I Advokatbladet 2/2010 tar advokat Silje Elisabeth Stenvaag til orde for at hun ble provosert av Madsens foredrag. Både Madsen og Advokatforeningens leder Berit Reiss-Andersen kommenterer advokat Stenvaags innlegg i Advokatbladet 3/2010.

Innledningsvis skal kort bemerkes at Yngre advokater Oslo krets, er en undergruppe av Oslo krets. Yngre advokaters mandat er å ivareta vår medlemsgruppes – advokater og advokatfullmektiger under 40 år – interesser, både faglig og sosialt. Når YA arrangerer kurs og liknende er målet å finne temaer som favner bredt, og som vi antar har interesse for flest mulig i medlemsmassen. Tittelen ” Hvordan lykkes som advokat” bør kunne sies å være av interesse for store deler av medlemsmassen i motsetning til mer fagspesifikke temaer. Madsens foredrag tok utgangspunkt i den typiske forretningsadvokaten.  YA er likevel av den oppfatning at foredraget har overføringsverdi til advokater og advokatfullmektiger som arbeider innenfor de fleste andre typer fagfelt.
 
Foredraget kan imidlertid være egnet til å skape debatt. Advokat Stenvaag reiser i Advokatbladet 2/2010 spørsmål om ”Hva slags holdninger ønsker Advokatforeningen å formidle?”.  I sitt foredrag uttaler Madsen blant annet at det kan være lurt å vurdere det å søke seg ut av advokatbransjen i det man er inne i en småbarnsperiode sett hen til mulighetene for karriereutvikling.  Det er blant annet denne holdning advokat Steenvaag finner grunn til å stille spørsmål ved i Advokatbladet 2/2010. Madsen tar til motmæle i Advokatbladet nr. 3/2010. YA har i etterkant av det siste nummeret av Advokatbladet fått en rekke tilbakemeldinger fra andre yngre advokater og advokatfullmektiger som også føler seg provosert av Madsens anbefaling.  Det er tydelig at temaet engasjerer. Vi ser problemstillingen også i sammenheng med arbeidstidsproblematikken som har vært i fokus i bransjen det siste året, senest i Advokatbladet 3/2010 hvor også leder av YA, Cecilie Wille Søvik, uttaler seg om saken. Som Wille Søvik uttalte, er det viktig for YA at bransjen etablerer en praksis som muliggjør det å ha små barn og en meningsfull fritid ved siden av en advokatkarriere.

YAs mandat er som tidligere nevnt å fremme og fronte medlemsgruppens interesser. Det har imidlertid vist seg vanskelig å fronte de yngre advokaters synspunkter når det er få som tør å tilkjennegi dem. Tidligere erfaringer fra debatten om advokatfullmektiger og arbeidstid viser at mange hadde sterke meninger om temaet, men det var ingen som ønsket å stå frem med dem. YA er derfor positive til at advokat Stenvaag offentlig bekjentgjør sine meninger om temaer som angår og engasjerer medlemsgruppen.

YA ønsker debatt og innspill om temaer som påvirker de yngre advokaters arbeidshverdag og yrkesliv. YAs leder har nå fått observatørstatus i Advokatforeningens hovedstyre. Hovedstyret er åpne for innspill fra vår medlemsgruppe, og denne muligheten benytter YA seg allerede av.  YA oppfordrer derfor alle yngre advokater til å engasjere seg i debatter som angår vår yrkesfremtid, enten dette er overtidsproblematikk, prosedyrespørsmål, advokatyrket kombinert med småbarnsliv eller andre temaer som måtte engasjere.

For øvrig opplyser vi om at Advokatforeningen også arbeider med et prosjekt kalt ”advokater med småbarn”. Dersom noen ønsker å delta i dette arbeidet, eller har innspill til dette, kan advokatfullmektig Gunn Cecilie Ringdal kontaktes – . For andre innspill til Yngre advokater kontakt  YA’s sekretær, Jannicke Knudsen – .

Slike spørsmål vanskeliggjør en på forhånd ofte vel planlagt eksaminasjon av et motvillig vitne som ofte kan ha avgjørende betydning for saksutfallet. Det er langt mellom de dommere som bare godtar vitner av virkelig betydning for sakens opplysning og aksepterer at advokatene ofte trenger vesentlig spillerom og tid for å få frem sannheten fra motvillige vitner.

Problemer som her er nevnt er til å leve med, men i den senere tid har jeg i flere forbindelser blitt møtt med problemer som gjør en effektiv og  profesjonell utførelse av advokatyrket vanskelig. Jeg tenker på yrkesgrupper utover de spesielt nevnte i tvistelovens 22-5, som påberoper seg taushetsplikt. Det er etter hvert blitt vanskeligere og vanskeligere for en advokat å få samtaler om og opplysninger fra personer med kjennskap til det aktuelle
saksforhold, idet disse i tide og utide påberoper seg taushetsplikt. De fleste vitner lever feilaktig i den tro at de kun har plikt til å uttale seg om et forhold som står for retten når han blir spurt av dommeren.

Det eksisterer også et utpreget økende lojalitetsforhold avhengig av hvilken part som har påberopt seg vitnet i den aktuelle rettssaken. Et vitne for saksøkte skal under ingen omstendighet snakke med saksøkerens advokat før rettssaken. Her er generelt store misforståelser ute og går. Det bør skapes større forståelse for at det er advokatens oppgave forut for hovedforhandlingen å søke å bringe faktiske forhold på det rene beste mulig. Det er ikke uetisk å søke opplysninger hos vitner forut for hovedforhandling i sin alminnelighet.

I den senere tid er jeg blitt oppmerksom på særlig to yrkesgrupper som påberoper seg taushetsplikt i utpreget grad med hjemmel i nylig vedtatte forordninger. Jeg tenker på eiendomsmeglerlovens §3-6 og forsikringsvirksomhetslovens  § 6. Begge disse relativt nye lover har fått en utforming - og ikke minst en paragrafoverskrift - som i utpreget grad
vanskeliggjør innhenting av opplysninger om rene faktiske forhold som overhodet ikke burde vært taushetsbelagt. Jeg spør meg hvor har Advokatforeningen vært for å ivareta advokatenes behov for å få tilgang til faktiske opplysninger forut for hovedforhandlingen eller forut for vurderingen om søksmålet skal anlegges eller ikke.

Etter min oppfatning burde Advokatforeningen arbeide for innføring av en generell rettsregel, gående ut på at advokater skal ha anledning til å søke opplysninger i meget vid utstrekning når opplysningene søkes for å klargjøre et saksforhold som står for domstolene eller når opplysningene søkes for å ta stilling til om søksmål skal anlegges eller ikke. Jeg finner ikke anledning til å utdype ytterligere omkring en slik regels ordlyd eller i hvilken lov den skal
inntas eller hvilke forbehold som må tilknyttes regelen. Advokatforeningen bør gjennom sitt arbeid med å avgi lovuttalelser og kvalitetssikre disse, påse at advokaters opplysnings- og innsynsrett knyttet til saker som skal eller står for retten bør lettes, ikke vanskeliggjøres gjennom generelle vidtrekkende bestemmelser om taushetsplikt for de ulike yrkesgrupper.

Jeg regner med at denne henvendelse blir oversendt fra Advokatforeningen til ett eller annet lovutvalg, og at jeg senere ikke hører noe fra dette. En tanke kunne kanskje være å be tidligere førstelagmann Nils Erik Lie, som har skrevet en bok om vitneavhør, om å utrede nærmere forholdet mellom advokater og vitner forut for rettsforhandlingen. Se hans for øvrig utmerkede bok "Parts- og vitneavhør" s 127.  Etter min oppfatning går den generelle vitneplikt som kommer frem av tvistelovens § 24-1 vesentlig lenger enn til bare å fortelle sannheten i et rettsmøte etter innkalling.

Kristine Madsen skriver i sitt svar i Advokatbladet 3/2010 at det er en oppgave for advokatforeningen og Kvinneforeningen å formidle karriéreråd. Dette er jeg naturligvis helt enig i, og er sikker på at advokat Stenvaag også er det. Problemet er imidlertid hva som formidles gjennom Madsens kurs.

Under hele kurset satt jeg med opplevelsen av at den eneste måten å oppnå suksess som advokat er gjennom å bli partner. Det å være ansvarlig for egne saker på annen måte enn som partner var ikke et tema for Madsen, selv om hun fremstiller det slik i sitt svar. Videre mener jeg Madsen misforstår sin rolle når hun mener Stenvaags assosiasjoner til begrepet ”superplease” får stå for hennes egen regning. Kurset var myntet på yngre advokater og advokatfullmektiger. Når majoriteten av de som var til stede tolker begrepet ”superplease” på samme måte som Stenvaag, hvilket jeg oppfattet at de gjorde, får Madsen et problem. En erfaren og profilert advokat som skal forelese og være et forbilde for yngre advokater bør være mer bevisst på sin begrepsbruk og på hvilke holdninger hun ønsker å formidle. Og særlig når dette gjøres med foreningen i ryggen. Madsen skriver at smisk gjennomskues, men hun nevnte også i samme kurs at man bør tilby seg å trille mentorens koffert, hvilket vanskelig kan oppfattes som annet enn smisk?

Jeg satt igjen med en emmen smak i munnen etter å ha hørt Madsens kurs og de holdningene hun formidlet til en gruppe interesserte og kunnskapshungrige advokater. Hun viste en svært nedlatende holdning til advokater som ikke hadde ambisjoner om å bli partner i et av de større firmaene. Videre syntes det som at hun mente at advokater som var småbarnsmødre i størst mulig grad burde skjule dette for sine kunder. At hun anbefalte å finne jobb andre steder i denne perioden, som i Finanstilsynet, ble ikke fremstilt som en mulighet til å skaffe seg bred erfaring, men et sted å gjemme seg bort uten arbeidspress og samtidig få betalt.

