfor alder og pensjon peker de også på pensjonssaken mot Fokus Bank, om hvorvidt arbeidsgiver hadde rett til ensidig å endre en ytelsesbasert pensjonsordning til en innskuddsbasert ordning.

– Utgangspunktet er at arbeidsgiver har adgang til å gjøre endringer i kollektive pensjonsordninger. Når arbeidstager er gitt valget mellom å beholde en ytelsesbasert ordning eller å gå over til en innskuddsbasert ordning, og det er et endelig valg, er selv ikke det nok til å frata arbeidsgiver retten til å gjøre endringer senere. Konklusjonen er at kollektive pensjonsordninger kan endres, sier Erik C. Aagaard.

Tillater aldersgrenser

Arbeids- og sosialråd Mona Næss i den norske EU-delegasjonen trekker også frem aldersdiskriminering fra europeiske rettsavgjørelser det siste året. For eksempel fastslår EU-domstolen i Rosenbladt-saken at bestemmelsene om aldersdiskriminering ikke er til hinder for en bestemmelse i en allmenngjort tariffatale om at arbeidskontraktene til de ansatte opphører automatisk når de når pensjonsalderen, som i dette tilfellet var 65 år.

I den andre enden av aldersdiskrimineringsskalaen befinner tyske Colin Wolf seg.

– Han ville bli brannmann, men møtte på en aldersgrense på 30 år, forklarer Næss.

– Denne stillingen stiller strenge krav til fysisk form, og arbeidsgiver la frem medisinske undersøkelser som viser et sterkt skille rundt 45-50 år. Domstolen er nokså konkret i å fastslå at aldersgrensen er et begrunnet krav, sier hun. Hadde man begynt etter fylte 30 år, ville karrieren blitt såpass kort at det gir anledning til en slik grense.

Når det gjelder kravene til fysisk form, peker ellers Erik C. Aagaard og Einar Engh på saken fra Borgarting lagmannsrett der Hålogaland lagmannsrett ga tre ambulansesjåfører som ikke klarte de fysiske testene, rett til å stå i stillingene.

Julebordjuss

– Det er noen dommer som er viktige, og så er det noen dommer man husker, konstaterer Einar Engh. Uttalelsen kom da han presenterte en dom fra Agder lagmannsrett etter et julebord i et firma. En teamleder opptrådte seksuelt krenkende overfor to unge ansatte.

– Han ble sagt opp, og retten fant oppsigelsen saklig begrunnet, forteller Erik C. Aagaard. – Det var vel egentlig et stående samleie. Men en meddommer, en pensjonist, syntes det fikk være nok med en liten advarsel.

En annen dom i klassen minneverdige, om enn ikke veldig viktige, handler om skyting i arbeidstiden.

– En litt leken fyr hadde fått seg luftgevær, og gikk ut sammen med en arbeidskamerat for å prøve det. Personalsjefen oppfattet det slik at han siktet på henne med geværet, forklarer Aagaard. Men Borgarting lagmannsrett fant ut at hverken det ulovlige fraværet, ureglementert bruk av arbeidstøy eller skytingen ga grunnlag for avskjed.

Varetekt ikke saklig grunn

En kommuneansatt miljøarbeider ble oppsagt etter at han ble varetektsfengslet i fire uker på grunn av en siktelse for medvirkning til trusler.

– Både Hålogaland lagmannsrett og Høyesterett sier nei til at dette fraværet er saklig grunn til oppsigelse. Varetektsfengsling skiller seg fra soningsfravær. Og lagmannsretten sier at domstolen skal være forsiktig med å sette seg i straffedomstolens sted og ta stilling til skyldspørsmålet, sier Einar Engh.

Miljøarbeiderem ble tilkjent oppreisning, og i ettertid ble han frifunnet for truslene.

Færre EU-direktiver

Arbeids- og sosialråd Mona Næss venter seg færre direktiver fra EU i tiden som kommer, og istedet flere avgjørelser i EU-domstolen.

– Med 27 land er det vanskelig å få vedtatt direktiver som er mer enn selvfølgeligheter. Derfor tror jeg at rettsutvikling fremover vil komme først og fremst gjennom EU-domstolen og dens rettspraksis, sier hun.

Knudsen er medlem av fagutvalget for sivilprosess ved Juristenes utdanningssenter, og tok for seg prosessuelle feiltrinn i en travel advokathverdag på Fagdagene. Det handler først og fremst om én eneste feil, og den er enkel å unngå.

– Oversittelse av ankefrist er en utrolig vanlig prosessuell feil. Og det kommer stadig nye saker, sier han.

Venter til siste dag

– Dere vet alle at fristen for anke er én måned. Likevel oversittes ankefristen relativt ofte. Så kan vi stille spørsmål om hvorfor. Advokaters risikosport nummer én er å anke på fristens siste dag, sier Knudsen.

Han forteller at i tillegg til de mange avgjørelsene om oversittelse av fristen, er det en rekke saker som aldri kommer så langt som til Lovdata. Ofte får Høyesteretts ankeutvalg saker som er helt på eller over grensen, men unnlater å ta opp spørsmålet fordi det uansett er klart at anken ikke vil slippe inn.

– Alle vet hva ankefristen er, men kunnskapen om hvordan fristen beregnes, er dårligere, konstatere han.

Forkynt

Dommen anses som hoedregel forkynt den dagen avgjørelsen med forkynnelsesbrevet kommer frem til advokaten eller til kontoret hans – enten den overleveres personlig eller kommer i posten. Det er uten betydning om advokaten først vedtar forkynnelse på et senere tidspunkt. Kommer dommen på forhånd på faks eller i epost, regnes den ikke som forkynt.

Samtidig må advokaten sikre en eller annen form for notoritet omkring mottakstidspunktet hvis postgangen har tatt uvanlig tid, sier Knud Jacob Knudsen. Han viser til en en relativt ny avgjørelse fra ankeutvalget der den ene parten mente å ha fått dommen seks dager senere enn motparten. – Da sa ankeutvalget at når det går såpass lang tid, så har en advokat en forpliktelse til å sikre en eller annen form for notoritet omkring mottakstidspunktet.

Venter strammere ferie

Når advokaten er borte fra kontoret hele dagen, godtas utsatt forkynnelse, men bare inntil to dager. Ankefrister løper ikke i rettsferien. I tillegg aksepteres utsatt forkynnelse ved normalt feriefravær i vanlig ferietid – det vil si sommerferie, juleferie og påskeferie, men ikke vinterferie, og neppe høstferie. Men denne regelen har fått vesentlig mindre betydning, siden ankefristen ikke lenger løper i rettsferien.

– Jeg tror at vi kan vente litt strengere praktisering her. Jeg tror det praktiske er at man kommer til å legge til grunn at vanlig ferietid er det samme som rettsferien, spår Knudsen.

Fristavbrudd

Anken må legges i en postkasse innen midnatt på ankefristens siste dag. Det er ikke avgjørende når postkassen tømmes, men det er den som anker, som har bevisbyrden for at anken er postlagt innen fristen. Hvis anken sendes først på faks eller epost, er det fristavbrytende så sant den sendes med posten omgående – Knudsen tolker det som at den må sendes neste dag.

Slik unngår du oversittelse

Knud Jacob Knudsen har et klart tips for å unngå oversittelse:

– Jeg legger til grunn at dommen er forkynt dagen etter den dagen oversendelsesbrevet fra retten er datert. Uansett om jeg er på kontoret eller ikke den dagen dommen kommer frem. Hvis dere praktiserer det som regel, vil dere ikke få problemer, sier han.

– Det andre tipset er å ikke sende anken på fristens siste dag. Og det tredje: Ikke ring retten. De du snakker med, er ikke i posisjon til å kunne svare på spørsmålet om  når ankefristen utløper, og hvis retten gir dere beskjed om feil dato, så er det likevel deres ansvar, sier han til travle advokater.

Men handler ikke hele problemet vanligvis om dårlig organisering av eget arbeid, og er det ikke mulig å ganske enkelt skjerpe seg? Jo, Knudsen innrømmer at det bør være enkelt:

– Det er helt klart at dette ikke burde være et så stort problem. Det hadde vært mulig å skjerpe seg litt, sier han.

På Fagdagene gikk Matningsdal gjennom utviklingen innenfor strafferett og straffeprosess det siste året.

– Det ser avsagt noen viktige dommer om samfunnsstraff i Høyesterett. Særlig om samfunnsstraff overfor barn, men også i andre saker som er av interesse, sier han.

Barnekonvensjonen

Magnus Matningsdal peker blant annet på saken mot en 17-åring av utenlandsk opprinnelse, som hadde levd som foreldreløs i lengre tid i Norge.

– Han hadde begått flere stygge ran i Oslo, i løpet av én natt. Det var ikke sagt noe ufordelaktig om denne gutten på forhånd, og det hadde ikke skjedd noe i det ett og et halvt året som hadde gått siden det skjedde, sier han.

Forsvarer Mette Yvonne Larsen prosederte på barnekonvensjonen.

– Hun fikk gjennomslag i en enstemmig Høyesterett. Selv om dette er alvorlige forhold som er begått, valgte retten å anvende samfunnsstraff. Det som i det lange løp tjener barnets interesse, kommer i forgrunnen. Det kan bare settes til side i den grad det er allmennpreventive hensyn, og de hensynene ivaretas også av samfunnsstraff, forklarer Matningsdal.

Flytter grensen

Denne dommen flytter grensen noe for bruk av samfunnsstraff, i forhold blant annet til en dom fra året før.

– I 2009 ble noe av straffen gjort ubetinget i en dom for ran på Jæren, der noen av de domfelte var i samme aldergruppe. Høyesterett anerkjenner at det her er tale om en kursjustering. Den følges opp i en sak i februar. En gutt på 17 år og 10 måneder ble dømt til samfunnstraff for et brutalt ran sør for Egersund. Også han var tidligere ustraffet, og det hadde gått to år siden ranet uten at han hadde gjort seg skyldig i nye straffbare handlinger, sier høyesterettsdommeren.

Dissens om enslig far

I et annet tilfelle der barnekonvensjonen er brukt som argument for samfunnsstraff, delte Høyesterett seg.

– I dette tilfellet var det snakk om en kan anvende samfunnsstraff på grunn av omsorg for andre. Mannen hadde begått væpnet ran på en bensinstasjon og to grove tyverier. Han var i en fortvilet situasjon, med barn som mye talte for at barnevernet må ta seg av mens han eventuelt må sone, forklarer Magnus Matningsdal.

I denne saken ville to av dommerne i Høyesterett gi samfunnsstraff, mens flertallet fastslår at i den grad man tar hensyn til tiltaltes barn, må det vurderes mot andre hensyn.

Også i en sak mot en kvinne som fraktet nesten to kilo amfetamin fra Oslo til hjembyen, men som ifølge lagmannsretten hadde vært et redskap for kjæresten, brukte Høyesterett samfunnsstraff. Der spilte ikke barnekonvensjonen inn, selv om hun var gravid. – Men utviklingen i Høyesteretts praksis er at man går stadig lenger i retning av å anvende samfunnsstraff ved lovende rehabilitering, sier Magnus Matningsdal.

Økende oppreisning

Høyesterettsdommer Magnus Matningsdal har inntrykk av at nivået på oppreisning er økende.

– I de senere år er det blitt stadig mer fokus på offerets stilling. Det slår også inn på oppreisningen, sier han.

I forbindelse med oppreisningssakene peker han også på en dom om erstatning for seks barn som hadde blitt utsatt for seksuell omgang av forskjellig omfang. – I dommen er det fastslått at også forsøk gir grunnlag for oppreisning, og ikke bare fullbyrdet handling, sier han.

Lo av Per Sandberg

Per Sandberg ble utledd på Fagdagene. Deltagerne på det årlige forsvarerkurset ga tydelig uttrykk for at de ikke tar justiskomitéens leder på alvor.

Det var høyesterettsdommer Magnus Matningsdal som pekte på Sandbergs uttalelser etter en sak mot en rumener som hadde oppbevart skimmingutstyr. – Ingen hadde oppdaget at det ikke sto noe om forbud mot oppbevaring i straffelovens § 186, sa han, og pekte på det oppsiktsvekkende i at Høyesterett fastslo at Justisdepartementet burde se på bestemmelsen. Nå er den endret. – I den grad en i det hele tatt kan helgardere seg, så er det snakk om helgardering, ifølge Matningsdal.

Etter dommen uttalte Sandberg til NRK Buskerud at: «Det er trist å registrere at Høyesterett har besluttet å løslate utlendinger som er fengslet for å ha tatt med seg utstyr for svindel med minibankkort inn i Norge» og at «Vi dømmer stadig kriminelle ved hjelp av indisier i andre sammenhenger.»

– Total mangel på kunnskap, sa Magnus Matningsdal, mens forsvarerne lo av Sandbergs uttalelser.

Det gjelder både egen og nærståendes sykdom, sa Harborg på Arbeidsrettskurset under Fagdagene. – I de fleste saker er det ikke grunnlaget for reduksjonen som er det store tvistespørsmålet, men om den vil medføre vesentlig ulempe for arbeidsgiver. Det er en utpreget helhetsvurdering, ofte med subtile avveininger,

Harborg hadde gått gjennom nemndas samlede praksis for å forberede seg til foredraget. Ikke like moro, innrømmet han.

– Jeg har lest 62 avgjørelser. Da jeg var sekretær for Stortinget granskingskommisjon for Gardermoen leste jeg 34 tåkerapporter fra Hurum. Det var kjedeligere. Men ikke mye, sa Harborg som på tross av nitidige forberedelser fleipet med at han fortsatt lette etter den røde tråden i nemndas praksis.

Mangler rød tråd

– Spekter holdt for noen måneder siden et seminar som skulle omhandle den røde tråden i Tvisteløsningsnemndas praksis. Da meldte jeg meg på. Men så viste det seg at det bare var for medlemmer av Spekter. Så om dere vil finne den røde tråden er, får dere nesten ringe Spekter, spøkte nemndslederen.

Tvisteløsningsnemnda har flest saker om fortrinnsrett for deltidsansatte. På andreplass kommer tvister rundt redusert arbeidstid. Arbeidstakere med barn under ti år og arbeidstakere over 62 år har uten videre krav på å kunne gå ned i redusert arbeidstid, mens man for andre arbeidstakere må vurdere om de har behov for det ut fra sosiale, helsemessige eller andre vektige velferdsgrunner.

– Å ta vare på eldre foreldre med vanlige alderdomsplager er ikke nok. Det er den reelle motivasjonen som er avgjørende. Man kan ikke få redusert arbeidstid for å være sammen med egne barn, når man egentlig skal studere, sa Harborg og innrømmet at det er vanskelig for nemnden å avsløre søkerens reelle motivasjon.

Ulempe for arbeidsgiver

Når Tvisteløsningsnemnda går inn i enkeltsaker, vurderer den arbeidsgivers ulempe opp mot arbeidstakers behov. Her spiller stillingens karakter inn. Er man leder eller har en nøkkelfunksjon i bedriften vil dette ofte være en vesentlig ulempe for arbeidsgiver. Særlige kompetansekrav og problemer med å finne vikar kan også telle som vesentlig ulempe for arbeidsgiver.

– Om arbeidsgiver har etablert spesielle ordninger som skal ivareta arbeidstakeres behov for redusert arbeidstid, så teller det med til arbeidsgivers fordel. Har arbeidstaker i jobbintervju sagt at han gjerne vil jobbe full tid, for så umiddelbart etter at han startet i jobben å søke redusert stilling, har nemnda blitt skeptisk. Større reduksjoner regnes normalt som en større belastning enn mindre reduksjoner, sier Harborg som er overrasket over hvor mange saker nemnden har som handler om hvordan reduksjonen skal gjennomføres.

Jobben til Tvisteløsningsnemnda er ikke like enkel.

– Dette er et rettskildefattig område, og kravet til dokumentasjon er et svakt punkt for nemnda, sier Harborg som advarer mot ett argument som uansett ikke vil virke.

– Å påberope seg EU-regler har samme virkning på nemnda som kryptonitt har på Supermann. Vi blir mo i beina, flakkende i blikket og leter etter raskeste vei ut, spøkte Harborg.    

Tvisteløsningsnemnda

Etter arbeidsmiljøloven kan visse konflikter/uenigheter avgjøres i tvisteløsningsnemnda. Tvisteløsningsnemnda er et eget forvaltningsorgan og er ikke underlagt Arbeidstilsynet, men Arbeidstilsynet fungerer som sekretariat for nemnda.

Tvisteløsningsnemnda behandler tvister om rett til:

- redusert arbeidstid.

-fleksibel arbeidstid.

-fritak fra nattarbeid.

-fritak fra overtidsarbeid og merarbeid.

-fortrinnsrett for deltidsansatte.

-permisjon, herunder utdanningspermisjon og permisjon i tiknytning til fødsel.

Arbeidstilsynet ikke har myndighet til å gi pålegg eller fatte vedtak i forhold til denne type tvister, men veileder om bestemmelsene.

Bilde: Per Anders Engelsen representerte disiplinærutvalget i Møre, Romsdal og Trøndelag krets. 

Lang saksbehandlingstid

Furuholmen fikk beholde bevillingen fordi det hadde gått så lang tid fra den kriminelle handlingen ble begått til endelig dom forelå. Også saksbehandlingstiden i Advokatenes disiplinærutvalg er for lang. 7,1 måned i snitt. Noe lengre enn i fjor, og en måned lengre enn hva den skal være.

– Hva skal vi gjøre for å forbedre saksbehandlingstiden? Dette har mye å si i forhold til tilliten til systemet. Oslo er blant de kretsene som har settemedlemmer i tilfelle folk blir syke. Kanskje dette er en god ide også for andre utvalg som mangler slike, foreslo Jannicke Knudsen i Advokatforeningen.

– Vi får for kort tid på oss etter at sakene er behandlet av sekretariatet. Det tar for lang tid fra dere får dem inn, til de sendes over fra oss, kritiserte en deltaker fra Møre og Romsdal.

– Vi har hatt mye tekniske problemer det siste året og har hatt problemer med å få registrert sakene. Men, det skal være bedre nå, svarte Knudsen.

Sveitserostsystem

Jeppe Normann pekte på at en av utfordringene for å få luket ut bransjens sorte får er at instansene i liten grad kommuniserer med hverandre. – Vurdering av Furuholmens sak hadde muligens fått et annet resultat om Tilsynsrådet hadde kjent til at han hadde fått rettergangsbot av Høyesterett i 2008 for kvalifisert kritikkverdig opptreden i lagmannsrett i 2007. Det flersporede systemet kan også være et hinder der advokatene slipper unna med kritikk i utvalgene fordi det regnes som dobbeltstraff om de i tillegg får reaksjon av Tilsynsrådet. Slik regelverket er i dag er i alle fall fire organer (Disiplinærutvalgene, Tilsynsrådet, Disiplinærnemnden og domstolene) som kan slå ned på advokaters etiske opptreden, og disse er bare i liten grad koordinert.
I tillegg er det et problem at stadig flere advokater som blir innklaget møter klagen med et søksmål for å få saken ut av disiplinærsystemet, var det flere som påpekte.

Forskjellsbehandling

– Vi skal ikke realitetsbehandle saker som gjelder samme spørsmål som vil komme opp til vurdering i domstolene, men avvisningspraksis her er vaklende. Dette er uheldig og kan skape en forskjellsbehandling – både til gunst og ugunst for den advokat som er innklaget. Vi ser også at en advokat som er innklaget for salærspørsmål møter den med å ta ut forliksklage. Det finnes tilfeller hvor en klage blir avvist i disiplinærutvalgene, selv om klagesaken ikke bare handler om salærspørsmål. Jeg mener at de delene av en salærklage som gjelder yrkesetisk opptreden og disiplinærreaksjoner etter Regler for God Advokatskikk (RGA) ikke bør avvises, selv om domstolene skal avgjøre selve størrelsen på salæret. Man bør vurdere å  endre reglene, eventuelt praksis,  slik at disse sakene ikke blir avvist av disiplinærutvalgene, sa Kåre I. Moljord, som innledet om dette spørsmålet.

Ikke bare salær

– Det er ikke alltid like lett å si at en sak er en ren salærsak. Ofte er klageren også misfornøyd med rådgivningen. Å ta ut forliksklage er et lovlig virkemiddel selv om det foreligger en klagesak, men det  kan være i strid med RGA å ta ut forliksklage når det er åpenbart at den kun er tatt ut for å slippe en klagesak. Vi har hatt et tilfelle der en advokat i en sak med flere hundre tusen kroner i honorar gikk til forliksrådet med et gjenstående krav på 3000,-. Vi mente det brøt med RGA fordi det fremstod som åpenbart at han gikk til forliksrådet bare for å få klagen ut av disiplinærsystemet, sa medlem i Disiplinærnemnden Anne Helsingeng.

– Vi har flere ganger skrevet til departementet og bedt dem om å endre reglene slik at domstolene ikke behandler saken før klagen er ferdigbehandlet i disiplinærsystemet, dersom den kommer først til disiplinærutvalgene. Ellers undergraves tilliten til systemet, og klagerne mister troen på at det nytter å klage, sa Merete Smith.

Vanskelige grensesaker

– Domstolene tar ikke stilling til handlingens karakter. Saken blir borte som en etikksak. Det er ingen kommunikasjon mellom domstolene og oss, heller ikke når det gjelder rettergangsbøter. Tilsynsrådet bør bli informert om rettergangsbøter, sa Jeppe Normann.

– Så lenge ting kan havne i domstolene, men det enda ikke er avgjort, så mener jeg at vi ikke skal avvise saken, sa en av delegatene.

– Det er dere som kan advokatetikk. Derfor skal dere tilta dere makt i disse grensesakene, sa Merete Smith.

– Det er først når dommen er klar at vi ser om det er snakk om samme faktum og samme sak, la en annen delegat til.

– I kompliserte saker kan vi legge domstolens faktum til grunn i behandlingen. Vi kan jo ikke vurdere bevis, slik domstolen kan, påpekte en delegat.

– I salærsaker ser vi ofte at også det advokatfaglige arbeidet er svakt. Man må jo kunne vurdere også det, la en av delegatene til.

– Det er ikke tvil om at vi tar en helhetlig vurdering og ser på det advokatfaglige. I en sak der advokaten krevet et honorar i hundretusenkronersklassen satte vi det ned til 5000,- fordi klientens sak var foreldet og vi mente det aldri burde vært fremmet, sa Jeppe Normann.

Uavhengige forsikringsadvokater

Kretsen i nord hadde tatt utvalgsmøte på alvor og i forkant sendt inn et spørsmål om uavhengighet. Stadig flere advokater får forespørsel om å stå på liste hos forsikringsselskaper som tilbyr advokathjelp som en del av innboforsikringen. Kan man stå på en slik liste og fremdeles være uavhengig, var spørsmålet kretsen i nord stilte.

– Står man på en slik liste vil nok noen mene man ikke fremtrer som uavhengige nok i forhold til forsikringsselskapet, og derfor gå til en annen advokat, mente Kåre I. Moljord.

– Hva når prosessen allerede er igangsatt? Da har ikke klienten noe valg, og kan ikke gå til neste, innvendte en delegat.

– Har man først tatt på seg et oppdrag for en klient må man normalt stå på hele prosessen ut, også om det betyr å gå mot forsikringsselskapet, mente Moljord.

– Problemet oppstår når man må ta saken mot selskapet. Da risikerer man å bli upopulær og bli kastet ut av lista. Problemet er at en stor aktør skal bestemme hvilke advokater kundene skal bruke, påpekte en delegat.

– Slik er det også i forbindelse med fagforeninger. De tar også vurderingen om de skal ta saken opp for retten, og fagforeningen har en politisk rolle å spille, som i noen tilfeller kan stride mot klientens interesser. Jeg vet at enkelte advokater som jobber for fagforeninger mener dette er problematisk, sa Jeppe Normann.

– Problemet oppstår når andre enn klienten betaler salæret. Hvordan sikre at ingen andre interesser enn klientens går foran? spurte Merete Smith uten at disiplinærutvalgsmøtet konkluderte med noe mer konkret enn at det er problematisk å stå på en slik liste.

Mot en advokatlov?

Elisabeth Wille i Advokatforeningen gikk gjennom innrapporteringsbestemmelsen til Tilsynsrådet, og spurte møtet om man mente at foreningen skulle jobbe for å få endret behandlingsreglene.

– Det er overlappende kompetanse mellom de ulike organer. Saker kan stanse opp i utvalgene. Tilsynsrådet kan ikke realitetsbehandle det samme forholdet som er avgjort ved utvalgsbeslutningene, men vi kan eventuelt sette i gang tilleggsundersøkelser eller slå saken sammen med andre saker mot samme advokat. Tidligere praksis har åpenbart vært uheldig på grunn av tidsaspektet. Det er viktig å få ting gjort så fort som mulig. Utvalget bør også ha myndighet til å gå direkte til Disiplinærnemnden dersom de mener at forhold er så alvorlig at det bør foreslås tilbakekall, mente Dag Eriksen i Tilsynsrådet.

– Dersom det blir avdekket økonomisk rot i salærsaker, bør det være uproblematisk å varsle Tilsynsrådet, slik at de kan foreta bokettersyn, sa Elisabeth Wille..

Økonomisaker rett til Tilsynsrådet?

– Utvalgene bør vurdere om de vil behandle den typen saker som omhandler økonomisk rot, eller om de rett og slett bare bør sende dem over til oss, slik at forholdet kan behandles og avgjøres av Tilsynsrådet.  Slik dette er i dag får vi tidvis slike saker kun til orientering og er da bundet av utvalgets avgjørelse, sa Dag Eriksen.

– Ofte blir saken veldig dramatisk når den kommer til Tilsynsrådet. Det kan jo være snakk om midlertidige problemer som sykdom, og da kvier vi oss for å sende saken over til Tilsynsrådet, sa Pål Eide.

– Advokatforeningen jobber med å få på plass et ”rescue team” som kan bistå konkret og praktisk overfor advokater som har problemer i sin virksomhet sa Elisabeth Wille.

– Oslo krets har et slikt rescue team. Dilemmaet er når man eventuelt skal innrapportere de alvorligste tilfellene til Advokatbevillingsnemnda eller Tilsynsrådet, sa Jeppe Normann.

En eller alle?

– Er det et problem at saker man mener er åpenbart grunnløse kan behandles av utvalgets leder alene, eller bør disse behandles av et samlet utvalg? Hva mener dere om det? spurte Jannicke Knudsen.

– Dere må ikke være skuddredde om folk mener det er misbruk at nemndleder alene avgjør åpenbart grunnløse klager. De som er misfornøyde med systemet kan jo ta saken til domstolen, sa Asbjørn Strandbakken, medlem av Disiplinærnemnden.

– Man kan også spørre seg om Tilsynsrådet er rette instans for å foreta en eventuell samlet vurdering  av mange disiplinærsaker mot en advokat, eller om Disiplinærnemnden kanskje egner seg bedre, sa Dag Eriksen.

– Systemet er så komplisert at vi nå må begynne å jobbe mot en advokatlov. En flikking som å endre på behandlingsreglene vil neppe gjøre det bedre, mente Jeppe Normann.

Advokat Jørn Eikanger

– Hvorfor er du på kurs i fast eiendom?

– Fordi vi som advokater må på kurs og fordi det er relevante og gode tema i år. Ellers ville jeg ikke ha giddet.

– Hvor lenge har du jobbet som advokat?

– I 22 år. Jeg er allmennpraktiker i Alta, og jobber mye med fast eiendom. Det er mye å gjøre. Alta er en vekstkommune. Det er mye nybygging av leiligheter og kontorlokaler i Alta. Selv under finanskrisa var det nok å gjøre og mange nye bygg som kom opp. 

Fullmektig Gemetchu Hika:

– Hvorfor er du på EMK-kurs?

– Først og fremst fordi advokat Sveinung O. Flaaten og jeg skal prosedere en sak for EMD i slutten av juni. Det var derfor interessant å få noen praktiske tips av en som har vært der mange ganger før. Fagdagene har vært bra begge årene jeg har vært med. I fjor var ikke alle temaene like relevante, men det er fint å kunne delta på moduler innen ulike rettsområder. I går var jeg på strafferettskurs med Matningsdal. Det var en veldig nyttig gjennomgang av sentrale høyesterettsavgjørelser fra det siste året.

– Hvor lenge har du vært advokat?

– Jeg jobbet først hos sivilombudsmannen i seks måneder, og nå har jeg vært i Hjort i over tre år. Der jobber jeg i første rekke med strafferett, særlig økonomiske straffesaker. Det er veldig lærerikt å jobbe i team med partnerne. Jobben har absolutt nådd opp til forventningene. Rettsområdene er interessante, og jeg har gått mye i retten, noe jeg synes er en spennende side ved advokatrollen.

– Skal du på festen?

– Nei, jeg har inntrykk av at det er mest for de som har vært med i gamet i noen år.

Advokat Per Anders Engelsen:

– Hvorfor er du på disiplinærutvalgsmøte?

– Jeg representerer disiplinærutvalget i Møre, Romsdal og Trøndelag krets. Jeg er ganske ny i utvalget, og ble med fordi dette er en side av advokatyrket som det er stadig mer fokus på, og det er interessant å få et bedre innblikk i den delen av advokathverdagen, sier Per Anderse Engelsen.

– Er det vanskelig å være i disiplinærutvalget i en liten krets der alle kjenner alle?

– Da jeg ble spurt skjønte jeg at sannsynligheten for at jeg får saker mot noen jeg kjenner er stor. Spørsmålet om inhabilitet må man ta når klagen ligger på bordet. Jeg vil tro at det går greit selv om man er på talefot, men jeg ser at dette er et vanskelig spørsmål.

– Hvor lenge har du vært advokat?

– Siden våren 2005. Jeg er i firmaet til min far, som fremdeles jobber der. Vi er seks advokater, det er mye prosedyre og halvparten av advokatene har møterett. Jeg jobbet hos Thommessen det siste året på studiet, og bestemte meg da for at jeg ville jobbe i et mindre firma der jeg kunne være friere. Likevel jobbet jeg i Steenstrup Stordrange fra 2005-2008. I løpet av den tiden ble jeg gradvis sikrere på at jeg ville jobbe mer for meg selv. Jeg orket ikke vente lenge for å bli partner, og var utålmodig etter å være min egen sjef, sier Engelsen.

– Har advokatyrket tilfredstilt forventningene du hadde?

– Det er nok litt mer stress enn hva jeg hadde trodd, men ellers er det som jeg forventet. I løpet av seks år på jusstudiet prøver man jo å se seg selv som advokat. Det er en modningsprosess. Mine medstudenter trodde jeg fikk mye hjelp og innblikk av å ha en far som er advokat, men han jobbet så mye og når han kom hjem ville han i alle fall ikke diskutere jus, så jeg har måtte finne ut alt på egen hånd. Nå trives jeg veldig godt.  Det er mye som rører seg i næringslivet i Trondheim, så det er spennende å jobbe som advokat her, sier Engelsen.

Advokat Arve Haakstad:

 – Hvorfor er du på disiplinærutvalgsmøte?

– Jeg har vært med i disiplinærutvalget i nord i tre perioder. Denne gangen skal jeg ikke være med på fest, men det har jeg vært tidligere år. Det er moro å se den aktiviteten og det fellesskapet som er blitt rundt disse fagdagene. Tradisjonen etter jubileet har vært fint, og det er moro å treffe kolleger her. Jeg synes Advokatforeningen er en vital forening det er bra å tilhøre.

– Hvor lenge har du vært advokat?

– Siden 1998. Vi er fire advokater i kontorfellesskap i Svolvær, og jeg er fast bostyrer for tingretten. Det er mye å gjøre. I tillegg til dødsbo, konkursbo og private booppdrag er jeg faglig ansvarlig for et eiendomsmeglerfirma. Jeg trives med det, og liker arbeidsdagen min.

Advokat Andreas Enevold

– Hvorfor er du på representantskapsmøte?

– Jeg er leder i Finnmark krets. Vi er en aktiv krets med mange kurs, så jeg trenger ikke flere kurspoeng. Vi har til og med arrangementer sammen med Lagmannsretten.

– Hvor lenge har du vært advokat?

– Jeg ble fullmektig i 2005. Jobber i Hammerfest i et lite kontor der vi er to advokater og en fullmektig. Jeg jobber mest med straff og fast eiendom. Det er mye å gjøre i Hammerfest fordi det har vært en stor nedgang i antall advokater. For få år siden var vi 12 advokater, nå er vi bare fem aktive. Det har vært et generasjonsskifte i advokatstanden her, og det er absolutt rom for flere. Bare kom nordover! Det er synd for rettssikkerheten at vi er så få. Vi tar jo først og fremst de sakene det er noen penger i. 

Karl Erik Nedregotten er advokat hos PwC i Stavanger. – Det er første gangen jeg er på Fagdagene, forteller han. Nedregotten er godt fornøyd med dagene: – Jeg kommer gjerne tilbake neste gang hvis det er interessante emner på programmet.

Hverdagen som advokat er ikke veldig forskjellig fra det han hadde sett for seg på forhånd. –Jeg trives godt, sier Karl Erik Nedregotten.

Glade Schjødtere:

– En grei oppfriskning, sier Sigrid Marie Fæhn Oftebro. Blant fire kolleger hos Schjødt som har samlet seg rundt et bord med enkel lunsj, er hun den eneste som har vært på fagdager tidligere.

Kollega Kristin Avenstroup Haugen er godt fornøyd med yrkesvalget etter noen år hos Brækhus Dege Advokatfirma og Schjødt. – En bra bransje å jobbe i, sier hun.

De synes Fagdagene er grei oppfriskning – fra venstre advokat Kristin Avenstroup Haugen, advokatfullmektig Julie Kristine Rosnes, trainee Maren Müller og advokatfullmektig Sigrid Marie Fæhn Oftebro.

 Lærerikt!

Lene Liknes Hansen hadde bare tre uker i bransjen bak seg før Fagdagene. – Dette er veldig lærerikt å få være med på, sier hun.

– Å komme ut i fast jobb er jo en helt ny setting for meg som er vant til å være sammen med studentene, konstaterer Lene Liknes Hansen, som er advokatfullmektig hos Simonsen Advokatfirma. – Det virker veldig hyggelig, og så langt er jobben som jeg hadde trodd og håpet, sier hun.

3 fra DLA Piper

– Det er nok noen temaer som burde vært utdypet mer; det blir for mange foredrag som bare får en time, sier Lars Øverby. – Men foredragene er gode, supplerer Asbjørn Slåttå. De to arbeider sammen hos DLA Piper Norway. – Fagdagene gir en god markedsupdate, konstaterer Kristian V. Berentsen.

De tre unge kollegene synes jobben er blitt omtrent som de hadde forestilt seg da de studerte. – Jeg er veldig fornøyd, sier Slåttå. – Svært hyggelige kolleger, mener Øverby.

De liker seg godt hos DLA Piper – fra venstre advokatfullmektig Asbjørn Slåttå, advokatfullmektig Lars Øverby og advokat Kristian V. Berentsen.

– Nyttig både faglig og sosialt, mener Anniken Astrup. Hun er ansvarlig advokat hos Føyen Advokatfirma, og har god erfaring med tidligere fagdager. – Selvfølgelig er det veldig bra å være her, sier Peter Engelschiøn, som er juridisk direktør hos Avanade.

Guro Vådal er advokat, og har tittelen legal counsel hos IT-selskapet Tieto. Hun er storfornøyd med karrierevalget:

– Mye bedre enn jeg hadde regnet med. Det er kjempegøy å jobbe, sier hun, og legger ikke skjul på at studiene ikke var like spennende.

Engelschiøn trekker frem et viktig poeng på vegne av seg selv og andre in-house-advokater som ikke har de store juridiske fagmiljøene rundt seg til daglig: – Et slikt arrangement er ekstra viktig for oss, sier han, og trekker frem både den faglige oppdateringen og muligheten til å treffe kolleger.

Minglere med variert bakgrunn – fra venstre Guro Vådal (Tieto), Peter Engelschiøn (Avanade), Tina Nordstrøm (Føyen) og Anniken Astrup (Føyen).

De er mer spesialiserte enn de fleste, Hans-Thyge Solheim Hansen, Wilhelm Hohle Bjønness og Atle Melø. Hohle Bjønness har gått fra Skatteetaten til Familiens Advokat, mens Solheim Hansen og Melø arbeider hos Deloitte Norway.

– Veldig snevert; jeg arbeider kun med internasjonal personbeskatning, forteller Melø. – Studiet ble veldig overfladisk i behandlingen av hvert enkelt tema. Nå kan vi få litt dypere kjennskap til temaet, sier Solheim Hansen.

Alle tre er inne i det første året i fast jobb, og opplever overgangen fra studiene som brå. I positiv forstand. – Det er veldig nyttig å være på Fagdagene, både for å lære nye ting og få med seg den siste utviklingen, og for å møte igjen kolleger som vi kjenner fra studiene, sier Wilhelm Hohle Bjønness.

Hans-Thyge Solheim Hansen (fra venstre), Wilhelm Hohle Bjønness og Atle Melø setter pris på muligheten til å spesialisere seg.

– En bra mulighet til å få oppdatering i faget, sier Axel Mørkved Thorsdal om Fagdagene. Han arbeider hos Aker Solutions, med engelsk tittel: Head of enterprise risk. – Samtidig treffer jeg gamle studievenner og kolleger som jeg ellers ser stadig sjeldnere.

Han setter pris på muligheten til å sette sammen programposter og velge litt fra forskjellige emner.

Mørkved Thorsdal har fem år bak seg som advokat. I løpet av den tiden har han fått med seg mange kurs og samlinger, men årets fagdager var de første for hans del.

Bowring gjestet EMK-seminaret som Menneskerettighetsutvalget arrangerte under Fagdagene. Universitetsprofessoren er en av juristene i EHRAC (European Human Rights Advocacy Centre) som ble startet i 2003 for å hjelpe folk som vil ta saker til EMD, men som selv ikke hadde ressursene som skal til. EHRAC har ført en rekke saker som har snudd rettsutviklingen i enkelte land. Blant annet har de ført hele 200 saker mot Russland, mange forsvinningssaker. Av de 200 har EHRAC vunnet 50.

Restansene bare øker

Restansen i EMD er ikke bare rekordhøyt – det øker med 25 % i året. Dermed hjelper reformforslagene til EMD lite. Man har blant annet kommet med et forslag om at en enkeltdommer skal avgjøre enkelte typer saker, ikke tre dommere slik det er i dag. Det vil kutte køen med så mye som 25 %, noe som bare vil avhjelpe økningen i saksmengden.

– EMD er kraftig underfinansiert og er i ferd med å kveles i sin egen suksess. I Russland ser alle forsvarere det som sin oppgave å ta saken videre til EMD om de taper i nasjonale domstoler. Da er det ikke noe rart at presset på domstolen er stort, sa Bowring.

Hard prioritering

EMD hadde tidligere en praksis der alle sakene måtte vente like lenge på å bli behandlet. Nå prioriteres sakene etter alvorlighetsgrad, noe som gjør det umulig å vinne enkelte typer saker, påpekte Bowring og trakk frem saker rundt ”free trial” som en sakstype som ikke er prioritert og dermed var nesten umulig å vinne gjennom med nå. Saker som sendes til EMD nå, tar det 4-5 år å få svar på om de i det hele tatt når i gjennom til domsbehandling. I denne perioden kan man ikke ringe og få svar på hvor saken befinner seg i systemet. Når man får svar fra EMD, får man enten beskjed om at saken skal opp til behandling, eller at saken ikke blir tatt opp til behandling. Noen begrunnelse kommer ikke, og man kan heller ikke nå ringe EMD og be om en forklaring. Å få saken gjennom EMD-systemet kan ta så mye som 12-14 år. Det har vært diskusjoner rundt hvorvidt man skal begynne å ta gebyrer for å vurdere saker, men dette har man foreløpig gått bort fra.

Formuleringene er viktige

– Siden nåløyet er så trangt, må man skrive søksmålet slik at dommeren med en gang ser hva saken gjelder. Man må peke på bevisene og vise at man har forstått EMD-prosessen. EMD bruker standardformuleringer, og det er en fordel om dere også bruker slike standardformuleringer for å vise at dere er kjent med systemet, sa Bowring til advokatene som hadde møtt opp.

Når saken er kommet i gjennom til EMD, får staten to måneder til å svare, og saksøker får et par måneder på å svare på statens argumenter. Dermed er det bare å vente.

Sjelden med muntlig høring

– Da jeg startet med å ta saker mot EMD på 90-tallet var det mange muntlige høringer. Nå er det nesten aldri muntlige høringer. Dersom man mot formodning blir kalt inn til muntlige høringer, er det liten vits å gjenta argumenter man tidligere har forfektet. De kjenner dommerne allerede til, og som regel er utkast til dom allerede skrevet. Man får 30 minutter til å lese opp talen sin, deretter kan det hende at dommerne stiller spørsmål som du får 15 minutter på å svare på. Muntlige høringer er derfor ofte meningsløse, men man kan få dommerne til å tenke gjennom saken en gang til. Jeg vant blant annet en sak mot Russland som lå an til å bli tapt ved å vekke opp dommerne. Politiske og emosjonelle taler kan fungere bedre enn rent juridiske, men jeg mener man må holde seg til jussen, sa Bowring som ikke var særlig imponert over nivået på dommerne i EMD.

Variabel dommerkompetanse

– Det er veldig stor forskjell i kvaliteten på dommerne. Mange har ingen juridisk kompetanse i det hele tatt. Noen sitter og sover gjennom høringene. Det er nå en stor diskusjon om dommerne i EMD. Jeg mener man ikke skal kunne bli dommer i EMD før man har vært dommer i den nasjonale Høyesterett, sa Bowring.

Mens EMD tidligere i stor grad skrev ut bøter til landene, er det nå mer og mer vanlig å instruere landene til å gjøre endringer i henhold til domsavsigelsen. En del aktører mener EMD bør bli en konstitusjonell domstol. Bowring er skeptisk, for han mener det er viktig at alle 47 landene også i fremtiden er en del av EMD. Akkurat nå ser det mørkt ut. Russland diskuterer å trekke seg ut på grunn av EMDs krav om å akseptere ulike politiske partier, mens England diskuterer å trekke seg ut blant annet fordi EMD har krevet at fanger skal få stemmerett.

Forsiktig med politiske saker

–  EMD er forsiktig med å ta politisk ømtålige saker som abort og ytringsfrihet. De vil ikke provosere landene for mye. Hvert enkelt land har sine utfordringer. I EHRAC har vi møter der vi diskuterer hvilke saker vi ønsker å føre mot de ulike landene, og så leter vi etter den rette klienten. Den beste juristen til å ta saker i EMD er Nular Mole. Hun kjenner prosessen bedre enn noen andre, og hun råder alle som skal ta saker til EMD om å kun ta saker man tror 100 % på, sa Bowring som mente det likevel ikke var umulig å nå gjennom med saker mot Norge.

– Saker mot Norge har bedre sjanser enn saker mot andre land. Når en sak kommer inn fra Norge – som i utgangspunktet har et velfungerende rettssystem – så vil dommerne tenke at ”her må noe ha gått galt”. Dermed blir også sjansen for at saken prioriteres større, enn for eksempel når det dukker opp en sak mot Tyrkia. Det er viktig å fortsatt fremme saker, særlig fra land som ikke har så stort antall som f.eks Norge, sa Bowring og svarte på konkrete spørsmål fra salen. En advokat hadde en sak inne som var tatt opp til behandling, og ventet på at saken skulle avgjøres. Han lurte på om han uoppfordret burde informere EMD om utviklingen i saken.

– EMD skal avgjøre saken slik den står på det tidspunktet den behandles. Det er viktig å sende inn all informasjon om utviklingen i saken. Så lenge de ikke meddeler at saken er avgjort, vil alle nye dokumenter legges i mappen. Ikke gi opp, sa Bowring oppmuntrende.  

Hun er første kvinne som er blitt managing partner i ett av de store advokatfirmaene. Men Susanne Munch Thore håper at partnerne har valgt en person; ikke en mann eller en kvinne.

– Men når først valget er gjort – hvis man tolker det som et tegn på at kvinner kan, så synes jeg det er positivt. I den grad jeg kan være en rollemodell for unge kvinner som ønsker å satse på advokatmarkedet, er det bra, sier hun.

Mennesker

Hun vender stadig tilbake til menneskene når hun skal snakke om seg selv og om firmaet. Individene, kompetansen, rekrutteringen, humankapitalen. – Jeg trives med å være sammen med mennesker. Jeg er genuint opptatt av mennesker, sier Susanne Munch Thore. Det at hun er bergenser, er ingen ulempe for gleden over å kommunisere med andre mennesker.

Hun har vært partner i Wikborg Rein siden 1993. Nå er hun valgt til managing partner for en toårsperiode. Akkurat den posten har ikke stått på noen karriereplan. – Det er ikke noe man bestemmer seg for; det er noe man blir nominert til, som hun sier det selv.

Thore varsler ikke noen revolusjonerende endringer i Wikborg Rein. – Vi har en firmastrategi. Det blir ikke dramatiske endringer fra den ene managing partneren til den andre, og strategien har jeg vært med på å legge selv som partner. Men det handler om at vi er og skal være Norges mest internasjonale advokatfirma, sier hun.

Rekruttering

Samtidig vil hun gjerne bruke tid og krefter på den utfordringen som hele bransjen har: Rekruttering og utvikling av gode medarbeidere.

– Så lenge jeg har vært her, har jeg jobbet med rekruttering og utvikling av advokatfullmektiger. Det er naturlig for meg å fokusere ekstra på det. Det er en utfordring at det er færre studenter som uteksamineres fra universitetet, og det vil alltid være viktig å få tak i dem som for oss er de beste. Den utfordringen er ikke spesiell for oss, men det er noe jeg er veldig fokusert på, sier hun.

– I et advokatfirma er det utelukkende humankapital det dreier seg om. Det sier seg selv at det er viktig å ha fokus på ett sted, og det er på individene, sier Susanne Munch Thore.

Hun leder et firma som satser på egen forretningsadvokatskole for de nyansatte medarbeiderne. – På studiet lærer du teoretisk juss, men i veldig begrenset grad det du trenger som forretningsadvokat. For oss er det viktig å kunne gjøre en jurist til en advokat.

Det store temaet i tiden som kommer, blir å rekruttere og beholde de beste, og å legge arbeidet til rette slik at de som ansettes, trives i jobben. – Med den store utenlandsvirksomheten vår er vi også avhengige av at enkelte av de ansatte er interessert i å reise ut og tilbringe tid i utlandet. Klarer vi å motivere og legge til rette for det, spør hun.

Ung utfordring

Susanne Munch Thore tar over i en tid da arbeidsbetingelser, motivasjoner og regelpraktisering er helt andre enn den gangen hun selv var fersk advokatfullmektig. Etter Arbeidstilsynets påpekninger av arbeidstidsbestemmelser for advokatfullmektiger og yngre advokater, har det vært nødvendig å tenke på en annen måte når det gjelder arbeid og fritid.

– Vi trodde at loven ga oss den fleksibiliteten vi trengte. Så fikk vi noen pålegg og tilpasset oss, og nå har vi rutiner som gjør at vi er tilpasset, sier hun.

Den nye situasjonen er enklere for et stort firma som Wikborg Rein enn for mange mindre, mener Susanne Munch Thore. – Vi i større firmaer har større mulighet til å få til slike tilpasninger, og vi har rutiner for å følge opp.

Søker ut

Per M. Ristvedt gikk av som managing partner for å overta ledelsen av Wikborg Reins kontor i Singapore, og nettopp den store satsingen på internasjonal virksomhet kommer til å være et viktig tema også for etterfølgeren.

– Om vi kommer til å ha en relativt sett større del av virksomheten i utlandet? Kanskje; jeg kan ikke utelukke det. Vi har som strategi at vi fortsatt skal være internasjonale. Vi speiler norsk økonomi: Vi har et internasjonalt næringsliv, og Wikborg Rein er blant dem som har tatt skrittet fullt ut sammen med klientene. Hvis det er der veksten er, så følger vi med på det. Samtidig er det ikke noen absolutt målsetting å bli relativt mindre i Norge, sier hun.

På kontorene i utlandet har firmaet en kombinasjon av norske, lokale og internasjonale ansatte. Totalt har Wikborg Rein ansatte fra 23 land. Men også i Oslo er staben internasjonal. Det inspirerer kollegene, og det kan også friste noen til å ta sikte på en utenlandsjobb.

– Jussen i seg selv er nasjonal. Men for de juristene som ønsker å jobbe globalisert, er vi ofte førstevalget. Alternativet blir ofte å komme seg inn i de mer utenriksrelaterte delene av det offentlige, eller i noen av de store internasjonale bedriftene.

Hjemme i Norge har ikke firmaet noen umiddelbare planer om å vri virksomheten i den ene eller den andre retningen. Fast eiendom, energi, bank, finans, it, telekom og shipping kommer fremdeles til å være sentrale arbeidsfelt.

– Vi kan si det så enkelt som at vår virksomhet speiler aktiviteten i norsk næringsliv, samtidig som vi også har noen offentlige klienter, sier sjefen.

Åpen kultur

Når hun blir bedt om å karakterisere firmakulturen, er «åpen» det første ordet Susanne Munch Thore kommer opp med.

– Det er litt som følge av at vi er så internasjonale. Kulturen er åpen og endringsvillig. Vi har en tilpasningsdyktig organisasjon, og de aller fleste som jobber her, har en åpen innstilling til de utfordringene de blir stilt overfor. Det ligger litt i hverdagen vår.

Samtidig er hun ikke opptatt av at Wikborg Rein på død og liv skal skille seg fra de andre advokatfirmaene:

– Man skal ikke skille seg ut bare for å skille seg ut. Man må basere seg på å være den organisasjonen man ønsker å være og å bli god på det man ønsker å bli god på, sier hun.

Engasjement

Hva skulle hun selv gjerne bli spurt om av en journalist?

– Hva som er spennende med å være advokat, kanskje? Det er en veldig engasjerende jobb. Man må ha engasjement. Samtidig er det en jobb med mange dimensjoner. Teoretiske problemstillinger, praktiske løsninger, interaksjon med mennesker, å ære med på det som skjer i næringslivet. Og jo eldre du blir, jo mer ser du alle dimensjonene, sier Susanne Munch Thore.

Hun er ikke et øyeblikk i tvil om at hun ville valgt akkurat det samme i dag. Men i virkeligheten snublet hun inn i jussen, som hun sier det selv. Egentlig skulle hun studere medisin.

– Men så jobbet jeg på et sykehus, og det var det, konstaterer hun.

Om det ble for mye blod? Nei – eller kanskje. – Jeg fikk bare ikke det kicket av å være på sykehus. Men det aspektet at du er med på å hjelpe mennesker, er det samme. Det er veldig spennende. Og da jeg begynte på juss, var det ut fra et samfunnsperspektiv, sier Susanne Munch Thore.

Den russiske jenta var bare seks måneder da hun kom til landet, og har vært her siden. Delvis som asylsøker, delvis på grunn av berobarnprosjektet og delvis ulovlig. Spissøy anførte at ulovlig opphold ikke skal veie mer enn barns beste, at barn ikke kan lastes for foreldrenes valg og at ulovlig oppholdstid ikke knytter seg til barnas valg. Vurderingen av barnets beste er en normativ og ikke en faktisk vurdering, og dermed en del av skjønnet. Ingen enkel sak for fullmektigen i Deloitte, som også argumenterte grundig rundt sikkerhetssituasjonen i det området av Russland jenta kom fra.

Opphevet UNEs beslutning

”Une har konkludert med at A (jenta red.anm) har en særlig tilknytning til Norge. Retten antar at de motstående hensynene må være noe sterkere enn dersom slik tilknytning ikke er konstatert. Sett hen til dette, vurderer retten det slik at det at et relevant moment i forhold til retursituasjonen for barnet ikke er vurdert, taler for at det kan være grunn til å anta at feilen kan ha øvet innflytelse på resultatet. Situasjonen i Kabardino-Balkaria har endret seg vesentlig, uten at dette er vurdert av nemnda. Retten har etter dette kommet til at det at forholdene/sikkerhetssituasjonen i Kabardino-Balkaria ikke er vurdert i Unes beslutninger er så vidt vesentlig at det kan ha øvet innflytelse på beslutningene om ikke å omgjøre vedtaket om avslag på asyl på humanitært grunnlag. Retten finner etter dette at feilen medfører ugyldighet. Slik saken er belyst for retten er det nærliggende at dette kun gjelder de to siste beslutningene fra 2010. Julie Wilhelmsen fra NUPI og landrådgiver Mageli fra Landinfo forklarte imidlertid at sikkerhetssituasjonen i Kabardino-Balkaria hadde utviklet seg i negativ retning fra 2005 og frem til i dag, med en vesentlig forverring det siste året. Idet dette ikke er kommentert i noen av beslutningene, finner retten at ugyldighet må konstateres for alle fire vedtak. Retten finner etter dette ikke grunn til å vurdere om hvorvidt B (foreldrene red. anm) har brukt barna for å få opphold i Norge, eller spørsmålet om fremskaffelse av ID-dokumenter” heter det i dommen som nok vil skape presedens i liknende saker som utlendingsmyndighetene vil behandle fremover.  Familien ikke har fått opphold enda, men at UNE beslutninger er opphevet. UNE skal fremdeles foreta en ny behandling av saken og fatte et nytt vedtak i saken.

 – Dette var en veldig spennende sak å vinne. Jeg meldte meg selv da sjansen kom, fordi jeg som fullmektig trenger å føre saker for retten for å få bevilling. Jeg var overrasket over at det var så ressurskrevende. Dette er et fagområde som jeg normalt ikke jobber med, så det var mye å sette seg inn i. Det var vanskelige skjæringspunkt mellom forvaltningens frie skjønn, lovverket og hva politikerne hadde ment da de vedtok reglene, sier Synne Elisabeth Spissøy som godt kunne tenke seg å føre flere saker for prosedyregruppen om hun ble spurt.

Mange saker trekkes 

Aksjons- og prosedyregruppen har fått rettskraftig eller endelig medhold i 18 saker og tapt 7.

11 av disse er vedtak om omgjøring etter at UNE ble stevnet for retten. Søksmålene har da blitt trukket fra domstolen. Prosedyregruppen har totalt besluttet å overføre 46 saker til domstolsprøving, hvorav det foreløpig er resultater i 29 saker, hvorav rettskraftig resultat i 25.

Det forberedes søksmål i en rekke saker. I tillegg til forberedende prosedyrevirksomhet har gruppen etablert en kunnskapsbase til hjelp for advokater som tar saker innenfor utlendingsretten. Etter henvendelse med en viss spesifikasjon av saksforholdet, kan gruppen foreta søk i sentrale og perifere rettskildebaser for å hjelpe advokaten med gode argumenter i saken. Inntektene fra søketjenesten finansierer videre drift av prosedyregruppen.

Advokatfirmaene Schjødt, Hjort, Wiersholm, Wikborg Rein, Thommesen, BA-HR, Ernst & Young, Steenstrup Stordrange, Simonsen, DeLoitte, Selmer, Arntzen de Besche, Eckhoff, Fosmark & Co, Reiss-Andersen & Co, ProLegal, Stabell & Co, Hestenes & Dramer er blant de som har fått overført saker til seg for videre prosedyre i domstolen, i tillegg til flere frittstående advokater. 

Oslo Kongressenter, eller Folkets Hus som det heter på folkemunne, er det eneste lokalet i Oslo som er stort nok til å huse alle aktivitetene som utgjør Advokatenes Fagdager. Lokalene fungerer også perfekt med små møterom for kurs med få deltakere, middels store rom for Representantskap og Disiplinærutvalg, og en stor sal til Arbeidsrettskurset som alltid trekker flere hundre deltakere. I pausen samles alle til mingling og kaffe i den enorme foajeen. Det satt utstillerne svært stor pris på.

– Dette er fullbooket nesten hele året, av landsmøter, kongresser og store møter. For å sikre at vi får fagdagene under ett tak i de neste årene har vi booket disse lokalene til 2016, sier Anne-Mari Hernes i Hotellmegleren.

– Dette stedet er ikke bare det eneste i Oslo sentrum som er stort nok. Dette er også det stedet som fungerer best. De er knallgode på slike store arrangementer. Da vi planla fagdagene trodde jeg nesten at man hadde planlagt kursene etter salene. Mange av kursene er akkurat fulle, så det passer perfekt. Da får det heller være at det blir kø under registreringen, sier Hernes.

De siste ti minuttene før fagdagene startet gikk køen av registreringsivrige advokater helt til utgangsdøra på Folkets hus. Neste år skal antallet bak registreringsskranken dobles, slik at også de som ankommer ti minutter før kursstart får registrert seg i tide.  

Advokatforeningen hadde bedt økokrimsjef Trond Schea og advokat Mette Yvonne Larsen innlede over stikkordene:

- Økende grad av identifikasjon med klient. Hvem har skylden?

- Utøver vi advokatrollen i samsvar med samfunnets interesser?

Trond Schea åpnet sitt innlegg med å insistere på at han er opptatt av rettssikkerhet til lett humring i salen.  – Advokatforeningen kunne i sitt innlegg i DN (om Furuholmendommen) gjort det mer kledelig ved å drøfte advokatens mulighet for å stille klienten noen spørsmål. Når man oppfatter det som 80 prosent sannsynlig at pengene stammer fra straffbare forhold, kunne man løftet frem muligheten for at advokaten fikk avklaringer fra klienten på de siste 20 prosentene, sa Schea. Han trakk frem Per Egil Hegges bekymring for manglende etikkundervisning i jussutdanningen og hans bekymring for at straffedømte advokater får fortsette i norske rettssaler. – Jeg skulle gjerne sett Advokatforeningens reaksjon på dette, sa han. 

Fokus på transparens i økonomiske saker

– Vi har hatt noen år med øket fokus på transparens i økonomiske forhold, samfunnet er opptatt av at det er viktig å holde orden på økonomi. I denne konteksten er det bra at taushetsplikten er under press, sa Schea. – Advokatforeningen vil hindre uthuling av taushetsplikten, men det er ikke lenger slik at advokaten defineres på samme måte som presten, en hjelper for hudløse borgere. Nå er det snakk om å hjelpe store internasjonale konsern, og da krakelerer bildet av advokaten på linje med presten. Dette er rådgivning som ikke behøver advokat, men kunne vært gitt av en revisor, påpekte Schea.

Pengefokus svekker omdømmet

Schea trakk frem den siste tidens medieoppslag om advokater som gjør kriminelle handlinger. – Det er mange flere enn de som kommer frem i avisene. De aller fleste advokater er skikkelige og ordentlige, men de som ikke er det bidrar til å svekke advokatbransjens omdømme. Industrialisering av bransjen på den ene siden og øket fokus på penger og økonomi bidrar også til å svekke omdømmet. Vi må motarbeide det ensidig fokus på inntjeningen. Den representerer en dobbelhet som er vanskelig å forstå for meg: advokatens uavhengighet og samfunnsinteressen – mot lakeiene for pengeinteresser, skjøge og madonna.

Økende identifisering

Schea mente at advokater i økende grad identifiserer seg med klienten. – Distansen blir for liten. Advokaten kommer for tett på og mister uavhengigheten og integriteten. Kommer man så langt og nært, er man i en sone der det er lett å gå problematisk langt i å forsvare klienten.

Når kommer man så nært de store ressurssterke taleføre klientene er det fare på ferde, sa Schea.  Han nevnte eksempler på langvarige straffesaker der klient og forsvarer bor på samme hotell med et slags samliv døgnet rundt i flere måneder. – Det blir en voldsom nærhet som nesten kan sammenlignes med det man opplever i det militære, sa Schea.

Advokaters opptreden i media bidrar til identifiseringen. ”Min klient er uskyldig. Aktor skal steike i sitt eget fett. Aktor lyver. Aktor fører retten bak lyset.” Det var mediesitater Schea trakk frem som problematiske.

– Jeg prøver å skjønne hvordan disse advokatene tenker i slike situasjoner, sa Schea. – Alt er lov, bare det finnes et fikenblad av en begrunnelse så fremføres den høyrøstet i et støyende informasjonssamfunn, sa Schea. – De sier de slåss for rettssikkerhet, og bruker det som begrunnelse og etterrasjonalisering av rare utsagn. Vi får høre at Økokrim fører et korstog mot advokater som bare gjør jobben sin. Men kriminaliteten utvikler seg i organiserte miljøer, det er mye penger i omløp. Da er det ikke så rart at vi som interesserer oss for kriminalitetsbekjempelse, også ser på rådgiversiden og på de advokatene som gir råd. Her er det noen som svikter i forhold til advokatetikken, sa Schea.

Nysgjerrig, modig og frimodig

Mette Yvonne Larsen tok i sitt innlegg utgangspunkt i at advokater må være nysgjerrig og modige, frimodige og med lyst til å snakke når andre tier. – Hvis man ikke er nysgjerrig og modig, kan det blir tungt, sa hun.

– Vi skal gi råd om rett og riktig og hva som er galt. Hvem sin skyld er det da at vi blir identifisert med klienten? Ansvaret må deles på flere, men advokatene har hovedansvaret, sa Larsen. – Det er ikke greit å ta med klienten på hytta eller hjem etter løslatelse, omgivelsene reagerer på det. Når noen løslates, så står media utenfor. Hvem kommer den løslatte sammen med? Ikke kona, men forsvareren. Da blir man lettere identifisert med klienten. Har man faste grupperinger av klienter, er det fare for identifikasjon, sa Larsen. – Vi kan lett bli medierådgivere, det er farlig og vi kan bli mikrofonstativ ved bare å mene det samme som klienten, og bare forfekte klientens standpunkt.

Lovgiver uthuler rollene

Larsen understreket at også lovgiver har et ansvar for identifikasjonen mellom advokat og klient. I meklingsinstituttet, blir alle satt ut av sine roller, dommer er ikke dommer, men mekler, advokatene er rådgivere, eksperter er tilretteleggere. Da blir det en glidende overgang mot andre roller. Også i barnefordelingssaker endres advokatrollen. I den nye barneloven forutsettes det at advokaten ikke bare ta ansvar for egen klients interesser, men også for barnets beste.  

Grådighetskulturen har tatt helt av

Mette Yvonne Larsen uttrykte to hovedbekymringer for advokatrollen og utviklingen fremover: – Grådighetskulturen har tatt helt av. Jeg er ikke enig i noen form for salærkamp og salærdebatt. Det er en fordekt lønnskamp, det handler om å få bedre lønn. Vi må ikke skyve klienten foran oss, det er uetisk å si at det ikke går an å yte god rettshjelp på de salærene vi har. Jeg skjønner ikke at noen av dere tror dere fortjener 2000 – 3000 kr timen! Er dere verd det, spurte Larsen og så seg rundt i salen.

Debatten er et sunnhetstegn

– Mange er opptatt av at advokater gjør noe galt, sa Larsen. – Vi som advokater forsvarer politimenn som gjør noe galt, og leger og psykiatere som gjør noe galt. Men hvorfor er folk så opptatt av advokatene? Man elsker å hate advokater særlig påtalemyndigheten. Vi vil ikke ha verken korstog mot advokater eller klamme omfavnelser. Vi vil ha ryddighet, fremholdt Larsen, og avsluttet sitt innlegg med: Det hender politifolk gjør feil og snakker usant, det hender at advokater også gjør det. Vi må fortsette å være modige og frimodige, advokatrollen utvikler seg, og det er et sunnhetstegn med debatten her i dag, sa mette Yvonne Larsen.

Modig om salærsatsen

Berit Reiss-Andersen kommenterte Mette Yvonne Larsens innlegg med et smil: – Du er jammen i overkant modig om salærsatsen!

Arild Dyngeland fra Hordaland og Sogn og Fjordane krets lurte på om Høyesterettsdommen mot Furuholmen og Berg vil endre advokaters praksis i å vurdere kravets godhet.

Erling Lind fra Oslo krets understreket at advokatrollen er i endring, siden alt annet forandrer seg. - Antall advokater er tredoblet siden jeg fikk bevilling. Det er større konkurranse, større press på marginalene, større mangfold og ikke minst større fokus på de råtne eplene. Samfunnet får fokus på materielle verdier, sa Lind. Det er ikke advokatene isolert sett som er blitt grådige. Hele samfunnet er grådig og advokatene følger etter, sa Lind.

Han fortsatte med å påpeke at saksbehandlingen nå foregår i det offentlige rom. Det nytter ikke å være stille. Identifikasjonen øker når klient og advokat fremtrer sammen.

– Advokatrollene er oppdelt. Forretningsadvokater er ikke lenger i retten. Det er også en del av den moderne advokatrollen. Dette stiller verdiene på prøve, kjerneverdiene som er viktige for alle advokater. Vi slåss ikke mot kjerneverdiene, men mot ytterpunktene, sa Lind.

Grethe Gullhaug fra Hordaland og Sogn og Fjordane krets var klar på at når noen advokater gjør feil, rammer det også andre advokater. Advokatforeningen kan ikke ha alle som medlemmer. Da er det ikke lenger et kvalitetsstempel. Advokatforeningen skal ikke ha full dekning. Det er ikke sikkert at vi skal ha 99 % av de yngre heller, sa hun.

Øvrige saker på representantskapet:

Lederens redegjørelse

Berit Reiss-Andersen orienterte om Advokatforeningens virksomhet deriblant sammensetningen av medlemsmassen og hvordan inkludere de yngre advokatene. Håndsopprekningen viste at representantskapet i alle fall ikke var noe gamlehjem.

Når det gjaldt spørsmålet om advokatlov, påpekte Reiss-Andersen at det allerede ligger et forslag i Justisdepartementet om en advokatlov, men at departementet ikke har foretatt seg noe med dette. Behovet for advokatlov har imidlertid blitt mer åpenbart, både som følge av press mot taushetsplikten, og ikke minst som følge av den senere tids medieoppslag om dårlig advokatadferd. En advokatlov er viktig for å synliggjøre at advokatbransjen er en sentral del av justissektoren, for å lovfeste advokatenes kjerneverdier, herunder taushetsplikt som er fragmentarisk regulert, sa hun. – Kravet til advokaters uavhengighet har også en side til at profesjonen bør være selvregulerende og at disiplinærsystemet må være underlagt Advokatforeningen slik som det er i de fleste andre land det er naturlig å sammenligne seg med, sa Reiss-Andersen.

Hun orienterte også om eksklusjonen av advokatene Furuholmen og Berg. – Også der hvor det ikke blir tap av bevilling, må foreningen likevel kunne vurdere om vedkommende advokat oppfyller de kvalitetskrav som det er naturlig å stille til foreningens medlemmer.

I den etterfølgende debatt ble det fremhevet at det hadde vært en god prosess når det gjaldt eksklusjonssakene. Denne var godt dekket i Advokatbladet og dette ga legitimitet til beslutningene.

Foreningens regnskap for 2010

Representantskapet vedtok årsregnskapet for 2010. Hovedstyrets beretning for 2010 og revisjonsberetningen ble tatt til orientering.

Yngre medlemmer i Advokatforeningen

Generalsekretæren redegjorde for rapporten fra Yngre advokaters arbeidsutvalg. En sentral problemstilling er hvordan ”yngre advokat” skal defineres. Hun viste til at 2785 medlemmer er under 40 år og utvalget behandler spørsmålet er hvordan disse skal integreres i kretsstyrer, hovedstyre og representantskap. Hun fremhevet at det ikke er lagt opp til å behandle konkrete vedtektsendringer på dette møtet, men at vedtektsendringer kan fremlegges til representantskapet i 2012.

I den etterfølgende debatt ble det fremhevet at opprettelsen av Yngre advokater i Oslo har vært viktig for kretsen. Yngre advokater har fast styrerepresentasjon og har igangsatt mange og populære medlemstilbud til de yngre medlemmene både av faglig og sosial karakter. Dette er aktiviteter som gjerne kan kopieres av andre kretser.

Det ble videre fremhevet at debatten om advokatfullmektigers arbeidstid har skapt en del negative oppfatninger av Advokatforeningen blant de yngre advokatene. 

Representantskapet understreker betydningen av økt representasjon av og økt engasjement blant yngre medlemmer i Advokatforeningen, og slutter seg til intensjonene bak arbeidsgruppens foreslåtte tiltak.

Hovedstyret arbeider videre med de konkrete forslagene, herunder forslag til vedtektsendringer. Kretsene oppfordres til å vurdere oppretting av yngre utvalg i sine kretser.

Kretsenes regnskaper

Kretsene er ikke er egne organisatoriske enheter selv om de fastsetter egen kretskontingent og forvalter egne midler. Foreningens revisor har derfor påpekt at kretsenes regnskap må innarbeides i foreningens regnskap. Dette krever standardisering av rapporteringen og at informasjonen er enhetlig og fullstendig. Foreningen vil derfor tilby kretsene bistand fra et eksternt regnskapsbyrå for å gjøre dette, og vil vurdere å yte økonomisk bidrag til de minste kretsene for de tjenester som regnskapsbyrået skal bidra med. Ordningen vil bli iverksatt fra og med regnskapsåret 2011. Kretsene som har eget organisasjonsnummer bes om å registrere seg under Advokatforeningens organisasjonsnummer.

Suppleringsvalg av nytt hovedstyremedlem

Valgkomiteens leder Anders Ryssdal, redegjorde for valgkomiteens forslag. Bakgrunnen for forslaget er at hovedstyremedlem Per M. Ristvedt flytter til utlandet og derfor må erstattes. Ryssdal fremhevet at han ikke hadde deltatt i valgkomiteens behandling i og med at den foreslåtte kandidat Erling Lind er partner i samme advokatfirma som han selv. Erling Lind oppnevnes som nytt medlem av hovedstyret for en periode på ett år. Olav Heldal oppnevnes som nytt medlem av hovedstyrets arbeidsutvalg for en periode på ett år.

Lederen av Advokatforeningens rettssikkerhetsutvalg, Arild Humlen, understreket dette ved åpningen av utvalgets konferanse i Oslo, Rettssikkerhetstiåret – rettsutvikling og rettssikkerhet siden tusenårsskiftet.

                Professor Byron Lichstein ved University of Wisconsin Law School belyste hva som har gått galt når uskyldige blir dømt.  Utgangspunkt var funn som er gjort i forbindelse med Wisconsin Innocence Project.

                En gjennomgang av saker i perioden tilbake til 1989 var det 267 saker der uskyldige var blitt dømt, men senere frikjent etter DNA-prøver. Alle sakene dreide seg om meget alvorlige forbrytelser, drap eller voldtekt. I 17 av tilfellene satt uskyldig og ventet på fullbyrdelse av dødsdom. Gjennomsnittstiden de uskyldig dømte hadde sittet i fengsel, var 13 år. Én hadde sittet 28 år i fengsel før DNA-prøve avslørte den riktige gjerningsmannen.

Sjokkerende feilrate

Lichstein pekte på at feilraten ved domsavsigelser i grove kriminalsaker er sjokkerende høy. En studie gjennomført i Virginia viser en feilrate på 6 prosent, mens en empirisk analyse som er gjennomført i USA, indikerer at den ligger på 3-3,5 prosent.

                I de 267 sakene fra Wisconsin der uskyldige er blitt dømt til lange fengselstraffer eller dødsstraff, har det vist seg at øyenvitnefeil har ført til feil avgjørelse i skyldspørsmålet i 79 prosent av sakene. I 60 prosent av sakene har det vært feil ved tekniske bevis, mens falsk tilståelse var utslagsgivende i rundt 20 prosent av tilfellene.

                - I alle sakene var det utvist tunnelsyn under etterforskningen, sa Lichstein, som understreket at øyenvitneforklaringer har høy troverdighet i juryene.

Nye dimensjoner

Rettssikkerhetsutvalget hadde invitert en rekke sentrale foredragsholdere til å belyse rettssikkerhetsutviklingen.

                Hans Petter Graver, professor ved Institutt for privatrett og dekan ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo, understreket at rettssikkerhetsbegrepet har fått stadig nye dimensjoner, der menneskerettigheter, grunnleggende rettsprinsipper samt individets integritet og verdighet er blitt viktige elementer.

                - I dag er rettssikkerhet forankret også utenfor lovgivningen, sa Graver og pekte på moralnormer, internasjonale institusjoner, fornuft og begrunnbarhet samt god dømmekraft. Rettssikkerhet ligger i hjertet og bevisstheten hos alle, ikke bare i lovgivning og domsbegrunnelser.

                Høyesterettsjustitiarius Tore Schei poengterte at klare sider ved den nye tvisteloven skal sikre rettssikkerheten for partene. Han mente at når proporsjonalitet er sikret, er hensynet til rettssikkerheten ivaretatt selv om man senker domstolterskelen gjennom småkravsprosessen.

                Schei understreket at han har fått klare tilbakemeldinger på at saksforberedelsene er mye bedre etter den nye tvistelovens bestemmelse om saksforberedende møte.

Dyrt å sikre sin rett

Sivilombudsmann Arne Fiflet pekte på at det svært ofte er et spenningsforhold mellom ordlyden i bestemmelser, gjennomføring og innbyggernes forventninger. Dette gjelder blant annet innenfor sosiale tjenester og skoletilbudet. Samtidig står rettighetstenkningen sterkt.

                Han mente det er blitt for dyrt å sikre sin rett ved å måtte få advokathjelp. Fri rettshjelp er viktig, men det spørs om ordningen er tilstrekkelig til at innbyggerne får den rettshjelp de har krav på.

                Fiflet poengterte at momsen på advokattjenester har medvirket til å fordyre nødvendig bistand. Han har flere ganger tatt opp denne problemstillingen med Finansdepartementet og bedt om man må se på unntaksordninger.

Dramatisk forskyvning

- Det er nødvendig å evaluere utviklingen av stadig nye inngrepsregimer. Retten til ikke å bli utsatt for unødige statlige inngrep er en meget viktig del av rettssikkerheten, fastslo tidligere høysterettsdommer Ketil Lund, som er styreleder for ICJ-Norge.

                Han understreket at i løpet av det siste tiåret er skjedd en dramatisk forskyvning av balansen mellom personvernet og kriminalitetsbekjempelsen i personvernets disfavør.

                Lund beklaget sterkt at Metodekontrollutvalget ikke fikk innsyn i enkeltsaker for å evaluere utviklingen i metodebruken, fordi Justisdepartementet ikke ville medvirke til å oppheve taushetsplikten.

                - Det er synd at utvalget ikke insisterte sterkt nok. Kanskje burde det ha truet med å trekke seg, sa Lund. Han mente at det er avgjørende å få se på enkeltsaker for å kunne evaluere metodebruken. Rettssikkerhetsmessig er det behov for å evaluere politiets metoder.

                Lund påpekte på at datalagringsdirektivet representerer et nytt inngrepsregime.

                - Antagelig er dette bare begynnelsen på denne typen inngrep. Norge risikerer å bli en vinglete jolle i de repressive EU-landenes kjølvann, sa han.

Kritisk tenkning

Advokatforeningens leder, Berit Reiss-Andersen, oppsummerte konferansen med å understreke viktigheten av kritisk tenkning og kritiske spørsmål.

                - Det er ikke bare i USA det gjøres feil. Det skjer også hos oss, sa hun og poengterte at særlig advokater har et ansvar for å være en motvekt mot en stadig mer tøff og skjerpet retorikk som forsvar for økt kontroll.

                Direktør Nils A. Butenschøn ved Norsk senter for menneskerettigheter sa det siste tiåret på mange måter har vært dårlig for menneskerettighetene. Det er imidlertid positivt at det er en mer informert debatt enn for ti år siden.

                Han understreket nødvendigheten av kontroll med maktmonopol og mente at når det gjelder vurdering av metoder, er det fire kriterier som må oppfylles; de må være moralsk forsvarlige, være politisk legitime, være juridisk gangbare og være effektive praktisk. Med andre ord – det nytter ikke bare at de er effektive.

                Rettssikkerhetskonferansen, som markerte åpningen av Advokatforeningens fagdager, var meget godt besøkt.

En torsdag ettermiddag utenfor Indeksbygget på Solli Plass i Oslo: Et tyvetall ansatte i Advokatfirmaet Ræder har fått på seg treningstøy og løpesko. Anført av VM-dronningen Marit Bjørgen løper de i retning Slottsparken.

            - Vi starter med 15 minutter oppvarming. Deretter kjører vi intervalltrening, forteller Knut Leo Abrahamsen småløpende etter de andre.

Treningsglede

Den tidligere kombinertløperen driver firmaet Gymtimen AS sammen med blant andre Fred Børre Lundberg, som er Marit Bjørgens samboer. Ideen er å skape treningsglede rundt om på norske arbeidsplasser. Det har de klart til gangs i advokatfirmaet Ræder.

            - Treningen har utvilsomt medført økt entusiasme i firmaet. I tillegg mener bedriftslegen å ha målt at treningen har gitt seg utslag i bedre helse hos de ansatte, sier daglig leder Arve Line i advokatfirmaet Ræder.

