Dette er dommerforeningens leder sitert på i februarnummeret av Advokatbladet. Han sier videre at Domstoladministrasjonen ikke bør ha noen rolle å spille ved utnevnelse av dommere og at DA i dag har en mye mer sentral rolle enn de burde ha. Nils Asbjørn Engstad ender opp med bl.a. å foreslå at Innstillingsrådet bør få et selvstendig sekretariat og at Justisdepartementet ikke bør bestemme hvem som skal være medlemmer av rådet.
Innstillingsrådet ble etablert i 2002 som en del av den store domstolsreformen. Rådet er uavhengig, selvstendig og frittstående og er gitt en sentral posisjon ved utnevning av dommere. Rådet kan ikke instrueres av andre og arbeidsform og kriterier fremgår av et praksis-/policynotat som rådet selv har utformet.
Stortinget har bestemt at rådet skal gi innstilling på tre i rangert rekkefølge og med forutsetning om at Kongen i statsråd som den klare hovedregel skal velge den som er innstilt først. For rådet har det vært vesentlig å markere dette og med svært få unntak har Kongen utnevnt den først innstilte. De få avvikene har stort sett vært fordi Kongen har gått enda lengre i kvotering av kvinner.
Utgangspunktet var Domstolskommisjonens forslag om at rådet skulle bestå av de samme som skulle være styret i den nye domstolsadministrasjonen, og at utnevnelsene fortsatt skulle skje i statsråd. I Ot. prp. 44 (2000-2001) ble innstillingsoppgavene imidlertid bl.a. vurdert så omfattende at det ble foreslått et eget selvstendig Innstillingsråd med tre dommere, to andre jurister og to allmenne representanter.
Det ble forutsatt at rådet ville værer avhengig av et profesjonelt sekretariat som ble lagt til den nye domstolsadministrasjonen, men slik at rådet selv skulle bestemme arbeidsfordelingen mellom rådet og sekretariatet. Det har rådet gjort og beskrevet i praksis/policy-notatet. I proposisjonen ble ikke problematisert om rådet derved kunne få en for nært tilknytning til DA. Direktøren i DA ble også gitt møte- og talerett i rådet, men ikke forslagsrett.
Det ble fort klart at DA ikke hadde kapasitet til å betjene rådet fullt ut, og rådets medlemmer måtte derfor raskt ta på seg vesentlige oppgaver både ved intervjuing, referanseinnhenting og skriving av innstillinger. Samtidig ble det klart for rådet at disse funksjoner gav medlemmene vesentlig og viktig innsikt og kompetanse. Senere har vurderingene gått på å finne en arbeidsfordelinger tilpasset den kapasitet og kompetanse DA har kunnet avse, og som samtidig ikke gjør arbeidsbyrden for stor for medlemmene. Dette har ikke vært enkelt.
Rådet etablerte en ordning med intervjugrupper bestående av to fra rådet og en fra sekretariatet. Gruppen ledes av et av rådets medlemmer og det meste av skriving/redigering i de enkelte innstillingene gjøres av gruppens leder. Alle i gruppen deltar under intervjuingen, referanseinnhentingen og vurdering av forslaget til rådet.
Rådet har selv aldri følt at denne ordning har berørt rådets uavhengighet i forhold til DA. I de fleste tilfeller er intervjugruppen enig. Når saken behandles i rådet, får alle i intervjugruppen redegjøre for sitt syn, men det er selvsagt bare rådets medlemmer som deltar i avstemmingen. Rådet kjenner seg absolutt ikke igjen i at det skulle være ”karrierefremmende å stå på god fot med DA”.
Direktøren i DA har tidligere foreslått at direktøren skulle blir formelt medlem av rådet, for å styrke DAs arbeidsgiverfunksjon. Det har Innstillingsrådet vært i mot. Forslaget er ikke tatt til behandling av DAs styre og er per tiden ikke en aktuell problemstilling. Men dette synliggjør at dagens ordning med et uavhengig råd med avgjørende innflytelse på utnevning av sentrale medarbeidere og ledere i domstolene – ikke er uproblematisk i et organisasjonsperspektiv.
Dommerforeningens kritiske syn er med utgangspunkt i internasjonale og prinsipielle perspektiver på forholdet mellom den dømmende makt i forhold til de to andre statsmakter, og at selv med dagens selvstendig domstolsadministrasjon og innstillingsråd, er båndene for tette. Dette er selvsagt viktige prinsipielle spørsmål.
Rådet må imidlertid forhold seg til det Stortinget har vedtatt. Dagens ordning er en avveining av demokratiske, konstitusjonelle, personellfaglige og allmenne hensyn. Et frittstående sekretariat vil utad kanskje kunne ha visse fordeler, men vil også ha klare begrensninger. Man ville bl.a. miste muligheten for å kunne trekke på den kompetanse og kapasitet som ligger i DA. Fra rådets side er det uansett – i første omgang viktigst at DA ytterligere styrker sekretariatet.
På den annen side må rådet – med utgangspunkt i dommerforeningens synspunkter – også vektlegge hvordan dagens ordning tar seg ut utenfra – nasjonalt og internasjonalt. Og rådet har derfor i økende grad, utad markert rådets selvstendige og uavhengige stilling – først og fremst i forhold til Justisdepartementet/Kongen, men også i forhold til DA. Større endringer i tråd med dommerforeningens synspunkter, vil eventuelt måtte besluttes av Stortinget.