Og er det ikke nettopp kvinnelige advokaters opplevelse av å være i en negativ karrierespiral i småbarnsperioden vi ønsker å motvirke? Mener virkelig lederen av Kvinneutvalget at løsningen for unge kvinner da er å trekke seg ut, istedenfor at vi fortsetter å stå på kravene og kjempe for en utvikling på dette punkt? Jeg har vanskelig for å forstå at dette er signalene Kvinneutvalget ønsker å sende ut til unge advokater og advokatfullmektiger.

Jeg vet ikke om foreningens leder Reiss-Andersen har vært til stede under Madsens kurs. Men jeg mener, og det er kanskje Reiss-Andersen enig i, at Madsens kurs i regi av Advokatforeningen burde hete ”hvordan å lykkes som partner”. Eller mener Madsen at alle de advokatene som aldri blir partner ikke har lykkes i sitt yrkesliv? Jeg tror ikke advokat Stenvaag nødvendigvis mener at det å jobbe med asylrett, fri rettshjelp og strafferett gir større lykke enn å jobbe med forretningsjuss. Jeg oppfatter det derimot slik at Stenvaag ikke finner seg i at den eneste måten å ha suksess som advokat er ved å jobbe med forretningsjuss og å bli partner. For det inntrykket ga Madsen under sitt kurs. Reiss-Andersen skriver fra sin talerstol at man ikke kan anklage forretningsadvokater for å være ukvinnelig ambisiøse. Dette er å snu saken på hodet. Poenget til Stenvaag var jo nettopp motsatt: Å forsvare seg mot en holdning om at å jobbe med andre typer juss enn forretningsjuss gjør deg til mindre suksessfull og ambisiøs i advokatyrket. Jeg mener som Reiss-Andersen at vi absolutt bør ha flere kvinner som har ansvar, tjener penger og er sjefer. Men jeg forbeholder meg retten til å kalle meg selv ambisiøs og suksessfull som advokat selv om jeg ikke nødvendigvis ønsker å bli partner i et større firma.

Madsen har i siste nummer av Advokatbladet et tilsvar til Stenvaags kommentar til et foredrag Madsen holdt i Yngre advokaters forening.

Madsens tilsvar har en innretning som ville vakt mindre oppmerksomhet om dette var budskapet i foredraget om hvordan man lykkes som advokat. Jeg er ingen yngre advokat og var derfor heller ikke til stede under foredraget.

Det som derimot overrasker meg er andres omtale av saken i Advokatbladet. Redaktøren har en leder under tittelen ”Karriere og familieliv”. Perspektivet er den gode mor og ektefelle. I et blad der redaksjonen opplyses å være avsluttet 8.mars, kan  ikke dy meg for å påpeke datoen, skriver Berit Reiss-Andersen om temaet på siden ”Formannens talerstol”. Sikkert velment forsøk på å gjøre alle til lags, eller ”superplease”, som er tema i debatten. Tendensen i omtalen er likevel ikke av det gode. Er ambisjoner reservert forretningsadvokatverden? Jeg har heller ikke oppfattet at Stenvaag hevder at lykken er straffesaker, fri rettshjelp og asylsaker. Dette er ingen konkurranse om hva som er lykken.

Foreningen må favne om mangfoldet og representere et verdigrunnlag som de fleste kan kjenne seg igjen i.   Også menn som ikke har jaktet på å bli partner i forretningsadvokatfirmaer! Eller for den saks skyld, menn som nettopp jakter på det!
Kanskje ambisjonen kan være å gjøre noe nyttig for klientene, eller var det kundene?  

Dette er dommerforeningens leder sitert på i februarnummeret av Advokatbladet. Han sier videre at Domstoladministrasjonen ikke bør ha noen rolle å spille ved utnevnelse av dommere og at DA i dag har en mye mer sentral rolle enn de burde ha. Nils Asbjørn Engstad ender opp med bl.a. å foreslå at Innstillingsrådet bør få et selvstendig sekretariat og at Justisdepartementet ikke bør bestemme hvem som skal være medlemmer av rådet.    

Innstillingsrådet ble etablert i 2002 som en del av den store domstolsreformen. Rådet er uavhengig, selvstendig og frittstående og er gitt en sentral posisjon ved utnevning av dommere. Rådet kan ikke instrueres av andre og arbeidsform og kriterier fremgår av et praksis-/policynotat som rådet selv har utformet. 

Stortinget har bestemt at rådet skal gi innstilling på tre i rangert rekkefølge og med forutsetning om at Kongen i statsråd som den klare hovedregel skal velge den som er innstilt først. For rådet har det vært vesentlig å markere dette og med svært få unntak har Kongen utnevnt den først innstilte. De få avvikene har stort sett vært fordi Kongen har gått enda lengre i kvotering av kvinner. 

Utgangspunktet var Domstolskommisjonens forslag om at rådet skulle bestå av de samme som skulle være styret i den nye domstolsadministrasjonen, og at utnevnelsene fortsatt skulle skje i statsråd. I Ot. prp. 44 (2000-2001) ble innstillingsoppgavene imidlertid bl.a. vurdert så omfattende at det ble foreslått et eget selvstendig Innstillingsråd med tre dommere, to andre jurister og to allmenne representanter.

Det ble forutsatt at rådet ville værer avhengig av et profesjonelt sekretariat som ble lagt til den nye domstolsadministrasjonen, men slik at rådet selv skulle bestemme arbeidsfordelingen mellom rådet og sekretariatet. Det har rådet gjort og beskrevet i praksis/policy-notatet. I proposisjonen ble ikke problematisert om rådet derved kunne få en for nært tilknytning til DA. Direktøren i DA ble også gitt møte- og talerett i rådet, men ikke forslagsrett.

Det ble fort klart at DA ikke hadde kapasitet til å betjene rådet fullt ut, og rådets medlemmer måtte derfor raskt ta på seg vesentlige oppgaver både ved intervjuing, referanseinnhenting og skriving av innstillinger. Samtidig ble det klart for rådet at  disse funksjoner gav medlemmene vesentlig og viktig innsikt og kompetanse. Senere har vurderingene gått på å finne en arbeidsfordelinger tilpasset den kapasitet og kompetanse DA har kunnet avse, og som samtidig ikke gjør arbeidsbyrden for stor for medlemmene. Dette har ikke vært enkelt.

Rådet etablerte en ordning med intervjugrupper bestående av to fra rådet og en fra sekretariatet. Gruppen ledes av et av rådets medlemmer og det meste av skriving/redigering i de enkelte innstillingene gjøres av gruppens leder. Alle i gruppen deltar under intervjuingen, referanseinnhentingen og vurdering av forslaget til rådet.

Rådet har selv aldri følt at denne ordning har berørt rådets uavhengighet i forhold til DA. I de fleste tilfeller er intervjugruppen enig. Når saken behandles i rådet, får alle i intervjugruppen redegjøre for sitt syn, men det er selvsagt bare rådets medlemmer som deltar i avstemmingen. Rådet kjenner seg absolutt ikke igjen i at det skulle være ”karrierefremmende å stå på god fot med DA”.

Direktøren i DA har tidligere foreslått at direktøren skulle blir formelt medlem av rådet, for å styrke DAs arbeidsgiverfunksjon. Det har Innstillingsrådet vært i mot. Forslaget er ikke tatt til behandling av DAs styre og er per tiden ikke en aktuell problemstilling. Men dette synliggjør at dagens ordning med et uavhengig råd med avgjørende innflytelse på utnevning av sentrale medarbeidere og ledere i domstolene – ikke er uproblematisk i et organisasjonsperspektiv. 

Dommerforeningens kritiske syn er med utgangspunkt i internasjonale og prinsipielle perspektiver på forholdet mellom den dømmende makt i forhold til de to andre statsmakter, og at selv med dagens selvstendig domstolsadministrasjon og innstillingsråd, er båndene for tette. Dette er selvsagt viktige prinsipielle spørsmål.

Rådet må imidlertid forhold seg til det Stortinget har vedtatt. Dagens ordning er en avveining av demokratiske, konstitusjonelle, personellfaglige og allmenne hensyn. Et frittstående sekretariat vil utad kanskje kunne ha visse fordeler, men vil også ha klare begrensninger. Man ville bl.a. miste muligheten for å kunne trekke på den kompetanse og kapasitet som ligger i DA. Fra  rådets side er det uansett – i første omgang viktigst at DA ytterligere styrker sekretariatet.   
 
På den annen side må rådet – med utgangspunkt i dommerforeningens synspunkter – også  vektlegge hvordan dagens ordning tar seg ut utenfra – nasjonalt og internasjonalt. Og rådet har derfor i økende grad, utad markert rådets selvstendige og uavhengige stilling – først og fremst i forhold til Justisdepartementet/Kongen, men også i forhold til DA. Større endringer i tråd med dommerforeningens synspunkter, vil eventuelt måtte besluttes av Stortinget. 

Kvinnen testamenterte sin formue til personer som «arbeider mot fremmedinnvandring til Norge». I følge informasjon som SOS Rasisme sitter på skal Benjamins drapsmann, nå være tiltenkt over 1 million kroner. Det er imidlertid hans mor som står oppført i arvelisten ført i pennen av Erik Gjems-Onstad, dette for å unngå at staten konfiskerer arvepengene. Drapsmannen ble som kjent dømt til å betale flere hundre tusen kroner til Benjamins mor i erstatning og oppreisning etter drapet på Holmlia i 2001.

Norge er i dag et av de landene i Europa som er minst rammet av nazistisk organisering, og man trenger ikke gå lenger enn til Sverige for å se hva en unnlatende holdning kan medføre. Her regner sikkerhetspolitiet med et tusentalls godt organiserte nazister, som fører dødslister over politikere, antirasister, dommere, politifolk og andre "fiender".

Advokat Sverre K. Berge har nå tatt et klart valg om ikke å bidra til en slik utvikling.

Både SOS Rasisme og andre mener at det å belønne rasistisk hets, vold og drap strider mot internasjonale konvensjoner, norske lover og den alminnelige rettsoppfatning. Jusprofessor Alf Petter Høgberg har tidligere uttalt at testamentet oppfordrer til ulovlig virksomhet, og også Justisdepartementet har varslet at de vil følge denne saken.