Stillesittende yrke

Advokatyrket kan innebære lange perioder med stillesittende arbeid, og i 2008 ønsket Ræder at flest mulig av de ansatte skulle komme seg mer i bevegelse. De landet på opplegget til Gymtimen – et lavterskeltilbud som passer for alle. I dag deltar nesten 90 prosent av advokatfirmaets 70 ansatte i treningsopplegget.

            - Det er blitt en kjempesuksess. Når de ansatte er tilbake fra sommerferie, er de nesten mer opptatt av å fortelle om hvor mye de har fått trent enn hvor de har tilbrakt ferien, smiler Line.

Interne konkurranser

I treningsopplegget er det også lagt inn en intern konkurranse hvor de ansatte blir delt inn i grupper og målt opp mot hverandre. Det kan for eksempel være partnerne mot de ansatte eller de ulike faggruppene seg i mellom.

            - I disse konkurransene samler vi poeng basert på nedlagt innsats. Eksempelvis får man ett poeng hvis man har gått mer enn 10.000 skritt eller har trimmet mer enn 40 minutter i løpet av en dag, forteller han.

Blir premiert

Den gruppen som får flest poeng i løpet av en periode, blir premiert. Premiene er knyttet opp til trening, for eksempel gavekort på en sportsbutikk.

            - Vi har også en målsetting på firmanivå hvor vi etter et visst antall poeng arrangerer en firmatur med innlagte aktiviteter. Vi har blant annet vært på tur til Østerrike. En annen gang dro vi på fjelltur i Norge, sier han.

Bruker skritteller

De ansatte velger selv hvordan de vil trimme. Alle har fått utdelt skritteller, og disse brukes flittig. Ifølge Line er det noen som går av én T-banestasjon for tidlig for å komme over de 10.000 daglige skrittene. Andre velger å ta en ekstra spasertur på kveldstid.

            - Vi har også hatt teoritimer med fokus på treningsplanlegging og kosthold. I tillegg har vi hatt kurs i skiteknikk, sier han.

            Hver torsdag klokken 16.30 er det trening i Slottsparken. Der kan det være både styrketrening og løping. Når Advokatbladet henger med, er det intervalltrening som gjelder.

            - Intervalltrening gir veldig gode resultater. Det er ikke nødvendig å løpe heller, man kan oppnå store forbedringer ved hurtig gange, sier Knut Leo Abrahamsen etter økten i Slottsparken.

Etikkeksperten konstaterer at det er flere måter å nærme seg etikk generelt og juristers etikk spesielt på:

– Den ene måten er som generell etikk som gjelder alle mennesker: at det er visse allmenne anstendighetsnormer som gjelder uansett hvilken virksomhet og hvilket yrke man driver. Noen yrker kan tenkes å fjerne seg fra denne etikken – for eksempel er det galt å ta liv, men er man plutselig soldat, kan det være riktig å gjøre det, sier han.

For advokaters del peker han i den sammenhengen på at man kan komme til å gjøre noe som strider mot denne allmennmoralen fordi man har fått som rolle å representere en kriminell part i en sak: – Da vil noen lure på om du lyver for å beskytte denne parten. Hvis du vet at vedkommende er skyldig eller kjenner til informasjon som du sier at du ikke kjenner til, vil mange naturlig nok reagere. Der hvor yrkesetikken møter allmennetikken, er allmennetikken faktisk viktig.

Man skal være bevisst når man på grunn av yrkesforpliktelsene sine gjør ting som er i strid med allmennetikken.

Som soldateksemplet viser, kan det være legitimt i noen spesielle tilfeller, men man skal være veldig bevisst, sier Henrik Syse.

Rettferdighet

– En annen måte å forstå etikk på, er fra innsiden; fra yrket selv – at yrket har sine egne idealer og sin egen etikk. Hva slags kvaliteter trenger du å ha for å utføre dette yrket? Forskere skal være ærlige og etterrettelige, sykepleiere omsorgsfulle, og slik kan du gå yrke etter yrke. Da blir spørsmålet hva slags kvaliteter en jurist skal ha.

Syse trekker trådene tilbake til utgangspunktet for det filosofene kaller dydsetikk: Aristoteles, Platon og Sokrates, som fastslår at rettferdighet skal prege den typen virksomhet som har å gjøre med lov og overholdelse av loven.

– Rettferdighet er den styrende dyd. Vi har et ønske om at mennesker skal behandles rettferdig og på skikkelig vis. Det er et uavhengighetsideal knyttet til dette, også. Fru Justitia, som er utstyrt med bind for øynene, skal ikke ta personlige hensyn, men ta hensyn til hva som er rettferdig, og så langt det er mulig oppføre seg på en måte som er forutsigbar, skikkelig og etterrettelig, sier Syse.

– Da må juristene spørre seg hva det er som på urettmessig vis kan utfordre den dyden, og som kan gjøre at man kanskje ser gjennom fingrene med å være rettferdig, sier han, og peker på penger som én mulig interesse; press fra myndighetene som en annen. – Så vil det være tvilstilfeller hvor man vil handle i klientens interesse selv om man ser at man kunne handle annerledes. Det kan være en klient som har lyst til å skrive et nytt testamente der ett av barna får mye mer enn de andre. Da kan man spørre om klienten er sikker på at han vil dette. Men er man advokat for vedkommende, kan man ikke mot klientens vilje skrive noe annet, så lenge det klienten ønsker er innenfor loven. At advokaten må være med på å si eller gjøre noe som han eller hun ikke mener er 100 prosent rettferdig, er noen ganger nødvendig for å kunne utføre advokatens rolle i et samfunn. Men man må være på vakt.

Oppstandelse etter korsfestelse

Syse mener at alle fra foreldrene til professorene har sin del av ansvaret for å overføre normer og verdier. Han ser samtidig på det som viktig at yrkesetikken og yrkesidealene er integrert i utdannelsen, og ikke bare noe man plukker frem til fest.

– Hvis man ikke er bevisst problemstillingen og ikke jobber vedvarende med den, er det klart at utviklingen kan gå i en problematisk retning, sier han.

Men han legger til:

– Det er viktig å huske at også bra mennesker kan gjøre dumme ting. Nettopp fordi man har å gjøre med klienter som kan være involvert i mange lyssky ting, kan det hende man trår galt. Ikke alle som på den måten gjør noe  alt, er onde mennesker ute av stand til å lære. Dette er noe av det viktigste: Å jobbe med at det er mulig å reise seg igjen når man har gjort noe dumt; at vi har et ideal om stadig menneskelig utvikling. Ellers kan vi få en «korsfest»-kultur, hvor vi glemmer at poenget med korsfestelsen i vår tradisjon er det faktisk en finnes  ppstandelse etterpå, illustrerer Henrik Syse.

– Mennesker kan gjøre ting de ikke er stolte av. Folk kan gjøre feil, og det er ikke alle som er gjennomførte, korrupte banditter av den grunn. Det er ikke gitt at enhver mottatt golftur gjør at vi kan likestille den angjeldende personen med en tvers igjennom uhederlig person, sier han. – Ja, vi skal ha høye idealer og strenge regler, men vi må også behandle hverandre som medmennesker.

Møtet åpnet med innlegg fra Frode Sulland som representerte flertallet i Forsvarergruppens styre og Mette Yvonne Larsen som representerte mindretallet. Åse Sigmond var ordstyrer for debatten.

– Debatten viste et mangfold av synspunkter, noen kritiske til Advokatforeningen, noen kritiske til flertallet i Forsvarergruppens styre og noen til mindretallet, forteller Sulland. – Jeg opplevde dette som en fruktbar og  allsidig debatt, uten mistillit.

Styret i Forsvarergruppen fikk tillit fra medlemmene og det var ikke snakk om verken å kaste styret eller masseutmelde seg av Advokatforeningen eller Forsvarergruppen.

Frode Sulland oppsummerte debatten med to hovedpunkter som peker fremover. John Chr. Elden og Anders Brosveet i likhet med flere andre oppfordret Forsvarergruppen til å arbeide videre med de prinsipielle sidene i høyesterettsdommen i tråd med Lyngtveit og Reiss-Andersens kronikk om selve jussen. – Dommen er viktig for forsvarere og for advokatrollen fremover, sier Sulland.

– Det andre spørsmålet vi skal arbeide videre med er advokatenes selvdømmeordning og behovet for en advokatlov. Sulland avsluttet møtet med et smil i det han antydet at nettopp å uttale seg om enkeltsaker fikk frem engasjementet i medlemsmassen.

– Det er når saker settes på spissen at vi tenner medlemmene, sa han.

Hovedstyret drøftet først Anders Brosveets habilitet i begge sakene og vedtok at han måtte fratre møtet under behandlingen av begge sakene siden han er daglig leder i advokatfirma Elden. John Chr. Elden er Furuholmens advokat.

Berit Reiss-Andersen innledet hovedstyrets behandling: – Det er en klar historisk linje at man ekskluderes fra Advokatforeningen når man opptrer slik at advokaten skaper et dårlig omdømme som smitter over på advokatstanden som sådan. Formålet med eksklusjon er at vi må sette en minimumsstandard for advokathøvisk adferd for å kunne være medlem av Advokatforeningen

Begge sakene gjaldt alvorlige straffbare handlinger begått under utøvelsen av et advokatoppdrag. Hovedstyret drøftet grundig om det skal være slik at man uansett blir ekskludert fra Advokatforeningen om man dømmes for en straffbar handling begått i advokatgjerningen. I vedtaket heter det:

Av hensyn til øvrige medlemmer og tilliten til advokatstanden, bør foreningens praksis være at straffedommer for handlinger begått under utøvelsen av advokatgjerningen leder til eksklusjon med mindre det foreligger særlige omstendigheter som tilsier at eksklusjon likevel ikke bør finne sted.

I debatten ble det påpekt at eksklusjon ikke er en straff: – Dette er et vedtak som viser hvilken standard foreningen forventer av sine medlemmer. Man fratar ingen mulighet til å drive advokatvirksomhet i motsetning til tilbakekall av bevilling. Ved eksklusjon er vurderingstemaene noe annerledes enn hos Tilsynsrådet og domstolene.

– Advokatforeningen legger stor vekt på etikkarbeidet, uten en høy etisk standard hos medlemmene har vi ikke den nødvendige troverdighet. Vi må kunne løfte den fanen. De som ikke tar etikken på alvor, er i faresonen for ikke å være medlemmer. – Vi markerer hvor foreningen står i synet på etikk, ble det sagt under debatten.

Tidsmomentet ble drøftet grundig.  tidsmomentet. Hvor lenge skal man utsettes for sanksjoner for det samme gamle forholdet?  Den samlede belastning og tyngde av sanksjonene er også et argument, ble det påpekt.

Hovedargumentet for å se bort fra tiden som har gått siden forholdene fant sted, til eksklusjonen er at Advokatforeningen har valgt å legge uskyldspresumpsjon til grunn. Da var det i dette tilfellet nødvendig å vente på rettskraftig dom. Formålet for Advokatforeningen er at allmennheten skal ha tillit til oss som profesjon. Skal vi opprettholde den, må vi håndheve reglene, ble det sagt. Det er gått kort tid siden dom ble avsagt og vedtak i Tilsynsrådets styre ble fattet. I vedtaket heter det:

Det var først ved domfellelsen at tillitsbruddet i forhold til offentligheten i realiteten skjedde. Hensynet til advokatprofesjonens interesser fremstår derfor som like tungtveiende selv om det straffbare forhold ligger langt tilbake tid.

Rettergangsbot for Furuholmen

Furuholmens straffedom for forsøk på grovt heleri begått under utøvelse av advokatgjerningen, er det vesentligste faktiske grunnlag for eksklusjonen og er i seg selv nok til å begrunne denne. Det legges også en viss vekt på at advokaten ved Høyesteretts kjennelse av 28.4.2008 ble ilagt rettergangsbot for illojalitet mot lagmannsrettens avgjørelse om bevisavskjæring i en straffesak. Vurderingen av eksklusjon må skje på grunnlag av det faktum som følger av premissene i rettsavgjørelsene, heter det i vedtaket om eksklusjon av Furuholmen.

Hovedstyret henviser også til at Borgarting lagmannsrett fant det utvilsomt at advokatens motiv for å påta seg oppdraget var de muligheter oppdraget kunne gi for forsvareroppdrag for samme klient eller andre personer i ransmiljøet. Advokatens opptreden var derfor heller ikke i overensstemmelse med kravet til uavhengighet. Uavhengighet må regnes blant advokaters absolutte kjerneverdier, og alvorlige brudd på uavhengighetskravet er egnet til å skade tilliten til både den enkelte advokat og advokatstanden som sådan.

Hovedstyret konstaterer at Høyesteretts dom vil kunne medføre vanskelige avveininger for advokater. Slik denne sakens faktum er beskrevet av lagmannsretten og Høyesterett, var den likevel ikke av en slik art. De konkrete omstendigheter rundt oppdraget var av så spesiell karakter at det ikke kan være tvil om at advokaten skulle ha avstått fra oppdraget.

Bache-Wiig saken feil

Advokatforeningen unnlot i 2008 å ekskludere et medlem som var dømt for overtredelse av straffeloven § 132 for å ha motarbeidet rettsvesenet ved å ha medvirket til at et vitne ikke møtte for retten. Begrunnelsen var bl.a. den lange tid som hadde gått siden det kriminelle forholdet ble begått. Advokatforeningen har i forbindelse med den foreliggende sak gått gjennom eksklusjonspraksis siden 1949. Vedtaket fra 2008 fremstår i ettertid som et avvik fra foreningens eksklusjonspraksis og bør ikke danne presedens.

Vedtakene i hovedstyret var enstemmige.

Under behandlingen av Berg–saken understreket hovedstyret at sakene var forskjellige og at man oppfattet Berg-saken som vanskeligere enn Furuholmen–saken.

 Splittelse i Forsvarergruppen

Advokat Øystein Storrvik melder seg ut av Advokatforeningen i protest mot eksklusjonene.

– De skulle gjort noe med dette i 2005, da saken ble kjent. Nå er det alt for sent, sier han til VG. Forsvarergruppen av 1977 hadde på forhånd sendt en uttalelse til Advokatforeningen, der de argumenterte for at Furuholmen og Berg ikke skulle ekskluderes.

Advokat Mette Yvonne Larsen er styremedlem i forsvarergruppen. Hun var uenig i at forsvarergruppen skulle støtte Furuholmen, og valgte å ta dissens i styret. - Det er i alle fall ikke slik at alle våre 250 medlemmer står bak uttalelsen. Jeg mener at forsvarergruppen ikke burde gått ut slik i en enkeltsak. Tilliten til advokater er ferskvare, og den er vi helt avhengige av. Når folk er straffedømt, med den begrunnelsen som lagmannsretten har gitt, var det riktig av Advokatforeningen å reagere, sier Larsen til VG.

Flere av medlemmene i forsvarergruppen har allerede varslet at de vil melde seg ut av gruppen i protest.
- Forsvarergruppen består av en stor medlemsmasse, og det er åpenbart at det må være stor uenighet innad i denne saken. Jeg for min del er uenig i brevet som ble sendt, og mener at det er såpass alvorlig at jeg melder meg ut, sier advokat Maria Aas til VG.
Leder i forsvarergruppen, advokat Frode Sulland, er kjent med protestene.
- Det hadde jeg forventet, at det er ulike oppfatninger om dette. Vi har gitt klart uttrykk for at det er en holdning vi har, og fortsatt har, at vi ikke skal gå ut i enkeltsaker. Men vi ble dannet på grunn av en enkeltsak, og det er ofte enkeltsaker som setter prinsipper på prøve. I akkurat denne enkeltsaken valgte vi å gå ut og mene noe, sier han.

Jan Bøhler støtter Advokatforeningen

Nestleder i Justiskomiteen på Stortinget, Jan Bøhler (Ap), sier til VG at han er glad for at advokatforeningen tar etikk på alvor.
- Jeg synes det er bra at de drøfter etikk i Advokatforeningen. Vi var på besøk der nylig. Da diskuterte vi ikke denne saken konkret, men problemstillingen generelt. Det er en alvorlig sak Furuholmen er dømt for, og da er det viktig at de setter ned foten, sier Bøhler til VG .
Han håper at advokatforeningen fortsetter fokuset på etikk blant forsvarsadvokater.
- Det er et stort tema, som jeg håper de fortsetter å ta tak i. Det er mange klienter som ber advokater om å utføre tjenester, slik Advokatbladet har skrevet. Jeg håper at debatten fortsetter, det er viktig å sette etiske grenser, sier han.

Disiplinærutvalget og kretsstyret støttet eksklusjon

Etter Advokatforeningens vedtekter skal det før eksklusjon kan skje, innhentes uttalelser fra disiplinærutvalget og kretsstyret der medlemmet har sitt forretningssted. Både disiplinærutvalget og kretsstyret støtter en eksklusjon.

Disiplinærutvalget i Oslo krets har berørt spørsmålet om Furuholmens rettergangsbot i sin uttalelse overfor Hovedstyret. I disiplinærutvalgets uttalelsen heter det:  ”Vi viser også til at Tilsynsrådet bare har vurdert straffedommene, og at de for Furuholmen sin side ikke har vurdert, og antagelig heller ikke vært kjent med rettergangsboten. Utvalget er av den oppfatning at hadde Tilsynsrådet vært kjent med denne boten og omstendighetene rundt denne, så kunne de vanskelig unnlate å innstille på at Furuholmen skulle fratas advokatbevillingen.”

Administrasjoner på et stort tolkefirma få fete penger selvom de har dårlige og ukompeanse tolker som har ikke utdanning. sykehusene og de offentlig og private firmet aldri spørr etter utdannelse i tolking fra de store firmaene. Deter bare å sette over til hvem som helst personer som kommer fra gatene. Administrasjonen gjøre en god arbeid som følge godt regnskapet og so videre men om tolkene er gode eller kvalifiserte jeg er svært i tvil om. be om papir fra tolken du bestille. da har du valgt riktig person. mvh kristina jacobsen

Skriftlig spørsmål fra Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) til justisministeren

Dokument nr. 15:1138 (2010-2011)

Innlevert: 28.03.2011

Sendt: 29.03.2011

Til behandling

Spørsmål

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP): Advokatforeningen ønsker at det skal igangsettes et arbeid med å utforme en advokatlov. Hva er statsrådens begrunnelse for å ikke igangsette et slikt lovarbeid?

Svar

Grete Faremo: Advokater utgjør et viktig ledd i rettspleien. Advokatene spiller blant annet en viktig rolle for at borgerne skal kunne ivareta sine rettslige interesser. Ved utøvelsen av advokatenes virksomhet må de etterleve regler og normer for yrkesopptreden som aksepteres i samfunnet. Dette er grunnleggende for tilliten til advokatene og deres omdømme. For å oppnå dette er det viktig at vi har et velfungerende regelverk for advokater. Advokatrollen er i stadig utvikling, og det er viktig at dette reflekteres i regelverket. Etter en revisjon av advokatregelverket i 1991, har advokatvirksomhet hovedsakelig vært regulert i domstolloven kapittel 11 med tilhørende forskrifter. Regelverket har i ettertid vært endret flere ganger. I 1995 ble det gitt nye regler om disiplinær- og tilsynsordninger for advokater. Endringene trådte i kraft 1. januar 1997. Fra samme tidspunkt trådte advokatforskriften i kraft. Advokatforskriften har senere blitt endret flere ganger. Blant annet ble det i 2005 innført nye regler om regnskapsførsel og betrodde midler. Advokatenes virksomhet reguleres også av en rekke lover som ikke gjelder særskilt for advokater, for eksempel hvitvaskingsloven og regnskapsloven. Advokatenes hverdag er endret siden revisjonen av advokatregelverket i 1991. Tradisjonell tvisteløsning i domstolene utgjør i dag en mindre del av mange advokaters arbeid. Tvisteloven har alternativ tvisteløsning og forlik som uttalte målsettinger, og innfører bl.a. plikt for partene til å undersøke om tvisten kan løses utenrettslig før sak reises. I tillegg kommer at en større andel av oppdragene til mange advokater gjelder rådgivning, og ikke prosedyre. På bakgrunn av endringene i advokatrollen de siste årene, vil jeg vurdere om det bør igangsettes et arbeid for å utrede spørsmålet om en egen advokatlov. Et slikt arbeid må imidlertid ses i sammenheng med det øvrige arbeidet på justisfeltet. Departementet arbeider nå blant annet med oppfølgingen av stortingsmeldingen om offentlig rettshjelp og med evaluering av tvisteloven, hvor advokatene har en sentral plass. En revisjon av advokatregelverket bør ses i lys av dette arbeidet, og jeg kan derfor på det nåværende tidspunkt ikke si når spørsmålet om en egen advokatlov eventuelt kan prioriteres.

Justisdepartementet:
“Finnmarksloven er etnisk nøytral i den forstand at den ikke skiller etter etnisitet når det gjelder enkeltpersoners rettigheter. Finnmarkseiendommen er i utgangspunktet et eierorgan som ikke utøver offentlig myndighet. De retningslinjene det vises til, gjelder hvordan samiske hensyn skal vurderes. Retningslinjene regulerer ikke det endelige utfallet i saken. Det er klart at den norske stat har et særlig ansvar overfor den samiske folkegruppe. Det følger av både Grunnloven og folkeretten. Justisdepartementet minner dessuten om at finnmarksloven fikk bred tilslutning i Finnmark fylkesting i mai 2005. For øvrig ønsker vi ikke å kommentere de påstander som Advokatbladet har lagt frem for oss.” svarer Gunnar A. Johansen, Kommunikasjonssjef i Justis- og politidepartementet.

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet om sametingets innflytelse:

– Vi noterer oss at en del personer i Sametinget har en oppfatning om at Sametinget fortsatt må stå på for å fremme samiske interesser. Det samiske aspektet er aktuelt i en lang rekke saker, innenfor de fleste av departementenes ansvarsområder, og jeg kan ikke love at vi fra regjeringshold ikke av og til glipper med å få det samiske inn. Samtidig vil jeg fremheve at dialogen mellom departementene og Sametinget om samiske interesser aldri har vært så omfattende som den er nå, både gjennom prosedyrene for konsultasjoner mellom Sametinget og statlige myndigheter og gjennom en bredere dialog for øvrig, sier statssekretær Raimo Valle i Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet.

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet om FeFos sammensetning:
” Vedtakelsen av finnmarksloven i 2005 var bredt forankret både på Stortinget og i Finnmark. Både fylkestinget i Finnmark og Sametinget hadde god mulighet til å se og komme med innspill på utkastet til komiteinnstillingen til loven som ble vedtatt. Både Sametinget og fylkestinget sluttet seg til lovforslaget, også styresammensetningen. Prosessen var altså svært demokratisk, og alle aktuelle røster ble hørt. Vi er kjent med at det finnes enkelte som mener Sametinget burde hatt sterkere stilling i Finnmarkseiendommens styre, og det finnes dem som mener fylkestinget burde stått sterkere, men det store flertallet stilte seg bak den løsningen som ble vedtatt, og som er tilpasset situasjonen i Finnmark.
Det påstås i artikkelen finnmarksloven skal være rasediskriminerende, og til og med at den skal være i strid med FNs Rasediskrimineringskonvensjon. Til det vil jeg kort bemerke at Rasediskrimineringskomiteen, som har til oppgave å følge statenes gjennomføring av konvensjonen, har uttrykt stor tilfredshet med finnmarksloven slik den ble vedtatt. ”

Regjeringa og fiskeri- og kystministeren er ansvarlig for norsk fiskeriforvaltning. Regjeringa er samtidig forpliktet til å sørge for at samiske interesser og kultur blir ivaretatt på en god måte, og samene som urfolk har rett til å bli konsultert i saker som påvirker dem direkte. Sametinget blir derfor, iht. konsultasjonsavtalen mellom Sametinget og regjeringa, konsultert i saker i fiskeriforvaltningen som angår samiske forhold. Fiskeri- og kystdepartementet konsulterer jevnlig med Sametinget om årlige fiskerireguleringer. I tillegg gjennomføres det konsultasjoner om saker som kan dreie seg om forslag til lover og forskrifter som regulerer folks rettigheter og plikter, organisering av forvaltningen og utredninger. Sametinget og Fiskeri- og kystdepartementet har blant annet konsultert om havressursloven og de siste stortingsmeldingene om kongekrabbeforvaltningen og norsk strukturpolitikk.

Fiskeri- og kystdepartementet:
Regjeringa har de siste par år arbeidet med oppfølgingen av Kystfiskeutvalget for Finnmark, NOU 2008:5 Retten til fiske i havet utenfor Finnmark. Utvalget konkluderer med at folk bosatt ved fjordene og langs kysten av Finnmark, på grunnlag av historisk bruk og folkeretten, har rett til å fiske i havet utenfor Finnmark til eget forbruk og som næring. Utvalget foreslår en eksklusiv rett til fiske i fjorden for de som er bosatt der (fjordrett), og å opprette et nytt organ, Finnmark fiskeriforvaltning, som skal forvalte fiskeressursene ut til fire n. mil utenfor grunnlinja og tilføres ”ressurser” (kapital, kvoter eller fisketillatelser) fra staten.

* Innstillingen ble sendt på bred høring. Hovedinntrykket fra høringen er at det ikke er tilslutning til at det opprettes et eget forvaltningsorgan. Det er det i hovedsak kun samiske interesser som støtter. Videre synes forslaget om at det lovfestes en rett til fiske for alle som bor i Finnmark å ha bred støtte, men høringsinstanser sør for Finnmark mener at tilsvarende regler bør innføres for andre områder. Samtidig uttrykkes det fra en rekke høringsinstanser en bekymring for hvilke konsekvenser innføring av utvalgets forslag vil ha for det etablerte fiskeriforvaltningssystemet og gjeldende deltakerrettigheter.

* Den forrige fiskeri- og kystministeren, Helga Pedersen, foreslo at det skal avsettes et tilleggskvantum på 3000 tonn torsk til åpen gruppe for fiskere i Finnmark og Nord-Troms (Tiltakssonen) og å lovfeste åpen gruppe i disse områdene.  Dette forslaget er noe av det som ligger inne i regjeringens grunnlag for konsultasjoner med Sametinget i oppfølgingen av Kystfiskeutvalget for Finnmark.

* Det siste året har det pågått konstruktive konsultasjoner mellom Fiskeri- og kystdepartementet og Sametinget om saken. Konsultasjonene er nå inne i en avsluttende fase.
På bakgrunn av resultatet av konsultasjonene vil regjeringen fremme en sak om oppfølging av Kystfiskeutvalget for Finnmark for Stortinget.
Ekspedisjonssjef Vidar Landmark i Fiskeri- og kystdepartementet

Kunnskapsdepartementet har følgende merknader:
Vi lar våre merknader ta utgangspunkt i kritikken som blir fremmet fra Hadi Khosavi Lile:

– Norge oppfyller ikke barnekonvensjonen fullt ut i forhold til skolens opplæring i urfolks rettigheter, sier Hadi Lile som jobber med en rettssosiologisk studie om emnet.
 
* I forbindelse med utarbeiding og innføringen av Kunnskapsløftet, ble det laget både egne samiske opplæringsplaner for Kunnskapsløftet - samisk og parallelle likeverdige samiske og norskspråklige planer. Sametinget deltok aktivt i hele prosessen, både med utarbeiding av egne fagplaner og med konsultasjoner om de øvrige. Videre er det utarbeidet styringsdokumenter for Kunnskapsløftet – samisk, samt et ressurshefte for lærere om samisk innhold i Kunnskapsløftet. I dette heftet omtales både samiske forhold generelt, samenes rettigheter og urfolk omtales generelt. Dette innebærer bl.a. at alle barn i Norge skal lære om samiske forhold.

* Menneskerettigheter blir tatt opp i en lang rekke av skolens læreplaner. Det er skolene som skal tilrettelegge for at opplæringen skjer i tråd med læreplanene.

* Det kan også nevnes at Nordlandsforskning nylig har gjennomført en undersøkelse av samiske elevers rettigheter og hvordan de vurderer samiskopplæringen. I undersøkelsen kommer det bl.a. fram at elevene – spesielt de som fikk opplæring i sør- og lulesamisk – syntes samiskopplæringen var spennende, og de mente de ville ha god nytte av opplæringen framover. Sametinget og Kunnskapsdepartementet vil på neste samarbeidsmøte drøfte hvordan rapporten bør følges opp.
* Som kjent har samiske elever rett til opplæring i og/eller på sitt morsmål. Vi ser imidlertid at det ofte i praksis kan være vanskelig å innfri rettighetene, da det både er mangel på kvalifiserte lærere, på læremidler og på kvalifiserte medarbeidere til å utvikle samiske læremidler. Det kan for øvrig nevnes at det er Sametinget som har ansvar for utvikling og produksjon av samisk læremidler, og det gis årlig statlig bevilgning til dette arbeidet.
* Departementet er overrasket og forundret over kritikken som fremmes mot Bostadutvalget og arbeidet som skjedde for noen år siden med ny formålsparagraf for skolen. Dette utvalget besto av representanter for alle viktige livssyn og trosretninger i Norge. Likevel klarte de, overraskende for mange, å samle seg om et felles forslag til formålsparagraf. 

Landbruks- og matdepartementet:
Den reindriftsrettslige utviklingen i den senere tid har ført til at det tidligere synet på reindriftsretten som en gjennomgående kollektiv rett har måttet vike for en oppfatning om at det internt i reindriften også kan være etablert særskilte rettigheter som nyter alminnelig tingsrettslig vern. I den ustrekning det oppstår konflikter om slike rettigheter, må disse i prinsippet finne sin løsning som privatrettslige konflikter for øvrig. Reindriftsloven § 59 fjerde ledd har en egen bestemmelse om at bruksreglenes bestemmelser om beitebruk kan bringes inn for jordskifteretten. Ved den nye reindriftsloven var det for øvrig et viktig element at selvforvaltningen i reindriften skulle styrkes og at myndighetene skulle ha en noe mer tilbaketrukket rolle. Det kan blant annet vises til reindriftsloven § 75 om at pålegg om opphør av ulovlige forhold forutsetter at offentlige interesser tilsier det, noe som vil bero på en konkret vurdering i de enkelte tilfellene.

* Reindriftsloven har i kapittel 6 forholdsvis utførlige bestemmelser om styring på distrikts- og siidanivå og hvor det er gitt anvisning på hvordan siidaandelene trekkes med i prosessen. Utover dette har vi ikke grunnlag for å kommentere Advokatforeningens bekymring.

* Her må vi vise til de utførlige bestemmelsene i reindriftsloven § 60, jf. § 58 annet ledd annet punktum, og som i hovedsak innebærer at det i bruksreglene skal fastsettes reintall for den enkelte siida ut fra det beitegrunnlag siidaen disponerer, at siidaen, der hvor siidaens reintall overstiger det fastsatte, skal lage reduksjonsplan og dermed selv bestemme fordelingsnøkkel og at siidaandelene skal redusere reintallet forholdsmessig der hvor reduksjonsplanprosessen nevnt ovenfor ikke fører fram

* Reindriftsloven er basert på dette, og gjennom den nye loven ble adgangen til å eie rein i noen grad skjerpet slik at den samiske forankringen ytterligere ble styrket, jf. blant annet de generelle merknadene i punkt 8.6 i ot.prp. nr. 25 (2006-2007).

Miljøverndepartementet:

Sametingets rolle i plansaker er styrket og klarlagt:
Sametingets rolle er klart knyttet opp til viktige hensyn og oppgaver som planer, etter ny plan- og bygningslov som trådte i kraft 1. juli 2009, skal ivareta. Dette fremgår av en av de innledende bestemmelsene til loven, § 3-1 litra c, som sier at planer etter denne lov skal c) sikre naturgrunnlaget for samisk kultur, næringsutøvelse og samfunnsliv. Det skriver seniorrådgiver Martine Løvold, Planavdelingen, Miljøverndepartementet til Advokatbladet.
Etter den nye loven, fikk Sametinget lovfestet innsigelsesrett til planer som får «vesentlig betydning for samisk kultur eller næringsutøvelse».
Sametinget avgjør selv om det skal fremmes innsigelse på bakgrunn av at en plan får og hvordan innsigelsen skal begrunnes. Når Sametinget fremmer innsigelse til planer i Finnmark, vil det kunne være naturlig å anvende retningslinjene som Sametinget selv fastsetter iht. Finnmarksloven § 4. Retningslinjene er for øvrig bindende for offentlige myndigheters vurdering av samiske hensyn.

Den nye loven innebærer ikke noen endringer når det gjelder ansvars- og oppgavefordelingen. Alle offentlige organer har rett og plikt til å delta i planleggingen når den berører deres saksfelt eller deres egne planer og vedtak, og skal gi planleggingsmyndighetene informasjon som kan ha betydning for planleggingen. Dette gjelder også for Sametinget.
Innsigelsesfunksjonen er ellers knyttet til offentlige myndighetsorganer, men legges til Sametinget som folkevalgt organ som skal ivareta spørsmål som er av vesentlig betydning for samisk kultur eller næringsutøvelse.

I et høringsbrev til Justisdepartementet uttaler utvalget at de er bekymret for at enkeltsamer skal presses ut av siidaene og miste sine individuelle rettigheter til reindrift dersom det blir konflikter innad i siidaen.

”Advokatforeningen legger til grunn at dagens reindriftslovgivning tar utgangspunkt i den alminnelig oppfatningen at bruksrettighetene til beitearealet tilhører siidaen. Videre legges til grunn at siidaen ved endring av jordskifteloven § 2, annet ledd nr.3 vil kunne reise sak for jordskifterettene med krav om å få fastlagt bruksordninger i relasjon til andre siidaer og reintallet internt i siidaen, samt kreve rettsutgreiing ved konflikter med andre siidaer om beitearealenes geografiske utstrekning. Her vises til det pågående arbeid vedrørende dette som regjeringen ved Landbruksdepartementet har tatt initiativ til. Advokatforeningen finner det prisverdig at Kommisjonen får som mandat å bringe klarhet i rettighetsforholdene til siidaenes beitearealer, men vil samtidig påpeke at rettsforholdet mellom deltakerne i siidaen krever en nærmere klargjøring og regulering i norsk rett. Dette for å gi et vern av enkeltindividet både ved inntreden og uttreden av siidaen, samt så lenge vedkommende er deltaker. Advokatforeningen vil her tilføye at i et kollektiv som siidaen kan det oppstå problemer for enkeltindividet. Her kan trekkes frem det forholdet at dersom en person presses ut, blir det naturligvis bedre plass til andre, og at de som presses ut får normalt ikke noe med seg av verdier som tidligere generasjoner har bygget opp. Under omstendigheter som nevnt, henvises det enkelte individ til å beskytte seg ved stadig å søke allianse. Så lenge gruppene er jevnbyrdige oppstår maktbalanse og utad tilsynelatende fredelige forhold. Interne stridigheter skjules dessuten fordi samene normalt samles og beskytter hverandre når de trues av ytre maktfaktorer. Trusler om inngrep i naturgrunnlaget er en slik felles ytre faktor. Men så snart maktbalansen mellom gruppene endres, kommer konfliktene til syne. Denne type konflikter er ”ikke-tema” i offentlig forvaltning. Lovutvalg og komiteer foreslås gjerne med bakgrunn i flertallsvedtak, slik at enkeltpersoner, herunder praktiserende advokater, som kunne påpekt dette med interne rettighetsspørsmål, holdes utenfor”, skriver utvalget i høringsuttalelsen.

Bør ha advokater inn tidligere

Utvalget er også kritisk til at det opprettes en referansegruppe som skal ivareta partenes interesser, uten at det er lagt opp til at advokater skal delta. ”Det innebærer at Kartleggingskommisjonen vil få en rekke innlegg av juridisk karakter, som de private parter ikke kan imøtegå på en tilfredsstillende måte. De private parter vil ikke på samme måte som en jurist kunne stille motparten spørsmål. I tillegg til manglende juridisk kompetanse, kommer språklige og kulturelle forhold. En vil således få en svært mangelfull kontradiktorisk behandling av sakene, hvilket utgjør et alvorlig rettssikkerhetsproblem. Det er tale om saker som kan ha et betydelig omfang og hvor store verdier står på spill. Det er for et riktig resultat i sakene avgjørende at alle relevante forhold kommer frem” skriver utvalget i høringsuttalelsen.

John Jonassen, leder i utvalget, sier de ikke har fått noen tilbakemelding på om departementet har tatt hensyn til Advokatforeningens innsigelser, men at de jobber videre med problemstillingen rundt det utvalget har pekt på med "interne konflikter" i næringen.

– Et stikkord i denne sammenheng er rettshjelp, sier Jonassen.

Karlstad har kultur og utdanning som ansvarsområde på sametinget, og er med både som saksbehandler og når politiske saker behandles. Hver dag ser han hvordan Finnmarksloven fungerer i praksis.

Vi er med i beslutninger og skal konfereres i saker som har betydning for det samiske folk. Dersom det er ting ved Finnmarksloven som vi ser bør endres er det noe vi vil prioritere. Loven kunne vært bedre og klarere når det gjelder samiske rettigheter, men det ble et kompromiss som Sametinget står bak, og som er en god begynnelse. Vi prøvde å få ILO § 14 og 15 bedre inn i livet, slik at mer av ressursene som ble tatt ut ble værende i Finnmark. Nærhetsprinsippet er viktig, og heldigvis har vi et godt samarbeid med bergverksindistrien som forstår vårt syn. De ser over alt i verden der de tar ut mineraler, at de ikke bare kan overkjøre urfolkene. I enkelte tilfeller vil det bety økonomisk kompensasjon til oppbygging av de lokale samfunnene rundt gruvene. Det er gull og mineraler her for milliarder, og NGU har konsentrert seg om de samiske områdene når de har lett i Finnmark, sier Karlstad.

”You don’t get what you deserve, you get what you negotiate”, siterte Ristvedt sin amerikanske mentor Chester L. Karrass. Da Ristvedt begynte å skrive bøker om forhandlingsteknikk, var det lite som var skrevet om temaet på norsk, mens man i USA både hadde skrevet og forsket mye på forhandlingsteknikk.

- Chester L. Karrass fant tidlig ut at det var ett element som gikk igjen hos alle de gode forhandlerne, og det var deres ambisjonsnivå. Forhandlerens ambisjonsnivå fikk direkte betydning for utfallet av forhandlingen, og det var ofte snakk om store summer. I USA har man hatt fokus på forhandlingsteknikk i mange år, og det er nå et fag som ”alle” tar, både juriststudenter, økonomstudenter og andre. Undersøkelser viser at halvparten av de amerikanske forhandlerne regnes som gode, mens bare hver tredje norske forhandler (undersøkelse blant norske advokater) får det samme skussmålet. Dette viser at det å bli en god forhandler faktisk et stykke på vei kan læres. Det er merkelig at de norske juridiske fakultetene ikke er interessert i å få til undervisning i forhandlingsteknikk, på samme måte som Harvard, Stanford og andre prestisjeuniversiteter i USA og ellers i verden. Særlig når man tenker på at to av tre saker som kommer opp for retten en eller annen gang i prosessen forlikes, sa Ristvedt.

Deltakerne på kurset som foregikk i slutten av mars fikk servert en oppskrift på hva som skaper gode forhandlere. Her er kortversjonen:

– De dyktige forhandlerne er meget godt forberedt. Forberedelser gjør at du blir selvsikker og tålmodig. De dyktige kjenner godt til forhandlingsprosessen, de vet hva som skjer når i løpet av forhandlingen, og analyserer fortløpende posisjonen til partene. Ikke minst har de et høyt ambisjonsnivå, og de er av den grunn sjelden fornøyd med resultatet de har oppnådd. Gode forhandlere liker å forhandle. De kjenner forhandlingsteknikkene og har gjort seg opp en mening om hva man tror motparten ønsker å oppnå. De dyktige forhandlerne klarer også å avsløre når de utsettes for bløff, sa Ristvedt.

Synes du det er vanskelig å forhandle på norsk i Norge, er det enda vanskeligere å forhandle med motparter som har en annen kulturbakgrunn enn deg selv. Da er det enda viktigere å stille godt forberedt, formante Ristvedt.

– Skal man forhandle internasjonalt må man sette seg inn i de kulturelle kodene og reglene som gjelder for de man forhandler med. Japanerne er regnet som de vanskeligste å forhandle med, franskmenn blir raskt aggressive og man skal ikke lengre enn til Danmark for å møte en annen forhandlingskultur. Nordmenn oppfattes som uformelle og naive, også i forhandlingssammenheng. Ikke minst av den grunn bør man fremstå som ekstra profesjonell i alle hensender, sa Ristvedt. 

På slutten av fjoråret ble det vedtatt endringer i straffeprosessloven som innebærer opprettelse av en ny ordning med faste bistandsadvokater. Bestemmelsen svarer til § 103 om faste forsvarere, og innebærer at en av de faste bistandsadvokatene oppnevnes hvis fornærmede eller etterlatte ikke har ønske om en bestemt advokat. Ved kgl. res 4. mars 2011 ble det vedtatt en felles forskrift om antakelse av faste forsvarere og faste bistandsadvokater.  Forskriften tilsvarer i hovedsak tidligere forskrift om antakelse av faste forsvarere. Dette innebærer at antakelse av faste bistandsadvokater vil følge samme fremgangsmåte som antakelse av faste forsvarere. 

Nå ber Domstoladministrasjonen om at tingrettene kunngjør ledige verv som faste bistandsadvokater ved tingrett og lagmannsrett, og foretar den videre saksbehandling i tråd med forskriften. Antallet verv er foreløpig ikke fastsatt, dette vil bli gjort av Domstoladministrasjonen ved behandlingen av søknadene. Det er ikke fastsatt nærmere kriterier for antakelse av faste bistandsadvokater. Domstoladministrasjonen legger imidlertid til grunn at det ved vurderingen av søkerne bl.a. legges vekt på erfaring fra saksfeltet, egnethet samt at det tas hensyn til kjønnsfordeling.

De ledige vervene skal kunngjøres 6. april, så dersom du er interessert i å bli utnevnt som fast bistandsadvokat er det bare å hive seg rundt.

– Vi håper mange advokater melder seg slik at vi får en god base av kompetente bistandsadvokater ved domstolene, oppfordrer Anne Ragnhild Meringen, seniorrådgiver i
Domstoladministrasjonen.

Arbeidsgruppen, som har vært ledet av sorenskriver Finn - Arne Selfors, kommer med en rekke forslag til tiltak. Mange av forslagene går på å bedre kompetansen i domstolene, særlig fra Trøndelag og nordover. En spørreundersøkelse blant drøye 600 domstolsansatte viste at bare en av dommerne faktisk snakket samisk. 91 % av de 292 som svarte på undersøkelsen svarte at de ikke hadde samisk språkkompetanse. 3 % svarte at de skrev og snakket samisk godt, mens 6 % hadde noe kunnskaper om det samiske språket. Da arbeidsgruppen spurte etter domstolsansattes kunnskaper om samisk kultur var svarene noe mer oppløftende. 18 % kjente ikke til samisk kultur, 69 % hadde noe kunnskap og 13 % svarte at de hadde gode kunnskaper om samisk kultur.

– Det er tidligere gjort lite for å få inn folk med samisk språk- og kulturkompetanse inn i domstolene, derfor har vi foreslått en rekke tiltak som kurs, støtte til forskning og tiltak for rekruttering, sier Nils Asbjørn Engstad som har sittet i utvalget.

Staten bør ta økonomisk ansvar

Arbeidsgruppen har hatt høringsmøter med blant annet advokater, påtalemyndigheten, reindriftssamer, sametinget og det samiske kompetansesenteret i Kautokeino. Disse har kommet med en rekke innspill. Særlig var man opptatt av å få avklart bedre hva som er samisk sedvane.

– Når dette påberopes i retten har man lite skriftlige kilder å forholde seg til. Dermed kan  bevisførselen bli kostbar. Vi har derfor foreslått at staten i større grad bør påta seg et økonomisk ansvar for å kartlegge innholdet i samisk sedvanerett. Dette kan staten gjøre ved å ta inn en ny bestemmelse i rettsgebyrloven, sier Engstad.

Arbeidsgruppen foreslår også at staten skal ta på seg et større ansvar i konflikter mellom reindriftssamer i forhold til beiterett. Reindriftssamene har i dag ikke samme tilgang til jordskiftevirkemidlene som bøndene har. Arbeidsutvalget mener dette er problematisk ut fra næringsmessige og folkerettslige betraktninger, og mener det er beklagelig at denne begrensningen ikke er foreslått fjernet i forslaget til ny jordskiftelov som ble sendt på høring i september 2009.”Reindriftsloven av 2007 åpner for at jordskifteretten skal ha kompetanse til å avgjøre visse interne forhold i reindriften. Eksempler på dette er overprøving av beitebruksregler av § 59 fjerde ledd og overprøving av om et tiltak er til vesentlig skade for reindriftsutøvelsen. En svakhet ved disse og flere av bestemmelsene i relasjon til reindrifter er at lovbestemmelsene er dårlig fundamentert. Det knytter seg uklarheter både til kompetansespørsmål og prosessform. Kreves det sak for jordskifteretten risikerer man at partene ilegges betydelige kostnader for å få avgjort grunnleggende problemstillinger av prosessuell art som burde være håndtert av lovgiver. Det kan med dette reise spørsmål om rettssikkerheten til reindriftsutøverne blir tilstrekkelig ivaretatt”, skriver arbeidsgruppen i sitt sluttskriv.
 

Mads Andenæs:

Menneskerettighetene griper inn på område etter område. EU og EØS-retten gir mye nytt stoff for jurister. EMDs metode for rettskildebruk brukes nå også av norsk Høyesterett. Det gir samme utfordring som i andre land.

Norske advokater har gjort en pionerinnsats for å sette fokus på menneskerettighetene, mens atskillige av statens jurister i mange år har vist en svært negativ holdning til utviklingen av menneskerettighetene.

Det er Regjeringsadvokatens rolle å forsvare staten mot krav.  Men problemet er at embetet og en liten gruppe jurister i statsforvaltningen lenge har inntatt beklagelige og klart politiske standpunkter om at praktiseringen av menneskerettighetene er udemokratisk, og for tiden vinner de frem. De politiske utspillene de står bak, får kritikk fra politiske miljøer, innad i regjeringspartiene, i opposisjonen i Stortinget, i sivilsamfunnet og i pressen, men den negative holdningen til menneskerettighetene får dessverre konsekvenser for etterlevelsen av menneskerettigheter i Norge. Regjeringsadvokaten er agent for Norge i Strasbourg, og deltar dessuten direkte og indirekte i det reformarbeidet som pågår og får på den måten innflytelse på prosessen. Her må Advokatforeningen og det videre sivilsamfunn følge med, fordi man nå prøver å gripe inn i EMDs tolking av EMK gjennom arbeidet med en ny tilleggsprotokoll til EMK.

Regjeringsadvokaten skal ikke vinne alle saker. Staten har ofte rett, kanskje nesten alltid rett, men altså ikke alltid.  Selv om Norge har tapt noen saker i Strasbourg, må dette ikke få Norge til å ta initiativ til å endre EMK, etter initiativ fra Regjeringsadvokaten.

Norge har foreslått å ta en avgift for å kunne fremme en sak for EMD. Det rammer nettopp de svakeste gruppene som opplever brudd på menneskerettighetene.  Blant Regjeringsadvokatens initiativ som følges opp av Norge i det forberedende arbeidet om en endring av EMK, er en bestemmelse om en nasjonal skjønnsmargin, og jeg forstår, også formuleringer som tar sikte på å begrense adgangen til en dynamisk tolking.  Dette er en pakke tiltak som kan få meget uheldige og vidttrekkende følger.

Våre aktivister blant statsjuristene har presset Norge ut i en ytterliggående posisjon.

Når jeg sier at sivilsamfunnet må gripe inn, så vil det i praksis si advokatene.

Fanny Platou Amble:

Det er tre tilnærminger til spørsmålsstillingen for debatten:

Enkeltsaker, høringssvar og generelt negativ holdning. Det siste er feil. Norge er kommet mye lenger enn de andre nordiske landene i å  implementere EMK med forrang. EMK og EMD er en suksess som kveles av sin egen suksess. 145.000 saker er restansen nå.

EMDs dynamiske tolkninger av EMK representerer en utfordring for  folkeretten. Det er problematisk for statssuvereniteten med rekkevidden av alle de forpliktelser man påtar seg.

Frankrike setter forbud mot å gjennomføre enkelte EMD-dommer. I Storbritannia har Underhuset sagt nei til å gi innsatte stemmerett i henhold til en EMD-dom. Det kommer syv nye saker mot Storbritannia hver dag til EMD. Det er mer konstruktivt om EMD har fokus på reformarbeidet, og at EMK brukes i nasjonale domstoler, enn å prøve alle sakene selv.

Jo mer dynamisk tolkning av EMKs rettigheter, jo flere tror det er 4. instans og jo flere saker kommer det. Det kommer reaksjoner på at EMD blir oppfattet som fjerde instans, som

Europas Høyesterett.

Anders Stray Ryssdal:

At land i Europa er kritiske til EMD-dommer er et godt tegn på at EMK håndheves uten at det tas hensyn til om medlemsstaten er stor eller liten. Det blir feil hvis bare de små statene etterlever EMDs avgjørelser, fordi de store statene slipper unna.

EMD bruker samme filter på alle land, små og store. For hver dom statene taper, er det mange borgere som kan være vinnere uten selv å ha store ressurser. I Norge bruker domstolene EMDs praksis stort sett lojalt, men det er ikke mitt inntrykk at norsk forvaltning gjøre sitt ytterste for å ta hensyn til EMK i sine avgjørelser.

I tillegg kommer mangel på ressurser til å klage. Hvor mange vanlige folk har ressurser til å kjempe for sine menneskerettigheter mot et statsapparat som kan bruke ubegrensede ressurser i rettsvesenet, på skattebetalernes regning, for å kjempe imot?

Ressurssvake klienter når ofte ikke frem og det er et menneskerettighetsproblem. I mange saker vil jeg anbefaler advokater å bruke Sivilombudsmannen som har stort fokus på menneskerettigheter og som ikke koster noe. Fri rettshjelp og pro bono arbeid er også muligheter som advokater bruker i stor grad.

Det nytter å ta opp saker. Staten taper i Høyesterett ikke bare i spørsmål om EMK, men også i grunnlovssaker, selv om staten prosederer skarpt.

Det er domstolene og advokatene som i stor grad fremmer menneskerettighetene. Forvaltningen, f eks Finansdepartementet har tapt flere saker siste tiår om skatt og menneskerettigheter, og om skatt og Grunnloven. Er dette heldig? Det skaper spennende saker for advokater og domstoler, men legger listen for å vinne frem høyt. Det finnes brudd på menneskerettigheter overalt i det norske samfunnet. Jeg synes ikke staten alltid skal prosedere på at menneskerettigheter ikke er brutt. Staten må ikke gå i baklås på dette.

Debatten :

Spørsmålsstilling: Hvorfor vet syv dommere fra marginale land bedre enn Stortingsflertallet

hvordan ytringsfriheten skal praktiseres i Norge? Sitat fra Trond Giske.

Ryssdal:

Dette er lett å si når man taper en sak. Hadde han egentlig ment dette, så hadde vi ikke hatt EMD. Vi kan ikke forlange å få norske dommere til å vurdere saker fra Norge. Når nye stater blir med i EU, så får de også en dommerplass i EMD.

Rettighetssamfunnet:

Ryssdal:

Rettighetsstyring er mer demokratisk fordi borgerne får en direkte rettighet til godene. Forvaltningsstyre er mindre demokratisk fordi man da er avhengige av forvaltningens regeltolkning for å oppnå godene.

Andenæs:

EMD forsvarer sin plass selv om domstolen ikke kan hjelpe alle som trenger det. Her kommer den internasjonale rapporteringen (med skyggerapportene fra sivilsamfunnet, f eks fra Advokatforeningens MR-utvalg som gjør et meget viktig arbeid her) inn som vesentlige bidrag til å påpeke brudd på menneskerettighetene.

Det blir feil å si at EMDs dynamiske tolkninger er en radikal endring av EMK. Det er dommere som tilhører en alminnelig og forsiktig (noen kunne si konservativ) dommertradisjon som sitter der, ingen rabulister. Fra Norge har vi sendt dommere fra en slik tradisjon som har gjort et godt stykke arbeid.  To høyesterettsjustitiarier, deretter to lagdommere, og nå ser det ut til at vi får en høyesterettsdommer med stor internasjonal

kompetanse men mye av sitt virke i Justisdepartementet.  Han er heller ingen rabulist.  Det er heller ikke hans nye kolleger.

Årsmøtet:

Årsberetning og regnskap ble klubbet gjennom uten bemerkninger. Valget fikk følgende resultat:

Anders Brostveet entlediges som varamedlem i kretsstyret siden han er gått inn i hovedstyret.

Jan L. Backers, Marte Svarstad Brodtkorbs og Thorsteinn Skansbos nåværende vervperiode utvides med ett år.

Ina L. Heidenreich og Bendik Falch-Koslung gjenvelges som varamedlemmer av kretsstyret.

Live Lindholm oppnevnes som varamedlem av kretsstyret.

Styrets sammensetning for 2011-2012 blir som følger:

Leder:

Pål Behrens,

Styremedlemmer:

Jane E. Wesenberg (nestleder)

Jan L. Backer

Vibeke Five

Thorsteinn Skansbo

Marte Svarstad Brodtkorb

Racha Maktabi

Varamedlemmer:

1. Ina L. Heidenreich

2. Bendik Falch-Koslung

3. Live Lindholm

Billedtekst:

Panelet i debatten: Fra venstre professor dr. juris Mads Andenæs, advokat hos regjeringsadvokaten Fanny Platou Amble og advokat dr. juris Anders Stray Ryssdal.

Ordstyrer: John Olav Egeland.

Billedtekst:

Advokat og menneskerettsforkjemper Knut Rognlien mottok Oslo krets’ Ærespris til stor og varm applaus fra salen for sin mangeårige innsats.

Trond Biti er en av tre advokater i Karasjok. Han er selv same, og vet at det tar lang tid å  opparbeide seg tillitt hos reindriftssamene i området. Nå må han advare reindriftssamene mot å gå til rettslige skritt i reindriftskonflikter. Det blir ofte alt for dyrt.

Dyrt å avklare beitekonflikter

Biti mener å kjenne til mange av konfliktene reindriftssamer i mellom i området. Ofte handler det om mindre uenigheter om rettigheter til beite i samme område. Kanskje har to siidaer brukt området i mange år, uten å overlappe hverandre. Å få en rettsavklaring i slike spørsmål kan bli både tidkrevende og dyrt, og Biti mener samene i større grad enn tidligere blir overlatt til seg selv når konflikter oppstår.

- Den nye reindriftsloven fastslår at det skal være krav om offentlig interesse for det offentlige griper inn. Som regel konkluderer man med at det er snakk om en privatrettslig strid mellom to siidaer, og man griper ikke inn. Samene selv er fortvilet. De ringer reindriftspolitiet, som bare viser til at distriktene selv skal vurdere beitebruk, hvem som skal ha rett til å beite hvor. Reindriftspolitiet vil ikke være dommere. Tidligere gikk agronomen inn og tok myndighet og ryddet opp i konflikten. Selv om han egentlig ikke hadde den formelle myndigheten, grep han inn og prøvde å få til en dialog mellom partene. Nå er samene overlatt til rettsvesenet. Å rydde opp i en slik konflikt rettslig kan koste opp mot en million kroner. Det er åpenbart at en liten siida ikke kan få avklart rettstilstanden med slike kostnader, sier Biti.

Beiterettighetene tilhører siidaen

Også innad i siidaen kan det oppstå store konflikter, og de individuelle rettighetene for hver enkelt same er svært skjøre. Samene eier sine egne rein uansett hva som skjer, men beiterettighetene følger siidane. Biti har opplevd at reindriftssamer må bruke høstbeiter som sommerbeiter, fordi de er kastet ut av en siida og ikke har andre steder å ha dyrene sine.

- Reindriftsnæringen må være den næringen i verden med dårligst rettssikkerhet. Man identifiserer ektefellen inn når man skal regne ut inntektsgrensene, og fylkeskommunene er forsiktig med å gå inn i interne konflikter. Ofte er det en liten gruppe som står mot flertallet. Det er fleksibelt hvem som er med i en siida. Dersom det oppleves som at en reindriftssame ikke bidrar nok, kan han bli kastet ut av siidaen. Om far dør er det ikke sikkert at onkel vil ha sønnen med i fellesskapet. Du er avhengig av at de andre aksepterer at du får være en del av gruppen. Dette er ting man ikke går ut offentlig med, og som ikke anmeldes. Det handler om slektas ære, sier Biti.

Komplisert eierskap

Oppstår det en konflikt innad i siidaen handler det ikke bare om beiterettigheter, men også om hvem som eier hva; distriktet, siidaen eller enkeltpersoner. Biti forteller at det kan være komplisert å avklare eierrettighetene for slakteanlegg og gjerdeanlegg. Særlig gjerdeanleggene øker i omfang for hvert år.

- Reindriftssamene vil gjerne ha gjerder, for da slipper de å sitte på scooteren døgnet rundt, og kan ha et mer normalt familieliv. Myndighetene er imidlertid ikke så begeistret, og naturvernorganisasjonene presser på for at myndighetene ikke skal tillate gjerdeanleggene. Midlertidige gjerder skal egentlig tas ned hvert år, og det skal mye til for å få godkjent permanente gjerder, sier Biti.

Biti er særlig kritisk til de nye bruksreglene, der reindriftsnøringen selv skal sette tak på antall dyr. Biti tror dette i særlig grad vil gå ut over de reindriftssamene som har drevet edruelig og fulgt reglene frem til nå.

Må bli enige om reintall

Reindriftsloven har knesatt et prinsipp om forholdsmessig dersom reineierne i et distrikt ikke selv blir enige om fordelingen av et gitt reintall. Dette kan gi urimelige utslag.

- Inntektene i næringen har gått ned, og små reindriftseiere har omtrent de samme kostnadene til bensin, scooterinvesteringer og slike ting som større reineiere. Med et forholdsmessig kutt på 50 % vil noen kunne bli sittende igjen med så få dyr at de ikke kan leve av det, mens de som har trosset påbud og økt flokken år for år vil tjene på det. Myndighetene har vært alt for forsiktige med å bruke virkemidler i disse spørsmålene, sier Biti.

Odelstinget hadde møte 24. mai 2005 og vi sakser fra Trond Hellelands oppsummering:
– Dette er en stor dag for den samiske befolkning og for Finnmark. Striden om utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget på 1980-tallet gjorde det klart at det i Norge var et stort behov for å avklare statens forhold til samisk kultur og rettsstilling. I etterkant av denne striden var det bred enighet om at det var nødvendig å finne ut hvilken plass samene skulle ha i det norske samfunn. Det var også behov for en nærmere kartlegging av hvilke særlige rettsforhold som knyttet seg til samisk kultur og virksomhet i områdene som samene tradisjonelt befolket.

Sameloven i 1987
Som et svar på dette ble Samerettsutvalget oppnevnt i 1980, og dets første utredning forelå i 1984, NOU 1984:18 Om samenes rettsstilling. Sameloven ble vedtatt i 1987 som en direkte konsekvens av anbefalingene i nevnte utredning. Grunnloven § 110 a om statens forpliktelser overfor den samiske folkegruppen ble vedtatt i 1988, og det første sametingsvalget ble avholdt i 1989.

Samerettsutvalget fortsatte etter 1984 arbeidet med å avklare samiske rettsforhold og gi Sametinget en hensiktsmessig rolle i vernet av det materielle grunnlaget for samisk kultur. Utvalgets samlede forslag til lovregulering av forholdene i Finnmark ble lagt fram i NOU 1997:4 Naturgrunnlaget for samisk kultur. I denne NOU-en tok Samerettsutvalget ikke endelig stilling til de samiske rettsforhold sør for Finnmark.

Samerettsutvalg to ganger
Samerettsutvalget ble derfor gjenoppnevnt 1. juni 2001, med den nevnte problemstillingen som utgangspunkt for mandatet. Forslag til lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke, eller finnmarksloven, som den nå populært kalles, ble framlagt av regjeringen Bondevik II den 4. april 2003. Det gir Sametinget og Finnmark fylkesting en formalisert og faktisk medbestemmelse over arealer som er meget viktige som grunnlag for samisk kultur og for Finnmark som sådan.
Forslaget til finnmarkslov har skapt stor debatt. Fra flere hold, bl.a. Sametinget, ble det hevdet at lovforslaget ikke fullt ut var i samsvar med konvensjoner som Norge har forpliktet seg til å overholde.

Brudd på ILO–konvensjonen?
Det ble påstått brudd både på ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater og på FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter.

Som en følge av dette bad justiskomiteen den 19. juni 2003 Justisdepartementet om å skaffe til veie en kvalifisert, uavhengig vurdering av forslaget til ny finnmarkslov. Departementet engasjerte professorene Geir Ulfstein og Hans Petter Graver ved juridiske fakultet i Oslo for å foreta vurderingen. Deres utredning «Folkerettslig vurdering av forslaget til ny finnmarkslov» ble oversendt Stortinget den 3. november 2003. Ulfstein og Graver konkluderte med at Regjeringens forslag på viktige punkter ikke var tilstrekkelig til å oppfylle ILO-konvensjon nr. 169.
Justiskomiteen bad så den 18. desember 2003 om Regjeringens vurdering av utredningen fra professorene. Departementets tilbakemelding kom ved brev av 6. april og 14. juni 2004.
Regjeringen støttet sine vurderinger på en utredning fra UDs rettsavdeling som på visse punkt var uenig i Ulfstein og Gravers beskrivelse av gjeldende folkerett. Regjeringen mente at lovforslaget ikke var i strid med Norges folkerettslige forpliktelser.

Kommisjon som supplerende tiltak
For i større grad å sikre en lojal oppfyllelse av ILO-konvensjonens krav om identifisering av opparbeidede kollektive og individuelle rettigheter mente imidlertid Regjeringen at det kunne være hensiktsmessig å vurdere supplerende tiltak. I brev av 14. juni 2004 skisserte Justisdepartementet noen mulige løsninger, bl.a. en kommisjon som skulle anerkjenne eksisterende rettigheter.

På justiskomiteens initiativ er det gjennomført fire konsultasjoner med Sametinget og Finnmark fylkesting i løpet av 2004 og 2005. Norges folkerettslige forpliktelser om å konsultere samene er på denne måten tatt inn i Stortingets arbeid. Dette er en konstitusjonell nyvinning.
Det at Stortinget under saksbehandlingen har konsultert fylkestinget og Sametinget, har vært et viktig og svært nyttig verktøy i arbeidet for å komme fram til en løsning som kan samle bredest mulig støtte. Justiskomiteen har dessuten mottatt utfyllende skriftlige innspill fra Sametinget underveis i prosessen. Det har vært viktig å finne løsninger for Finnmark som er i overensstemmelse med folkeretten, og som kan aksepteres både av Sametinget og av fylkestinget.

Etnisitet ikke vesentlig for rettigheter
Det fastslås i prinsipiell form i loven at samene gjennom langvarig bruk av land og vann har opparbeidet rettigheter til grunn i Finnmark. Rettigheter til land og vann i Finnmark skal imidlertid anerkjennes uavhengig av etnisk bakgrunn. Også andre innbyggere i Finnmark kan ha opparbeidet rettigheter. Om man er av norsk, samisk, kvensk eller annen avstamning betyr altså ingen ting i forhold til å få anerkjent eksisterende rettigheter. Så vel samenes som andres eksisterende rettigheter skal kartlegges og anerkjennes.

Kommisjon og domstol
For å kartlegge rettigheter til land og vann i Finnmark opprettes en egen kommisjon – Finnmarkskommisjonen – og en særdomstol – Finnmarksdomstolen. Organiseringen er til forveksling lik Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms.
ILO-konvensjon nr. 169 vil være en viktig tolkningsfaktor ved anvendelsen av finnmarksloven. Det følger av § 3 at loven skal gjelde «med de begrensninger» som følger av ILO-konvensjonen. Dette innebærer at den går foran finnmarksloven dersom det skulle vise seg at bestemmelser i loven står i motstrid til bestemmelser i ILO-konvensjonen. Hvis man derimot på bakgrunn av ILO-konvensjonen kommer til at loven mangler bestemmelser av et bestemt innhold, vil dette være en oppgave for lovgiverne. Domstolene skal med andre ord ikke bruke ILO-konvensjonen til å bygge ut finnmarksloven.

Utredning av havfiske
Det fastslås at forvaltningen av fisket i Tana- og Neidenvassdragene skal være lokal og rettighetsbasert. Flertallet ber dessuten i innstillingen Regjeringen foreta en utredning av samer og andres rett til fiske i havet utenfor Finnmark. Vi ber også om at man utreder og vurderer muligheten for en minimumskvote for båter under ti meter.

I saker om endret bruk av utmark skal offentlige myndigheter vurdere hvilken betydning endringen vil ha for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv, på bakgrunn av retningslinjer utformet av Sametinget. Justiskomiteen har skjerpet offentlige myndigheters plikt til å vurdere samiske hensyn ved endret bruk av utmark i samsvar med Sametingets retningslinjer for denne vurderingen, uten at Sametinget derved er gitt en nektingsrett i saker som gjelder endret bruk av utmark.
Finnmarkseiendommens selvstendighet i forhold til andre myndigheter er videre styrket ved at staten ikke skal oppnevne noen av styremedlemmene, og ved at Finnmarkseiendommen skal ha alminnelig ekspropriasjonsvern. Adgangen til å gi bygdefolk særskilt rett til utnyttelse av utmarksressurser er dessuten utvidet noe, slik at ordningen lettere kan fange opp samiske tradisjoner.

Gjøre rett for gammel urett
Å være saksordfører for finnmarksloven har vært en utfordring. Det har vært frustrerende, det har vært irriterende, og det har vært engasjerende, men ikke minst har det vært en stor glede. Dette er uten tvil den mest spesielle saken jeg har arbeidet med i mine to perioder på Stortinget. Saken er spesiell fordi den i bunn og grunn handler om å gjøre rett for gammel urett mot landets urbefolkning, men den er også spesiell fordi selve saksbehandlingen har vært unik – ja jeg vil si: historisk. Det er svært gledelig at en grundig og langvarig prosess gir resultat.

Nå er tiden inne for å se framover. Urett skal erstattes med rett: rett til land, rett til vann, bruks- og eierrettigheter, rett for alle i Finnmark som har opparbeidet rettigheter. Finnmark står overfor en spennende tid. Jeg vil oppfordre til samarbeid om løsninger til beste for alle, og ønsker ikke minst styret i Finnmarkseiendommen lykke til med et viktig arbeid. Gjør kritikernes spådommer til skamme, gi Finnmark en ny start!

Redigert versjon av saksordfører Trond Hellelands innledning til
Odelstingets behandling av Finnmarksloven i 2005

Finnmarkskommisjonen:

Finnmarkskommisjonen skal kartlegge eksisterende bruks- og eierrettigheter som folk i Finnmark har ervervet på grunnlag av langvarig bruk. Kartleggingen skal skje på grunnlag av gjeldende rett. Den er begrenset til grunn som Finnmarkseiendommen overtok ved finnmarkslovens ikrafttredelse 1. juli 2006. Kommisjonens administrasjon er på tinghuset i Tana bru. Finnmarkskommisjonen ble oppnevnt av Kongen i statsråd 14. mars 2008. Domstoladministrasjonen har det overordnede, administrative ansvaret for Finnmarkskommisjonen.

Finnmarkskommisjonen skal ha fem medlemmer hvorav minst to av medlemmene skal være bosatt i Finnmark fylke eller på annen måte ha sterk tilknytning til fylket.

Kommisjonens medlemmer er:
Jon Gauslaa (Leder) (1962) er fra Grimstad, jurist og har vært utreder og sekretariatsleder for det første Samerettsutvalget, juridisk rådgiver i Bellona, og medlem og senere leder av det gjenoppnevnte Samerettsutvalget.

Hilde Heggelund (1950) er født og oppvokst i Hammerfest, jurist og arbeider nå som fylkesnemndsleder i Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker i Oslo og Akershus.

Ole Henrik Magga (1947) er fra Kautokeino, professor i samisk språk ved samisk Høgskole i Kautokeino. Han har vært leder for Norske Samers Riksforbund, president i Sametinget og var den første lederen av FNs permanente forum for urfolk.

Kjell Næss (1951) er fra Misvær i Nordland fylke, men bosatt i Finnmark siden 1976. Han er utdannet lærer, og arbeidet ved Bjørnevatn Skole i Sør-Varanger kommune i 23 år.

Anne Marit Pedersen (1970) er fra Tana, advokat ved advokatfirmaet Hegg & Co i Vadsø¸. Hun har tidligere vært dommerfullmektig ved Indre Finnmark tingrett og arbeidet for Samisk Nærings- og Utredningssenter i Tana og Finnmark fylkeskommune.

– Det er mange av oss som håper på - nord for den arktiske sirkel - et inuitt-sameland. Det er helt klart, at hvis du tenker deg Alaska, Nord-Kanada og Grønland, også fram til de nordiske land, gjennom hele det enorme russiske området, Komi og lignende, så har du altså grunnlaget for det. Flagget finnes allerede. Naturen vil tvinge det fram. Jeg skal anta at det vil komme. Jeg skal også anta at den globale oppvarmingen vil spille dem kort i hendene, sier Johan Galtung til NRK.

Gammel kunnskap om konfliktløsning
Ved å se seg tilbake kan motsetningene innad i det samiske samfunn og mellom samer og andre reduserers, mener Johan Galtung som er bredt intervjuet på NRK.

– La oss ta fire konflikter: reindriftssamer mot reindriftssamer - der ligger det altså et par tusen års erfaring bak, reindriftssamer mot fastboende samer, reindriftssamer mot nordmenn, og fastboende samer mot nordmenn.
Hvis vi nå sier at reindriftssamer har et par tusen års erfaring, så vil det være veldig fint om man kunne finne ut hva deres formler er på å løse konflikter. Altså så å si lage en liten lærebok på grunnlag av det. En arkeologisk undersøkelse. Jeg er sikker på at det er mange som har studert det, men jeg er ikke sikker på om de vet nok om konflikter.

La oss si at man finner på en veldig lur løsning. Som for eksempel har å gjøre med adgang til vann. Da er det klart at du to har to klare måter å gjøre det på. Du kan dele rommet i deler eller du kan dele tiden i deler. Du kan altså bruke litt kjennskap til stjernene, planetene, månen og solen. Denne tidsbolken er din, den andre er min, eller du kan kombinere det med arealer. Jeg er sikker på at det finnes dypt nedgravet visdom som kan hentes opp, som har overlevd fordi den har fungert.

 
Å være urfolk i det moderne Norge i dag er ikke det samme som å være urfolk før, selv om man kanskje ikke merker det. Urfolket i Norge er i endring, mener Galtung i sin samtale med NRK.

– Når det gjelder denne konkrete saken, besluttet Hovedstyret (dato) at man ville avvente eventuell behandling av saken inntil det forelå en rettskraftig dom.
– Saken er nå til behandling i Advokatforeningen. Partene er orientert og har fått frist til å uttale seg, slik det er fastsatt i foreningens vedtekter. I samsvar med vedtektene er saken også forelagt Oslo krets og disiplinærutvalget i Oslo, som skal avgi uttalelse. Disse uttalelsene, samt advokatens sluttmerknader, skal foreligge når hovedstyret vurderer saken, sier Smith.

Finnmark er Norges største fylke, større enn Danmark. I 2006 ble 96 % av arealet i fylket overført fra Statsskog til Finnmarkseiendommen. Finnmarkskommisjonen er i full gang med å kartlegge hvor mye av dette arealet som skal gå tilbake til de som tradisjonelt har hevd på områdene.

Leter i bygdebøker

Jon Gauslaa leder dette arbeidet. Han sitter sammen med fire andre medlemmer i kommisjonen og fire administrativt ansatte pluss en hel del oppnevnte sakkyndige utredere og skal kartlegge hvorvidt lokalbefolkningen har bruksrett eller eiendomsrett til disse enorme områdene. Jurister, antropologer, historikere og andre fagkyndige leter blant annet i bygdebøker og i ulike arkiver. Dessuten blir det mange befaringer i området.

– De sakkyndige utrederne skal bidra til å fremme et faktagrunnlag, og så skal kommisjonen ta de juridiske vurderingene. Vi kan ikke sette rett i Finnmark, men vi vil organisere noe som kan minne om rettsmøter for å få forklaringer og bevisumiddelbarhet, sier Gauslaa.

Ingen vet hvor grensene går

Disse møtene blir satt når kommisjonen skal vurdere større og mer prinsipielle saker. Videre har kommisjonen oppnevnt interesserepresentanter fra jordbruk, reindrift, befolkning, sjølaksefiskere og fritidsbrukere. Disse kan følge kommisjonens arbeid, og kan blant annet gi tips rundt hvem som har kunnskaper om bruken av disse områdene. Ingen vet egentlig hvor grensene går for disse 96 % som Finnmarkseiendom nå råder over, noe Gauslaa sier er et problem. Skjøtene mellom privat grunn og Finnmarkseiendommens grunn er ofte uklare. Mye tid går med til å avklare grensene, via tingbøker, eiendomsregistre og andre skriftlige kilder. Mye ble brent under krigen, så dette er et møysommelig arbeid. Er det uenighet rundt bruks- og eiendomsrett etter at Finnmarkseiendom har gjort sitt arbeid, vil sakene gå til Utmarksdomstolen for Finnmark.

Kartlangt to områder så langt

Disse prosessene er ikke nye i Norge. Resten av landet har allerede kartlagt lokalbefolkningens rettigheter i forhold til staten. Nå er det Finnmarks tur, og man har etter to år snart klart å kartlegge Nesseby og Stjernøya/Seiland. Foreløpig har ikke Gauslaa opplevd arbeidet som spesielt konfliktfylt, men informasjonsbehovet er stort. Blant annet trodde mange at de måtte melde inn sin egen private eiendom for ikke å miste den.

– Er det ikke en fare for at folk melder inn eierinteresser på områder de egentlig ikke har krav på?

– Da vil de i så fall raskt bli avslørt. Våre undersøkelser er så grundige at ingen skal ende opp med eiendom uberettiget. Vi ser på brukens varighet og innhold, og om den har vært utøvd i god tro.. Om disse kriteriene er oppfylt kan man få anerkjent eiendomsrett dersom bruken har vært eksklusiv eller dominerende i forhold til andres bruk av områdetBruksrett kan man få anerkjent ved bruk av et visst omfang, for eksempel  at man har hatt dyr på beite hvert år, sier Gauslaa.

Krever mye å få eiendomsrett

Man må ikke være urbefolkning for å få anerkjent slike rettigheter. Også nordmenn eller kvener vil kunne få anerkjent rettigheter til områdene. Finnmarkskommisjonen undersøker både kollektive og individuelle  rettigheter Kollektive rettigheter vil typisk være  bruksrett til områder, mens eiendomsrett vil kreve at bruksutøveren har vært relativt enerådende i det aktuelle området, og at bruken har vært mer omfattende enn bare beite, og for eksempel også omfattet hugst og jakt, fangst og fiske i tillegg til beite. Mens terskelen for å få anerkjent eiendomsrett er høy, vil den være en del lavere for å få anerkjent bruksrett. Gauslaa sier at det foreløpig ser ut som at det i hovedsak vil være kollektive rettigheter som Finnmarkskommisjonen vil anerkjenne.

– Eiendomsrett er mest aktuelt i områder der det er en viss fast bosetting, for eksempel at en bygd kan få anerkjent en form for kollektiv eiendomsrett til omkringliggende utmark. . Vilkårene vil imidlertid være de samme som ellers. Det må dreie seg om en langvarig, mangesidig og dominerende bruk utøvd i god tro. Har det bare vært drevet hogst i et område hvor det også kunne vært drevet beitebruk og fiske, vil det kun være aktuelt å anerkjenne hogstrett, sier Gauslaa.

Formalisere en eksisterende tilstand

Ofte vil ikke bruksretten strekke seg ut over det som allerede er regulert i Finnmarksloven, som beiterett, hogstrett og rett til jakt og fiske, men rent praktisk kan en anerkjennelse av bruksrett bety at man slipper å kjøpe fiskekort på Finnmarkseiendommens område.

– Oppgaven vår er å formalisere en eksisterende tilstand. Derfor vil andres bruk av et område  kunne være til hinder for erverv av eiendomsrett til området. Ingen skal miste rettigheter, sier Gauslaa.

– Er dette en mer komplisert prosess enn hva man har hatt i resten av landet?

– Det kompliserer noe at man har etniske skillelinjer, men jeg opplever det ikke som så konfliktfullt som det fremstilles som, sier Gauslaa.

– Vil man få færre konflikter i Finnmark etter at dere er ferdige med arbeidet deres?

– Jeg vil tro at når prosessen er ferdig vil ting være mer avklart, noe som vil gi grunnlag for færre konflikter.

