Kristine Madsen skriver i sitt svar i Advokatbladet 3/2010 at det er en oppgave for advokatforeningen og Kvinneforeningen å formidle karriéreråd. Dette er jeg naturligvis helt enig i, og er sikker på at advokat Stenvaag også er det. Problemet er imidlertid hva som formidles gjennom Madsens kurs.
Under hele kurset satt jeg med opplevelsen av at den eneste måten å oppnå suksess som advokat er gjennom å bli partner. Det å være ansvarlig for egne saker på annen måte enn som partner var ikke et tema for Madsen, selv om hun fremstiller det slik i sitt svar. Videre mener jeg Madsen misforstår sin rolle når hun mener Stenvaags assosiasjoner til begrepet ”superplease” får stå for hennes egen regning. Kurset var myntet på yngre advokater og advokatfullmektiger. Når majoriteten av de som var til stede tolker begrepet ”superplease” på samme måte som Stenvaag, hvilket jeg oppfattet at de gjorde, får Madsen et problem. En erfaren og profilert advokat som skal forelese og være et forbilde for yngre advokater bør være mer bevisst på sin begrepsbruk og på hvilke holdninger hun ønsker å formidle. Og særlig når dette gjøres med foreningen i ryggen. Madsen skriver at smisk gjennomskues, men hun nevnte også i samme kurs at man bør tilby seg å trille mentorens koffert, hvilket vanskelig kan oppfattes som annet enn smisk?
Jeg satt igjen med en emmen smak i munnen etter å ha hørt Madsens kurs og de holdningene hun formidlet til en gruppe interesserte og kunnskapshungrige advokater. Hun viste en svært nedlatende holdning til advokater som ikke hadde ambisjoner om å bli partner i et av de større firmaene. Videre syntes det som at hun mente at advokater som var småbarnsmødre i størst mulig grad burde skjule dette for sine kunder. At hun anbefalte å finne jobb andre steder i denne perioden, som i Finanstilsynet, ble ikke fremstilt som en mulighet til å skaffe seg bred erfaring, men et sted å gjemme seg bort uten arbeidspress og samtidig få betalt.
Og er det ikke nettopp kvinnelige advokaters opplevelse av å være i en negativ karrierespiral i småbarnsperioden vi ønsker å motvirke? Mener virkelig lederen av Kvinneutvalget at løsningen for unge kvinner da er å trekke seg ut, istedenfor at vi fortsetter å stå på kravene og kjempe for en utvikling på dette punkt? Jeg har vanskelig for å forstå at dette er signalene Kvinneutvalget ønsker å sende ut til unge advokater og advokatfullmektiger.
Jeg vet ikke om foreningens leder Reiss-Andersen har vært til stede under Madsens kurs. Men jeg mener, og det er kanskje Reiss-Andersen enig i, at Madsens kurs i regi av Advokatforeningen burde hete ”hvordan å lykkes som partner”. Eller mener Madsen at alle de advokatene som aldri blir partner ikke har lykkes i sitt yrkesliv? Jeg tror ikke advokat Stenvaag nødvendigvis mener at det å jobbe med asylrett, fri rettshjelp og strafferett gir større lykke enn å jobbe med forretningsjuss. Jeg oppfatter det derimot slik at Stenvaag ikke finner seg i at den eneste måten å ha suksess som advokat er ved å jobbe med forretningsjuss og å bli partner. For det inntrykket ga Madsen under sitt kurs. Reiss-Andersen skriver fra sin talerstol at man ikke kan anklage forretningsadvokater for å være ukvinnelig ambisiøse. Dette er å snu saken på hodet. Poenget til Stenvaag var jo nettopp motsatt: Å forsvare seg mot en holdning om at å jobbe med andre typer juss enn forretningsjuss gjør deg til mindre suksessfull og ambisiøs i advokatyrket. Jeg mener som Reiss-Andersen at vi absolutt bør ha flere kvinner som har ansvar, tjener penger og er sjefer. Men jeg forbeholder meg retten til å kalle meg selv ambisiøs og suksessfull som advokat selv om jeg ikke nødvendigvis ønsker å bli partner i et større firma.