Advokat Berge har imidlertid vist at det ikke er nødvendig å avvente en full juridisk vurdering for å ta stilling i denne saken.
Drapet på Benjamin Hermansen, og hele nazismen som vesen, er så avskyelig at det påhviler ethvert menneske et moralsk ansvar for å hindre flere uskyldige ofre.

Vi vil derfor oppfordre alle norske advokater og jurister til ikke å ha noen befatning med dette testamentet.
Det vil stå stor respekt av en samlet advokatstand om det tas et klart standpunkt mot finansiering av rasistiske drap, og annen nazistisk aktivitet.

Innledningsvis vil jeg gjerne bemerke at jeg synes det er feilslått av både redaktør og Reiss-Andersen å vri dette om til en ”kvinnedebatt”. Mitt debattinnlegg handlet kun om hvilke holdninger og verdier foreningen har i forhold til hva som er å lykkes som advokat, helt uavhengig av kjønn.

Reiss-Andersen tillegger meg holdninger hun ikke har grunnlag for. Når hun skriver at ”Stenvaag mener åpenbart det er større lykke for en advokat å jobbe med straffesaker, fri rettshjelp og asyl enn å arbeide med forretningsjuss i et større firma” må jeg spørre hvor hun har dette fra? Det som provoserte meg i utgangspunktet var at foredraget som Advokatforeningen arrangerte het ”Hvordan lykkes som advokat”, og at svaret som ble gitt var at ”det er å bli partner i et stort forretningsadvokatfirma”. Jeg har ikke sagt at det ene eller det andre er en større lykke; kun at det finnes mange måter å lykkes som advokat på.

Reiss-Andersen mener at kritikken mot Madsen er urettferdig fordi ”Madsen tok vel ikke mål av seg å forklare hvordan bygge opp en allmennpraksis eller bli en god forsvarer?”. Det gjorde hun garantert ikke, men kritikken var heller ikke rettet direkte mot henne; den var rettet mot foreningen. Hvorfor kaller Advokatforeningen dette foredraget ”Hvordan lykkes som advokat” uten å presisere at det er mange veier å gå? Og at foreningen ikke mener at det å bli partner er den eneste måten å lykkes som advokat på?

Det som nå provoserer meg – langt mer enn det Madsens foredrag gjorde – er når Reiss-Andersen spør seg ”Er det ukvinnelig å være ambisiøs?”. I sammenhengen blir det relativt tydelig at Reiss-Andersen mener at det er Madsen og hennes like som er ambisiøse. En nærliggende antitetisk tolkning av dette er at resten av oss er uambisiøse. Jeg håper jeg har feiltolket hva Reiss-Andersen mener her. Selv om man ikke jobber i et forretningsadvokatfirma betyr ikke det at man ikke har ambisjoner. Vi har ambisjoner om å stå på for våre klienter, være faglig dyktige og selvfølgelig tjene penger på det. Jeg vil gjerne ikke kalles uambisiøs fordi jeg er kritisk til at foreningen kun hyller partnerne. Det er kanskje på sin plass å spørre om det er slik at foreningen har delt oss opp i klasser, hvor partnerne i de større forretningsadvokatfirmaene er en elite og alle vi andre kontingentbetalende medlemmer bare nødvendig støy? Eller hvorfor karakteriserer Reiss-Andersen det å bli partner som ”å nå toppen”? Hvem definerer hva som er ”toppen”?

Holdningene som gjenspeiles i Reiss-Andersens innlegg er etter mitt syn skuffende. Det kan se ut som om foreningen ikke anerkjenner og verdsetter alle sine medlemmer like høyt. Foreningen bør helt klart komme på banen og være tydelig med at alle medlemmer er likeverdige. Som det ble stående på trykk i forrige utgave ser det nemlig ut til at foreningen mener at medlemmene er helt like. Bare at noen er likere enn andre.

Med unntak av at jeg fikk godskrevet to timers etterutdanning og kjøpt billig øl, var det en nedslående opplevelse.

Kristine Madsens budskap var at den eneste måten å lykkes som advokat på, er å bli partner i et stort forretningsadvokatfirma, slik som henne. Veien til suksess hadde hun oppskriften på, og det viktigste her er at du som ung advokat eller fullmektig må ”superplease” partnerne. Det var vel få i lokalet som ikke fikk assosiasjoner til hva som ligger i begrepet ”superplease”. I alle fall var budskapet at man skal slikke partnerne opp etter ryggen. De som ikke gjør dette vil aldri oppnå suksess.

I forhold til arbeidsmiljø, arbeidsvilkår og selvrespekt hos unge fullmektiger og advokater er det etter min oppfatning trist at Madsen får spre dette budskapet med Advokatforeningen i ryggen. Etter hennes oppfatning bør man f.eks. helst jobbe i det offentlige i den perioden man har små barn, fordi det kan få negative konsekvenser i jobbsammenheng dersom man har forpliktelser på hjemmebane. At hun er leder for Advokatforeningens Kvinneutvalg fremstår som noe ironisk i mine øyne.

Det jeg synes er mest trist, er at Advokatforeningen betaler en person med disse holdningene for å lære yngre advokater og fullmektiger hvordan man lykkes som advokat. Mener Advokatforeningen at det kun er partnere i de store firmaene som har lykkes? De som teller flest millioner og har de aller største firmaene som kunder? Hva skjedde egentlig med å fremme rett og hindre urett? Å bistå enkeltpersoner som strever med straffesaker, utlendingssaker, erstatningssaker og trygdesaker eksisterer tydeligvis ikke i Madsens verden. Hun meddelte for øvrig at det ikke heter klienter, men kunder. ”Klienter, det er sånne som går på NAV, det.”

Det store flertallet av advokater verken blir eller har noe ønske om å bli partnere i de største forretningsadvokatfirmaene. Å jobbe som selvstendig næringsdrivende eller i firmaer med flate strukturer der man ikke trenger å slikke seg oppover oppleves rimelig meningsfullt for mange. Å formidle at man da ikke har lykkes som advokat er bare galt. At Madsen mener dette er hennes sak, men at Advokatforeningen engasjerer henne som foredragsholder er langt verre. Det hadde vært fint om Advokatforeningen kunne vurdere nærmere hvilke holdninger den ønsker å formidle før Madsen engasjeres til lignende foredrag.  

I 2008 mente vi at innføringen av de nye prosessreglene i Tvisteloven skulle forenkle behandlingen av sivile saker, og gjøre det mulig å “spare inn” på innsatsen. Vi trodde i vårt tillitsfulle enfold at den nye loven skulle effektivisere, forenkle og forbedre. Forutsatt at dommerne og (de andre) advokatene ville følge opp lovens intensjoner, naturligvis.
Erfaringene etter to år er blandete men en hovedlinje er at det er blitt mer byråkrati og mer surr, og noen tendens i retning av styring av sakene ("spissing") har vi til gode å se. Tvertimot er erfaringene så langt at den nye loven – utover å fordre betydelig egeninnsats med “etterutdanning” for å finne ut hva som er nytt og hvor det gamle står nå – har som hovedvirkning å påføre mer arbeid.
Det kan sies mye om planmøtene som nå skal gjennomføres, men at det effektiviserer saksbehandlingen må høre til sjeldenhetene. Det er stort sett alltid den faste “smørbrødlisten” som tas opp, og til vanlig er det to-tre spørsmål som er relevante. Likefullt, først må advokater og dommere forberede seg, så vente på å få i gang telefonmøtet, dernest gjennomføre møtet og svare på spørsmål og behandle problemstillinger som overhodet ikke angår saken, og endelig må man nødvendigvis rapportere til klient (han må jo få vite hva han betaler for). Å be retten om å ta dette skriftlig faller alltid for døve ører, av grunner vi aldri har klart å forstå.
Forutsetningen om at retten og partene skal sørge for å “spisse” saken blir ikke fulgt opp. Hverken av advokatene eller av dommerne. Her har vi fått enkelte a-ha opplevelser og enkelte skrekk-opplevelser. Vi kan rett nok ikke forvente at dommere skal vite alt om alle mulige tekniske sammenhenger og spørsmål, men det må være mulig å forstå hva som er innenfor tviste- og bevistema og hva som i beste fall er i den suborbitale periferi. Dommerne har langt å gå for å komme på høyden i dette departementet. Her bør de ta beina på nakken snarest.
En del advokater må også lære at det å ivareta egen parts interesser, IKKE er synonymt med å fantasere opp alle tenkelige og utenkelige faktiske og rettslige grunnlag. Slikt hører studietiden til. Det er de holdbare og troverdige argumenter retten skal høre.
Og i småkravssakene var det ikke meningen at retten skulle gjennomføre “gammeldagse” heldags hovedforhandlinger om saker til femti-seksti tusen kroner. Det var det vi skulle ha slutt på. Likevel gjøres det… i stedet for å lese seg opp på saken, ønsker dommerne tydeligvis å få det hele presentert på et sølvfat etter den gamle metoden. Og den av advokatene som er forberedt ihht. lovens forutsetninger, får en heftig dag.
Advokatene har et særskilt ansvar her. Det må være mulig å forholde seg til lovens forutsetninger og likevel klare å opplyse saken tilfredsstillende sett fra egen parts ståsted. Ellers gjør man jo ikke jobben? Det er langt fra alle subsidiære og atter subsidiære poenger som har slik interesse at det på død og liv må gjentas etter at det først er anført i stevning eller tilsvar … og man må kunne ha troen på at retten også “kan” jussen. Mer konsentrert fokus på faktum hadde vært velkomment i mange saker.
Utenfor tvistesakene og over til forholdet mellom advokat og klient, kan vi rapportere at interessen for oppdrag på fastpris ikke ser ut til å være så hjertelig til stede (annet enn for utredninger og enkelte andre dokumentbaserte oppdragstyper). De større sakene – derunder prosessoppdrag – virker ikke å være attraktive for alternativ prising. Av grunner vi ikke helt ser, virker det som om det rettshjelpkjøpende publikum mener seg best tjent med å betale pr. time. Det er ikke umulig at de mener at det på den måten er mer sikkert at hver stein i saken blir snudd og at ikke noe blir oversett eller tatt med harelabb.
Vi vil slett ikke undervurdere våre kunder når det gjelder dette – når de velger som de gjør, har det sannsynligvis en god grunn. Men vi tror fortsatt at fastprisete oppdrag vil vokse i fremtiden; dog noe hemmet av Tvistelovens krav til at alt skal redegjøres for i form av et timetall når sakskostnadsoppgaven skal skrives. Det motiverer i alle fall ikke til nytenkning.
I hvilken retning bransjen går i 2010 lar vi denne gang være å ta konkret stilling til for det å spå om fremtiden er for vanskelig. Vi håper at vi får den virkning av Tvisteloven og domstolenes praktisering av den at vi får mer interessante diskusjoner om både faktum og juss, men vi frykter at det blir mer av det samme gnålet og oppkonstruerte påskuddsbaserte argumenter også i fremtiden. Og vi er skeptisk til om dommerstanden vil ta de grep som er nødvendige for å avhjelpe dette.
På kundebehandlings- og salærfronten skal vi forsøke å bli mer effektive selv og fremdeles prøve ut alternative beregningsmodeller for vederlaget for de tjenester vi yter. Om vi lykkes og om forhåpningene slår til, får vi se nærmere på om et års tid.