Oppretter en egen domstol

Det er ikke lagt opp til at partene skal få dekket utgifter til advokat i første omgang, noe Advokatforeningen er skeptisk til. Når saken kommer til utmarksdomstolen vil staten kunne dekke utgifter til nødvendig advokatbistand. Domstolen er planlagt etablert i høst, men hvor vet man ikke. Utmarksdomstolen vil være en vanlig domstol. Gauslaa håper kommisjonen klarer å gjøre et såpass grundig arbeid at det ikke blir så mange rettssaker ut av det. I motsatt fall vil de 37 advokatene i Finnmark få mye å gjøre de neste årene.    

I et oppslag 20. februar skriver Aftenposten at minst 100 advokater har mistet bevillingen siden 2000. Styreleder i Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, Christian Bruusgaard, legger ifølge avisen ”ikke skjul på at han er bekymret”.  Advokatforeningens leder Berit Reiss-Andersen sender utfordringen tilbake til myndighetene.

– Det skal være strenge krav til den som skal drive som advokat, og etter Advokatforeningens syn er ikke disse reglene verken strenge nok eller klare nok i dag, sier hun.

I tillegg mener hun at Tilsynsrådet bør være strengere i sin håndheving av dagens regelverk.

– Sannsynligvis burde Tilsynsrådet tatt flere bevillinger enn de hittil har gjort, sier Berit Reiss-Andersen. 

Ønsker ny advokatlov

 Hun etterlyser en fullstendig gjennomgang av regelverket rundt advokaters yrkesutøvelse. Dette er et ønske Advokatforeningen har fremmet gjentatte ganger.

 - Vi ønsker oss et utvalg som kan utrede advokatlovgivningen i sin fulle bredde. En vesentlig del av et slikt arbeid ville være å se på hvilke krav som skal stilles både for å få og for å beholde en advokatbevilling, sier Advokatforeningens leder.

 I Aftenpostens oppslag vises det også til pågående rettssaker mot advokater som er tiltalt for kriminelle forhold.

 - Det er alltid beklagelig dersom en advokat blir tiltalt og dømt for straffbare handlinger. Vårt yrke lever av tillit. I de tilfeller der en advokat faktisk blir funnet skyldig i straffbare forhold, bør det også være klare regler for hvilken betydning dette har for advokatbevillingen, sier Berit Reiss-Andersen. 

Ute av proporsjoner

 - Vi tar problemene alvorlig og mener det er grunn til å rydde opp de gangene det faktisk forekommer overtramp fra advokaters side. Samtidig må vi få minne om at det er en forsvinnende liten andel av advokatene som berøres av de forholdene som Aftenposten omtaler. At det siden 2000 har vært "en gradvis økning" i antallet advokater som årlig mister sin bevilling, er dessuten ikke unaturlig i og med at antallet advokatbevillinger har økt sterkt i løpet av den samme perioden.

Storberget: terskelen må være veldig lav

I 2007 intervjuet Advokatbladet justisminister Knut Storberget blant annet om straffedømte advokater som får beholde bevillingen:

– Advokater som blir dømt i domstolene får likevel praktisere videre som om ingenting har skjedd. Hva er vitsen med tilsynsråd og bevillingsnemnd når ikke en gang disse fratas bevillingen, spørres det. Hvor høy kan terskelen være for advokater som tross alt har klientenes fremtid i sine hender?

– Terskelen for å bli fratatt advokatbevillingen skal være veldig lav, særlig i forhold til økonomisk skikkelighet og forvaltning av klientenes midler. Advokaten er betrodd, både i forhold til fakta og penger. Reglene er krystallklare, og vi må bruke de reglene vi har. Men, vi må tåle at domstolene overprøver Tilsynsrådets vedtak. Det viser at systemet fungerer. Advokatbransjen har alt å tjene på at folk ser at advokater som trår over grensene blir stoppet, at de ikke kan holde på i det vide og det brede. Vi må bli flinkere til å rydde opp alle mann, også Advokatforeningens hovedstyre må bli flinkere til å innklage advokater, sier Storberget som selv har opplevd å bli utsatt for klientnapping.

– Vi trenger en advokatlov

– Jeg tror vi trenger en advokatlov. Da må man se på hele disiplinærsystemet. Det fungerer greit nok som det er, men det er noen uklarheter i overlappingen mellom Tilsynsrådet og Disiplinærnemnden. 

Det sier Tilsynsrådets styreleder Christian Bruusgaard i en kommentar. – Dagens system har en historisk bakgrunn. Jeg tror man må tenke helt nytt. På den annen side skal man ikke overdrive dagens uklarheter.

– Du sier i et intervju med Aftenposten at advokater som har fått tilbakekalt sine bevillinger har fortjent å bli fotfulgt.

- Det er viktig å operere med gode marginer for ikke å trå over grensen i arbeidet for klienten, sier Bruusgaard. – Det er sjelden advokater fratas sin bevilling før rettskraftig dom. Bruusgaard nevner et nytt problem som har dukket opp i kjølvannet av at advokater mister sin bevilling. En rekke av dem får jobbe som juridiske konsulenter i advokatfirmaer. I ett konkret tilfelle skal en juridisk konsulent ha lekket opplysninger om etterforskningen i en pågående straffesak under et fengselsbesøk, skriver Aftenposten.

– Noen oppgaver skal bare utføres av advokatfullmektiger og advokater. Besøk hos klienter i fengselet er nok over grensen for hva juridiske konsulenter kan få gjøre. Her er det viktig med klare linjer, sier Bruusgaard.

Behov for advokatlov

– Advokatforeningen videre i arbeidet med å få en advokatlov, sier Merete Smith. – Vi har tatt det opp med Justisministeren tidligere, og vi vil gjøre det igjen. Vi har også snakket med medlemmene av Justiskomiteen om betydningen av å få en bedre regulering av advokatenes virksomhet, og stortingsrepresentant Asmyhr har stilt spørsmål til Justisministeren om hvorfor det ikke arbeides med egen advokatlov.

Merete Smith skriver i Lov & Rett: Advokatenes plass i lovverket forsterker inntrykket av en noe stemoderlig behandling av advokatene fra myndighetenes side. Inneklemt i domstolloven mellom regler om rettergangsstraff og tilsynsordningen for dommere fastlegges det rettslige grunnlaget for advokatvirksomhet. Andre profesjoner, som eiendomsmeglere, revisorer og regnskapsførere er regulert i egne lover. Det vil være prinsipielt riktig o regulere også advokaters virksomhet i en egen lov– advokatloven.

Spørsmål i Stortinget om advokatlov

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) har stilt spørsmål til justisministeren: Advokatforeningen ønsker at det skal igangsettes et arbeid med å utforme en advokatlov. Hva er statsrådens begrunnelse for å ikke igangsette et slikt lovarbeid?

Karlstrøm er assisterende direktør og leder næringsavdelingen i Fefo. Til avdelingen hører mineraler, vind og vannkraftressursene i tillegg til det forretningsmessige skogbruket. – Å jobbe for FeFo er litt morsommere enn å jobbe for Statskog, fordi en kommer nærmere der beslutningene tas og finnmarkinger nå ser at verdiene blir i fylket og ikke havner i statskassa som tidligere. Samtidig er det vanskeligere å forklare folk hva Finnmarkseiendom ikke er, sier han til Advokatbladet.

– Folk har vanskelig for å forstå rollen til FeFo, at vi bare er en grunneier og må forholde oss til de samme rammevilkårene som andre grunneiere – i tillegg til at FeFo  har begrensninger i sitt handlingsrom som bl a ligger i Finnmarksloven og retningslinjer til § 4 fra Sametinget . Folk tror vi har myndighet og kan bestemme hva vi vil, men selv det å kjøre scooter til eiendommene våre må vi søke om dispensasjon for å få lov til, sier Karlstrøm.

Krever subsidier fra FeFo 

Selv om FeFo er mer populær enn hva Statskog var, innrømmer Karlstrøm at det er en utfordring at mange har svært store forventninger til hva FeFo kan gjøre for dem. Store forventninger fra kommuner i vekst som ser for seg at FeFo skal subsidiere tomter og områder som de kan utvikle og selge ut til utbyggere. I Alta, Sør-Varanger og Hammerfest planlegger kommunene store utbyggingsområder. FeFo eier mesteparten av grunnen i fylket – om lag 96%..

- Holdningene som kommer til uttrykk er at subsidiene må komme fra FeFo, noe som er utfordrende, sier Karlstrøm.

Styres av fylkestinget og sametinget

Mens den tidligere statlige forvalteren var grunneier og myndighetsutøver, er FeFo grunneier med et styre bestående av seks personer valgt av Sametinget og Fylkestinget, tre fra hver. En kontrollkomité bestående av tre personer skal se til at styret holder seg innenfor mandatet sitt. Da styremodellen ble valgt, trodde nok mange at styret ville dele seg i beslutningssaker i sametingets tre representanter og fylkestingets tre, men dette har skjedd svært få ganger.

Førstegenerasjon strategiplan utløp ved årsskiftet og en ny strategiplan vedtas før sommeren.Planen er utarbeidet gjennom en lang og omfattende prosess med blant annet en rekke folkemøter og høringer.

Press på rypa

Folk i Finnmark, som andre steder i landet, ønsker at nærhet til ressursene skal være en faktor som vurderes når en er nødt til å begrense ressursuttak. Storvilt er en ressurs som er forbeholdt finnmarkinger. Rypa har vært under sterkt press de seinere år. FeFo har innført ”baglimit”, men har nå på høring ytterligere tiltak for å verne bestanden.

FeFo vil sikre en stor nok bestand slik at jegerne får en ”hyggelig jaktopplevelse” i tillegg til et rimelig jaktutbytte..

– Vi må regulere bedre enn bare å si noe om hvor mye småvilt hver jeger kan felle. Finnmark bør deles inn i jaktfelt slik at man kan stoppe salg av jaktkort i et felt  når man ser at tålegrensen er nådd i feltet, sier Karlstrøm.

Gratis å fiske

Innlandsfisket i Finnmark er en tilnærmet ubegrenset ressurs, som er fri for alle som ønsker å fiske med stang eller handsnøre. I toppåret 2006 var det 8000 jegere som løste kort for småvilt i Finnmark og elgjakten er ”Norges billigste” i landet.  Skogen er en betydelig ressurs  , og alle som søker om det kan få tildelt et område der de kan hugge 3-5 favner ved til husbehov. Ønsker man å selge ved kan man få tillatelse til å ta ut mer enn dette. Et eget vedutvisningskorps passer på at folk får tildelt teig og drifter ordninga ute på bygdene.. Egenkontrollen er god siden mange hugger ved i samme områder, mener Karlstrøm. Utmarksressursene i fylket er svært rimelig å benytte for lokalbefolkningen. De subsidieres sterkt. Det skal være godt å bo i Finnmark. Folk betaler et lite gebyr for å kunne hente ut naturens ressurser gratis.

– Dette er et tilbud til befolkningen her, og kostnaden subsidieres av inntekter fra tomtefeste og mineraler, som er bærebjelkene i FeFos økonomi, sier Karstrøm.

12000 festetomter

FeFo har 12 000 festetomter i fylket, en tredjedel av dette er fritidseiendommer. Det gir 15 millioner i inntekter og utgjør hele 40 % av de totale inntektene. Tomtefesterne for bolig kan når som helst innløse tomten sin.Fritidsfester utenom regulerte hyttefelt kan ikke innløses. Tomtefesteloven gjør unntak for Finnmark. I tillegg får man inntekter på mineralene i fjellet, som kvarts og nefelin. Man vet også at det er gull i fjellene, uten at man har funnet noe drivverdig ennå.For tida er det ingen drift på statens mineraler, men det ventes å komme.

Stort energipotensiale i Finnmark

Det er imidlertid energiressursene som ligger Karlstrøms hjerte nærmest. Han ser på seg selv som ”litt” energiminister i FeFo, og har vært fødselshjelper for Finnmark Kraft as, et selskap eid av sju kraftselskaper samt FeFo.

– Målet er å skape verdier i Finnmark knyttet til lokale ressurser og gjerne med lokale eiere. Historisk sett har finnmarkinger i liten grad nytt godt av ressursene Filétarbeidere og anleggsarbeidere har vi vært. Utenbys og endog utenlandske investorer har kommet hit og tatt gevinsten med seg ut av fylket. Det har vært svøpen for Finnmark. FeFo kan bygge opp tro og tillit til at vi kan skape noe selv. Det betyr ikke at vi skal stenge noen ute, men at vi kan vise at også vi kan og vil utvikle egne ressurser, sier Karlstrøm som ser for seg en storstilt utbygging av små vannkraftverk, vindmøller, oljeutvinning og satsing på bioenergi.

- Ville dere tatt bevillingen til Furuholmen hvis dere hadde fått forslag om det fra styret i Tilsynsrådet?

- Det er galt av oss å uttale oss om den saken i og med at Tilsynsrådets styre avsluttet saksbehandlingen ved å gi en advarsel. Vi ble orientert om dette. Vi skal ikke mene noe om en konkret sak vi ikke har hatt til behandling.
På den annen side har vi forståelse for at saken og avgjørelsen blir gjenstand for debatt. Vi i Advokatbevillingsnemnden kan vedta å ta en bevilling etter innstilling fra Tilsynsrådet. Vi har ikke noe handlingsrom for eget initiativ. Vi er også en klageinstans for vedtak i Tilsynsrådets styre og foretar selvstendige vurderinger av de påklagede vedtak. 

Advokatene Erling O. Lyngtveit og Johnny Veum er representant og vara til Advokatbevillingsnemnden. Advokatbladet har intervjuet dem sammen.

Tilsynsmyndighetene må alltid ha oppmerksomheten rettet mot rettspraksis – og da særlig Høyesteretts avgjørelser. Vår egen praksis bør innrettes slik at den holder for en etterfølgende domstolskontroll.. I løpet av de siste årene har flere advokater blitt straffedømt for alvorlige forhold som isolert sett ville ha kvalifisert til bevillingstap.. Den svært lange tid som var gått fra de straffbare forhold ble begått og til pådømmelse skjedde var årsaken til at bevillingen likevel ikke ble tatt. Tilsynsmyndighetene kan for sin del ikke lukke øynene for realiteter som Høyesterett har funnet utslagsgivende. Ellers risikerer vi å gjøre enkeltpersoner urett, fatte beslutninger som ikke står seg ved rettslig prøvning – og påføre statens erstatningsansvar.

- Men kunne dere ikke suspendert bevillingen i en periode?

Tilsynsrådet vurderte dette fortløpende  i Furuholmensaken. Men man må ikke glemme at han ble frifunnet i tingrett, dømt i lagmannsretten og at det var naturlig å vente til det forelå rettskraftig dom i Høyesterett.
Dessuten hadde politi og påtalemyndighet latt de aktuelle advokater  fortsette uhindret i sitt arbeid gjennom lang tid etter at etter at det aktuelle forholdet var avdekket.
Men vi har forståelse for at folk reagerer.

- Er det ikke forskjell på å bli idømt et rettighetstap i domstolene og å få et forvaltningsmessig vedtak om å ta bevillingen?

- I praksis har det samme virkning for advokaten.Virksomheten  må nedlegges øyeblikkelig og det får store økonomiske og sosiale konsekvenser. Men det er saker der vi i tillegg til idømt straff i domstolen tar bevillingen som forvaltningsvedtak. Hver sak må behandles og vurderes  individuelt. Vi har saker der vi har tatt bevillingen før etterforskning er i gangsatt, noen hvor bevillingen er tatt mens etterforsking pågår  - og noen hvor bevillingen først er tatt etter at det foreligger en rettskraftig dom. Ingen saker er like.

– De eneste sakene der vi bruker en viss grad av skjematisk vurdering, er i  saker med formalfeil og fristoversittelser. Sekretariatet gjør en stor jobb med å purre opp advokater som ikke følger reglene. De blir fulgt opp på alle måter. Det er mange muligheter til å unngå de dramatiske konsekvensene tap av bevilling er.

Johnny Veum understreker ansvaret ved å sitte i Advokatbevillingsnemnden. – Jeg har møtt et par ganger og føler et stort ansvar ved å fatte vedtak med så store konsekvenser, sier Veum.
– Det er svært viktig at saksbehandlingen er pinlig nøye og korrekt slik at vi fatter beslutninger på riktig grunnlag.

- Det er krav om plettfri vandel for å få advokatbevilling, men ikke for å beholde den. Er det et tankekors?

- Plettfri vandel er ikke et absolutt begrep. Har man vedtatt et forelegg for å kjøre for fort, så har man ikke plettfri vandel. Vi er ikke kjent med at en fartsbot har ført til avslag på søknad om advokatbevilling. Derimot har for eksempel vedtatt forelegg på bot for narkotikabruk fått et slikt utfall. Den som er idømt ubetinget fengsel kan imidlertid ikke påregne å få bevilling før vedkommende i alle fall har gjort opp for seg, gjennom tid og gjerning dokumenterer et klart oppgjør med tidligere feilgrep og på troverdig vis fremstår som en person som fortjener tillit som advokat.

- Gir Advokatbevillingsnemnden syndsforlatelse? Kan man få igjen bevillingen?

- Noen forhold er så alvorlige at advokaten avskiltes for godt. Det er da tale om så alvorlige forhold at det i praksis anses umulig å å gjenvinne den allmenne tillit advokater trenger. Andre advokater skjerper seg og kommer tilbake med ny søknad, og vi innvilger noen slike. Hver sak er gjenstand for individuell behandling og vurdering. Noen forsøker gjentatte ganger å få igjen bevillingen, men møtes med at det vanskelig kan ses mulig å  gjenskape den  tillit hos domstoler, motparter og  hos det rettssøkende publikum som er nødvendig for å kunne gis rett til å praktisere som advokat.

- Bør Advokatforeningen tildele og inndra advokatbevilling?

Både Lyngtveit og Veum er enige om at det å frata en advokat levebrødet, er en offentlig oppgave. – Advokater lever i en utsatt posisjon. Det må være rom for en feilvurdering. Advokaten står i striden hele tiden, man kan komme til å ta for hardt i i en stresset situasjon.

- Bør Advokatforeningen ekskludere medlemmer oftere for å markere at slike medlemmer ønsker man ikke å ha?

- Det er en skjemmende flekk for en advokat å bli ekskludert av sin egen profesjonsforening. Eksklusjon gir uttrykk for en samlet kollegial dom som er ganske voldsom. Det er viktig å være pinlig nøye med saksbehandlingen og ikke la seg styre av følelser. I noen tilfeller er det riktig å ekskludere medlemmer.

Det skjer jo at medlemmer ekskluderes av årsaker som ikke går på profesjonsutøvelse – typisk: at medlemskontingenten ikke blir betalt. I slike tilfeller kunne kanskje foreningen vurdere en mellomløsning ved at  medlemskapet settes på Hold inntil forholdet er ryddet opp i.

 Men  når et medlem dømmes for alvorlig straffbar handling, vil det ikke være  unaturlig at en profesjonsforening vurderer medlemskapet.

- Både Knut Storberget og Berit Reiss-Andersen er klare på at listen for å ta bevillingen bør ligge veldig lavt.

- Vi er vel litt usikre på hva som menes – eller skal menes – med : ”veldig lavt”
Listen skal i alle fall ikke ligge høyt. En dessverre forholdsvis hyppig forekommende problemstilling i tilbakekallssaker er uregelmessigheter ved behandling av klientmidler. I slike tilfeller skal det ikke mye til før bevillingen ryker.

- Hvis bevillingen suspenderes i en pågående sak og advokaten frifinnes. Vil da tilsynsmyndighetene bli erstatningspliktige?

- Ja, en slik utvikling vil kunne påføre det offentlige erstatningsansvar.

– Hvorfor sendte ikke Tilsynsrådets styre Furuholmensaken over til Advokatbevillingsnemnden med innstilling om å ta bevillingen hans?

– Fordi Tilsynsrådets styre tolket Høyesteretts praksis slik at selv om forholdet kvalifiserte til tap av bevilling og at han ikke hadde den fornødne tillit som advokat, så var det gått så lang tid siden forholdet skjedde, at det ville være et uforholdsmessig inngrep å ta bevillingen hans.

– Er det ikke en forskjell på et rettighetstap idømt av retten og et forvaltningsmessig vedtak selv om de praktiske konsekvenser er like?

– Jeg oppfatter ikke den forskjellen som vesentlig. Det er ikke nyanser av betydning, men jeg ser at det kan være en interessant diskusjon.

– De færreste advokater er dømt for kriminelle handlinger. Noen mister ikke bevillingen selv om de er dømt. Mens andre mister bevillingen på såkalte formalfeil og fristoversittelser?

– Fristoversittelser og formalfeil høres så uskyldig ut, men formalfeil peker som oftest på bakenforliggende alvorlige feil. At advokaten ikke sender inn revisorerklæring, kan bety at et ikke er noen revisorer som vi revidere regnskapet hans. Det er en sterk indikasjon på rot og feil som kan føre til at klientene kan lide rettstap.
Når det gjelder advokater som er dømt for straffbare forhold, må man også se på om forholdet har betydning for advokatens fornødne tillit. Fyllekjøring er ille, men det er ikke sikkert at det har så stor betydning for advokatens tillit.
Forsøk på grovt heleri kvalifiserer i utgangspunktet til å miste bevillingen. Men Høyesterett henviser til at saken har tatt så lang tid at det vil være et uforholdsmessig inngrep å idømme rettighetstap. Dette er et sterkt moment som kan lede til motsatt konklusjon nemlig at han kan beholde bevillingen.
Uansett er forsøk på grovt heleri mindre alvorlig enn i den andre saken vi viser til med vold og påvirkning av vitner der advokaten fikk beholde bevillingen på grunn av langt tidsforløp.
– Dette er et betydelig dilemma for Tilsynsrådets styre, men vi valgte å gi en advarsel både til Furuholmen og Berg. Saken gikk derfor ikke videre til Advokatbevillingsnemnden.

– Hvorfor ikke suspensjon underveis?

– Dette ble også drøftet flere ganger underveis i Furuholmensaken. Man må huske at dette er komplisert strafferett. Furuholmen ble frikjent i tingretten. Da han ble dømt i lagmannsretten visste vi at saken ville bli avklart i Høyesterett i løpet av et halvt års tid og ønsket å avvente dette i stedet for å suspendere bevillingen som er et meget alvorlig inngrep overfor advokaten.

– Politifolk som mistenkes for å gjøre noe galt kan suspenderes fra stillingen sin mens etterforskningen pågår.

– Jeg velger å holde uskyldspresumpsjonen høyt. Man er ikke skyldig før man er dømt. Og hva ville skjedd om vi hadde suspendert bevillingen på tingrettsstadiet og han var blitt frikjent i Høyesterett? Ville vi blitt erstatningspliktige? Tidsaspektet for det påtalte forholdet må veie tungt og særlig hvis forholdet har vært kjent lenge.

– Tilsynsrådet og Advokatbevillingsnemnden kan reagere selv om en sak står for retten. Men i disiplinærsystemet stanses sakene om en innklaget advokat tar ut forliksklage.

– Det er uheldig med regler som avskjærer muligheten for å agere selv om en sak står for domstolene.
Å suspendere en advokatbevilling er et meget alvorlig inngrep. Det er ikke snakk om å avvikle praksis over tid, men å stenge døren med øyeblikkelig virkning. Det er meget dramatisk for en advokat. Hvis det er det minste tvil om skyldspørsmålet, så er tap av bevilling en svært inngripende beslutning.

– Du har sittet til Tilsynsrådets styre i seks år. Har du sittet for lenge?

– Kanskje det? Jeg ble oppnevnt for to nye år fra nyttår og får vel sitte perioden min ut. Men da gir jeg meg. Nyhaugsaken var i sin tid årsaken til at jeg kom inn i Tilsynsrådets styre. Jeg var i sin tid svært kritisk til Tilsynsrådets praksis ved inndragning av bevilling for formalfeil når feilen ble rettet opp. Da jeg trådte ut av Hovedstyret, spurte Helge Aarseth om jeg ville gå inn i Tilsynsrådets styre og målbære synspunktene mine der.

– Føler du at dere skyver grensen for å miste bevillingen foran dere?

– Tilsynsrådet og advokatbevillingsnemnden har tre muligheter for å påvirke grensesettingen. Vi kan flytte grensen selv og tape sakene i retten. Eller vi kan kunngjøre at vi fra nå av endrer og skjerper praksis for å ta bevilling. Eller vi kan be om regelendring. Og jeg tror det siste er den rette veien å gå.

– Bør Advokatforeningen være det organet som deler ut og inndrar advokatbevillinger?
– Da ville man få et system ikke ulikt det danske advokater har og jeg er ikke sikker på om det var en heldig løsning. Renovasjon i egne rekker er ikke populært og jeg tror vi er best tjent med at dette ligger utenfor foreningen.
– Men om Staten bruker utnevnelsene i Tilsynsråd og nemnd til å skaffe seg ”snille” advokater og fjerne de vanskelige?
– Ikke så lenge jeg leder Tilsynsrådets styre!

Advokatforeningen bør tildele

og trekke tilbake bevillinger

Merete Smith mener at Advokatforeningen bør tildele og inndra advokatbevillinger. – Slik er det i de aller fleste land – både i våre naboland, i Europa og også ellers i verden. Årsaken er at dette sikrer advokatenes uavhengighet i forhold til den utøvende myndighet, og det vil også bringe oss i overensstemmelse med de internasjonale standardene på området. I praksis opptrer Advokatbevillingsnemnden på en uavhengig måte, men slik vi er opptatt av det prinsipielle i å sikre uavhengige domstoler, bør vi sikre også advokatenes uavhengighet, sier Smith.  

Kalstad jobber nå som jurist i Mattilsynet i Kautokeino, men han har tidligere forsket på reindriftsrett og jobbet på Nordisk Samisk Institutt med spørsmål knyttet til retten til land og vann i Finnmark. Særlig fascinert er han av siidaen, som han ser på som en form for intraprenørskap - en måte å forholde seg til komplekse situasjoner forbundet med mye usikkerhet.

– Intraprenørskap dreier seg om hvordan næringsdrivende eller bedrifter gjennom samarbeid med andre kan få til noe som de ikke kunne gjort alene. Som organiseringsform særpreges reindriftssiidaen av at hver reindriftsutøver eier sine egne rein og driver for egen regning og risiko. Reinen går imidlertid i felles flokk, og deltakerne er avhengige av hverandre for at det skal være mulig å drive reindrift. Hver reindriftsutøver er med andre ord en selvstendig næringsdrivende som driver sin næringsdrift i utstrakt samarbeid med andre selvstendige næringsdrivende. Reindriftssiida utgjør en form for samarbeid mellom selvstendig næringsdrivende som i liten grad egner seg regulert ved markedskontrakt hvor man søker å regulere alle eventualiteter. Dette skyldes at det vil være svært vanskelig å forhåndsplanlegge samarbeidet ved inngåelsen av samarbeidet. Man kan si at reindriftssiidaen bygger på en relasjonskontrakt deltakerne i mellom. Fordi samarbeidet i reindriftssiida er et horisontalt samarbeid mellom næringsdrivende på samme trinn i verdikjeden, hvor samarbeidet er på deltakernes strategiske kjerneområde, må den enkelte reindriftsutøver måtte avveie hvor mye av sin kjernekompetanse han vil dele med de andre, eksemplifisert ved ikke allment tilgjengelig informasjon om omgivelsene. Reindriftssiidaen er normalt preget av sterke personlige bånd mellom deltakerne. Dette taler for sterk lojalitet i siidaen og gir en oppfordring til å dele kunnskap. På den annen side er siidaen en samarbeidsform hvor forholdene er lagt til rette for omstrukturering. Dette innebærer at nåværende samarbeidspartnere også er potensielle konkurrenter i fremtiden. Dette impliserer tilbakeholdenhet med å dele eksklusiv kompetanse, forklarer Karlstad som har skrevet en større artikkel om temaet, og en forskningsrapport sammen med John Jonassen.

– Advokatforeningen har uttalt seg kritisk om lovgivningen rundt siidaen og ment at de individuelle rettighetene innen siidaen er for dårlig.

– Det er en innvending jeg kan forstå. Jeg ser at mindretallet gjerne vil ha et vern, men dette er noe samene er gode på og vi må være forsiktig med å endre på noe som har fungert i flere hundre år. Styrken til siidaene er fleksibiliteten. Om man regulerer siidaen er det en fare for at man ødelegger styrken deres. Dessuten har samene et system for mindretallsvern i siidaen, sier Karlstad.

– En kritikk som ofte kommer opp er at reindriftssamenes kultur og organisering er skyld i at det er for mange rein på vidda, og at for mange rein lider sultedøden uten at samene trår til med nødforing. Bør man ikke ha strengere regler slik at man hindrer unødig reindød?

– Dyrevernloven sier at dyr ikke skal lide unødige påkjenninger og belastninger. Hva ligger i begrepet unødig? Norsk tenkemåte er at jo mer kontroll du har over dyrene, jo lettere er det å si at du har fullt ansvar for dem.

Samisk kultur sier at jo større grad av frihet du har gitt dyret, jo mindre forpliktelser har du ovenfor det. Om vidda fryser til, skal man tradisjonelt slippe reinen, fordi man mener det er reinen selv som er i best stand til å finne mat. Det finnes stor intern motstand i reindriften mot å tilvenne flokken foring og å gjøre den enda mer avhengig av mennesker og på sikt mer ubehjelpelig til de naturlige sesongmessige flyttinger og tilpasninger. Etter norsk forståelse skal man nødfore. Mattilsynet mener nødforing er en god løsning når vidda fryser til, men ikke ellers, sier Karlstad.

– Hvorfor blir ikke reinen foret når de ikke klarer å finne mat selv?

– Reindrift er normalt ingen lukurativ næring, og mange små siidaer mangler ressurser. Men, nå sier reindriftsavtalen at man kan spare opp et krisefont der staten går inn med 2/3 av midlene. Disse pengene kan brukes når krisen oppstår og vidda fryser til. Reindriftsforvaltningen er dessuten i gang med en prosess med bruksplaner, der hvert distrikt skal sette tak på antall rein i området, sier Karlstad som mener media overdriver reinens lidelser på vidda.

– Reinen er på beite hele året, og avmagring er et vanlig og naturlig vekttap som skjer på vinteren. Dette er snakk om reindrift i subarktiske strøk – på grensen av hva som er mulig å drive. Tamrein må defineres som et dyr midt mellom vilt dyr og husdyr. Dyrevelferdsloven gir ingen direkte førende pålegg som strammer inn rammene for reindriften, men det ble sagt under forarbeidet til den nye dyrevelferdsloven at målet er å få en økologisk bærekraftig reindriftsbæring hvor beitebalansen er sikret. Det er derimot ingen lovfestet plikt å ha lager av tilleggsfor, sier Karlstad.

– Kan man pålegge reindriftssamene å ha slike lager av nødfor?

– Dersom det er i strid med samisk sedvane og tradisjon kan det stride mot ILO-konvensjonen nummer 169 som gir urfolk utvidet rett til å beholde sine rettigheter og sedvaner. Det vil være vanskelig å spå utfallet av en slik rettssak, men Høyesterett har i en tilsvarende sak kommet frem til at nasjonale regler veier tyngst. Det gjaldt bruk av hjertestikk med kniv uten forutgående bedøvelse ved slakting, som jo har  hatt lange tradisjoner hos reindriftsnæringen, sier Karlstad. 

Note:

Intraprenørskap baserer seg på ideen om å bruke entreprenørielle teknikker for å skape vekst bedriften, øke lønnsomheten eller rett og slett overleve. Dette kan gjøres ved å skape nye produkter, tjenester eller enheter innad i bedriften. Intraprenørskap refererer også til ansatte i bedriften som tar initiativ til å utvikle noe nytt uten nødvendigvis å bli bedt om det.

Advokat Reidar Morten Furuholmen

Spørsmålet om suspensjon av advokatbevilling

Sakens bakgrunn:

Advokat Reidar Morten Furuholmen og advokat Rune Berg ble den 13. februar 2009 frifunnet av Oslo tingrett for overtredelse av straffeloven § 317 første og tredje ledd (slik den lød før 30. juni 2006). Dommen ble anket til Borgarting lagmannsrett av Oslo statsadvokatembeter den 19. februar 2009.

Borgarting lagmannsrett dømte den 21. mai 2010 begge advokatene for overtredelse av straffeloven § 317 første og tredje ledd, jf § 49. Advokat Furuholmen ble dømt til seks måneder betinget fengsel. Advokat Berg ble dømt til tre måneder betinget fengsel. Kopi av dommene fra hhv. Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett vedlegges i kopi.

Begge advokatene påanket Borgarting lagmannsretts dom.

Høyesterett forkastet anken ved dom av 6. januar 2011.

Spørsmålet om suspensjon av advokatbevilling:

Spørsmålet om suspensjon av advokat Reidar Morten Furuholmens advokatbevilling som en følge straffesaken mot ham har vært behandlet av Tilsynsrådet og Advokatbevillingsnemnden flere ganger;

På tiltalestadiet:

Tilsynsrådets vedtak av 19. august 2008 (på tiltale-stadiet):

Tilsynsrådets styre fattet slikt vedtak:

Tilsynsrådets styre er forelagt kopi av Oslo statsadvokatembetes tiltalebeslutning mot advokatene Reidar Morten Furuholmen og Rune Berg av 1. juli 2008, Tilsynsrådets forhåndsvarsel til advokatene av 9. juli s.å., advokat Rune Bergs uttalelse til Tilsynsrådet av 10. juli 2008 samt advokat Eldens brev til Tilsynsrådet av 8. august 2008, på vegne av advokat Morten Furuholmen.

Advokatene Reidar Morten Furuholmen og Rune Berg er ved Oslo statsadvokatembetes tiltalebeslutning av 1. juli 2008 satt under tiltale for overtredelse av straffeloven § 317 første og tredje ledd jf. strl. § 49 (slik bestemmelsen lød før 30. juni 2006) for "å ha forsøkt å motta eller skaffe seg eller andre del i utbytte av en straffbar handling eller å ha ytet bistand til å sikre slikt utbytte for en annen.

Heleriet anses som grovt, særlig på grunn av verdien av utbyttet.

Det følger av domstolloven § 230 fjerde ledd at Advokatbevillingsnemnden – etter forslag fra Tilsynsrådet - kan bestemme at en advokatbevilling midlertidig skal tre ut av kraft dersom advokaten blir siktet for en forbrytelse eller forseelse som kan medføre tap av bevilling. Det er ikke tvilsomt at en evt. domfellelse i samsvar med tiltalebeslutningen kan medføre tap av advokatbevilling, jf. domstolloven § 230 femte ledd.

Styret finner, på bakgrunn av at man allerede har vært kjent med saken relativt lenge - og også hensett til den i øyeblikket foreliggende bevismessige situasjon at en eventuell suspensjon av advokatene Furuholmen og Bergs advokatbevillinger bør avventes til det foreligger dom i første instans.

Konklusjon:

Styret finner ikke å ville foreslå suspensjon nå, men vil avvente dom i straffesaken i første instans. Dersom retten da avsier fellende dom, ber styret om at saken fremlegges igjen - til ny behandling av Tilsynsrådet.

Advokatbevillingsnemndens behandling i møte 16. september 2008:

Tilsynsrådets styre finner å ville fremlegge saken for Advokatbevillingsnemnden til avgjørelse, i samsvar med ovennevnte innstilling.

Advokatbevillingsnemnden fattet slikt vedtak:

Advokatbevillingsnemnden slutter seg til Tilsynsrådets vedtak av 19. august 2008. Advokatene Morten Furuholmen og Rune Bergs advokatbevillinger suspenderes ikke nå.

Konklusjon:

Advokatene Morten Furuholmen og Rune Bergs advokatbevillinger suspenderes ikke nå.

Tilsynsrådet 10. mars 2009:

Her er kun protokollert at styret ble informert om at Oslo tingretts frifinnende dom var påanket av Oslo statsadvokatembetet i februar s.å.

Tilsynsrådet 24. juni 2010:

Tilsynsrådets styre fattet i møtet den 24. juni 2010 slikt vedtak:

Styret har gjennomgått følgende dokumenter:

• Borgarting lagmannsretts dom av 21. mai 2010,
• Tilsynsrådets forhåndsvarsel til advokat Reidar Morten Furuholmen v/advokat John Christian Elden av 25. mai 2010 og
• advokat John Christian Eldens brev til Tilsynsrådet av 15. juni 2010.

Domstolloven § 225 tredje ledd lyder slik: "Dersom noen som Tilsynsrådet fører tilsyn med, har opptrådt i strid med regler gitt i eller i medhold av denne eller annen lov, kan Tilsynsrådet  meddele vedkommende en irettesettelse. I alvorlige tilfeller kan Tilsynsrådet meddele vedkommende en advarsel. Finner Tilsynsrådet at det bør treffes vedtak etter domstolloven § 230, fremmer det forslag om det overfor Advokatbevillingsnemnden.

Det følger av domstolloven § 230 fjerde ledd at Advokatbevillingsnemnden – etter forslag fra Tilsynsrådet - kan bestemme at en advokatbevilling midlertidig skal tre ut av kraft dersom advokaten blir siktet for en forbrytelse eller forseelse som kan medføre tap av bevilling.

Tilsynsrådets styre finner, etter en konkret vurdering, ikke å ville suspendere advokat Reidar Morten Furuholmens advokatbevilling nå. Styret har lagt vekt på at saken igjen er anket, og at Høyesteretts avgjørelse formentlig kan ventes i løpet av omtrent et halvt år, sammenholdt med den lange tid som saken har versert for domstolene - uten at dette til nå har fått noen konsekvenser for advokatens bevilling.

Saken bes forelagt for styret på nytt så snart det foreligger en rettskraftig dom.

Styrets avgjørelse bes også, i samsvar med praksis i slike saker, fremlagt for Advokatbevillingsnemnden til vurdering, jf. domstolloven § 230 fjerde ledd og § 226.

Advokatbevillingsnemnden 10. august 2010

Advokatbevillingsnemnden fattet slikt vedtak:

Advokatbevillingsnemnden har gjennomgått følgende dokumenter:

• saksfremstillingen til Tilsynsrådets møte den 24. juni 2010 med vedlegg,
• Tilsynsrådets vedtak av 24. juni 2010,
• advokat John Christian Eldens anke til Høyesterett av 24. juni 2010,
• advokat Truls Dramers udaterte anke til Høyesterett,
• statsadvokat Lars Erik Alfheims ankestøtte til Høyesterett av 2. juli 2010,
• Advokatbevillingsnemndens forhåndsvarsel til advokat Furuholmen v/ advokat John Christian Elden av 6. juli 2010,
• advokat John Christian Eldens brev til Advokatbevillingsnemnden av 18. juli 2010,
• advokat Christian Bruusgaards e-post til sekretariatet av 7. juli 2010,
• amanuensis Berte-Elen Reinertsen Konows e-post til sekretariatet av 7. juli 2010,
• saksfremstillingen til Tilsynsrådets styremøte 13. desember 2007 og
• protokoll fra Tilsynsrådets styremøte 13. desember 2007.

Advokatbevillingsnemnden slutter seg til de vurderinger og den begrunnelse som er gitt i Tilsynsrådets beslutning av 24. juni 2010.

Advokatbevillingsnemnden finner, på bakgrunn av ovennevnte resultat, det ikke nødvendig å ta stilling til kompetansespørsmålet i saken.

Sluttbehandlingen av saken

Tilsynsrådet 26. januar 2011:

Rettskraftig dom i saken forelå ved Høyesteretts dom av 6. januar 2011, og saken ble da fremlagt for Tilsynsrådets styre til behandling i styremøtet 26. januar 2011, med spørsmål om eventuelle konsekvenser som følge av dommen. Styret fattet slikt vedtak:

Styret har gjennomgått følgende dokumenter:

• Oslo tingretts dom av 13. februar 2009
• Borgarting lagmannsretts dom av 21. mai 2010
• Høyesteretts dom av 6. januar 2011
• Tilsynsrådets styrevedtak av 24. juni 2010
• Advokatbevillingsnemndens vedtak av 10. august 2010
• Tilsynsrådets forhåndsvarsel til advokat Furuholmen v/advokat Elden av 7. januar 2011
• advokat Eldens uttalelse av 21. januar 2011, vedlagt advokat Furuholmens "tilsvar til Tilsynsrådet - refleksjoner over rettslige og personlige konsekvenser av straffesaken" sammen med kopi av
• Advokatforeningens brev til ham av 17. november 2010
• kopi av advokat Eldens 4 påberopte straffesaksavgjørelser (Rt. 1959/289, Rt. 1966/1290, Rt. 2002/1144 samt Rt. 2009/14)
• Eidsivating lagmannsretts dom av 9. april 1999, sak nr. 98-00535 A
• Høyesteretts dom av 21. januar 1994, sak Lnr 30 K/1994, jnr 477/1993
• Høyesteretts dom av 21. mars 2007, sak 00562-A

Advokat Reidar Morten Furuholmen er ved Høyesteretts dom av 6. januar 2011 dømt for overtredelse av straffeloven § 317 første og tredje ledd (slik bestemmelsene lød før 30. juni 2006) jf § 49; forsøk på grovt heleri. Høyesterett forkastet ankene fra både advokat Furuholmen og advokat Berg.

Lagmannsretten fant det bevist at Furuholmen "da han sendte brevet til Harald Undrum 23. desember 2002, og videre frem til han frasa seg oppdraget for Toska, var klar over at den gjelden han bidro til å kreve inn, høyst sannsynlig var utbytte av en eller flere straffbare handlinger."

Innkrevingsoppdraget omhandlet ca. 6,5 millioner kroner, hvorav hovedstolen, et lån på ca. 5 millioner kroner, var utbytte av en eller flere straffbare handlinger. Oppdraget hadde sammenheng med at Toska tidligere hadde lånt ca. 5 millioner kroner til Thomas øye og Zoran Obuskovic med Undrum som selvskyldnerkausjonist. Pengene ble levert kontant i en koffert. Lånet ble misligholdt. Furuholmen tilskrev deretter Undrum og hans advokat flere ganger i perioden desember 2002 til oktober 2003 med krav om betaling. Furuholmen fremmet også en konkursbegjæring til Asker og Bærum tingrett mot Undrum.  Selvskyldnerkausjonisten betalte ikke penger, og konkursbegjæringen ble avvist av retten.

De straffbare forholdene har skjedd i egenskap av å være advokat og under utøvelse av advokatvirksomhet.

Advokat Furuholmen uttaler at han tar Høyesteretts dom på det dypeste alvor. Han tilkjennegir også at han, i etterpåklokskapens lys, gjerne skulle ha sett at han ikke hadde påtatt seg denne saken, som er "et resultat av dårlig skjønn og vurderingsevne fra min side". Han har også redegjort for å ha iverksatt full gjennomgang av firmaets rutiner og regelverk, med det for øyet "å påse at firmaet har fullgode rutiner som sikrer at et slikt feilgrep aldri vil skje igjen".

Styret er også kjent med at advokat Furuholmen selv opplyser ikke å ha hatt noen personlig

vinning i saken.

Det foreligger ved høyesterettsdommen en rettskraftig avgjørelse hvor advokat Morten Furuholmen dømmes for alvorlig straffbare forhold. Det foreligger et fullbyrdet forsøk på overtredelse av straffeloven § 317, det vil si et fullbyrdet forsøk på grovt heleri. Det dreier seg i tillegg om meget betydelige beløp. Det dreier seg videre om straffbar bistand til en person hvor lagmannsretten finner det utvilsomt at Furuholmen " ...var vel kjent med at David Toska var en sentral person i det ransmiljøet som fantes på denne tiden." Tilsynsrådets styre legger også vekt lagmannsrettens klare uttalelse om at motivet var"...mulighet for senere oppdrag for Toska eller eventuelt andre personer i ransmiljøet".

Tilsynsrådets styre finner det på denne bakgrunn klart at handlingen i seg selv må medføre at advokat Morten Furuholmen har mistet den tillit som for ham er nødvendig for utøvelse av yrket, jf domstolloven § 230 første ledd nr 1. De utførte handlinger har videre medfølt at advokat Furuholmen har stilt seg i en situasjon hvor han i sin virksomhet som advokat ikke lenger kan ha krav på den tillit "...som bare kan oppnås når advokatens hederlighet og integritet er hevet over tvil", slik det formuleres i advokatforskriftens kapittel 12, pkt. 2.2.

Tilsynsrådets styre legger meget stor vekt på at dette for det første er et krav som må stilles til den enkelte advokat. Særlig for en høyt profilert forsvarer må det stilles helt spesielle krav om aktsomhet når man påtar seg å bistå personer fra de miljøer det her er tale om. Når det foreligger straffbar bistand som i utgangspunket skulle kvalifisere til ubetinget fengsel, er dette brudd på bestemmelsene for advokaters virksomhet som er vesentlig mer graverende enn de som følger av de advokatetiske normer.

I tillegg medfører de utførte handlinger et betydelig problem for advokatstanden generelt. Det vises i denne forbindelse til Ot.prp. nr. 39 (1994-95) side 5 hvor det blant annet heter:

"Advokater utgjør en viktig del av rettspleien. Ved utøvelsen av sin virksomhet må de etterleve regler og normer for yrkesopptreden som aksepteres i samfunnet. Dette er grunnleggende for tilliten til advokatene og deres omdømme."

Det er bare når advokatene oppfyller disse forutsetninger at de effektivt kan tjene sine klienter og rettsstaten. Advokat Furuholmen påberopte seg nettopp for Høyesterett viktige  advokatetiske verdier, det vil si forutsetningen om advokaters uavhengighet, advokatens krav på ikke å bli identifisert med sine klienter, retten til å beskytte fortrolighet mellom klient og advokat, samt det felles ansvar det må være, mellom advokater og domstoler, for å sikre et åpent og tilgjengelig rettsapparat. Når advokat Furuholmen forsettlig bryter klare straffebud som i utgangspunktet kvalifiserer for ubetinget fengsel, vanskeliggjør han i vesentlig grad oppnåelsen av de mål han selv har påberopt seg som vesentlige for Høyesterett.

Tilsynsrådet finner det på denne bakgrunn absolutt påkrevet med en reaksjon, men har vært i sterk tvil om reaksjonens art.

Det må uten videre kunne slås fast at dersom avviklingen av straffesaken mot advokat Furuholmen hadde skjedd med en ordinær saksfremdrift, så ville Tilsynsrådet ha innstilt overfor Advokatbevillingsnemnden på tap av bevilling.

Det er likevel på det rene at straffesaken har tatt svært lang tid. Dette skyldes flere omstendigheter, men det synes klart at ingen av disse omstendigheter skyldes advokat Furuholmen. Det fremgår av Høyesterettsdommen at det nettopp er den lange tid som har medført at fengselsstraffen gjøres betinget. Spørsmålet er så hvilken vekt dette skal tillegges ved vurderingen av Tilsynsrådets reaksjon.

Det foreligger to klare avgjørelser fra Høyesterett hvor forsinket straffesaksbehandling vurderes i forhold til tap av advokatbevilling. En sterkt forsinket behandling er en sterk belastning for advokaten og de formål som et tilbakekall har oppnås ikke i samme grad når det er gått svært lang tid.

Styret viser her for det første til Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse i sak Rt. 1994 side 118. I denne saken kom kjæremålsutvalget, "riktignok under betydelig tvil" til at "det i denne situasjonen ville ramme for hardt å inndra advokatbevillingen begrunnet i de handlinger som ble begått for 9 år siden".

Ytterligere vises det til Høyesteretts dom i Rt 2007 side 439. Også der fikk advokaten seks måneders betinget fengsel, men mistet ikke retten til å drive advokatvirksomhet. Det dreiet seg om straffbare forhold som i forhold til de advokatetiske regler klart var mer graverende enn i denne sak. Høyesterett la avgjørende vekt på at det dreiet seg om et enkeltstående tilfelle som lå langt tilbake i tid, men det var kortere tidsavstand enn i nærværende sak.

På bakgrunn av disse to høyesterettsavgjørelser har Tilsynsrådets styre etter en samlet vurdering av alle sakens omstendigheter ikke funnet grunnlag for å foreslå tilbakekall av advokat Furuholmens advokatbevilling. Derimot meddeles advokat Furuholmen en advarsel, jf. domstolloven § 225 tredje ledd, for det meget graverende forhold som er beskrevet ovenfor.

Konklusjon:

Advokat Reidar Morten Furuholmen meddeles en advarsel, jf. domstolloven § 225 tredje ledd."

Saken ble således avsluttet ved Tilsynsrådets ovennevnte vedtak, jf. Domstolloven § 225, tredje ledd, annet pkt. 13.

Advokat Rune Berg

Tilsynsrådets styre behandlet (26. januar 2011) saken vedr. advokat Rune Berg samtidig med behandlingen av saken mot advokat Morten Furuholmen. Det har i denne saken, etter hhv. styrets behandling av saken 19. august 2008 og Advokatbevillingsnemndens vedtak i saken av 16. september s.å., ikke vært reist spørsmål om suspensjon av advokatbevilling for Bergs del, (idet det er lagt til grunn at forholdene vedr. ham er mindre alvorlige enn hva tilfellet var for Furuholmens del).

Tilsynsrådets styre:

Tilsynsrådets styre fattet 26. januar 2011 slikt vedtak:

Styret har gjennomgått følgende dokumenter:

• Oslo tingretts dom av 13. februar 2009.
• Borgarting lagmannsretts dom av 21. mai 2010.
• Tilsynsrådets styrevedtak av 24. juni 2010.
• Høyesteretts dom av 6. januar 2011.
• Tilsynsrådets forhåndsvarsel til advokat Rune Berg av 7. januar 2011.
• Advokat Rune Bergs brev til Tilsynsrådet av 21. januar 2011.

Advokat Rune Berg er ved Høyesteretts dom av 6. januar 2011 dømt for overtredelse av straffeloven § 317 første og tredje ledd (slik bestemmelsen lød før 30. juni 2006) jf § 49; forsøk på grovt heleri. Høyesterett forkastet ankene fra både advokat Furuholmen og advokat Berg.

Advokat Berg er dømt for å ha bistått David Alexander Toska med innkreving av 6,5 millioner kroner fra Harald Undrum til tross for at han var klar over at hovedstolen, et lån på 5 millioner kroner, var utbytte fra en eller flere straffbare handlinger. Oppdraget hadde sammenheng med at Toska tidligere hadde lånt ca. 5 millioner kroner til Thomas Øye og Zoran Obuskovic med Undrum som selvskyldnerkausjonist. Pengene ble levert kontant i en koffert. Lånet ble misligholdt. Selvskyldnerkausjonisten betalte ikke penger. Advokat Berg representerte Toska i forbindelse med konkursbegjæringen mot Undrum for Asker og Bærum skifterett.

Skifteretten avviste begjæringen fordi den fastslo at pengene som dannet grunnlag for  begjæringen stammet fra en straffbar handling. Advokat Berg påkjærte avgjørelsen til Borgarting lagmannsrett og fastholdt kravet om at begjæringen skulle tas til følge.

Lagmannsretten fant det bevist utover enhver rimelig tvil at Berg senest før inngivelsen av prosesskriftet av 8. mars 2004, visste at midlene som var lånt ut, høyst sannsynlig var utbytte av en straffbar handling.

De straffbare forholdene har skjedd i egenskap av å være advokat og under utøvelse av advokatvirksomhet.

Domstolloven § 225 tredje ledd lyder slik: "Dersom noen som Tilsynsrådet fører tilsyn med, har opptrådt i strid med regler gitt i eller i medhold av denne eller annen lov, kan Tilsynsrådet meddele vedkommende en irettesettelse. I alvorlige tilfeller kan Tilsynsrådet meddele vedkommende en advarsel. Finner Tilsynsrådet at det bør treffes vedtak etter domstolloven § 230, fremmer det forslag om det overfor Advokatbevillingsnemnden.

Styret viser til at advokater i sin virksomhet er avhengig av tillit, som kun kan oppnås når advokatens hederlighet er hevet over tvil. Tilsynsrådets styre er av den oppfatning at advokat Berg, ved de forhold han nå er rettskraftig dømt for, har opptrådt på en slik måte at tilliten til ham som advokat er svekket. Det er styrets oppfatning at angjeldende sak fremstår som alvorlig, og også meget uheldig for advokatstandens anseelse.

Det er likevel på det rene at forholdene i denne saken er mindre graverende enn forholdene i saken mot advokat Furuholmen.

Styret har sett hen til at det har gått mer enn 6 år fra overtredelsen fant sted til saken ble pådømt av lagmannsretten. Tilsynsrådets styre finner at det forhold som advokat Rune Berg nå er rettkraftig dømt for er av en så alvorlig karakter at det må reageres med en advarsel. Styret har etter en totalvurdering kommet til at dette er en tilstrekkelig reaksjon.

Styret finner at vilkårene for å meddele advokat Berg en advarsel er til stede, og at det, på bakgrunn av overtredelsens karakter, er nødvendig med en slik reaksjon, jf. domstolloven § 225 tredje ledd.

Konklusjon:

Advokat Rune Berg meddeles en advarsel jf domstolloven § 225 tredje ledd.

Dette avsluttet behandlingen av denne saken, jf. domstolloven § 225 tredje

ledd, første pkt.

Keiserud jobbet hos regjeringsadvokaten på slutten av 1980-tallet og fikk den gangen første kontakt med samisk reindrift. Høyesterett hadde i 1981 slått fast at de samiske familiene som drev reindrift i Trollheimen, ikke hadde ervervet noen rett til dette i kraft av reglene om hevd eller alders tids bruk. I kjølvannet av Alta-saken vedtok imidlertid Stortinget i 1984 den såkalte Trollheimenloven som hadde som formål, eventuelt ved ekspropriasjon, å sikre fortsatt samisk reindrift i Trollheimen. Det ble i 1986 truffet vedtak om ekspropriasjon av rett til reindrift, og Keiserud fikk oppdraget å gjennomføre ekspropriasjonen ved skjønn som gikk over flere år.

- Saken i Trollheimen førte til henvendelser fra samiske reindriftsutøvere i Røros-området som hadde hatt en årelang konflikt med  grunneierne om grensene for reinbeiteområdet. Det ble to saker i Høyesterett. Den første med tap for reindriften (Aursunden). Men i den neste saken, hvor vi hadde flyttet oss over i Selbu, vant reindriften frem. Det var ingen enkel sak, og jeg måtte prosedere den to ganger i Høyesterett. Først for fem dommere som vanlig. Etter prosedyren ringte Høyesterett og sa at saken var så prinsipiell at den måtte tas på nytt i plenum, sier Keiserud.

– Det var nok mange grunneiere og kommuner som på denne tiden gikk med planer om å reise sak mot den samiske reindriften, men som la planene til side da vi vant frem i Høyesterett i Selbusaken, sier Keiserud.

Selv kjørt scooter

Forretningsadvokaten har etter hvert fått ganske god kjennskap til den samiske reindriften etter utallige befaringer. For et par år siden fikk han være med på flytting fra vinterbeite til sommerbeite i Rørosområdet. Det ble mye scooterkjøring og det var ikke vanskelig å se hvor Keiserud befant seg ettersom han – i motsetning til samene – måtte bruke hjelm, en knallgul sådann.

– En viktig årsak til konflikter mellom den samiske reindriften og grunneiere har vært problemer når reinen kommer inn på dyrket mark, noe som også har ført til straffesaker . Det er ofte høy temperatur i konfliktene, fordi det etniske aspektet også kan komme inn. Mange steder er inngjerding av innmarken den eneste måten å få løst problemene på, men selv det er vanskelig å gjennomføre. Nord for Aursunden har man holdt på i over 10 år med å prøve å bli enige om hvor gjerdet skal gå. På Kvaløya valgte man å gjerde inn Hammerfest for å unngå rein i byen. Dette er konflikter som man burde få løst på en minnelig måte, noe som også skjer i praksis. Det er viktig at begge parter får større forståelse for hvordan det er å drive henholdsvis reindrift og jordbruk. Det finnes for øvrig en egen forskrift som gir fylkesmannen mulighet til å etablere et eget utvalg som skal bidra til å løse konflikter mellom reindriftsutøvere og grunneiere, sier Keiserud.

Mindre rein og mer vindkraft 

Han har i mange år jobbet for samene i Rørosområdet. Siste saken gjaldt samenes rett til fiske i Tydal kommune som ligger innenfor Essand reinbeitedistrikt. Saken måtte til lagmannsretten for å få fastslått fiskeretten. I de senere år har det i første rekke vært konflikter i Nord-Norge som har ført til nye oppdrag. Her er konfliktene dels knyttet til storsamfunnets krav om utbygging av veier og hyttefelt, og i de senere år ikke minst kraftutbygging og gruvedrift. I flere områder pågår det nå rettssaker om hvilke negative virkninger vindmøllparker vil kunne få for reindriften i de aktuelle områdene, og advokatfirmaet Hjort, hvor Keiserud er partner, representerer reindriften i to av disse områdene.

- Men vi ser også et økende antall konflikter innenfor reindriften selv. Det har skjedd en beklagelig utvikling ved at reintallet er blitt større flere steder enn det som beitene tillater. Mer alvorlig er at man har fått nye grenser mellom reinbeitedistriktene som hevdes å gå på tvers av hvordan reindriften har vært drevet fra gammelt av.

1) Advokat Thor Bache-Wiig

A) Spørsmålet om suspensjon av hans advokatbevilling:

På siktelsesstadiet:

Tilsynsrådets første behandling av saken 18. mars 2004 (på siktelsesstadiet):

Tilsynsrådets styre fattet slikt vedtak:

Tilsynsrådets styre har gjennomgått følgende dokumenter:

• beslutning om pågripelse, datert 6. februar 2004,
• utskrift av Nettavisens nettsider datert 4. februar 2004,
• utskrift av Aftenpostens nettsider datert 7. februar 2003,
• Agder politidistrikts brev til Tilsynsrådet av 9. februar 2004 og
• advokat John Christian Eldens brev til Tilsynsrådet av 14. mars 2004 med
• vedlegg.

Advokat Thor Bache-Wiig er ved Agder politidistrikts beslutning av 4. februar 2004 siktet for overtredelse av straffeloven § 132 a, 1. ledd, pkt. a, jf. 2. og 3. ledd, jf. 4. ledd, 2. str. alt.

Tilsynsrådet finner, etter en helhetsvurdering av så vel de rettslige som de faktiske sidene av saken, ikke å ville foreslå suspensjon av advokat Thor Backe-Wiigs advokatbevilling nå.

Konklusjon:

Tilsynsrådet finner på det nåværende tidspunkt ikke å innberette advokat Thor

Backe-Wiig til Advokatbevillingsnemnden med forslag om suspensjon av hans

advokatbevilling."

Tiltalestadiet:

Tilsynsrådets behandling av saken 7. oktober 2004 (på tiltale-stadiet):

Tilsynsrådets styre fattet da slikt vedtak:

Tilsynsrådets styre har gjennomgått følgende dokumenter:

• beslutning om pågripelse, datert 6. februar 2004,
• utskrift av Nettavisens nettsider datert 4. februar 2004,
• utskrift av Aftenspostens nettsider datert 7. februar 2004,
• Agder politidistrikts brev til Tilsynsrådet av 9. februar 2004 uten vedlegg,
• advokat John Christian Eldens brev til Tilsynsrådet av 14. mars 2004 med
• vedlegg,
• utskrift av Fædrelandsvennens nettsider datert 16. september 2004,
• Agder statsadvokatembeters brev til Tilsynsrådet av 6. september 2004
• med vedlegg (tiltalebeslutningen),
• advokat Eldens brev til Tilsynsrådet av 1. oktober 2004 med vedlegg og
• Tilsynsrådets brev til advokat Elden av 5. oktober 2004.

Advokat Thor Bache-Wiig er ved Agder statsadvokatembeters beslutning av 6.

september 2004 tiltalt for overtredelse av staffeloven § 132 a, 1. ledd, pkt. a, jf. 2.

og 3. ledd, jf. 4. ledd, 2. stI. alt.

Tilsynsrådet finner, etter en helhetsvurdering av så vel de rettslige som de faktiske sidene av saken, ikke å ville foreslå suspensjon av advokat Thor Bache-Wiigs advokatbevilling nå. Styret finner etter dette å ville avvente dom i første instans før Tilsynsrådet tar endelig stilling til om advokat Bache-Wiig skal innberettes til Advokatbevillingsnemnden med forslag om suspensjon av hans advokatbevilling, eller om en eventuelt fellende rettskraftig dom eventuelt skal lede til andre reaksjoner mot advokaten, jf. domstolloven § 225.

Konklusjon:

Tilsynsrådet finner på det nåværende tidspunkt ikke å innberette advokat Thor

Bache-Wiig til Advokatbevillingsnemnden med forslag om suspensjon av hans

advokatbevilling."

Etter tingrettens dom:

Tilsynsrådets behandling av saken 21. april 2005:

Tilsynsrådets styre har gjennomgått følgende dokumenter:

• Kristiansand tingretts dom av 17. mars 2005,
• utskrift av VG's nettside datert 17. mars 2005,
• kopi av artikkel fra Aftenposten datert 18. mars 2005,
• Tilsynsrådets brev til advokat John Christian Elden (forhåndsvarsel) av 18.
• mars 2005,
• Brev fra advokat Elden til Tilsynsrådet av 5. april 2005,
• dom avsagt av Høyesterett den 8. september 2004,
• protokoll fra sak SA 014 (03/0531) i Advokatbevillingsnemnden den 9.
• juli 2003,
• protokoll fra sak LT 009 (04/0431) i Advokatbevillingsnemnden den 17.
• august 2004 og
• Sivilombudsmannens uttalelse av 9. februar 2004.

Advokat Thor Bache-Wiig er ved Kristiansand tingretts dom av 17. mars 2005, dømt for overtredelse av straffeloven § 132 a, 1. ledd a, jf. 2. og 3. ledd, jf. 4. ledd, 1. str. alt.

Det følger av domstolloven § 230 fjerde ledd at Advokatbevillingsnemnden – etter forslag fra Tilsynsrådet - kan bestemme at en advokatbevilling midlertidig skal tre ut av kraft dersom en advokat blir siktet for en forbrytelse eller forseelse som kan medføre tap av bevilling.

Styret har blitt forelagt denne saken to ganger tidligere (18. mars 2004 og 7. oktober 2004). Styret fant i begge disse tilfellene å ville avvente dom i første instans før det tar stilling til om advokat Thor Bache-Wiig eventuelt skal innberettes til Advokatbevillingsnemnden med  anmodning om suspensjon av hans advokatbevilling.

Et moment i vurderingen av om en advokatbevilling skal suspenderes vil være hvorvidt forholdet som vedkommende advokat er tiltalt/dømt for gjør vedkommende uskikket eller uverdig til å drive advokatvirksomhet, eller gjør at vedkommende mister den tillit som er nødvendig i advokatyrket, jf. Domstolloven § 230 første ledd nr. 1. Tilsynsrådets styre finner at de forhold som advokat Bache-Wiig er domfelt for i Kristiansand tingretts dom av 17. mars 2005 er av en slik karakter.

Styret viser til at advokat Bache-Wiig er domfelt for rettsstridig å ha motarbeidet rettsvesenet mens han selv utførte tjeneste som offentlig oppnevnt forsvarer. Advokater er i sin virksomhet avhengig av tillit, som bare kan oppnås når advokatens hederlighet er hevet over tvil. Styret finner at de forhold som ligger til grunn for Kristiansand tingretts dom mot advokat Bache-Wiig i seg selv innebærer at han har mistet den tillit han må ha for å ha anledning til å utøve

advokatvirksomhet, jf. domstolloven § 230 første ledd nr. 1.

Styret finner på bakgrunn av ovennevnte, i medhold av domstolloven § 225 tredje ledd iJ, å ville avgi innstilling til Advokatbevillingsnemnden om at Thor Bache–Wiigs advokatbevilling suspenderes i henhold til domstolloven § 230 fjerde ledd, inntil straffesaken mot han er endelig avgjort.

Under henvisning til Kristiansand tingretts bemerkninger vedrørende tilsynsorganenes behandling av suspensjonsspørsmålet, bekreftes at man i denne saken har vært tilbakeholdne med å bruke den hjemmelen som styret har til å innstille på suspensjon. Dette da det har vært vanskelig å forstå at ikke saken har vært fremmet med større hurtighet - noe som har medvirket til en viss usikkerhet med tanke på sakens utfall. Advokat Bache-Wiig er imidlertid nå domfelt i tingretten, og styret finner på denne bakgrunn at det per i dag foreligger tilstrekkelig grunnlag for Tilsynsrådet til å fremme forslag om suspensjon av hans advokatbevilling til Advokatbevillingsnemnden. Styret finner - pga. de særdeles graverende forhold som synes å foreligge - at advokat Bache-Wiig ikke bør opptre som advokat inntil rettskraftig dom foreligger.

Konklusjon:

Tilsynsrådet innberetter Thor Bache-Wiig til Advokatbevillingsnemnden med forslag om at hans advokatbevilling suspenderes, jf. domstolloven § 230 fjerde ledd".

Advokatbevillingsnemndens vedtak av 12. mai 2005:

Advokatbevillingsnemnden fattet slikt vedtak:

Advokatbevillingsnemnden har gjennomgått følgende dokumenter:

• Kristiansand tingretts dom av 17. mars 2005,
• Tilsynsrådets brev til advokat John Christian Elden (forhåndsvarsel) av 18.
• mars 2005,
• brev fra advokat Elden til Tilsynsrådet av 5. april 2005,
• dom avsagt av Høyesterett den 8. september 2004,
• protokoll fra sak SA 014 (03/0531) i Advokatbevillingsnemnden den 9.
• juli 2003,
• protokoll fra sak LT 009 (04/0431) i Advokatbevillingsnemnden den 17.
• august 2004,
• Sivilombudsmannens uttalelse av 9. februar 2004,
• Tilsynsrådets brev til advokat Elden av 28. april 2005 og
• brev fra advokat Elden med vedlegg til Tilsynsrådet av 5. mai 2005.

Advokat John Christian Elden hadde på vegne av advokat Thor Bache-Wiig anmodet om muntlige forhandlinger, jf. advokatforskriften § 6-3. Anmodningen var etterkommet av Advokatbevillingsnemnden, og advokat Jan F. Glent og advokat Bache-Wiig var til stede under møte fra 16:30 til 17:00.

Advokatene redegjorde muntlig for saken og advokat Bache-Wiig ble deretter av nemndens medlemmer stilt enkelte spørsmål.

Ved avgjørelsen har Advokatbevillingsnemnden delt seg et flertall og et mindretall.

Flertallet - bestående av Trine Standal og Knut Lindboe - finner at advokat Thor Bache-Wiig er dømt for forhold som gjør det naturlig å reagere med suspensjon av hans advokatbevilling, og at vilkårene for slik suspensjon er oppfylt, jf. domstolloven § 230 fjerde ledd jf. § 225 tredje ledd.

Nemnden finner herværende sak meget uheldig for advokatstandens anseelse. Saken bidrar også til å svekke folks tillit til rettsapparatet. Tillit til aktørene er en forutsetning for at rettspleien skal fungere som forutsatt.

Nemnden har likevel, dog under sterk tvil, ikke funnet å ville suspendere bevillingen nå. Nemnden er kjent med at Kristiansand tingretts dom er anket til lagmannsretten. Advokatbevillingsnemnden vil ta saken opp til ny vurdering ved en eventuell fellende dom i lagmannsretten.

Konklusjon:

Advokat Thor Bache-Wiigs advokatbevilling suspenderes ikke.

Mindretallet - Linette Heiberg - slutter seg til flertallets vurdering. Hun har imidlertid kommet til en annen konklusjon, idet hun finner at den foreliggende situasjon nødvendiggjør  suspensjon nå.

Ny vurdering i Advokatbevillingsnemnden:

Sekretariatet valgte etter dette igjen å legge saken direkte frem for Advokatbevillingsnemnden til ny vurdering - hensett til siste avsnitt i Advokatbevillingsnemnden ovennevnte vedtak, og saken ble da behandlet 22. august 2006:

Advokatbevillingsnemnden fattet slikt vedtak:

Advokatbevillingsnemnden har gjennomgått følgende dokumenter:

• saksfremstilling til møtet 12. mai 2005 (uten vedlegg),
• dom avsagt av Høyesterett den 8. september 2004,
• telefaks fra statsadvokat Erik Erland Holmen av 8. september 2005,
• Agder lagmannsretts dom av 5. juli 2006,
• brev fra Tilsynsrådet til advokat Elden av 18. juli 2006 (forhåndsvarsel),
• brev fra advokat Elden til Tilsynsrådet av 31. juli 2006 med bilag,
• brev fra Tilsynsrådet til advokat Elden av 9. august 2006 (nytt forhåndsvarsel) og
• brev fra advokat Elden til Tilsynsrådet av 11. august 2006.

Advokatbevillingsnemnden er kjent med at Agder lagmannsretts dom av 5. juli 2006 er anket til Høyesterett og følgelig ikke er rettskraftig. Ved avgjørelsen har Advokatbevillingsnemnden delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet - bestående av Trine Standal og Knut Lindboe - finner å ville avvente rettskraftig dom i saken. Mindretallet - Linette Heiberg - viser til tidligere vedtak av 12. mai 2005, og finner at den foreliggende situasjon nødvendiggjør suspensjon nå.

Konklusjon:

Advokat Thor Bache-Wiigs advokatbevilling suspenderes ikke.

Sluttbehandlingen av saken:

Tilsynsrådets styre besluttet i styremøtet 14. april 2007 å utsette realitetsbehandlingen av saken til 31. mai s.å. Saken ble deretter igjen besluttet utsatt av styret i møtet 31. mai 2007.

Tilsynsrådets vedtak av 16. august 2007:

Tilsynsrådets styre fattet da slikt vedtak:

Tilsynsrådet har gjennomgått sekretariatets innstilling til styremøtet 19.april 2007 med vedlegg, som utgjorde følgende dokumenter:

• Dom avsagt av Høyesterett den 8. september 2004,
• Agder lagmannsretts dom av 5. juli 2006,
• Høyesteretts dom av 21. mars 2007 og
• Tilsynsrådets brev til advokat John Christian Elden av 4. april 2007,

Advokat Thor Bache-Wiig er ved Høyesteretts dom av 21. mars 2007 dømt for overtredelse av straffeloven § 132a bokstav a, jf. annet og tredje ledd, jf. Fjerde ledd annet straffalternativ. Det vises for øvrig til dommen.

Av domstolloven § 225 tredje ledd fremgår: "Dersom noen som Tilsynsrådet fører tilsyn med, har opptrådt i strid med regler gitt i eller i medhold av denne eller annen lov, kan Tilsynsrådet meddele vedkommende en irettesettelse. I alvorlige tilfeller kan Tilsynsrådet meddele vedkommende en advarsel. Finner Tilsynsrådet at det bør treffes vedtak etter § 219 tredje ledd eller § 230, fremmer det forslag om det overfor Advokatbevillingsnemnden.

Det følger av domstolloven § 230 første ledd nr. 1 at Advokatbevillingsnemnden kan kalle tilbake en advokatbevilling dersom advokaten gjør seg skyldig i forhold som gjør vedkommende uskikket eller uverdig til å drive advokatvirksomhet, eller som gjør at vedkommende mister den tillit som er nødvendig i yrket.

Styret viser til at advokat Bache-Wiig er endelig domfelt for rettsstridig å ha motarbeidet rettsvesenet mens han selv utførte tjeneste som offentlig oppnevnt forsvarer. Det straffbare forhold representerer etter styrets oppfatning et grovt brudd på den norm som er beskrevet i domstolloven § 230 første ledd nr. 1, noe også Høyesterett konstaterer.

Tilsynsrådet har vurdert hvorvidt det administrativt bør iverksettes skritt for å tilbakekalle advokatens bevilling, på bakgrunn av de straffbare forholdene advokaten ble rettskraftig dømt for ved Høyesteretts dom av 21. mars 2007.

Tilsynsrådets styre har ved sin vurdering blant annet lagt vekt på tidsforløpet og at Høyesterett i sin vurdering av rettighetstap som straff har hatt et vurderingstema som ligger tett opp til vilkårene for administrativt tilbakekall. Høyesterett fant enstemmig at det ikke var grunnlag for idømmelse av rettighetstap etter strl. § 29 nr. 2, jf. premiss 45 i dommen. Høyesteretts uttalelse om at forholdet ville ha gitt grunnlag for fradømmelse av retten til å drive advokatvirksomhet i en periode på to til tre år under forutsetning av at  strafforfølgningen av Bache-Wiig hadde startet høsten 2001 og blitt avsluttet innen normal tid, må anses som et obiter dictum knyttet til strafferammen for rettighetstap etter strl. § 29. Uttalelsen kan ikke anses retningsgivende for Tilsynsrådets praksis knyttet til administrativt

tilbakekall av advokatbevilling etter domstollovens regler.

Tilsynsrådet har - under tvil- kommet til ikke å iverksette skritt for tilbakekall av advokatbevillingen.

Konklusjon:

Det tas ikke ytterligere skritt overfor advokat Thor Bache-Wiig.

Saken ble således avsluttet ved Tilsynsrådets ovennevnte vedtak, jf. domstolloven

§ 225, tredje ledd.

Bakke-Jensen sier finnmarkinger flest er usikker på hva Finnmarksloven betyr for dem.

– Allerede i innledningen av Finnmarksloven slås det fast at loven spesielt skal ivareta samiske interesser. Det skaper usikkerhet i forhold til hva loven egentlig betyr for vanlige finnmarkinger. Historisk sett er vi ikke vant til å eie noe i Finnmark. Vi har bare brukt naturen som den er. Selv om Finnmarkseiendommen skal sikre at ressursene blir i fylket, setter naturmangfoldsloven og Plan- og bygningsloven store restriksjoner på den lokale råderetten.  Vi har grunneierrettighetene, samtidig som at naturmangfoldsloven og Plan- og bygningsloven setter grenser lokalt. Sånn sett kan man si at vi eier området, men bare for konservering, sier Bakke-Jensen.

Tar bare hensyn til reineierne

Bakke-Jensen viser til at langt de fleste store verneprosjekter de siste årene er vedtatt uten at innspill fra lokalbefolkningen er tatt hensyn til.

– Bare reindriften blir hørt, og de sier ja til alt vern fordi de vet at de har en særregel som sier at de får drive videre som vanlig uansett. Jeg mener man bør skille med mellom det samiske og reindriftsnæringen. Dette er ei næring som har fått et spesielt oppdrag uten at man i lovs form har definert begrepet kulturell bærekraft. Dette skaper store konflikter også innad i næringa. Man har gitt distriktene ansvar for å rydde opp i næringen, uten at staten kan gå inn med lovverk om det oppstår konflikter. Det er en umulig oppgave for næringen å lage bruksregler og sette et bærekraftig reintall. Derfor er mange av reindriftseiere i en slik fortvilt situasjon. Når kystfisket skulle reguleres gikk staten inn og satte fiskekvoter. Det har man ikke gjort for reindrifta, og det er årsaken til mange av konfliktene. I tillegg mangler norsk lovverk for å regulere rettigheter til arealer. I en gjerdestrid i Alta har man prøvd å avklare om hvorvidt Plan- og bygningsloven gjelder for reindriftsnæringen, og ikke en gang det har man klart å få et svar på, sier Bakke-Jensen.

Burde sette ned foten 

Bakke-Jensen er svært kritisk til at Sametinget opparbeider seg stadig mer makt i spørsmål rundt samiske interesser. Han mener regjeringen er svak i disse spørsmålene, for eksempel ved at man ikke satte foten kraftigere ned da sametingen kom med egne retningslinjer for utvinning av mineraler i Finnmark.

– Istedenfor å avvise disse retningslinjene med en gang dro statsministeren og to næringsministre opp til Sametinget for å snakke dem til rette. Dette var en oppgave som Sametinget i utgangspunktet ikke var gitt, og regjeringen var uklar fordi man ikke er villige til å ta belastningen med å sette Sametinget på plass. Dersom jurister og politikere mener det er greit at Sametinget tiltar seg stadig større makt er det en viktig debatt å ta opp. Jeg synes ikke dette er greit ut fra demokratiske prinsipper. Om Sametinget vil ha mer makt må vi endre norsk lov. Ikke bare la Sametinget ta seg makt. Særlig problematisk er konsultasjonsretten mellom Sametinget og regjeringen. Her bruker man begrepet hemmelige konsultasjoner, og man kan lure på om det er en rettsstat verdig. For eksempel ser vi at fiskeriministeren og sametingspresidentene har hemmelige konsultasjoner om kystfiskeutvalget på tross av at kystfiskeutvalget ikke skiller mellom samer og andre. Dette er ikke i takt med den jevne finnmarkings rettsoppfatning. Det er viktig å holde på at Sametinget skal være et rådgivende organ som tar vare på samisk kultur, språk og historie. Om sametinget tiltar seg mer makt ut over det svikter de oppgaven sin, sier Bakke-Jensen. I debatten om tilførselslinjer for elektrisk kraft snakker sametingspresidenten som om Sametinget har vetorett. Dette skaper usikkerhet og gjør det vanskelig å få investorer til å se på fylket med positive øyne.

