Fra høytstående tjenestemenn har vi sett formuleringer som dette: ”Det er vanskelig å se hvilke grunnleggende, legitime verdier advokatenes taushetsplikt beskytter.”
I fjor kom skatteunndragelsesutvalget med sin NOU 2009: 4 Tiltak mot skatteunndragelser. Her foreslår utvalget å innføre omfattende unntak fra advokaters taushetsplikt. Skatteunndragelsesutvalget foreslår å sette taushetsplikten til side når ligningsetaten krever opplysninger. Unntaksregelen om tilfellene hvor advokatens taushetsplikt likevel skal ha forrang (når opplysningene er kommet advokaten til kunnskap gjennom rettergang mv), skal etter utvalgets forslag være snevrere enn tilsvarende regel i hvitvaskingsloven.
Det er enkle og etter mitt syn farlige forslag som her fremmes. Debatten har vist oss at mange har en svært pragmatisk tilnærming til grunnleggende prinsipper i rettsstaten. Desto mer gledelig er mobiliseringen på advokatenes side i denne debatten.
Fra Advokatforeningens side er det en prioritert oppgave å begrunne og beskytte advokatenes taushetsplikt. Vi har hatt dette høyt på agendaen lenge, og sensommerens mediedebatt har bekreftet at vi fortsatt må ha dette som et hovedfokus.
I utgangspunktet er det nesten alltid gode formål som begrunner ønsket om å innskrenke advokatenes taushetsplikt. I kampens hete kan vi likevel begynne å lure på om mål og middel har byttet plass. Av og til kan det se ut som om våre motdebattanter har fått en innskrenkning av advokatens taushetsplikt som sitt egentlige mål.
Dersom det er et reelt mål å forhindre skatteunndragelse, mener vi for eksempel at mye av debatten bygger på en skinnuenighet. Heller ikke vi mener at advokatenes klientkonti skal være ”skatteparadiser i seg selv”. Selvfølgelig ikke. Advokatforeningen har gjentatte ganger fastslått dette: Det er ikke vår agenda å skape, eller forsvare, en skjult korridor til skatteparadiser.
Den praktiske løsningen på dette går det imidlertid an å finne på andre måter enn å sette advokatenes taushetsplikt til side med bred penn. Banker og finansinstitusjoner har plikt til å oppgi pengeoverføringer til utlandet. I den grad de reelle transaksjonspartene (klienten) ikke fremkommer ved navn i bankenes registreringer ved slike overføringer, er det et problem som bør løses. Vårt poeng er imidlertid at dette bør løses ved at navnet på klienten bak transaksjonen registreres i valutaregisteret, og ikke ved at skattemyndighetene gis fullt innsyn i advokatens dokumenter.
Fortrolighetsforholdet mellom klient og advokat må vernes.