Jeg er på reise og får ikke tilskrevet Advokatbladet på annen måte (sms), men jeg vil med dette gi min fulle støtte til innlegget fra Silje Elisabeth Stenvaag på side 56 i nr. 2.
Jeg håper virkelig Advokatforeningen tar inn over seg at vi skal hjelpe våre klienter, fremme rett og ikke bare "superplease" grådige partnere og mele vår egen kake. Stor respekt til Stenvaag for dette.

Jeg mener det er en åpenbar oppgave både for Advokatforeningen og kvinneutvalget å formidle karriereråd, myntet både på forretningsadvokater og andre grupper. Den naturlige karriereveien innenfor advokatbransjen er å være ansvarlig for egne saker, som partner eller på annen måte, og det bør være et siktemål for alle som ønsker å være privatpraktiserende advokat. Om man skal lykkes som advokat må man skaffe seg oppdrag. Det forutsetter at man markedsfører seg på en eller annen måte, enten man driver med strafferett eller forretningsjus. Stenvaags assosiasjoner til hva jeg omtalte som ”superpleasing” får stå for hennes regning. Det det handler om er å stå på og levere gjennomtenkt og godt faglig arbeide. Smisk blir selvfølgelig gjennomskuet.
Det er relevant å bruke forretningsadvokatvirksomhet som eksempel, da denne delen av bransjen ansetter en betydelig andel yngre advokater. Når det er sagt mener jeg mine råd er overførbare til enhver virksomhet hvor inntektsgrunnlaget er basert på salg av personlig rådgivning.
Min anbefaling om at man bør vurdere å søke seg ut av bransjen i småbarnsperioden er kontroversiell. Når jeg likevel anbefaler dette, er det av to grunner. Først og fremst fordi det er svært viktig for en advokat å ha annen erfaring enn advokatvirksomhet. Både i det offentlige og i det øvrige næringslivet er det mange stillinger som gir verdifull kompetanse for en advokat, og slike kompetansehevingsmuligheter kan neppe overvurderes. Rent karrieremessig er det en fordel å skaffe seg slik erfaring relativt tidlig i karriereløpet. For det annet viser undersøkelser at det er i småbarnsperioden flest kvinner opplever at de kommer inn i en negativ karrierespiral som ansatte advokater, og kvinnefrafallet er stort. Årsakene til dette er belyst av forsker ved Arbeidsforskningsinstituttet Selma Therese Lyng, i hennes rapport for Advokatforeningen: ”Opp eller ut? En kvalitativ rapport om kvinnelige advokaters vei ut av bransjen og utfordringer knyttet til å kombinere karriere og omsorgsansvar” 2008. Lyng peker på at ”I likhet med andre konkurranseutsatte kunnskapsorganisasjoner i ”den nye økonomien” gjelder også i advokatbransjen at du som medarbeider ”ikke er bedre enn ditt sist leverte produkt”. Svangerskap, permisjon og en påfølgende krevende småbarnsfase svekker åpenbart mange kvinners konkurransebetingelser i en kortere eller lengre periode.” Dette er svært uheldig for bransjen, men er et faktum enten Stenvaag liker det eller ikke så lenge omsorgsansvaret fortsatt deles så ulikt mellom kvinner og menn. Da kan det være mer motiverende og karrierefremmende å utvikle seg i en jobb som er lettere å kombinere med småbarnsfasen, enn å oppleve å bli akterutseilt i et firma  - i konkurranse med kolleger med mindre omsorgsansvar og bedre konkurransebetingelser.
Kvinneutvalget ser det som sin oppgave å bidra til å bedre forholdene. En måte å bidra til å bedre forholdene på, er bevisstgjøring av yngre advokater. Det hjelper i hvert fall ikke å underkommunisere /underspille de kravene og konkurransebetingelsene som gjelder i bransjen.

To ferske eksempler:
22.12.09 mottok jeg 5 sider prosesskrift  + 105 sider bilag fra et kjent advokatfirma i Oslo. 14
dagers fristen løp ut 29.12.s.å.
Jeg vet ikke om fristen løper i rettsferien!? 29.12.09 var også fristen for sluttinnlegg. Jeg representerte 3 klienter i saken. To av disse var reist på juleferie.
I går (4/2) mottok jeg sluttinnlegg (frist 02.ds) til en sak som skal behandles i retten den 16. ds. Med sluttinnlegget fulgte 6 nye bilag og 7 sider dokumenter i saken.
Det anmodes om at Advokatforeningens lovutvalg og Justisdepartementet ser på dette og bidrar til lovendring.
Dersom systemet med sluttinnlegg skal ha noen mening må det være slik at saksforberedelsen først avsluttes. Vi advokater må få anledning til å motta dokumentene fra motparten, behandle disse i samråd med vår klienter og eventuelt svare.
Deretter når saksforberedelsen er avsluttet, kan domstolen avkreve sluttinnlegg.
Tillater meg også å bemerke at dersom lovens opplegg og system nå i praksis blir at vi skal
jobbe ad hoc på denne måten, kan det føre til en dramatisk økning av utgiftene for klientene.
Jeg mener det burde være slik at først avsluttes saksforberedelsen, gjerne innen en frist.
Deretter settes ny frist for sluttinnlegg.
Det fører ikke til bedre, raskere og billigere prosesser at det kontradiktoriske systemet brytes og vi ikke får anledning til forsvarlig saksbehandling. Problemet har aldri vært de sedvanlige 21 dagers frister for dokumentbehandling etc. Derimot ER det et problem at enkelte saksbehandlere ved forskjellige domstoler iblandt setter kortere frister slik at vi knapt rekker kontakt med klient og annen drift av kontoret.
Og siden jeg først har brukt tid på å skrive påpekes en raritet i vårt system: Vi får 21 dagers frist enten stevningen etc. er en banal sak på 2 sider - eller vi får et "bokverk" på 200 sider!
Ja vi kan få forlengelse osv., men alt tar tid og det er jo ikke sikkert dette innvilges. Da blir fristen enda vanskeligere…
Takknemlig for snarlige tilbakemeldinger.

FORLEDEN samlet det nye hovedstyret seg for å bli kjent og for å gå løse på saker og utfordringer som har samlet seg over sommeren. Hanne Sverdrup Dahl, Ranveig Sem og Magnhild Pape Meringen er privatpraktiserende advokater, og alle har tidligere vært kretsledere i Advokatforeningen. Anders Brosveet jobber til daglig for advokatkontoret Elden og er fast forsvarer i Høyesterett, mens Olav Heldal er leder for juridisk kontor i DNB Nor.

SÅ er det gledelig å se at gamle og nye hovedstyremedlemmer kaster seg inn i prinsipielle debatter, argumenterer, nyanserer, veier andres argumenter og lander på fornuftig vis på en felles konklusjon. På det første møtet diskuterte de hovedstyrets strategi, og alle var godt forberedt. I tillegg kan vi røpe at Magnhild Pape Meringen vant boule-turneringen!

Pensjonistene

DET er forbausende å oppdage at ganske alminnelige pensjonsordninger ikke er utbredt i advokatfirmaene. Man tenker vel som så at partnerne tjener så godt og tar ut sin andel av firmaets overskudd, så da får de sørge for sin egen pensjon. Det er tilfelle i de store forretningsjuridiske firmaene. Men det er vanskeligere for de små enkeltpersonsforetakene som arbeider i kontorfellesskap.
Inntjeningen er lavere, kostnadene høyere når pensjonsalderen nærmer seg. Det sies at det er grunnen til at mange godt voksne advokater søker seg til
dommerembeter. Det er synd å miste så mye kompetanse i advokatbransjen
bare fordi det ikke er vanlig med pensjon.

Diskusjonen går høyt i mediekretser om man kan sitere fra ”venners” meldinger på Facebook. Er meldingene offentlige? Redaktør Øgrim i Journalisten har forsøkt seg på noen kjøreregler for medarbeideres bruk av sosial medier. Han fikk kjapt svar fra en blogger: Hvis du føler at du kan si det på Dagsrevyen, kan du legge ut meldingen på sosial medier.

Det sier noe om den falske tryggheten mange opplever når de trodde de hadde lukket bilder og meldinger bare for nære ”venner”. Plutselig er det ikke så morsomt at partybilder sirkulerer åpent på nett.