Frykter nye konflikter

Særlig bekymret er Bakke-Jensen for hvordan nye ressurser og inntektskilder blir fordelt i Finnmark. 70 % av all vindkraftspotensialet ligger i Finnmark, og man regner med å finne store mineralforekomster de neste tiårene.

– Vi må få en nasjonal strategi for mineralutvinning i Finnmark, slik at man allerede har tenkt helhetlig rundt reindrift/turisme og gårdsdrift i fylket før man gjør store mineralfunn. Næringsminister Trond Giske har en ”vi skal nok bli enige”-holdning til disse spørsmålene, og det mener jeg er en skummel holdning. Det gjelder også for fornybar energi. Finnmarkseiendommen har tatt initiativ til Finnmark Kraft som delvis eies av Finnmarkseiendommen. Finnmark Kraft har fått opsjon av Finnmarkseiendommen på alle nye avtaler om vann, vind og andre fornybare energiformer. Det kan skape en monopolsituasjon som ikke trenger å være gunstig, sier Bakke-Jensen.      

Vi er umodne grunneiere og da er det viktig at vi gjør jobben skikkelig når vi skal forberede oss på stor verdiskaping basert på utnyttelse av energi og mineraler. Samtidig må vi ta hensyn til at fylket har spesielle oppgaver og ansvar som kjerneområdet for den samiske befolkning.

Referat fra møte med justiskomiteen mars 2011

Tilstede på møtet:
Per Sandberg (FrP), Jan Bøhler (Ap), Sigval Oppebøen Hansen (Ap), Tove-Lise Torve (Ap), Stine Renate Håheim (Ap), Thor Lillehovde (Ap), Hans Fr. Asmyhr (FrP), Morten Ørsal Johansen (FrP), Anders Werp (H), Akhtar Chaudhry (SV), Bente Stein Mathisen (H) (vara for Oktay Dahl)

Astrid Bergmål, juridisk rådgiver Ap
Vidar Karlsen, juridisk rådgiver FrP
Maren Lunde, politisk rådgiver Sp
Kine Sperre Horsbøl, politisk rådgiver SV
Trude Lyng, komitésekretær

Fra Advokatforeningen:
Berit Reiss-Andersen, leder, Merete Smith, generalsekretær, Cecilie Lysjø Jacobsen (Finnmarr)og Magnhild Pape Meringen (Møre), begge hovedstyret, kretsleder Torgeir Røinås Pedersen, Østfold, Gunn Cecilie Ringstad, sekretariatet, Sigrid Elsrud, sekretariatet, Marit Aschehoug, Advokatbladet.

Salærsats og stykkprissystemet:

Cecilie Lysjø Jacobsen:
Vi honoreres enten etter offentlig salærsats ganger antall timer, eller stykkpris for spesielle sakstyper.
Stykkprisordningen er basert på at noen saker tar mindre tid enn det man får betalt for og noen saker tar mer tid slik at det skal jevne seg ut over tid. Men dette er ikke holdbart.
Problemet med stykkpris er at advokater blir mer og mer spesialisert. Noen advokater har bare saker der stykkprissatsen ikke dekker det reelle arbeide, for eksempel asylsaker. Det er ikke mulig å gjøre den jobben du er pålagt å gjøre for det antall timer du får betalt for. For enslige mindreårige asylsøkere får vi for eksempel tre timer, da blir et mye gratis jobbing. Familiesaker får vi syv timer til for eksempel et skifte. Det dreier seg ofte om ressurssvake klienter, slik at vi må bruke mye tid på å hente ut opplysninger fra det offentlige.
Stadig flere advokater skygger unna slike Fri Rettshjelpssaker som går i minus. Det er et rettssikkerhetsproblem.
Vi som advokater har tre valg i slike saker:
Si nei til oppdraget
Si ja, og jobbe masse gratis
Si ja, og gjøre en dårlig jobb innenfor timetallet
Salærsatsen er på 905 kroner, men burde ha vært på 1100 kr timen. Høres isolert sett mye ut, men 40 % går vekk til kostnadene ved å drive et advokatkontor.
Hvis jeg jobber for å hjelpe de svakeste får jeg 905 kroner timen.
Hvis jeg er bobestyrer i et konkursbo, får jeg 1305 kroner timen.
Jobber jeg for kommunen på vegne av for eksempel barnevernet, får jeg 1050 kroner timen. Det er de svakeste som taper på dette, særlig fordi sakene deres ofte er mot stat eller kommune som har ubegrenset med ressurser.

Magnhild Pape Meringen:
Jeg er en landsbyadvokat. Dette er ikke en lønnskamp, men et spørsmål om hva slags rettshjelp vi skal gi til de svakeste i samfunnet. Jeg har bra med tilfang av saker, så bra at jeg kan velge å si ja eller nei til klienter. Halvparten av mine saker er fri rettshjelpssaker mest på grunn av lav inntekt hos klientene.
Mitt valg blir da: Skal jeg ta sakene selv og jobbe mye gratis, eller skal jeg la fullmektigen få dem. Fullmektigen er rimeligere i timepris. I slike saker er ofte erfaring viktig, og blir det bra nok rettshjelp for klienten som dette har stor betydning for.
Barnevernssaker: Mange advokater velger bort disse fri rettshjelpssakene.
De vanlige fri rettshjelpadvokatene er kvinner på landet sånne som meg. Vi har ingen millioninntekter som man leser i DN at andre advokater har. Lønnsforskjellene er store og øker stadig og kvinnelige advokater i distriktene er taperne, isolert sett.
Salærsatsen r for lav og stykkprissystemet forutsetter mye gratis arbeid for advokaten.
De syv timene vi får for et skifteoppgjør er altfor lite når partene krangler. Da må vi ta saken til retten, med et nytt betalingssystem, i stedet for å ha tid til ett ekstra meglingsmøte som kanskje kunne løst situasjonen. Slik kan stykkprissystemet virke prosessdrivende. Samtidig som det gir advokaten en følelse av å ikke ha gjort en god nok jobb.
Jeg er hjerteverge for enslige mindreårige asylsøkere og ser at de tre timene for å gjennomføre en klagebehandling er altfor lite. Det r stor frustrasjon blant sånne advokater som meg som har et oppriktig ønske om å hjelpe folk. Det er derfor vi ble advokater. Men vi strekker ikke til.

Torgeir Rønaas Pedersen:
Medlemmene i min krets – Østfold/follo – har regnet på sin advokatpraksis med salærsatsen som utgangspunkt. For eksempel i Fredrikstad vil et kontorfellesskap med 2-3 advokater ha ca 500-600.000 kr i årlige faste kostnader hver. Det skal dekke husleie, dyre forsikringer, sekretær og lignende. Regnestykket viser at en advokat som bare jobber med fri rettshjelpssaker stort sett kan bokføre ca 1200 timer i året. Fratrukket faste kostnader gir det en timepris på ca 275 kr/t og en årslønn på ca 475.000 kr i året med lang utdannelse og tungt ansvar.
Jeg har kolleger som ikke har råd til å ta slike saker. Av alle de vi spurte, var det bare en advokat som var fornøyd med dagens salærsats for han kunne jobbe så mye han ville. Han jobber fra fem om morgenen til langt på kveld og kan tjene et par millioner, men hvor ble det av familien?
Jeg hadde bilen på verksted forrige dagen og betalte 1070 kr/t + moms til sammenligning.
En sak om oppsigelse fra arbeid gir seks timer og det er altfor lite til å forberede, gjennomføre samtaler med begge parter og forhandlinger med dem.

Berit Reiss-Andersen:
Ikke tilfeldig at de tre advokatene er fra Finnmark, Møre og Østfold. Harmdirrende advokater som driver rettshjelp for de svakeste melder tilbake til Advokatforeningen om salærsatsen og stykkprissystemet.

Sigval Oppebøen Hansen:
Dette var glimrende innledninger. Advokatbladets januarutgave om salærsatsen er lest fra perm til perm. Jeg kom i skade for å si til Advokatbladet da de intervjuet meg at jeg syntes advokater tjente nok. Da fikk jeg mye respons, særlig fra advokater på landet. Jeg innrømmer at jeg hadde store hull i kunnskapene mine. Salærsatsen kan høres ut som en god timepris isolert sett, men jeg har fått innføring i sammenhengene og har bedre kunnskaper nå.
Av og til er salærsatsen ok og av og til er stykkprissystemet ok. Man kan også søke fylkesmannen om å få dekket flere timer hvis det blir mye gratisarbeid? Særlig skjønner jeg at forarbeidet mot NAV er krevende.
Nei, jeg oppfatter ikke dette som en lønnskamp, men som en kamp for rettssikkerheten. Når advokater hopper av slike oppdrag, kan man risikere at bare de dårligste advokatene blir igjen til de svakeste klientene eller at et rett og slett ikke blir advokater igjen til å ta fri rettshjelps oppdrag.
Jeg har sjekket ligningen på en del advokater og ser at det ligger lavt ute i distriktene. Regjeringen og regjeringsfraksjonen har dette oppe til debatt.

Vidar Karlsen:
Finnes det statistikk for hvor mange som søker fylkesmannen om flere timer? Er fri rettshjelpssakene blitt et springbrett for advokater som etabler seg?

Berit Reiss-Andersen:
Nei og Ja.

Cecilie Lysjø Jacobsen:
Du må ha brukt mer enn dobbelt av normert timetall for å kunne søke fylkesmannen, og det skal veldig mye til for å få det godkjent. Der sitter det saksbehandlere som sier: Kan dette være nødvendig da?

Per Sandberg:
Vi skal ikke ta stilling til satsene her og nå. Vi oppfatter ikke dette som en lønnskamp. Dere må føre statistikk. Vi trenger tall og dokumentasjon. Vi ser at det gjelder rettssikkerhet for de svakeste og da må vi ha dokumentasjon. Dokumentere kostnadene i en advokatpraksis post for post. Det er en ubalanse i satsene når en advokat jobber for staten mot de svake og når de svake skal få advokathjelp.

Sigval Oppebøen Hansen:
Ja, dokumentasjon er viktig og det må rettes til Justiskomiteen og ikke minst til Justisdepartementet og Finansdepartementet.

Berit Reiss-Andersen:
Dokumentasjon er et stort arbeid vi tar på alvor. Salærsatsen og stykkprissystemet endrer forholdet mellom advokat og klient. Før var det slik at advokaten var klientens talsmann, - jeg er på din side. Stykkprisen fremmer et tidsjag der argumenter og nyanser må avvises som ikke relevante for ikke å bruke for mye tid. Man må fort videre i saken, så dette kan vi ikke snakke mer om.
Denne diskusjonen er vanskelig å ta i det offentlige rom.

Advokatrollen

Berit Reiss-Andersen:
Er advokater grådige? Nei. Er advokater skurker? Tja. Advokatforeningen ønsker at alle advokater skal leve opp til de idealer vi har satt opp. Når advokater svikter idealene, så rammer det klientene og svekker tilliten til hele advokatstanden. Hvis vi sier at noen advokater er skurker, er da advokatrollen regulert godt nok? Før hadde vi et krav til advokaters vederheftighet, det er tatt bort. En advokat i en presset økonomisk situasjon kan bli fristet til å ta snarveier for å bedre inntjeningen eller i siste fase forsyne seg av klientmidler.
Det er gjengangere som mister bevillingen, de er ikke kriminelle, det er bare noen ytterst få. Det dreier seg om å bryte frister for revisorerklæringer og andre typer formalfeil som fører til tap av bevilling.
Vi forholder oss ofte til anekdoter, enkelthistorier som gir inntrykk av at antall kriminelle advokater er stort. Det er det ikke, men Advokatforeningen vil gjerne ta de vanskelige debattene om dette.
Vi har et hull i regler for god advokatskikk. Vi trenger advokatetikken for å få en gjennomgang av krav og reguleringer. Sitat Merete fra lov & Rett: Advokatenes plass i lovverket forsterker inntrykket av en noe stemoderlig behandling av advokatene fra myndighetenes side. Inneklemt i domstolloven mellom regler om rettergangsstraff og tilsynsordningen for dommere fastlegges det rettslige grunnlaget for advokatvirksomhet. Andre profesjoner, som eiendomsmeglere, revisorer og regnskapsførere er regulert i egne lover. Det vil være prinsipielt riktig o regulere også advokaters virksomhet i en egen lov– advokatloven.

Vi trenger en advokatlov NÅ!

Per Sandberg:
Vi har sett i medie hvordan advokater kan ”kjøpe” seg klienter ved å ta med seg ting i fengslene osv. Jeg tenker på for eksempel fysioterapeuter og andre lignende yrkesgrupper som får et statlig driftstilskudd i bunnen av sin praksis. Kanskje kan det være en tanke for advokater som hjelper de svakeste klientene også?

Hans Frode Asmyhr:
Jeg vil gjerne vite hvorfor ikke Morten Furuholmen mistet bevillingen?

Berit Reiss-Andersen:
Jeg kan ikke uttale meg om enkeltsaker. Det er Tilsynsrådet og Advokatbevillingsnemnden som behandler slike saker, ikke Advokatforeningen. Det er krav om vandel for å få bevilling, men ikke for å få beholde den. Advokatforeningen er bekymret over denne utviklingen. Jeg har tidligere sagt at flere burde miste bevillingen, men kanskje for kortere tid. Kanskje kunne det har en forebyggende effekt om bevillingen ble tatt tidligere? Det er problematisk at straffedømte advokater fortsatt har bevilling. Har advokaten en fornødne tillit, er spørsmålet som må stilles.

Jan Bøhler:
Jeg er ute etter en åpen drøfting av rollen. Jeg ser advokater som er på fest med klientene sine, eller som forhåndsprosederer sine saker i media. Og så tenker jeg at advokater er rollemodeller for høy etisk bevissthet og at noen tar ut sin egen troverdighet. Er advokaten objektiv? Og hva er de etiske kjerneverdiene for advokater?

Berit Reiss-Andersen:
Nei, advokater er ikke objektive, advokater er subjektive, de taler på vegne av sin klient. Kjerneverdien er uavhengighet. Forhåndsprosedyre i media er en uting, men det finnes situasjoner der det forventes at advokaten må mene noe i media på vegne av klienten.

Anders Werp:
Finnes det et eget advokatideal?

Berit Reiss-Andersen:
Kjerneverdiene er globale. Uavhengigheten er den aller viktigste. Man skal ikke tekkes myndighetene, ikke la seg presse av egen klient og uavhengigheten kan komme i fare om advokaten bare har en eneste stor klient i sin praksis.
Advokatforeningens medlemmer har krav på seg om fem timers etikkundervisning innenfor den obligatoriske etterutdannelsen. Vi stiller strenge etiske krav til våre medlemmer.

Jurysaken:

Berit Reiss-Andersen orienterte om juryutvalgets arbeide så langt. Hun var selv utnevnt til utvalget, men måtte trekker seg og John Chr. Elden representerer Advokatforeningen i utvalget som er ventet å levere sitt arbeid i juni. – Alle er enige om at lekmannselementet må beholdes, spørsmålet er hvordan det skal organiseres. Det er ikke en diskusjon om to løsninger. Også et tredje alternativ er bragt inn i debatten, den danske jurymodellen.
Per Sandberg repliserte at Justiskomiteen gjerne ville ha et eget møte med Advokatforeningen om jurysaken når den kommer til komiteen.

Vidløftiggjøring

Advokat Erling O. Lyngtveit innledet til en kort debatt om vidløftiggjøring av saker og kom med følgende innspill:
Er man siktet har man krav på offentlig forsvarer med en gang og tiden frem til hovedforhandling kan krympes. Er det forsvarere som er svært opptatt, kan forhåndsberammelse av hovedforhandling spare tid.
Tidsbruk i hovedforhandling er dommerens ansvar. Erfarne dommere kan skille mellom det som er relevant og avskjære det som ikke er det.
Det bør oppnevnes flere forsvarere i store straffesaker både som backup for sykdom og for mer rasjonelt arbeide.

Sakkyndige

Advokat Arild Humlen holdt en kort innledning om bruk av sakkyndige i retten med særlig fokus på forsikringsselskapenes bruk av egne sakkyndige i erstatningssaker og vanlige folks manglende muligheter til å nå frem med tilsvarende motkompetanse. 

- At det bare er samer som har lov til å drive med rein i Finnmark ble bestemt i reindriftsloven av 1933. Andre, som for eksempel bønder ved kysten,  kunne fortsatt ha”sytingsrein” hos en reindriftutøver, men også denne adgangen ble begrenset ved reindriftsloven av 1978. I Finmark i dag er det mange – og reindriftssamer - som beklager at dette bytteforholdet mellom bønder og reindriftssamer tok slutt, sier Bull som ledet arbeidet med endringen av reindriftsloven, en ny lov trådte i kraft i 1. juli 2007. Hun presiserer at mandatet for Reindriftslovutvalget bare gjaldt endringer i reglene internt for reindriften. Lov reglene som gjelder konflikter mellom reindrift og annen bruk av områdene, var ikke en del av lovrevisjonen. Dette er regler som Samerettsutvalget II fikk i oppgave å se på. Kirsti Strøm Bull var medlem av dette utvalget.

Naturlig med konflikter

Strøm Bull mener det er naturlig at man får konflikter i områder der mange bruker samme naturressurser, og at man har sett mange tilsvarende konflikter mellom bønder i Sør-Norge.

- Utmarkskonflikter i Sør-Norge blir ikke så politiserte, men håndteres mer som en rettslig konflikt, og mangler disse overtonene som man ser i Finnmark. Fra 1800-tallet fikk man en utvikling med stadig strengere regler for skade som rein hadde gjort i fastboendes områder, mye strengere regler enn om det hadde vært sauer eller kyr som hadde stått bak ødeleggelsene. Fra denne tiden var det landbrukets interesser som ble prioritert i Norge, mens reindrift ble sett på som en utdøende næring som måtte vike for sau og ku. I senere tid har reindrift måttet vike for kraftutbygging og hyttebygging. Slik reindriftsloven er i dag er det strengere erstatningsansvar for reineier når dyr kommer inn i et område de ikke skal være, enn for bønder. I Samerettsutvalget II foreslo vi å harmonisere disse reglene. Foralget er fortsatt til behandling i departementet.

- Vil reindriftsloven forebygge at reinen sulter i hjel på vidda, slik man har sett eksempler på?

- Reinen er som en trekkfugl. De vet hvor de skal hen, og det går forbausende bra, når man tenker på hvor mange tusen rein som trekker fra sommer til vinterbeite. De siste vintrene har vært bra i Finmark, og da vokser reintallet. Etter reindriftsloven av 2007 skal reinbeitedistriktene utarbeide bruksregler som blant annet omfatter reintall. Bruksreglene skal godkjennes av reindriftsmyndighetene, og de har et særlig fokus på reintall. Reglene om fastsettelse av reintall var tidligere ikke gode nok, og hadde liten legitimitet i næringen Det er også viktig å peke på at de tidligere lovreglene ikke ga vern for siidaenes tradisjonelle beiteområder. Reineierne tjente på å bygge opp flokken sin – både som vern mot andre – men også for kunne trenge seg inn på andres tradisjonelle områder. Dagens lov er basert på lokal sedvanerett og tidlige bruksområder. Dessuten har den nye loven klarere sanksjonsmuligheter. Men nye lovregler skaper ikke endring over natten. Det er mye arbeid, utarbeidelse og godkjennelse av bruksregler, forskrifter m.v. som gjenstår før lovens intensjoner skal få virkning i i hverdagen.

- Ligger det ikke i den samiske kulturen å ha så mange rein som mulig?

- Rein er kapitalen din, og store reinflokker var det som reddet deg i dårlige tider. Men, det er ikke bare samisk kultur som har ført til for store reinflokker. I Finmark er det leveringsproblemer for reineiere som skal slakte rein. I fjor var det til og med inntaksstopp. Tidligere kunne reineierne selv slakte i egne feltslakteri, men EØS-reglene satte en stopper for det. Sør for Finmark er det ingen leveringsproblemer, og man kan spørre seg om det oppstår en usunn markedssituasjon fordi alle reineierne må slakte samtidig, og fordi markedet vet at reineierne i Finnmark har et press på seg fra myndighetenes side om å redusere reintallet, sier Strøm Bull.

Finnmarksloven skiller ikke mellom etnisitet

I motsetning til Reindriftsloven skiller ikke Finnmarksloven mellom nordmenn og samers rettigheter til jakt og fiske i Finnmark. Bull mener likevel samisk kultur sikres av Finnmarksloven.

- Før Finnmarksloven hadde ikke befolkningen i Finnmark større rettigheter enn du og jeg. Alle inntekter av ressursene gikk dessuten til Statskog sentralt. Når det gjelder statsallmeninnger i Sør-Norge har forvaltningen av fornybare ressurser i større grad  vært lokal. Finnmarksloven har skapt et større samsvar med det som gjelder for allmenninger i sør. For noen 10-år siden var det ikke så stort press på jakt og fiske på finnmarksvidda. Nå er dette fristende jaktterrenget lett å nå både for folk i Oslo og andre steder. Da blir det er viktig å regulere bruken. Vi så blant annet at folk i Finland påberopte seg rettigheter til å jakte i Finnmark på bakgrunn av EØS-reglene. For hundre år siden gjorde bl.a. vannkraftutbyggingen det nødvendig å kartlegge eiendomsforholdene til utmarka i Sø-Norge. Høyfjellkommisjonen arbeidet med disse spørsmål i flere 10-år. Nå er det Finnmarks tur, sier Bull.

- Har det hjulpet på konfliktene i Finnmark at Finnmarksloven ikke skiller mellom samer og andre?

- Da Finnmarksloven kom var det bred frykt for at det skulle bli et slikt skille. Nå er nok forståelsen større, men det er vanskelig å få dette frem i den offentlige debatten. Finnmarksloven kom som en videreføring av rettspraksis, og kodifiserte den utviklingen som har vært i Høyesterett der reindriftens og annen samisk utmarksbruk har blitt anerkjent som en bruk som etablerer rettigheter. Tidligere var den allmenne oppfatning at utmarksbruk og reindriftens bruk ikke var noe som etablerte rettigheter. En viktig endring vi fikk med Finnmarksloven var at man fikk en lokal forvaltning, at inntektene forblir i fylket og at de lokale rettighetene skal kartlegges gjennom arbeidet til Finnmarkskommisjonen, sier Strøm Bull.

- Har Sametinget fått tilstrekkelig makt til å beskytte samisk kultur?

- Jeg vil ikke si at det har fått nok makt, men det er det organet som representerer det samiske folk i disse spørsmålene. Nå ser vi at flere gruveselskaper går inn i en dialog med Sametinget i forkant av en eventuell gruvedrift, og NVE har inngått en konsultasjonsavtale med Sametinget rundt ressursspørsmål. Dette er et langt steg i riktig retning, og viser at Sametinget spiller en viktig rolle i samespørsmål. Konsultasjonsavtalen med regjeringen fra 2005 og andre konsultasjonsavtaler med aktører som for eksempel NVE er kjempeviktig for å unngå unødvendige konflikter.

Tiltalte hadde hatt en vond barndom med mobbing og fosterhjem, og da de andre guttene i guttegarderoben presset ham, lot han seg overtale til å krabbe opp i taket og se ned i jentedusjen. Der stod en av jentene og dusjet og tiltalte tok frem mobilkamera og filmet henne.
Han påstod at hun så opp og så ham i taket og han tok det som samtykke. De andre gutta i garderoben mente at han hadde bråkt sånn og ropt hei og hun måtte ha hørt ham og sett ham.
Selv sa hun at hun ingenting visste noe før hun fikk høre at en film med henne naken i dusjen var spredd rundt.
Tiltalte hadde vist filmen til de andre gutta i garderoben etterpå og de var enige om at det var dårlig kvalitet på filmen.  Tiltalte gikk ut og mobilen lå igjen inne i jakkelommen hans. Etter hvert fikk han høre at filmen var sendt videre til mange andre og han påstod derfor at noen måtte ha tjuvlånt mobilen hans og sendt filmen videre for han hadde ikke gjort det.

Påstand stod mot påstand da Mesterfjellet Ungdomsskole med samfunnsfaglærerne Lars Kristian Waale og Espen Drewes satte opp rollespillet ”Rett eller Galt”.  Rett eller Galt er Advokatforeningens skoleopplegg for ungdomstrinnet og skal iscenesette en realistisk rettssak i klasserommet. Målet med programmet er å gjøre læring om rettssystemet, prosess og jus med fokus på advokatens rolle engasjerende og relevant. Rollespillet bevisstgjør også elevene i forhold til hva som er straffbart og hva som er etisk uforsvarlig.

Politiinspektør Magnar Pedersen og fast forsvarer i Høyesterett og leder i Advokatforeningen Berit Reiss-Andersen var veiledere for henholdsvis aktoratet og forsvarerne. Aktørene vokste i rollene da de fikk på seg medbragte advokat– og dommerkapper til rollene sine. Det ble øyeblikk av høytid og respekt da alle måtte reise seg da dommerne kom inn i salen. Folkejuryen i salen fulgte godt med. Når nærmere femti niendeklassinger sitter rolig så lenge og følger godt med, er det tydelig at rollespillet fenget. Dette var en hendelse som lå tett opp til virkeligheten. Pedersen og Reiss-Andersen stilte dem spørsmål om juss og moral mens dommerne hadde domskonferanse.
De fleste syntes det var galt å krenke noen ved å filme andre usett og sende ut filmen. Særlig var jentene opptatt av at dette var krenkende og leit.   

Etter at rollespillet var avsluttet og tiltalte hadde fått utsatt dommen og fått en bot på 5000 kr, ble mange elever igjen for å snakke med veilederne. Astrid Hermansen og Jeanine Desiree Lund har lyst til å studere jus og bli advokater og benyttet sjansen til å få noen gode råd fra Berit Reiss–Andersen.

Fornærmede, Sara Almelid Gulliksen, synes det var rart å bli stilt kritiske spørsmål av forsvarerne. – Det er jo ikke jeg som har gjort noe gæernt, sa hun.  – Men det føltes sånn når de spurte. Tiltalte, Sindre Thormodsrud Volleng, innrømmet at han var nervøs og at det var sterkt å oppleve hvilke konsekvenser en slik sak kan få.

For fem år siden satte Hammerfest kommune opp et to mil langt reingjerde rundt byen. Prosjektet skulle være et samarbeid mellom kommunen, staten og reindriftseierne, men slik ble det ikke.
Staten betalte i underkant av 2 mill. kr for gjerdet og kommunen forpliktet seg til å sette av 125.000 per år i et vedlikeholdsfond og reindriftseierne skulle bruke fondet til å vedlikeholde gjerdet.

– Vi oppfattet dette som en bindende juridisk avtale, men reindriftsdistriktet mente etter at gjerdet var satt opp at dette hadde de ikke ressurser til. Før gjerdet ble satt opp, gikk vi så lang som til å anmelde reineierne, men trakk anmeldelsen da den ble anket av reindriftsdistriktet. Vi ønsket å få til en minnelig ordning, men mange mener at vi bør gå til ny anmeldelse, sier ordfører i Hammerfest Alf E. Jakobsen.

800.000,- i vedlikehold

Hammerfest har på det meste brukt 800.000,- på å vedlikeholde gjerdet hvert år. De siste års snøvintre har ført til at reinen har kunnet gå over gjerdet, og man har vært nødt til å sette opp nødgjerder. Jakobsen er ikke bare skuffet over at reineierne har unndratt seg vedlikehold. De har også unndratt seg gjete- og utdrivningsplikten når reinen har klart å manøvrere seg inn i byen.

– Det har ikke vært lett å samarbeide med reindriftssamene. Vi har vært i kontakt både med reindriftsdistriktet, reindriftsadministrasjonen og reindriftsforvaltningen, men ingenting skjer. Vi klarer ikke en utgift på 800.000,- i vedlikehold hvert år, sier Jakobsen.

Uheldig kompromiss

Ett av problemene med gjerdet rundt Hammerfest var at det ikke ble satt opp der det var gunstigst for kommunen i forhold til vær- og vindforhold. Deler av gjerdet ble satt opp på svært værutsatte steder.

– Denne avtalen var et kompromiss der reindriftssamene ønsket seg størst mulig beiteområder, mens vi ville ha minst mulig vedlikehold. Deler av gjerdet ble satt opp på svært værutsatte steder med bakgrunn i reindriftas ønsker, sier Jakobsen som ble sittende igjen med svarteper; hele vedlikeholdsansvaret for et gjerde som til dels står steder der det er dømt til å bli ødelagt hver vinter.

Må gardere seg bedre

Jakobsen tror mange flere kommuner i Finnmark kommer til å oppleve de samme reinproblemene som Hammerfest. Allerede er det strid mellom bønder og reindriftsutøvere i Alta, og Jakobsen har klare råd å komme med til sine kolleger der:

– Vær gardert midler til vedlikehold og sørg for at det ikke er tvil om at gjete- og utdrivningsplikten gjelder selv om gjerde er satt opp. Problemet er at Vest-Finnmark er overbefolket av rein. Man antar at det er omkring 30.000 rein for mye i Vest-Finnmark. Reinen ble så urbanisert i Hammerfest at de gikk inn i bygninger og ekspedisjoner når ansatte var til lunch. På plenen og parken rundt Rådhuset kunne vi telle 70 rein. Før gjerdet kom brukte vi opp til 400.000,- hvert år på å renske lekeplasser, uteområder, barnehager og skoler, gater og parker for ekskrementer. For turistene var dette eksotisk, men man kunne ikke åpne en barnehage en gang uten å renske sandkassene for reinsdyrsmøkk, sier Jakobsen.

Praktisk vanskelig for reindriftssamene

Tone Frantzen Seppola ved Reindriftsforvaltningens hovedkontor sier det har vist seg praktisk umulig for reineierne å vedlikeholde gjerdet rundt Hammerfest før reinen kommer til øya hver vår.

– Når reindriftssamene starter vårflyttingen er gjerdet fremdeles nedsnødd. De må derforderfor starte vedlikehold av gjerdet mens reinen er kommet til øya, og da er det lett for rein å forville seg ned i byen, sier Seppola.

Dårlig avtale?

Seppola mener Hammerfest kommune bør vurdere den vedlikeholdsavtalen de har inngått. Reindriftsforvaltningen er av den formening ut fra andre egne gjerdeprosjekter at vedlikeholdskostnadene  bør kunne ligge lavere enn hva Hammerfest betaler for pr. i dag.

– Det er heller ikke riktig at kommunen må ta alle utgiftene for vedlikehold. Kommunen har tidligere år søkt, og fått statlige midler til konfliktforebyggende arbeid til dette gjerdet. Jeg skjønner at Hammerfest kommune ønsker å revidere vedlikeholdsavtalen de gjorde med distriktet før gjerdet ble satt opp. Som vi i tidligere møter har informert om  har ikke Reindriftsforvaltningen pr. i dag ytterligere midler å bidra med, sier Seppola.

Carsten Smith ledet kystfiskeutvalget som i 2008 la frem et samlet forslag som konkluderte med at befolkningen langs kysten og fjordene i Finnmark bør få rett til en fiskekvote som kan gi livsgrunnlag for en husholdning. Siden da har NOU’en ligget i en skuff, og den tidligere høyesterettsjustitiarius begynner å bli utålmodig.

– Jeg begynner å bli gammel, og har ikke tid til å vente så lenge. Det har i alle fall ikke sjøsamene. Regjeringen må jo gjøre noe med utvalgets konklusjoner, som Stortinget ba om som en forlengelse av Finnmarksloven, så noe må skje, sier Carsten Smith.

Folkemøter over hele Finnmark

Det var et betydelig arbeid som ble lagt ned av kystfiskeutvalget. Man holdt folkemøter i 17 kystkommuner, og Carsten Smith tok del i dem alle. Mange var rasende på forslagene, blant annet Fiskarlaget. Også regjeringsadvokaten kom på banen med en uttalelse der de var uenige med kystfiskeutvalgets bruk og drøftelse av folkeretten. De mente det ikke var sterke nok hjemler i folkeretten til å dra de konklusjonene utvalget gjør. Smith mener uretten mot sjøsamene ble gjort allerede i 1989.

– Frem til da var det fritt frem for alle å fiske torsk langs kysten, men da torskebestanden falt innførte man kvoter som ble gitt til de fartøyer som hadde drevet fiske med et bestemt resultat de siste tre årene. De fleste sjøsamer falt ut av ordningen blant annet fordi de drev blandingsbruk og fordi det hadde vært en stor selinvasjon årene før som begrenset fiskemulighetene deres. Småskalafisket i Finnmark ble nullet ut i stor grad. Om sjøsamene skal få beholde sin kultur må de ha et materielt kulturgrunnlag, sier nestoren i samerett.

Sa nei til samekommisjonen 

Tilfeldigheter førte Smith inn i samerettens opphetede rettsområde. Det var sommeren 1980, Altasaken hadde ridd regjeringen som en mare og spenningen mellom samer og nordmenn var svært spent – også utenfor Nord-Norge. Regjeringen hadde vedtatt at et utvalg skulle se på samenes rettigheter, og man manglet bare en leder. Justisministeren henvendte seg til den daværende universitetsprofessoren og spurte om han ville påta seg ansvaret. Smith prøvde i første omgang å unnslå seg.

– Jeg takket pent nei og sa at dette var jo et rettsområde jeg ikke hadde jobbet med i det hele tatt. Justisministeren svarte at det var et svar han hadde ventet seg, og nettopp det at jeg ikke hadde jobbet med samerett var en hovedkvalifikasjon, for alle som kunne noe om temaet lå stort sett og skjøt på hverandre, humrer den nå pensjonerte juristen.

Stor uenighet innad

Etter et ikke ubetydelig press valgte Smith å ta lederansvar for en kommisjon som var så uenige i sak at spenningen var til å ta og føle på. Samekommisjonen bestod av representanter fra de fleste instanser i samespørsmål. Hele 18 medlemmer ble satt rundt et bord for å se om man kunne bli enige om noe som helst.

– Altasaken hadde vært en nasjonal krise av en sjelden størrelsesorden. Første tiden så jeg det som mitt hovedmål at utvalget skulle eksistere som utvalg også når møtet var hevet. Dette ble et tidsskifte også i mitt liv. Jeg la andre ting til side og lot meg engasjere, og lærte hvordan min stat hadde opptrådt mot det samiske folk over tid, og hvordan det faget jeg tilhørte i liten grad hadde gått inn i disse spørsmålene, sier Smith som har mottatt en rekke utnevnelser for sitt juridiske virke, blant annet storkorset av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden.

Splittet innstilling

Sameretten hadde inntil Altasaken vært et marginalisert område for norske jurister. Det tok over tre år før Samekommisjonen hadde klart om å enes om en innstilling. Vel var det en splittet innstilling, men resultatet ble banebrytende. Det ble opprettet et sameting, man fikk samenes rettigheter inn i grunnloven og man fikk en redegjørelse for et grunnsyn om samenes stilling i Norge. Denne redegjørelsen var det enighet om i kommisjonen, og dette var første gang man gjorde en slik analyse. Etter at innstillingen ble levert, skjedde ting raskt. Fem år etter var både lovtekst og Sameting i boks.

– Opprettelsen av sametinget var helt nødvendig for å styrke samenes rettigheter. Tidligere hadde man ikke hatt noe organ som kunne fortelle hva samisk oppfatning var. Samene er jo ett folk med ulike meninger om det meste, og da staten spurte de samiske kommunene og organisasjonene om råd, fikk de sterkt sprikende tilbakemeldinger. Skulle man få til en troverdig samepolitikk trengte man et demokratisk organ, sier æresdoktoren.

– Kritikere mener det er udemokratisk at samene har dobbeltstemme i Finnmarkseiendommen og utvidet makt gjennom Sametinget.

– Dersom urfolk skal få et grunnlag til å videreføre sin kultur må de få enkelte spesielle tiltak. En formell likestilling av små kulturer vil gå mot assimilering. Å få til Finnmarksloven og Finnmarkseiendommen, med alle de problemene som lå der, var litt av en statsmannskunst. Her er det snakk om et kjempekompromiss mellom statens, samenes og andre finnmarkingers rettigheter, sier ”Sametingets Far”.

– Noen hevder at Sametinget har tatt seg til rette og blitt noe mer enn det rådgivende organet Stortinget vedtok at det skulle være.

– Hovedpoenget vårt var å opprette Sametinget. Senere skulle de suksessivt oppnå makt ved blant annet delegasjon. Det har de gjort på en ganske dyktig måte, mener jeg. Konsultasjonsretten var et betydelig skritt i retning av mer innflytelse til Sametinget, sier Smith.

Nordisk konvensjon på vent

Smith ser på de rettslige bærebjelkene Sametinget, Grunnlovsendringen og Finnmarksloven som tre skritt på veien mot en tilfredsstillende rettssituasjon for det samiske folket. Skritt fire vil være å sikre sjøsamenes kultur via områderettigheter til fiske, og skritt fem Vil være en nordisk samekonvensjon. Også her har Smith hatt en viktig rolle som leder av den nordiske kommisjonen som avga innstilling til en konvensjon i 2005, et forslag som har ligget i regjeringskvartalet siden da. Ute i verden har imidlertid forslaget til samekonvensjon blitt et viktig bidrag i urfolksdebatten.

– Dette forslaget har vekket en betydelig internasjonal interesse, og det er første gang man har prøvd å skape felles rettsregler og praktiske virkemidler til å beholde kulturen til et folk som lever i tre land. Verden er full av stater der urfolk og minoriteter lever på tvers av landegrensene, og det ville skapt en viktig standard internasjonalt om Norge, Sverige og Finland klarer å enes om en samekonvensjon. Sametingene i de tre landene har allerede gitt sin tilslutning, og nå er det innkalt til det første forhandlingsmøtet mellom regjeringene i de tre landene. Jeg er optimistisk på utfallet fordi argumentene er så sterke. Før eller senere må man se at dette er eneste farbare vei, sier Smith.

Etter å ha gjort det stort også på den internasjonale scenen, har Tine utvidet repertoaret som i dag spenner over mange sjangre, ikke minst argentinsk tango!
Tine Thing Helseth er 23 år gammel og trompetist. Hun har spilt trompet fra hun var syv år gammel, og regnes som en av de aller fremste i sin generasjon.
Hun har sin utdannelse fra Foss videregående skole og konservatorieavdelingen på Barratt Due musikkinstitutt i Oslo. I mai 2006 vant hun 2. pris i Eurovision Young Musicians Competition. Konserten med Wiener Symphoniker fra Rådhusplassen i Wien med 40 000 publikummere tilstede ble direktesendt over hele Europa. I desember 2006 ble hun tildelt den prestisjefylte svensk-norske Prins Eugens Kulturpris av Kronprinsesse Victoria i Stockholm.
I tillegg mottok hun Luitpold-prisen som årets beste og mest interessante unge kunstner under Kissinger Sommer-festival i Tyskland i 2007. Hun ble kåret til årets nykommer under Spellemannprisen 2007 og mottok et arbeidsstipend på 200 000 kroner fra Gramo.

I Alta er det oppstått en konflikt mellom Finnmarkseiendommen og kommunen der kommunen ønsker å kjøpe rimelige tomter, blant annet til sosial boligbygging, mens Finnmarkseiendommen krever markedspris. Siden Finnmarkseiendommen forvalter 96 % av arealet i Finnmark, er ”markedsprisen” i de befolkningstette områdene betydelig.

I Hammerfest ble nylig en gammel enebolig i sentrum solgt for syv millioner kroner. Både boligpriser og tomtepriser er omtrent på Oslonivå, - i et fylke der 73.000 mennesker bor på et område på størrelse av Danmark. Flesteparten av disse 73.000 bor i Hammerfest, Alta og Kirkenes. Her stiger antallet innbyggere for hvert år, og man regner med at det vil stige ytterligere i årene fremover. Dette skaper et betydelig press på tomte- og boligprisene i disse byene. Mens Kirkenes fikk til en avtale med Finnmarkseiendommen (FeFo) om å kjøpe tomter rimeligere enn hva man regner som ”markedspris”, er Altaværingene frustrerte over høye kostnader for tomter.

– Man bør skape et eierskap for Finnmarkseiendommen, og den er enda ikke på plass. Tomteprisene i Alta er et godt eksempel på en sak som hindrer Finnmarkseiendommen å bli et godt verktøy for Finnmark. Her er de rett og slett en bremser. Om kommunen ikke har råd til å kjøpe ut areal fra Finnmarkseiendommen, må vi ta jordbruksareal i bruk for boligbygging. Det skaper konflikter. Alta representerer 20 % av befolkningen i fylket, og vi regner med at byen snart befolker hver tredje finnmarking. Det er jo oss finnmarkinger som eier Finnmarkseiendommen. Om det bare blir businesstenking i Finnmarkseiendommen, vil det ødelegge for denne eierskapsfølelsen, sier Simensen som mener at mye ville vært løst dersom eierskapet var befestet på en mer demokratisk måte.

– I dag har man ingen definerte eiere av Finnmarkseiendommen, bare et styre av seks mennesker som har full jobb ved siden av styrevervet. Hadde man hatt en form for generalforsamling, så ville den politiske involveringen ha vært større. Stortinget overlater nå alle forvaltning av Finnmarkseiendommen til dette organet, og hvert enkelt styremedlem kan ha mye makt. Jeg ønsker meget ny organisasjonsmodell i forhold til å forvalte et eierskap, der en form for generalforsamling være en modell der representanter for fylket og sametinget sitter. Organet bør ha myndighet til å definere overordnede strategier for utviklingen av FEFO. Da ville man ha fått en større involvering av det politiske Finnmark, sier Simensen som også er kritisk til at kontrollkomiteen er et internt organ i Finnmarkseiendommen som kun skal føre tilsyn med styrets virksomhet.

– Det er fint at man har et kontrollorgan, men jeg synes det er litt problematisk at dette organet kun rapporterer tilbake til styret. Og så er det igjen opptil styret å forholde seg til det som kontrollorganet påpeker. Det er ennå en del utfordringer i forhold til FEFO, men vi må gi oss selv litt tid å få disse på plass. Til tross for mye negativt fokus på FEFO, så skjer det masse spennende for å utvikle arbeidsplasser fokusert på de naturgitte ressursene vi har i fylket. Mineraler og vindkraft er eksempler på nettopp dette. Klare vi finnmarkinger å flytte fokus fra utfordringer til utvikling, så er optimistisk på vegne av FEFO, sier Simensen.

Avviser kritikk

Finnmarkseiendommen avviser kritikken og viser til at FeFo selger areal til takst og ikke til markedspris.

–Det er ikke riktig at FeFo krever markedspris. Vårt utgangspunkt ved forhandlinger om salg av grunn er en takst som angir tomteverdien. Dette prinspippet er nedfelt i FeFos strategiske plan. Hittil har FeFo solgt arealer til kommunene i Finnmark, også Alta kommune, langt under tomteverdien, sier direktør Jon Meløy.

Meløy understreker at FeFo ivaretar verdiene knyttet til den grunnen FeFo forvalter er et gode for hele fylkets befolkning.

– Verdsetting av grunnen innebærer en rekke positive effekter sier Meløy. Det bidrar til økt interesse for eiendomsutvikling, motiverer til at privat grunn tas i bruk, øker panteverdien av grunn som sikkerhet for kredittinstitusjonene og ikke minst gir signaler om økt bolyst.

Meløy viser også til at FeFos vegvalg er godt politisk forankret i fylket, blant annet via åpne møter i forbindelse med revisjonen av FeFos. En ny strategisk plan er utarbeidet på bakgrunn av innspill fra disse åtte folkemøtene samt en rekke møter avholdt med bl.a. Sametinget og fylkeskommunen. Meløy er heller ikke enig i at FeFos organisasjonsform ikke er godt nok demokratisk forankret.

– FeFo forholder seg til finnmarksloven som definerer organiseringen og FeFo som et selvstendig rettsubjekt. Selv om FeFo ikke har noen generalforsamling har både Finnmark fylkesting og Sametinget stor innflytelse ved at de hver oppnevner 3 styrerepresentanter som to folkevalgte organene kan bytte på et hvert tidspunkt hvis de ikke er fornøyde med ”sine” styrerepresentanter. Eventuell innføring av en generalforsamling må skje gjennom en lovendring og vil forutsette en lang politisk prosess. Dette er ikke et tema for FeFo sier Meløy.

Endret holdning

Etter at Advokatbladets påskenummer hadde gått i trykken, publiserte Altaposten en artikkel om at FeFo har endret sin strategi rundt tomtesalg i Alta. Den endrede Fefo-strategien vil, slik ledelsen i Alta kommune vurderer det, bety at flere store boligfelt kan realiseres. Med tidligere prispolitikk i Fefo ville Alta kommune måttet ut med rundt 100 millioner for å sikre seg utbyggingsprosjekt de nærmeste årene. Spesielt i det stor feltet Skoddevarre ville grunnervervet blitt en tung bør. Nå antydes det at grunnervervskostnadene kan reduseres til det halve, melder Altaposten.  

Med hele fem låter listet på norske og utenlandske radioer siden 2009 har ekteparet bevist at det har en unik teft for de gode pop-melodiene, og har etablert seg som to av landets mest suksessfulle låtsnekre, skriver de på sin Facebookside.
Eva & The Heartmaker er blitt et ettertraktet liveband i inn- og utland, og de som har hørt dem, sier at advokatene kan glede seg til festen på Rockefeller 19. mai.
I februar 2011 slapp de sitt 3. album.

– Etter å ha gitt ut en plate som gikk bra er det som å legge bak seg et kapittel. Det er jo ingen vits å lage samme plata to ganger. Vi har alltid vært veldig fascinert av popmusikk, men har kanskje ikke turt å ta den helt ut. Det nye albumet er nok litt mer syntetisk i uttrykket. Og enda mer pop, sier Eva.

Første pekepinn på det nye albumet var sommersingelen "Mr. Tokyo", som har ligget på topp 10 i Norge og topp 20 i Danmark og vært A-listet i månedsvis, av både NRK P1 og P3 denne sommeren. Låten ble til i et selvpålagt eksil i London, der Eva og Thomas gjennom åtte måneder hentet mye av inspirasjonen til det nye albumet. I et kjøkken i Øst-London klorte de ned idéer på medbragt laptop. Vel hjemme i Norge har skissene blitt til ordentlige produksjoner, delvis på øya Giske utenfor Ålesund, delvis i Thomas eget studio i Oslo. Nå står verden for tur.

– Vi har aldri lagt skjul på at det er rein pop vi driver med. Jeg vokste opp med Robyn, Spice Girls og Oasis, så den dagen "Superhero" fikk være med på samleplater jublet jeg i timesvis, ler Eva.
Med den nye singelen "Signals" har altså Eva & The Heartmaker sin femte singel siden 2009 trygt listet på norske radioer, og viser på ny deres unike evne til å lage gode melodier. I januar 2011 fikk uventet selveste New York Post hørt singelen og roste den i skyene og skrev :
– "Signals" er den mest uptempo låta vi har gjort til nå, og kan vel kalles for retro synthpop. Vi har hørt av andre at den inneholder referanser av alt fra Van Halen, Blondie og Wings til ELO inni der et sted, sier Thomas.
Bandet består av: Eva Weel Skram, Thomas Stenersen, trommer: Alf Magne Hillestad, bass: Ingar Blix, wurlitzer: Lars Kvistum, kor: Anne Marte Nesdal og Ingebjørg Eik.

Årsmøtet mente at i enkeltsaker praktiserer Finnmarkseiendommen (FeFo) en grov forskjellsbehandling av gårdbrukere som ønsker å utvikle drifta ved nydyrking  -  i forhold til store kapitalkrefter som gruveselskaper.  ”Kapitalsterke bedrifter får fortrinnsrett på bruk av jord og det er jordbrukets arealer som først bygges ned. Bruken av arealene styres av de som har mest kapital og jordbrukets tradisjonelle bruk vektlegges ikke. FeFo praktiserer i tillegg vetorett for reindrifta i saker hvor utvikling av jordbruket står imot reindriftsinteresser.  I enkeltsaker har FeFo vist at de ikke vurderer hvor relevant innsigelser fra reindrifta er, og dermed begrenses jordbrukets og bygdenes utviklingsmuligheter. Nordnorsk Årsmøte i Norsk Bonde- og Småbrukarlag forlanger at FeFo vektlegger jordbrukets behov i fylket, og at de ulike næringene likestilles”, heter det i uttalelsen.

Ikke vetorett
FeFo prioriterer landbrukets arealbehov opp mot andre samfunnsinteresser FeFo er satt til å ivareta gjennom Finnmarksloven, parerer Sverre Pavel, avdelingsleder grunn og rettigheter i FeFo.

 – Det er ikke er FeFo som grunneier som bestemmer hva arealene skal brukes til. Det er kommunen som planmyndighet som bestemmer arealbruken gjennom kommunale arealplaner. I motsetning til FeFo har landbruket innsigelsesmyndighet og kan påvirke hvordan de offentlige arealplanene blir. Det påstås videre at FeFo har gitt reindrifta vetorett i saker hvor utvikling av jordbruket står mot reindriftsinteressene. Dette er heller ikke riktig. FeFo foretar en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle, hvor gårdbrukers behov for tilleggsareal veies opp mot de eventuelle virkningene tiltaket får for reindrifta.  I noen tilfeller vil bondens behov vinne fram, i andre tilfeller hvor viktige reindriftsinteresser blir berørt, vil bonden få avslag.  Behandlingen av disse sakene er en konsekvens av Finnmarksloven og ikke en politikk bestemt av FeFo. Styret i FeFo har som uttalt mål at jordbruksjord skal holdes i drift og har dermed samme mål som landbruksnæringen, sier Pavel i et svar på kritikken.
 

- Vi har spesielle rettigheter som urfolk, men møter ofte en politisk holdning som om vi er innvandrere som skal integreres. Vi har en spesiell stilling i Norge, og det blir feil å tenke innvandringspolitikk for hvordan samepolitikken skal utformes, sier Ingeborg.

Glemmer samene
Samene har i følge Sameloven rett til å bli betjent på samisk i helse- og sosialspørsmål innenfor forvaltningsområdet for samisk språk. I tillegg sier pasientloven at man har rett til informasjon tilpasset ens kulturelle og etniske bakgrunn.

– På tross av dette er ikke samiske pasienter nevnt i den nye samhandlingsreformen. Et eksempel på hvor vanskelig det er å få det offentlige Norge til å huske på samenes rettigheter. Sametinget har klart å få til endrede rutiner i helsenorge. Blant annet får Sametinget tilsendt oppdragsdokumentene som regjeringen sender helseforetakene hvert år. Dermed får Sametinget mulighet til å konsultere om hva de mener skal inn i neste års bestilling, slik at rettighetene til samiske pasienter ivaretas på en bedre måte, sier Ingeborg som mener det er langt mellom de gode intensjonene og hva man får til i praksis.

– Det er ikke selvsagt at man får en samisktalende lege, selv her i Karasjok. Særlig problematisk er det om man må videre til sykehuset i Hammerfest eller Tromsø. For de psykiatriske pasientene er dette et stort problem. Hvor vanskelig er det ikke å snakke om egne personlige problemer på et annet språk enn ditt eget? Vi har fått Samisk nasjonalt kompetansesenter psykisk helsevern. Senteret har hovedkontor i Karasjok, og satellitter i de andre samiske områdene. Utfordringen for helsepersonell er ofte å identifisere samiske pasienter for å kunne gi det kulturelt tilpassede tilbud de har krav på. Samenes rettigheter bør inn i den kommunale helse- og omsorgsloven, sier Ingeborg Larssen.

Må kreve sin rett
Samiske rettigheter ivaretas stort sett bare dersom man etterspør dem selv, og det er varierende i hvor stor grad samene er klar over sine rettigheter. I barnevernssaker er dette en stor utfordring. Barn har rett til å bevare sin egen kultur, selv om de må tas fra foreldrene.

– Det er ingen selvsagt ting å få komme i et samisk fosterhjem, men selv om man ikke klarer å få tak i et samisk fosterhjem betyr ikke det at barnet har mistet sin rett til å ivareta kulturen sin. Man kan gå inn med tiltak både i skolen og på fritiden og sikre dette i tiltaksplanen, og det bør inn i tilsynsordningen at barnevernet spør fosterhjemmet hvordan barnets samiske kulturarv ivaretas. En forskriftsendring av barnevernsloven er på høring nå, og vi ser at det sitter langt inne hos offentlige myndigheter å forstå at barn har rettigheter til kultur og språk. For oss er det viktig å få folk til å skjønne at samiske rettigheter er mer enn rettigheter til land og vann, sier Ingeborg Larssen.

Vet ikke hvor stort problemet er
Siden det i Norge ikke er lov å registrere ut fra etnisitet, vet man ikke hvor stort problem det er at samiske rettigheter brytes, men Ingeborg har blitt møtt av mange samiske voksne som forteller om hvor vanskelig det for eksempel var å vokse opp i en norsk familie. Da se selv ble voksne kunne de ikke ta kontakt med sine biologiske foreldre, siden de selv ikke snakket samisk lengre.

Ingeborg erfarer at mange blir bedt om å snakke norsk i helsevesenet siden de fleste samer tross alt kan norsk. En del eldre og barn under skolealder har ikke lært seg norsk. Disse er dårlig ivaretatt på sykehjem, i barnevernet og i barnehusene.

– I Tromsø må de leie inn de samisk tolk på barnehuset, noe som ikke er heldig for barnas og de pårørendes rettssikkerhet. Barn lar seg ikke avhøre på samme måte som voksne, og de forstår ikke at en samtale må gå via en tolk. I tillegg er det viktig at den som avhører også forstår de kulturelle kodene, sier Ingeborg som er oppgitt over hvor vanskelig det er å få forklart norske myndigheter at man må ta hensyn til samiske rettigheter.

– Det er en lang vei å gå. Alltid må vi forklare og forklare. Ber vi om tiltak for å tilrettelegge, er det som om vi ber om så veldig mye mer enn alle andre. Likeverdig betyr tilrettelagte rettigheter som alle andre. Også overfor justisdepartementet må vi inn i lange prosesser. Når justisministeren har så stort fokus på barn, familievold og barnehus som han har, så regner vi med at vi til slutt vil få til en god løsning også for samiske barn. Men, veien er lang herfra til Oslo, sier Ingeborg Larssen.  

Gisle Børge Styve og Heine Totland skal lede rundt tusen advokater gjennom årets store begivenhet om en drøy måneds tid. Mens Totland er høyt og lavt på samme tid, er Gisle Børge Styve en sindig sunnfjording med stort vitebegjær. Det var nettopp vitebegjæret som har gjort Gisle Børge Styve til hele Norges ”piano man”.

– Alt startet da jeg jobbet på Holmen fjordhotell våren 1993 sammen med Marvin Charles Cummings og de andre gamle gutta i bransjen. Da spilte vi en haug av låter jeg ikke kunne fra før, og jeg digget det. Siden jeg var bitte liten har jeg hatt en enorm interesse for musikk. Jeg er lite fordomsfull og sjangerfast, og har alltid likt å lære meg nye låter. I 1993 hadde jeg ikke noe stort repertoar. Det har hele tiden vært en skole, sier Gisle Børge Styve.

På Holmen denne våren møtte han Javed Kurd, som sener ble musikkprodusent i NRK. Han inviterte Gisle Børge Styve med på en audition til en ny musikkonkurranse på NRK.

– Jeg har aldri spurt om hvor mange som egentlig ble invitert til denne auditionen. Det burde jeg jo ha gjort, sier Gisle Børge Styve som fikk en ny kurs i karrieren sin med Beat for Beat.

– Allerede på musikkhøyskolen skjønte jeg at jeg ville være mer enn en musiker til leie. Jeg ville være fremst på scenen selv. Strategien ble å si ja til alt jeg hadde tid til. Det er mange veier å gå for en musiker, og jeg ville bli kjent med flest mulig folk, og prøve ut mest mulig. Jeg liker å underholde, men er ingen raser (som praktiserande dytlektriker er eg kanskje ikkje i posisjon til å kommentere rettskriving, men kan ein skrive "raser" på norsk (altså om det engelske ordet "racer")?  på piano og har heller aldri vært det. De andre på musikkhøyskolen var ti ganger bedre enn meg i teknikk og hastighet. I begynnelsen ble jeg fortvilt og prøvde å trene meg opp, men så raskt at det ikke lå for meg. Å jobbe som musikalsk entertainer passer meg utmerket. Beat for Beat er en veldig liten del av tiden jeg jobber. Vi spiller alle episodene i løpet av 14 dager på høsten. Ellers reiser jeg rundt og spiller med Heine Totland og med "Gisle Børge Styve Trio", som består av meg, Helge Harstad og Per Willy Aaserud, sier Styve.

Han startet med jazz og gikk videre med pop. Nå går det mest i visesang. I alle fall på hjemmebane. Gisle Børge Styve har en datter på åtte måneder, og med hjemmekontor blir det mye hjemmekos og babylykke. Eller?

– Det har vært en enorm overgang. Å få barn har vært krevende og utfordrende. Og fint, selvsagt. Jeg er en veldig følsom mann, så det vil ta meg mange år å finne ut av farsrolla, tror jeg. Jeg tenker mye på det, og vil jo dette lille vesenet kun det beste, sier Styve.

Når Styve står klar på scenen 19. mai sammen med Heine Totland skal de ikke bare tulle med musikk, de skal også tulle med advokater. Dermed blir det hjemmelekse på Styve, som verken har vært inne på et advokatkontor, eller i en rettssal før.

– Takk og lov at det finnes advokater, men jeg ville nok selv heller ha vært detektiv. Det må være litt av en jobb å være advokat. Noe for spesielt interesserte, vil jeg tro. Jeg er glad for at det er noen andre som tar seg av den jobben, ja, sier Styve lett.

Gisle Børge Styve kjenner alt som kan krype og gå innen norsk musikkliv etter 12 år med Beat for Beat, og kan knapt gå ned Karl Johan uten å møte en gammel kollega. Her får har Oddvar Torsheims siste CD signert av musikeren selv. Så er det bare å gå hjem og øve på de nye låtene. – Jeg kan de fleste fra før av, skryter Styve overraskende ubeskjedent. Ja, men eg er stor fan av Torsheim, forstår du.

Styret i Finnmarkseiendom består av tre representanter utpekt av Sametinget, og tre representanter utpekt av fylkestinget. De som står i samemanntallet får dermed en uforholdsmessig stor innflytelse over ressursforvaltningen, mener Oddmund Enoksen.

– Ved siste sametingsvalg var det 13890 stemmeberettigede, og under halvparten av disse bodde i Finnmark. Ved siste fylkestingsvalg var det 55066 stemmeberettigede. Dermed får de som står i samemanntallet ikke bare en dobbeltstemme, de får en mangedobbelt stemme. Dette har skapt en oppfatning i Finnmark, særlig på kysten, at nordmenn blir annenrangs borgere i forhold til hvem som bestemmer i saker som berører alle i styret. Folk som bor ved siden av hverandre vil oppleve det som at naboen har større innflytelse fordi han er same. Dette skaper en kime til konflikt som ikke var der tidligere, og mitt inntrykk er at de som bestemte dette satt på betryggende avstand fra de som bor i Finnmark, sier Enoksen.

Heller ikke Sametinget bør ha rett til å vedta retningslinjer for endret bruk av utmarka i fylket, fordi det store flertallet utenfor samemanntallet er helt uten innflytelse, mener Enoksen.

– Bare opplevelsen av å ha et system som avviker fra det velkjente ”en mann en stemme” gjør at dette ikke er levedyktig på sikt. Istedenfor Sametinget bør man ha et representativt system som gir alle lik innflytelse. Det er et paradoks at både Sametinget og Finnmarkseiendom legger vekt på at nærhet skal gi innflytelse, samtidig som at systemet er lagt opp til at en same i Oslo som står i samemanntallet kan ha mer innflytelse over vann og land i Finnmark enn en nordmann som bor i fylket, sier Enoksen som jobber som advokat på Sortland.  

- Diskriminerende!
På telefon fra fiskebåten sin utenfor finnmarkskysten bekrefter Jarl Hellesvik at det er stor misnøye med dette som oppleves som et demokratisk underskudd i Finnmark. Jarl Hellesvik har selv samiske aner, er vokst opp i et samisktalende hjem og kunne ha meldt seg inn i samemanntallet om han hadde ønsket det.

– Det har vært et prinsipielt standpunkt for meg å ikke legitimere sametingets eksistens ved å melde meg inn i samemanntallet. Jeg mener det blir helt feil å dele opp folk med utgangspunkt i avstamming. Slik jeg ser det er Finnmarksloven diskriminerende. De fleste samer skiller seg i dag ikke fra etniske nordmenn verken i levesett eller språk, så hvorfor skal samene da ha flere rettigheter enn nordmenn? Finnmarkseiendom og Finnmarkskommisjonen hevder at man ikke har tatt hensyn til etnisitet, men hvorfor har man lagt inn formuleringer om at samiske rettigheter skal vektlegges spesielt, om det ikke betyr noe? . I Finnmarksloven står det at befolkningens tilgang til fornybare naturressurser skal skje ”til beste for innbyggerne i fylket og særlig som grunnlag for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv.”  Dette er en formulering som klart setter samiske hensyn i forsetet. I Retningslinjer for endret bruk av utmarka i Finnmark har Sametinget, vedtatt at forvaltningen av grunnen i Finnmark ”skal skje på samenes egne premisser”. Hva dette vil føre til gjenstår å se. Men intensjonen er klinkende klar, mener Hellesvik. 

– Strider mot FNs rasediskrimineringskonvensjon
Professor Knut Skog har også engasjert seg i disse spørsmålene, og han har laget en ”Hvitbok” for ”organisasjonen for etnisk og demokratisk likeverd”. Der omtaler han prosessen mot Finnmarksloven som et overgrep.

”Dokumentasjonen vedrørende samiske rettigheter i lys av Menneskerettigheter, Folkeretten, Norsk rett og en rekke offentlige utredninger er med årene blitt svært omfattende og uoversiktlig. Saken representerer et potensielt juridisk og byråkratisk overgrep på prosesser av politisk art på nær sagt alle nivå. Arbeidet har pågått i 28 år. Det er nesten ikke mulig å sette seg inn i utredninger på flere tusen sider med hundrevis av henvisninger til andre dokumenter, inklusiv rettslige kjennelser i inn- og utland. Selv for heltids politikere vil dette sakskompleks kreve en konsentrert innsats over flere måneder. For flertallet av folkevalgte representanter er en slik innsats langt på vei uoverkommelig. En normal politisk behandling av dette sakskompleks blir derfor ganske umulig.” skriver Skog som mener andre synspunkter enn de samiske ble fullstendig oversett ved innføringen av Finnmarksloven. Blant annet viser han til at 11500 finnmarkinger skrev under på et opprop mot loven.

Skog mener at Finnmarksloven strider mot FNs rasediskrimineringskonvensjon, ved at den utgjør en forskjellsbehandling mellom nordmenn og samer. Riktignok åpner rasediskrimineringskonvensjonen for en slik forskjellsbehandling for å fremme etniske gruppers likestilling og beskyttelse i den hensikt å sikre at disse grupper, på like vilkår, skal kunne nyte og utøve menneskerettigheter. Skog innvender at disse tiltakene forutsettes å være midlertidige, og ikke kan bindes i lovs form slik han mener de gjøres i Finnmarksloven. Han mener også at finnmarksloven ikke kan forsvares ved bruk av FNs sivile og politiske rettigheter artikkel 26 og 27, siden disse bare gjelder genuint egenartede trekk, og bare handler om at minoriteter skal ha adgang til å dyrke sin egen kultur, bekjenne sin egen religion og bruke sitt eget språk. Heller ikke ILO 169 konvensjonen rettferdiggjør å behandle de to folkegruppene ulikt, hevder Skog. ”Hvem konvensjonen berettiger er meget uklart formulert. Det er grunn til å sette spørsmålstegn ved om ILO 169 gir grunnlag for øket politisk makt til allerede likeberettigede etniske minoriteter generelt og samene i Norge spesielt. Er det her behov for tiltak ut over det som alt er gjort for samene hjemlet i landets egne lover og FNs konvensjon om sivile, kulturelle og politiske rettigheter? Er samenes identitet og kultur truet i dag? Er de beskåret sivile og politiske rettigheter i forhold til den øvrige befolkning? Stortingspreposisjon nr. 102 tar for gitt at ILO 169 dekker den samiske minoritet i Norge. Dette er åpenbart ikke riktig”, mener Skog.

Duoen har kjent hverandre siden andre programrunde av ”Beat for beat”. De siste årene har de reist land og strand rundt og showet, tullet og spilt gamle slagere. De trenger knapt å se på hverandre for å vite hvordan de skal leke med publikum, men det er ikke fordi de er så like. Tvert i mot, hevder Totland.

– Vi er som yin og yang. Jeg har enormt mye energi, Gisle er mer laidback. Antakelig er det derfor vi fungerer så bra sammen, sier Totland.

Selv om Totland/Styve har en snill form for humor i forhold til andre i bransjen, lover de å harselere med advokatene. En yrkesgruppe som vises i samfunnet og bør tåle harselering, mener Totland som har tullet med advokater før. Blant annet fikk han styreformannen i Schjødt til å synge av full hals da de showet under møtet til World Law Group i Oslo for 3-4 år siden. Totland har også sett advokatene fra den andre siden – på hjemmebane i retten. Han har hatt flere rettslige tvister, blant annet en som kostet et vennskap. Men, han har aldri saksøkt noen og aldri tapt en sak. Det siste takker han navngitte advokater for.

– Vi hadde en stor tvist med det svenske selskapet som stod bak Buddy Holly-showet vårt. Selskapet gikk dårlig i Sverige og ville dra oss med i dragsuget ved å fryse lønninger og nekte å utbetale honorar. Jeg hadde en hel årslønn utestående, og truet med å ikke dukke opp på scenen. Det var 1000 solgte billetter og situasjonen var presset og ubehagelig. En tungvekter av en advokat, det var det jeg trengte, tenkte jeg og tok kontakt med Knut Glad i Føyen. Det ble 10-12 dager med harde kamper i kulissene før striden løste seg og vi fikk pengene vi hadde krav på- Det var spesielt gøy å se Knut Glad gå fra å være en sindig fyr til en gal terrier med rabies. Han var utrolig profesjonell og råtøff, og det var fascinerende å se hvordan han hadde glede av å gå løs på motpartens argumenter. Dette ble en presedenssak som Musikerforbundet har lært utrolig mye av, sier Totland.

– Advokater omtaler ofte rettssalen som en scene. Hvordan opplevde du som skuespiller det å være i retten?

– Jeg lever av å skape ting, og alt som lukter av konflikt er drepen for meg. Oppstår det en konflikt reagerer jeg allergisk. Slike som oss skjønner jo ikke bæret av det som foregår, men samtidig er det mye juristene ikke forstår. Man kan sette seg så mye inn i åndsverkloven man vil som jurist, men man vet like lite om prosessen rundt å lage musikk. Hele bransjen er basert på goodwill, og uformalisert samarbeid er regelen mer enn unntaket, sier Totland.

Sangen ”He’s not heavy, he’s my brother” endret retningen for livet til Heine Totland i 1999. Gisle Børge Styve spilte piano og Heine Totland sang den i program nummer to i ”Beat for beat”. Klippet er fremdeles et av de mest populære ”Beat for beat”-klippene på youtube. Totland ante verken hvor populær programmet skulle komme til å bli, eller hvilket inntrykk låten ga seerne.

– Jeg skjønner meg overhode ikke på TV-mediet. Jeg tror jeg har gjort en god opptreden, og så faller det helt i gjennom. Eller, jeg tror jeg har gjort det dårlig, så treffer det folk fullstendig. Etter dette programmet ringte jeg produceren og ba dem kutte ut ”He’s not heavy, he’s my brother”. Heldigvis gjorde de ikke det, sier Totland.

På tross av at Gisle Børge Styve og Heine Totland så åpenbart var en musikalsk match av de sjeldne, gikk det fem år til Ivar Dyrhaug ba dem om å gjøre events sammen. I 2007 startet de å reise rundt med egne show.

– Vi ønsket å ta kontrollen selv. Det er ikke så lett for vanlige musikere å få oppmerksomhet i pressen, men vi visste vi er veldig gode i møtet med publikum, og at vi ville bygge oss opp en publikumsbase dersom vi startet med å turnere rundt. Utrolig moro. Nå begrenser vi antall næringslivsoppdrag og tar bare de kjekkeste oppdragene – gjerne de som er i Dubai eller Rio, smiler Totland.

– Kona di, Silje Nergaard er en enda mer populær musiker enn deg, og dere har to barn sammen. Hvordan i alle dager klarer dere å få dagene til å gå rundt?

– Vi er en familie i konstant unntakstilstand, men jeg trodde jo det bare ville vare i noen få måneder. Silje er utrolig populær i Spania, Tyskland og Østerrike, og turnerer en del der. Samtidig jobber hun ikke så mye, hun er en mer eksklusiv artist – jeg er ”the guy next door”. I perioder koker det, men jeg tror jeg er mer hjemme enn de fleste fedrene i salen 19. mai.

– Hvordan tror du advokatene blir som publikum?

– Advokater er garantert et godt publikum. Jo tryggere publikum er på seg selv, jo mer liv blir det. Få yrkesgrupper er vel tryggere på seg selv enn advokater? 

Rolf Kollstrøm har ansvar for å forvalte de fornybare ressursene som vilt, fisk og skog. I tillegg deler han ut grønne midler, som skal gå til lag og foreninger som arrangerer aktiviteter i naturen.

Det er en nydelig dag i Lakselv. Solen ligger lavt over fjellene, temperaturen nærmer seg 0-streken etter å ha plaget innbyggerne med – 30 og – 40 hele vinteren. Nå ligger vidda der innbydende for de som ønsker å ta for seg av naturens goder.

- Her høster man av naturen. Det er sjelden man drar ut bare for å gå på ski eller på føttene. Man er vant til at turen skal ha et formål, sier Rolf Kollstrøm mens han kjører oss rundt i det flotte landskapet.

Lav terskel til naturen

Finnmarkseiendommen har som uttalt mål at det skal være en lav terskel for finnmarkinger å utnytte ressursene i fylket. Elgjakten er billig, det er gratis å fiske i innlandsfisk, jakt på småvilt er svært rimelig og man betaler kun et gebyr for å drive sjølaksefiske langs kysten. Multer kan man plukke så mye man vil av, for tilreisende er multeplukking begrenset til eget husbehov. Mye av dette kan også folk sørfra – eller utlendinger benytte seg av, men Rolf har ikke sett noen tilstrømming av bærplukkere fra Øst-Europa. Rolf Kollstrøm tror kanskje årsaken er den beryktede mygga i Finnmark. Bobiler er det nok av, men de farer forbi det vakre landskapet på jakt etter den ultimate opplevelsen – polarsirkelen.

- Finnmarkinger flest tar dette som en selvfølge, men også for de som har bodd utenfor fylket en periode betyr dette mye for bolysten, sier Rolf Kollstrøm som selv er hjemvendt finnmarking etter mange år sørpå.

Penger til gode formål

Ikke nok med at det ligger kvadratkilometer på kvadratkilometer med naturressurser man kan benytte seg av gratis – Finnmarkseiendommen tildeler også penger til barn, ungdom og voksne som vil ut i naturen. 1,5 millioner kroner i året deles ut til lag og foreninger. Av 200 søkere i fjor fikk 100 innvilget ”Grønne midler”. Alle som har gode søknader får penger, lover Rolf. Gode søknader er for eksempel opplæring i bruk av naturen, mosjon og skiløyper. Selv om Finnmarksloven skiller mellom bosatte i Finnmark og andre, er det store muligheter for oss sørfra å ta for oss av ressursene.

- Du kan kjøpe småviltjakt- og fiskekort, men elgjakt er i utgangspunktet forbeholdt bosatte her. Samtidig har vi en gjestejegerordning der du kan komme deg inn på et lokalt elgjaktlag der flertallet av medlemmene er bosatt i Finnmark, lokker Rolf Kollstrøm og sender et langt blikk ut over vidda. 

Først og fremst svikter det i opplæringen i skolen. Alle barn skal lære om menneskerettigheter og urfolks rettigheter, og bare slik oppnår man respekt og forståelse for hverandres kulturer, sier Lile.

- Problemet over hele Europa er at menneskerettighetsopplæringen slik den er praktisert i skolen er for generell. Man fokuserer på situasjonen som har vært for lenge siden, eller langt borte, og er lite relatert til menneskerettigheter i Norge. Da Bostadutvalget vurderte revisjon av formålsparagrafen i skolen, så de bare på om undervisningen skulle bygges på kristne verdier. De vurderte ikke andre verdigrunnlag. Artikkel 29 ble nevnt, men likevel ignorert. Dette er symptomatisk for hvor lett myndighetene har vurdert artikkel 29 og en rekke andre internasjonale konvensjoner og avtaler om formålet med opplæring. Norge oppfyller ikke konvensjonen fullt ut, slik jeg ser det, sier Lile.

Lærer for lite respekt

For at barn skal bli i stand til å fremme et samfunn der alle menneskers rettigheter blir respektert, må et grunnleggende mål med opplæringen være å lære respekt for andres rettigheter. Det skjer ikke i den norske skolen i dag, og dermed opplever samer å bli hetset, mener Lile.

- I nord er det nå slik at samenes rettigheter ikke blir respektert av store deler av befolkningen. Jeg har gjort en undersøkelse som viser at over 40 % av lærerne i Finmark mener samene er veldig kravstore eller ganske kravstore. I direkte intervjuer avsløres det at lærerne har lite kunnskap om rettigheter for den samiske befolkningen. Man ser på det som en urettferdig diskriminering av nordmenn. Det eksisterer en rekke rettighetsmyter, og holdningen er at dette er noe som er trådt nedover hodene på befolkningen i Finnmark, sier Lile.

- Har Finnmarksloven endret på disse holdningene?

- Loven har i alle fall endret på retorikken. Sametinget er blitt en trussel på en annen måte enn tidligere. Den norske befolkningen i nord er kommet inn i en offerrolle man ikke hadde tidligere, sier Lile.

- Vil en bedre opplæring i skolen kunne endre på dette?

- Skolen kan ikke gjøre hele jobben alene. Media har en viktig rolle. Ifølge barnekonvensjonens artikkel 17 skal media oppmuntres av staten til å fremme vennlighet og forståelse. Hva som ligger i begrepet “å oppmuntre” er ikke så lett å si, men staten kan kanskje starte med å oppmuntre til noen kurs om urfolks rettigheter.

- Du er selv fra Finnmark og har samiske aner. Er det bitterhet fra fornorskingsprosessen som fører til mange av konfliktene?

- Samene har alltid vært nederst på rangstigen. Dette er nå i ferd med å endre seg, men forståelsen for samisk kultur er ikke der. Når man tror at kultur bare er teater, musikk og galleriutstillinger så er det ikke så lett å forstå hvordan det er å miste sin kultur og identitet. Da sametinget åpnet i 1997 ba kongen om unnskyldning for fornorskingspolitikken samene ble utsatt for. Dette var Norges oppgjør i forhold til de menneskerettighetsbruddene samene er blitt utsatt for. Australia og Canada har hatt et helt annet oppgjør i forhold til deres assimilering av urfolk. I Australia har man en egen ”sorry day”, og i Canada har man hatt en sannhetskommisjon som har sett på hele assimileringsprosessen, og som har ført til at myndighetene har lagt seg flat, sier Lile.

- Går Finnmarksloven langt nok i å sikre samisk kultur?

- Samisk kultur er i stor grad knyttet til bruken av ressurser. I FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, artikkel 27, står det at minoriteter ikke skal nektes retten til sin kultur. Tar man fra samene retten til naturressurser tar man også bort kulturen. Samtidig er det jo ikke slik at man må ta disse rettighetene fra noen. Det er ikke noe i veien for at alle får disse rettighetene. Finnmarksloven er veldig forsiktig med å si hva som er samiske rettigheter, bare at det skal utredes hvem som har hevd på ressursene, sier Lile.

Vi møter Næss midt i en foredragsturne på 12 foredrag i Norge over en uke. En viktig del av arbeidsoppgavene hennes er å holde kontakt med partene i arbeidslivet, både i Norge og i forhold til delegasjoner som kommer til Brussel. Hun har hatt mye å bibringe de som har kommet for å lytte. Det har skjedd mye på arbeidslivsfeltet i EU de siste to årene. Diskusjoner om endringer i utstasjoneringsdirektivet (eller utsendelsesdirektivet som det også kalles) og arbeidstidsdirektivet har stått høyt på agendaen. Vikarbyrådirektivet har vært et av de viktigste nye direktivene rundt arbeidsrett.

