Ikke minst skal vi forsøke å bevare alt det fine som det norske folk ga uttrykk for i roseseremoniene. Det stille alvor og den kraftfulle protesten mot vold, terror og ekstremisme. Rosetogene har sagt MER demokrati, MER åpenhet og MER samhold.
Samtidig har det kommet tilløp til en debatt om politiets arbeidsmetoder, overvåking og spørsmålet om strengere straffer. Vi må etter hvert være villige til å ta den debatten, men ikke riktig enda. Jeg må innromme at i alle de år jeg har deltatt i den rettspolitiske debatt i Norge, så har jeg aldri forestilt meg at en slik monsterforbrytelse kan skje hos oss. Er 21 år i fengsel strengt nok? Kan samfunnet om 21 år tilgi Gjerningsmannen i form av løslatelse? Er det riktig at det kun er forvaringskriteriene som skal gi grunnlag for lengre tids innesperring? Jeg vet ikke.
Jeg vet kun at utfordringen blir HVORDAN vi skal lage mer demokrati, åpenhet og samhold. Hvis vi radikalt skjerper lovene våre, så har gjerningsmannen oppnådd en endring av det norske samfunn som ikke ville ha skjedd uten denne ugjerningen. Spørsmålet er om vi i større grad kan beskytte oss mot fremtidig terror ved å ha et åpent og inkluderende samfunn. Bevisst velge tiltak som ikke eskalerer volden. Det blir en viktig debatt.
Jeg har nettopp vært gjest i American Bar Associations årlige møte. Den norske reaksjonen vekker betydelig oppsikt. Statsminister Stoltenbergs respons er det motsatte av krigsretorikken som var president Bush sin respons til nine eleven. Men Bush sa også at formålet var "to protect our way of life". På det punktet vil jeg slutte meg til Bush-doktrinen. Vi må balansere frihet med sikkerhet, men uten å undergrave de verdier som er så viktige for oss.
Den debatten skal vi ta fatt på når den politiske unntakstilstanden er opphevet. Det blir et krevende stykke arbeide.