Og hva med medienes bruk av meldinger fra kjendiser? I denne utgaven av bladet har vi valgt å gjengi en etter hvert munter debatt på Facebook om hvorvidt Advokatbladet kan sitere når jurister slår seg løs. Vi siterer ”Marte Kirkerud” som ”snakker med ”Peder Ås” :
”Når noen av oss dertil blander tema og form innenfor en og samme diskusjonstråd - hvor vi, som du sier, Peder, kan begynne blodseriøst, for så å spinne ut i det fullstendig surrealistiske, blir bildet desto mer diffust. Personlig håper jeg at vi kan holde på dette, uten at vi føler oss tvunget til større selvbeherskelse, fordi ytringer her, tatt ut av sin kontekst, blir brukt på en måte som vi ikke føler at vi kan vedkjenne oss i mer profesjonelle sammenhenger.”  

Advokatbladet lover å ikke sitere navngitte jurister eller andre ”venner” fra Facebook. Blir det for fristende, lover vi å bruke alias fra jussens verden. Men hva med Twitter?
Det ser ut til å være en generell enighet om at Twitter er åpen for sitater fra utlagte meldinger. Forfatteren Vidar Kvalshaug skriver i en melding på Twitter: Twitter er som å henge opp en meningsplakat på et torg. Må regne med at det blir fortalt videre hvis rett person mener interessante ting. Signaturen Kniv skriver: @kniv For meg er Twitter offentlig, bør være det for alle med mange følgere. Men hva med alle andre som er her - er alt fra dem offentlig? Aftenpostens debattredaktør svarer: KnutOlavAmas Klart offentlig. Det private går på DM. Man kan eventuelt beskytte sine tweets med restriksjoner. Ellers gjelder folkeskikk.
Danske PFU har i en flertallsavgjørelse uttalt at det ikke er brudd på det etiske regelverk om mediene henter tekst eller bilder fra åpne profiler på Facebook. Redaktørforeningen i Norge gjør oppmerksom på at Vær Varsom-plakatens retningslinjer for kildebruk og publisering også gjelder, selv om man henter ting på Facebook eller andre steder som er åpent tilgjengelig, og tilsvarende vil også opphavsrett måtte respekteres.

Fra høytstående tjenestemenn har vi sett formuleringer som dette: ”Det er vanskelig å se hvilke grunnleggende, legitime verdier advokatenes taushetsplikt beskytter.”

I fjor kom skatteunndragelsesutvalget med sin NOU 2009: 4 Tiltak mot skatteunndragelser. Her foreslår utvalget å innføre omfattende unntak fra advokaters taushetsplikt. Skatteunndragelsesutvalget foreslår å sette taushetsplikten til side når ligningsetaten krever opplysninger. Unntaksregelen om tilfellene hvor advokatens taushetsplikt likevel skal ha forrang (når opplysningene er kommet advokaten til kunnskap gjennom rettergang mv), skal etter utvalgets forslag være snevrere enn tilsvarende regel i hvitvaskingsloven.

Det er enkle og etter mitt syn farlige forslag som her fremmes. Debatten har vist oss at mange har en svært pragmatisk tilnærming til grunnleggende prinsipper i rettsstaten. Desto mer gledelig er mobiliseringen på advokatenes side i denne debatten.

Fra Advokatforeningens side er det en prioritert oppgave å begrunne og beskytte advokatenes taushetsplikt. Vi har hatt dette høyt på agendaen lenge, og sensommerens mediedebatt har bekreftet at vi fortsatt må ha dette som et hovedfokus.

I utgangspunktet er det nesten alltid gode formål som begrunner ønsket om å innskrenke advokatenes taushetsplikt. I kampens hete kan vi likevel begynne å lure på om mål og middel har byttet plass. Av og til kan det se ut som om våre motdebattanter har fått en innskrenkning av advokatens taushetsplikt som sitt egentlige mål. 

Dersom det er et reelt mål å forhindre skatteunndragelse, mener vi for eksempel at mye av debatten bygger på en skinnuenighet. Heller ikke vi mener at advokatenes klientkonti skal være ”skatteparadiser i seg selv”. Selvfølgelig ikke. Advokatforeningen har gjentatte ganger fastslått dette: Det er ikke vår agenda å skape, eller forsvare, en skjult korridor til skatteparadiser.

Den praktiske løsningen på dette går det imidlertid an å finne på andre måter enn å sette advokatenes taushetsplikt til side med bred penn. Banker og finansinstitusjoner har plikt til å oppgi pengeoverføringer til utlandet. I den grad de reelle transaksjonspartene (klienten) ikke fremkommer ved navn i bankenes registreringer ved slike overføringer, er det et problem som bør løses. Vårt poeng er imidlertid at dette bør løses ved at navnet på klienten bak transaksjonen registreres i valutaregisteret, og ikke ved at skattemyndighetene gis fullt innsyn i advokatens dokumenter.

Fortrolighetsforholdet mellom klient og advokat må vernes.

27. og 28. mai møtes over 1000 advokater i Oslo til intensiv faglig oppdatering over halvannen dag. Mange tar samtidig med seg den store advokatfesten i Operaen torsdag 27. mai. Påmeldingen til årets arrangement bekrefter at Advokatenes fagdager nå er etablert som advokatenes viktigste møtepunkt.

Advokatenes fagdager er blitt et årlig tilbud til deg som er medlem av Advokatforeningen. Så allerede nå kan du holde av 26. og 27. mai 2011 – det blir fagdager da også.

Det var suksessen med feiringen av Advokatforeningens 100-årsjubileum i 2008 som var begynnelsen. Før vi bestemte programmet for jubileumsfeiringen, spurte vi hva medlemmene ønsket seg av et slikt arrangement. Det ga oss retningen, og førte til at vi satte sammen et bredt og godt kursprogram. Vi la vekt på å tilby veletablerte kurs, men utviklet i tillegg helt nye kursopplegg. Samtidig la vi inn muligheten til å ”shoppe” mellom de ulike kursene, og lot dermed kursdeltagerne lage sin egen pakke. Denne suksessoppskriften fortsetter vi å følge.

Også i år er det nye kurs på programmet, og jeg er svært godt fornøyd med at ett av de nye kursene retter seg spesielt mot de yngre medlemmene av Advokatforeningen. Kurset Internasjonale transaksjoner er utviklet i samarbeid med International Bar Association – European Forum og har dyktige internasjonale forelesere. Ett av temaene er kritiske suksessfaktorer ved organisering av transaksjoner over landegrensen.

En annen og også viktig nykommer på programmet er kurset som gir praktiske tips ved drift av advokatvirksomhet. Her byr vi på praktiske råd og gir en oppdatering i lovpålagte krav. Dette er et kurs som vi tror har stor nytte for mange medlemmer som driver sin egen virksomhet, og på bakgrunn av de erfaringene vi gjør oss i år, vil vi videreutvikle dette tilbudet.

Etter første kursdag er kursdeltakere og alle andre medlemmer velkomne med ledsagere i Operaen – til det vi virkelig tror vil bli sommerens store fest! Her kan du treffe gamle studievenner og gode kolleger. Det blir god mat og ikke minst flott underholdning med Raske Menn, Ingrid Bjørnov og noen overraskelser underveis. Om været også er med oss, starter det hele med mingling på terrassen, og kvelden kan uansett avsluttes med nachspiel i Frokostkjelleren. Busser er satt opp.

I skrivende stund er det fortsatt noen få ledige plasser på festen. Hvis du leser dette og tenker at du gjerne skulle meldt deg på den store advokatfesten – sjekk www.advokatforeningen.no. Hvis det er plasser igjen, er det mulig å melde seg på helt frem til siste dag.

Og uansett får du en ny sjanse neste år!
 

Advokatforeningen har et Internasjonalt rettshjelputvalg som bidrar med å drive to rettshjelpprosjekter i henholdsvis Uganda og Nepal.
Jeg har nylig hatt gleden av å reise sammen med et av utvalgets medlem advokat Mathys Truyen til Uganda for å besøke for det ugandiske Legal Aid Project og Uganda Law Society. Prosjektet er finansiert 90% med Norad midler og 10% med midler fra Den norske advokatforening. Det er sakens økonomiske side. Faglig drives prosjektet av ugandiske advokater og rettshjelpere og hvor norske advokater holder kontakt og er eksterne rådgivere og støttespillere. Jeg kunne ha skrevet mye og langt om det jeg har sett i Uganda. Inntrykkene fra reisen er nedslående og oppløftende på samme tid. Nedslående når jeg tenker på de enorme utfordringer Uganda har når det gjelder rettssikkerhet for alle, oppløftende når jeg tenker på det omfattende rettshjelparbeidet vår ugandiske kolleger driver på trange budsjetter. Det har vært tankevekkende å høre historier om et samfunn som langsomt begynner å forstå betydningen av rettssikkerhet og legalitetstenkning. Selv om landet står overfor store utfordringer når det gjelder fattigdom, helse og utdanning, så kan ikke utviklingen av rettigheter og rettssikkerhet settes på vent. Rettigheter kan ikke utelukkende vedtas på papiret, de må være tilgjenglige for dem det gjelder.  Jeg vil fortelle en konkret historie om dette.
Vi besøkte det største fengselet i Kampala, Luzira Prison med 2 500 innsatte i mannsavdelingen. Vi fikk møte en gruppe på 16 innsatte som hadde en merkverdig og sjokkerende historie å fortelle. De var samtlige blitt dømt for forbrytelser de hadde begått som mindreårige, før fylte atten år. Etter ugandisk lovgivning er det da en domstol som skal avgjøre skyldspørsmålet på vanlig måte, men straffutmålingen skal overlates til Attorney Generals Office som i Uganda omfatter både påtalemyndighet og administrasjon tilsvarende vårt Justisdepartement. Formålet med ordningen var å sikre en mildere straffutmåling enn den som ville tilkomme voksne domfelte.
Realiteten har ikke blitt slik for disse innsatte. De er funnet skyldig i ulike forbrytelser og innsatt i fengsel på nittitallet da de var tenåringer, men sitter fortsatt og venter på straffutmålingen skal fastsettes. Noen har sittet opp mot 20 år for forbrytelser som ikke var i nærheten av å fortjene slike langvarige reaksjoner. I realiteten sitter disse menneskene og soner en tidsubestemt straff fordi de var mindreårige da de begikk handlingene de er dømt for. I realiteten soner de strengere reaksjoner til tross for at de skulle etter loven fått en mildere reaksjon enn en tilsvarende handling begått av en voksen. Det kan også anlegges en annen synsvinkel, de soner uten lov og dom og er således utsatt for menneskerettighetsbrudd.
Både fengselets ledelse og ikke minst Attorny Generals Office erkjente at situasjonen for de 16 innsatte var ”uheldig”. Begrunnelsen for at det ikke var fattet vedtak om straffutmåling eller pr i dag vedtak om løslatelse, var at saksdokumentene for disse innsatte ikke var å finne. Det var vanskelig å få fatt i hvor lenge man mente denne situasjonen kunne vare ved uten at myndighetene måtte gripe inn og gjøre noe for disse innsatte.
Jeg har sett ansiktene til disse mennene som har som har sonet siden var tenåringer og nå er voksne menn i 30 års alderen. Hos de flest så jeg apati og ikke spor av håp. Men noen av dem øynet håp ved hjelp fra rettshjelpprosjektet. Talsmannen for gruppen sa enkelt at de hadde forsøkt alt, men de hadde ingen stemme.
Den urett man har sett og kjenner til er det ikke mulig å ignorere. Jeg kjenner nå denne historien om urett. Jeg har sett de slukte øynene hos dem uten håp og lyttet til dem som fortsatt vil kjempe mot å tilbringe resten av livet i et overfylt fengsel uten lov og dom. Derfor må jeg og Advokatforeningen støtte våre ugandiske kolleger i arbeidet med å få disse sakene avgjort.
Derfor har jeg fortalt denne historien til deg, slik at også du skal kjenne til 16 mennesker som er utsatt for urett.