Begrenset innflytelse
Næss har fått med seg den norske diskusjonen rundt Adecco-skandalen og diskusjonen rundt hvor mye (eller lite) makt Norge egentlig har i EU. Hun erkjenner at EØS-statusen gir begrenset innflytelse, men kommer man inn i de fora vi tross alt har adgang til, og bringer inn en kompetanse de trenger, så lytter de absolutt, sier Næss.
Selv sitter hun i en del ekspertgrupper nedsatt av kommisjonen hvor representanter for landene diskuterer de forskjellige direktivene. Her har hun observatørstatus og kan bringe videre Norges syn på saken. Oppholdet i Brussel har ellers handlet mer om politikk  enn jus

– Det har vært mye mindre jus i jobben min enn det jeg hadde trodd. Det er for det første en konsekvens av at finanskrisen har ført til at den stigende arbeidsledigheten i EU har stått svært høyt på agendaen. På dette feltet er virkemidlene mest koordinering og ”soft law”, og få bindende regler. For det andre består EU nå av 27 land som står på ulikt nivå i forhold til arbeidslivsspørsmål. Flere av de nye medlemslandene har liten eller ingen tradisjon for trepartssamarbeid. Dette gjør det veldig mye vanskeligere å få vedtatt regler som virkelig har betydning. Det blir mye kompromisser og ”soft law”, sier Næss.

– Norge har formell innflytelse i saker som er direkte EØS-relevant, særlig regelverket knyttet til det indre markedet.  Den formelle innflytelsen er ikke på samme måte tilstede i forhold til de virkelig store spørsmålene i EU for tiden, som fattigdomsbekjempelse og sysselsetting. EU setter mål for saker som fattigdomsbekjempelse og sysselsetting, så er det opp til landene å finne strategier for å nå disse. I tillegg bruker EU økonomiske midler gjennom forskjellige fond for å støtte land og bransjer i å utvikle seg i den retningen man ønsker. En av utfordringene har vært å sette definisjoner, som for eksempel hvem som skal regnes som fattige, sier Næss.

Fattigdomsdefinisjonen i Europa har endret seg etter disse diskusjonene. Tidligere var definisjonen at man var fattig om man hadde mindre enn 60 % av medianinntekten i det landet man lever i å rutte med. EU er nå blitt enige om en bredere tilnærming til fattigdomsbegrepet, og man må oppfylle fire av ni indikatorer samt tilhøre en husholdning uten  lønnsarbeid det siste året.

Romfolket i fokus
Ungarn, som nå har formannskapet, har som en av sine prioriteringer å finne en strategi for å integrere romfolket i Europa.
– Det er modig av Ungarn. Mange tror EU handler kun om økonomi og det indre marked, men mye av fokuset i EU går på sosiale spørsmål. Nå er det presentert en ”Single Marked Act” med 50 forskjellige forslag der en god del av dem er sosiale forslag, for eksempel for å styrke gjennomføringen av menneskerettighetene i EU og å styrke den sosiale dimensjonen i regelverket, sier Næss.
 
Arbeidstidsdirektivet er også et direktiv Næss har jobbet med de siste månedene. Et endringsforslag ble foreslått allerede i 2004, men det falt gjennom blant annet fordi man ville ha beredskapsvakter inn i grensen på 48 timersgrensen for hva arbeidstakerne kunne jobbe i uka. Nå er det en ny høringsrunde på arbeidstidsregler i EU og spørsmålet er om de europeiske partene vil gå i gang med forhandlinger for å avtale disse reglene eller om kommisjonen nok en gang skal foreslå et direktiv. I EU er det siden midt på 70-tallet vedtatt en rekke direktiver på arbeidslivsfeltet, blant annet om helse/miljø/sikkerhet, informasjon og drøfting, likestilling og ikkediskriminering. Næss tror ikke det kommer så mange nye direktiver fremover, men endringer i de gjeldende direktivene kan det bli. Hun spår at mye av rettsutviklingen på arbeidsrettsfeltet vil skje ved EU-domstolen i Luxemburg.

– Særlig når det gjelder aldersdiskriminering kommer mange saker for domstolen. Det er saker hvor nasjonale domstoler sender spørsmål til EU-domstolen om hvordan forbudet mot aldersdiskriminering i EU-direktivet  skal forstås ved anvendelsen av nasjonal rett.
– Er det ikke slik at de landene som innfører direktivene, følger anbefalingene og dommene, taper i konkurransen med land som ikke gjør det? Vil ikke stadig nye direktiver og dommer føre til mer ulikhet i konkurransesituasjonen i EU?
–Kommisjonen krever dokumentasjon på at reglene er implementert i de ulike lands lovverk, men selvsagt kan det være ulikt hvordan landene følger opp dette i praksis. Ofte spør jurister og andre meg om EUs regelverk egentlig har hatt noe å si på norsk arbeidsliv, som hadde et velutbygd regelverk før vi kom inn i EØS. Da kan jeg vise til en rekke forbedringer i rettighetene til norske arbeidstakere, som for eksempel reglene om skriftlige arbeidskontrakter og vernet ved virksomhetsoverdragelse, sier Næss som nå skriver bok om akkurat det temaet.
–Vil ikke de nye landene legge seg på minimumskravene, mens vi sitter der med gode ordninger som ikke kan opprettholdes i det lange løp?
– Utgangspunktet for det meste av EUs arbeidsrettsdirektiver er nettopp at de er minimumsdirektiver – det er ikke krav om totalharmonisering. Utvidelsen av EU østover har ført til tjenesteytelser over landegrensene i mye større omfang enn tidligere og utsendelsesdirektivet med sine regler om hvilke lønns- og arbeidsvilkår vertslandet kan gjøre gjeldende for tjenesteyternes arbeidstakere har vært opp for EU-domstolen flere ganger. Spørsmålet er derfor midt i diskusjonen om sosial dumping og forholdet mellom vernet om sosiale og faglige rettigheter på den ene siden og de grunnleggende prinsippene om fri bevegelse av blant annet tjenester over landegrensene. I følge rettspraksis er utsendelsesdirektivet et maksimumsdirektiv, det vil si at vertslandene ikke kan gå lenger enn direktivets bestemmelser. Mange nye medlemsland er fornøyd med denne rettstilstanden  og er interesserte i å sende ut sine arbeidstakere og arbeidsgivere. Andre land, inkludert Norge, ønsker å styrke den sosiale dimensjonen i regelverket i EU. På dette feltet blir det spennende å se hva som blir resultatet av forslagene som ligger i Single Market Act.
– Er norske jurister og domstoler godt nok informert om utviklingen i EU på dette feltet?
– Advokatene ser nå at det er kjempeviktig å følge med på rettspraksis i EU-domstolen. Et eksempel gjelder forbudet mot aldersdiskriminering.  Det verserer flere saker om alderdiskriminering for norske domstoler.  Selv om det underliggende direktivet ikke er en del av EØS-avtalen, har Høyesterett stanset en helikopterpilotsaken i påvente av EU-domstolens dom i en parallell sak.

BT: Under arbeidsrettskurset på Fagdagene vil Mona Næss legge vekt på EUs lovpraksis det siste året. Interesserte vil få med seg ulike dommer om for eksempel virksomhetsoverdragelse og aldersdiskriminering. 

I siste runde av prosessen rundt Finnmarksloven oppdaget Hans Petter Graver og Geir Ulfstein at myndighetene i hovedstaden hadde sett bort fra flere viktig punkt i ILO-konvensjonen. Vars stod på barrikadene for å få inn Finnmarkskommisjonens kartleggingsbit, noe som kom inn i siste runde. Forglemmelsen og hastverksarbeidet har ført til at man mangler lovforarbeider for viktige deler av loven.

- Finnmarksloven er en av få lover som har to hele kapitler helt uten forarbeider. Det eneste vi har å forholde oss til er justiskomiteens merknader. Regjeringen fokuserte mest på forvaltning av ressurser, mens vi var opptatt av våre rettigheter. Staten mente de eide Finnmark, og hadde til og med tilegnet seg et skjøte på 96 % av fylket, Regjeringen virket ikke interessert i noen kartlegging av rettigheter i fylket. Vi fikk kartleggingsbiten inn i loven, men merker mangelen på forarbeider når vi diskuterer tolkningsforskjeller med justisdepartementet og Finnmarkseiendom, sier Vars som er visepresident i Sametinget og som var Sametingets jurist under arbeidet med Finnmarksloven.

Selvbestemmelse uten innhold

I anledning plenumsmøtet i Sametinget er Vars kledd i en nydelig samedrakt fra Kautokeino. De 39 sametingspolitikerne møtes fire ganger i året til plenumsmøte. Ellers i året sitter Vars der sammen med fire andre heltidspolitikere og utgjør en slags regjering for Sametinget. Hun har skrevet doktorgrad i samenes medbestemmelse og lar seg ikke lett vippe av pinnen i møte med tunge aktører sørfra. I doktorgraden sin viste hun hvor problematisk selvbestemmelsesbegrepet egentlig er for samene, i og med at det ikke har noe konkret innhold, men må utvikles i samtale med andre. - Sametinget har tatt makt og en plass i den norske offentligheten. Det har ikke vært like enkelt å få til, og det gjenstår en del uavklart i forhold til det offentlige Norge. Egentlig burde alle departementer, kommuner og fylker ha en holdning om når man bør kontakte Sametinget og få til en dialog med oss. Vi er for eksempel en egen myndighet, konsultasjonspartner og høringsinstans i forhold til plan- og bygningsloven og mineralloven, og det gjelder ikke bare i Nord-Norge, men i alle de samiske områdene. Vi skal inn i saksbehandlingen for å sikre at samiske interesser, næringer og naturbruk ikke blir skadelidende ved ulike typer utbygginger, men ser at jo lengre sørpå vi kommer, jo mindre kunnskap er det om de samiske rettighetene, sier Vars.

Byråkrater og politikere

Heller ikke finnmarkingene selv kjenner godt nok til Sametinget. Særlig er det vanskelig å forstå at Sametinget både er et politisk organ og et forvaltningsorgan.

- Alle forbinder oss med Altasaken, og kjenner ikke til at vi er inne på eiersiden i samiske institusjoner i tillegg til at vi driver politikk og forvalter samiske interesser. Vi sliter med å forklare hva vi egentlig jobber med. Folk tror vi enten er byråkrater eller politikere. Vanlige folk, både nordmenn og samer, mener Finnmarksloven er skyld i alt som er galt i Finnmark. FeFo er blitt bedre til å lytte til folk og kommunisere ut sin rolle, så noe er blitt bedre. Folk ser at de kan søke om midler til ulike prosjekter, sier Vars som er tydelig på hva Sametinget må jobbe med fremover.

- Det er nå tre forskjellige sameting, i Norge, Sverige og Finland. Samarbeidet her er en stor utfordring. De andre sametingene har for eksempel ikke avklart landrettighetsspørsmål eller ratifisert ILO-konvensjonen. Nordisk samekonvensjon, en egen traktat og minimumsrettigheter vil bli en hovedsak fremover. Over hele verden blir norske samer valgt inn i ledelsen i forhandlinger mellom stater og statsløse folk. Noe som jo er pussig når man tenker på hvor få vi er i forhold til andre urfolk. Jeg tror vi blir pekt ut som ledere fordi vi har utviklet en konsensustenking der god dialog med statlige myndigheter er naturlig. Det er ikke andre urfolk vant med, sier Vars før hun springer inn til Sametingets kvinnedagsmarkering.

I et brev til Riksrevisjonen viser Statsautoriserte tolkers forening til en undersøkelse de har gjort blant samtlige 11 statsautoriserte tolker på albansk, som var ett av språkene den godt betalte tolken har jobbet i, og blant de 19 statsautoriserte tolkene på serbisk/kroatisk/bosnisk, som var det andre språket denne ukvalifiserte tolken jobbet på. 22 av disse 30 svarte på forespørselen, og 19 av disse oppga at de ikke var blitt tilbudt og takket nei til oppdrag for domstolen. Selv de som er opptatt i andre jobber svarer at de ville tatt seg fri for å tolke i retten. I tillegg til de statsautoriserte er registrert i Nasjonalt tolkeregister, finnes det 13 andre tolker med tolkeutdanning på albansk, og 16 andre tolker med tolkeutdanning på bosnisk/kroatisk/serbisk. Statsautoriserte tolkers forening mener det er unødvendig å bruke ukvalifiserte tolker, og tilbakemeldingene fra statsautoriserte tolker i disse språkene underbygger dette.

“Jeg jobber på fulltid med tolking og oversetting og vil naturligvis bestrebe meg på å takke ja til lengre oppdrag. Får jeg slike forespørsler prøver jeg alltid å omdisponere / overlate til noen kollegaer korte saker som måtte være på samme tid som et lenger oppdrag”, svarer en av de statsautoriserte tolkene. ”Jeg har anledning til å påta meg tolkeoppdrag av lengre varighet, men blir sjeldent forespurt”, svarer en annen. “Jeg kan si om at det vil være unormalt å si nei takk til oppdrag som er av den varighet og karakter som det refereres her”, sier den tredje, og den fjerde svarer: “Jeg prøver å leve av tolking og noe slikt ville jeg ønsket velkommen… Jeg har tolket i Nord Østerdal tingrett og her i distriktet ved fengslinger ol, men ikke noe stort. Bare så det er sagt: jeg takker ikke nei til salæroppdrag! Jeg kan ta på meg samtlige oppdrag som kunder måtte spørre om, så enkelt er det. Jeg har meget lang og bred erfaring fra alle typer oppdrag”. Flere av de statsautoriserte tolkene opplever at de ikke får flere oppdrag som statsautorisert enn andre tolker.

Domstolsadministrasjonen skriver følgende om tolking i domstolene: ”Tolken i øverste tilgjengelige kvalifikasjonskategori bør alltid kontaktes først. Bare hvis vedkommende tolk ikke er ledig på tidspunktet for rettsmøtet, eller man til tross for gjentatte forsøk ikke oppnår kontakt med vedkommende, kan man henvende seg til tolk i en lavere kvalifikasjonskategori”

”På bakgrunn av dette stiller Statsautoriserte tolkers forening seg undrende til Domstolsadministrasjonens redegjørelse for bakgrunnen for valg av tolk ved domstolene generelt samt tildeling av oppdrag som tolk til (XXX) spesielt.” skriver Berit Nordhuus i Statsautoriserte tolkers forening.

DA svarer:
Berit Nordhuus baserer sin uttalelse på praksis fra flere år tilbake. Siden den gang er det satt i verk en rekke tiltak for å bedre situasjonen og kompetansen på bestillersiden i domstolene. Siste avsnitt i artikkelen gjelder ett enkeltstående tilfelle. Den store svakheten ved rapporten fra Riksrevisjonen var at den ikke på noe tidspunkt opplyste hvilke språk de aktuelle tolker hadde vært brukt i. Det var dermed umulig for Domstoladministrasjonen å ettergå de opplysninger Riksrevisjonen hadde lagt til grunn i sin rapport.

Fiva Buzungu har tolket for norske domstoler i 10 år og er en av 13 statsautoriserte engelske tolker. Selv hun sier nei til henvendelser fra domstoler som ber henne tolke i saker hvor hun ikke har tilstrekkelig kompetanse.

– Domstolene bør vurdere hva som er nødvendig av kvalifikasjoner i hver enkelt sak. Jeg sier for eksempel nei til å tolke for eksempel patentsaker, fordi det er terminologi som jeg mener jeg ikke behersker godt nok. Mange domstoler tar dette veldig seriøst og gjør så godt de kan, men DA bør kvalitetssjekke bedre, man bør ha gode klagerutiner og habiliteten på tolkene må sjekkes. Domstolen tar hensyn til innspill fra forsvarere og påtalemyndigheten dersom de ønsker en bestemt tolk, og dette kan skape uheldige bindinger, sier Fiva Buzungu.

Et bestillerkontor kan opparbeide seg kompetanse om tolkene på mange måter, også til hvordan de opptrer i retten. Fiva Buzungu beskriver tolkekompetansen som en fysisk ting man bare måtte kunne.

– Man må kunne ta på seg alle hatter; være like arrogant som aktor, like forvirret som den tiltalte og like engstelig som offeret. Jeg har tolket for polititjenestemenn i avhørssituasjoner, der polititjenestemannen sier at han kan engelsk og jeg bare kan komme inn og tolke der han får problemer. ”Jeg er jo likevel her, la meg prøve” sier jeg og tolker som vanlig. Etterpå får jeg tilbakemelding om at polititjenestemannen aldri mer skal prøve å ta avhøret på et fremmed språk, for han opplevde hvordan han kunne bevare autoriteten sin med meg som tolk, på en helt annen måte enn han klarte selv på sin skoleengelsk, sier Fiva Buzungu.

På Tolkeportalen.no ligger det ute flere tolker som hevder de kan tolke på 5 forskjellige språk. Man klarer ikke holde seg godt nok språklig oppdatert på mer enn tre språk uansett hvor godt man måtte beherske språkene, mener Fiva Buzungu.

– Domstolene fokuserer mye på at tolkene skal kunne den juridiske terminologien, men dette er ikke tilstrekkelig for å være en god tolk i retten, og heller ikke det viktigste. Dersom en tolk ikke forstår et juridisk begrep, kan jo dommeren eller en advokat forklare dette og tolken kan tolke forklaringen. Medisinsk terminologi kan ikke dommeren forklare, og da er tolken helt på egen hånd. Som tolk skal du kjenne forskjellen på urinveisinfeksjon og blærekatarr på begge språk. Dersom man begynner å knote med at offeret måtte tisse i skogen ”på grunn av en sykdom i underlivet” kan hun fort miste troverdighet hos dommerne. Dommerne bør være glad hver gang tolken spør om noe, for det er et tegn på profesjonalitet. Å skape et godt klima i retten for spørsmål vil bedre rettssikkerheten, sier Fiva Buzungu.

Selv om domstolene har en vei å gå for å sikre bedre rettssikkerhet for utlendinger, har politiet en enda lengre vei, understreker Fiva Buzungu.

– I politiet er det opp til hver enkelt polititjenestemann å oppnevne tolker. Det er enda mindre vanntett enn domstolenes system. I politiet blir man lett registrert som tolk på veldig mange språk. Heller ikke advokatene er flinke til å finne frem til gode tolker. De kan ta med seg hvem de vil, og bruker gjerne folk de har fått en god relasjon til. Andre tar ansvaret alvorlig og flytter klientsamtaler og fengselsbesøk til kvelden for å få med seg en statsautorisert tolk.

- Finnes gode nok tolker!

I 2009 var nesten 6 av 10 tolker som politiet benyttet seg av, ikke registrert i nasjonalt tolkeregister. Riksrevisjonen kritiserte dette i en rapport, og konkluderte med at «Det vil si at de dermed ikke hadde formelle registrerte kvalifikasjoner».

Terje Karterud i DA sa i den forbindelse til domstolenes eget blad ”Rett på sak”: ”Riksrevisjonen seier ikkje noko om kva for språk dette gjeld. Det er difor vanskeleg å seie noko om årsaken til dette. Truleg dreier det seg om ein tolk i eit språk som er lite utbreidd.”     
Fiva Buzungu lar seg provosere av uttalelsen.

– I dag er det en godt utbygd tolkeutdanning på 50 språk, og det finnes statsautoriserte tolker på 17 språk. Over 1000 tolker har fullført tolkeutdanningen. Hvilke språk er det Karterud mener tar 60 % av tolkeressursene til domstolene? De må i så fall være helt marginale språk. Det handler om vilje og kunnskap. Vilkårene for tolker i norske rettssaler er så gunstige at til og med tolker som har andre jobber sier i en uformell undersøkelse at de vil ta seg fri fra andre forpliktelser for å tolke i retten. 724,- timen gjør at det er verd å ta seg fri fra andre forpliktelser, selv for tolker som har annet fast arbeid, sier Fiva Buzungu.

Hassana Ibrahim Nilsen er selv tolk og driver tolkebyrået Norleb i Bergen, et byrå som leverer mer enn 6000 tolkeoppdrag i året og omsetter for 12-13 millioner i året. De har tilgang på over 2000 tolker hvorav ca 500 er tolker som de bruker ofte, og kan levere tolker både i inn- og utland. 5 ansatte jobber med å finne frem til de rette tolkene til oppdragene de får, og tolkene betales godt – fra 400,- til 500,- timen. De gode lønnsbetingelsene gjør at de også har 30-40 statsautoriserte tolker i staben sin. Både tolkene, de ansatte, Hassana Ibrahim Nilsen og hennes mann Arild Nilsen er svært provosert over IMDI, anbudskonkurranser og tolkeportalen som nå fører til at skruen strammes for tolkeformidlerne.

– Vi har f.eks tolker som har vært brukt i retten i mange år, og som nå ikke kan brukes fordi de ikke har den formelle kompetansen. Selv om advokater ber om å få bruke tolker de stoler på og har brukt i mange år, ber retten heller om å få sendt tolker over fra Oslo. Dette fordyrer rettssakene unødvendig uten at man er sikret noen bedre kvalitet. Istedenfor å la et seriøst byrå finne de som egner seg best ut fra en totalvurdering hentes tilfeldige tolker fra tolkeportalen, tolker som kanskje har den nødvendige språklige kompetansen, men hvor man ikke har noen formening om erfaringsnivå og personlig skikkethet, sier Hassana Ibrahim Nilsen oppgitt, men understreker at Norleb har et godt samarbeid og en god dialog på dette med domstolene i Bergen.

Oppleves som et ran
– Dersom tolkene deres er så gode, er det ikke bare å be dem om å ta tolkeutdanningen på nett?

– Jeg har betalt tolkeutdanningen for noen av mine tolker, men da forsvinner de fra oss fordi domstolene da rekrutterer dem direkte. Dette er tolker vi har bygget opp over år, ved å gi dem et grunnkurs, sende dem på enkle oppdrag først og ha tett kontakt med kundene. Vi investerer mye i dem, og risikerer at de forsvinner fra oss på grunn av IMDIs og DAs politikk, sier Hassana Ibrahim Nilsen. 

– Vi føler ikke at IMDI har vært ærlige med oss. De ba oss om å sende over en liste over tolkene våre, en forespørsel vi naivt sa ja til. Listen havnet i tolkeportalen og nå går dommerne direkte til dem. Et ran, spør du meg. Etter å ha fått alle våre verdier servert på et sølvfat fordi vi trodde på et samarbeid opplever vi nå at IMDI ikke engang svarer på våre henvendelser, sier Arild Nilsen.

– Er det ikke bedre for tolkene og retten at pengene går direkte til tolkene? Domstolene betaler jo det samme uansett.

– Det stemmer ikke. Når domsstolene henter inn tolker selv må de betale arbeidsgiveravgift. Dette må domstolene betale i tillegg til lønna som nå er 724,- per time. Dessuten må domstolene bruke egne ressurser på å finne tolkene, gjøre avtalene, administrere fremmøte, reiser, overnattinger, avlønning etc etc, en jobb vi gjør uten å belaste kunden for det. Også tolkene tjener på å være hos oss, fordi de får mange tilleggsoppdrag fra oss som oversettelser av attester, stevninger og annet. De som har gått ut fra oss for å jobbe på egen hånd opplever å få færre oppdrag, selv om de er statsautorisert, sier Hassana Ibrahim Nilsen.

Realkompetanse bør også vektlegges
– Vi har også utviklet gode programmer som skal finne frem til de gode tolkene. Vi har konkurrenter som har brukt mange millioner på å bygge opp et slikt verktøy. Tolkeportalen sier bare noe om tolkenes fagkompetanse. Tolkens kompetanse består i tillegg av erfaring og personlige egenskaper. Personlig skikkethet og realkompetanse kan man ikke lese seg til av tolkeportalen. Man må ha gode verktøy og detaljkunnskap om den enkelte for å kunne velge rett tolk til rett jobb. Ikke alle i tolkeportalen bør slippes løs på kunder, vi har en mengde eksempler på dette, sier Arild Nilsen,

– Har egentlig IMDI og DA noe annet valg enn å be dommerne bestille tolker etter formelle kvalifikasjoner, etter å ha fått tilsendt dårlige tolker fra byråer over en flat sko?

– Vi vil ha samarbeid med IMDI og DA, og vi bli stilt krav til. Det kunne for eksempel bli laget en liste over offisielt godkjente byråer. I dag setter det offentlige ut 150 – 200 000 tolkeoppdrag i året. Dette klarer man ikke uten tolkebyråene, sier Arild Nilsen, som mener veien å gå er å formalisere krav til bransjen for å få vekk de useriøse aktørene og sikre rekruttering av dyktige tolker.

– Med anbudskonkurranser kan det offentlige sikre seg både kvalitet og en god pris, og dere kan selge dere inn på at dere er gode.

– Frem til nå har vi valgt å ikke gå inn i noen anbudskonkurranse. Særlig helseforetakene betaler dårlig, ned mot 250,- per time til de som vinner anbudet. Da blir det lite igjen til tolken, sier Hassana Ibrahim Nilsen.

Under 40,- for et oppdrag
– Helse Bergen ba oss i høst om å gi et tilbud, men vi sa nei da vi oppdaget at de opererte med en oppstartstid på 15 minutter. Da risikerte tolken å sitte igjen med kr 37,50 for et kort oppdrag, basert på den timeraten anbudsvinneren har. Vi har levert et anbud til Troms politidistrikt der 40 % skulle vektes kvalitet, men underlaget er bare et tekstfelt der vi skriver at vi synes vi er gode. Det er få objektive krav som kreves dokumentert av kvalitet. I stedet for målbare kvantiteter er det personlig formuleringsevne og kreativitet som definerer nivået på kvaliteten. Troms politidistrikt vil ikke gi oppmøtepris på under tre mil, mens vi må selvsagt betale for den tiden tolken bruker på å reise. Oppmøtepris ut over tre mil skal betales etter en fast sum uavhengig av hvor langt tolken må reise. Jeg regnet meg frem til en snittpris på 3500,- per oppmøte basert på kundens egen informasjon om antall oppmøteoppdrag ute på avdelingskontorene i distriktet, men ingen vil levere inn et anbud som er så høyt. Det ender med at anbudskonkurransene underminerer bruk av de beste tolkene. Noe som er paradoksalt, siden alle roper opp om dårlige tolker, sier Arild Nilsen oppgitt.

Mens domstoler og advokater må klikke seg gjennom en portal som bare viser formell kompetanse på tolkene, og lite om hvordan de faktisk fungerer i retten eller en klientsamtale, har UDI laget gode rutiner for kvalitetssikring. Først rekrutteres tolkene inn fra tolkeportalen, så gjennomgår de opplæring, får veiledning og kvalitetssikres blant annet ved at opptak av intervjuer sendes inn til sensorer som vurderer kvaliteten på tolkingen. Forbedrer de ikke sine kvalifikasjoner, brukes de ikke mer av UDI/UNE og snart Politiets utlendingsenhet. Lena Grønland har ansvaret for dette arbeidet, og har blant annet laget en detaljert veiledning for tolkene. 

Det er særlig i asylintervjuene at UDI fokuserer på å sikre god tolking. 

– Disse asylintervjuene har et rettssikkerhetsaspekt som er veldig viktig, det kan handle tross alt om liv eller død. I utlendingssaker der det benyttes tolk, vil søkerens muntlige fremstilling ofte være avgjørende for utfallet, og troverdighetsvurderinger vil ofte spille en vesentlig rolle i behandlingen av i disse sakene. Samtidig vil utfallet av disse sakene ofte få vidtrekkende følger for søkeren. Disse forholdene tilsier at det ut fra forvaltningens utredningsplikt skal stilles særlig høye krav til bruk av tolk i asylsaker. Vi velger først og fremst de statsautoriserte tolkene, deretter må man ta hensyn til en rekke faktorer for å finne frem til en tolk som i størst mulig grad er tilpasset den enkelte søkerens behov. Aktuelle faktorer kan være dialektal- og sosiolektal variasjon, flerspråklighet, kjennskap til bestemte fagterminologier, kjennskap til terminologi fra et tredjespråk, særskilt kompetanse knyttet til tolking for barn eller for sårbare søkere med spesielle behov, kjønn. UDI følger rutiner for kvalitetssikring av tolking og tolkebruk i tilknytning til asylsaker som innebærer bl.a. evaluering av tolking under asylintervju, kvalitetssikring av lydopptak og opplæring og veiledning av tolker og tolkebrukere, sier Lena Grønland som leder UDI enhet (Språk – team for språktjenester) som har kvalitetssikring av tolking og oversettelse som en av sine hovedoppgaver.

– Advokater har kritisert politiet for å bruke dårlige tolker i familiegjenforeningssaker og i saker der man skal undersøke om et ekteskap kan være pro forma.

– Utlendingsloven har et begrenset område der vi er pålagt å bruke tolk. Vårt prinsipp er å bruke tolk der vi kan , men ute i distriktene kan det være dårlig tilgang på tolker, og man må gå via et byrå, sier Grønland.

– Vi har blant annet fått tips om at familiemedlemmer brukes i disse sakene.

– Det skal ikke forekomme, tolkene skal jo være habile. Det lages nå et rundskriv om god tolkebestilling som skal gjelde utlendingssaker i UDI og politiet, Pro forma ekteskap faller imidlertid under familiegjenforenning og ikke statsborgerskapsloven, men forvaltningens veilednings og informasjonsplikt ut fra Forvaltningsloven oppfordrer til bruk av tolk der man ikke kan kommunisere med vedkommende forsvarlig på et felles språk, minner Grønland om. 

Faktaboks

Tolk i asylintervju benyttes i henhold til utlendingsloven § 81 Utlendingens rett til å uttale seg. Dette omfatter saker etter § 28 Oppholdstillatelse for utlendinger som trenger beskyttelse (asyl), § 73 Absolutt vern mot utsendelse, saker om bortvisning, saker om utvisning, saker om tilbakekall av gitt tillatelse og saker om tilbakekall av oppholdsdokument etter § 120 annet ledd.

Tolk benyttes ved muntlig kommunikasjon mellom søkere og forvaltningen der søkeren og intervjuer ikke kan kommunisere forsvarlig på et felles språk (utlendingsforskriften).

Alle som tar oppdrag som tolk i utlendingssaker, plikter å ha gjort seg kjent med og etterleve gjeldende Retningslinjer for god tolkeskikk.

Vesentlige eller gjentatte brudd på disse retningslinjene skal meldes skriftlig til Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) som nasjonal fagmyndighet for tolking i offentlig sektor.

Knut Rognlien er vant til å forholde seg til tolker, og det hender han selv bestiller tolk. Han prioriterer da de samme som domstolene bruker eller de som han vet er flinke, men det hender at han bestiller ukjente gjennom Tolkeportalen, hvor han opplever at opplysningene om bakgrunn/kvalitet stort sett stemmer. Private tolkefirmaer prøver han å unngå fordi han frykter dårlig kvalitet.

– De tolkene som domstolene bestiller, er av høy kvalitet, mens de som politiet bestiller, er av mer varierende kvalitet. Et stort problem med tolking i norsk rettsvesen, er at dommerne ikke har forståelse for tolkenes arbeid, og at det ikke blir satt av tilstrekkelig tid til fullstendig tolking, sier Rognlien.

Aase Karine Sigmond benytter tolkeportalen om hun skal ha tak i tolk, der hvor hun ikke får tak i en av dem hun pleier å bruke. Det blir lett til at kontoret bruker de tolkene som benyttes ved rettsmøter om fengsling i fengslingsperioden, og den tolken som er innkalt til hovedforhandling for forberedelser til den, forklarer hun.

– Tolkene som benyttes i Oslo gjennomgående de beste tolkene, da de jo også må godkjennes, men det er politiet som innkaller til fengslingsmøter og der er det litt ymse. Tolkene politiet benytter er i stor grad de samme som tingretten, men de andre er gjennomgående av dårlig kvalitet. Politiet viser også mindre skjønn ved bruk av tolker, afrikaner som skal avhøres blir avhørt av rumensk tolk på engelsk, for eksempel, ikke bra! I noen språk er det svært begrenset antall tolker så da er det de samme som går igjen. Hovedproblemet med tolking er jo at vi ikke vet hva som tolkes og kvaliteten, vi forstår jo ikke språket, men jeg tror at det er litt for liten kunnskap om juss, begrepene innen rettspleien med mer blant en del av de tolkene jeg ikke er fornøyd med. Jeg var på bevisopptak i Nederland for noen år siden og da skjedde noe som jeg tror kan illustrere problemet: Vi møtte for nederlandsk domstol og det var innkalt to veldig høyt utdannede nederlendere som hadde doktorgrad i norsk med mer, men vi skjønte ikke hva de sa og ting kom helt feil ut. Den nederlandske dommeren kunne ikke forstå problemet, for de snakket jo perfekt nederlandsk. Det ble innkalt ytterligere en tolk, som vi var veldig fornøyd med for hun snakket perfekt og forståelig norsk, men dommeren var ikke så fornøyd med hennes nederlandsk. Bruk av tolk er et rettssikkerhetsproblem og da særlig når det i politiavhør er vanskelige juridiske problemstillinger som ”forsett”, når presisjonsnivå på tolkingen ikke står i forhold til den millimetertolking som blir foretatt av avhørene i ettertid. Jeg hadde også en polsk klient, som hadde bodd mange år i Sverige og han fortalte at en av de tolkene som var mye brukt på polsk stadig oversatte feil, så vi måtte innkalle ny tolk, sier Sigmond som også forteller oss en tolkehistorie hun har stjålet fra en kollega.

– I berammet langvarig straffesak var det innkalt tolker og den ene tolken var ny og skulle derfor avlegge forsikring. Han ble formant om rollen som tolk og får beskjed av dommeren at han skal gjenta etter henne: Det forsikrer jeg, hvorav tolken svarte Uni Storebrand. Saken ble utsatt, forteller Aase Karine Sigmond.

Halvor Frihagen mener politiet i Oslo er profesjonelle tolkebrukere, med sine faste kvalitetssikrede tolker, men at han av og til får tilbakemeldinger fra klienter at tolkene er litt vel ”politivennlige”. På sjeldne språk må man imidlertid ta til takke med det som finnes, noe han ofte opplever som ikke bra.

- Politiet ellers i landet bruker ofte byråtolker med dårlig kvalitetssikring.  Telefontolk fungerer ofte dårlig. Oslo tingrett har stort sett gode tolker, i mindre domstoler blir det ofte mer tilfeldig. Jeg hadde nylig en tolk i et omegnspolitidistrikt som skulle tolke engelsk.  Jeg tror både verge og jeg kunne gjort den jobben betydelig bedre enn tolken som var innkalt, sier Frihagen som bruker faste tolker han vet er dyktige på språk han ofte trenger tolket.
 
– Har jeg ingen fast tolk på et språk går jeg oftest til byrå.  Er det et komplisert tolkeoppdrag, som voldtekt og tortur vil jeg i stedet bruke tid og gå til nettverket for å finne en som anbefales, sier Frihagen.

– Hva er hovedproblemet når det gjelder tolking i norsk rettsvesen i dag, etter din mening?

- At tolkebrukerne ikke er dyktige nok til å bruke tolk.  Dommere som sier ”du skal bare si det som blir sagt” forstår ikke at en tolket samtale vil nødvendigvis innebære at tolken gjør valg, og av og til gjør tolken et uriktig valg – ikke fordi tolken er dårlig, men fordi det er slik språk er.  Dessuten må man ha forståelse for at tolken jobber under tidspress. Man må huske på at i en vanlig samtale mellom morsmålstalende oppstår det jevnlig misforståelser.  Når samtalen så går fra hodet til den talende – til ordene den talende velger – til øret til tolken – gjennom tolkeprosessen hos tolken – ordene tolken velger – så til øret til lytteren… det er betydelig mer rom for misforståelser.  Man kan ikke i en tolket samtale si ”Men du sa jo…” – det er mulig det var tolken som sa det, og at det var en misforståelse underveis. Arabisk har for eksempel et ord for slag – som brukes enten det er slag eller spark.  Den utålmodige dommer sier så: ”Først sa du at du ble slått, nå sier du at du ble sparket, hva er det riktige?”, og dermed gi personen liten troverdighet, sier Frihagen som selv har fransk mellomfag og som i studietiden jobbet som reiseleder for franske turister i Norge.  Dessuten snakker han engelsk og spansk, og forstår en del tysk og noe russisk. 

– Det skjer relativt ofte i situasjoner der det brukes tolk at jeg forstår begge språkene. Selvfølgelig hører man unøyaktigheter hele tiden.  Det er ikke til å unngå.  Problemet er at dommere, avhørere og andre ikke har forståelse for dette. En gang jeg i UNE påpekte at den fransktalende tolken oversatte kun en liten del av det som ble sagt ble nemndleder rasende, blant annet fordi jeg måtte skjønne at tolken ble lei seg. Jeg vil anta at jeg har høyere utdannelse i fransk og fransk-norsk oversettelse enn den tolken hadde, sier Frihagen oppgitt.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) er nasjonal fagmyndighet for tolking i offentlig sektor. Direktoratet iverksetter tiltak som skal bedre tolkingens kvalitet i offentlig sektor med mål om at rettsikkerhet og likeverd ivaretas ved språkbarrierer. IMDi har bevillingsansvar for statsautorisasjon av tolker, og de drifter Nasjonalt tolkeregister som nå er evaluert.

– Da Nasjonalt tolkeregister ble utviklet diskuterte man om det skulle være et innsynsregister eller et bestillingsregister, og landet den gang på innsynsregister. Dette spørsmålet kan igjen bli relevant i etterkant av evalueringen som nå er foretatt, også fordi flere offentlige tolkebrukere, deriblant domstolene så klart sier at de ønsker seg et bestillingsregister. Vi ser at mye av problemet ligger på formidlerleddet. Her finnes det mange muligheter. Regionalbaserte eller sektorbaserte bestillingsenheter hvor sektorene selv tar ansvar for bestilling av tolketjenester til sine etater kan også være mulige løsninger, sier Liv Kolstad Zehouo, som har ansvaret for dette området i IMDi, og som selv har bakgrunn som tolk i fransk.

Bør se på anbudsreglene
Mens domstolene er i statsgropen i sin kvalitetskontroll av tolker, har UDI utviklet et eget system med kvalitetskontroll, der tolkene blir fulgt opp på ulike måter. UNE bestiller tolker i samme system som UDI, og nå skal Politiets Utlendingsmyndighet inn i denne bestillertjenesten. Så sent som i fjor vurderte UDI om man skulle sette tjenesten ut på anbud, slik man i dag gjør med oversettertjenester.

– UDI har tatt hensyn til at markedet er som det er. Anbudskonkurranser fungerer dårlig på dette feltet, og det er ofte manglende kunnskap om markedet som gjør at noen setter det ut på anbud, sier Kolstad Zehouo som påpeker at anbudsutsetting av tolketjenester ofte vil få negative konsekvenser for kvaliteten.

Ikke ett tolkemarked
– Hvert tokespråk er et eget marked. Men i praksis konkurrer tilbyderne mer på bredde i hvor mange tolkespråk de kan tilby enn på kvalitet.  Hvordan man kan sikre at det offentlige får gode tolketjenester i tråd med regelverket for offentlige anskaffelser er et område vi ønsker å se mer på.

– Vi har fått tilbakemeldinger fra advokater om at heller ikke UDI er flinke nok til å bruke gode tolker.

– UDI har laget et godt system for kvalitetssikring av tolketjenester til asylintervjuer. Hvilke rutiner som gjelder for bruk av tolk i andre saker er mer uklart. Vi har for eksempel mottatt meldinger om at man i familiegjenforeningssaker ber de som skal bli intervjuet om å ta med seg egen tolk.  Det koster å bruke tolk, men det koster ofte mer å la være. Sakene drar ut i tid og må i verste fall vurderes på nytt, eller havner unødvendig i rettssystemet, sier Kolstad Zehouo.

– Hvorfor har det utviklet seg et ujevnt system i det offentlige der domstolene er flinke til å bruke gode tolker, politiet mindre flinke, fengslene enda mindre flinke og helsevesenet verst. Er det ikke like viktig å få en god helsebehandling som en god behandling i retten?

– Det er lovverket som ligger i bunn som gjør at domstolene er flinke på dette. Domstolloven sier eksplisitt at retten skal oppnevne en tolk dersom noen som skal delta i forhandlingene ikke snakker norsk. Hvor vidt det oppnevnes tolk eller ikke er ikke budsjettstyrt og en tolk i retten har en timesats på 80 % av den offentlige salærsatsen. Men i forhold til rettssikkerheten er det selvfølgelig et problem at tolking ikke blir godt nok ivaretatt i hele sakskjeden. For eksempel har den dømte rett til å kunne stille spørsmål når dommen blir lest opp, men i fengslene skjer dette ofte ved at man gir telefonrøret til en tolk, som naturligvis ikke kan svare på juridiske spørsmål. Rettigheter for de innsatte handler dessuten også om tilbakeføring til samfunnet, og hvordan fungerer det i praksis? En arbeidsgruppe er satt opp for å se på slike spørsmål, sier Kolstad Zehouo.

Tospot et rekrutteringsverktøy
– Dere har ansvaret for testingen av tolker, og det er kommet kritikk på at tospottesten er for lett, og autorisasjonsprøven er for vanskelig. Hvilken verdi har egentlig tospottesten, og hvorfor ikke gjøre det enklere å få autorisasjon?

– Tospottesten er egentlig bare et rekrutteringsverktøy. Nå har vi den på hele 70 språk. Testen og et 3-dagers innføringskurs i tolkens ansvarsområde er et minstekrav for å bli oppført i tolkeregisteret. Men vi ønsker ikke at tolkene skal forbli i registerets laveste kategorier. Målet er å få dem videre til tolkeutdanning og statsautorisasjon. I 2007 ble det opprettet et permanent utdanningstilbud i tolking ved Høgskolen i Oslo. I 2012 vil også autorisasjonsprøven bli flyttet fra Universitetet i Oslo til Høgskolen i Oslo. Da håper man at autorisasjonsprøven og tolkeutdanningen skal følge hverandre slik at flere klarer autorisasjonsprøven. Det handler om å bygge opp en profesjon. Problemet er at tolking ofte ikke blir ansett som et yrke. Statsautorisasjon og tolkeutdanning er viktig i profesjonsdannelsen. Hittil er 317 uteksaminert fra tolkeutdanningen ved HiO, de bygger opp en bachelor og de har en påbygging i rettsmøter som skal bli synliggjort i Nasjonalt tolkeregister, sier Kolstad Zehouo.

For lav bevissthet hos brukerne
– Tolkebyråene føler at dere er i ferd med å undergrave deres virksomhet ved Tolkeportalen og Nasjonalt tolkeregister. Samtidig er det så mange tolkeoppdrag at dere er avhengig av byråene. Kaster dere barnet ut med badevannet?

– Formidling er også en tjeneste. Det tar tid å finne fram til riktig tolk til riktig tid. Men kunden må også være bevisst hvor viktig kvaliteten i tolkingen er. Vi jobber for å øke denne bevisstheten. Om bevisstheten er høy, vil brukerne velge de formidlene som er seriøse, men fordi bevisstheten er lav er det ofte de useriøse som vinner. Vi har foreløpig ikke hatt ressurser til å se på formidlerleddet, men det håper jeg vi får, sier Kolstad Zehouo.

– Kan man tenke seg en offentlig godkjenningsordning for de seriøse formidlerne?

– Utfordringen er å få til et rapporteringssystem som sikrer at byråene bruker tolker med dokumenterte kvalifikasjoner i tolking. Bydel Alna etterspør rapporter om dette fra sine formidlere, og det er interessant å se hvilke erfaringer de gjør seg, sier Kolstad Zehouo.

– Tolkeportalen åpner opp for at man kan registrere seg med hele fem språk. Kan man egentlig bli en god tolk på så mange språk?

– Noen få tolker i Nasjonalt tolkeregister har statsautorisasjon i to språk, i tillegg til norsk. Jo flere språk man prøver å vedlikeholde som tolk, jo vanskeligere er det å bli skikkelig god i noen av dem. Vi prøver å avlive myten om at en tolk er en som kan ti språk, sier Kolstad Zehouo.

Aftenposten har denne vinteren satt fokus på at departement setter forskning og evaluering ut som konsulentoppdrag som gir oppdragsgiver, eiendomsrett og opphavsrett til resultatet. Rettighetene omfatter også rett til endring, og oppdragsgiver kan når som helst stanse et prosjekt og kan også hindre et ferdig prosjekt fra å bli publisert. Aftenposten intervjuet en rekke kritikere av praksisen, noe som endte med at forskningsminister Tora Aasland vil ha en ny standardavtale for forsknings- og utredningsoppdrag. Hensikten er å hindre at offentlige oppdragsgivere prøver å styre konklusjonene. En arbeidsgruppe har utarbeidet et forslag til ny, felles standardavtale for både forsknings- og konsulentoppdrag. Der slås det fast at alle oppdrag skal utføres i overensstemmelse med anerkjente vitenskapelige og etiske prinsipper.

Viktig register
Nasjonalt tolkeregister er et innsynsregister som gir en oversikt over tolkers formelle kompetanse i tolking mellom norsk og andre språk. Tolkeregisteret brukes nå direkte av mange dommere, og tolker er helt avhengige av hva tolkeregisteret sier for å få jobb. Man jobber nå med å integrere tolkeportalen direkte inn i Lovisa, slik at dommerne skal kunne finne og bestille tolk direkte i sitt eget verktøy. Det er kommet mye kritikk mot tolkeportalen, særlig at man i liten grad registrerer realkompetanse og juridisk kompetanse. En evaluering av denne viktige tjenesten kan gi svar på om dette er et godt nok verktøy til valg av tolk, men Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har gitt oppdraget til Rambøll Management Consulting med en konsulentavtale som gir dem rett til innholdet i evalueringen.
 
Rambøll Management Consulting skriver på sine nettsider at de har en solid posisjon i markedet som en av de ledende leverandører av konsulenttjenester til den offentlige sektor. Manager i konsulentselskapet Stian Are Olsen ønsker ikke å snakke med Advokatbladet før Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har godkjent arbeidet med evalueringen.

”Vi er bundet av en kontrakt som innebærer at vi ikke eier innholdet i evalueringen – det er det oppdragsgiver som gjør og vi må forholde oss til deres føringer. Når de ikke ønsker at jeg skal stille er det altså dessverre ingen vei utenom, og snarveier vil kunne få konsekvenser for oss” skriver Stian Are Olsen i en e-post til Advokatbladet.

For kompleks bransje
Liv Kolstad Zehouo har koordineringsansvaret for tolking i IMDi, og vi har spurt henne hvorfor man har valgt en konsulentkontrakt der IMDi eier innholdet i evalueringen av tolkeportalen.

– Også vi har hatt en diskusjon om dette her på huset. Grunnen til at vi har valgt en konsulentavtale og ikke en uavhengig forskningsavtale er at vi må ha en tett dialog om forståelsen av tolkebransjen, som er veldig kompleks, sier Kolstad Zehouo.

– Byråene er seriøse bare i den grad de er nødt til det. De vil alltid legge seg på det minimum av kvalitet som retten vil godta. Så lenge det legges inn et ledd som har økonomiske interesser i hvilken tolk som sendes, vil det aldri være rettssikkerheten som står i høysetet, sier Sciabà.

Sciabà er en av landets elitetolker. Han er utdannet jurist, har cand. mag i realfag og er statsautorisert tolk i engelsk og spansk. I Oslo har han nok å gjøre, men dersom han hadde blitt værende i Trøndelag, der han kommer fra, tror han ikke at han ville ha klart å jobbe som tolk. Selv ikke domstolene er flinke til å prioritere kvalitet utenfor Oslo.

– Domstolene utenfor Oslo ser på tolking som et praktisk problem som må løses på enklest mulig måte. Det gjør de ofte ved å ringe et tolkebyrå. I Bergen kjenner jeg til statsautoriserte tolker som ikke har fått ett eneste oppdrag for retten. Nå er ting i ferd med å bli bedre, men ofte ser man at domstolene har gitt monopol til ett lokalt byrå, noe som betyr yrkesforbud for de beste tolkene, sier Sciabà.

– Dere er jo under 200 medlemmer, og tolkeoppdragene i Norge er rundt 200.000. Man klarer seg vel ikke uten byråene? Det var vel også derfor man valgte å la tolkeportalen være et innsynsregister og ikke et bestillingsregister?

– Tolking er en offentlig oppgave, og det er en massiv ansvarsfraskrivelse å ikke selv kvalitetssikre at informasjonen når helt frem til den det blir tolket for. Tolkeportalen bør derfor ha en bestillingsfunksjon. Alternativet er et offentlig tolkebestillingskontor, gjerne på regionalt eller nasjonalt nivå. Antall kvalifiserte tolker er også lavt fordi domstoler og politi de siste 20 årene ikke har prioritert de best kvalifiserte tolkene. Byråene har mye av skylden. Rekrutteringen er derfor dårlig, og de beste tolkene forsvinner til andre yrker. Og det finnes neppe en jurist i dag som ville anbefale sine barn å bli tolk. Man bør spørre seg hvorfor, sier Sciabà.

– Hva med å ha en offentlig godkjenningsordning for de seriøse formidlerne?

– Det går ikke, fordi det ville være umulig å etterprøve. Man kan heller ikke kreve at tolkebyråene bare bruker tolker med tolkeutdanning, for det finnes ikke mange nok utdannede tolker, sier Sciabà. Dermed er det vanskelig å sanksjonere formidlere når de sender ukvalifiserte tolker selv når det finnes kvalifiserte tolker tilgjengelig.

Pest og kolera
Om tolkebyråer er pest, så er anbudskonkurranser kolera for Norsk Tolkeforening. Sciabà fnyser av ideen om å se på anbudsreglene.

– Anbud er en ubrukelig måte å skaffe tolker på. Dette er ikke en vare som det finnes ubegrenset av. Ved å sette tolkeoppdrag ut på anbud tildeler man noen et monopol, og tilgjengeligheten på tolker blir dårligere. Det vil være umulig å lage anbudsregler som dekker opp dette, sier Sciabà.

– Det er allerede vanskelig å få de statsautoriserte tolkene til å ta fengslingsmøter, selv om domstolene er blant de som betaler best.

– Det er fordi man betaler for en  time, selv om tolken bruker tid på å komme seg til jobb. En times oppdrag blokkerer hele dagen for tolken, som ikke selv styrer når oppdrag kan finne sted. Hadde fengslingsmøter blitt betalt med to timer, ville situasjonen vært annerledes, sier Sciabà.

Allerede på begynnelsen av 2000-tallet så daværende sorenskriver Arild Kjerschow behovet for et eget tolkeregister, og tingretten begynte å bygge opp det tolkeregisteret som nå er en integrert del av Lovisa. Med et klikk kan tolken legges inn i saken, noe som fører til at bestillerne i Oslo tingrett sjelden bruker Tolkeportalen.

Gir korte frister
– Dersom vi er usikker på kvalifikasjonene eller hvilket språk vi egentlig skal bestille tolk i, går vi inn på Tolkeportalen, sier Trygve Bang, som er en av tolkebestillerne i tingretten.

Det er nemlig ingen enkel jobb å finne frem til de riktige tolkene. Ofte får man bare en bestilling på ”arabisk tolk” uten at den som har bedt om tolk, har sjekket hvilken arabiske dialekt det egentlig er snakk om. Å ringe rundt til travle tolker er heller ingen lett oppgave, men Trygve Bang vet råd.

– Jeg legger igjen en beskjed på telefonsvarer og gir tolken frist til å svare innen tre timer. Får jeg ikke svar, går jeg videre til neste, sier Bang.

Bare èn rumensk tolk
Wenche Fliflet Gjelsten, Nina Gulbrandsen og Trygve Bang viser Advokatbladet nøyaktig hvordan man finner tolk gjennom Lovisa. Selv om systemet er temmelig tregt, får man opp et stort antall tolker, og kvalifikasjonskategori fremgår på de fleste.

– Alle disse er blitt brukt som tolk i retten. At det ikke står kvalifikasjonskategori på enkelte av dem, betyr ikke nødvendigvis at de ikke har tolkekvalifikasjoner, men vi mangler informasjon om dette. Det kan vi finne i Tolkeportalen, forklarer Gulbrandsen.

- Den som skal bestille tolk, kontakter først alltid dem med høyest kvalifikasjonskategori, og jobber seg nedover dersom den med best kateogori ikke er tilgjengelig. På noen språk, som for eksempel rumensk, romani og wolof finnes det få tolker, og det byr på særlige utfordringer. Vanskeligst er det imidlertid å få tak i kvalifiserte tolker på engelsk, sier Bang

– Det hender jeg bruker formidlingsbyråer, særlig dersom aktor glemmer å si i fra om at de trenger tolk. Da er det mye armer og bein her. Vi ønsker jo helst å bestille direkte, slik at tolken får pengene direkte og ikke byrået, men tolkebyråene er nyttige når vi får beskjed halv fire dagen før saken skal opp. Vi må også ofte bruke byråene for korte vitneavhør, for da får tolken ofte bare betalt for en halvtime, og de beste tolkene ønsker vanligvis ikke så korte oppdrag, sier Bang.

Får raskt klager fra andre tolker
Tolkene kan velge å stå registrert med byråets adresse, og da bestilles tolkene gjennom byrået, selv om de er funnet i Lovisa. Det forenkler Bangs jobb, siden han da kan ringe byråets sekretær, som har kalenderfunksjon og raskt kan fortelle om tolken er tilgjengelig eller ikke. Både Bang, Gulbrandsen og Gjelsten ønsker et elektronisk bestillingssystem via Lovisa, for eksempel ved at det går ut sms om oppdraget som tolkene kan svare på – i riktig rekkefølge naturligvis. For Bang får raskt klager om han bestiller en tolk av en dårligere kvalifikasjonskategori enn nødvendig. Hvis man ikke kan få til et slikt bestillingssystem, vil en kalenderfunksjon som viser om tolken er ledig eller ikke, være til stor hjelp. I dag ringer vi veldig mange ganger til tolker som ikke kan ta oppdraget fordi de allerede er opptatt.

– Tolkene snakker sammen, så det blir raskt klager om jeg ikke ringer de beste først, sier Bang som har flere ting å ta hensyn til enn bare kvalifikasjonskategori og tilgjengelighet.

– Noen vil gjerne tolke i par, selv om den ene ikke har høyeste kvalifikasjonskategori. Andre vil tolke alene, og da må vi vurdere om det er tilstrekkelig. Atter andre ringer og sier at de ikke vil tolke sammen med den og den, sier Bang.

– Hva om aktor eller advokat etterspør en spesiell tolk. Godkjenner dere det?

– Vi må vurdere hvorfor de vil ha akkurat denne tolken. Vi kan jo vanligvis ikke kontrollere tolkingen og er prisgitt at den er god nok. Om vi kan kalle inn en tolk som er bedre, gjør vi det, men i realiteten er det sjelden vi sier nei til slike forespørsler, sier Gjelsten.

Bedre med god tolk på videolink
I London tolkes det på 340 språk, i Oslo på 40. Man har hatt relétolking (fra ett språk til et annet språk og så til norsk) der man mangler tolker på ett språk. Videolink brukes av og til. Da ønsker man at tolken sitter i retten, og legger til rette for at advokat og klient likevel kan snakke uforstyrret. Tolking over telefon skjer også, men mest i fengslingssaker.

– Det er bedre å ha en god tolk over videolink enn en dårlig tolk i retten, sier Gulbrandsen.

– Vi ringer de best kvalifiserte først. Dette kan være et dilemma, for de nye må jo også få prøvd seg for å bli gode, sier Bang.

– Vi prøver dessuten å spre oppdragene slik at tolkene ikke gir opp. Samtidig ser vi at tolkene forstår at det lønner seg å utdanne seg. De vet at vi prioriterer den best kvalifisert tilgjengelige tolken, sier Gulbrandsen.

Det skal avvikles regionale tolkeseminarer for domstolene i 2011, første halvår i Trondheim og et i Bergen, annet halvår i Kristiansand og Tromsø. Behovet er absolutt til stede, tror Kjerschow.

– Antagelig er det saksbehandlerne i domstolene som som regel finner frem til og bestiller tolker, i alle fall i de største domstolene. Problemstillingen er hvilke rutiner domstolene har etablert. Oslo tingrett har hatt gode rutiner for bestilling i mange år. Det samme gjelder stort sett Borgarting lagmannsrett. I hvilken grad andre domstoler har hatt forsvarlige rutiner vet jeg ikke, men det er kjent at domstolene (og politiet) i tidligere år i ganske stor utstrekning har brukt tolker som ikke har nødvendige kvalifikasjoner. Det er også vel kjent at en del domstoler har bestilt tolk gjennom tolkeformidlingsfirmaer uten å forsikre seg om at de tolkene som formidles er kvalifisert for oppgaven. Det er en økende grad av bevissthet blant dommere om hvilke utfordringer bruken av tolk medfører, og hva som er viktig å passe på når man bruker tolk, men etter min mening er det fortsatt et forbedringspotensiale. Det er grunn til å tro at mange domstoler i den seneste tid har forbedret sine rutiner for bestilling av tolk i tråd med anbefalingene til Domstoladministrasjonen fra oktober 2010, sier Kjerschow som tror rutinene ved bestilling vil bli enda bedre ved enda flere domstoler etter at seminarene er blitt avholdt.

Lang vei igjen å gå
En utfordring i distriktene er at Osloregionen har langt bedre dekning av godt kvalifiserte tolker enn resten av landet. Kjerschow mener det blir viktig å samarbeide med IMDi om å utdanne og kvalitetssikre langt flere tolker på landsbasis i årene fremover.

– Situasjonen som den er nå tilsier at domstoler utenfor Osloregionen i en del tilfelle må bestille tolker utenfor sitt eget nærområde og eventuelt fra andre deler av landet. Tolkeportalen og domstolenes eget tolkeregister er selvfølgelig helt avgjørende for å kvalitetssikre bestillingen av tolk, men tolkeportalen og domstolenes eget register løser langt fra alle problemer. For det første er det mangel på kvalifiserte tolker på flere språk og mange steder i landet. Derfor er det også behov for å ta i bruk fjerntolking. For det annet ville det være ønskelig å kunne tilby tolker spesialutdanning i rettstolking. For det tredje er det behov for å heve kompetansen til alle brukerne i bruk av tolk, ikke bare dommerne, men også advokater og påtalemyndigheten. For det fjerde mangler mange domstoler utstyr til simultantolking. Sist men ikke minst er det behov for en fullstendig revisjon av reglene for tolking og oversettelse. En rapport avgitt i 2005 til Justisdepartementet inneholder forslag til en slik fullstendig revisjon, sier Kjerschow.

Samlede utgifter til tolk i domstolene i 2010 var 89 311 859 kroner. Utgiftene er fordelt på følgende måte:

- Disse utgiftene er bakt inn i utgiftsposten for advokater. Hvorfor er ikke tolkeutgiftene skilt ut i en egen post?

– Tolkeutgiftene i straffesaker posteres under kap. 466 Særskilte straffesaksutgifter, post 01 Driftsutgifter. Bevilgningen på posten dekker både utgifter til salær og reise- og kostgodtgjørelse til forsvarere, bistandsadvokater, tolker og sakkyndige som er oppnevnt av retten i den enkelte sak eller av Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker. Den dekker også tapt arbeidsfortjeneste til ikke-salærberettigede tolker og sakkyndige i straffesaker. Bevilgningen dekker videre enkelte utgifter til Den rettsmedisinske kommisjon som honorar/godtgjørelse, reise- og kursutgifter. Bevilgningen dekker dessuten salær og reise- og oppholdsutgifter til aktor i militære straffesaker, enkelte utgifter i sivile saker og utgifter i Justisdepartementet til oversettelse i rettsanmodnings- og utleveringssaker. De totale utgiftene på posten avhenger hovedsakelig av antall straffesaker med oppnevnt forsvarer eller bistandsadvokat, omfanget av disse sakene og størrelsen på den offentlige salærsatsen.

Departementet anser det som hensiktsmessig at alle særskilte straffesaksutgifter utgiftsføres på samme kapittel/post. Det prinsippet som er lagt til grunn for inndeling av statsbudsjettets kapitler, er at hvert kapittel skal omfatte utgifter eller inntekter til et formål og så langt mulig bør bevilgningene under ett kapittel bare disponeres av en virksomhet eller en likartet gruppe virksomheter, jf. Rundskriv R-101  Statens kontoplan for statsbudsjettet og bevilgningsregnskapet med inndeling i poster og underspesifikasjoner. Budsjettets formelle inndeling i kapitler og poster blir fastlagt ved Stortingets bevilgningsvedtak. Virksomhetene må for egen økonomistyring utarbeide en kontoplan som skal ivareta virksomhetens behov for ytterligere informasjon. Informasjon om blant annet tolkeutgifter fremgår av kontoplanens underunderpost-nivå.

For øvrig posteres det også tolkeutgifter på andre kapitler. I saker hvor det er innvilget hel eller delvis fri sakførsel etter reglene i lov om fri rettshjelp posteres tolkeutgiftene under kap. 470 Fri rettshjelp, opplyser Tonje Torsgard, kommunikasjonsrådgiver i Presse- og informasjonsenheten i Justis-og politidepartementet

- Det er foreslått å betale tolkene ulikt i forhold til kompetansenivå. Er dette en løsning departementet jobber med?

Dette er et forslag som inngår i oppfølgingen av rapporten “Rett til tolk”, og er noe som departementet vurderer, sier Torsgard.

- Er domstoladministrasjonen flink nok til å rettlede domstolene i arbeidet med å finne de beste tolkene? Tror dere tolkeportalen vil løse dagens utfordringer med tolking i retten, eller burde man opprette et eget bestillerkontor som gjorde dette?

– Domstoladministrasjonen har iverksatt en rekke tiltak som bidrar til å rettlede domstolene i arbeidet med å finne de beste tolkene. Domstoladministrasjonen har herunder utarbeidet dokumentet ”Bestilling og bruk av tolk – noen anbefalinger”, som er distribuert til alle domstoler. Videre arrangerer Domstoladministrasjonen et startkurs for nyutnevnte dommere som behandler tematikken ”Med tolk i retten”. Domstoladministrasjonen arrangerer også regionale seminarer om bestilling og bruk av tolk. I Domstoladministrasjonens disponeringsskriv til domstolene for 2010 bes det dessuten om rapportering av tolkebruk i forhold til kvalitetskrav som et virkemiddel for økt bevissthet rundt bruk av tolk. Departementet mener at disse tiltakene viser at Domstoladministrasjonen er svært opptatt av å sørge for at domstolene settes i stand til å finne de beste tolkene.

Tolkeportalen er etter vårt syn et meget godt virkemiddel for å finne de best tilgjengelige tolkene. Tolkeportalen sørger for at den enkelte tolkebruker, herunder domstolene, enkelt kan få tilgang til opplysninger om tilgjengelige og kvalifiserte tolker i sitt nærområde. Hvorvidt det er hensiktsmessig med et eget bestillerkontor vil det være mer nærliggende at Domstoladministrasjonen tar stilling til, sier statssekretær Astri Aas-Hansen.

- Flere politidistrikt setter ut tolkeoppdrag på anbud. Synes dere dette er en god utvikling?

– Departementet mener det er svært viktig at tolkingen er av best mulig kvalitet. Departementet har også i kommentar til salærforskriften § 1 (pkt.1.4) understreket betydningen av at brukerne av tolker er kritiske til hvem som oppnevnes til tolkeoppdrag, idet ikke alle som brukes er like egnet til å utføre slike oppdrag. Så lenge dette hensyntas i anbudsutlysningene mener vi politiet selv bør avgjøre hvordan de velger å administrere kjøp av tolketjenester, sier statssekretær Astri Aas-Hansen.

- Når det gjelder små språk/distriktene i Norge er det problemer med å få tak i gode tolker. Hva gjør dere for å bøte på dette?

– Regjeringen sørget for at det ble bevilget 6 millioner kroner til å opprette et permanent utdanningstilbud for tolker i 2007. Formålet med tiltaket er å øke utdanningen av tolker til rettsvesen, helsevesen og andre offentlige tjenester slik at borgere med annen språklig bakgrunn sikres rettighetene de har krav på. Høgskolen i Oslo (HiO) administrerer utdanningen i samarbeid med Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), og har ansvar for å videreutvikle tilbudet. På hjemmesiden til HiO fremgår det av opptakskravene til studiet at “Det er behov for tolker i distriktene, og søkere fra distrikt utenfor Østlandet vil bli prioritert.” Etter vårt syn vil det å utdanne tolker fra distriktene kunne være et egnet tiltak for å sørge for at det blir lettere å få tak i gode tolker utenfor østlandsområdet. Videre tar utdanningstilbudet sikte på å få utdannet tolker i nye språk. HiO har oppgitt følgende kriterier for prioritering av språk:

“Språk hvor studenter spesielt oppfordres til å søke, blir valgt ut fra følgende kriterier:

Prioriteringene bestemmes av Høgskolen i Oslo i samarbeid med Integrerings- og Mangfoldsdirektoratet, som er nasjonal fagmyndighet for tolking i offentlig sektor.  Det er et mål å tilby tolkeutdanning på språk hvor det ikke har vært tilbudt utdanning tidligere, og språk hvor det er få tolker som har tolkeutdanning. Andre språk blir også vurdert i forhold til etterspørsel og samfunnsbehov. Språk hvor behovet for tolking i stor grad dekkes av statsautoriserte tolker, er ikke prioritert (annet enn for statsautoriserte tolker som ønsker utdanning). “

Også tolkeportalen vil være til god hjelp for tolkebrukere i distriktene, da man gjennom tolkeportalen kan søke opp tolker som tar oppdrag i det enkelte fylke. For øvrig mener departementet at det er viktig at det arbeides kontinuerlig for å sørge for en best mulig kvalitet på og tilgang til tolketjenester landet rundt, sier statssekretær Astri Aas-Hansen.

Smukkestad har de siste tiårene sett at behovet for tolker har økt jevnt, også i Trondheim og andre byer utenfor hovedstaden.

– Det er nå kommet til så mange språkgrupper og et så stort volum at man i alt for stor grad bruker tolker som ikke er gode nok. I nøden må man ta det som fins, men kvalitet i rettsvesenet koster og man må nå bruke penger på utdanning slik at tolkene er gode nok i språk og kunnskap om rettssystemet, rettsregler og tolkens plassering i det hele. I mange kulturer betrakter de tolken som sin mann, og det er viktig at dommeren bruker tid på å redegjøre for at tolken er rettens medhjelper, sier Smukkestad og minner på om hvor viktig det er at alle domstolene utstyres med tolkebokser, mikrofoner og annet utstyr som hjelper på tolkens arbeid.

Det ligger nå et forslag på bordet om å differensiere betalingen ut fra hvor kvalifisert tolken er. DA jobber nå mot Justisdepartementet for å få dette inn i salærforskriften.

 UDI har gjort dette inntil nylig. Det er ikke mulig for domstolene i dag, men det vil ikke være en stor jobb dersom salærforskriften endres, sier Terje Karterud i DA.

Karterud sier at det bør gå frem også via rettsboken hvilke kvalifikasjoner tolken har, men at det er varierende hvor stor grad domstolene gjør dette i dag. Domstolenes saksbehandlingsprogram vil i framtiden inkludere informasjon fra Tolkeregisteret.

– Vi ønsker å ha lovisa som bestillingsportal, og jobber med å koble sammen tolkeregisteret med lovisa, som nå i realiteten bare er et aktørregister for de som de facto har opptrådt som tolk i retten, sier Karterud.

Det er særlig erfaringer fra Sverige som gjør at DA er negativ til å legge tolketjenester ut på anbud.
– Både i politiet og UDI vurderes det slik vi har forstått å legge ut tolketjenestene på anbud og inngå rammeavtaler for alle mulige språk. Slik som tolkemarkedet er organisert i dag med mange selvstendige tolker og noen tolkeformidlingsfirmaer, kan dette etter vår mening være uheldig. Det viser blant annet erfaringene fra domstolene i Sverige der dette er praktisert og har vært evaluert. Inngåelse av rammeavtaler kan motvirke våre anbefalinger til domstolene om å bestille de til enhver tid best kvalifiserte tolkene, sier Berget.

– Vet DA noe om i hvor stor grad anbefalingene til domstolene blir fulgt?

– Anbefalingene er sendt ut og publisert. Det kjøres også regionale samlinger omkring temaet, sier Berget.

– Er det noen som evaluerer domstolenes bruk av tolk?

 
– Riksrevisjonen har i hvert fall vært inne og sjekket ut tolkebruken. Vi har oppmerksomheten rettet mot dette. Justissektoren vil se på tolkebruken i et større perspektiv, sier Berget.

Det sier advokat Arild Humlen, leder av Aksjons- og prosedyregruppen i Advokatforeningen og leder av rettssikkerhetsutvalget. – Norge har en umoden tolkesituasjon, sier han. Han kritiserer særlig politiets bruk av tilfeldige personer som tolker i situasjoner der man skal kontrollere sivilstatusen til de som søker familiegjenforening etter å ha giftet seg med en med norsk statsborgerskap, eller der det foretas andre undersøkelser hos utlendingspolitiet, som kan ha utslagsgivende konsekvenser for personens rettsstilling i Norge

– Politidistriktene tillater seg å gjennomføre avhørsliknende intervjuer uten bruk av kvalifisert tolk når de for eksempel skal kontrollere om en person faktisk bor på en adresse sammen med ektefellen. Her brukes gjerne tilfeldige familiemedlemmer eller venner til den som opplever intense avhørsliknende intervjuer. En rettssikkerhetsbombe, sier Humlen som nå går til sak mot utlendingsmyndighetene som har fratatt en person 14 års oppholdstid i Norge etter et intervju der politiet hadde brukt en tolk som det viste seg å snakke svært dårlig norsk og samtidig har dårlig språkforståelse ved siden av å være helt ukjent med rollen som tolk..

– Han hadde rett og slett ikke skjønt hva det ble spurt om, sier Humlen oppgitt.

Systemfeil
Det er selve systemet rundt tolking i forvaltning og domstoler Humlen vil ha ryddet opp i. Han peker særlig på at UNE legger vekt på alle opplysninger som er kommet frem i saken, også de som er gitt i det preliminære intervjuet med politiet når de blir registrert, før NOAS har rukket å gi asylsøkeren en orientering om hva myndighetene forventer at asylsøkeren oppgir av informasjon.
– Politiet opplyser i dette preliminære intervjuet at dette bare skal være en kortfattet registrering, og det asylsøkeren da sier vil ikke identisk med det som kommer frem i egenerklæringen etter NOAS sin orientering. Dette bruker UNE for å bevise at det er en motsetning i forklaringen, at asylsøkeren ikke har den troverdighet som trengs og skal ha avslag. Man bruker tolk i hele prosessen, og det er noe tilfeldig hvor god kvaliteten er på tolkingen. Ting som tyder på at det har vært misforståelser i intervjuet blir ikke oppklart underveis, slik det normalt blir gjort ellers i rettsapparatet eller i forbindelse med politietterforskning. Tvert i mot blir inkonsekvenser og uoverensstemmelser brukt mot dem senere. Man må avklare om det er snakk om dårlig tolking, dårlig intervjuteknikk eller om asylsøkeren rett og slett ikke kan redegjøre for seg på en troverdig måte, sier Humlen.

De dårlige tolkene sender vi tilbake.
Den erfarne asyladvokaten er vant med å bestille tolketjenester, både direkte fra tolkeregisteret og fra tolkebyråene. Han har gode erfaringer med begge deler.
– Jeg bruker ofte tolkebyråer i konferansesituasjoner, og har gode erfaringer. Man finner raskt ut hvilke tolker som er gode. De dårlige sender vi tilbake, og det setter byråene pris på. Domstolene opplever jeg ikke er gode nok til å kvalitetssikre tolkene, og jeg reagerer når det besluttes lange fengslinger fordi man antar at tolkingen er bra. Jeg har aldri hørt at rettens administrator har undersøkt om tolken har tolkekompetanse. De spør bare om tolken har tolket i retten tidligere. Det pålegger administrator en særskilt oppgave å sikre seg at tolken er god nok på det han eller hun skal gjøre, og her syndes det, sier Humlen.    

Kritikerne av tolkeportalen mener at man ikke uten videre kan finne de beste tolkene på området ut fra disse, fordi de ikke sier noe om hvilken praktisk kompetanse tolkene har, for eksempel til å forstå lokale forhold eller juridiske uttrykk. Siden det er få statsautoriserte tolker på mindre språk, er man avhengig av å finlese tolkeportalen for å finne ut hva tolken egentlig kan.
 
– Når man skal finne de beste tolkene er det, på samme måte som for andre yrkesgrupper, naturlig å etterspørre formelle dokumenterte kvalifikasjoner. I det nasjonale tolkeregisteret som vi forholder oss til i våre anbefalinger er slik formell kompetanse sjekket. I tillegg gir registeret opplysninger om tolkens erfaring. I Norge har vi en statsautorisasjonsordning for tolker og en tolkeutdanning med krevende prøver der det stilles høye krav til tolkens språkkunnskaper, tolketekniske ferdigheter og ikke minst yrkesetikk. Juridisk terminologi og kulturkunnskap inngår også i studiet. Høgskolen i Oslo som er ansvarlig for utdanningen tilbyr også eget påbyggingsevne i rettstolking, sier Hådem som mener mye av ansvaret ligger på retten selv.
 
 – Gjennom våre regionale seminarer utdyper vi anbefalingene i dokumentet som er sendt ut. Tolkens arbeidsforhold i retten har betydning for tolkens muligheter til å gjøre en forsvarlig jobb. Det er viktig at rettens aktører forstår tolkens rolle og hvordan kommunikasjonen legges til rette, sier Hådem.

DA sin liste ligger ute på internett, slik at tolkene kan stille forberedt i retten. EUs liste over begrepssystemer fra ett språk til et annet ligger også ute på nett. En betydelig oppgave, siden terminologien henger sammen med rettssystemet, og ikke lett lar seg sammenlikne.

Tjenesten IATE (InterActive Terminology for Europe) lar deg oversette direkte ett juridisk begrep i ett språk til et annet, og dette er ikke det eneste nettbaserte verktøyet som tolker og advokater kan dra nytte av. EU har en terminologiordlyste med hele 22 språk som gir korte definisjoner på juridiske begreper ligger ute på European Judicial Network (EJN). Et prosjekt som indekserer dokumenter innen juridiske felt EU jobber mot skal ferdigstilles i 2013. Denne indekseringen skal gjøres for 22 språk.

Her finner du oversikten over nettverktøy i EU:

https://e-justice.europa.eu/contentPresentation.do?idTaxonomy=119&lang=en&vmac=dlJym7Zyjc6MjEsEaEP0eSCdMOsrYDZAZDn3XmQJLSp-chqVT4VLDWHTBFynGpuY1yjw0lc0qdO1nj92FeCHhAAAEhAAAAFZ

I et brev til samisk høyskole skriver han at i Hålogaland er det særlig behov for tolking på samisk og russisk. Behovet er også økende på somalisk og farsi. Ellers har lagmannsretten gjennom årene hatt tolking på polsk, engelsk, amharisk, arabisk, persisk, spansk, kurdisk, thai, kinesisk, nederlandsk, finsk, serbisk, fransk og litauisk.

Det er få statsautoriserte tolker i Nord-Norge. Man har ikke en gang statsautoriserte tolker i engelsk.

”Det er til dels vanskelig å finne kvalifiserte tolker, både i nærmiljøet og i landet for øvrig. (…) Tolkeregisteret i saksbehandlingssystemet Lovisa er ikke kvalitetssikret i tilstrekkelig grad. Nasjonalt tolkeregister (IMDi) er ikke tilstrekkelig utbygd. Tolkebyråer, som Noricom, er lite flinke til å oppgi tolkens kvalifikasjoner. I nærmiljøet er tilgangen på tolker innen samisk relativt god. Men for lagmannsretten ville det være en fordel om flere kunne sertifiseres med sikte på rettstolking, og det er behov for å utvikle samisk nærings- og rettsterminologi. Tilgangen på tolker innen russisk er også relativt god, men når det gjelder de fleste andre språk, er det vanskelig å finne kvalifiserte tolker.” skriver Eidesen i et brev i november i fjor.

Internasjonaliseringen av kriminaliteten fører til at utgiftene øker så voldsomt. Det er illustrerende for situasjonen at Oslo tingrett bruker nesten to årsverk på å bestille tolker. Jeg oppfatter det også som problematisk at tolker uten høyeste kompetansenivå får nesten like mye pr time som advokaten som forsvarer klienten i retten. Det sier Advokatforeningen leder Berit Reiss-Andersen. 24 millioner i utgiftsøkning på fire år er en økning på 37 %. Og dette er en utgiftspost som bare kommer til å øke mer, sier hun. – Da er det uansett viktig at tolkene lønnes etter kvalifikasjoner og at Domstoladministrasjonen legger til rette for bestilling slik at den enkelte domstol bruker minst mulig ressurser på dette, sier Reiss-Andersen.

