Slike spørsmål vanskeliggjør en på forhånd ofte vel planlagt eksaminasjon av et motvillig vitne som ofte kan ha avgjørende betydning for saksutfallet. Det er langt mellom de dommere som bare godtar vitner av virkelig betydning for sakens opplysning og aksepterer at advokatene ofte trenger vesentlig spillerom og tid for å få frem sannheten fra motvillige vitner.
Problemer som her er nevnt er til å leve med, men i den senere tid har jeg i flere forbindelser blitt møtt med problemer som gjør en effektiv og profesjonell utførelse av advokatyrket vanskelig. Jeg tenker på yrkesgrupper utover de spesielt nevnte i tvistelovens 22-5, som påberoper seg taushetsplikt. Det er etter hvert blitt vanskeligere og vanskeligere for en advokat å få samtaler om og opplysninger fra personer med kjennskap til det aktuelle
saksforhold, idet disse i tide og utide påberoper seg taushetsplikt. De fleste vitner lever feilaktig i den tro at de kun har plikt til å uttale seg om et forhold som står for retten når han blir spurt av dommeren.
Det eksisterer også et utpreget økende lojalitetsforhold avhengig av hvilken part som har påberopt seg vitnet i den aktuelle rettssaken. Et vitne for saksøkte skal under ingen omstendighet snakke med saksøkerens advokat før rettssaken. Her er generelt store misforståelser ute og går. Det bør skapes større forståelse for at det er advokatens oppgave forut for hovedforhandlingen å søke å bringe faktiske forhold på det rene beste mulig. Det er ikke uetisk å søke opplysninger hos vitner forut for hovedforhandling i sin alminnelighet.
I den senere tid er jeg blitt oppmerksom på særlig to yrkesgrupper som påberoper seg taushetsplikt i utpreget grad med hjemmel i nylig vedtatte forordninger. Jeg tenker på eiendomsmeglerlovens §3-6 og forsikringsvirksomhetslovens § 6. Begge disse relativt nye lover har fått en utforming - og ikke minst en paragrafoverskrift - som i utpreget grad
vanskeliggjør innhenting av opplysninger om rene faktiske forhold som overhodet ikke burde vært taushetsbelagt. Jeg spør meg hvor har Advokatforeningen vært for å ivareta advokatenes behov for å få tilgang til faktiske opplysninger forut for hovedforhandlingen eller forut for vurderingen om søksmålet skal anlegges eller ikke.
Etter min oppfatning burde Advokatforeningen arbeide for innføring av en generell rettsregel, gående ut på at advokater skal ha anledning til å søke opplysninger i meget vid utstrekning når opplysningene søkes for å klargjøre et saksforhold som står for domstolene eller når opplysningene søkes for å ta stilling til om søksmål skal anlegges eller ikke. Jeg finner ikke anledning til å utdype ytterligere omkring en slik regels ordlyd eller i hvilken lov den skal
inntas eller hvilke forbehold som må tilknyttes regelen. Advokatforeningen bør gjennom sitt arbeid med å avgi lovuttalelser og kvalitetssikre disse, påse at advokaters opplysnings- og innsynsrett knyttet til saker som skal eller står for retten bør lettes, ikke vanskeliggjøres gjennom generelle vidtrekkende bestemmelser om taushetsplikt for de ulike yrkesgrupper.
Jeg regner med at denne henvendelse blir oversendt fra Advokatforeningen til ett eller annet lovutvalg, og at jeg senere ikke hører noe fra dette. En tanke kunne kanskje være å be tidligere førstelagmann Nils Erik Lie, som har skrevet en bok om vitneavhør, om å utrede nærmere forholdet mellom advokater og vitner forut for rettsforhandlingen. Se hans for øvrig utmerkede bok "Parts- og vitneavhør" s 127. Etter min oppfatning går den generelle vitneplikt som kommer frem av tvistelovens § 24-1 vesentlig lenger enn til bare å fortelle sannheten i et rettsmøte etter innkalling.