Bare ta eksemplet med Advokatforeningens tidligere leder Anders Christian Stray Ryssdal. Er han registrert som prosessfullmektig med alle fire navn? Bare med Anders Ryssdal, eller Anders C. S. Ryssdal, eller Anders Chr. Ryssdal?

Det nytter ikke bare å søke på Ryssdal, for der er det flere generasjoner Ryssdal i databasen. Og dette gjentok seg nedover listen med navn vi søkte på. Ekstra vanskelig ble det når far og sønn og kanskje til og med bestefar har samme navn. Etter hvert måtte vi sjekke sakene enkeltvis og ante uråd når bakerste sak fra begynnelsen av forrige århundre og siste sak var fra i år. Det ble en nesten umulig oppgave og vi vet derfor at listene vi presenterer i denne utgaven av bladet, inneholder en rekke feil.

Navn er så personlig, og vi ser av registreringen i Lovdata at advokater liker å ha mellomnavn, i alle fall en bokstav med punktum etter. Er det fordi alle amerikanere har det? Selv kan vi operere med en S. i godt selskap, men det er for det meste upraktisk. Lovdatas søk tar ikke punktum. Det ga en ekstra utfordring. Noen skriver mellomnavnet sitt fullt ut i én sak og dropper det i en annen. En datamaskin er dum og skjønner ikke at det er samme menneske.

Derfor har vi stor forståelse for at Domstoladministrasjonen henter navneopplysninger på advokater fra folkeregistret slik at alle advokater legges inn med korrekt navn. En kort periode hentet de også inn mellomnavn til de få som ikke hadde det. Det var ikke greit. Vi har tidligere hatt kolleger som nektet å bruke mellomnavnene sine fordi de var henholdsvis Adolf og Vidkun, og i deres generasjon klang ikke det så godt.

Etter hvert som de korrekte navnene registreres, vil også databasen bli riktigere og lettere å finne frem i. Men foreløpig må Advokatbladets lesere bære over med feil i listene.

I år ble det en uke i Vancouver.

Hva er andre advokater opptatt av? Veldig mye de samme problemstillingene som advokatbransjen i Norge strever med til daglig. Det er interessant å kunne rapportere fra seminaret om generasjon Y – de unge advokatene. De er definert som barn av 80- og 90-tallet, har høy selvtillitt, er tolerante, de ønsker balanse i livet mellom jobb og fritid, de vil ha et forhold til ledelsen av advokatfirmaet. De er åpne, optimistiske, teknologibevisste, multitaskere som foretrekker å jobbe i team fremfor alene. På den negative siden har de konstant behov for tilbakemelding, de kjeder seg lett og trenger mye stimuli. I tillegg mangler de commitment, disiplin og driv, i følge sosiologene. Er det slik i Norge også?

I Skottland har de ” Signet Accreditation ” med obligatoriske rollespill for å få godkjennelsen som advokat etter fem år.  Advokatene der ser på godkjenningen som en milepæl i egen karriere. Det spesielle med Signet Accreditation er at man gjennomgår en tøff simuleringssesjon som tas opp på video og vurderes av uavhengige sensorer etterpå om man har bestått eller ikke. Kanskje en utfordring for advokatkurset?

Uansett anbefaler vi å lese våre rapporter fra IBA–konferansen. De tegner et bilde som kan være nyttig å ha med seg.

Kake til kaffen!

 
Epost til alle i sekretariatet en fredag for et par uker siden. Advokatforeningen hadde akkurat rundet 7500 medlemmer! På samme tidspunkt for 10 år siden hadde Advokatforeningen 5.189 medlemmer.

Det er en gledelig melding for en bransjeforening som ikke har obligatorisk medlemskap, men til gjengjeld har obligatorisk etterutdannelse som krav for medlemskapet. Å være medlem i Advokatforeningen og kunne sette MNA etter advokatnavnet, er et kvalitetstegn. Du forplikter deg til etterutdannelse og til disiplinærsystemet. Det gir styrke i forhandlinger om advokaters rammebetingelser at praktisk talt alle advokater velger å være medlem av Advokatforeningen og det gir mange fordeler. Det gir tyngde når Advokatforeningen tar ordet i den offentlige debatt, at man virkelig representerer advokatstanden i Norge. Derfor ble det kake til kaffen.

 

Andre som har trukket seg ut, mener lojalitetsbåndene blir for sterke. Man forplikter seg til å hjelpe brødre i nød. Det gjøres vennetjenester bak lukkede dører.

Er det greit at advokater, politi og dommere omgås i lukkede rom? Dommere har plikt til å opplyse om losjemedlemskap i sidegjøremålsregisteret. Matrikkelen til Frimurerlosjen kan man få ved henvendelse til losjen. Høyesterettsjustitiarius maner til åpenhet om losjebrødre skulle møte hverandre i retten på noen måte. Så lenge samfunnet utenfor stiller spørsmål, er det grunn til å drøfte det.

I tillegg er det et lukket fellesskap for menn. Frimurerlosjen er for menn. Norske Selskab er for menn, Odd Fellow har egne kvinnelosjer. Av og til kan man lure på hvor langt likestillingen egentlig er kommet. Stiller det seg annerledes med Rotary, Lions, speiderbevegelsen eller bridgeklubben? De har ikke åpne medlemslister, men de har heller ikke hemmelige ritualer og lukkede rom. Utveksles det vennetjenester der også?

Verken advokater, politi eller dommere kan la være å fungere som sosiale mennesker selv om de har arbeid der uavhengighet, habilitet og tillit er grunnvilkår. De må kunne synge i kor, spille bridge og drive med humanitært og frivillig arbeid på fritiden. Alle er tjent med at de lever fullverdige liv med bred kontaktflate.

Det er først og fremst lukketheten som bekymrer. Å opplyse om medlemskap i lukkede losjer bør være en selvfølge i enhver sammenheng der habilitetsspørsmål kan reises.

Jeg er på nett, altså finnes jeg

Det er skremmende å lese artikkelen fra Daily Mail om hvordan det tok en drøy time å detaljkartlegge et menneskes liv ut fra hennes helt normale hverdagslige bevegelser på nettet. Vi legger spor overalt og tenker kanskje ikke godt nok igjennom at sporene blir stående.

Journalister bruker Facebook og Twitter sitt arbeid, særlig i kriminaljournalistikken og kan følge pårørendes sorg på Facebook før drapsmeldingen har nådd noen andre steder. De kan følge kriminelle som bruker sosiale medier til å planlegge aktivitet. Det er ikke lenger nok å løfte av telefonrøret og ringe til folk.

Det går alltid rykter i advokatbransjen. Særlig om og blant strafferettsadvokater. Også forretningsadvokater har sin egen ryktebørs, men med andre parametre for saftig sladder. Klientkapring er et yndet tema mellom forsvarere. Det snakkes om andre advokater, det hviskes navn, det fortelles historier. Noen advokatnavn går igjen som klientkaprere. Det fleste synes det er ille.

Det hviskes historier om advokater som lar innsatte klienter verve nye klienter til seg ved å dele ut visittkort og love goodwill. Det snakkes om tolker som anbefaler advokater. Det er en jungel der ute og ikke alle forsvarere har like edle hensikter som Fantomet. Heldigvis er det slik at forsvarere flest driver sin praksis på hederlig og ordentlig vis. De kaprer ikke klienter, de forer ikke klienter med goodies for å skaffe seg flere. Men i alle fall i Oslo-området vet de hvem de andre er.

Det hjelper ingenting å riste på hodet. Hvis man overhodet skal få gjort noe med klientkaprerne, så må konkrete fakta på bordet, navn, tid, sted, klient. Så må det klages inn til disiplinærorganene. Men hvem vil ta belastningen ved å fremstå som ”bad looser” og klage inn en kollega etter å ha blitt fratatt en klient? Derfor fortsetter ryktene. Og klienten har sjelden grunn til å klage.

Vi har søkt i databasen for disiplinærsaker på klientkapring og har ikke funnet mange. Det skyldes neppe at det ikke foregår, men at mørketallene er store.

En ny dimensjon har kommet til. Klientene er ikke lenger bare norske kriminelle som trenger rullings, men medlemmer av internasjonale nettverk med ressurser til å stille krav til juridisk bistand og ytelser for egen medvirkning. Vi hører rykter om innsatte som er på kanten av å levere riderlister til advokatene sine, på linje med popstjernenes krav foran konserter – lister over det de forlanger av ytelser – alt fra røyk, mat, blader, telefoner, pc osv for ikke å bytte advokat.