– Departementet anser det som hensiktsmessig at alle særskilte straffesaksutgifter utgiftsføres på samme kapittel/post. Prinsippet som er lagt til grunn er at hvert kapittel skal omfatte utgifter eller inntekter til et formål.
Så langt mulig bør bevilgningene under ett kapittel bare disponeres av en virksomhet eller en likartet gruppe virksomheter, opplyser Tonje Torsgard, kommunikasjonsrådgiver i
Presse- og informasjonsenheten i Justis- og politidepartementet.
– For øvrig posteres det også tolkeutgifter på andre kapitler. I saker hvor det er innvilget hel eller delvis fri sakførsel etter reglene i lov om fri rettshjelp posteres tolkeutgiftene under Fri rettshjelp.
– Det er foreslått å betale tolkene ulikt i forhold til kompetansenivå. Er dette en løsning departementet jobber med?
– Dette er et forslag som inngår i oppfølgingen av rapporten “Rett til tolk”, og er noe som departementet vurderer.
– Er domstoladministrasjonen flinke nok til å rettlede domstolene i arbeidet med å finne de beste tolkene? Tror dere tolkeportalen vil løse dagens utfordringer med tolkning i retten, eller burde man opprette et eget bestillerkontor som gjorde dette?
– Domstoladministrasjonen har iverksatt en rekke tiltak som bidrar til å rettlede domstolene i arbeidet med å finne de beste tolkene. Domstoladministrasjonen har laget dokumentet ”Bestilling og bruk av tolk – noen anbefalinger”, som er distribuert til alle domstoler. Videre
et startkurs for nyutnevnte dommere ”Med tolk i retten”, og det arrangeres regionale  seminarer om bestilling og bruk av tolk. Domstolene er også i 2010 bedt om å rapportene
tolkebruk i forhold til kvalitetskrav som et virkemiddel for økt bevissthet rundt bruk av tolk. Departementet mener at disse tiltakene viser at Domstoladministrasjonen er svært opptatt av å
sørge for at domstolene settes i stand til å finne de beste tolkene, sier Torsgård.

Hva er tolkeutgifter?
Tolkeutgiftene i straffesaker posteres under ”Særskilte straffesaksutgifter”. Posten dekker
■ utgifter til salær- og reise- og kostgodtgjørelse til forsvarere,
bistandsadvokater, tolker og sakkyndige som er
oppnevnt av retten i den enkelte sak eller av Kommisjonen
for gjenopptagelse av straffesaker.
■ tapt arbeidsfortjeneste til ikke-salærberettigede tolker
og sakkyndige i straffesaker.
■ enkelte utgifter til Den rettsmedisinske kommisjon som
honorar/godtgjørelse, reise- og kursutgifter.
■ salær- og reise- og oppholdsutgifter til aktor i militære
straffesaker, enkelte utgifter i sivile saker og utgifter i
Justisdepartementet til oversettelse i rettsanmodningsog
utleveringssaker.
De totale utgiftene på posten avhenger hovedsakelig av
antall straffesaker med oppnevnt forsvarer eller
bistandsadvokat, omfanget av disse sakene og størrelsen
på den offentlige salærsatsen.

– Jeg mener at dette kan bli et betydelig rettssikkerhetsproblem dersom flere og flere advokater ikke lenger velger å ta slike oppdrag. Satsen bør være så god at mange advokater ønsker å ta på seg slike oppdrag også advokater i de store byene hvor kostnadsnivået er høyere enn ute på landsbygda, sier Asmyhr.

Så sterkt har Asmyhr reagert at han i begynnelsen av februar stilte konstituert justisminister Grete Faremo et skriftlig spørsmål om salærsatsens størrelse: ”Advokater hevder at den offentlige salærsatsen på kr. 905 per time er for lav til at man kan leve av slike saker. Mange velger derfor å ikke ta saker hvor det offentlige skal betale for advokatens arbeid. At mange dyktige advokater velger å ikke ta saker hvor klienten mottar fri rettshjelp kan føre til en svekket rettssikkerhet for samfunnsgrupper som ikke har mulighet til å betale mer for en rettergang. Er statsråden bekymret for advokatenes varselrop om at frirettshjelpssaker kan bli nedprioritert?” spurte Asmyhr.

”Vi skal ha et system for rettshjelp som tilbyr god juridisk bistand, både i straffesaker og til dem som ikke har noen mulighet til å dekke nødvendige advokatutgifter i sivile saker. Det er mange dyktige advokater i Norge som jobber for offentlig salærsats, og etter mitt syn er det fullt mulig å leve av slike oppdrag. Det offentlige tilbyr svært mange spennende og viktige oppdrag, og jeg har tro på at det også i fortsettelsen vil være mange dyktige advokater som ønsker seg slike oppdrag.” var Faremos svar.

– Dette svaret kan tyde på at regjeringen ikke ønsker å gjøre noe med dette. Dessuten synes jeg svaret er arrogant i forhold til den utfordringen som dette representerer. Hvis flere av de gode juridiske gode hodene ikke velger å ta slike saker har vi en utfordring, sier Asmyhr oppgitt.

Et advokatfirma med flere kontorer – det betyr gjerne Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, kanskje Kristiansand og Tromsø. De største byene, sentral beliggenhet.
Ikke slik med Campbell & Co. Advokatfirmaet begynte i Brumunddal. Så ble det Moelv, Hamar, og nå også Gjøvik. Fire kontorer, i tre nabokommuner.

By nummer fire
– Vi har ønsket å være litt «anderledesadvokatene», sier styreleder Torkild Korsnes. – Det har vært kolleger som har glist litt av oss. Men vi ønsker nærhet til publikum, og det er viktig at det skal være en lav terskel for å gå til oss.
– Det blir mer droppinn på et sted som i Brumunddal enn det gjør i en større by. Her er det mange klienter som bare kommer innom kontoret, forteller Inger Johanne Reiestad Hansen, partner i firmaet.
Nå er også Campbell blitt byadvokater. Kontoret på Hamar har gitt nærhet til et større miljø. De to tettstedene i Ringsaker – Brumunddal og Moelv – er også blitt byer. Og nå tar firmaet det hittil største geografiske skrittet ut fra arnestedet. Tre og en halv mil, til Gjøvik.

Innlandsjuss
Firmaet holder seg nært røttene, med andre ord. Så er da også virksomheten lagt opp til å passe markedet lokalt:
– Vi er solid forankret i det vi kaller «innlandsjuss», sier daglig leder Tom Ø. Martinsen. – Trenger du hjelp med olje eller skipsfart, er kanskje ikke dette stedet, konstaterer han. Treindustri, jordbruk, transport eller bygg og anlegg, derimot, er spesialfelter for Campbell.
– Næringslivet er bredt og allsidig i innlandet, og vi ønsker å jobbe med hele spekteret, inkludert personrett, sier Torkild Korsnes.
Barn og familie, bistandssaker og strafferett ut gjør en stor andel av selskapets omsetning, Inger Johanne Reiestad Hansen har nettopp lagt bak seg førsteinstans-mediekjøret i Alvdal-saken. Ankebehandlingen er berammet, og ellers regner hun med en ny runde som synlig aktør i en tung sak når hun snart skal være bistandsadvokat i saken mot den såkalte «helikopterlegen».

Kundespredning
– Barnevernssaker er en viktig grunn til at vi har kunder fra Tromsø til Oslo, sier Tom Ø. Martinsen. Kommuner som setter ut advokathjelpen i disse sakene på anbud, gjør at det blir saker langt utenfor de tre kommunene der firmaet er etablert med kontorer. Også bygg- og anleggsbransjen sørger for geografisk spredning.
– Slike saker gjør at man får prøvd seg i veldig mange rettssaler rundt i landet. Det er alltid en nyttig erfaring å møte ved forskjellige domstoler for forskjellige dommere, konstaterer Inger Johanne Reiestad Hansen.
Torkild Korsnes, på sin side, skryter av advokatmiljøet på Hamar og den gode evnen som kollegene har til å skille mellom sak og person. De gode kollegiale forholdene er viktige også for å løse sakene best mulig, mener han, og bruker byggenæringen som eksempel:
– Hvis jeg skal representere en byggherre mot en entreprenør, så vet både jeg og de at de kanskje skal gjøre et nytt prosjekt sammen i morgen. Da må de samarbeide, selv om de er hoppende uenige i dag. Derfor trenger partene advokater som gir de riktige rådene, men uten å eskalere problemet, sier han.

Et liv etter fire
Når ledelsen omtaler sitt eget firma som «anderledesadvokatene», skyldes det også arbeidsforholdene.
– Vi har fokus på at foruten å være advokat, skal du ha et verdig liv utenfor kontoret. Det skal være mulig å ha andre interesser enn bare å være advokat. Du skal ha muligheten til først og fremst å være pappa eller ektemann. Det er mye arbeid og hardt arbeid her, også, men vi velger en måte å organisere oss på som gjør at vi også kan gå hjem med god samvittighet, sier styreleder Korsnes.

Ville arbeide mindre
Det foregår på den måten at den som arbeider i firmaet, får klar beskjed om hvor mye det skal jobbes. Ett år ble det faktisk gitt beskjed om at det skulle arbeides mindre enn året før. De er gjerne tilgjengelige også utenfor arbeidstid, men de fleste som skriver eller ringer da, er fornøyde bare med å få kontakt og få beskjed om at «jeg ringer deg mandag».
Samtidig skal det alltid være noen som er tilgjengelige og kan håndtere et spørsmål på kort varsel. Hvis det viser seg at behovet er større, så må det rett og slett ansettes flere folk.
Det skjer da også – nå har Campbell & Co 17 ansatte; 13 av dem advokater.

Ikke kamp om sakene
«Et liv utenfor jobben»-tankegangen gjenspeiles også i at firmaet er organisert som et aksjeselskap der det ikke er noe å tjene på å kjempe internt om hvem som skal ta de forskjellige sakene.
– Den som har best kompetanse, er den som skal ha saken. Dermed slipper vi også det som av og til har vært et problem; at nye medarbeidere ikke får nok spennende oppdrag – samtidig som de som har vært her en stund, får gjøre det de er best til, sier Inger Johanne Reiestad Hansen. Hun mener også at organiseringen gjør det enklere for fullmektiger å få prøvd seg på mange felt, og at ingen av fullmektigene hos firmaet må vente på å få bevilling.
– Vi er fremdeles en «juridisk landhandel», men vi trenger ikke å drive landhandel hver for oss, som Torkild Korsnes sier det.

Etter noen fartsfylte år i påtalemyndigheten og som forretningsadvokat, sa Bent S. Kverme opp stillingen som advokat og byttet ut svart kappe med diplomatskilt. Kona skulle jobbe og Kverme skulle passe barna.
Men i stedet for en avslappende tilværelse som «ambassadeektemann» brukte advokaten mulighet til å ta mer utdannelse. Nå, noen år senere, er han på plass som daglig leder og advokat i Advokatfirmaet Tryti & Co og med en MBA under vesten.
– Man trenger ikke en MBA for å lede et advokatkontor, men det hjelper på, sier Kverme.

Konkurranse
Business-studiene i Sveits var en riktig vitamininnsprøytning, sier Kverme. Han skal lede advokatfirmaet gjennom en hverdag som preges av stadig tøffere konkurranse. Han plukker frem en perm med tall og statistikk.
– Vi har over 3.500 advokatfirmaer i Norge. Det store flertallet er enkeltmannsforetak; advokater som enten driver helt alene eller som sitter i kontorfellesskap med andre advokater, sier han.
– Rundt 15 firmaer har over 100 ansatte, omtrent like mange har mellom 50 og 100 ansatte. Et sted mellom 150 til 250 firmaer har mellom fem og femti ansatte, slik som oss, oppsummerer Kverme. Advokatfirmaet Tryti & Co har ti ansatte.

Tredelt bransje
Han ser på advokatbransjen som tredelt.
– Vi har de lokale advokatkontorene som tilbyr advokattjenester til lokalmiljøet. De tar nesten alle typer saker, og har nærhet til kunndene og pris som konkurransefortrinn. Så har vi de største advokatfirmaene med store ressurser som kan håndtere de mest komplekse og ressurskrevende sakene, beskriver han
– Midt imellom har vi de mellomstore advokatfirmaene, uten lokal tilknytning og uten store ressurser. Disse er i en skvis mellom de lokale og de store. Hva slags konkurransefortrinn har disse mellomstore advokatfirmaene?
– For et mellomstort advokatfirma uten lokal tilknytning, er det etter vårt syn et poeng å ligge prismessig under de store og «dyreste» firmaene. Siden vi har kontoret i Oslo, må vi på grunn av firmaets kostnadsstruktur ha noe høyere timepriser enn firmaer med billigere forretningsadresse utenfor storbyene, sier Kverme.
– Dertil er det viktig å tenke spesialisering. Man må bestemme seg for om man skal være litt for alle eller spesialist for noen få. Dette valget er vanskelig. Advokatfirmaet Tryti & Co har valgt å bygge videre på den spesialiseringen firmaet allerede har innen eiendoms-, bygge- og anleggsbransjen, inkludert den alminnelige forretningsjussen som firmaene i bransjene trenger hjelp med. Vi skal tørre å henvise videre oppdrag som ikke ligger innenfor vår kjernekompetanse. Vårt mål er å optimalisere driften i forhold til det vi er gode på, sier han.
Han oppfordrer også til å huske på det generelle servicenivået i bedriften:
– Klientene forventer å møte en profesjonell aktør, og da blir det fort ripe i lakken om servicen ikke svarer til forventningen som skapes gjennom honorarkravene. Vi trenger fornøyde klienter som kommer tilbake og er våre ambasadører der ute.
– Mange advokater og advokatfirmaer lever godt av faste klienter, tette relasjoner mellom klient og advokat og en portefølje som har vokst frem over tid. Skal firmaet vokse raskt, må det noe mer til, sier Kverme.

Markedsføring
Han snakker gjerne om markedsføring:
– Det er svært mange advokatfirmaer der ute, og potensielle klienter kan velge mellom flere tilsynelatende jevngode firmaer. Da er det viktig å arbeide bevisst med markedsføring. Markedsføring er krevende, og vi tror ikke det er nok med en hjemmeside og noen annonser i ny og ne. Vi fornyer derfor hjemmesiden med alt det fagstoffet som der ligger. Vi bearbeider markedsføringsmateriellet og driver intern bevisstgjøring i forhold til det budskapet vi ønsker å formidle, sier han.
Tryti legger vekt på å sende et stadig tydeligere budskap om at firmaet i hovedsak tilbyr tjenestene sine til aktører innen eiendoms-, bygge- og anleggsbransjen.
– Vi er opptatt av å være markedsorienterte i stedet for produktorienterte. Vi henvender oss til en bestemt bransje og bygger opp kompetansen og produkttilbudet vårt i forhold til etterspørselen i markedet. Dette er på en måte et motstykke til å tenke produktorientering, hvor advokaten vet han eller hun er god på et bestemt område, og deretter tilbyr sine tjenester eller produkter til alle som ønsker bistand innen det området. Vi tror ikke våre klienter bryr seg om hvilke rettsområder vi behersker. De er mer opptatt av at vi kjenner bransjen og fagutrykkene og kan håndtere deres sak.
Ved å være markedsorietert og ha bransjefokus, er det også lettere å arbeide med markedsføringen, sier Kverme.
– En utfordring med det å være bransjeorientert er å ha nok ressurser internt til å kunne tilby all den juridiske rådgivning aktørene i bransjen etterspør. Vi skal tilby spisskompetanse innen typisk entreprise, og samtidig god nok kompetanse til å yte generell forretningsjuridisk rådgivning. Denne utfordringen løses best med å vokse.

Vekst for flere
Kverme tror flere advokatfirmaer kommer til å «stikke av» fra de små og vokse til cirka 25 ansatte. Først da kan de tilby et spekter av spesialisttjenester som er bredt nok til å kunne betjene bestemte bransjer.
På spørsmål om hvordan han skal få ut sitt budskap til sitt markedssegment, svarer Kverme:
– Næringslivet googler seg ikke frem til hvilken advokat de skal velge. Vi må ut til dem.

Pushwagner har vært blant de mer profilerte klientene til Tryti & Co – Bent Sande Kverme har maleri av sjefen hengende på kontorveggen.

Mange var opptatt av om innføring av reglene i Datalagringsdirektivet (DLD) bare er en begynnelse. Først er det trafikkdata som skal lagres – på oss alle. Hvor vi er, når er vi der og hvem vi kontakter. Det er ganske detaljert informasjon om vår private sfære, påpekte mange. Når vil myndigheten vite innholdet i mailen vi sendte?
 
Det var godt fremmøte i bortgjemte 7. etasje i Domus Nova da Advokatforeningen arrangerte et godt gammeldags debattmøte om DLD i samarbeide med Forsvarergruppen av 1977, ICJ–Norge og Institutt for Kriminologi og rettssosiologi. Mette Yvonne Larsen ønsket velkommen: - DLD handler om å lagre alle mulige trafikkdata om vår bruk av telefon og epost. Formålet sies å være en udefinerbar bekjempelse av kriminalitet.
Datatilsynets direktør Bjørn Erik Thon håpet at Høyre til slutt lar seg styre av sin liberalistiske ryggmargsrefleks. – Når myndighetene vet hvor vi er, når vi er der og hvem vi kommuniserer med, så griper det rett inn i kjernen av privatlivet. Med DLD griper myndighetene rett inn i privatlivet vårt, sa Thon.  – Vi snakker om masselagring av personopplysninger, om forskuttert innsamling av etterforskningsmateriale, i tilfelle man får bruk for det senere. Dette er helt nytt og et alvorlig angrep på borgernes privatliv. – sender syv milliarder sms i året, ca 1000 sms pr år pr person. Tenk på alle epostene vi sender! Ipadressen forteller mye om oss når vi sender epost til post@krisesenteret.no eller post@incestsenteret.no. Kanskje vil man ønske å lagre det vi skriver i emnefeltet i epostene? Dette kan føre til en forsiktighetsrefleks og da har vi tapt, understreket Thon.

- Jeg skjønner at det er rimelig å være mot DLD, sa leder for politijuristene Jan Olav Frantsvold. – Debatten har kommet skjevt ut fra begynnelsen av. Vi har grundig dokumentert behovet for tilgang til trafikkdata i etterforskningen, sa han, før han redegjorde for kinesersaken der nettopp bruk av trafikkdata fra mobiltelefon var avgjørende for gjennombrudd i saken. – Hva er risikoen med å lagre data mot risikoen ved å ikke lagre dem, påpekte Frantsvold. – Det er farligere å la kommersielle aktører lagre slike data, enn at det offentlige gjør det regulert av lovverk.
- Hvor går grensen? Når blir det greit å lagre hele eposten, spurte møteleder Mette Yvonne Larsen.
- Vi har ingen andre alternativer når lagringen faller bort ved at teleoperatørene går over til fast fakturering. Vi trenger dette verktøyet, svarte Frantsvold.

– Vi tvinges inn i en lovdebatt om påtalemyndighet og politi skal ha hjemmel til å hente ut trafikkdata, sa Høyres saksordfører for DLD-saken i Stortinget, Ingjerd Schou. – Dette skal eventuelt forankres i norsk lov, med norske regler, sa Schou, som nektet å antyde noe om hvor Høyre lander. – Vi er i en lovprosess, påpekte hun. – Det handler ikke om Eu og direktiver, men om hva nasjonen Norge skal ha av lovgiving på dette området. Er dagens regler for lagring av slike data gode nok, eller må vi ha strengere regler. Vi vektelegger borgernes rett til privatliv og personvern, men også retten til å vokse opp i et trygt samfunn uten redsel for alvorlig kriminalitet. Vi tenker oss at dataene kan være tilgjengelige i en periode etter domstolsbeslutning. Vi spør oss: Hva skal lagres, hvor lenge og hvordan tilgjengeliggjøringen skal skje og ikke minst regler for sletting av data er Høyres utgangspunkt i drøftelsene, sa Schou.

– Datalagringsdirektivet er trolig i strid med EMK og vi mener regjeringens vurderinger av forholdet til EMK er for dårlig. Det sa Frode Elgesem fra Advokatforeningens Menneskerettsutvalg.  – En generell screening av befolkningens trafikkdata er et inngrep i retten til personvern og privatliv etter artikkel 8. Men det kan unntaksvis godtas om vilkårene i annet ledd er oppfylt. Spørsmålet er om det kan aksepteres innenfor disse vilkårene. Særlig proporsjonaliteten er avgjørende. Hvis screeningen gjøres automatisk og til politiformål, skal begrunnelsen for å gripe inn i borgernes private sfære være ekstra sterk. Det kan vi ikke se at den er, sa Elgsem. – Er lagringen nødvendig? Og selv om den anses nødvendig så skal nødvendigheten vurderes, sa Elgesem som henviste til en engelsk EMD-sak fra 1994 om et arkiv med fingeravtrykk og biologisk materiale fra alle som på noen måte hadde vært inne i etterforskningen av kriminalsaker. Domstolen kom frem til at lagringen ikke var nødvendig for oppklaring av alvorlig kriminalitet. – Jeg mener DLD er i strid med EMK og bør ikke implementeres i Norge, sa Elgesem.

– Det dreier seg om skrankene for flertallets rett til å innskrenke mindretallets rettigheter til å kommunisere med hverandre, sa Jon Wessel–Aas, ICJ, i sitt innlegg. – Det er ytterkantene i samfunnsdebatten som har krav på beskyttelse. Hittil krever overvåkningshjemlene at det er saksrelatert og konkret begrunnet for å kunne bedrive forebyggende overvåkning. DLD bryter med dette prinsippet og med uskyldspresumpsjonen. Det er bare et spørsmål om tid før politiet finner ut at de lagrede trafikkdataene ikke gir svar på alt. Det finnes ”hull” i chatterom og skype og andre kommunikasjonsmetoder der trafikkdataene ikke lagres. Da kommer kravet om å utvide lagring og tilgang og kontrollspiralen er i gangsatt, sa Wessel-Aas.

Da det ble åpnet for debattinnlegg fra salen, ble det understreket at de trafikkdata som lagres i dag og som brukes som underlag for fakturering av kundene, ikke blir borte om teleoperatørene går over til fastprissystemer. Dataene finnes fortsatt. Frode Sulland fra Forsvarergruppen fremhevet at politiet forsøker å skremme ved å trekke inn NOKAS, Baneheia og Orderudsaken. – Men de hadde blitt oppklart uansett trafikkdata, sa Sulland.

 
Debattmøte om datalagringsdirektivet. Fra venstre: Ingjerd Schou som er Høyres saksordfører for saken i Stortinget, Frode Elgesem fra Advokatforeningens menneskerettsutvalg og Jon Wessel-Aas leder av ICJ-Norge.
 
 

 
 

– I løpet av de siste ti årene er vi kommet langt i Norge i forhold til å klarlegge grensene mellom personvern og ytringsfrihet. I Europa kommer de største truslene i dag nedenfra, i form av reguleringer av internett og sosiale medier. Det hjelper ikke å ha vid adgang til å publisere dersom linjene er stengt. Da ender vi opp med at et bare er aktører som Wikileaks som kan publisere det kontroversielle stoffet, sa Jon Wessel-Aas som gikk gjennom de viktigste norske sakene som var i systemet i fjor.

Mistenktsaken, der en av de tidligst mistenkte i Baneheia ble identifisert med navn og bilde, ble av Per Danielsen tatt til Strasbourg, som konkluderte med at Norge hadde krenket den mistenktes rettigheter og tilkjente ham en erstatning for dette. Danielsen tok deretter saken til Høyesterett, som kom til at denne erstatningen utgjorde en bra nok kompensasjon til at krenkelsen ble oppveid. I fjor var dette en av to injuriesaker som ble behandlet, noe som er bunnrekord for injuriesaker. Den andre saken er døpt ”privatboksaken”, der en lokalhistoriker skrev om livet sitt på en gård, et liv som også omfattet en eks som ikke var særlig lykkelig over å bli omtalt i boken. Høyesterett kom her frem til at det finnes en nedre terskel for sensitivitet, og at bagateller ligger utenfor det som er beskyttet av privatlivets fred. Selv om noen lå over denne terskelen i denne saken, kom Høyesterett frem til at dette likevel ikke var nok til at ytringsfriheten måtte vike. Høyesterett opererte også med et skille mellom massemedia og en bokutgivelse. Medieadvokatene i salen ga uttrykk for at dette er stoff det er vanskelig å få publisert i media.

– Når man lar personer omtale egne personlige forhold og opplevelser, innebærer det som oftest at de også omtaler relasjoner til andre privatpersoner. Da må samtykke ofte innhentes i en svært vid krets, eller man må bygge om eller gjennomanonymisere saken så mye om at lesere/seere ikke lærer noe av dem. Da blir det vanskelig å lage redaksjonelt stoff ut av allmennmenneskelige og viktige hendelser i folks liv, hendelser og erfaringer som vi andre kan lære av. Nå nedprioriteres slike saker fordi de er både ressurskrevende og risikable, sa Theo Jordahl i TV2.

– Selv i justismordsaker der folk uskyldig er dømt for seksuelle overgrep mot barn er det i alle fall presseetisk vanskelig å kunne gå ut og renvaske seg, fordi hensynet til ofrenes personvern veier så tungt. Vi har sett eksempler på at media er blitt felt av PFU i slike saker, selv om man har anonymisert aktørene og ”ofrene” er blitt voksne, sa Wessel-Aas.

– Denne dommen går jo i motsatt vei, der man ikke har noe krav om ikke å bli nevnt i tidligere ektefelles beretning fra livet, sa Nils Øy.

Runestensaken var for pressen en viktig sak i fjor. En leser hadde på meningsfeltet under en artikkel hevdet at han hadde funnet en runesten han ville selge til høystbydende. Politiet ba avisen om å utlevere IP-adresse og andre kontaktopplysninger på denne brukeren, men avisen nektet og viste til kildevernet. Her fikk redaktørforeningen for første gang være partshjelper i en straffesak. Forbundet ble også tilkjent saksomkostninger, og avisen slapp levere ut opplysningene. Det viste seg senere at leseren bare hadde bløffet om runefunnet, men pressen fikk en viktig høyesterettsavgjørelse på at kildevernet er sterkt også når det gjelder meninger på nett.

Mange vil slettes
Mediene får nå en rekke henvendelser fra personer som er omtalt i artikkler for flere år siden, og som nå ønsker dette fjernet fra nettet. En ikke enkel avveining for pressen. Noen aviser har valgt å gå inn og anonymisere, mens VG er blant dem som ser på avisens nettarkiv som et tradisjonelt avisarkiv, og sier nei til å slette eller anonymisere i ettertid.

– Google har nå tilgjengeliggjort disse artiklene på en måte som har ført til at det er blitt et problem for mange. Vi er prinsipielle og sier at dette er som et hvilket som helst annet avisarkiv, sa Espen Egil Hansen i VG.

– Det er åpenbart at man ikke kan ha en 100 % prinsipiell holdning i disse spørsmålene. Jeg tror i alle fall retten vil ha et nyansert forhold til dette, sa Wessel-Aas.

– Det er et vanskelig prinsipp at alt som kan publiseres automatisk også skal ligge søkbart ute for evig og alltid. Man kan neppe utelukke at ytringsfrihetsgrensene for løpende nyhetsformidling skal trekkes videre enn grensene for publisering av materiale med informasjon fra lengre tilbake, for så å utvides igjen når materialet virkelig er gammelt og ”historisk”. Den presseetiske plikten mediene har påtatt seg til å rette faktiske feil i det som gjøres tilgjengelig går i alle fall ikke ut på dato, sa Jordahl

Journalistene har også ytringsfrihet
Kyrre Eggen fikk jobben med å gå gjennom EMDs praksis på området. I år var det en rekke saker fra Finland i Strasbourg, men det var en russisk sak som gjorde mediefolkene på seminaret lettere nervøse. En redaktør i en statseid russisk avis trakk tilbake avisen fra distribusjon, etter å ha blitt satt under press på grunn av meningsinnholdet i en sak. Den som skrev saken mente dette krenket hans ytringsfrihet, og fikk medhold i EMD.

– Å trekke tilbake et opplag eller la være å publisere noe man er blitt enige om å publisere er et inngrep i ytringsfriheten. Inngrepet trenger ikke være ulovlig, men dette er et hensyn som må avveies. Om det er sant det som står skrevet og om det er skrevet på en måte som ikke er injurierende, kan det være en krenkelse å trekke den tilbake. Det kan også være en krenkelse å nekte å sende en reprise som er satt opp, dersom man trekker reprisen på grunn av innholdet og meningsytringene i programmet. Man kan si at EMD mener redaktøren har full frihet så lenge den ikke praktiseres arbitrært i forhold til ytringsfriheten, sa Kyrre Eggen.

Disiplinærutvalgene i Advokatforeningen fikk i 2010 inn 491 klager. Det er 50 klager mer enn året før og 109 klager mer enn i 2008 mens det i 2007 kom inn 477 saker. Disiplinærnemnden fikk inn 191 klager i fjor, mot 185 i 2009, 200 i 2008 og 218 i 2007.

Tall fra disiplinærutvalgene
84 advokater fikk i fjor kritikk for brudd på regler om god advokatskikk. I 2009 var det 92 advokater som fikk kritikk, mot 89 i 2008.
9 advokater fikk irettesettelse og 10 advokater ble meddelt en advarsel fra disiplinærutvalgene i fjor.  Tallene for 2009 var henholdsvis 6 og 6, og for 2008 14 og 7.
34 advokater fikk nedsatt salæret i fjor mot 41 i 2009.
67 % av sakene ble realitetsbehandlet, mens utvalgene avviste 33 % av sakene.
39,2 % av klagerne fikk medhold i sine klager. I 2009 var medholdsprosenten 38,4 % og i 2008 38,5 %.

Disiplinærutvalgene
Advokatforeningen har til sammen syv regionale disiplinærutvalg. Hvert utvalg har minst fem medlemmer som alle er oppnevnt av Advokatforeningens hovedstyre. Hver klage behandles av tre advokater. Når innklaget advokat er medlem av Advokatforeningen, er disiplinærutvalgene obligatorisk førsteinstans. Ved samtykke kan disiplinærutvalgene også behandle klager mot advokater som ikke er medlemmer av foreningen.
Disiplinærutvalget kan meddele kritikk, irettesettelse og advarsel. Advarsel er den strengeste av reaksjonsformene.
En advokat har på anmodning plikt til å gi utførlige og fullstendige opplysninger til disiplinærutvalget om forhold som vedrører klagen.
Ved brudd på opplysningsplikten, eller ved oversittelse av en fastsatt tilsvarsfrist, kan advokaten ilegges en disiplinærbot som ikke må overstige 1/4 G. Boten tilfaller Støtteforeningen.

Tall fra disiplinærnemnden
Disiplinærnemnden fikk inn 191 saker i fjor. Tallet på innkomne saker pr år har de siste årene ligget rundt 200 saker pr år.
I 51 av sakene fikk klageren medhold, det vil si en medholdsprosent på 42,1 %. 48 advokater fikk kritikk av nemnden, to fikk irettesettelse og 1 fikk meddelt advarsel. 25 advokater fikk nedsatt sitt salær.

Disiplinærnemnden
Disiplinærnemnden utnevnes av Kongen i statsråd og har fem medlemmer med personlige varamedlemmer. Lederen skal være dommer, to medlemmer skal være advokater og de to siste bør ifølge uttalelse fra Stortingets justiskomité representere henholdsvis forbruker- og næringslivsinteresser.
Beslutninger fra Advokatforeningens disiplinærutvalg kan påklages til Disiplinærnemnden. I klagesaker der advokaten ikke er medlem av Advokatforeningen, er nemnden førsteinstans.
Disiplinærnemndens beslutninger kan ikke påklages. Et eventuelt søksmål mot avgjørelser truffet av Disiplinærnemnden, reises mot Staten ved Disiplinærnemnden.
Nemnden har samme reaksjonsformer som disiplinærutvalgene. Disiplinærnemnden kan også fremme forslag til Advokatbevillingsnemnden om å tilbakekalle en advokatbevilling.
Hvis Disiplinærnemnden finner at en advokat har krevd for høyt salær, kan den fastsette nytt salær og pålegge innklaget advokat å betale det overskytende tilbake. Slike pålegg er tvangsgrunnlag for utlegg.

Medlemmene av Disiplinærnemnden
Leder Dommer Ernst Moe, Stavanger Personlig varamann Sorenskriver Knut Almaas
Medlemmer (med personlige varamedlemmer)
Advokat Trine Buttingsrud Mathiesen, Jevnaker (Advokat Haakon I. Haraldsen, Oslo)
Advokat Anne Helsingeng, Oslo (Advokat Eirik Jensen, Oslo)
Professor dr. juris Asbjørn Strandbakken, Bergen (Rådgiver Elise Marie Korsvik, Gjøvik)
Advokat Arne Midelfart, Fornebu (Daglig leder Torunn Ness, Ulsteinvik)

Dommer Ernst Moe, Stavanger, er leder av Disiplinærnemden. Nemnden har samme reaksjonsformer som disiplinærutvalgene. Disiplinærnemnden kan også fremme forslag til Advokatbevillingsnemnden om å tilbakekalle en advokatbevilling.

Større økning i advokatsaker enn i klagesaker

– Antall klager svinger fra år til år. Enkelte år øker de, mens det andre år er en klar nedgang. Det er vanskelig å
si med sikkerhet hva som er årsakene til disse variasjonene, sier generalsekretær Merete Smith.
– Over tid har vi imidlertid sett at antallet advokater og advokatoppdrag øker langt sterkere enn antall  advokatklager. Jeg mener derfor vi har grunnlag for å si at nivået bedrer seg og at tiltak som skriftlig oppdragsbekreftelse og obligatorisk etterutdanning for advokater på sikt bidrar til å forebygge advokatklager,  sier hun.

Utvalget skal arbeide med å finne gode rutiner for arbeidsgivere, når det gjelder å rekruttere og holde på kvinner i advokatyrket. Arbeidet med forslag til gode rutiner for å fremme kvinneandelen, særlig på høyere nivå, skal være ferdig i løpet av medio april, opplyser Anne Holst i Advokatforeningen.

Arbeidsgruppen, som også består av to ikke-jurister og to menn, fikk se en presentasjon av kvinnetallene i bransjeundersøkelsen. De diskuterte erfaringer med likestillingsarbeid i egen virksomhet og kom med innspill på andre tiltak, som mangfoldserklæring og likestillingspris. Målet er å høyne kvinneandelen blant faste advokater og partnere.
– Bransjeundersøkelsen fra 2003 til 2007 viser en relativt stabil kvinneandel med 27 %. Kvinneandelen for 2009 viser en oppgang fra 27 % til 31 %, men fortsatt er det bare 14,5 % kvinner på partnernivå. Det er gledelig at antall kvinnelige advokatfullmektiger i 2009 er på 53,3 %, sier Anne Holst, sekretær for utvalget.
Kvinneutvalgets Arbeidsgruppe for å høyne andelen kvinnelige partnere og faste advokater. Fra venstre: Håkon Bodal-Johansen fra Advokatfirma Elden, Merete Smith, Anne Holst, Eva Westby, Carl Geving fra Thommessen, Kristine Madsen, Thomas Nordby fra Arntzen de Besche, Gro Stava fra Haavind, Elin Veiteberg fra Arntzen de Besche og  Anne Helene Osberg fra  Selmer.

Også kona til Mostafaei, Fereshte, fortalte hvordan hun opplevde det å bli fengslet på bakgrunn av ektemannens advokatpraksis, og knapt en tilhører klarte å være uberørt av historien.

– Advokatforeningen sentralt ved Merete Smith hadde kontakt med Mostafaei da han kom til landet, og senere, da han flyttet til Drammen, var det naturlig å videreføre disse samtalene i Advokatforeningen i Buskerud krets. Lederen av kretsen, Inger Marie B. Åkvåg, har hatt tett kontakt med familien fra Iran etter at de flyttet til Drammen.

Mostafaei hadde en advokatpraksis og en hverdag som kan likne på vår, og på grunn av hans engasjement, og vilje til å kjempe for sine klienter, har hans familie måttet ofre mye for kampen for menneskerettigheter. Da er det viktig med støtte fra kolleger. Det må være  vanskelig å forlate sitt hjem, alle venner og familie og ofre en advokatpraksis man har bygget opp over 10 år, fordi man har bistått som advokat og kjempet for sin klient. Enda vanskeligere må det være å forklare dette til en 7 år gammel datter som må forlate sine besteforeldre, skole og venner  - og flytte til et nytt land med et helt annet språk - fordi pappa har gjort jobben sin som advokat.

Siden Mostafaei kom til landet har han brukt mye tid utenlands og holdt foredrag over hele Europa. Det har blitt stille dager med norskkurs for hans kone, som har en mastergrad i økonomi og menneskerettigheter. Åkvåg, har forsøkt å bistå familien Mostafaei for at de skal få et eget nettverk med relasjoner her i Norge.

Det er mye man trenger hjelp til når man kommer til et nytt land, og det er mange spørsmål som må avklares knyttet til bolig, ønske om å kjøre bil igjen, studieopptak, fritidsaktiviteter og andre praktiske gjøremål. Mostafaei har blant annet ønsket et kontor i byen slik at han kan fortsette sin praksis og sitt arbeid for menneskerettigheter, sier Åkvåg.

– De er resurssterke mennesker med store hjerter og en positiv innstilling. De viser også stor takknemlighet overfor alle som har bistått dem i den situasjonen de har kommet i.  Jeg beundrer dem for hva de har vært villig til å ofre for kampen om menneskerettigheter, sier Åkvåg.

– Vi har mottatt veldig mange positive tilbakemeldinger fra advokater som setter pris på at de fikk høre Mostafaeis historie – noe som har satt menneskerettighetene i et nytt perspektiv. Menneskerettigheter er et felles ansvar hvor advokater kanskje bør engasjere seg i større grad. I en hektisk hverdag er det nok mange advokater som kan trenge en påminnelse om menneskerettighetene, sier Åkvåg. 

Stortingets Lagtingssal er ikke så ofte brukt lengre, etter at Lagtinget la seg selv ned i 2007. Det ble en historisk gjennomgang i historiske lokaler.

Lovdata har de siste 30 årene bidratt til at lover og regler er blitt svært mye bedre tilgjengelig for jurister, men er det blitt enklere for folk flest å manøvrere seg i lovbok og forskrifter? Man skulle tro at alt var mye verre før, men historiker Hilde Sandvik viste at selv fattigfolk kjente sine rettigheter også på 1600-tallet, før lovbøker var vanlig og man måtte reise rundt til tingrettene for å lese opp kongebrevene.

Kongebrev
– Vi ser at folk forlangte å få se kongebrevene når fogden reiste rundt og krevde inn skatter, og selv fattige fiskekoner visste at det ikke hadde rettigheter til å selge røket ål, men bare fersk fisk. Tingbøkene viste at selv kvinner visste å bruke rettslige virkemidler. Mange menn hadde også erfaring med å sitte som lagrettemenn. På 1600-tallet hadde halvparten av alle menn på vestlandet meldt seg som lagrettemenn. Rettsinfo nådde med andre ord ut til folk. På 1700-tallet kunne man kjøpe oppdaterte samlinger av forordninger, og på 1800-tallet kom avisene og man kunne debattere lovgivningene der. Norsk Retstidende kom i 1836, og Norsk Lovtidende kom i 1877, sa Sandvik og viste frem en bunke gamle tingbøker. Morsomt å lese diskusjonen mellom jurister og bønder som ofte kunne bli engasjere et helt Storting, konkluderte kun.

Overbelastet internett
Trygve Harvold er ”mr. Lovdata” og har æren for at tjenesten ble slik den ble. Lovdata driftet Stortingets nettstedda det som et av de første parlament i verden fikk egne nettsider. Ved oppstart klarte man å overbelaste internett slik at Oslo sentrum var uten nettforbindelse i timevis. Det skjedde etter at Lund-rapporten ble lagt ut, og 50.000 brukere gikk på nett for å laste den ned i løpet av en time.

Blysatsen var utslitt
Bare tilfeldigheter førte til at Norge ble best i verden på digitalisering av lovene. Den gamle blysatsen for Norges lover var så dårlig at man måtte gjøre noe. Det ble bestemt å gå for en elektronisk sats. Man dro til Sverige og fikk lest inn lovboka optisk. Blysastsen var da blitt så dårlig at man fant hele 100.000 feil i  den nye teksten. En betydelig jobb å rette opp så lenge Harddiskene var så små at man måtte bytte harddisker flere ganger etter som hvor man jobbet i teksten. . I 1981 kom den nye lovboka, og Lovdata ble etablert som en stiftelse, med blant annet Advokatforeningen i styret. De 800 lovene ble lagt på nett, verre var det å få ut de 15000 forskriftene. Man brukte to år på dette arbeidet, og Norge ble det første land som konsoliderte forskriftene sine. Harvold tror digitaliseringen har ført til at rettsliggjøringen i samfunnet har gått så smertefritt som det har.

I 2011 er det også ti års jubileum for at Norge, som det første land i Europa, begynte å kunngjøre lover elektronisk. Siden da har det vært den elektroniske kunngjøringen hos Lovdata som er den offisielle.

– Selv om det strengt tatt bare er Høyesterettsdommer som skal skape presedens, har publiseringen av lagrettsavgjørelser ført til en større likhet for loven, sier Harvold og legger til at det er dommer som det er problematisk å legge ut.

– Særlig er det en utfordring å publisere dommer i familiesaker. Selv om man anonymiserer kan folk kjennes igjen, sa Harvold.

Regelverkshjelp
I 2008 ble det gjennomført et forprosjekt vedrørende "IT-støtte for arbeider med lovsaker (LovIT)". Arbeidet er finansiert av Justisdepartementet. Utgangspunktet var observasjonen om at det tilsynelatende i liten grad blir brukt informasjonsteknologi (IT) ved forarbeid av lover, ut over selvfølgelig bruk av basis programvare som tekstbehandling, elektronisk post, informasjonssøk på nettet mv. Etter dette prosjektet ble det besluttet å undersøke muligheten for å utvikle en prototyp av IT-system for utarbeidelse av lover og forskrifter mv (”Regelverks-hjelpen”). Formålet er å demonstrere på hvilken måte et slikt IT-verktøy kan være støtte for personer som skal skrive nye regelverk, og å skaffe seg et bedre grunnlag for eventuell senere beslutning om videreutvikling av verktøyet. Professor dr. juris Dag Wiese Schartum har vært sentral i arbeidet med å utarbeide en slik regelverkshjelp.

Kvalitetskravene
– Kvalitetskravene til lovgivning er nå så mange og komplekse at de ikke vil være mulig å etterleve på en tilfredsstillende måte uten hjelpemidler. Jo mer tydelig struktur det er i lovtekstene, jo større mulighet er det å lage komplekse liver. Vi tenker oss derfor å etablere et bibliotek av faste ord og fraser med et avklart innhold, og ha en standardisert henvisningsstruktur. I dag henviser man ofte til begrep som for eksempel ”personvern” uten at dette er konkretisert og knyttet til personvernloven. Vi foreslår også at analysen av lovteksten skal gå samtidig med lovarbeidet, og ikke etter at loven er vedtatt, slik det er i dag. Godt og forståelig språk er også viktig, sa Schartum og viste til arveavgiftslovens paragraf 14 der det er en setning som består av 60 ord, og som er uforståelig for de fleste.

– I en lov som dessverre nok kommer til å angå de fleste av oss, sa Schartum oppgitt.

Fremtidens rettsinformasjonssystemer
– Både forventningene og mulighetene til utforming av rettsinformasjonssystemer endrer seg kontinuerlig. Det teknologisk mulige vil alltid bli utnyttet, kommenterte direktør i Lovdata Odd Storm-Paulsen som innledningsvis understreket den betydning Trygve Harvold har hatt for utviklingen av norsk rettsinformasjon gjennom 30 år. Norge håndterer rettsinformasjon på en måte som flere land skulle ønske seg.
Lovdata står foran et teknologisk generasjonsskifte som vil gi nye muligheter til å fylle den funksjon Lovdata skal ivareta. Også framover vil struktur, systematikk, standardisering og presise søk være kjernen i et godt rettsinformasjonssystem, sa han.

Det skriver Spesialenheten for politisaker i sin årsberetning. I 2010 mottok de 833 mot 829 saker i 2009 og 799 saker i 2008.

Spesialenheten har i 2010 registrert 1097 nye anmeldelser. I samme periode
er det avgjort 1352 anmeldelser (951 saker). At avgjorte anmeldelser er
flere enn mottatte anmeldelser skyldes at flere saker dupliseres underveis
i saksbehandlingen. En sak dupliseres dersom det straffbare forhold
rammes av flere straffebestemmelser.

Spesialenheten har en gjennomsnittlig saksbehandlingstid på 177
dager for saker som er avgjort i 2010. Dette er en nedgang fra 2009
da saksbehandlingstiden var 214 dager. Spesialenhetens mål er at
gjennomsnittlig saksbehandlingstid ikke skal overskride 150 dager.

Spesialenheten mottar også en del anmeldelser hvor anmelder åpenbart
har som motiv å hindre politiets arbeid i en pågående etterforsking. En del
anmeldelser er klart usaklige eller helt uten begrunnelse. Det går frem av
statistikken for 2010 at 35 % av anmeldelsene er henlagt fordi det ikke er
rimelig grunn til å iverksette etterforsking. I 2009 var andelen 32 %. At en
anmeldelse henlegges med denne begrunnelse betyr ikke at saken ikke
er grundig vurdert. I flertallet av sakene er det innhentet og gjennomgått
dokumenter fra anmelders straffesak i politiet (”speilsaken”).

Gjenopptakelseskommisjonen har mottatt 184 begjæringer om gjenåpning i 2010 mot 148 i 2009, 157 i 2008, 150 i 2007, 173 i 2006, 140 i 2005 og 232 i 2004, heter det i kommisjonens årsberetning.
Av de 184 domfelte som begjærte gjenåpning i 2010 er det 15 kvinner og 169 menn.
Det er i 2010 avsluttet til sammen 160 saker, hvorav 142 er realitetsbehandlet. Av disse
142 realitetsbehandlede begjæringene er 32 saker gjenåpnet, mens 31 begjæringer ikke
er tatt til følge. De resterende 79 begjæringene er forkastet av kommisjonen eller leder/
nestleder fordi de åpenbart ikke kunne føre frem Det var dissens i én av de 32 sakene
der begjæringene ble tatt til følge og i én av de 31 sakene der begjæringene ikke ble tatt
til følge. Avgjørelsene om å forkaste begjæringene har vært enstemmige.
De øvrige 18 sakene som er avsluttet, er avvist på formelt grunnlag fordi de ikke
ligger innenfor kommisjonens mandat.

120 saker gjenåpnet på syv år
Siden oppstart av virksomheten 1. januar 2004 har kommisjonen til sammen mottatt
1184 begjæringer og 1045 av sakene er avsluttet. Til sammen 120 er gjenåpnet og 233 er ikke tatt til følge. 518 av sakene er forkastet av kommisjonen eller leder/nestleder fordi de åpenbart ikke kunne føre frem, mens resten, 174 saker, er avvist på formelt grunnlag.
Sakstilfanget har de sju første årene vært større enn forventet ved opprettelsen av
Kommisjonen, heter det i årsberetningen. Antall innkomne begjæringer om gjenåpning ligger fremdeles høyere enn det lovgiver la til grunn, men kan synes å ha stabilisert seg. De såkalte ankesilingssakene har likevel medført en økning i antall innkomne begjæringer i 2010.
Kommisjonen har mottatt totalt 42 begjæringer som gjelder ubegrunnede beslutninger
om ankenektelse, – noen begjæringer er innkommet før 2010. Av disse er 24 saker
avgjort.

Oppnevnelse av forsvarer
Loven gir kommisjonen adgang til å oppnevne forsvarer for domfelte når særlige grunner foreligger. Det foretas en konkret vurdering i hver enkelt sak om forsvarer skal oppnevnes. Oppnevningen blir i de fleste tilfeller begrenset til et bestemt antall timer, for eksempel for å gi en nærmere begrunnelse for begjæringens rettslige og faktiske grunnlag. I 2010 oppnevnte kommisjonen forsvarer i 28 saker, mens det i 2009 ble oppnevnt forsvarer i 38 saker og i 2008 i 26 saker.
Kommisjonen oppnevnte bistandsadvokat i tre saker i 2010, fire saker i 2009, og i 2008 ble det oppnevnt bistandsadvokat i åtte saker.

Faktaboks:
Kommisjonen består av fem faste medlemmer og tre varamedlemmer. Lederen, nestlederen, ett annet medlem og to av varamedlemmene skal ha juridisk embetseksamen eller mastergrad i rettsvitenskap. Lederen utnevnes av Kongen i statsråd for en periode på sju år, og medlemmene oppnevnes av Kongen i statsråd for en periode på tre år.
Kommisjonens sammensetning pr. 31. desember 2010 var slik:
Leder: Helen Sæter, nestleder: Gunnar K. Hagen, advokat, Lillehammer, medlemmer: Bjørn Rishovd Rund, forskningsdirektør Vestre Viken HF og professor II Universitetet i Oslo, Birger Arthur Stedal, lagdommer i Gulating lagmannsrett, Ingrid Bergslid Salvesen, utdanningsdirektør Universitetet i Tromsø, varamedlemmer: Ellen Katrine Nyhus, førsteamanuensis, Universitetet i Agder, Benedict de Vibe, advokat, Oslo, Trine Løland Gundersen, advokat hos Kommuneadvokaten i Kristiansand.
Tingrettsdommer Helen Sæter ble i statsråd 26. mars 2010 utnevnt som leder i en åremålsperiode fra 1. april 2010 til 31. mars 2017.
Gjenopptakelseskommisjonens leder er ansatt på heltid som leder for sekretariatet. Sekretariatet har for øvrig elleve tilsatte, hvorav sju juridiske og to politifaglige utredere, samt en kontorsjef og en sekretær. Utrederne har erfaring fra blant annet advokatvirksomhet, domstolene, Justisdepartementet, Sivilombudsmannen, politiet, Rettsmedisinsk institutt, forsvaret og skatteetaten.

-----DOM --- -- Avsagt: 22.02.2011 i Oslo tingrett, 

Saksnr.: 10-128469TVI-OTIR/07 

 Dommer:  Kst. tingrettsdommer Edvard Os

Saken gjelder: Gyldigheten av pålegg etter ligningslovens §4-10

Advokatfirmaet Thommessen AS
Advokat Erik Keiserud

mot Staten v/ Skattedirektoratet
Advokat Christian Henrik Prahl Reusch

Saken gjelder gyldigheten av Skattedirektoratets vedtak av 31.05.2010. I vedtaket ble Advokatfirmaet Thommessen AS (heretter ”Thommessen”) under henvisning til ligningsloven § 4-10, pålagt å legge frem dokumentasjon som viser identiteten til den skattyter som en transaksjon over firmaets klientkonto hevdes å være utført på vegne av. 

1. Fremstilling av saken

Valutaregisterloven trådte i kraft 01.01.2005. Formålet med loven er å forebygge og bekjempe kriminalitet og bidra til riktig skatte- og avgiftsbetaling, ved at kontroll- og etterforskningsorganer får tilgang til opplysninger om bl.a. betalinger inn og ut av Norge, jf valutaregistrerloven § 1. I medhold av sammes lovs § 3 føres et sentralt elektronisk register over opplysninger om slike betalinger (valutaregisteret). Det fremgår av lovens § 6 at skatteetaten har tilgang til registeret.

I 2009 iverksatte Skatt Øst en kontroll av valutaregisteret. Formålet var å kartlegge pengestrømmer og transaksjoner mellom Norge og utlandet, særlig med typiske lavskattland/skatteparadis. Dette omfatter landene på listen over lavskattland i forskrift av 22.11.1999 nr 1160 §§ 10-63-2 og 10-63-2. I tillegg omfattet kontrollen enkelte andre land som etter skattemyndighetens syn ofte inkluderes i skatteplanlegging og oppfattes som skatteparadis i en del sammenhenger, nærmere bestemt England, Irland, Nederland, Luxemburg, Sveits og Kypros.

Kontrollen viste at flere norske advokatfirmaer var part i et stort antall transaksjoner over landegrensene. Thommessen var et av disse firmaene. Advokatfirmaene Arntzen de Besche og Selmer to andre. I perioden januar 2004 til desember 2008 hadde Thommessen totalt inngående transaksjoner på ca NOK 2,7 milliarder og utgående transaksjoner på ca NOK 0,5 milliarder. En vesentlig andel av Thommessens transaksjoner var med de utvalgte landene.

For Thommessens del fattet Skatt Øst interesse for en transaksjon foretatt den 05.06.2007. Av valutaregisteret fremgår at dette er en betaling av NOK 20 168 851 til Thommessens konto nr. 70940447370, fra TND Capital, Irland, med adresse Suite One the Mall Beach Court Sand. Det fremgår ikke hva betalingen gjelder. Det fremgår heller ikke at den aktuelle kontoen, som er opprettet i Thommessens navn, er en klientkonto.

Av påtegninger på behandlingsblad utarbeidet av Skatt Øst v/Harald Kvalum for den aktuelle transaksjonen den 29.04.09, fremgår at spørsmålet om det foreligger opplysninger som kan forklare transaksjonen, ble besvart med nei. Videre fremgår at transaksjonen ikke fremgår av regnskap, noter eller kontantstrømsoppstilling, og det antas at den gjelder overføring på vegne av klient. Det konkluderes med at transaksjonen bør kontrolleres videre etter ligningslovens § 4-10. Det bemerkes i den forbindelse at identiteten til mottaker og avsender – som antas å være klient – er usikker, og at formålet for transaksjonen ikke er opplyst.      

Skatt Øst sendte Thommessen varsel om bokettersyn den 10.06.09.  Fra varselet hitsettes:

Skattekontoret har med hjemmel i ligningsloven §§ 4-10 og 6-15… besluttet at det skal gjennomføres bokettersyn/kontroll i Deres virksomhet.
…
Kontrollen vil begrenses til transaksjoner og samhandel med utvalgte utenlandske aktører. I første omgang ønsker vi fremlagt dokumentasjon og underliggende bilag/avtaler på transaksjon datert 05.06.07 med TND Capital som motpart.

Til informasjon er transaksjonen gjennomført til konto 70940447370.

Vi ønsker opplyst hvordan transaksjonen er behandlet regnskapsmessig, skattemessig og hvis aktuelt avgiftsmessig.

Regnskapsbøker, bilag, kontrakter, korrespondanse, styre- og revisjonsprotokoller og andre dokumenter av betydning for kontrollen av avgiften/ligningen pliktes fremlagt.

Eventuelt ytterligere regnskamateriale vil kunne bli etterspurt underveis i kontrollen.

Ved eventuell forvaltning og transaksjon av andres midler hvor transaksjonen nevnt over ikke direkte knytter seg til Thommessen .. sin drift, ber vi om at det dokumenteres klientens identitet, samt at underbilag som knytter seg til transaksjonen fremlegges. Hjemmel for slik fremleggelse er ligningslovens § 6-4…
…

 
Det ble etter dette avholdt et møte mellom Skatt Øst og Thommessen den 29.06.09. I møtet overleverte Thommessen et notat fra advokat Christian Bruusgaard. I notatet ble det bl.a. gjort gjeldende at de opplysningene Skatt øst hadde bedt om gjaldt andre skattyteres forhold, at advokatfirmaet ikke ble omfattet av ligningsloven § 6-4, og at de av hensyn til taushetsplikten ikke ville gi mer informasjonen som sine klienter enn de etter lovgivningen er forpliktet til. Thommessen ville derfor ikke fremlegge de etterspurte dokumenter.

Etter et nytt møte, hvor også advokatforeningen deltok, ble partene enige om at Thommessen skulle utlevere de etterspurte dokumenter i forseglet tilstand til Skatt Øst, og at dokumentene skal holdes forseglet inntil klagebehandling og eventuell prøving av fremleggelsesspørsmålet er endelig avgjort av domstolen.
 
Ved klage av 08.07.09 brakte Thommessen saken inn for Skattedirektoratet. Fra klagens punkt 4 om forholdet til ligningslovens bestemmelser gjengis:

…
På den annet side er det klart av ligningsmyndighetene har helt ordinær tilgang, blant annet basert på bestemmelsene i ligningslovens kapittel 4, til alt regnskapsmateriell knyttet til advokatfirmaets ordinære virksomhet.

Jeg finner grunn til å fremheve at sakens omstendigheter her klart viser at det ikke er spørsmål om å kontrollere vår ligning – derimot ønskes spesifikke opplysninger om bestemte transaksjoner. Vi har selvfølgelig intet krav på å få opplyst om hvorfor ligningsmyndighetene er interessert i disse transaksjoner, men finner grunn til å slå fast at de ikke innhentes for å kontrollere vår ligning. …

Vedlagt klagen fulgte et notat fra Advokatforeningen om ligningsmyndighetens innsyn i taushetsbelagte opplysninger. Av notatet fremgår bl.a. at Advokatforeningen la til grunn at Skatt øst påberopte ligningsloven § 6-4 nr 3 som hjemmel for kravet om innsyn, og at foreningen anså taushetsplikten for å gå måtte gå foran innsynsretten etter nevnte bestemmelse.

Klagen ble avgjort ved Skattedirektoratets vedtak av 31.05.10. Fra vedtaket hitsettes:

(pkt 1 - innledning)
… Bakgrunnen for bokettersynet/kontrollen er at … Thommessen … er registrert som part i Valutaregisterert for transaksjoner hvor motparten er opplyst å være i i et lavskattland. Hensikten med ettersynet er å kontrollere hvordan transaksjonene er behandlet skatte- og regnskapsmessig og eventuelt avgiftsmessig i firmaet. …
…
Advokatfirmaet har anført at transaksjonen det etterspørres dokumentasjon om ikke gjelder … Thommessen …, men en klient. Transaksjonen er imidlertid foretatt i advokatfirmaets navn…

(pkt 4 – nærmere om rekkevidde av advokatfirmaets opplysningsplikt om egen ligning)
… Fordi Thommessen … utad fremstår som part i kontotransaksjonen (gjort i firmaets navn over firmaets konto), kan kontodokumentene ikke sies å utelukkende inneholde opplysninger om andre skattyteres retts- eller forretningsforhold. Dokumentene vil bidra til kontrollen av selskapet eller partnernes ligning, enten som verifikasjon av egen påstand om klientmidler, eller som dokumentasjon av overføring av egne midler til lavskattland. Uten at skattemyndighetene får opplyst hvem som er de reelle partene i transaksjonen, er det ikke mulig å få verifisert påstanden om at opplysningene ikke angår selskapet eller partnernes skattemessige forhold.
Skattedirektoratet legger derfor til grunn at dokumenter som viser hvem som er part i transaksjonen vil belyse skattyters ligning og derfor kan kreves fremlagt uhindret av advokaters taushetsplikt. I den grad det gjelder Thommessen … sin egne transaksjon, pliktes også underliggende dokumenter som krevd av Skatt øst fremlagt.

For øvrig mente Skattedirektoratet at det foreløpig ikke var behov for den del av Skatt østs pålegg som omfattet utlevering av opplysninger etter ligningsloven § 6-4. Klagen ble derfor tatt til følge for den delen av pålegget. Samtidig ble det presisert at det ikke hindret Skatt øst i senere å beslutte slike pålegg dersom behovet skulle oppstå, og at rekkevidden av advokaters taushetsplikt med forrang i så fall måtte vurderes nærmere.

Slutningen i Skattedirektoratets lød:

Skatt øst sitt pålegg av 10. juni 2009 om utlevering av opplysninger etter lignignsloven § 4-10 til kontroll av advokatfirmaets eller partneres ligning fastholdes for vå vidt gjelder pålegget om fremleggelse av dokumentasjon for identiteten til den skattyter som transaksjonen hevdes å være utført på vegne av. For øvrig oppheves pålegget.

Ved stevning til Oslo tingrett av 12.08.10 krevde Thommessen vedtaket kjent ugyldig. Staten v/Skattedirektoratet tok til motmæle i tilsvar av 09.09.10. Hovedforhandling ble avholdt 14 og 15.02.11, med den dokumentasjon og øvrig bevisførsel som fremgår av rettsboken.   

2.  Saksøkeren har i det vesentlige anført:

Ligningsloven § 4-10 nr 1 bokstav a) forutsetter at formålet med undersøkelsene er å kontrollere skattyters ligning. Dersom formålet reelt er å kontrollere andre skattyteres ligning, må man forholde seg til ligningsloven § 6-4.

Prinsipalt anføres at formålet med det aktuelle pålegget ikke var å kontrollere hvordan transaksjonen skattemessig var behandlet hos Thommessen, men hos klienten. Dette underbygges av følgende:
• Varselet fra Skatt øst viste til både ligningsloven § 4-10 og § 6-4.
• Ligningsmyndighetene visste at det antakelig dreide seg om klientmidler, dvs midler Thommessen ikke eier og som heller ikke skal inn i Thommessens ligning.
• Kontrollen knytter seg bare til èn konkret transaksjon. Det er vanskelig å forstå hvorfor denne ble plukket ut, om ikke formålet var å finne identiteten til mottakeren av beløpet.
• I de foreliggende vedtak er det ingen drøftelse av om man er innenfor rammen av § 4-10 når undersøkelsene gjelder klientkonto, eller forholdet til advokatenes taushetsplikt.
• De involverte parter, herunder Thommessen og advokatforeningen, oppfattet det slik at saken i realiteten gjaldt dokumenter eller opplysninger om tredjemenn.
• Grunnsynet til Skattedirektoratet kommer klart frem gjennom vedtaket: De ønsker å vite hvem som har fått midlene fra den aktuelle kontoen med sikte på å forfølge ham og i siste ledd sjekke hvordan beskatningen har vært.
• Innlegg fra avdelingsdirektør i Skattedirektoratet Tone Kaarbø i Dagen Næringsliv den 08.09.10, underbygger at skattemyndighetene er på jakt etter klienten.
• Ligningsmyndighetene har ikke sjekket Thommessens regnskaper, driftskonto, eller om de aktuelle midlene har gått fra klientkonto til driftskonto eller andre konti tilhørende Thommessen.
• Ligningsmyndighetene har ikke godtatt Thommessens revisors uttalelse om at midlene ikke er gått til Thommessen.
 
Den mikroskopiske muligheten for at en advokat vil prøve å unndra midler fra beskatning ved å plassere dem på egen klientkonto, kan ikke gi grunnlag for å anvende § 4-10.

Henvisningen til § 4-10 i varselet fra Skatt øst og drøftelsen av § 4-10 i Skattedirektoratets vedtak kan ikke være nok til å hindre at man slår fast at formålet var å få opplysninger om hvem det var av Thommessens klienter som hadde fått beløpet. Da er man utenfor rammen for § 4-10. Vedtaket innebærer et forsøk på å omgå den begrensningen som reglene om taushetsplikt innebærer i forhold til innsyn etter ligningsloven § 6-4 og mangler hjemmel.

Vedtaket må derfor kjennes ugyldig.

Subsidiært anføres at de aktuelle dokumentene ikke er egnet til kontroll av Thommessens ligning. Ligningsloven § 4-10 forutsetter at kontrollen gjelder dokumenter som har betydning for skattyters egen ligning. Dette innebærer et krav til at de aktuelle dokumentene etter en objektiv vurdering generelt må anses for å være egnet til en slik kontroll. Statens tilnærming til denne problemstillingen er feil. Det er ikke avgjørende for egnethetsvurderingen om resultatet av kontrollen vil være egnet som kontrollmiddel, dvs om det etter fremleggelse kan svares ja eller nei på om dokumentene er av betydning for Thommessens ligning. Ut ifra en slik lovtolkning vil enhver opplysning kunne kreves fremlagt i medhold av § 4-10. Det korrekte er å spørre om de aktuelle dokumentene generelt sett er egnet til å gi opplysninger om Thommessens ligning.

Normalt vil det forhold at en konto lyder på skattyters navn være tilstrekkelig til å foreta kontroll i medhold av § 4-10. Dette blir imidlertid annerledes når man har å gjøre med penger på en klientkonto. Det følger da av lovgivningen at midlene skal stå på en konto i advokatens navn, selv om pengene tilhører andre. Samtidig er det gitt diverse regler om behandling og kontroll av håndteringen av klientmidler. Dette må sammenholdes med at Høyesterett har slått fast at advokater har en straffesanksjonert plikt til å bevare taushet om identiteten til sine klienter, herunder hvem som er reell part i transaksjoner via klientkonto når disse skjer som ledd i advokatens egentlige advokatvirksomhet. Denne taushetsplikten er et tolkningsmoment ved vurderingen av hvilken hjemmel § 4-10 gir.

Når det gjelder forholdet til valutaregisterloven, innebærer det at det er advokaten og ikke den reelle part som fremgår, en viss uthuling av effekten av registeret. Lovgiver har imidlertid vedtatt to regelsett, hvor det ene innebærer at advokaten skal stå som innehaver av klientkonti, og det andre at transaksjoner som skjer som ledd i advokatens egentlige virksomhet omfattes av taushetsplikten. Dette kan være frustrerende for kontrollmyndigheten, men gir ikke hjemmel for tiltak. Endringer av rettstilstanden må eventuelt overlates til lovgiver.

I forhold til den konkrete egnethetsvurderingen, er innsyn eller opplysninger fra Thommessens klientkonto ikke av betydning for Thommessens ligning. I den grad det har skjedd overføring av midler mellom klient- og driftskonto, kan dette kontrolleres via driftskontoen som ligningsmyndighetene har innsyn i. For at innsyn i en klientkonto skal være egnet til kontroll av advokatens ligning, må man ha et holdepunkt for at opplysningene kan være av betydning, jf Rt. 2007 side 1612. Det holder ikke bare å vise til at resultatet av kontrollen vil bekrefte eller avkrefte at opplysningene har betydning for Thommessens ligning.

Det kan heller ikke kreves innsyn i forhold som er klart atskilt fra skattyters egne. Dette må gjelde en klientkonto med klientmidler, hvor det fundamentale er at klientmidler holdes atskilt fra advokatens egne midler, og det er etablert kontrollordninger som skal sikre dette.

For øvrig er det ikke eksempler på at advokater har brukt egen klientkonto til å unndra midler fra beskatning. Et slikt forhold vil eventuelt bli oppdaget med en gang. Det at det er en mikroskopisk, teoretisk mulighet for at et advokatfirma kan ha brutt reglene om håndtering av klientmidler, er ikke noe objektivt holdepunkt for at opplysningene kan være av betydning.

Vedtaket må også på dette grunnlag kjennes ugyldig. 

Saksøkeren nedla slik påstand:

1. Skattedirektoratets vedtak av 31. mai 2010 er ugyldig.
2. Advokatfirmaet Thommessen AS tilkjennes sakens omkostninger.

3.  Saksøkte har i det vesentlige anført:

Ligningsloven § 4-10 gir hjemmel for Skattedirektoratets vedtak. Det som skal verifiseres gjennom kontrollen er Thommessens opplysning om at de ikke er mottaker av beløpet.

Reelle hensyn tilsier at skattemyndighetene skal kunne følge den aktuelle transaksjonen for å bringe på det rene hvem som er reell mottaker av midlene. Dette følger direkte av valutaregisterloven § 1. Valutaregisteret er et viktig kontrollverktøy for skattemyndighetene. Mye av effekten forsvinner dersom opplysningstilgangen stopper ved at betaling skjer til klientkonto.

Hensynet til advokaters taushetsplikt er i denne forbindelse mer et teknisk enn reelt motargument. Det er ikke beskyttelsesverdige interesser som ivaretas ved å nekte myndighetene tilgang til den aktuelle dokumentasjonen. Hensynet til at advokatenes taushetsplikt bidrar til materielt riktige avgjørelser gjør seg ikke gjeldende i denne saken. Dersom taushetsplikten hindrer kontroll av Thommessen, vil dette tvert imot motvirke en riktig avgjørelse av skatteposisjonen for Thommessen og klienten. Hensynet til fortrolig informasjonsutveksling mellom advokat og klient gjør seg heller ikke gjeldende i saken. Opplysningen om betalingsmottakers identitet, vil ikke vise om det er gitt advokatråd eller hva rådet eventuelt gikk ut på. 

Etter ligningsloven § 4-10 går uansett opplysningsplikten foran taushetsplikten. Den er klart og reservasjonsløst gitt forrang.   

Det er heller ikke andre grunner som tilsier at det i denne forbindelse skal skilles mellom transaksjoner som over den norske parts egen bankkonto og en klientkonto hos advokat. Det vil eventuelt gi advokater et næringsmessig privilegium i forhold til andre som overfører penger, med potensial for misbruk og brudd på hvitvaskingsreglene. Skal advokater ha et slikt privilegium, har det en ulempe som samfunnet for øvrig må betale.

I denne saken er det direkte poenget virkningen for beskatning av advokater. Dersom det er slik at alle spor stopper opp når pengene flyttes via klientkonto, så åpner det opp for at advokatfirmaer selv kan flyttet penger til og fra der de måtte ønske. Selv om det gis riktige opplysninger til valutaregistreret, vil advokater med dette privilegiet kunne hindre at realitetene blir kjent for skattemyndighetene. Vi har ikke holdepunkter for at dette er tilfelle med den aktuelle transaksjonen. Mest sannsynlig - med god margin - er Thommessen ikke reell mottaker av beløpet. Det kan imidlertid ikke avskjære skattemyndighetene fra å få dette verifisert.

Det vil ikke innebære brudd på taushetsplikten om Thommessen i inneværende sak fremlegger den dokumentasjonen de er pålagt å utlevere. Ved anvendelsen av ligningsloven § 4-10 er det uten betydning om dokumentasjon er vernet av taushetsplikt. Taushetsplikten kan heller ikke tillegges vekt som moment ved anvendelsen eller fortolkningen av egnethetskriteriet.

Rekkevidden og innholdet av taushetsplikten er ikke uttrykkelig lovregulert. Dette kan derfor være ulikt beroende på om vurdering skjer i forhold til straffelovens § 144, straffeprosessloven § 119, tvisteloven § 22-5, reglene i advokatforskriften, eller  ligningsloven. Høyesteretts kjennelse av 22.12.2010 gjelder direkte bevisforbudet i straffeprosessloven § 119. Det ble lagt til grunn at navnet på en klient i et egentlig advokatoppdrag var vernet av taushetsplikten. I avgjørelsen i Rt 1999 side 911 bygde flertallet på at klientforholdet som sådant – navnet på klienten – ikke var omfattet av taushetsplikten. Høyesteretts siste avgjørelse synes å tilsidesette dette, uten at det er krystallklart.

Skattemyndighetene vil uansett kunne avdekke hvem Thommessens klienter er. Dette fremgår bl.a. av selskapets reskontro og fakturaer, m.v.. Det innebærer intet brudd på taushetsplikten at disse opplysningene tilflyter ligningsmyndighetene. Taushetsplikten er i en slik sammenheng ikke i seg selv en ideell verdi som fortjener gjennomslag overfor andre hensyn, hvor betroelsesaspektet er mindre fremtredende og undersøkelsene er rettet mot Thommessen. I forhold til pengestrømmer med lavskattland tilsier sterke reelle hensyn at identiteten oppgis. For øvrig har ligningsmyndighetene streng taushetsplikt etter ligningsloven § 3-13.

Ved det aktuelle vedtaket ønsker Skattedirektoratet å få verifisert om Thommessen er reell mottaker av beløpet. Dette er klart av betydning og egnet til å kontrollere riktigheten av Thommessens ligning. Vurderingstemaet etter ligningsloven § 4-10 er om den etterspurte dokumentasjon kan være egnet som kontrollmiddel for ligningen, jf Rt 2000 side 788. Det kreves ikke at opplysningene vil få betydning. Egnethetskriteriet er videre ikke et spørsmål om større eller mindre grad av sannsynlighet, dvs om det normalt eller vanligvis vil være grunn til å forvente å finne opplysninger som viser noe annet enn det skattyter selv oppgir. Adgangen til kontroll bestemmes heller ikke av hva man i ettertid ser at kontrollen leder til.

Skattyter kan ikke kreve at ligningsmyndighetene først uttømmer kontrollmulighetene etter bestemmelsene i ligningsloven kapittel 6. Retten har kompetanse til å vurdere om egnethet foreligger. Det er ikke opp til skattyter å definere dette, men hører under ligningsmyndighetenes skjønn å vurdere.

Spørsmålet retten må ta stilling til er om kravet om dokumentasjon for identiteten til den reelle betalingsmottaker er egnet til kontroll av Thommessens ligning. Svaret på spørsmålet er klart ja. Det er i den forbindelse tilstrekkelig å vise til hva utfallet av kontrollen måtte være: Dersom dokumentasjonen viser at pengene skal til Thommessen, så er det ingen tvil om at dokumentasjonen har betydning. Dermed har negasjonen – dersom  kontrollen viser at pengene ikke skal til Thommessen – også betydning.
 
Når det gjelder formålet med kontrollen, vil vedtaket mangle hjemmel i § 4-10 dersom hensikten alene var å kontrollere Thommessens klient. Det fremgår imidlertid klart av Skattedirektoratets vedtak at formålet var å kontrollere Thommessens ligning. Dette som første fase i en mulig videre prosess. Hva som måtte skje i senere faser beror på hva dokumentasjonen viser. Ligningsmyndigheten ønsker eventuelt å følge transaksjonen videre. Det er ikke ført bevis som tilsier noe annet formål enn dette. Normalforutsetningen om at advokatfirmaer ikke er reelle avsendere eller mottakere av midler til / fra skatteparadis, endrer ikke dette. Om formålet var ”dobbelt” vil det uansett ikke lede til at vedtaket er ugyldig. Det grunnleggende spørsmålet vil fortsatt være om vedtaket er egnet til kontroll av den skattyter pålegget retter seg mot, jf også avgrensningen i § 4-10 nr 2 mot forhold som utelukkende angår andre, og det er det foreliggende vedtak.     

Vedtaket er derfor gyldig.

Saksøkte nedla slik påstand:

1. Staten v/Skattedirektoratet frifinnes og tilkjennes saksomkostninger.

4.  Rettens vurdering

4.1.  Innledende bemerkninger

Spørsmålet er om Skattedirektoratets vedtak av 31.05.2010 er gyldig.

Det aktuelle pålegget gjelder direkte konto nr 7094.04.47370. Kontoen lyder på Thommessen. Opplysningene fra valutaregisteret gir ingen nærmere beskrivelse av kontoens art, herunder om det er en drifts- eller klientkonto. Det er for retten ikke bestridt at dette er en klientkonto. Retten legger derfor dette til grunn.

Thommessen har i retten opplyst at nevnte konto er en felles klientkonto for transaksjoner i EURO, og at den aktuelle betalingen ble vekslet og overført den 07.06.07 til konto nr 5001.05.37964, som er selskapets felles klientkonto for norske kroner. Thommessen har fremlagt bekreftelse fra DnB NOR av 11.08.10 på at konto nr 5001.05.37964 er en klientkonto og at det samme var tilfelle i juni 2007.

Pålegget gjelder imidlertid ikke dokumentasjonen som viser at den aktuelle kontoen faktisk er en klientkonto. Det gjelder dokumentasjon for identiteten til den skattyter som transaksjonen den 05.06.07 hevdes å være utført på vegne av, altså hvem som er reell mottaker av betalingen fra TND Capital. Retten legger til grunn at den etterspurte dokumentasjonen vil vise hvem midlene tilhører.

Ligningsloven kapittel 4 regulerer skattyteres opplysningsplikt om egne forhold. Spørsmålet er om ligningsloven § 4-10 gir hjemmel for nevnte pålegg.

Etter § 4-10 nr. 1 bokstav a) kan ligningsmyndighetene pålegge selvangivelsespliktige å legge fram dokumenter av betydning for hans ligning og kontrollen av denne. Av § 4-10 nr 2 fremgår videre at bokføringspliktig skattyter under bokettersyn har plikt til å legge fram regnskapsbøker og dokumenter som nevnt i nr. 1 a uten hensyn til den taushetsplikt han er pålagt ved lov eller på annen måte, samt at skattyter ikke har plikt til å legge fram dokumenter som utelukkende inneholder opplysninger om andre skattyteres retts- eller forretningsforhold.

Dersom ligningsmyndighetene ønsker fremlagt dokumenter som utelukkende inneholder opplysinger om andre skattyteres forhold, er det bestemmelsene i ligningslovens kapittel 6 som gir hjemmel for kontroll. Utfordringen for ligningsmyndighetene med dette hjemmelsgrunnlaget, er at det i kapittel 6 ikke er fastslått at fremleggelsesplikten gjelder uten hensyn til taushetsplikt, slik det er gjort i § 4-10.    

Det følger av dette at formålet med et pålegg etter § 4-10 må være kontroll av ligningen til adressaten for pålegget. At kontrollen kan avdekke opplysninger om tredjemann er ikke til hinder for å benytte bestemmelsen. Det utelukker heller ikke pålegg etter § 4-10 at formålet med undersøkelsen er todelt, når objektet for kontrollen – den etterspurte dokumentasjon - nødvendigvis vil vise at det enten er Thommessen eller noen andre som er reell mottaker av betalingen. Vedtak som innebærer en ren omgåelse, dvs som reelt og utelukkende er rettet mot tredjemann, vil imidlertid være ugyldige.

