Advokatforeningen har et Internasjonalt rettshjelputvalg som bidrar med å drive to rettshjelpprosjekter i henholdsvis Uganda og Nepal.
Jeg har nylig hatt gleden av å reise sammen med et av utvalgets medlem advokat Mathys Truyen til Uganda for å besøke for det ugandiske Legal Aid Project og Uganda Law Society. Prosjektet er finansiert 90% med Norad midler og 10% med midler fra Den norske advokatforening. Det er sakens økonomiske side. Faglig drives prosjektet av ugandiske advokater og rettshjelpere og hvor norske advokater holder kontakt og er eksterne rådgivere og støttespillere. Jeg kunne ha skrevet mye og langt om det jeg har sett i Uganda. Inntrykkene fra reisen er nedslående og oppløftende på samme tid. Nedslående når jeg tenker på de enorme utfordringer Uganda har når det gjelder rettssikkerhet for alle, oppløftende når jeg tenker på det omfattende rettshjelparbeidet vår ugandiske kolleger driver på trange budsjetter. Det har vært tankevekkende å høre historier om et samfunn som langsomt begynner å forstå betydningen av rettssikkerhet og legalitetstenkning. Selv om landet står overfor store utfordringer når det gjelder fattigdom, helse og utdanning, så kan ikke utviklingen av rettigheter og rettssikkerhet settes på vent. Rettigheter kan ikke utelukkende vedtas på papiret, de må være tilgjenglige for dem det gjelder. Jeg vil fortelle en konkret historie om dette.
Vi besøkte det største fengselet i Kampala, Luzira Prison med 2 500 innsatte i mannsavdelingen. Vi fikk møte en gruppe på 16 innsatte som hadde en merkverdig og sjokkerende historie å fortelle. De var samtlige blitt dømt for forbrytelser de hadde begått som mindreårige, før fylte atten år. Etter ugandisk lovgivning er det da en domstol som skal avgjøre skyldspørsmålet på vanlig måte, men straffutmålingen skal overlates til Attorney Generals Office som i Uganda omfatter både påtalemyndighet og administrasjon tilsvarende vårt Justisdepartement. Formålet med ordningen var å sikre en mildere straffutmåling enn den som ville tilkomme voksne domfelte.
Realiteten har ikke blitt slik for disse innsatte. De er funnet skyldig i ulike forbrytelser og innsatt i fengsel på nittitallet da de var tenåringer, men sitter fortsatt og venter på straffutmålingen skal fastsettes. Noen har sittet opp mot 20 år for forbrytelser som ikke var i nærheten av å fortjene slike langvarige reaksjoner. I realiteten sitter disse menneskene og soner en tidsubestemt straff fordi de var mindreårige da de begikk handlingene de er dømt for. I realiteten soner de strengere reaksjoner til tross for at de skulle etter loven fått en mildere reaksjon enn en tilsvarende handling begått av en voksen. Det kan også anlegges en annen synsvinkel, de soner uten lov og dom og er således utsatt for menneskerettighetsbrudd.
Både fengselets ledelse og ikke minst Attorny Generals Office erkjente at situasjonen for de 16 innsatte var ”uheldig”. Begrunnelsen for at det ikke var fattet vedtak om straffutmåling eller pr i dag vedtak om løslatelse, var at saksdokumentene for disse innsatte ikke var å finne. Det var vanskelig å få fatt i hvor lenge man mente denne situasjonen kunne vare ved uten at myndighetene måtte gripe inn og gjøre noe for disse innsatte.
Jeg har sett ansiktene til disse mennene som har som har sonet siden var tenåringer og nå er voksne menn i 30 års alderen. Hos de flest så jeg apati og ikke spor av håp. Men noen av dem øynet håp ved hjelp fra rettshjelpprosjektet. Talsmannen for gruppen sa enkelt at de hadde forsøkt alt, men de hadde ingen stemme.
Den urett man har sett og kjenner til er det ikke mulig å ignorere. Jeg kjenner nå denne historien om urett. Jeg har sett de slukte øynene hos dem uten håp og lyttet til dem som fortsatt vil kjempe mot å tilbringe resten av livet i et overfylt fengsel uten lov og dom. Derfor må jeg og Advokatforeningen støtte våre ugandiske kolleger i arbeidet med å få disse sakene avgjort.
Derfor har jeg fortalt denne historien til deg, slik at også du skal kjenne til 16 mennesker som er utsatt for urett.