Reglene for hva innsatte kan få av sin advokat er strenge, men praktiseres forskjellig. Problemet blir stort når krav om ”gaver” fra innsatte brukes som pressmiddel på advokaten for ikke å miste klienten. Strenge regler og lik praksis burde være mulig å gjennomføre for å unngå dette. Elektronisk kontroll av innsatte (scanning) etter alle typer besøk, burde kunne innføres. Uansett bør ikke diskusjoner om gaver til innsatte eller kapring av klienter foregå med hviskestemme i mørke kroker. Forsvarerseminaret under fagdagene tok opp temaet. Nå må det ikke ramle ned i skuffen igjen. 

Ballonger, vimpler, artister og pressefolk flagret gjennom Oslo mens Advokatforeningen arrangerte sine etter hvert tradisjonsrike fagdager og fest. Slagordet for Melodi Grand Prix ”Share The Moment” vaiet mot oss over hele Karl Johan der vi vandret mellom kurslokaler og møter.

For alle som var så heldige å være med på kurs og fest, ble det også vårt slagord. Uten at de syngende kjendisene ante noen ting, var Oslo sentrum et juridisk tyngdepunkt med tunge faglige kurs, møter med disiplinærutvalgene, representantskapsmøte og fest.

Advokatforeningens mange ansatte i sekretariatet og i JUS har jobbet med dette et helt år. Mange detaljer skal klaffe, logistikken er viktig. Riktig materiell til riktig kurs, billetter, mat, underholdning, lunsj, møter og mennesker. I en stakket stund fikk Justisdepartementet fred for mas om salærsatsen og Datalagringsdirektivet.

Det var mange blide fjes i Operaen torsdag kveld. Selv om det kanskje var en overvekt av yngre advokater der, så hadde også de godt voksne satt av tid til prat med kolleger og studiekamerater. Maten gled ned og underholdning ble mottatt med rungende latter og klappsalver.

Selv satt vi bare på det nyeste kurset i drift av advokatkontor og opplevde at foredrag med praktisk informasjon fra Brønnøysundregistrene og Tinglysningen var meget populært. Her var det tid og anledning til å spørre om den minste detalj i skjemaveldet som ofte gir advokater hodebry. – Nyttig lærdom, var meningen etterpå. Rapporter fra andre kurs var også positive.

Datoen for neste års Fagdager er allerede bestemt. Sett merke i almanakken på 19. og 20. mai neste år. Da bærer det løs igjen.

DLD–trøbbel fortsatt

Først sender Storberget forslaget om implementering av Datalagringsdirektivet ut på høring og får en rekke nei svar fra toneangivende og tunge juridiske miljøer. Så innkaller han til høringsmøte der han bare vil høre Ja–sidens meninger. Deretter innkaller regjeringskollega Kleppa i Samferdselsdepartementet til høringsmøte om det samme og der skal visstnok alle få si sin mening. Men hva er vitsen hvis Storberget allikevel sier ja, uansett?

Det er ikke Advokatbladets oppgave å være for eller mot juryordningen. Men det er bladets oppgave å sørge for at de som skal ta beslutninger om jurysystemet er så godt informert at de tar de riktige beslutningene basert på kunnskap og ikke synsing.   

Jurydebatten har bølget frem og tilbake de siste årene med varierende kraft og tyngde. Den fikk et opphetet diskusjonsrom etter at dommeren satte til side juryens frifinnelse av en av de tiltalte i NOKAS-saken. Debatten tok seg opp igjen i høst, og nå vil regjeringen nedsette et lovutvalg som skal gjennomgå juryordningen. Vi regner med at Advokatforeningen blir tungt representert i det utvalget.

Advokatforeningen tok tak i den nye debatten allerede i høst da John Chr. Elden laget et grundig notat for hovedstyret. På Kretsledermøtet i november ble notatet drøftet og saken sendt på høring i alle kretsene. Svarene spriker i alle retninger. På representantskapsmøtet i slutten av mai, skal Advokatforeningen drøfte videre initiativ.

Vi tror ikke at Advokatforeningen kan lande på et omforent standpunkt om juryordningen. Til det er oppfatningene og meningene altfor forskjellige. Men som profesjonsforening kan Advokatforeningen leve med forskjellige syn på juryordningen.

Mange signaliserer at de synes den danske ordningen kan være aktuell for Norge. Ta deg tid til å lese alle artiklene fra Danmark. Da vil du se at den danske ordningen er mye mer omfattende enn det man tenker seg i Norge, slik at det trolig bare inspirasjonen og noen elementer som kan overføres til Norge.

Det viktigste nå er å få frem en velinformert og engasjert debatt om juryordningen der alle meninger og forslag kommer frem og vurderes. Det har vært Advokatbladets ambisiøse mål i denne utgaven, å bidra til dette. 

Justiskomiteen etterlyser handling fra regjeringen og det nye lovutvalget som skal nedsettes gjør klokt i å gjøre seg mest mulig tilgjengelig for innspill fra flest mulig og kjøre en åpen prosess hele veien.

Ledig i lovutvalgene

Advokatforeningen trenger påfyll av medlemmer til lovutvalgene og etterlyser faglig dyktige advokater som vil gjøre en innsats ved å lage høringsuttalelser til forslag om nye lover. Det er en viktig jobb, og vi regner med at det blir rift om plassene. 

Partner Kristine Madsen hos Bull har tatt et kontroversielt standpunkt når hun mener at det kan være lurt å ta noen år utenfor advokatbransjen for eksempel i offentlig forvaltning mens man har små barn, for så å komme tilbake til advokatbransjen når ikke lenger klokken skriker mot barnehavens lukningstid.

Hver enkelt må finne sin måte å løse tidsklemmen på, men i kampen mot klokken og et bedre liv uten stress, må vi ikke glemme at advokater er der for klienten skyld, ikke for sine egen. Advokater er satt til å hjelpe sine klienter på beste vis, og det er ikke alltid at det er forenlig med barnehavens lukningstid og ønsket om en romantisk aften med sin livsledsager. Det hender, kanskje ofte, at kravene til leveringsfrister, arbeid i andre tidssoner eller forberedelse til hovedforhandling krever så mye av en, at noen andre må hente ungene og rødvinen må vente.

For ikke å ta livet av seg selv, er det en mulighet å bruke jussen i en annen jobb i en periode, i en jobb med regulert arbeidstid. Det blir feil å angripe Kristine Madsen for hennes synspunkter og Advokatforeningen for at de lar kvinnelige advokater høres hennes råd. Hver enkelt må velge sin egen løsning på ønsket om å være en god advokat for sine klienter, en god mor for sine barn og en god ektefelle. Det er en interessant kombinasjon som i alle fall krever planlegging. Det vet jeg av egen erfaring.

Lokale avtaler

I denne utgaven av Advokatbladet oppsummerer vi Arbeidstilsynets kontroll av advokatfullmektigers arbeidstid i seks advokatfirmaer for ett år siden. Det har vært mye brevveksling og argumentasjon, men etter hvert faller brikkene på plass. Det er ikke alle arbeidsmiljølovens bestemmelser om arbeidstid som er like enkle å praktisere i en hektisk advokatpraksis.

Det kan tenkes at de som har valgt en lokal tariffavtale, er de som får den mest fleksible løsningen. Det er ingen som ønsker å piske fullmektigene til å jobbe døgnet rundt året rundt. Men det man ønsker seg, er muligheten til fleksibilitet når det koker og heller ta det med ro i stille perioder. Det kan trolig oppnås mer ved en lokal avtale med gjennomsnittberegning av arbeidstid over perioder.

Skatt Øst har hatt kontroller hos mange advokatfirmaer og fant feil hos noen. Ingen er glade for det. Kravet om å nummerere fakturaer er neppe vanskelig å etterkomme. Å få på plass de påkrevde detaljer i salgsdokumentasjonen er heller ingen uoverstigelig oppgave. Spesifisering av moms, organisasjonsnummer og forfallsdato, greier selv den minste landhandler å få til.

Derimot volder reglene om føring av fakturerbare timer og interntid problemer for de små advokatvirksomhetene. – Jeg kan jo ikke skrive at jeg har vært på Facebook og Twitter og pratet med kona i telefonen, sukker en advokat. Hvis andelen ikke fakturerbare timer blir for stor, så blir skattemyndighetene mistenksomme og tror advokaten leverer juridiske tjeneste svart.

Av og til lurer vi på om det er en forutsetning for å arbeide i skatteetaten at man er mer enn normalt mistenksom. Det må kunne være rom for at ikke alle advokater har kø av klienter i døren. Det kan være stille perioder. I små enkeltmannsfirmaer er det ikke naturlig å bruke en hel dag på administrere klienter som ikke er der.

Vi har stor forståelse for at Skattemyndigheten må ha faste regler for kontroller for å sikre at ingen sniker unna moms eller skatt. Men det er ikke alle regler i bokføringsforskriften og regnskapsloven som er like enkle å overføre til hele advokatbransjen. De store firmaene har datasystemer og ansatte til å hjelpe seg. De aller minste må greie det meste selv.

Kanskje bør det være høyde for å kunne føre timer for lediggang med underrubrikken kryssord? Det må kunne gå an å være ærlig i timeføringen uten å bli mistenkeliggjort.

Mange veier til mål

Advokatforeningen vil gjerne skjerpe kravene til advokatbevillingen, men vil ikke låse det til dagens strenge regler om minst tre hovedforhandlinger i sivile saker av et visst omfang. I sitt høringssvar til departementet påpeker Advokatforeningen at det er mange veier til mål, som kanskje gir enda bedre kompetanse hos fullmektigene som søker om bevilling. Mock trials, rettsmekling, tøffere advokatkurs og mer credit for store straffesaker er noen av forslagene Advokatforeningen legger på bordet. 

Ingen vil at fullmektigene skal få bevillingen for lett, snarere tvert i mot. Men det er mange måter å samle relevant kompetanse på.