For øvrig bemerkes innledningsvis at retten er enig med Staten i at en rekke tungtveiende reelle hensyn tilsier at ligninsmyndigheten gis anledning til å kontrollere hvem midlene tilhører. I forhold til det aktuelle hjemmelsgrunnlaget, kan imidlertid ikke retten se at disse hensyn er av avgjørende vekt. Det samme gjelder hensynet til advokaters taushetsplikt. Når det uttrykkelig fremgår av § 4-10 at fremleggelsesplikten gjelder uten hensyn til skattyters taushetsplikt, kan retten vanskelig se at hensynet til taushetsplikten blir et tungtveiende argument ved tolkningen og anvendelsen av bestemmelsen.

4.2.  Formålet med pålegget

Som gjengitt over, er det fra Thommessens side vist til en rekke forhold som tilsier at formålet med vedtaket i realiteten er å kontrollere andre enn Thommessen. Etter rettens syn tyder de nevnte forhold på at ligningsmyndighetenes hovedformål er å avdekke hvem midlene tilhører, uansett om det er Thommessen eller andre.

Skattedirektoratets har i sitt vedtak i liten grad drøftet eller problematisert det forhold at medvirkningsplikten etter § 4-10 gjelder forhold av betydning for skattyters egen ligning og kontrollen av denne, opp mot det forhold at pålegget gjelder en klientkonto. Dette er etter rettens syn en svakhet ved vedtaket.

På den annen side finner retten det ikke tvilsomt at ligningsmyndighetenes opprinnelige formål med pålegget var å kontrollere Thommessens ligning. Da Skatt øst varslet bokettersyn 10.06.09 forelå ikke andre opplysninger om kontoen enn av den tilhørte Thommessen. Selv om det forut for dette ble antatt at transaksjonen kunne dreie seg om overføring på vegne av en klient og det også ble vist til ligningsloven § 6-4, fremstår dette som subsidiært i forhold til kontrollen av Thommessen og forutsatte at kontrollen faktisk viste at midlene ikke tilhørte Thommessen.

Etter at pålegget fra Skatt øst ble gitt, ble det fra Thommessen påberopt at det dreide seg om klientmidler. For Skattedirektoratet måtte denne opplysningen tilsi at sannsynligheten for at midlene tilhørte Thommessen ble mindre.

Som anført av Staten, fremgår det imidlertid uttrykkelig av Skattedirektoratets vedtak at formålet med pålegget var å kontrollere Thommessens ligning. Retten legger i samsvar med Statens anførsler til grunn at ligningsmyndighetene anser kontrollen av Thommessen som første fase i en mulig videre prosess. Ligningsmyndigheten ønsker å følge transaksjonen videre, det være seg overfor Thommessen eller andre. Hvordan denne videre forfølgningen vil forløpe, beror på hva dokumentasjonen måtte vise om eierforholdet til pengene. Retten finner det ikke sannsynliggjort at ligningsmyndighetene har hatt noe annet formål med pålegget enn dette. Etter rettens syn ligger dette formålet innenfor rammen av pålegg etter § 4-10. Normalforutsetningen om at advokatfirmaer ikke er reelle avsendere eller mottakere av midler til / fra skatteparadis, endrer ikke dette. Etter rettens syn kan det i denne sammenheng heller ikke være avgjørende at det er lite sannsynlig at Thommessen er reell part i en transaksjon over selskapets klientkonto.

Rettens konklusjon blir etter dette at Skattedirektoratets uttalte formål med pålegget om å kontrollere Thommessen, ikke fremstår som så svakt fundert at vedtaket må tilsidesettes som en omgåelse.

Thommessen gis derfor ikke medhold i sin prinsipale anførsel.

4.3.  Er den etterspurte dokumentasjon egnet som kontrollmiddel?

Retten må dermed ta stilling til Thommessens subsidiære anførsel om at pålegget gjelder dokumentasjon som ikke er egnet som kontrollmiddel av Thommessens ligning.

I ”Psykologdommen” (Rt. 2000 side 788) uttalte Høyesterett om dette kriteriet:

”Etter ligningsloven § 4-10 nr. 1 a er det et vilkår - for å kunne kreve et dokument fremlagt - at dette er av betydning for skattyters « ligning, og kontrollen av denne ». Det kreves ikke at opplysningene i dokumentet vil få betydning for resultatet av ligningen, men dokumentet må kunne være egnet som kontrollmiddel for ligningen. Utgangspunktet for denne vurderingen må etter mitt syn være om den aktuelle type dokumenter generelt anses for å inneholde opplysninger som er av betydning for ligningen. Har ligningsmyndighetene påvist dette, må utgangspunktet også være at dokumentet må kunne kreves fremlagt uten en nærmere vurdering av skattyters konkrete forhold. Det er uten betydning om det kan anses som mer eller mindre sannsynlig at skattyter har holdt omsetning utenfor regnskapene. Det er således ikke noe krav at det foreligger mistanke om skatteunndragelse.”

Slik retten forstår dette, må altså dokumenter som kan pålegges utlevert i medhold av § 4-10, være egnet som kontrollmiddel for ligningen av den aktuelle skattyter, og det er ligningsmyndighetene som må påvise at den aktuelle type dokumenter generelt anses for å inneholde opplysinger av betydning for skattyters ligning.

Staten har gjort gjeldende at den etterspurte dokumentasjonen enten vil vise at pengene skal til Thommessen eller ikke, og at dokumentasjonen dermed er egnet som kontrollmiddel i forhold til Thommessen.

Etter rettens syn er dette for så vidt logiske resonnementet, ikke den korrekte rettslige tilnærmingen til egnethetsvurderingen. Dersom dette var holdbart, ville så å si enhver dokumentasjon kunne kreves fremlagt i medhold av § 4-10.

Det korrekte må være å vurdere om de aktuelle dokumentene generelt kan anses for å inneholde opplysninger av betydning for Thommessens ligning. Ved denne vurderingen er det sentrale for inneværende sak at det dreier seg om dokumenter med opplysninger om identiteten til innehaver av et beløp på advokatfirmaets klientkonto.

Advokaters bruk av klientkonto og håndtering av klientmidler er regulert i advokatforskriften, kapittel 3. Helt sentralt i denne forbindelse er § 3-1 som fastslår advokatens plikt til å holde klientmidler atskilt fra egne midler. Videre følger det av § 3-2 at en advokat som mottar penger for andres regning, straks enten skal gi oppgjør eller sette midlene på klientkonto. Slik konto kan bare opprettes i banker som har forpliktet seg til ikke å gjøre motregning gjeldende i klientkontoen for krav banken måtte ha overfor advokaten. For øvrig følger det av § 3-6 om bokføring av klientansvar og klientmidler, at det skal opprettes egne konti for dette som til enhver tid viser behandlingen av klientmidlene. Bokføringen skal vise klientansvaret for den enkelte klient, saldo for klientkonto skal hver måned avstemmes mot bokført saldo for klientmidler i regnskapet, og bokført saldo for klientmidler skal avstemmes mot bokført klientansvar hver måned. Avvik skal eventuelt forklares.

Skillet mellom på den ene side advokatens egne midler og på den annen side klientmidler, gjenspeiles i advokatforskriftens kapittel 3a om årsregnskap og revisjon mv. Klientmidler skal ikke presenteres i advokatens balanse, jf § 3a-3 første setning, og det skal i noter til advokatens årsregnskap opplyses hvor mye klientmidler advokaten oppbevarer og størrelsen på klientgjelden, jf § 3a-4. For øvrig følger det av § 3a-10 tredje ledd at advokatens revisor skal kontrollere at det er foretatt avstemming av totale klientmidler og klientansvar på samme tidspunkt for advokatregnskapet og eventuelle særregnskap, og revidere denne.  

Oppsummert følger det således av disse reglene at advokaten plikter å holde klientmidler atskilt fra egne midler. Atskillelsen gjennomføres både ved at klientmidlene står på særskilte konti (klientkonti), og ved regnskapsføringen. Avstemmingen av klientkonto er i tillegg gjenstand for revisors særskilte kontroll.

For at opplysninger om identiteten til innehaver av et beløp på klientkonto skal være av betydning for advokatens egen ligning, forutsetter dette dermed brudd på reglene om oppretting av klientkonto og/eller håndtering av klientmidler fra advokatens side.

Dette taler etter retten syn med styrke mot å anse dokumenter som viser identiteten til innehaver av midler på klientkonto, som generelt egnet til å inneholde opplysninger av betydning for ligningen av advokaten. Som generelt utgangspunkt vil dermed dokumenter som viser identiteten til innehaver av et beløp på klientkonto, ikke være egnet til kontroll av advokatfirmaets ligning.

Hertil kommer det forhold at § 4-10 ikke gir hjemmel for kontroll av dokumenter som utelukkende innholder opplysninger om andre skattyteres retts- eller forretningsforhold.

Saken omhandlet i Høyesteretts dom i Rt 2007 side 1612 reiste tre spørsmål, alle knyttet til bestemmelsen i ligningsloven § 4-10 nr. 1 bokstav b om gjennomsyn av arkiv på en dataserver. For det første om ligningsmyndighetene kunne kreve tilgang til hele arkivet, uansett innhold, for det annet om dette gjaldt også der arkivet omfatter materiale fra andre skattytere, og for det tredje om ligningsmyndighetene eventuelt kunne kreve å få adgang til å kopiere materiale for senere gjennomsyn på ligningskontoret. En enstemmig Høyesterett mente ligningsmyndigheten hadde innsynsrett i arkivet, selv om serveren inneholdt arkiv fra flere skattytere og arkivene ikke var atskilte. Høyesteretts uttalelser om atskillelsesspørsmålet er av interesse for inneværende sak. Fra dommen hitsettes:

(28)
Jeg vil så se på det andre spørsmålet, betydningen av at arkivet omfatter flere skattytere. Selskapene har her gjort gjeldende at bokstav b må forstås slik at skattyters egen anvisning av hvilke arkivdeler som angår ham, og hvilke som utelukkende gir opplysninger om andre skattytere, er bindende for ligningsmyndighetene. Jeg kan heller ikke se at det er dekning for en slik begrensning. Det følger riktignok av uttrykket « gjennomsyn av virksomhetens arkiver » at ligningsmyndighetene ikke kan kreve adgang til arkiver som helt ut tilhører andre virksomheter. Skal det foretas kontroller hos andre, må dette i tilfelle skje etter bestemmelsen i ligningsloven kapittel 6 om ligningsoppgaver og kontrollopplysninger fra tredjemann.
(29)
Tilhører arkivet virksomheten selv, følger det videre av rammen for undersøkelsen - at det er skattyters forhold som skal kontrolleres - at man ikke kan gå inn på andres dokumenter med det formål å skaffe seg informasjon om andre skattyteres forhold. På den annen side kan et dokument kreves fremlagt etter bokstav a, selv om det også inneholder opplysninger om andre skattytere, forutsatt at det også har betydning for den aktuelle skattyterens ligningsforhold. Taushetsplikten er heller ikke til hinder for dette, jf. ligningsloven § 4-10 nr. 2, som lyder slik:
        « Regnskapspliktig skattyter har under bokettersyn plikt til å legge fram regnskapsbøker og dokumenter som nevnt i nr. 1 a uten hensyn til den taushetsplikt han er pålagt ved lov eller på annen måte. Skattyteren har likevel ikke plikt til å legge fram dokumenter som utelukkende inneholder opplysninger om andre skattyteres retts- eller forretningsforhold. ... »

(30)
Deler flere virksomheter arkiv, og de ulike brukernes deler er klart atskilt, er adgangen til gjennomsyn begrenset til den berørte skattyterens deler. Problemet oppstår der det ikke er mulig, i hvert fall på forhånd, å si at delene er klart atskilt. Dette problemet kan særlig oppstå der dataene er lagret elektronisk på en felles server. Om dette har Skattedirektoratet uttalt i klagevedtaket:
        « Der flere skattytere deler arkiv må det etter direktoratets oppfatning skilles mellom tilfeller der arkivene er klart fysisk adskilt og tilfeller der det foreligger felles arkiv (sammenblanding). Hvorvidt et område anses som klart adskilt må vurderes konkret i det enkelte tilfellet. Direktoratet understreker at det på dette tidspunktet ikke foreligger tilstrekkelige opplysninger i saken til å foreta denne vurderingen. »

(31)
Jeg er enig i at dette må være en riktig forståelse av bestemmelsen….

Hensett de ovenfor gjengitte regler om klienkonto og klientmidler, er det nærliggende å anvende analogisk den sondringen Høyesterett her har oppstilt mellom klart fysisk atskilte arkiver og sammenblandete arkiver. Etter rettens syn er det korrekt å anse advokaters driftskonti og driftsmidler som klart atskilt fra advokatens klientkonti og klientmidler.

For øvrig bemerkes at det i inneværende sak ikke er noen holdepunkter som tilsier at Thommessen har brutt reglene for opprettelse av klientkonto eller håndtering av klientmidler. Tvert imot foreligger egenerklæring med revisorbekreftelse på det motsatte.

4.4.  Oppsummering

Etter dette blir rettens konklusjon at staten ikke har påvist at dokumenter som viser identiteten til innehaver av midlene på Thommessens klientkonto, generelt kan anses for å inneholde opplysinger av betydning for Thommessens ligning. Klientkonti og klientmidler skal holdes klart atskilt fra advokatens egne konti og midler, og dette må legges til grunn som et utgangspunkt for ligningsmyndighetenes kontroll. I inneværende sak er det ingen konkrete holdepunkter som tilsier at Thommessen har brutt grunnprinsippet om å holde klientmidler atskilt fra egne midler.

Et pålegg om fremleggelse av den aktuelle dokumentasjonen må derfor forankres i ligningsloven kapittel 6. Det aktuelle pålegget er gitt med hjemmel i ligningsloven § 4-10. Bestemmelsen gir ikke grunnlag for å kreve de aktuelle opplysningene.

Vedtaket kjennes derfor ugyldig.

Saksomkostninger

Saksøker har vunnet saken fullt ut og tilkjennes saksomkostninger etter tvisteloven § 20-2. Retten finner ikke grunn til å anvende unntaksbestemmelsene i §20-2 tredje ledd eller § 20-4.

Omkostningskravet utgjør NOK 372 000 eks mva for 170 timers arbeide, hvorav 30 timer frem til stevning, 110 timer frem til hovedforhandling, og 30 timer frem til sakens avslutning i tingretten. Dette gir en gjennomsnittlig timepris på NOK 2 188. Retten legger til grunn at kravet omfatter arbeide utført av den rettslige medhjelper, og at timeprisen for den rettslige medhjelper og prosessfullmektigen kan være ulike.

Staten har protestert mot kravets omfang og selv fremlagt et omkostningskrav på NOK 75 400 for 62 timers arbeide.

Retten bemerker at saken gjelder et oversiktlig faktum. Hovedforhandlingen gikk over 2 dager à i underkant av 7 timer, hvorav den første halve dagen gikk med til spørsmål om bevisfremleggelse. De materielle spørsmålene i saken knytter seg særlig til tolkningen og anvendelsen av ligningsloven § 4-10. Saksøkers fremstilling av saken har vært grundig og prinsipiell, uten unødig omfang. Retten finner likevel at det fremsatte omkostningskravet omfatter for mange arbeidstimer, og etter rettens syn har ikke saken et slik omfang at motparten med rimelighet kan belastes kostnadene ved bruk av rettslig medhjelper.

Samlet sett finner retten at saksøker bør tilkjennes saksomkostninger som dekker ca 125 arbeidstimer og rettsgebyr. Beløpet fastsettes skjønnsmessig til NOK 300 000. 

SLUTNING

1. Skattedirektoratets vedtak av 31. mai 2010 er ugyldig.

2. Advokatfirmaet Thommessen AS tilkjennes saksomkostninger med 300 000 – trehundretusen - kroner. Betalingsfristen er 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.

Retten hevet

Edvard Os
 

 Les også høyesterettsavgjørelse om samme tema i forhold til Økokrim.

Tilsynsrådet har pr. 31. desember 2010 registrert til sammen 144 rettshjelpere og advokater fra land utenfor EØS-området i virksomhet; 80 menn og 64 kvinner. Det er registrert 12 spesielle rettshjelptiltak (bl.a. Juss-Buss). Videre er det registrert 7 personer med advokatbevilling fra annen EØS-stat, som driver virksomhet i Norge i kraft av denne.

494 fikk advokatbevilling i fjor
Det ble i 2010 utstedt 494 advokatbevillinger, 225 til kvinner og 269 til menn. Av disse aktiviserte 231 sin advokatbevilling samme år. 10 søknader om advokatbevilling ble avslått. 4 avslag ble påklaget til Advokatbevillingsnemnden som omgjorde ett av avslagsvedtakene. Det ble utstedt 57 erklæringer til advokater som skulle avlegge prøve for Høyesterett. Av disse var 8 kvinner og 49 menn. 21 advokater ble gitt tillatelse til å opptre for Høyesterett. 653 personer ble autorisert som advokatfullmektig i 2010, 344 kvinner og 309 menn.
11 jurister ble gitt tillatelse til å yte rettshjelpvirksomhet, jf. domstolloven § 218, annet ledd nr.1. 6 tillatelser ble gitt i medhold av domstolloven § 218 annet ledd nr. 3 (tilfredsstillende utdannelse innenfor spesielle rettsområder), 5 søknader ble avslått. 5 tillatelser ble utstedt til utenlandske advokater i medhold av § 218 annet ledd nr. 4.

16 fikk inndratt bevillingen
I 2010 tilbakekalte Advokatbevillingsnemnden 16 advokatbevillinger etter innberetninger fra Tilsynsrådet.
Tilsynsrådet har i 2010 meddelt 6 advarsler og 4 irettesettelser til advokater og advokatselskaper.
Tilsynsrådet har i løpet av 2010 besluttet å inngi politianmeldelse i en sak.
 
Seks søknader om ny bevilling etter tilbakekall
Tilsynsrådets styre har i 2010 behandlet 6 søknader om ny advokatbevilling etter tidligere tilbakekall; 2 ble innvilget og 4 ble avslått.  1 avslag ble påklaget til Advokatbevillingsnemnden. Saken er ikke ferdigbehandlet. Tilsynsrådets styre har suspendert 2 advokatbevillinger, 1 på grunn av konkurs og 1 på grunn av dom i straffesak.
Tilsynsrådet har innberettet 6 advokater til Advokatbevillingsnemnden med forslag om tilbakekall av advokatbevilling på grunn av ett eller flere av følgende forhold:
• ikke skikket til å drive advokatvirksomhet, og manglende slik tillit som er nødvendig i advokatyrket
• brudd på advokatforskriftens bestemmelser om advokaters regnskapsføring og behandling av betrodde midler
• mislighold av plikten til å stille sikkerhet
• dom i straffesak

48 bokettersyn
Tilsynsrådet sendte i 2010 til sammen 392 purringer til advokater og rettshjelpere med krav om betaling av dobbelt bidrag, som følge av oversittelse av fristen for innsendelse av egenerklæring med revisoruttalelse og/eller betaling av bidrag. Det ble besluttet 48 ordinære bokettersyn hos advokat- og rettshjelpforetak i 2010.  Tilsynsrådet har i 2010 besluttet oppnevnelse av forvalter i 7 tilfeller, jf. domstolloven § 228. 4 forvalteroppdrag ble avsluttet i løpet av 2010.
Tilsynsrådet har også innberettet 71 advokater til Advokatbevillingsnemnden på grunn av manglende betaling av bidrag og/eller innsendelse av revisorerklæring. De fleste i denne gruppen besørget forholdene ordnet før Advokatbevillingsnemndens møte.

Tilsynsrådets økonomi
Tilsynsrådets virksomhet finansieres av årlige bidrag som landets praktiserende advokater og rettshjelpere plikter å betale. Bidraget til Tilsynsrådet for 2010 var fastsatt til kr. 1.500,-.  Tilsynsrådet mottok kr. 10.550.750,- i bidrag fra advokater og rettshjelpere i 2010. 375 advokater og rettshjelpere har betalt dobbelt bidrag som følge av fristoversittelser.
Tilsynsrådets resultat for 2010 viser et underskudd på kr. 2.925.466,-. Egenkapitalen utgjør således kr. 16.201.926,-.
Daglig leder hadde i 2010 en årslønn på kr 1.042.100,-. Samlet godtgjørelse til styrets medlemmer var kr. 195.506,-.

Faktaboks:
Tilsynsrådet er tillagt avgjørelsesmyndigheten ved behandlingen av søknader om advokatbevillinger, erklæring til advokater som skal avlegge prøve for Høyesterett,
autorisasjon av advokatfullmektiger samt tillatelser til ulike rettshjelpere og rettshjelptiltak – herunder også saker hvor grunnlaget for den enkelte søknad er utenlandsk juridisk utdannelse. Tilsynsrådet har forøvrig innstillingskompetanse til Advokatbevillingsnemnden i saker om tilbakekall eller suspensjon av advokatbevilling. Tilsynsrådet er også tillagt avgjørelsesmyndigheten ved behandlingen av søknader om advokatbevilling etter tidligere tilbakekall. Dersom en advokats advokatvirksomhet ikke blir forvaltet eller avviklet på annen betryggende måte, kan Tilsynsrådet, på nærmere vilkår, oppnevne en forvalter for virksomheten.
Forvaltnings- og offentlighetsloven gjelder for Tilsynsrådets virksomhet.  Domstolloven § 225 fjerde ledd angir uttømmende hvilke av Tilsynsrådets vedtak som kan påklages.

– Hun veileder meg godt. Selv om det blir mest strafferett, så er det veldig lærerikt. Jeg kan også bruke den tiden jeg trenger på sakene, fordi hun uansett ikke kan føre meg opp på sine timelister. Derfor kan jeg være grundig uten dårlig samvittighet. Advokatfullmektigen forteller smilende at mor er streng, men at de har mange gode faglige diskusjoner. – Jeg er svært glad for denne muligheten. Jeg hører andre fullmektiger som fortviler over at saker forlikes. Prosedyrekravet for å få bevilling, kan være prosessdrivende, sier hun.

Hun er ikke umiddelbart begeistret for tanken om ”mock trials”. – Det blir mer utfordrende å stå i en ekte rettssal å prosedere, enn å øve seg i en standard sak som mange andre har prøvd seg på. Med en ekte klient der det står mye på spill, skjerper man seg mer enn i lissomsaker.

– Hvordan opplevde du din første sak i retten?
– Det var spennende og jeg var rød som en tomat i ansiktet da jeg var ferdig. Jeg vet at jeg snakket for fort, men jeg fikk med meg alle poengene mine. Aktor, som var veldig erfaren, plukket på prosedyren min, men jeg tok duplikk og svarte tilbake.

Advokatfullmektigen synes det er vanskelig at jusstudiet ikke inneholder noe om advokatvirksomhet. – Jeg skulle gjerne hatt en håndbok med alt fra kapperegler til alt som foregår i en rettssal.

Argumentet til Støre har hele tiden vært at et klageorgan vil begrense det nasjonale politiske handlingsrom. Det er et argument juristen Søreide ikke skjønner.

– Barnekonvensjonen er implementert i norsk rett og går foran ved motstrid. Det betyr at beslutninger fra et klageorgan vil påvirke innholdet i vårt regelverk uansett om vi slutter oss til eller ikke. Jeg skjønner at det finnes juridiske motargumenter mot et slikt klageorgan, men det er dårlig politisk skjønn å gå i mot opprettelsen av et klageorgan samtidig som at vi jobber for at andre land med en dårligere menneskerettighetssituasjon skal godkjenne tilleggsrapporten. Norge har hele tiden inntatt en ekstrem passiv rolle i utformingen av protokollteksten. Vi har bare sagt at vi er skeptiske. Siden utfallet uansett vil påvirke norske regler, bør vi jo jobbe for å få en tekst som står i stil med hva norske myndigheter mener. Nå har vi dårlig tid, for dette skal avgjøres i midten av februar. Det er spennende å se hva Norge gjør i Geneve på dette møtet, sier Søreide.

Stortingspolitikeren mener å ha sett en utvikling i positiv retning fra Støres svar til KrF om saken i fjor, og Støres svar til Høyre i januar. Hun tror presset fra advokater og organisasjoner har hjulpet.

– Svaret Støre ga meg var lang fra så bastant som det han ga før jul. Jeg håper det betyr at det er åpnet seg en mulighet for at regjeringen kan snu. I svaret 18. januar var det uklart om regjeringen faktisk hadde bestemt seg for å si nei til protokollen. Nå haster det imidlertid. Jeg håper man gir sin tilslutning, for det ville se merkelig ut om Norge, som påberoper seg å være et foregangsland for menneskerettigheter og barns rettigheter, er et av få land som står utenfor en slik klageordning. Jeg tror regjeringen har lyttet på råd fra Justisdepartementets lovavdeling. De har sikkert sitt på det tørre rent juridisk, men regjeringen må også se på hva som er politisk klokt. Regjeringen står fritt til å bruke eller ikke bruke de rådene de har gitt, sier Søreide.

– Tror du regjeringen er engstelig for eventuelle klager?

– Det håper jeg virkelig ikke. Vi er flinke på barns rettigheter, selv om også vi har fått våre runder med påpekninger fra FN, særlig når det gjelder varetektssituasjonen og barn i fengsel. Dette er en positiv anledning til å gå foran som et godt eksempel, og med tyngde vise at vi tar barns rettigheter på fullt alvor. Det vil være å vise internasjonalt lederskap. Til nå har vi ikke vist det i denne saken. Siden vi allerede har gitt barnekonvensjonen forrang, må vi også kunne si at den gir individuell klageadgang. Jeg tror ikke Norge vil få mange saker mot seg, og dette vil være en viktig signaleffekt å gi, sier Ine Marie Eriksen Søreide.

Bak isbjørnskinnet, ved siden av peisen og seilskutemodellene og foran en vegg behengt med malerier av byens jugendstil-hus sitter Svein Tømmerdal. Hadde han fulgt fødselsattesten, burde han etter enkeltes mening vært hjemme med en eller annen hobby som egner seg for pensjonister. Hadde han gjort som gründere flest, ville han ha trukket seg tilbake etter fusjonen i fjor.
Men den 70-årige høyesterettsadvokaten og eks-ordføreren i Ålesund har ingen ambisjoner i den retning. Han har sørget for å gjøre retten til å la være å pensjonere seg, til en del av fusjonsavtalen, og gleder seg til hver dag han kan gå på kontoret og gjøre nytte for seg.
Med et slikt kontor er det kanskje ikke rart han gleder seg. Javel, lovforarbeidene er på plass i hyllene, og kunst på et advokatkontor er som kjent regelen mer enn unntaket. Men ellers er kontoret mer som et hjem å regne. Med suvenirer, minner, pyntegjenstander og fjordutsikt – men også en sofa som egner seg greit til å ta en ettermiddagshvil i når det trengs. I Ålesund slutter ikke advokatens arbeidsdag ved firetiden. I hvert fall ikke når advokaten heter Svein Tømmerdal.

Lokalkunnskap
– Da jeg begynte her for over 40 år siden, så måtte man være med på alt. Med et mangfoldig, lokalt næringsliv fra fiskeri via møbler til skipsverft, visste vi at det går nedover det ene året og oppover det andre. Det året én næring sliter, går gjerne en annen opp. Dermed får du hele tiden et mangfold av aktivitet. I tillegg går veldig mye av handelen fra Sunnmøre direkte mot utlandet, sier Svein Tømmerdal.
Han drev sitt eget firma helt til i fjor. Da ble Advokatfirmaet Tømmerdal & Co, med 15 ansatte, til Steenstrup Stordranges nye Ålesund-kontor.
– Det var ikke så enkelt å drive «landhandleri-virksomhet» lenger, etterhvert som advokater ble mer og mer spesialiserte, forklarer han.
– Vi fortsetter å drive som vi gjorde før, men vi har mye større ressurser å trekke på, og har utviklet oss videre siden overtagelsen. Tiden tilsier at vi skal være i et større selskap der vi kan skaffe kunnskap hos dem som har den. Samtidig må du ha en finger i jorda og skjønne lynnet, lokalmiljøet og hvordan folk tenker, sier Tømmerdal. Han er født og oppvokst i Ålesund, og har bodd i hjembyen siden han var ferdig med førstegangstjenesten.
Han tror likevel ikke at alle må eller bør tenke på samme måten. – Mangfoldet er viktig. Her i Ålesund er det rom for de firmaene som driver med to-tre advokater, og jeg tror og håper inderlig at de kommer til å klare seg godt i fremtiden, sier Svein Tømmerdal. Samtidig venter han at flere landsdekkende selskaper enn dagens to – Steenstrup Stordrange og Schjødt – kommer til å dukke opp i sunnmørsbyen. – Forutsatt at de store firmaene i Oslo forstår at det må til fingerspitzgefühl og kjennskap til folk og lynne lokalt, sier han.

Full jobb
Der noen firmaer foretrekker å få en 70 år gammel advokat inn i pensjonistenes rekker en gang for alle, sørget Tømmerdal for en avtale som gjør at han kan gå på kontoret hver eneste arbeidsdag. Så lenge helsa holder, som han sier det selv.
– Jeg ble 70 år i november. Jeg gleder meg til å gå på arbeidet hver dag, og jeg gleder meg i arbeidet når jeg er her. Det er så kjekt å stå opp hver morgen og være frisk, gå på kontoret og være til tjeneste, sier han. Siden favoritt-disiplinen hans er å prosedere, må formen og overskuddet være helt på topp.
Nettopp viljen til å gå i retten har også gitt Svein Tømmerdal noen av de beste møtene med mennesker i løpet av en lang karriere. Praksisen har vært tredelt, med oppdrag for næringslivet og som advokat for sju-åtte sunnmørskommuner. Men helst snakker han om straffesakene:
– Jeg var offentlig forsvarer frem til jeg fylte 70. Det har brakt meg i kontakt med mennesker som jeg kanskje aldri ville møtt ellers. På den måten har jeg lært å kjenne nye mennesker som er takknemlige for at du vil ta på deg å hjelpe dem. Det er en fenomenal betaling i seg selv, ifølge Tømmerdal.

Ordfører
I politikken har han også engasjert seg. På 1980-tallet satt han åtte år som ordfører. Ennå har han kontroll over både sjø og land – som leder i både havnestyret og eiendomsselskapet i Ålesund, og som bystyremedlem.
Når du er først og oppvokst i et område, kommer med idéer og vil være med og utvikle hjemstedet, er politikken en naturlig konsekvens, mener Høyre-mannen. Han er opptatt av at lokalpolitikk krever samarbeid, og at et samfunn ikke utvikler seg om ikke alle drar sammen.
Det politiske engasjementet skremmer ikke politiske motstandere til å velge andre advokatkontorer, mener han. Det handler om å være redelig: Har du gjort hjemmeleksa og tatt et standpunkt som er gjennomtenkt, så respekterer motstanderne at du er uenig.
Nå er det sønnen Bjørn som går i farens fotspor. Ikke innen jussen – han er utdannet statsviter – men som ordfører i Ålesund. Betyr det at de store sakene bestemmes over kjøkkenbordet, i beste familiedynastistil? Svein Tømmerdal har svar på dét, også:
– Hvis ikke folk får det som de vil i Ålesund, må de snakke med moren til ordføreren!

I mange år har Advokatforeningen kjempet for at departementet skulle lempe på reglene rundt prosedyrekravet. ”Prosedyrekravet bør reduseres fra tre til to hovedforhandlinger av et visst omfang. For det første foretas ingen vurdering eller evaluering av søkerens dyktighet i noen av de sakene som prosederes. En fullmektig kan ha prosedert to saker på eksemplarisk vis, mens en annen fullmektig kan ha prosedert tre saker på en uheldig måte. Like fullt vil sistnevnte få bevilling før den førstnevnte. Videre er situasjonen at mange som får advokatbevilling, ikke går i retten på nytt. Man ser en stadig sterkere grad av spesialisering, der advokater for eksempel innen bank, finans og corporate, aldri går i retten etter å ha fått sin advokatbevilling. Denne utviklingen av advokatrollen bør også avspeiles i prosedyrekravene etter advokatforskriften”, skrev Advokatforeningen i et brev til departementet i 2009. I høringssvaret til departementet i 2010 skrev foreningen: ” Enkelte av de store firmaene ansetter opp mot 30 fullmektiger hvert år. Det betyr at det i ett firma innenfor en periode på to år, må være tilgang på 180 sivile søksmål som egner seg for en advokatfullmektig. Samtidig er mange av disse firmaene ikke prosedyreorienterte, og det er derfor ikke vanskelig å se for seg at kravet om tre saker er vanskelig å oppfylle innenfor en toårsperiode.”

Utfordring å skaffe nok saker
Nettopp de store firmaenes utfordringer med å gi fullmektigene nok saker har vært et vektig argument fra foreningen.

– Vi ansetter hvert år et sted mellom 20 og 25 fullmektiger uten advokatbevilling. Når man ikke driver med strafferett og har få privatklienter, sier det seg selv at det er en utfordring å skaffe alle de nyansatte tre saker i løpet av et par år. Mange sivile saker forlikes før hovedforhandling, og ikke alle saker egner seg for en fersk fullmektig alene. Å hjelpe de nyansatte frem til bevilling innebærer derfor en betydelig investering, både økonomisk og ressursmessig. Det innebærer for eksempel at fullmektigen ofte prosederer saken med en av våre faste advokater eller partnere som rettslig medhjelper, og under tett oppfølgning. Dette må selvfølgelig gjøres på en måte som ikke går ut over klienten, verken når det gjelder kvalitet eller pris. Generelt er det vårt syn at prosedyrekravet er for strengt og på mange vis en anakronisme. Det er en rekke andre egenskaper som i dagens advokathverdag burde være vel så viktig, herunder etisk tilnærming til komplekse prosesser, evnen til å samhandle med klient, motpart og andre instanser, forhandlingsteknikk og kommersiell forståelse. Det er vanskelig å forstå hvorfor prosesserfaring som sådan skal stå i en særstilling, sier Kim Dobrowen i Thommessen.

Nesten halvparten må vente
40 prosent av fullmektigene i en undersøkelse i 2009 måtte vente i over ett år før de fikk prosedere sin første sak. Andelen som måtte vente i over et år på sin første sak, er høyere blant fullmektiger (41 prosent) enn blant gruppen av yngre advokater (34 prosent). Dette kan tyde på at det har blitt vanskeligere å få advokatbevilling etter at den nye tvisteloven trådte i kraft, konkluderer Advokatforeningen på bakgrunn av undersøkelsen. 47 % oppga at de ikke hadde arbeidserfaring som jurist før de ble advokatfullmektig. Blant de som har erfaring som jurist før de ble advokatfullmektig ligger arbeidserfaringen i gjennomsnitt på 4,6 år. En supplerende undersøkelse på slutten av 2009 viste at blant syv av de største advokatfirmaene i Norge hadde ca 40 % av advokatfullmektigene ikke oppnådd advokatbevilling etter tre års ansettelse. Undersøkelsen viste videre at 21 % av fullmektigene i disse firmaene etter fire år ikke hadde fått nok saker til å få advokatbevilling. Noen få fullmektiger bruker fem år eller mer på å få bevilling.

– Generelt må man ta inn over seg at i løpet av de siste 15 årene har de største firmaene i Norge gått fra ca 50 advokater til ca 200 advokater. Mange firmaer ansetter hvert år 30 fullmektiger, skal hver av dem ha tre saker og forliksprosenten er 50 %, må det skaffes 180 saker hvert år som er egnet for sakførsel for ferske folk. Det sier seg selv at det kan være utfordrende. Advokatfullmektiger i dag arbeider mye mer utpreget kommersielt enn tidligere. En del tar kun de tvistesakene de må ha for å få bevilling, og nærmer seg siden aldri en rettssal igjen. I stedet arbeider de med sine børsnoteringer, emisjoner og låneavtaler. Slik er advokatverden i dag, om 15 år tror jeg verden er enda mer slik. Det er bare å se til Sverige, samt til England og USA hvor det stadig drives mer kommersielt. Under enhver omstendighet vil det etter min oppfatning være selvmotsigende dersom ikke rettsmekling skulle kvalifisere mht prosedyrekravet. Myndighetene vil i så fall ikke bygge oppunder lovgivers tanker bak tvisteloven, hvor fokuset på alternativ tvisteløsning sterkt er fremhevet både i forarbeidene og flere steder i loven, sier Per Ristvedt i Wikborg Rein, et advokatfirma som i følge Ristvedt tar på seg en del pro bono saker, delvis for at fullmektigene skal få det antatt hovedforhandlinger de må ha for å få bevilling.

Mekling teller halvt
Advokatforeningen har fått gjennomslag i fire av endringsforslagene sine rundt prosedyrekravet, men altså ikke de viktigste kravene; at man skulle gå ned fra tre til to saker, der en av sakene kan være en fiktiv sak med en utvidelse av dagens advokatkurs. Reglene om prosedyreerfaring i advokatforskriften § 8-1 ble i desember endret slik at nå kan også rettsmeklinger inngå som en del av oppfyllelsen av prosedyrekravet. Dette innebærer at inntil to av de sivile sakene kan erstattes med rettsmeklinger, men slik at to rettsmeklinger kan erstatte en sivil sak. Samtidig er bestemmelsen endret slik at hovedforhandling i en større straffesak skal tilsvare en sivil sak.

Ett skritt videre
– Som kjent er det tilleggsvilkår ut over det å ha advokatbevilling for å prosedere saker for Høyesterett, jf. domstolloven § 221. For å prosedere for Høyesterett må en advokat avlegge en særlig prøve, jf. domstolen § 221. For å bestå denne prøven er prosedyreerfaring utvilsomt viktig. Men relativt sett er det få av advokatene som fremstiller seg til prøven for Høyesterett, og vilkårene for å få advokatbevilling bør først og fremst utformes med henblikk på at advokaten har det erfarningsgrunnlag som er nødvendig for å kunne utøve praktisk viktige sider ved tradisjonell advokatvirksomhet på en god måte. Det er også viktig å stille praksiskravet/prosedyrekravet slik at det i seg selv ikke er prosessdrivende. Ut fra dette har jeg ment at kravet til prosedyreerfaring i alle fall delvis bør kunne oppfylles gjennom rettsmeklinger av et visst omfang. Endringen i Advokatforskriften der rettsmeklinger i saker av noe omfang skal telle som en halv sak er en god endring, men det er et spørsmål om man ikke burde gått et skritt videre og i mer kompliserte og omfattende saksforhold latt en gjennomført rettsmekling telle på linje med en prosedert sak, sier høyesterettsjustitiarius Tore Schei.

Lite prosedyre på studiene
”Mock trials” har lenge vært et velkjent og velrenommert fenomen i USA. Både studenter og advokater spiller rettssaker, enten som øvelse i forbindelse med sin utdannelse eller for forberedelse til en fremtidig rettssak. I Danmark kan advokatfullmektiger som ikke får tilgang til den ordinære ”rettssagsprøven”, oppfylle prosedyrekravet ved å delta i en fiktiv sak. Prøven i den fiktive saken tilrettelegges av Advokatsamfundet to ganger i året. Deltakerne i denne prøven betaler alle omkostninger forbundet med å forberede og gjennomføre prøven.
Mange mener at fiktive saker bør kunne erstatte reelle saker for å få advokatbevilling, men med unntak av prosedyrekonkurransen er det lite prosedyreerfaring å få på de juridiske fakultetene.
– Flere av emnene på Mastergradsstudiet i Rettsvitenskap her i Bergen har innslag av prosedyretrening, men man har imidlertid ikke noen krav om gjennomføring av dette, sier Nina Østensen ved Det juridiske fakultet i Bergen.
– Vi legger ikke opp til prosedyretrening i egentlig forstand, men vurderer å innføre muntlig prosjektfremleggelse som et obligatorisk element. Dette vil trene opp kandidatenes evne til å legge frem og argumentere for et syn muntlig, opplyser dekan Hans Petter Graver ved Universitetet i Oslo.

Enklere i andre land
Det er ingen av de andre nordiske landene som har tilsvarende krav til prosedyreerfaring som i Norge. Danmark har krav om én sak, mens det på Island er krav om å assistere en prosederende advokat i én sak. I Finland og Sverige stilles det ikke krav til prosedyre for å få tillatelse til å praktisere. I Finland er det krav om fire års arbeidspraksis, hvorav to år innen rettshjelpsvirksomhet. Det er i tillegg krav om en teoretisk eksamen. I Sverige er det et krav om juridisk arbeid i fem år etter endt juristutdannelse. I minst tre av disse fem årene skal man ha jobbet som advokatfullmektig eller i et ”eget juridisk byrå”. I tillegg kreves en advokateksamen, som avsluttes med en muntlig eksaminasjon. Advokatforeningen har i sin høringsuttalelse hevdet at det ikke finnes gode grunner til at Norge skal skille seg så markert fra de andre nordiske landenes krav til advokatbevilling, og at gode grunner taler for at et godkjenningssystem som er på linje med andre land det er grunn til å sammenlikne seg med. EØS-avtalen medfører at advokater fra andre land i EØS-området kan opptre som advokater i norske rettssaler uten krav om tilsvarende prosedyreerfaring som i Norge. Det samme vil til en viss utstrekning også gjelde andre utenlandske advokater.

Det er manglende IT-teknisk infrastruktur i politiet som er hovedårsaken til at den nye straffeloven er utsatt implementert i uoverskuelig tid. Den nye straffeloven ble vedtatt i 2005. Mens vi venter på bevilgningene må advokater forholde seg til andre rettskilder når det gjelder ærekrenkelser, ytringsfrihet og personvern. Vi er bundet av EMD og det er EMDs uttalelser som gjelder. Problemet er at disse avgjørelsene er vanskelig tilgjengelig. Forholder man seg til den nye straffeloven, vil man være på sikker grunn i ærekrenkelsessaker. 

– Dagens injurieregler har en vanskelig tilgjengelig og uhensiktsmessig utforming, og bærer preg av en helt annen tenkning omkring ytringsfrihet enn den som er gjeldende rett. I lys av internasjonaliseringen gir dagens bestemmelser rett og slett ikke lenger et dekkende bilde av hvorledes vurderingene skal foretas, sier advokat i Norsk Journalistlag, Ina Lindahl Nyrud.

Les fremtidig lovgivning!
Lindahl Nyruds råd til advokater som ikke jobber med medierett i det daglige, og som trenger et overblikk på injurieretten, er at de først setter seg inn i den fremtidige lovgivningen på området.

– Her vil ærekrenkelsesbestemmelsene forsvinne fra straffelovgivningen, og vernet om æresfølelse og omdømme vil i sin helhet ivaretas gjennom skadeserstatningsloven. Med dette erkjennes det at det finnes bedre måter å beskytte æren på, enn at pressefolk risikerer straffeforfølgning for å drive journalistisk arbeid. Også mortifikasjonsinstituttet, som Danmark, Island og Norge har vært alene om å bruke, vil forsvinne, sier hun.

Den praktiske endringen ved denne avkriminaliseringen er liten, mener Lindahl Nyrud. Hun sier at straff – i betydningen fengsel eller bot – her i landet sjeldent har vært anvendt i rettspraksis de siste årene.

- I etterkrigstiden er det stort sett bøter som har vært brukt, men også bøtelegging av journalister og redaktører i ærekrenkelsessaker tok slutt på midten av 1990-tallet. I hovedsak er det erstatning og oppreisning som har vært krevd fra saksøkerens side. Alternativt har retten frifunnet journalisten og redaktøren for straff, men pålagt sivilrettslig ansvar. I for eksempel Spetalensaken i 2008 hadde saksøker nedlagt påstand om bøtestraff, men retten mente anvendelse av straff for å ha trådt feil i forhold til grensene for ytringsfrihet, ikke lenger hører til dagens samfunn. Retten uttalte at anvendelse av straff var en gammelmodig reaksjon som det ikke var grunn til å blåse støvet av, sier Nyrud som mener at de nye ærekrenkelsesbestemmelsene vil være langt mer forutberegnelige, enkle og oversiktlige.

Mediene må være i god tro
– De nye bestemmelsene vil gi et langt mer helhetlig bilde av avveiningen som domstolen i dag allerede benytter mellom ytringsfrihet på den ene siden og æresfølelse samt omdømme på den andre. Vilkårene for og unntakene fra ansvar vil fremkomme direkte av bestemmelsenes ordlyd. Hovedmomenter i avveiningen vil nevnes særskilt, uten at det er laget for rigide og uttømmende overbygninger. Fortsatt skal det med andre ord foretas en konkret helhetsvurdering av det journalistiske håndverket, hvor vektleggingen av momentene kan bli forskjellig fra sak til sak. Fokus i ærekrenkelsessaker vil rettes mot medienes aktsomhet. Spørsmålet blir om pressen har vært i aktsom god tro med hensyn til de momenter som kan gjøre ytringen berettighet. Eller som Menneskerettsdomstolen sier det: “In good faith in order to provide accurate and reliable information in accordance with the ethics of journalism”. I denne vurderingen er det imidlertid ikke rettens oppgave å overprøve medias reportasjeteknikker, som f.eks. valg av stoffvinkling. Når det gjelder de konkrete momentene som de nye ærekrenkelsesbestemmelsene oppstiller, skal det bl.a. vektlegges om ytringen hviler på et fyldesgjørende faktisk grunnlag. Retten vil med andre ord vurdere hvilke undersøkelser som er foretatt for å bringe de faktiske forhold på det rene. Det er her for eksempel et viktig skille mellom pressens videreformidling av andres usanne beskyldninger og medias egen fremsettelse av ikke-beviste ærekrenkende påstander. Det er ikke tvil om at ytringsfriheten rekker lenger ved videreformidling, beroende blant annet på hvem som har fremsatt den påstand som formidles. Et annet moment som kan nevnes er om hensynet til den krenkede er tilfredsstillende ivaretatt, for eksempel ved adgang til kontradiksjon eller om fremstillingen er tilstrekkelig balansert, blant annet gjennom nødvendig forbehold om riktigheten av de mistanker som kilden formidler til mediet, avslutter Lindahl Nyrud.

Den iranske advokaten Mohammed Mostafaei forteller sin historie til Advokatbladet under en middag med Advokatforeningens hovedstyre. Han og konen Fereshteh Halimi samt den syvårige datteren Parmida hadde tatt toget fra Drammen til Oslo for å møte tillitsvalgte kolleger. De har tidligere møtte kretsmedlemmer i Drammensområdet og er takknemlige for all kontakt.

- Vi har to år på oss til å lære norsk og etablere en tilværelse i Norge, forteller advokat Mostafaei. – Vi går alle på norskkurs. Jeg har tatt tog til Oslo, Ikeabussen til Ikea for å kjøpe et bord og tilbake igjen med pakken under armen. Vi lærer noe hele tiden. Foreløpig må han bruke engelsk for å kommunisere, men norske ord dukker opp innimellom.

- I Teheran er advokatkontoret mitt plombert. Jeg ledet et advokatfirma med fem advokater og dette er stengt. Alle dokumenter, brev, klientpapirer, alt er konfiskert. Familiens biler er konfiskert. Vi leide en deilig leilighet og hadde en god tilværelse. Nå er livet helt annerledes, men vi er i sikkerhet. Min kone ble arrestert da jeg flyktet. Datteren vår var hos min mor. Den iranske informasjonsministeren dro til Tyrkia for å be tyrkiske myndigheter presse meg til å komme tilbake til Iran. Men EU og Norge la press på Tyrkia og heldigvis ble min stemme hørt av det internasjonale samfunnet, så jeg fikk hjelp og fikk reise til Norge. Iranske myndigheter måtte løslate min kone, og sammen med datteren vår kunne de reise rett til Norge og møte meg her.

- For meg er det viktig å være advokat. Selve advokatgjerningen er en stor del av livet mitt. Mitt mål er å kunne fortsette som advokat, derfor må jeg nå konsentrere meg om å lære norsk og engelsk bedre så fort som mulig. Jeg må lære meg mest mulig om det norske juridiske systemet og så vil jeg fortsette mitt arbeide for menneskerettigheter og likestilling i Iran, sier Mostafaei. – I Iran hadde jeg alle typer saker. De store sivile sakene med rike klienter betalte for de fattige klientene som ikke kunne betale. I noen av straffesakene kunne klienten betale for reise og opphold i saken sin, men ofte ble det gratisarbeid. Jeg tror kan si at jeg har kanskje reddet bortimot femti mennesker fra dødsdom. Jeg elsket jobben min som advokat, jeg trivdes aller best med å gå i retten og kjempe der. Det er mye å kjempe for i Iran, for demokrati, menneskerettigheter og likestilling. Kvinnene har det ikke lett, de kan for eksempel ikke få skilsmisse og har ingen rett til penger for å leve. Mostafaei brenner fortsatt for klientene han måtte forlate.

Mostafaei blir trist når han ser oppslaget om kollega Nasrin Sotoudeh som har fått 11 års fengsel og utreiseforbud fra Iran for sin advokatpraksis og kamp for menneskerettighetene. Nobelprisvinner og kollega Shirin Ebadi har fått inndratt alle prispengene og er fratatt medaljen. – Shirin Ebadi er i sikkerhet i utlandet, men Nasrin Sotoudeh må sone i fengsel. Det er helt forferdelig, sier han.

Kona Fereshteh Halimi har to mastergrader – en i økonomi og en i menneskerettigheter. Nå konsentrer hun seg om å finne en rytme i livet som husmor i Drammen og på skolebenken i norsk.

Datteren Parmida leker mellom bordene og har med seg norskeheftet sitt fra skolen. – Jeg går i andre klasse, forteller hun stolt på norsk og får leke med en datamaskin mens de voksne snakker kjedelig. – Vi kjører tog hjem, forteller hun idet de skal hjem. Det er skoledag dagen etter for hele familien. – Det er kaldt, sier Mostafaei på prøvende norsk. Jaja, smiler Fereshteh før de løper til Drammenstoget.

 I salen var både filosofer, bibliotekarer og jurister, så det var duket for en interessant debatt. Problemet var bare at få hadde lest boka som kom ut samme dag. At Kirsti Coward, Nils Øy og Øyvind Østerud var godt forberedt, var bare delvis oppklarende.

Grenser for EMD?
– Menneskerettighetsspørsmålene i boka begeistret meg som tidligere høyesterettsdommer. Hvor går grensene for hva nasjonale myndigheter bør bestemme selv, når to menneskerettighetsspørsmål står satt opp mot hverandre, slik de gjør i sakene der personvernshensyn settes opp mot ytringsfrihet. Er det riktig at internasjonale dommere skal få siste ord? Det er jo tross alt nasjonale dommere som er mest kjent med språket, kulturen og de nasjonale forholdene som ytringen er ytret i. Norske dommere må ikke være så servile ovenfor de internasjonale organene, sa Kirsti Coward.

Justismord
Om jeg skulle ha studert jus ville dette være en bok jeg ville satt pris på å starte med. Vi har alle et samfunnsansvar og bør være oss dette mer bevisst, sa Nils Øy som savnet mer fokus på justismord. Dessuten hadde han håpet på at Graver skulle ha forklart hva som egentlig er reelle hensyn i juridisk terminologi.
– Juristspråket tildekker ofte, og dette er et av de fordekte begrepene, sukket Øy.

Tilfeldigheter kan avgjøre
Professor i statsvitenskap Øyvind Østerud var også bedt om å komme med en dom over boka gjennom sine fagbriller. Også han var opptatt av Høyesterett og EMD.
– Livet er fullt av tilfeldigheter, og det kan gjøre store utslag. Heller ikke Høyesterett er fritatt fra dette tilfeldighetens spill. Dommene avhenger av hvem som sitter der, på den måten har dommerne mye makt. Kolliderende rettigheter og internasjonalisering bidrar til å endre balansen mellom lovgivende og dømmende makt. Internasjonalt har man ikke store muligheter til å endre lovteksten dersom norske politikere er uenige eller ikke liker den. De nasjonale organene har dessuten få forarbeider og tolkningsangivelser. Dermed får de internasjonale domstolene mye makt, kommenterte Østerud.
– Jurister ønsker å skille det rettslige og det moralske, noe jeg mener kan være uheldig. Det er nemlig en klar autoritetsstruktur som gjelder for jurister. Rasjonell argumentasjon veier tyngst bare inntil et visst punkt. Deretter er det noens ord som veier tyngst. Reglenes natur er at det alltid er mulig å bevege seg på kanten. Derfor må man også se til de klassiske dydene, og etikken og karakteregenskapene må styre, sa Graver som definitivt er en av dem med tyngre ord enn ”vanlige” jurister.

Professor i pinerett
Kristian Andenæs og Niels Christie evnet raskt å få debatten inn på et mer konkret spor. De gamle professorene var ikke så opptatt av høytravende betraktninger, men ønsket å diskutere sak.
– Som rettssosiolog er jeg opptatt av juristenes problematiske forhold til faktum. I Marie Amalia-saken forsvarte UNE at utkastelsen ble bestemt av en nemndsleder alene fordi ”dette var en sak uten kompliserte juridiske problemstillinger”. Er det jurister som skal avgjøre det? Er det ikke nettopp da man trenger lekfolk til å se saken utenfra og finne ut om det er kompliserte juridiske problemstillinger saken handler om? Spurte Kristian Andenæs.
– Problemet med å være jurist er at lukten og smaken av det essensielle, det det egentlig handler om forsvinner raskt. Man blir så vant med sitt eget språk og sin egen demagogi. Hva er makt? Handler det ikke om straffens gru? Det er lett å fjerne seg fra yrkets grunnlag. Hva er det egentlig vi driver med? Hva er det å være professor i strafferett? Bør det ikke heller kalles professor i pinerett? Spurte Niels Christie.

Måtehold
Panelet var for så vidt enige i at måtehold blant jurister var viktig for å ikke presse sin moralske oppfatning inn i jusen, og Kirsti Coward innrømmet at hun som dommer har vært med på å avsi strenge narkotikastraffer på tross av at hun personlig er uenig i at man bør ha så strenge straffereaksjoner for narkotikastraffer.
– Men, jeg har aldri nådd grensen for hva jeg mener jeg kan stå for. Jeg har aldri følt at jeg ikke lengre kunne være dommer, sa Coward.

Moralen tilhører advokatene
Østerud savnet en representant for Advokatforeningen i salen, for han mente de presserende, akutte moralske spørsmålene tilhørte advokatyrket. Her endrer også normene seg over tid, påpekte Østerud. Advokat Brynjar Østgård var til stede på lanseringen, men ikke som representant for foreningen. Han var mest opptatt av de fundamentene jurister jobber ut fra.
– Det er ikke Eidsvoldforsamlingen eller statsforfatningen som er fundamentet vårt, men aksepten av forfatningen i ettertid. Sedvanen var der lenge før 1814. Det som bør begrunnes er hvorfor det gode, hvorfor dydene har evt ikke skal ha noen plass hos dagens jurister, sa Østgård.

Fornuften og makten
Hans Petter Graver fikk som seg hør og bør det siste ordet i sin egen boklansering, og han tok igjen frem et heller lettkledt og vovet bilde av fru justitia.
– Det handler om retten som vekt og retten som sverd, om fornuften og makten. Maria Amalia-saken synliggjør de som er satt utenfor en rettslig behandling på en lang rekke områder. Her har vi en unntakstilstand, eller bare sverd for å si det slik, hos oss i dag, for en stor gruppe mennesker. Hvordan agerer de som har makt over dem når de bare har sverdet og ikke vekten å se til? Vil vi få en utvikling slik vi har sett det i USA med terrorlovgivning som står utenfor den vanlige lovgivningen? Da er det i så fall for sent å diskutere det. Man må ta diskusjonen nå. Også når det gjelder overnasjonale organer sliter vi med demokratiske underskudd. Når jusen trer inn og tar over moraldiskusjonen, lukkes døren, og det er synd, for ofte handler det om basale spørsmål som individets rettigheter versus samfunnets interesser, sa Graver som har bidratt til gangs til denne diskusjonen med boka ”Hva er rett”.

Det er nå innledet historiske og pågående forhandlinger mellom statene i FNs menneskerettighetsråd i Genève, hvor det andre og forventede siste utkastet til tekst til en slik tilleggsprotokoll skal diskuteres allerede 10-16 februar Norge, som er nå medlem av FN Menneskerettighetsråd, har imidlertid sagt nei til å støtte en slik klagemekanisme.

Innsnevrer handlingsrommet
På spørsmål fra Krf i Stortinget svarte Støre: ”(…)  FNs menneskerettighetsråd (har nå) besluttet at det skal utarbeides en valgfri tilleggsprotokoll om en klageordning til FNs barnekonvensjon. I forhandlinger i 2008 om en tilsvarende tilleggsprotokoll til FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK), inntok Norge som kjent en skeptisk holdning. Regjeringen var grunnleggende i tvil om hvor egnet ØSK-rettighetene er for en internasjonal klageordning. Derfor arbeidet Norge i ØSK-forhandlingene for at teksten skulle slå fast at statene skal ha en skjønnsmargin, uten å få gjennomslag for dette. Tilsvarende problemstillinger knyttet til innsnevring av det nasjonale demokratiske handlingsrom vil gjøre seg gjeldende i spørsmålet om etablering av en klageordning til Barnekonvensjonen. Norge vil under forhandlingene derfor signalisere grunnleggende betenkeligheter ved en slik klageordning. Samtidig vil Norge anerkjenne at andre stater ønsker å etablere en klagemekanisme til Barnekonvensjonen og delta i forhandlingene på en måte som respekterer dette.

18 januar var det høyres Ine M. Eriksen Søreide sin tur til å stille Støre et spørsmål i Stortinget: – Utenriksministeren begrunner Norges motstand mot disse klagemekanismene med at de representerer en "innsnevring av det nasjonale demokratiske handlingsrommet". På hvilken måte vil klagemekanismene konkret innsnevre det nasjonale demokratiske handlingsrommet for Norge?

” En tilslutning til en klageordning innebærer at et internasjonalt organ vil kunne overprøve vedtak, inkludert lovvedtak, fattet av norske folkevalgte. Selv om organets uttalelser ikke i seg selv vil være rettslig bindende, vil uttalelsene kunne ha betydelig vekt som rettskilde. Problemstillingen knytter seg altså til den avståelse av myndighet som klageordningen innebærer – en overføring av myndighet til et overnasjonalt organ, kombinert med tilsvarende innsnevring av norske politiske organers handlefrihet”, var noe av svaret hun fikk.

Ødeleggende signaleffekt
Redd Barna som er til stede på bakken i mer en 120 land, ser et skrikende behov for en slik klagemulighet, spesielt i land hvor man ikke har fungerende domstolssystemer. 

– Først og fremst har dette en svært uheldig og ødeleggende signaleffekt for land hvor barn virkelig trenger en slik mekanisme. Dernest er det også uheldig i forhold til norske barn. En slik klagemulighet vil også kunne gi bedre menneskerettighets vern for barn i Norge når det for eksempel gjelder saker om vold og seksuelle overgrep. Redd Barna ønsker å tro at denne saken er et uttrykk for en hastverksbeslutning som ikke er forankret i Norges egentlige verdier når det gjelder barns menneskerettigheter og har bedt utenriksministeren innstendig om å vurdere saken på ny. Vi har også bedt utenriksministeren sikre at norske forhandlingsposisjoner ikke ødelegger for et viktig og historisk momentum for barn i det som er den viktigste prosessen for barn internasjonalt siden Barnekonvensjonen ble vedtatt, sier Ellen Stie i Redd Barna. Utenriksministeren tar derfor altfor for lett på saken når han uttaler i NRK morgennyheter at ”Norge er en lite troverdig aktør om vi sier ja og amen til alle forslag som kommer.” Dette er ikke bare det viktigste forslaget for barns rettigheter internasjonalt på 20 år, det støttes også av hele FNs komité for barnets rettigheter, Unicef, sammenslutningen av Europeiske Barneombud (ENOC), over 600 menneskerettighetsorganisasjoner og de fleste av verdens stater.

Stabell & Co har på oppdrag fra Redd Barna laget en rapport som har sett på hva en klagemekanisme kan bety for barns rettigheter her i Norge. Hovedkonklusjonene i denne rapporten er at norske barn vil få et styrket vern særlig i forhold til statens ansvar for å bygge opp strukturer som beskytter barn. Uttalelser i enkeltsaker fra barnekomiteen i FN vil uansett få betydning for Norge  fordi barnekonvensjonen er inkorporert og dermed en del av norsk rett. Utfallet av klagesaker til barnekomiteen kan få betydning, uansett om norske saker kan klages inn eller ikke, fordi avgjørelsene fra komiteen vil være med å fastlegge innholdet i rettighetene.

– Pinlig

Mette Yvonne Larsen har sammen med Maria Aas skrevet rapporten” A Complaints Procedure for the Convention on the Rights of the Child Added value for Children affected by violence and abuse?” Hun mener det er pinlig at Norge stiller seg negativ til klageordningen.

– Hvor flaut kan det bli, sier nå jeg. Antakelig handler dette om at man ikke ønsker å bruke ressurser på en slik klageadgang. Det er helt uakseptabelt at et ressurssterkt land som Norge ikke skal ta seg råd til at barn kan klage over brudd på sine rettigheter. Hvilke andre land i verden er det som har mer ressurser enn oss? En annen grunn kan være at staten er redde for at klageordningen skal misbrukes av ulike interesseorganisasjoner som skyver barna foran seg. Det er en bekymring jeg kan forstå, men man har jo silingsordninger som fungerer i andre klageordninger, og som er ratifisert av Norge, sier Larsen.

Dersom klageordningen blir vedtatt, vil barnas rettigheter ta steget fra ”soft law” til ”hard law”, mener Larsen som har mye erfaring med saker som omhandler barn i norsk rettsvesen. Hun har sett at barnas rettigheter har vært oppadgående de siste årene.

– Retten tar stadig mer hensyn til barns rettigheter, og jeg hadde nylig en høyesterettssak der barnets beste ble avgjørende for straffeutmålingen. Å gi barn en individuell klagemulighet vil løfte barns rettigheter enda mer frem. Barna kan da klage inn staten som ikke er blitt godt nok beskyttet mot vold fra foreldre eller nære slektinger. De svakeste gruppene som funksjonshemmede barn eller enslige umyndige vil få enda mer vern, sier Larsen og antyder at staten Norge kanskje ikke har vært så glad for kritikken som FN’s barnekomité har kommet med de siste årene, og at man er redde for at de dårlige forholdene skal bli enda mer synliggjort med et klageorgan, sier Larsen.

FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter har en egen klageordning. som Norge har valgt ikke å ratifisere, og argumentene for å ikke ratifisere barnekonvensjonens klageordning er mye den samme som argumentasjonen for ikke å ratifisere ØSK-klageordningen.

– Det kan ikke sammenliknes. Her kan man bringe inn en klage for de andre konvensjonene. FNs barnekonvensjon er for barn, og man har liten rutine for å bringe inn klager på de andre konvensjonene på vegne av barn. Jeg kan bare komme på en sak; KRL-saken. Det er FNs barnekomité som har mest kompetanse på barn, sier Larsen.

Ulogisk argumentasjon
Ellen Stie mistenker motstanderne av etableringen å fare med vikarierende argumenter.

– Da Norge i sin tid tok den viktige og modige politiske beslutningen om å inkorporere FNs Barnekonvensjon, kjempet samme del av byråkratiet som nå går imot klagemekanismen iherdig imot inkorporering, helt inntil målstreken og litt til. Et av hovedargumentene mot inkorporering fra byråkratmotstanderne den gangen - , var at Barnekonvensjonen ikke hadde noen klagemekanisme og man dermed ikke kunne få overprøvd og definert det egentlige innholdet i de enkelte artiklene som skulle inkorporere! Nå argumenteres det plutselig motsatt. Det er dessuten forferdelig trist at Norge  nå i den intensive, og forventede siste forhandlingen av selve konvensjonsteksten, ikke kan bidra med sin juridiske ekspertise. Få land har som Norge dyktige, statlige menneskerettighetsjurister. Det skal dessuten mye til for å forestille seg at FNs komité for barnets rettigheter ville lande på andre beslutninger enn norske Høyesterett når det gjelder tolkingen av Barnekonvensjonen. Da det  er et krav et nasjonale domsstoler er uttømt før en sak kan klages inn for et FN overvåkningsorgan, vil Norges dyktige Høyesterettsdommere, som  også anvender General Comments fra FNs barne- komité i sine vurderinger, først ha sitt å skulle si dersom Norge godtar klageordningen. Vi kan  også risikere at vi får en mer snever tolkning av konvensjonen enn det som er gjeldende praksis i Norge i dag. Men det er en risiko vi må ta for å få en lenge ønsket avklaring av det juridiske innholdet i noen av konvensjonens artikler og dette  vil være til fordel for alle parter.  Komiteen vil i fremtiden dessuten bli ytterligere styrket når konstituert Høyesteretts dommer Kirsten Sandberg tiltrer som medlem i løpet av våren, opplyser Stie og legger til at forhandlingene mellom statene i desember 2010 viste et klart flertall i favør av tilleggsprotokollen.
 
Dersom det opprettes en tilleggsprotokoll til konvensjonen kan ikke Norge holde seg utenfor. Hele den politiske opposisjonen på Stortinget og AUF støtter en slik klageordning. Regjeringen fortsatt ikke har tatt stilling til spørsmål om ratifikasjon til den aktuelle tilleggsprotokollen om en klageordning til Barnekonvensjonen som er under utarbeidelse, men har uttalt seg kritisk og kommet med betenkninger.

–  En del land har uttrykt betenkeligheter rundt den foreslåtte mulighet for kollektive klager, men muligheten til individuelle og gruppeklager synes heldigvis fundamental hos de aller fleste land, med unntak av Norge, kommenterer Ellen Stie i Redd Barna.

I årsberetningen skriver justitiarius Tore Schei at han er meget tilfreds med saksbehandlingstiden i Høyesterett. – Sakene berammes så raskt som det lar seg gjøre ut fra prosessfullmektigenes forberedelser og program. Det er ikke ventetid for å få en sak opp i Høyesterett. Gjennomsnittlig behandlingstid fra saken er innkommet Høyesterett til avgjørelse i ankeutvalget foreligger, er på under én måned. Gjennomsnittlig behandlingstid fra saken er innkommet Høyesterett til ankeforhandlingen er berammet, er ca tre måneder i straffesaker og seks måneder i sivile saker.
Antall saker i Høyesterett har vært økende de siste årene. Sakstallet for 2010 er omtrent som for 2009.

14 % av de sivile ankene ble henvist til behandling i avdeling
I 2010 kom det inn 426 sivile anker over dom til Høyesterett. Det tilsvarende tallet for 2009 var 482. Ca. 14 % av ankene over dom i sivile saker ble henvist til behandling i avdeling. Det innkom 502 sivile anker over kjennelser og beslutninger, mens det tilsvarende tallet i 2009 var 478.
Når det gjelder straffesaker, kom det inn 446 anker over dom og 658 anker over kjennelser og beslutninger. De tilsvarende tallene for 2009 var 410 anker over dom og 644 anker over kjennelser og beslutninger. Ca. 18 % av ankene over dom i straffesaker ble henvist til behandling i avdeling.
Høyesterett behandlet i 2010 i alt 68 sivile saker i avdeling, mens det tilsvarende tallet i 2009 var 60. Det ble i 2010 behandlet 75 straffesaker i avdeling, mens det tilsvarende tallet for 2009 var 77. Det har vært et betydelig antall tunge og arbeidskrevende saker. Mange av sakene reiste rettsspørsmål hvor internasjonale rettskilder er sentrale.

Storkammer
Høyesterett har i 2010 behandlet én sak i storkammer. Saken gjaldt prøving av avslag fra Gjenopptakelseskommisjonen på begjæring om gjenåpning. I desember 2008 avgjorde Høyesterett i storkammer at alle beslutninger om å nekte en anke fremmet etter straffeprosessloven § 321 andre ledd skal begrunnes. Domfelte i foreliggende sak begjærte gjenåpning av sin tidligere rettskraftig avgjorte straffesak under henvisning til at lagmannsretten ikke hadde begrunnet en slik nektelsesbeslutning i hans sak.

Plenum
Høyesterett behandlet i 2010 fire saker i plenum hvorav to saker ble behandlet sammen.
De to første plenumsakene omhandlet beskatning av rederier og forholdet til Grunnloven § 97 om forbudet mot tilbakevirkende lover. Den neste plenumsaken reiste spørsmål om en instruks om innløsning og regulering av festeavgift i festeforhold der bl.a. Opplysningsvesenets fond er tomteeier, ga resultater som er i strid med Grunnloven § 106 om ”det Geistligheden beneficerede Gods”. Årets siste plenumsak omhandlet tiltale for ulovlig frihetsberøvelse av ikke-stridende sivile serbere under borgerkrigen i det tidligere Jugoslavia i 1992. Spørsmål var om straffansvaret var foreldet, samt om det ville være i strid med Grunnloven § 97 og forbudet mot tilbakevirkende lover å anvende de nye bestemmelsene i straffeloven 2005 kapittel 16 om krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, som trådte i kraft 7. mars 2008.

Endringer i dommersammensetningen
Fra og med 1. januar 2010 er det 20 dommerembeter i Norges Høyesterett.
Høyesterettsdommerne Karenanne Gussgard, Hans Flock og Kirsti Coward gikk av for aldersgrensen henholdsvis 1. februar 2010, 1. mai 2010 og 1. januar 2011. Høyesterettsdommer Ole Bjørn Støle døde etter en tids sykdom 19. november 2010.
Professor dr. juris Aage Thor Falkanger, advokat dr. juris Kristin Normann og lagdommer Ragnhild Noer tiltrådte som høyesterettsdommere henholdsvis 1. mai, 9. august og 1. oktober 2010.
Høyesterettsdommer Hilde Indreberg har i perioden 1. oktober 2010 til 31. mars 2011 permisjon fra sin stilling som høyesterettsdommer da hun er oppnevnt som medlem av Stortingets menneskerettighetsutvalg.
Professor dr. juris Kirsten Sandberg er konstituert som høyesterettsdommer i perioden fra 15. november 2010 til 20. februar 2011.

Åpent Hus
Høyesterett har i 2010 gjennomført 32 omvisninger for i alt 685 besøkende. På Åpen dag 23. oktober fikk 100 besøkende omvisning og foredrag om virksomheten.

Gruppen ble satt ned i henhold til mandat fra Hovedstyret, som var å fremme forslag til hvordan yngre advokater og advokatfullmektiger kan representeres i foreningens organer, samt hvordan yngre medlemmer i større grad kan engasjeres og involveres i foreningens arbeid. Gjennomsnittsalderen blant foreningens medlemmer er 44,3 år, men de fleste tillitsvalgte og aktive er eldre enn dette. Gruppen tar sikte på å avgi en rapport til representantskapet i mai 2011 hvor det fremmes forslag til tiltak for økt engasjement fra yngres side.

– Arbeidsgruppen diskuterte på første møte hvem som naturlig bør være i målgruppen for Advokatforeningens satsning på yngre medlemmer, altså hvor gammel man er før man ikke lenger er ung advokat, sier sekretær for gruppen, Jan Rino Austdal i Advokatforeningen.

 Sperr er halvt tysk og halvt norsk, og har studert jus i begge landene. Nå jobber hun som postdoktor i Bergen og ser på rettssikkerhetsperspektivet til Europas forvaltning og byråkrati. EUs datalagringsdirektiv er noe av det hun har sett nærmere på.

35000 saksøkere

Det er ikke tilfeldig at Tyskland er et av landene der datalagringsdirektivet har skapt mye oppstuss og stor debatt. 35.000 personer og organisasjoner saksøkte den tyske staten for å forhindre en implementering av datalagringsdirektivet. Diskusjonen går høyt blant tyske jurister, men det er grasrota som virkelig har hisset seg opp. Den tyske folkesjela godtar mindre av byråkratisk styring, tror Sperr.

– Det er større fokus på individuelle rettigheter i Tyskland enn i Norge. Tilsvarende er rettighetsgarantiene i Tyskland sterkere utbygget, noe som til en viss grad har gått på bekostning av ivaretakelse av kollektive interesser: Siden domstolene gjennomfører en meget intens og nærgående kontroll med den offentlige myndighetsutøvelsen er terskelen for i det hele tatt å kunne reise sak høyere i Tyskland enn i Norge. Det som kreves er en mulig krenkelse av individuelle rettigheter, ”rettslige interesser” som i Norge er ikke tilstrekkelig. Derfor er det for eksempel vanskeligere i Tyskland enn i Norge å bygge et søksmål på miljøverninteresser alene. I Norge er det demokratiske perspektivet bedre utviklet, og forvaltningens skjønn er bredere. Her kan og vil domstolen i mindre grad overprøve det byråkratiske skjønnet, mens tyske domstoler mener at mye handler først og fremst om jus, ikke politikk. Enkelt forklart kan man si at Tyskland er mer rettsliggjort mens det norske systemet er mer politisk, sier Sperr.

Mer organisert motstand i Tyskland

Dette gjenspeiles i den tyske grunnloven, der grunnrettighetene er preget av individuelle rettigheter. For eksempel har man et sterkere eiendomsvern og et mer innholdsmessig preget eiendomsbegrep enn i Norge, der stortinget definerer hvor langt man kan gå i for eksempel å ekspropriere. Også når det gjelder konfidensiell telekommunikasjon verner den tyske grunnloven om individuelle rettigheter. Det er bl.a. arven fra den andre verdenskrigen som gjør at Tyskland nå har den best organiserte motstandsbevegelsen mot datalagringsdirektivet i Europa.

– Selv motstanderne av datalagringsdirektivet i Norge tror egentlig ikke at det vil gå galt om det blir implementert. Motstanden her er mer tilbakeholden og perspektivet er mindre problemorientert. Norge er et meget åpent samfunn med for eksempel offentlige skattelister. Det ville vært utenkelig i Tyskland, sier Sperr.

I 1983 ville de tyske myndighetene gjennomføre en folketelling der både inntekt og personlig informasjon om for eksempel hvem som bodde i boligen ble registrert. Det skapte et ramaskrik i Tyskland, og man fikk en folketellingsdom der forfatningsdomstolen kom frem til at registreringen var grunnlovsstridig. Nå er motstanden i befolkningen like stor, og den tyske justisministeren, som selv er ren forkjemper for de individuelle grunnrettighetene, kjemper innbitt for å komme frem til en løsning som er spiselig for alle parter. I slutten av januar kom Sabine Leutheusser-Schnarrenberger med et forslag til regjeringskoalisjonen der man ikke skulle ha forhåndslagring av all data, men sikring av de dataene selskapene allerede lagrer i tilfelle mistanke om alvorlig kriminalitet. Kun politiet skal kunne få ut disse dataene, etter å ha fått en godkjenning av domstolen. Forslaget bygger på den såkalte ”Quick Freeze”-metoden. Samtidig skal Identiteten bak dynamiske IP-adresser lagres i syv dager og politiet skal få utlevert dette i forbindelse med en konkret etterforskning.

– Dette siste punktet er igjen blitt sterkt kritisert i Tyskland fordi mange mener at anonymiteten på nett da blir borte, sier Spett. Ellers har forslage fått støtte også av viktige grupper innenfor motstandsbevegelsen mot datalagringsdirektivet.

Venter ikke på Tyskland

Også EUs justiskommisjonær Viviane Reding har uttalt at hun mener dette forslaget ser lovende ut, men Sperr tror ikke EU avventer en eventuell enighet i Tyskland rundt implementering av direktivet.

– EU foretar en uavhengig evaluering av direktivet bl.a. også ut fra det grunnlovsmessige i forhold til artikkel åtte i EUs charter om grunnleggende rettigheter. Evalueringen skulle ha vært sluttført i høst, men er utsatt på ubestemt tid. Norske politikere går mye lengre enn de må når de haster med å innføre datalagringsdirektivet. De har ingen EU-rettslige forpliktelser til å implementere et direktiv som mange andre land avventer med å implementere, og som er under evaluering. Alle er enige i at direktivet må modifiseres, men hvor mye vet vi ikke. Hvorfor norske politikere vil stresse dette nå, og hvorfor de vil gå lengre enn EUs krav i for eksempel lagringstid, forstår jeg ikke, sier Sperr.

– Har norske borgere grunn til å være bekymret?

– Jo flere private data staten (eller private virksomheter) samler inn og lagrer, og jo lavere terskelen er for å bruke disse dataene, jo større er faren for misbruk. Misbruk av dataene kan tenkes av enten det offentlige eller private hold og til helt ulike formål. I Tyskland har man strenge og meget nyanserte regler for hva man kan bruke i retten. Dette gjelder særlig når vesentlige elementer av den private livsførselen er berørt. For eksempel kan man i utgangspunkt ikke legge frem utdrag fra dagbøker. I Norge er ikke reglene så strenge og finmasket. Men kanskje kan man si at man har en bredere common sence-forståelse i Norge, slik at man ikke trenger så strikte regler og presise avgrensninger som i et mer pluralistisk samfunn som Tyskland. Norge er også et lite land med oppegående medier og en opinion som raskt kan snu samfunnet om politikerne går i en retning man ikke ønsker. Tyskland er et tyngre maskineri, og man må være presis for å forebygge at det ikke går for langt i gal retning.  Samtidig åpner direktivet for en lang rekke misbruksmuligheter man burde diskutere bredere også i Norge, sier Sperr.

Samtykkebestemmelsen i Regler for god advokatskikk er et unntak fra forbudet mot at advokaten påtar seg oppdrag i tilfeller der det foreligger risiko for interessekonflikt. Vilkårene for unntaket er strenge. Reglene pålegger advokaten en opplysningsplikt overfor klienten om faren for interessekonflikt, og til å si nei til oppdraget dersom vilkårene ikke er oppfylt.

Strenge regler
Dahl har fått stipend fra Advokatforeningen for å se nøyere på klientsamtykke i interessekonflikttilfelle. Veilederen hennes var Odd Wisløff, en mentor hun skryter opp i skyene.
– Vi har lite etikk på jusstudiet, så dette var veldig spennende. Jeg kjente lite til Regler for god advokatskikk før jeg begynte med oppgaven, og ble overrasket over hvor varsom man egentlig skal være som advokat. Reglene er utformet for å være føre var og er strengere enn jeg trodde. Når det gjelder interessekonflikt er det mye som henger på advokaten. Advokaten må både i forkant av et oppdrag, og fortløpende vurdere om det foreligger risiko for interessekonflikt og hvor sannsynlig det er at interessekonflikten blir aktuell, sier Dahl.

Forsiktig med personlige saker
Det er for eksempel i saker av personlig karakter at advokaten må være forsiktig med å basere seg på et samtykke fra klienten. I saker preget av følelser kan det være vanskelig for klienten å foreta en objektiv vurdering av situasjonen.
– Til tross for at det foreligger klientsamtykke, er advokaten forpliktet til å si i fra seg oppdraget dersom det på et senere tidspunkt oppstår en aktuell interessekonflikt. I en slik situasjon har samtykket kun utsettende virkning for når klienten uansett mister advokaten sin. En klage til disiplinærsystemet fra klienten er derfor nærliggende å tenke seg. Er advokaten eller klienten en kjent person blir forholdet gjerne kjent i media, hvilket er egnet til å skade anseelsen til advokaten spesielt, men også advokatstanden generelt, sier Dahl.

– Er reglene rundt interessekonflikt for strenge?
– Som advokat er man jo en partsrepresentant. Man er klientens forlengede arm og skal verne om klientens interesser. Hovedregelen fastslår at advokaten plikter å si ifra seg et oppdrag allerede på det tidspunkt det foreligger risiko for brudd på ett eller flere av de alminnelige prinsippene. Anvendelsen av unntaket i tilfelle klienten samtykker, kan aldri gå ut over hovedregelen. Opplysningsplikten for advokaten i forkant av et samtykke er så streng at jeg mener den i realiteten også innebærer en undersøkelsesplikt.Selv om et muntlig samtykke fra klienten er tilstrekkelig i de fleste situasjoner, er det advokaten som har bevisbyrden i en eventuell disiplinærsak. Det er derfor en stor sikkerhet for advokaten å få samtykket skriftlig. Da er det også viktig å få nedtegnet hvilket faktum samtykket baserer seg på.

– Er samtykkeregelen så problematisk at man burde ha kuttet ut den muligheten, slik andre land har gjort?
–. Det er vanskelig å tenke seg en begrunnelse for at en klient ikke skal få benytte seg av den advokaten han ønsker dersom den risikoen for interessekonflikt som foreligger aldri materialiserer seg. Norge er et lite land der markedet for kompetent bistand lettere blir uttømt enn for eksempel på det europeiske advokatmarkedet, sier Dahl.

– Du har gått gjennom en rekke disiplinæravgjørelser. Hvor grove var de bruddene du så på?
– Jeg reagerte på noen av sakene, for eksempel i forbindelse med en omsorgssak der jeg fikk inntrykk av at interessekonfliktreglene ikke engang var vurdert. Men, stort sett virker det som at advokatene er klare over reglene om interessekonflikter, og klientene er flinke til å klage dersom problemet oppstår, sier Dahl.

– Burde domstolene sjekke forholdene rundt en eventuell interessekonflikt bedre?
– Det mener jeg vil være å gå for langt å rutinemessig sjekke advokatene på dette. Jeg har stor tro på advokatprofesjonen, advokater har jo tross alt avlagt en ed. Advokatene må gjøre seg kjent med reglene og operere med en god buffer.. I saker der sterke følelser er involvert, eller klienten er uerfaren med bruk av advokattjenester, er det grunn til å opptre med ekstra varsomhet. Feilslåtte vurderinger kan få store konsekvenser både for klienten men også advokaten, sier Dahl som gjerne kunne tenke seg å bli advokat selv.

Han møter stadig fortvilede bestemødre som ikke får se barnebarna sine. Nå oppfordrer han advokater som fører barnefordelingssaker, til å slå et slag for besteforeldrene. – FNs barnekonvensjon følges ikke opp i norsk rett, sier generalsekretær Arnstein Øyslebø i Familiestiftelsen 15. mai.

Barnekonvensjonen
Artikkel 5 i FNs barnekonvensjon fastslår rettighetene og pliktene til foreldrene, men også til medlemmer av den utvidede familien. – Barnets rett til å kjenne foreldre, besteforeldre og slekt er en menneskerettighet som ikke følges tilstrekkelig opp i Norge, sier Arnstein Øyslebø.
Stiftelsen som han leder, kobles ofte inn i saker der besteforeldre ikke får anledning til å møte barnebarna sine. Noen ganger skyldes det avgjørelser i barnevernssaker, andre ganger samværssabotasje fra den ene av foreldrene, Nå oppfordrer Øyslebø det norske rettsapparatet til å se på besteforeldrene som en selvstendig part, uavhengig av deres egne barn – altså barnets foreldre.
– Det er slående hvor mange helt vanlige, oppegående besteforeldre som rammes av dette. Jeg fatter ikke at vi ikke legger vekt på barnets interesser og deres rett til å kjenne sin egen familie, sier Øyslebø. For besteforeldrene handler det om meningen med livet – det å ha kontakt med sine egne etterkommere.

Julegaver
Familiestiftelsen ønsker seg en rettspraksis der besteforeldre får selvstendig rett til i det minste ett til to samvær i året med barnebarna sine. Han tror ikke en slik regel vil føre til unødig mange ekstra saker, og sammenligner det med røykeloven: Så fort hovedregelen er på plass og alle vet hvor den er, så vil det meste ordne seg uten oppfølging.
Nå i etterkant av julefeiringen trekker Øyslebø frem desember som et naturlig tidspunkt for et møte med besteforeldrene. Det er en høytid der storfamilien fokuseres mer enn ellers, og det er en tid på året der besteforeldrene gjerne ønsker å møte barnebarna for å levere julegaver.

Roer gemyttene
– I de mest omstridte sakene kan samværet være på en offentlig institusjon hvis man ikke blir enige om noe annet, sier han. Det viktigste er at barnebarn og besteforeldre faktisk får anledning til å møtes.
I de tyngste barnefordelingskranglene snakker han også for besteforeldrenes mulighet til å roe ned vanskelige situasjoner. – Å holde den kontakten med besteforeldrene vil være nyttig i betente saker. Besteforeldre kan ofte være litt rundere i kantene enn foreldrene i slike spørsmål, sier Arnstein Øyslebø i Familiestiftelsen.

Årets prosedyrekonkurranse for jusstudenter ble avholdt i Bergen, og lagene fra Bergen, Tromsø og Oslo hadde jobbet dag og natt for å vise dommerne, professorene og sine egne medelever hvor dyktige prosedyreadvokater man kan bli på tross av at man er andre, tredje og fjerdeavdelingsstudenter og noen ikke en gang hadde kommet til EMK i boka. Deltakerne fra Bergen hadde allerede vunnet både et traineeship hos Thommessen og ett i Schjødt, så det var ikke premien (et traineeship i Schjødt) som fikk dem til å yte maksimalt. Her handler det først og fremst om ære.

– Da jeg var student på 70-tallet hadde vi ingen praktisk fokus på prosedyre, så dette er et fantastisk tiltak som Advokatfirmaet Schjødt er glade for å sponse, sa den ikke ukjente prosedyreadvokaten Cato Schiøtz.
– Advokatforeningen beklager at det ikke er noen advokatutdanning på jusstudiet i dag. Man burde hatt et slikt tilbud. Det edleste en advokat kan gjøre er å prosedere. Prosedyre er både en forberedelsens kunst og en improvisasjonens kunst, sa Berit Reiss-Andersen, heller ikke hun ukjent som prosedyreadvokat. Sammen med høyesterettsdommer Karin M. Bruzelius skulle Cato Schiøtz og Berit Reiss–Andersen få æren av å kåre årets beste studentprosedyre.

Knapt et argument rundt EMK ”rett til religionsfrihet” ble glemt denne ettermiddagen. Var det egentlig en religiøs handling å ikle seg en burka dagen etter et burkaforbud var trådt i kraft og paradere ned Karl Johan, eller var det en politisk handling? Er burka en signifikant religiøs ytring? Er et forbud forholdsmessig mot krenkelsen for individer som blir fratatt sitt klesplagg? Loven, som gikk på at man ikke ”rettsstridig skal skjule sitt ansikt på offentlig sted” handlet ikke bare om burka. Hva da med julenisser? Og hvordan begrenser man offentlig sted? Alle tre dommerne var aktive og kritiske, i  så stor grad at man lett kunne synes synd på en stakkars student som ble satt til veggs av en høyesterettsdommer med lang fartstid i å tolke EMD-dommer, og to av landets beste prosedyreadvokater.
Men studentene visste imidlertid at dommerne i de lokale finalene hadde vært enda tøffere. Ja, en dommer hadde til og med innrømmet at han fant glede i å ”ta studentene” på svak argumentasjon. For publikum var det særlig morsomt å se hvor godt forberedt studentene var med sine egne innlegg, og hvor lett de ble vippet av pinnen ved kritiske spørsmål. Som Berit Reiss-Andersen så godt beskrev det; prosedyre handler først og fremst om forberedelse, og bare ved å være 100 % forberedt kan man ta høyesterettsdommernes spørsmål på strak arm.

En som ikke lot seg vippe av pinnen så lett, var Tromsøs andreavdelingsstudent Majken Wickstrøm. Finnmarkinger lar seg ikke så lett vippe av pinnen, og selv landets høyeste dommere kan imøtegås.

– Hvordan kan et slikt forbud være nødvendig i et samfunn der bare 100-200 personer bruker burka, spurte Cato Schiøtz.
– Når man ser på Mohammedtegningene og hvilken kontrovers det skapte, angrepene på de norske styrkene i Afghanistan og en burkakledt selvmordsbomber som i 2005 sprengte t-banen i London og drepte flere, så mener jeg dette er nødvendig, svarte Majken.
– Men, man kan jo like gjerne tilsløre en bombe under en advokatkappe, innvendte Schiøtz.
– Eller en bunad, for den saks skyld, la Berit Reiss-Andersen til.
– Hvordan kan et forbud som omhandler tilsløring over snippen bekjempe bomber? sa Schiøtz.
– Nå vet jeg ikke hva jeg kan svare, for det virker som at du har gjort deg opp en mening om saken.
– Vet påtalemyndigheten bedre enn Fatima om hun er undertrykket?
– Nei, det vet vi ikke, men det handler jo ikke bare om Fatima, men om en hel gruppe kvinner, svarte Rytter, medstudenten på Tromsølaget.
– Den EMD-kilden dere har brukt handler om rett til å bygge en kirke. Er det ikke forskjell på vern av kirkebygg og vern av burka, som er et klesplagg? Spurte Schiøtz.
– Religionsfrihet er religionsfrihet uansett om den kommer til uttrykk i klær eller ved å bygge hus, svarte Majken.
– Du har effektivt argumentert for at loven om forbud av tilsløring av ansiktet verken handler om religionsfrihet eller om å verne mot kvinnediskriminering. Hvorfor tror du politikerne har vedtatt en slik lov? Spurte Reiss-Andersen.
– Dette er nok en muslimsk hatkampanje etter 11. september, mente Majken.
– Hva om man legger alle disse hensynene sammen, vil det ikke være slik at dette sikrer integrering, samfunnets sikkerhet og kvinners rettigheter? Spurte Cato.
– Nei, for ingen av disse hensynene taler for forbud. Null og null er null, svarte Majken som ikke uventet fikk publikumsprisen som beste prosedyrestudent.

– Dette har vært tre morsomme omganger rundt problemstillinger som ikke er enkle. Tre godt argumenterende og meget muntlige prosessfullmektiger har gitt sitt bidrag, og jeg er særlig imponert over at noen tok seg bryderiet med å oversette en fransk EMD-dom. Det er et problem også for Høyesterett at mange av disse dommene bare publiseres på fransk. Jeg likte også argumentasjonen rundt hvorvidt dette er en politisk eller religiøs handling. Dere har vært flinke til å finne frem i et ganske uoversiktlig materiale. EMDs avgjørelser er et lappverk og ikke lett å få oversikt over, oppsummerte Karin Bruzelius før hun utropte Oslo-laget til vinnere, og alle kunne dra videre på bankett.

I møte med Justisdepartementet i fjor, krevde Advokatforeningen et løft i salærsatsen til minimum 1050 kroner og dokumenterte at dette er nødvendig for å gjeninnhente den alminnelige lønnsutviklingen i samfunnet.

- Det er en klar sammenheng mellom nivået på salærsatsen og kvaliteten på rettshjelpstilbudet. Spørsmålet om den offentlige salærsatsen bør derfor bekymre langt flere enn Advokatforeningen og Advokatforeningens medlemmer, mener Berit Reiss-Andersen.

Advokatene velger bort fri rettshjelp

- Vi får mange og alvorlige signaler fra Advokatforeningens medlemmer, fastslår hun.

I økende grad kommer det tilbakemeldinger til foreningen fra advokater som finner det lite attraktivt, eller umulig, å drive eget advokatkontor med fri rettshjelp som hovedarbeidsområde.

- Det er denne utviklingen som bør bekymre den politiske ledelsen i Justisdepartementet, fastslår Berit Reiss-Andersen.

Hun mener det er kortsiktig å hevde at rekrutteringen av advokater til benefiserte saker ikke er et problem.

- At vi har flinke advokater som tar slike oppdrag i dag, er helt riktig. Samtidig ser vi også at dyktige og engasjerte advokater velger bort fri rettshjelp, og vi må ta inn over oss at rekrutteringen vil bli stadig vanskeligere dersom det ikke skjer et betydelig løft.  Over tid vil rettshjelpstilbudet til samfunnets svakeste grupper blir dårligere dersom ikke politikerne gjør noe for å heve salærsatsen, sier Advokatforeningens leder. 

- I det store bildet er advokater lønnsvinnere og mange hevder derfor at advokater tjener nok. De som hevder dette har ikke forstått problemstillingen knyttet til offentlig sats. Hvis satsen sakker for mye akterut, er det rettshjelpstilbudet til folk flest som forvitres. Klienter som kan engasjere advokater som står på topp når det gjelder inntjening, vil ikke lide nød. I denne sammenheng bør politikere bekymre seg for hensynet til den vanlige mann og kvinne som blir tilbudt fritt rettsråd, sier hun.

Dokumentert stagnasjon

Salærsatsen har stagnert i forhold til den generelle lønnsutviklingen, og dette har foreningen dokumentert ovenfor Justisdepartementet.

Advokatforeningen har i sine møter med ledelsen i Justisdepartementet vist til den generelle lønnsutviklingen, og har sagt at den tilsier at salærsatsen minst må opp på 1050 kroner (regnet i 2010-kroner). Kravet ble protokollført i forhandlingsmøte med departementet i mars i fjor. Dette er et krav som er gjentatt og utdypet, og som foreningen kommer til å følge opp overfor både departement og politikere.

Advokatfirmaet Hodneland & Co DA og Bing & Co advokat- og konsulentselskap DA slår seg sammen. Nytt felles navn fra 1. januar 2011 er Bing Hodneland advokatselskap DA
Bing & Co har i over ti år drevet advokatvirksomhet med hovedfokus på rettslige spørsmål knyttet til informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), immaterielle rettigheter (opphavsrett, varemerke og annen kjennetegnsrett, design og patent) og medierett (i særlig grad ytringsfrihet, e-handel, markedsrett, film og kringkasting, ekomrett og personvern).
Sammenslåingen skjer ved at Bing & Co’s tre partnere professor dr juris Jon Bing, professor dr juris Olav Torvund og advokat Camilla Sivesind Tokvam trer inn som partnere samtidig med navneendringen.

– Vi har i 11 år hatt et lite advokatselskap som ekstern virksomhet er kanalisert gjennom (Bing & Co), hvor Jon Bing, Camilla Sivesind Tokvam og jeg har vært partnere. Vi ønsket å ha en bedre organisering rundt det som vi gjør utenfor UiO, forteller Olav Torvund.

– Det som har skjedd er at dette selskapet nå er fusjonert med Hodneland. Jon Bing og jeg kommer fortsatt til å ha vår hovedvirksomhet ved UiO. Verken Bing eller jeg har praktisert som advokater i tradisjonell forstand, og det kommer vi nok heller ikke til å gjøre, forteller han.

– I 1999 laget vi et selskap for å kunne organisere eksterne oppdrag gjennom dette. Det gjorde det enklere å samarbeide om ekstern virksomhet, og det var ikke minst for å ha et ryddig forhold mellom det som er UiO-virksomhet og eksterne oppdrag. Det Jon og jeg har gjort og vil gjøre er ikke annet enn det universitetsjurister alltid har gjort. Da vi etablerte dette selskapet sa Tilsynsrådet at det var advokatvirksomhet, og da sa vi ja vel, da er det et advokatfirma (og vi tegnet bl.a. ansvarsforsikringer som advokater). Men det er også fordi det ikke har vært vår hensikt å opptre som advokater i vanlig forstand at vi til nå ikke har vært medlemmer av Advokatforeningen. Nå kommer vi til å bli medlemmer fordi selskapet ønsker å kunne presentere seg som medlemmer av Advokatforeningen, og da må alle være med.

– Det er viktig å balansere dette slik at den integritet man er avhengig av som universitetsjurist ikke settes på spill, understreker Olav Torvund. – Det betyr for eksempel at vi neppe vil gå inn i den klassiske advokatrollen hvor vi representerer klienter. Å utrede, gi råd, delta i voldgift m.m. er slik sett ikke så veldig problematisk – da vil det uansett alltid være eget syn og egne vurderinger. Men i det øyeblikk man skal representere og forsvare en annens interesser, da vil det i alle fall være vanskelig å samtidig holde en form for akademisk uavhengighet til problemstillingene, opplyser Torvund.

Satsingsområder
Sammenslåingen med Bing & Co skjer som ledd i en langsiktig målsetning om å etablere et bredt og konkurransedyktig fagmiljø innen IKT-rett, immaterielle rettigheter og medierett, skriver firmaet på sine nettsider.  Bing Hodneland vil fra 1. januar 2011 ha 28 medarbeidere.

John S. Gulbrandsen ny partner

Fra nyttår styrket Hodneland også partnergruppen med John S. Gulbrandsen som kom fra Wiersholm. I Finansavisens advokatundersøkelse for 2010 ble han rangert som en av Norges ledende advokater innen både immaterialrett og medierett.  Høsten 2010 ble han rangert som ”leading” innen området ”Intellectual Property” (immaterialrett) i Chambers Europe.  I bransjekåringen ”Best Lawyers” gikk Gulbrandsen nylig til topps innen opphavsrett.

Vil prioritere familien

Han sier i et intervju med Dagens Næringsliv at han allerede for to år siden signaliserte til ledelsen hos Wiersholm at han kunne tenke seg å gå inn i en mindre arbeidskrevende jobb av hensyn til familien.  – Jeg ønsket meg et mindre firma hvor jeg kunne ha større råderett over forholdet mellom jobb og fritid. Hos Hodneland har flere småbarn selv, og det er vist stor forståelse for ønsket om å tune arbeid og fritid på en annen måte, sier Gulbrandsen til DN.

Sidegjøremål og ekstra jobb

En leser av Advokatbladet har lurt på om Jon Bing og Olav Torvunds inntreden i advokatfirma Hodneland er i strid med sidegjøremålsreglementet på universitetet. Advokatbladet har spurt Olav Torvund som har sendt oss denne redegjørelsen for nysgjerrige lesere:

” – Jon Bing og jeg har siden 1999 vært partnere i advokatfirmaet Bing & co, sammen med Camilla Sivesind Tokvam. Jon Bing og jeg har drevet rådgivning m.m. gjennom dette selskapet. Denne virksomheten har verken i innhold eller omfang skilt seg fra det som juridiske professorer alltid har drevet med og fortsatt driver med. Det har kun vært den forretningsmessige organiseringen som har vært en annen enn den tradisjonelle enkeltpersonsvirksomheten.

En viktig grunn til at vi i 1999 valgte å etablere dette selskapet var at vi ville få et klarere skille mellom våre oppgaver som professorer ved UiO og eksterne oppdrag. Vår vurdering var og er at dette gir en mer ryddig organisering av dette. Ved etableringen av dette selskapet hadde vi en inngående diskusjon med universitetsledelsen, og universitetsdirektøren konkluderte den gang med at dette var en meget ryddig organisering og at det var uproblematisk.

Det er dette selskapet som nå er fusjonert med advokatfirmaet Hodneland til advokatselskapet Bing Hodneland. Det er således ingen ny virksomhet, men en omorganisering av en virksomhet vi har drevet i mer enn ti år.

For Jon Bings og mitt vedkommende innebærer fusjonen ingen endringer for så vidt gjelder hvilke oppdrag vi vil påta oss eller i hvilket omfang vi vil påta oss oppdrag utenfor UiO. Det har vært og er fortsatt slik at vår virksomhet ved UiO er vår hovedbeskjeftigelse.

Det juridiske fakultet vil i løpet av 2011 gjennomgå reglene for eksterne oppdrag og hvordan disse praktiseres. Skulle resultatet av denne prosessen bli at Det juridiske fakultet ikke vil tillate at ekstern virksomhet organiseres på denne måten, vil vi måtte ta det til etterretning. Vi vil i så fall måtte ta våre forhold til UiO og til Bing Hodneland opp til en ny vurdering.

Olav Torvund

Journalisten henviste direkte til bystene av Rolf Ryssdal og Pål Berg som står utenfor inngangspartiet til Høyesterett. Schei svarte beskjedent at han nok ikke trodde han ville bli bebystet sammen med disse to historiske gigantene, og at han ikke hadde noen klar formening om eget ettermæle.

– Nettopp åpenheten som Høyesterett nå er kjent for, er vel det som vil bli en del av Schei sitt ettermæle. Han har vært en aktiv forkjemper for å få til økt åpenhet, supplerte direktør Gunnar Bergby vennlig.

Nå jobbes det aktivt i Høyesterett for å få til bedre nettsider, noe Schei medga var på høy tid. Blant annet vil man jobbe med å få til bedre oppsummeringer av dommene som er avgitt. En mer detaljert saksliste kan også være på ønskelisten, men på denne pressefrokosten fikk journalistene en sniktitt på kommende saker. Blant interessante saker i vår er Brynhildsen-saken, spørsmålet om boplikten bryter med retten til å velge eget bosted og en sak om hvorvidt uteområdet til kafeer og restauranter er å regne som en del av restaurantens område. Er det ikke det, kan landets røykere bare glemme å hygge seg under restaurantenes varmelamper i vinter.

Spesielt for 2010 var alle plenumssakene, oppsummerte Schei. To plenumssaker tok for seg beskatning av rederier og tilbakevirkende lover, mens en handlet om innløsning og regulering av festeavgift i festeforhold og den siste om hvorvidt straffansvar var foreldet i en krigsforbrytersak.

Representantene ber Stortinget vurdere om hvorvidt skatteklagenemnda bør gis reell uavhengighet fra skatteetaten, skattekrav ikke skal kunne inndrives før vedtak om skatt er rettskraftig og om hvorvidt skattytere som vinner sin klagesak mot skatteetaten, automatisk tilkjennes rett til dekning av nødvendige saksomkostninger, er blant forslagene fra Leirstein, Tybring-Gjedde og Anundsen.

Fra Advokatforeningen stilte Bettina Banoun, som støttet mange av forslagene.

– Advokatforeningen støtter forslaget om å utrede ulike modeller for reell uavhengig klagebehandling. Dagens ordning er primitiv og rettsikkerhetsmessig betenkelig. Som et ledd i utredningsarbeidet bør det kartlegges hvor ofte en avgjørelse snus i klageomgangen, og hvor ofte dette skyldes at nemnden går mot innstillingen. Inntrykket er at de særskilt kompetente klagenemndene som Oljeskattenemnda, klagenemnda for Sentralskattekontoret for Storbedrifter (SFS), Riksskattenemnda kan innebære reelle overprøving, mens de regionale skatteklagenemndene ikke fungerer som selvstendig korrektiv til skattekontorets egen behandling. Klageorganet bør utstyres med et sekretariat som er adskilt fra det organ som har fattet vedtaket som overprøves.”sa Bettina Banoun og svarte punktvis på representantenes forslag.

Økokrim ut mot advokatenes taushetsplikt

Til tross for at det lå utenfor temaet i høringen, benyttet førstestatsadvokat Morten Eriksen anledningen til å varsle at Økokrim snart vil komme med et forslag om å innskrenke advokatenes rammer for taushetsplikt.

– Også skatteadvokater må ta sin del av skylden for de lange saksbehandlingstidene. Advokatenes utvidede praksis som skatterådgivere er problematisk. Advokatenes praksis her er mørklagt og umulig å få innsikt i, og advokatenes taushetsplikt er en alvorlig hindring for arbeidet med å avdekke skjulte formuer i skatteparadis. Norge bør ta initiativ til et internasjonalt konvensjonsarbeid på dette området. Man bør gå grundig gjennom taushetsplikten og den virksomheten advokatene driver på dette området. Dette vil det komme et forslag om fra Økokrim snart, sa Eriksen.

Nylig tapte Økokrim en sak i Høyesterett om hvorvidt reglene om advokaters taushetsplikt er til hinder for å gi et advokatfirma pålegg om å utlevere opplysninger om hvem som er mottakeren av overføringer fra firmaets klientkonto. Høyesterett kom til at en pengeoverføring som skjer som en integrert del av en advokats egentlige advokatvirksomhet, er vernet av taushetsplikten, og at vernet også omfatter navnet på advokatens klient. Det er en avgjørelse Økokrim ikke kan leve med, skal man tolke Eriksens varslede initiativ.

Primitivt system

Professor Ole Gjems-Onstad fra BI og professor Frederik Zimmer fra UiO var også bedt om å komme med sin vurdering av representantforslaget.

– Det norske systemet for klage- og domstolskontroll med ligningen er et av de mest primitive i den vestlige verden. De aller fleste land har  enten helt uavhengige klagenemnder eller spesialdomstoler.  For bindende forhåndsuttalelser er det en svakhet at de gis av Skattedirektoratet og ikke kan påklages; i for eksempel Sverige er det en uavhengig nemnd som avgir bindende forhåndsuttalelser, og uttalelsen kan bringes inn for domstolene. Tilleggsskatt er ifølge EMK en straff, og det klinger ikke særlig bra at man praktiserer straffegjennomføring før straffen er endelig fastsatt, slik man gjør når man krever at folk først skal betale tilleggsskatten for deretter å kunne klage på den. Det kan spørres om dette er i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon. Jeg mener  dessuten at i prinsippsaker bør skatteyter få dekket saksomkostningene uansett om man vinner eller taper saken, sa Frederik Zimmer.

Lovgivningen for stram

– Problemet er at lovgivningen som skatteetaten jobber etter er for stram. Skatteklagenemndene fungerer ikke som de skal, for det er ingen spøk å sitte i en skatteklagenemnd og skulle gå imot den tunge kompetansen til skattekontoret i regionen som. Den reelle vaktbikkja er domstolene, med det er for dyrt å ta disse sakene til domstolen. Man risikerer å måtte betale statens saksomkostninger om man taper, og selv om man vinner er man ikke garantert å få dekket egne saksomkostninger. Norge er det eneste landet jeg kjenner til der man ikke har mulighet til å ta den bindende forhåndsuttalelsen til retten. Også angivertelefonen til skatteetaten er problematisk og man bør regulere den både i et forvaltningsmessig lys og fra et etisk synspunkt, sa Ole Gjems-Onstad. 

I to saker har partner Einar Heiberg gjort sitt beste for å tilrettelegge arbeidssituasjonen. Ikke lett, når ikke en gang domstolssystemet er tilpasset for mødre og fedre som skal ut i permisjon.

– Det er et generelt problem at det ser ut til å være lite fleksibilitet fra domstolens side for å tilrettelegge for at advokatfullmektiger eller advokater som skal ut i permisjon kan få saken sin berammet til tiden etter eller før permisjonen, sier Heiberg.

Ingen velvilje

Både tingretten og lagmannsretten har berammet saker i permisjonstiden til Ramdahl Pettersen. Ingen av de to domstolene har vært villige til å skyve på når saken skal opp.

– Det er uheldig for klientene våre fordi det oppstår et tillitsforhold mellom advokaten og klienten som må ivaretas, og det kan få økonomisk betydning at en ny advokat må sette seg inn i saken. For firmaet, som vektlegger prosedyreerfaring, er det viktig å ha kontinuitet i saksbehandlingen, og sist men ikke minst er det viktig i et likestillingsperspektiv, sier Heiberg.

– Jeg skjønner ikke at denne praksisen ikke er i strid med likestillingsloven, legger Ramdahl Pettersen, som nå er gått ut i permisjon, til.

For oversiktelig?

Ramdahl Pettersen ble av lagmannsretten bl.a. møtt med argumentet at det var en oversiktlig sak og at det vil være lett for en ny advokat å sette seg inn i saken.

– Dersom det hadde vært tale om en advokat med særlig kompetanse på et område og en omfattende hovedforhandling, så kunne retten ha vurdert det annerledes. Men særlig i saker som er nådd så langt som lagmannsretten er det oppstått et etablert tillitsforhold over tid. Siden advokaten også har bygget seg opp god kompetanse i saken er det uheldig at ny advokat må sette seg inn i saken på ny, sier Heiberg.

– Det er mye bedre å ha en skikkelig tolk på skjerm enn en dårlig tolk tilstede, mener assisterende riksadvokat Knut A. Kallerud. Han oppfordrer tolkene til å ta tak i muligheten selv, i stedet for å vente på at et offentlig organ skal gjøre det for dem.

– Hvis dere gjør det selv, har dere antagelig en gylden anledning nå. Hvis dere venter i fem år til problemet blir enda mer akutt, og det blir et offentlig byrå som skal formidle tolketjenestene, er jeg ikke sikker på om det er den beste løsningen!

Kallerud kom med innspillet da Domstoladministrasjonen holdt arbeidsseminar om bestilling og bruk av tolk. Her var det full enighet om én ting: Tolketjenestene er for dårlige, gjennom hele straffesakskjeden.

Må utsette

Over halvparten av de private advokatene og 40 prosent av domstolene har opplevd å måtte utsette møter eller saker flere ganger på grunn av norskkunnskapene til siktede, tiltalte ellet et vitne. Det viser en undersøkelse fra Imdi, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet.

Private advokater forteller at de ikke bruker tolk i 22 prosent av tilfellene der det egentlig er behov for det. Når Imdi spør alle i straffesakskjeden, kommer det frem at det spesielt er ved anmeldelse og i avhør det ikke brukes tolk, men også ved samtale med forsvarer og ved siktelse/tiltale droppes tolken i rundt en tredjedel av tilfellene.

Samtidig er det dårlige rutiner for å sjekke tolkenes kvalifikasjoner.

– Det er kanskje den viktigste konklusjonen etter seminaret: Hvor viktig det er at man ser på de formelle kvalifikasjonene til tolken, og at man har et kvalifikasjonssystem. Det sier Arild Kjerschow. Lagdommeren i Borgarting har åtte år bak seg som UDI-direktør, og ledet arbeidsseminaret om tolking.

Travelt trøbbel

–  Imdis undersøkelse om bruk av tolk i straffesakskjeden viser at bare en av fire har rutiner for å sjekke tolkenes kvalifikasjoner, sier seniorrådgiver Liv Kolstad Zehouo i IMDi. Hun peker på at Riksrevisjonen finner det kritikkverdig at både politiet og domstolene benytter tolker uten dokumenterte kunnskaper, eller som har lavt kvalifikasjonsnivå i Nasjonalt tolkeregister. Hun understreker videre at domstolene har et selvstendig ansvar for å utvikle gode rutiner for kvalitetssikring av tolketjenester.

Sorenskriver Laila Ingebrigtsen i Drammen sliter først og fremst med korte frister:

– Vi bruker svært mye tolk. Problemet er at vi ofte må innkalle tolk på kort varsel.  I fengslingssaker må vi skaffe tolk innen en time eller to, og det er da svært vanskelig å få tak i de best kvalifiserte. De er oftest opptatt andre steder. Våre saksbehandlere har klar beskjed om å bruke de beste, men må gå ned på kravene når det ikke er mulig å få tak i dem, sier hun.

Advokat Arild Humlen foreslår kortere fengsling i slike saker.

– Det er sterke rettssikkerhetsmessige hensyn som taler for at hvis man er usikker på tolken, bør man sette fengslingen kortere og heller refengsle med kompetent tolk senere, sier han.

Vil differensiere lønn

I forhold til problemet med at det er for få tolker med tilstrekkelige formelle kvalifikasjoner tar Advokatforeningens hovedstyremedlem Anders Brosveet til orde for å differensiere honoraret ut fra kvalifikasjonsnivå – for å motivere tolkene til å skaffe seg de formelle kvalifikasjonene. I den forbindelse etterlyser han også en tilleggsautorisasjon for tolker i rettstolkning.

– I tillegg er det selvsagt viktig at domstolene er bevisste på alltid å etterspørre de best kvalifiserte ved bestilling av tolk, og at domstolenes saksbehandlere må bruke den nødvendige tiden på å få tak i kvalifiserte tolker. Selv om det nok er bekvemt å ringe et byrå som påtar seg jobben med å skaffe tolk, viser erfaring at man da ofte ender med tolker fra laveste kvalifiskasjonsgruppe, hvilket er et stort rettssikkerhetsproblem, sier han.

Fare for justismord

Han er også opptatt av behovet for å utdanne tolkebrukerne, og at aktørene må foreta bevisvurderingen på andre premisser når det brukes tolk.

– Vi jurister bruker språket som finverktøy. Spørsmålet er i hvilken grad vi kan gjøre det i saker med tolk, sier Brosveet. Han viser særlig til at det kan føre galt avsted om dommere og advokater vektlegger tilsynelatende motsigelser eller endringer av forklaringer som bevis for manglende troverdighet i saker der både politiforklaring og rettslig forklaring foretas med tolk.

– Sitter man da og tolker språket med millimetermål som det presisjonsverktøyet vi vanligvis bruker det, så blir det helt galt. Jeg har kolleger som har holdt på å ende opp i justismord i alvorlige saker nettopp på grunn av den typen problematikk, sier Brosveet.

Unøyaktighet

– Jeg mener det er viktig med bevisstgjøring av aktørene i retten i hvor stor unøyaktighet tolking tilfører kommunikasjonen, slik at vi tar høyde for det i bevisvurderingen, sier han.

– Ved at det gjennomføres lydopptak av alle saker der det brukes tolk, vil vi ikke bare i ettertid kunne verifisere tolkingen, men vi vil også kunne bruke materialet til å bevisstgjøre advokater og dommere på hvor store unøyaktigheter vi må ta høyde for, ifølge Brosveet.

Skjermtolking mener han at er lite relevant som løsning på domstolenes problem med å skaffe kvalifiserte tolker på kort varsel til fengslingsmøter. – Politiet vet jo tre dager før at det skal bli en fengsling. Problemet er at domstolen mange steder får oppgaven med å skaffe tolk og ikke får det forvarselet som den kunne fått, sier han, og mener det er mulig å lære av Oslo, der det er politiet som skaffer tolk til førstegangsfengslinger.

– I og med at siktede skal avhøres, må det uansett være tolk fysisk tilstede; det kan ikke løses ved skjermtolking, sier Anders Brosveet.

Christian Havstad i tolkerådet til Politiets utlendingsenhet ønsker derimot videotolking velkommen.

– Ikke bare på grunn av rettssikkerheten, men vi har også en del tolker som blir truet, peker han på.

Spiller ballen til domstolene

Statssekretær Astri Aas-Hansen i Justisdepartementet oppfordrer domstolene til å finne de praktiske løsningene.

– Tolker med tilstrekkelig kunnskap er svært viktig, og det er veldig positivt at Domstoladministrasjonen har satt iverk ulike tiltak for å forbedre kvaliteten på tolkene og lære de domstolansatte å bruke dem på riktig måte, sier hun.

– Vi er opptatt av at domstolene er kritiske til hvilke tolker som velges. Så ser vi at tilgjengeligheten på gode tolker varierer mye fra språk til språk. Det gjør jo at domstolene i endel saker i mangel på andre alternativer må benytte tolker uten de beste formelle kvalifikasjonene, sier hun.

Justisdepartementet har fremdeles ikke behandlet ferdig den tre år gamle rapporten om rett til tolk.

– Rapporten inneholder flere forslag som krever en grundig vurdering, begrunner Aas-Hansen, og vil ikke si noe konkret nå om hvilke forslag som vil komme.

– Men det er viktig å fremheve at regjeringen har iverksatt flere tiltak for å utdanne flere tolker og heve tolkenes kompetasne, sier hun.

Initiativet til å finne de beste løsningene og eventuelt vurdere samarbeid med politiet og påtalemyndighetene, mener hun det er domstolene som må ta, og peker også på retningslinjene om å gjøre lydopptak av politiforklaringene.

– Skjemtolkning bør i alle fall vurderes. Vi vet også at andre land bruker endel tolker på telefon, sier Astri Aas-Hansen.

I Sverige økte det offentlige advokatsalæret fra nyttår fra 1.134 kroner til 1.166 kroner pluss moms – drøye 1.110 norske kroner. Samtidig er det generelle lønnsnivået i Sverige betydelig lavere enn det er i Norge.

Bransjeundersøkelsen for 2009 viser at gjennomsnittlig utfakturert timepris fra norske advokater da var 1.215 kroner.

Her er noen eksempler på hva andre norske næringsdrivende verdsetter tiden sin til. For alle prisene gjelder at de er omtrentlige, og varierer fra bedrift til bedrift. Prisene er uten mva.

Eiendomsmeglere: 1.500-2.500 kroner

Advokatforeningen i Østfold og Follo har innhentet priser fra eiendomsmeglere i distriktet, og Aftenposten og Fædrelandsvennen har sammenlignet timepriser hos forskjellige meglere. De aller fleste som skal selge eiendom, velger fastpris eller provisjon. Men prislistene inneholder også timepriser, som i de innhentede tilfellene varierer fra 1.500 til 2.500 kroner.

Frisører: 500-2.500 kroner

Frisører fakturerer vanligvis ikke etter timepris, men per klipp. De enkleste herreklippene kan ta 10-15 minutter Aller billigst er gjerne små salonger i de større byene, som kommer ned mot 120 kroner for å klippe en mann.

– Men vanlig pris skal ligge et sted mellom 250 og 350 kroner, sa tidligere norgesmester Geir Monge da Fredriksstad Blad testet herreklipp tidligere i vinter. Da varierte prisene fra 150 til 590 kroner for en herreklipp.

Ved større jobber, som for eksempel brudefrisering, markedsfører flere frisørsalonger timepriser, som gjerne varierer fra 550 til 1.150 kroner. Foreningen Norske Frisør- og Velværebedrifter har ikke svart på Advokatbladets spørsmål om priser.

Rørleggere: 400-720 kroner

– Timeprisen er blant annet avhengig av firmaets størrelse og geografiske beliggenhet, og kan variere fra 500 til 900 kroner inkl. mva. (400 til 720 kroner netto), sier teknisk direktør Ole Larmerud i Norske Rørleggerbedrifters Landsforening.

Larmerud forteller at materialsalget tidligere var den viktigste inntektskilden for rørleggerne, men de siste årene har salget funnet andre kanaler, konkurransen er blitt større, prisene lavere og dekningsbidraget redusert.

– Vi har ikke oppdaterte statistikker som viser hvor store andeler det er snakk om, men en kvalifisert tipping går ut å at fortjenesten på materialsalget på anlegg utgjør cirka 25 prosent av inntjeningen på totalomsetningen, forteller Larmerud.

Bilverksteder: 750-1.900 kroner

– Dette er individuelt fra verksted til verksted, og vi har forsåvidt ingen 100 prosent riktig oversikt over dette, sier administrerende direktør Stig Morten Nilsen i Norges Bilbransjeforbund.

– Men på generell basis kan jeg si at timepriser på norske verksteder ligger i området fra 750 til 1.000 kroner per time, helt avhengig av hvor verkstedet ligger og hvilken type biler/kunder som er der. Salg av deler utgjør rundt halvparten, altså 50 prosent, av omsetningen for et verksted.

I en test som Klikk.no gjorde i 2009, varierte timeprisene på bilverkstedene fra 975 til 2.375 kroner (780 til 1900 kroner pluss moms).

Regnskapsførere: 450-950 kroner

– Vi har ingen konkret undersøkelse om prissetting å vise til. I sin alminnelighet er det også vanskelig å anslå et konkret beløp, da variasjonene er store blant annet i forhold til geografisk beliggenhet, sier Hanne Opsahl, som leder fagavdelingen i Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening.

Et raskt internett-søk gir timepriser fra 460 til 940 kroner for forskjellige typer tjenester.

Revisorer: 800-1.500 kroner

– Dette har vi ingen statistikker på, forteller administrerende direktør Per Hanstad i Revisorforeningen.

Et internett-søk gir timepriser fra 800 til 1.500 kroner for revisjon.

PR-rådgivere: 650-3.600 kroner

Blant PR-rådgiverne spriker timeprisene kraftig. Dagens Næringsliv står bak en oversikt som viser priser opp til 3.600 kroner for en time.

– Timesatsene i vår bransje varierer mye på grunn av at tjenestespekteret er bredt. En gjennomsnittspris blir dermed ikke interessant, fordi den ikke kan fortelle noe om hva prisnivået er. Det blir å sammenligne de berømmelige eplene og pærene, sier styreleder Hauk Lund i Norske Informasjonsrådgivere.

Tannleger: 1.100-2.000 kroner

Tannlegeforeningen har ikke svart på Advokatbladets henvendelser, men et søk på nett gir tannlegepriser som stort sett varierer mellom 1.100 kroner og 2.000 kroner for behandling som prises per klokketime.

Økning: 1,7 %

Fra og med nyttår økte salæret med 1,7 prosent. For lønnstagere kommer årslønnsveksten til å være om lag dobbelt så høy i år. Regjeringen, Statistisk sentralbyrå og Norges Bank opererer med anslag på henholdsvis 3,25, 3,4 og 4 prosent.

Selv baserer han rundt 40 prosent av inntekten sin på undervisning. Men Gjøvik-advokat Knut Erling Nyheim har adskillige saker til stykkpris. Han fortviler over et tungvint system.

Matpauser

– For eksempel er det byråkratisk tull å trekke ut matpauser på over en halv time, fra grunnlaget. Det gir bare masse ekstraarbeid i forhold til å føre oppgaver. Samtidig får vi ofte beskjed fra dommeren om å snakke sammen i pausene. Vi jobber fra vi begynner til vi er ferdige, sier Nyheim.

– Når vi har matpause i fylkesnemnda sammen med klienten, så snakker vi om det som skal skje. Og så trekkes dette ut av grunnlaget fordi vi spiser en brødskive og drikker en kaffekopp attåt – det skulle jeg ønske det kunne gjøres noe med.

Forskjellige satser

Knut Erling Nyheim stiller også spørsmål om hvorfor faktoren er forskjellig om en helt lik sak skal behandles i retten eller i fylkesnemnda.– Hvorfor er det ulik vurdering om vi er i fylkesnemnda og skal ivareta en ikke tilstedeværende, narkoman mor – eller om vi er i tingretten og forsøker å få en dom på den samme damen? eksemplifiserer han.

Samtidig er han oppgitt over kolleger som bare klager på selve salærsatsen. – Spørsmålet er hva jobben er verdt; ikke hvordan vi setter sammen salærstørrelsen og timeforbruket, sier han, og mener stykkprissatsene ikke er noe særlig gunstig uttrykk for verdien av det advokaten gjør.

– Men for oss som driver advokatvirksomhet ute på landet, som en landhandel som må ta det meste av saker, er i hvert fall dette sikre penger. Det er ikke slik at salærsatsen dekker opp for kostnadsbildet vårt som den burde, men det er i hvert fall sikker inntekt, sier Knut Erling Nyheim.

Ligger lavt

Ingrid Lång leder Advokatforeningens lovutvalg for familierett, arv og skifte. Hun mener det er synd at advokatene får så dårlig betalt i fri rettshjelp-sakene.

Hun skjønner ikke at advokater som tjenesteytere kan ligge så lavt i salærer. – Når du tenker på hvilke regninger du får fra en hvilken som helst håndverker som kommer hjem til deg, så blir du jo svett. Kjøretiden hans er dyrere enn vår advokattid. Sist jeg hadde rørlegger hjemme, beregnet han kjøretid før han kom hjem til meg: En halvtime for 500 kroner, sier hun.

Halvparten igjen

Der Østfold og Follo krets antyder at 35-40 prosent av salæret går til driftsutgifter, antar Lång at andelen er nærmere halvparten.

– Men det er ikke mange fri rettshjelp-saker vi har i løpet av et år, sier hun om sin egen praksis. – Både fordi du ikke får det i skiftesakene hvis resultatet blir positivt for klienten, og fordi det er begrensninger på formue. Vi argumenterer for at selv om du får en sum på en million eller to ut av et skifte og beløpet parkeres inn i en bolig, da har du ikke pengene allikevel, for man må jo bo – men derfor er det ikke mange saker som får fri rettshjelp. Og de aller fleste som har full stilling, tjener for mye. Jeg har ikke veldig mange regninger til fylkesmannen eller domstolene, konstaterer Ingrid Lång.

Hun peker likevel på ett praktisk problem i saker der det er innvilget fri rettshjelp:

– Selv om en sak kan gå over mange måneder, kanskje mer enn et år, så får du vanligvis ikke sende inn regning før til slutt. Når den tid kommer, sitter dommeren der og sier at du får for de og de timene, men ikke for de timene.

Bruker mer tid

Stykkprisen for bestemte saker skal egentlig tjene til utjevning. – Det var jo bakgrunnen for ordningen. Så vil det være slik at noen saker tar fem timer mens du får betalt for tolv, mens andre kan ta tjue og gi samme betaling. Ja, det er noen saker jeg føler at jeg har fått veldig godt betalt for, det er det ingen tvil om, men de fleste sakene er sånn at de går over tiden, sier hun.

– Barnesaker og booppgjør krever sitt. Hvis ikke folk klarer å bli enige, er det helt utrolig hvor mye ressurser man egentlig må sette inn for å få til et resultat.

– Jeg har følelsen av at staten ikke forstår hva salæret skal omfatte, og hvilke kostnader vi har før det blir overskudd i en sak. Det er jo ikke bare snakk om salærsatsene; det handler om timebruken, også, sier Lång.

Også Kjell Holden peker på at stykkprissakene tar tid.

– Jeg har ikke hatt så mange stykkprissatssaker, men de jeg har hatt, viser at stykkprisene ligger for lavt.  De sakene jeg har hatt, gjelder skifte, og det går reglemessig med adskillig tid. Det er vel bare departementet som mener at alt kan skjæres over én kam, sier han.

Det ligger en forutsetning i dette at sakene er ganske homogene - at det foreligger en normalvariasjon, noe Hallgren tviler på stemmer. Sakene varierer svært - noen er meget arbeidskrevende med vanskelig erstatningskrav eller med klienter som behøver svært mye oppfølging, understreker hun.

Jevner seg ikke ut

Hallgren opplever heller ikke at sakene jevner seg ut over tid, slik at sakene jevnt over er godt betalt.

– Den som gjør en samvittighetsfull jobb og kommer godt forberedt "bruker raskt opp" stykkpristimene. I dag er multiplikatoren for lav etter min og flere andres oppfatning. Erstatningskravene er også blitt flere, de er mer kompliserte og det er kommet inn formkrav som gjør at det har blitt betydelig mer arbeid med disse for både bistandsadvokatene og forsvarerne, sier Hallgren som også jobber som forsvarsadvokat. Der trekker hun særlig inn stykkpris for anke som er på knappe en halv time. 

– Man kan jo lure på om hvorvidt dette gir uttrykk for at det ikke er ønsket at det skal legges for mye arbeid i anker. At arbeidet med anke er bakt inn i stykkprisen er også uheldig - de estimerte timene er gjerne gått med før det. Jeg tror at en type sak mange kvier seg for å ta er begrenset anke i lagmannsretten. 

- Dette er vel nærmest et tapsprosjekt hver gang, sier Hallgren som tror mange kvier seg for å jobbe ut over stykkprisen i saker som er kompliserte på grunn av usikkerheten rundt om man får betalt for ekstraarbeidet. Gode tiltak som å få klienten inn i for eksempel Narkotikaprogram med domstolskontroll tar mye tid ut over det man får dekket i stykkprisen. Faren er at advokater lar være å bruke disse mulighetene fordi de risikerer å sitte igjen med hele regningen selv, advarer hun.

Særlig gjelder det satsen for ”dublinsaker”, asylsaker som behandles etter Dublin II forordningen – der asylanten får avslag på realitetsbehandling av sin asylsak i Norge, fordi et annet land i Dublinsamarbeidet må anses ansvarlig for behandlingen av vedkommendes asylsak. Det kan være at asylsøkeren har fått registrert fingeravtrykkene sine i et annet EU-land før han kom til Norge, eller at  han har fått visum til et annet EU-land. Her er stykkpris etter rettshjelpsloven bare to timer, for advokatbistand i klageomgangen.  Leder for Advokatforeningens lovutvalg for Asyl- og utlendingsrett Bente Tjugum sier at hun som regel minst bruker det dobbelte, for å gjøre det arbeid som forventes.

– Bruke jeg fire timer på disse sakene er min reelle timelønn på 445,- før utgifter til husleie og andre kontorutgifter er betalt. Det sier seg selv at dette ikke svarer seg. To timer er rett og slett ikke nok til å gjøre en forsvarlig jobb. Hva mener staten at vi ikke skal gjøre i disse sakene? Vi er pålagt å forkynne avgjørelsen via tolk, skrive klage og følge opp klienten. Skal vi skrive klagen på fem minutter? Stykkprissatsen er ment å gi uttrykk for en gjennomsnittelig timebruk, satt slik at man må kunne påregne at noen saker skal kunne ta lengre tid, mens andre skal ta kortere. Det blir imidlertid feil å gå ut i fra at gjennomsnittet skal være 2 timer i dublinsaker, fordi da forutsetter jo staten at man skal bruke 0 timer som det ene ytterpunkt og 4 timer som det andre, sier Tjugum oppgitt.

Mange velger bort dublinsakene

Stykkprissatsene er generelt satt lavt på asylsakene. Fem timer er satt til de såkalt ”normal” sakene, tre timer på saker staten mener er ”åpenbart grunnløse” og to timer på ”dublinsaker”.

– Det kan det ta like lang tid å klage på en dublinsak som på normalsaker. Her har man ikke forutsett hvor mye internasjonal rett det egentlig er å ta hensyn til. Om man begynner å se på EMD-dommer er dublinsakene slett ikke så enkle og firkantede som det som kan ha vært forutsatt da stykkpris ble fastsatt.. Satsen her må oppjusteres, for nå er det mange advokater som ikke lengre vil ta disse sakene, sier Tjugum.

Få orker søke om ekstra salær 

Dersom man bruker mer enn dobbelt så mange timer som normert, kan man søke om å få satt skjønnsmessig salær. I saker der man har klart å få til en utsatt iverksettelse honoreres dette med 3 timer stykkpris. I alle fall i de tilfellene det er UDI som avgjør at iverksettelsen skal utsettes, og ikke UNE.

– Jeg har søkt og fått skjønnsmessig salær i en del saker, men da i ekstraordinære saker som man argumenterer særskilt på at det var nødvendig og rimelig at man jobbet mer. I Dublinsaker er det få advokater som orker å søke om ekstra salær, selv om man jobber mer enn fire timer med saken. Man tenker at nå har man allerede jobbet så mye gratis, at man ikke vil bruke enda en halvtime med gratisarbeid for å argumentere for økt salær. Dessuten er det vanskelig å forstå hvorfor utsatt iverksettelse gir tre ekstra timer fordi man da forutsetningsvis må ha gjort en ekstra god jobb med saken, mens det å få omgjort et vedtak ikke har den samme rettsvirkning etter salærforskriften. En annen stykkpris som er satt for lavt er for å møte med klient til møte i UNE. Det er vanlig at selve møtet tar mer enn 5 timer, og i tillegg kommer forberedelsene og forkynning av vedtak i etterkant. Det er derfor vanlig å gjennomsnittelig havne over 5 timer, hvilket indikerer at stykkprisen er satt for lavt, sier Tjugum.

– Det er regelmessig slik at der politiet etter en aksjon ønsker avhør fredag kveld eller samme helg – og vi i lojalitet til dette stiller opp til avhør – vil forsvareren være den eneste blant et stort kobbel etterforskere og politijurister som ikke får kompensasjon for den ubekvemme arbeidstiden. Jeg tror mange med meg er fristet til å si nei til å stille opp til slike tider, så får politiet heller stille etterforskningen i bero inntil forsvarer vil kunne delta i avhør innenfor normal arbeidstid, sier Trygve Staff.

– For de fullmektiger som ikke er i særlig selvstendig stiling gjelder arbeidsmiljølovens vernebestemmelser fullt ut. Overfor disse er vi nødt til å begrense bruken av overtid. Hos oss blir det av økonomiske grunner lite utbetaling av overtidsgodtgjørelse der disse ellers kunne ha oppebåret dette. I stedet får fullmektigene avspasere etter reglene i arbeidsmiljøloven. I slike tilfelle blir vi andre værende igjen og dra lasset mens ferske fullmektiger kan ha en avspaseringsuke. Dette er neppe optimalt verken for klientene (som ofte sitter fengslet), for de fullmektiger som gjerne vil arbeide mye og bli eksponert utad eller for firmaets drift. Så lenge salærsatsen er lav og flat er det imidlertid helt begrenset margin til å utbetale overtidsgodtgjørelse, noe vi ellers gjerne skulle gjort, sier en oppgitt Trygve Staff.

400.000,- i overskudd

Advokatfirmaet Staff hadde i fjor vel 20 mill i driftsinntekter. Av dette gikk vel 14,4 mill til lønnsutgifter, herunder sekretærlønninger/kontorpersonale. Andre driftskostnader utgjorde for oss ca. 4,5 mill, og Trygve Staff opplyser at overskudd etter finanskostnader og skatt var på 400.000,-.

– Det sier seg selv at dette ikke er en tilfredsstillende margin i forhold til den totale omsetning og de risiki vi som en bedrift med ca 20 ansatte er eksponert for. Noe utbytte til firmaets innehavere har vi ikke kunnet utbetale på mange år, sier Staff.

"Latterlig lav"

Staff er en av mange forsvarsadvokater som omtaler salærsatsen som ”latterlig lav”, særlig i for advokater som opererer i Oslo der husleieutgiftene øker betydelig hvert eneste år. Staff mener dette misforholdet representerer et ikke ubetydelig, raskt stigende rettssikkerhetsmessig problem som vil kunne innvirke på hele straffesaksavviklingen.

- Realiteten er nemlig at den offentlige sats er så lav at avlønning av selv helt ferske fullmektiger ikke lenger kan konkurrere selv med sammenlignbare offentlige stillinger, og selvfølgelig langt mindre med annen type advokatvirksomhet. Dermed har man allerede fra de helt ferske jurister et rekrutteringsproblem. Forskjellene i hva som er mulig avlønning bare øker etter hvert som juristene blir eldre og mer erfarne. Overalt ellers der staten avlønner, enten det er til leger, ingeniører eller offentlig ansatte jurister er det en selvfølge at den enkelte ansattes timepris øker med økt erfaring, kompetanse, ansvar og ansiennitet – man stiger noen lønnstrinn, sier Staff..

- For andre klienter enn staten er det en selvfølge at salæret differensieres etter hvem som utfører oppdraget. Jeg tipper prinsippet følges også der staten selv kjøper sivilrettslig kompetanse fra BA-HR eller andre. Med flat salærsats oppebærer forsvarsadvokater og andre advokater med benefiserte saker det samme timehonorar uansett erfaring og kompetanse, som av staten altså ikke blir verdsatt overhodet på akkurat vårt felt. Jeg gremmes når jeg ser at selv en ”paralegal” i de store forretningsadvokatfirmaene har høyere timepris ut til klienten enn hva en erfaren høyesterettsadvokat får av staten i salær pr. time i straffesaker. I slike firma vil ofte en helt fersk fullmektig ha en timepris som er over dobbelt så høy som en erfaren advokat/høyesterettsadvokat får fra staten. Jeg skulle likt å se den sykehuslege som etter kanskje 20 - 30 års arbeidserfaring oppebar samme lønn som en helt fersk turnuskandidat, og som ikke fikk noe ekstra for arbeide i helger og netter osv.

- Satsen er så lav i forhold til utgiftsnivået at det altså har en klar rekrutteringsmessig side, og en side til advokatens økonomiske frihet. Det sier seg selv at når forholdene nå er blitt så klart og entydig uheldige vil dette hurtig få den konsekvens at det i det alt vesentlige vil være helt ferske jurister som vil ta offentlig betalte oppdrag. Selv om disse kan være faglig flinke vil de mangle erfaring. Derved vil utvilsomt siktedes rettssikkerhet svekkes ved at det blir betydelig lettere for statsadvokaten å kjøre på med alle de sleipeste triksene i boken. Jevnt over tillater jo dommere aktoratet å kjøre som aktor vil med mindre det kommer en velgrunnet protest fra forsvarer. Også den rent praktiske avvikling av hovedforhandlingene vil kunne bli skadelidende, sier Staff som heller ikke synes at stykkprissatsen på noen måte er romslig.

– Jevnt over arbeides det her mye mer enn hva som honoreres under stykkprissatsen. Aller verst er satsen ved rettsmiddelbruk i fengslingssaker og begrensede ankeforhandlinger. Når vi påtar oss slike oppdrag er det fordi vi overfor eksisterende klienter er forpliktet til dette. Vi påtar oss av økonomiske grunner ikke slike oppdrag for nye klienter. For vår del er vi samtidig i en prosess der vi, også av økonomiske grunner, søker å vri noe mer av porteføljen over på andre prosedyreoppdrag enn straffesakene, sier Staff.

Når det offentlige tar regningen, er det lite å hente. Norske advokater hverken vil eller kan leve av fri rettshjelp-saker. – Man tjener bedre som lærer eller kontoransatt i staten, sier en advokat som sitter igjen med 275 kroner timen etter et oppdrag for offentlig salærsats.

Torgeir Røinås Pedersen, som leder Østfold og Follo krets av Advokatforeningen, sammenligner advokatsalærene med frisører, bilmekanikere og rørleggere, og liker ikke det han ser.

– Vi har til stadighet salærdiskusjoner i kretsen i forhold til hvorfor man skal ta vesentlig dårligere betalt når man jobber for det offentlige. Sammenligner vi med andre bransjer, tviler jeg på at noen tar seg dårligere betalt når de jobber for det offentlige enn når de jobber for andre, sier han.

40 prosent går bort

Fra nyttår gikk salærsatsen opp fra 890 til 905 kroner timen. Hvor mye av den satsen som går bort til å drive kontor, varierer.

– Utgiftssiden avhenger av hvor stort man driver. Men hvis vi tar utgangspunkt i et enkeltmannsforetak med ansatt sekretær, ingen fullmektiger og ellers ordinære utgifter knyttet til kontordrift, ligger vel de fleste på en utgiftsside på minst 4-500.000 kroner. Basert på tilbakemeldinger jeg har fra medlemmene, regner jeg med at rundt 40 prosent går bort i utgifter knyttet til drift, sier Torgeir Røinås Pedersen.

Heller lærer

Fra en annen advokat i kretsen har han fått et regnestykke som ser enda dårligere ut. Det tar utgangspunkt i en advokat som arbeider helt vanlige dager, uten overtid. I beste fall kan 70 prosent av arbeidstiden faktureres.

– Hvis kontorutgiftene er 600.000 kroner og man fakturerer 1200 timer, blir jo utgifter pr. fakturert time 500 kroner. Fordeler man resten – 390 kroner X 1200 – på et helt årsverk på 1700 timer, gir det timelønn 275 kroner. Og det blir ganske uinteressant å drive med fri rettshjelp-saker fordi man tjener langt bedre som lærer eller kontoransatt i staten, skriver advokaten.

Sprik

Kretslederen ser på beregningen med interesse.

– Går du til frisøren, tar mange både 300 og 400 kroner for en halvtime. Og ikke bare har de betydelig mindre driftsutgifter, men de har også inntekt av salg i tillegg til timeprisen.

– En bilmekaniker kan ta over 900 kroner timen, i tillegg til påslag på alt de selger. Det samme gjelder rørleggere og elektrikere. For oss er det ene og alene timeprisen som styrer vår inntekt, sier han.

Samtidig peker Torgeir Røinås Pedersen på sprik i parallelle saker, avhengig av hvem klienten er:

– Vi hadde en høringsuttalelse i forbindelse med at Norsk Pasientskadeerstatning også innførte offentlige satser. Hvorfor skal vi ha 890 kroner timen når vi fremforhandler erstatning for mennesker som er feilbehandlet i helseapparatet, mens når vi forholder oss til forsikringsselskapene, kan timesatsen være dobbelt så høy? Det ligger noen utslag her som jeg ikke ser hvordan man kan begrunne, sier han.

Etterlyser Advokatforeningen

Kretsleder Røinås Pedersen synes at Advokatforeningen har fokusert i for liten grad på de offentlige salærsatsene.

– Når vi leser Dagens Næringsliv, tar de frem den lille prosenten advokater som beregner seg satser på 2.400 kroner, uten at de får frem at den store majoriteten bare har en liten del av disse satsene. Sammenligner vi oss med andre yrkesgrupper, er ikke advokater noen lønnsadel. Vi må få synliggjort hva som er realiteten. Vi er slett ikke fattige, men i forhold til mange andre yrkesgrupper har vi nok hengt etter. Justeringen av salærsatsene følger ikke prisutviklingen for øvrig, sier Torgeir Røinås Pedersen.

– Flere av medlemmene våre sier det rett ut: De har ikke råd til å drive fri rettshjelp, Da ville det ikke hatt noen hensikt å drive som advokat i det hele tatt, rent økonomisk sett.

Systemet oppfattes av flere som både tungvint og tidkrevende å bruke, slik at mange advokater velger å sende inn salærskjema i det tradisjonelle papirformatet. Først og fremst må fullmektigene og advokatenes sekretærer få lov til å bruke systemet, mener Advokatforeningen. 

Advokatfullmektiger kan i dag ikke fylle ut og signere oppgaver på egen hånd uavhengig av advokaten, slik de gjør ved bruk av papirskjema. Ved benyttelse av papirskjema ved søknad om fritt rettsråd og innsendelse av salæroppgave, er det dessuten mulig for advokatene å benytte sekretær til å fylle ut skjemaet. Deretter vil advokatene kontrollere skjemaet, og signere.

– Slik det elektroniske systemet fungerer i dag, må advokatene gjøre hele innfyllingsjobben selv. Dette skyldes at den elektroniske løsningen man har lagt opp til, som krever at advokatene benytter sitt personlige Buypass Smartkort. I henhold til avtalevilkårene er kortet strengt personlig, og advokatene kan således ikke kan overlate kortet til sin sekretær eller fullmektig. Dette er nok medvirkende til at mange advokater lar være å bruke den elektroniske ordningen, som i utgangspunktet skulle sikre advokatene raskere salærutbetaling, sier advokat Jannicke Naustdal i Advokatforeningen.

Over halvparten elektronisk

Advokatforeningen var på møte i desember med fylkesmennene. Disse var positive til endringsforslagene som foreningen la frem, og man skal ha et nytt møte om saken i januar. I tillegg til de to hovedgrepene som er nevnt har foreningen påpekt en rekke tekniske svakheter med den elektroniske registreringen. For eksempel at systemet spør om økonomisk informasjon som kun er relevant i behovsprøvde saker, før det spør om sakstype. Det innebærer at man må svare på flere irrelevante spørsmål om økonomi selv om saken ikke er behovsprøvd.  

Bjørn Tore Årøy, Rådgiver hos Fylkesmannen i Sogn og Fjordane opplyser at 56 % av de 7200 rene salærskjemaene som advokatene sendte inn i 2010 var sendt inn elektronisk. Det er med andre ord en lang vei å gå før man har gått over til elektronisk skjemavelde.

– Mange av de tekniske løsningene som Advokatforeningen har foreslått bør kunne gjøres forholdsvis enkelt. Dette er bare et kostnadsspørsmål. Vi er glade for å få dette forbedringspotensialet påpekt, sier Årøy. 

Det var en kommentar i Aftenposten i desember som vakte oppsikt. En kvinne som ble oppsagt i butikken der hun arbeidet, fikk medhold i Oslo tingrett: Avskjedigelsen var urettmessig, og representerte brudd på forbudet mot diskriminering i likestillingsloven. Kvinnen var nemlig gravid da hun mistet jobben.

2.687 kroner timen

Så langt var dommen en vanlig avgjørelse i en sak der påstand sto mot påstand og arbeidsgiveren hevdet at kvinnen ble tatt i et forsøk på tyveri. Det som setter sinnene i kok, skjedde da saksomkostningene skulle tallfestes.

Advokatfullmektigen i Wiersholm som var prosessfullmektig, krevde nemlig en timepris på 2.687 kroner inkludert moms. «Retten finner at timeprisen, sett i forhold til sakens kompleksitet og det faktum at prosessfullmektigen er advokatfullmektig, er unødvendig høy. Timesatsen settes til 2000 kroner,» skriver Aftenposten.

Dobbelt betaling

Frode Sulland stiller spørsmålstegn ved avgjørelsen:

– Kan du svare meg på hvorfor jeg da skal måtte jobbe for 905 kroner per  time i enhver sak hvor det offentlige betaler – uansett hvor vanskelig saken er og uansett hvor erfaren og kompetent jeg har blitt? Er denne fullmektigens arbeid, som altså det offentlige godtar, verdt over det dobbelte av mitt? spør lederen i Forsvarergruppen av 1977.

Helge Hjort i lovutvalget for velferdsrett har merket seg den samme avgjørelsen. – Tankevekkende, sier han. – Det er tydeligvis forskjellige måter å se på hva slags satser man bør bruke.

Stort kontor?

Også Kjell Holden trekker frem saken som et eksempel på urimelighet som er vanskelig å forstå:

– I retten aksepterer altså domstolen 2.000 kroner per time for en tydeligvis ung fullmektig. Hadde han vært oppnevnt, ville han fått 890 kroner i fjor. Har man forsikringsdekning, er taket regelmessig 80.000 kroner. Forstå det den som vil, sier han.

– Jeg kan vanskelig forstå at domstolene aksepterer de timepriser enkelte opererer med.  Hvis en klient ønsker en advokat med stort kontor på Aker Brygge, kantine, og en drøss fullmektiger og sekretær, og kanskje en egen daglig kontorleder, synes jeg domstolene bør legge den ekstra byrden på den som foretar et slikt valg.  Ekstra ille blir det med saker hvor fullmektig for den ene er oppnevnt, men den annen, ofte et forsikringsselskap eller en arbeidsgiver, dynger på med saksomkostninger.  Det underbygger ikke troen på «likhet for loven», sier Kjell Holden.

– Ikke egnet eksempel

Statssekretær Astri Aas-Hansen i Justisdepartementet mener eksempelet er lite egnet i denne debatten:

– Jeg kjenner ikke bakgrunnen for dommerens vurdering i denne saken, og det er heller ikke opp til meg å overprøve domstolenes vurdering av de timesatsene som er avtalt i et fritt marked, understreker hun.

– Etter min mening er dette uansett ikke noe egnet eksempel på det offentliges verdsetting av et arbeid.  Vi mener selvfølgelig ikke at arbeidet til en fullmektig er mer verdt enn arbeidet til en erfaren straffesaksadvokat, men det er ikke staten som fastsetter satsen til fullmektiger i Wiersholm, sier Astri Aas-Hansen.

Svein-Erik Stiansen har gått gjennom flere advokatregnskap enn de fleste, etter flere år som revisor for Tilsynsrådet. Han ser ingen grunn til å være misfornøyd med en salærsats på 890 kroner timen – eller 905 nå etter nyttår.

Forskjeller

– Det er klart at i Oslo-området så er det en lav sats, som i utgangspunktet er mye lavere enn det advokater tar ellers. Hvis et firma i Oslo bare skulle hatt de satsene, da ville det ikke vært allverden, for det er mange kostnader ved å drive et advokatkontor, sier Stiansen.

Han trekker frem kontorutgiftene, som gjerne er høye spesielt i Oslo. – Hvis du driver et lite firma og ikke har noen å dele utgiftene med, da sitter du ikke igjen med allverden. Hvis vi sier at en advokat greier å produsere 1.200 fakturerbare timer på årsbasis, så er det snakk om drøyt en million, og så kommer utgiftene i fradrag. Dette er veldig forskjellig, sier han.

– Mange advokater tjener veldig mye penger, men jeg har også vært på bokettersyn hos advokater som tjener veldig lite. Hadde jeg vært advokat og drevet på den måten, hadde jeg heller tatt jobb i det offentlige. Man må ikke tro at alle advokater tjener like godt som dem som topper ligningen i Oslo-området – det er mange advokater rundt i landet som sliter med å få det til å gå rundt. Men det er de færreste som bare har de offentlige satsene, understreker Svein-Erik Stiansen.

Andre har kostnader

Han sammenligner med for eksempel rørleggere og bilmekanikere.

– Det koster jo å drive rørleggerforretning, også, med husleie og mange av de samme utgiftene. De tar jo ikke 905 kroner timen; der er satsene lavere. Bilverksteder tar også lavere satser og har kostnader, men de lever jo, de også.

Stiansen mener uansett at det går an å leve greit av offentlige salærer. – Men man er helt avhengig av å ha nok oppdrag til å fylle tiden sin. Har du ikke det, da går det dårlig. Har du nok oppdrag, så lever du godt på det.

– 905 kroner er jo lavere enn de vanlige satsene som advokater tar, og lavere enn de vanlige satsene til en revisor, men høyere enn en regnskapsfører, en bilmekaniker, en rørlegger eller en snekker, sier Svein-Erik Stiansen.

Helge Hjort i Advokatforeningens lovutvalg for velferdsrett er kommet til at han må være en advokat som har spesielt tungt for det. – Jeg klarer sjelden eller aldri å jobbe for mindre enn stykkpris i disse sakene som har stykkpris, sier han.

Tidsbruken på stykkpris-saker har fått konsekvenser for Hjort og kollegene hos Hestenes og Dramer.

– Vårt kontor har rett og slett besluttet at vi ikke vil være med i ordningen der det er nedsatt en gruppe med særskilt asylrettskyndige advokater som får tilsendt oppdrag direkte fra utlendingforvaltningen når det kommer nye asylsøkere til landet. Det er helt uakseptabelt å jobbe så lite med disse sakene, så det sa vi fra oss, sier Hjort.

Utilgjengelige Nav

I trygdesaker møter Hjort og kollegene en annen byråkratisk vegg:

– Der det er valgt en noenlunde romslig og raus ramme på sju timer for å håndtere en klagesak i Nav-systemet, så er min erfaring at mye av tiden går med til å få over sakens dokumenter, og på å purre og mase for i det hele tatt å få tilgang til Nav, sier han.

– Nav er blitt det mest utilgjengelige jeg har opplevd av byråkratiske systemer. De er verre enn UDI, og det sier ikke så rent lite. Ofte går mer enn halvparten av arbeidsinnsatsen med på å mase for å få sakens dokumenter og begynne å arbeide. Hvis ikke Nav profesjonaliserer klagesaksbehandlingen sin opp mot advokater, så vil aldri stykkprisen holde. Dette er en barnesykdom som de nå snart må komme over, erklærer Helge Hjort.

Når Advokatbladet snakker med Hjort, har han nettopp fått inn et vedtak fra Nav. Det er et avslag på ti sider, et ikke helt uvanlig omfang på Nav-avslag. – Dette vedtaket burde vært på to-tre sider. Det tar noe mer tid å håndtere en slik skrivekløe enn mange andre saker mot det offentlige, sier Hjort.

Mål: To uker

Kommunikasjonsdirektør Martin Apenes i Nav protesterer på beskrivelsen.

– Vi kjenner oss ikke igjen i tallene som utvalget for velferdsrett opererer med, sier han. – Men vi er klar over at endel advokater må bruke lang tid på å få tak i saksopplysninger fra Nav.

Apenes forklarer det med både kompleksitet og organisering:

– Noe av forklaringen er at disse sakene ofte er svært komplekse, og at flere enheter i Nav, samt sakkyndige, er involvert.

Men målet er klart:

– Målet vårt er at saksdokumentene skal være sendt til fullmektig innen to uker fra kravet er satt fram, og her har vi en vei å gå. Vi jobber kontinuerlig med å forbedre oss. Etter at Sivilombudsmannen tok opp denne problemstillingen i høst, har vi presisert tidsfristen i rundskrivet til forvaltningslovesn § 20 og informert om dette internt i Nav, sier Martin Apenes.

Astri Aas-Hansen karakteriserer salær-debatten som velkjent.

– Vi har mange flinke advokater i Norge som jobber mye for offentlig salærsats, og vi i politisk ledelse har selv erfaring med slike advokatoppdrag. At privatpraktiserende advokater utfører en del arbeid som ikke er fakturerbart, er velkjent, og dette gjelder vel både oppdrag som honoreres av det offentlige og oppdrag som honoreres av privatpersoner og selskaper, sier hun.

Justert til det bedre

Aas-Hansen er opptatt av at stykkprisene skal gjøre at sluttsummen jevner seg ut over en periode:

– Stykkprisene i straffesaker og fritt rettsrådssaker bygger på et gjennomsnittsprinsipp. Selv om man i enkelte oppdrag ikke får dekket fullt ut det antall timer som nedlegges, vil det også være saker hvor man får betalt for flere timer enn de som faktisk utføres.Stykkprisforskriften har i seg en slik utjevning, sier hun.

– I 2006 og 2008 ble det foretatt justeringer som var til det bedre for advokatene. Særlig bistandsadvokater opplevde nok at endringen i 2008 ga et rimeligere system. Alt i alt mener jeg stykkprisene er godt tilpasset det faktiske timetallet.

Ny gjennomgang

Foreløpig legger ikke Justisdepartementet opp til noen endringer.

– På sikt har vi ambisjoner om å gå igjennom salærreglene i salærforskriften og stykkprisforskriften, men dette vil vi først og fremst gjøre for å forenkle regelverket og ikke for å justere de enkelte satsene, sier Astri Aas-Hansen.

– I de aller fleste saker som honoreres time for time etter salærforskriften, blir advokatens salærkrav dekket fullt ut. De fleste salærkrav er rimelige og fornuftige, men vi har også tilfeller med urimelige høye salærkravkrav, noe som gjør at vi må ha en kontrollordning. Det er vanskelig og tidkrevende å føre en fornuftig kontroll med om timeforbruket er innenfor det som er rimelig og nødvendig, og domstolene går nok i hovedsak bare inn i saker med et åpenbart overforbruk av timer. Et stykkprissystem gjør salærfastsettelsen vesentlig enklere, og dette er hovedårsaken til at en har stykkpriser på mange saksområder.

– Interessante oppdrag

Advokater velger bort oppdrag fra det offentlige på grunn av at salærsatsen går bort i administrasjon. Astri Aas-Hansen vil ikke være med på hverken at det er bekymringsfullt for rettssikkerheten eller at det er et ideologisk problem for dagens regjering:

– Det vil alltid være advokater som søker seg til de oppdrag som er best betalt, og det offentlige skal ikke nødvendigvis være med og konkurrere om disse advokatene, sier hun.

– Etter vårt syn tilbyr det offentlige svært mange og interessante oppdrag, som ofte har en helt annen karakter enn de advokatoppdragene som er best betalt. Det er derfor svært mange dyktige advokater som velger å jobbe for offentlig sats.

– Vi skal ha et system for rettshjelp som tilbyr god juridisk bistand, både i straffesaker og til dem som ikke selv har noen mulighet til å dekke nødvendige advokatutgifter i sivile saker. For å sikre kvaliteten på dette tilbudet, må vi fortsatt rekruttere dyktige advokater. Dersom rekrutteringen svikter vil det være naturlig også å se på rammevilkårene, sier statssekretær Astri Aas-Hansen.