Dommere klager over stramme budsjetter
Dommere vegrer seg mot detaljerte etiske regler
Dommere må søke om de kan være med på granskninger
Dommeres sidegjøremål skal avgjøres av Høyesterett
Dommere behøver ikke lenger glitrende laud
Dommere er uforutsigbare med omkostningsoppgaver

Den som tror at domstoler er søvngjengeraktig og kjedelig bransje, tar feil. Domstolene har en rekke utfordringer og det kommer stadig nye. Vi har stor tro på at dommerne takler utfordringene etter hvert som de kommer, men vi har stor sympati for deres klager over stramme budsjetter.

At tingretten i Oslo opererer med pappmapper fra 80-tallet, er en hån mot det moderne samfunns elektroniske verktøy. Det kan tilbys sikre elektroniske løsninger som kan lette arbeidet for alle aktører i domstolene. Prosjektet Elektronisk samhandling var godt i gang. Nå er det lagt på is på grunn av pengemangel. Det er en skam.

Anarki uten diskresjonsplikt?

I denne utgaven av bladet forteller vi om forskjellige nettsteder som driver juridisk rådgivning. Vi kom også over ett diskusjonsforum for juridiske spørsmål. Det finnes mange flere. Men de har til felles at kommunikasjonen ofte foregår med vanlig epost eller helt åpent med fremleggelse av private problemer og navn på folk.

I Advokatforeningen har man arbeidet mye med å få forståelse for at all korrespondanse som inneholder sensitive opplysninger, skal sendes med kryptert epost. Men på nettet for øvrig hersker det et anarki der kravet til diskresjon ikke tas med samme alvor. På nettet kan du detaljbeskrive din skrekkelige svoger i et arveoppgjør, eller æresskjelle tidligere ektefeller ved samlivsbrudd.

Vi tror ikke det er mulig å regulere nettet, sånn er det bare. Men det går an å oppfordre advokater som driver rådgivning på nett om i alle fall å legge ut en advarsel til folk om ikke å sende personlige opplysninger om seg selv eller naboen åpent på nett. Så har man i alle fall sagt fra.

Ofte vil det være din rolle å råde klienter til å tenke fremover – mot situasjoner som ingen ønsker, men som kan oppstå og som det i så fall er best å være forberedt for.
En selvstendig næringsdrivende som blir rammet av sykdom, er i en spesielt sårbar situasjon.
Den maksimale utbetalingen du kan få fra NAV dersom du som selvstendig næringsdrivende må legge ned virksomheten i en periode på grunn av sykdom, er 295 000 kr pr år. Innenfor denne summen skal du i så fall betjene kontorleie og de andre faste kostnadene dine som næringsdrivende, i tillegg til å dekke dine personlige utgifter. 
Her i Advokatforeningen ser vi dessverre av og til medlemmer som rammes økonomisk hardt ved sykdom. Vi mener derfor at tilbudet om sykeavbruddsforsikring er et særdeles viktig tilbud til medlemmer som driver sin egen virksomhet. Dersom du er selvstendig næringsdrivende og ikke har samlet opp egenkapital spesielt med sikte på å klare et lengre sykefravær, bør du tegne en slik forsikring. Det er dessverre mye erfaring som tilsier at det kan bli svært tungt å stå uten. Du bør også tenke på om den skal gjelde fra 50 % sykemelding og oppover, eller bare ved 100 % sykemelding.
I forrige utgave av Advokatbladet var det en artikkel om advokater i krise. Advokat Erling O. Lyngtveit, som selv har bistått en lang rekke kollegaer gjennom vanskelige perioder, kommer der med den samme oppfordringen: Tegn sykeavbruddsforsikring.
Kanskje er dette også et tema som bør diskuteres mellom kollegaer i kontorfellesskap. Det kan være et svært godt råd å sørge for at alle er blitt enige om felles regler for forsikring ved sykdomsavbrudd. Det som ellers noen ganger skjer, er at fellesskapet tar på seg kostnadene når en kollega rammes av sykdom. Men best er det om dette er gjennomtenkt på forhånd, og eventuelt ordnet gjennom en forsikring som alle har tegnet.
Det spesielle ved Advokatforeningens sykeavbruddsforsikring, er at den er utformet for advokater og bare tilbys foreningens medlemmer. Fordi advokater generelt har lavt sykefravær, blir premien i denne forsikringsordningen lav. Derfor mener vi oppriktig at tilbudet om sykeavbruddsforsikring gjennom Advokatforeningen er både spesielt viktig og spesielt godt.

Samtidig får vi klar beskjed om å skjerpe oss når det gjelder medlemstilbud og innsats for advokaters rammevilkår.

Slik kan vi i noen korte og hovedpunkter oppsummere høstens medlemsundersøkelse i Advokatforeningen.  

Svært mange har i tillegg tatt seg tid til å skrive utfyllende kommentarer. Det i seg selv er positivt – det viser et engasjement i forhold til foreningen som kanskje er større enn det som i første omgang kan leses ut av tallrekkene alene. Jevnt over scorer foreningen ”midt på treet” i denne undersøkelsen, men når det kommer til fritekstsvarene er det tidvis ganske høy temperatur. Takk til dere alle som på denne måten er med på å gi direkte tilbakemeldinger og hjelp og retning for Advokatforeningens videre arbeid!  

En rød tråd vi finner gjennom mange av disse kommentarene, er utålmodigheten blant Advokatforeningens yngste medlemmer.  Her finner vi også de krasseste kommentarene og mange av de klareste meldingene. Advokatfullmektigene ønsker å bli hørt i Advokatforeningen. Og det skal de bli:  

For å få hele bredden av medlemsmassen bedre representert i Advokatforeningen, er det nå nedsatt et utvalg som skal utrede yngre advokater og advokatfullmektigers rolle. I dag er Yngre Advokater etablert som gruppe i Oslo krets, og en representant derfra sitter foreløpig i foreningens hovedstyre som observatør. Når det nye utvalget har gjort sin jobb, har vi forhåpentlig fått godt grunnlag for å gi de yngste medlemmene i Advokatforeningen bedre og bredere representasjon. Dette er dermed direkte svar på et av de klareste ønskene vi kan lese ut av medlemsundersøkelsen. 

En annen medlemsgruppe som har brukt denne undersøkelsen til å minne om sine spesielle ønsker og behov, er de bedriftsinterne advokatene. For dem er det allerede opprettet en egen gruppe, og de første seminarene er avholdt – med stor oppslutning. Mange bedriftsadvokater er eneste advokat – eller en av få advokater – i sin bedrift, og nettopp derfor kan foreningen være en viktig møteplass. Det får vi bekreftet i denne undersøkelsen.  

Et annet hovedtema som går igjen i medlemmenes egenformulerte svar, er misnøye med dagens salærsats. Her er det åpenbart at mange forventer bedre resultater enn det vi som interesseorganisasjon så langt har klart å levere. Jeg skal være forsiktig med å formulere konkrete løfter på dette punktet – utover dette: Vi skal som forening arbeide langsiktig og bevisst, og vi skal igjen og igjen påpeke sammenhengen mellom salærsats og kvaliteten på det offentlige rettshjelpstilbudet.  

Langsiktig og målrettet arbeid er det beste svaret vi kan gi på de fleste av de utfordringene medlemmene har gitt oss. I tillegg har vi her i sekretariatet kastet oss rundt og forsøkt å følge opp enkeltpunkter der det er mulig å finne raske løsninger. Vi håper at du som medlem vil se spor av dette fremover, og at du også neste år tar deg tid til å gi oss ris og ros når vi sender ut en ny medlemsundersøkelse. Bare slik kan vi bli bedre

.

Det har kommet positive tilbakemeldinger fra medlemmer som er glad for at foreningen forsøker å løfte nivået på den offentlige salærsatsen. Mens andre medlemmer klart og tydelig har sagt fra at de ikke er fornøyd med resultatene.
 
Vi lar både kritikken og de positive tilbakemeldingene være en oppfordring til å fortsette innsatsen.
 
Ved å endre den offentlige salærsatsen fra 890 til 905 kroner velger justisminister Knut Storberget å la alle de advokatene som yter fri rettshjelp her i landet, sakke akterut i inntektsutviklingen. Dette er et underlig signal fra en justisminister som samtidig forsikrer at han ønsker å gi raskere og bedre rettshjelp til befolkningen. Som Advokatforeningens leder fastslo da forslaget til statsbudsjett var lagt frem: ”Dette henger ikke sammen. Man får ikke tjeneste av høy kvalitet ved i realiteten å sette ned godtgjørelsen.”
 
Vi kan dermed fastslå at det rettshjelpssøkende publikum nok en gang er blitt budsjettapere.
 
For å sikre at vi også i fremtiden får dyktige og engasjerte advokater som velger å arbeide innenfor fri rettshjelpsområdene, må disse oppdragene få en inntektsutvikling på linje med det resten av samfunnet får. Det er overraskende kortsiktig at den politiske ledelsen i Justisdepartementet velger å se bort fra en så åpenbar sammenheng.
 
I drøftingsmøter med Justisdepartementet tidligere i år har Advokatforeningen gitt klart uttrykk for at nivået på salærsatsen må økes. Vi har dokumentert at salærsatsen har stagnert i forhold til den generelle lønnsutviklingen, og vi protokollførte i møte i mars i år et krav om at salærsatsen må økes til 1050 kroner. Det er dette nivået salærsatsen må opp på om den skal ta igjen den generelle lønns- og kostnadsutviklingen de siste årene.
 
15 kroner opp, til en ny salærsats på 905 kroner, er ikke et svar på de reelle utfordringene. Tvert i mot blir en slik påplusning mottatt som en provokasjon. Utålmodigheten og misnøyen øker blant de mange advokater her i landet som har hele eller store deler av sin virksomhet innenfor fri rettshjelp. Det er konsekvensen av dette vi må hjelpe politikerne til å ta inn over seg. Kanskje mener politikerne at de kan leve med frustrerte advokater, men ingen politiker bør kunne leve med at rettshjelpstilbudet til publikum systematisk svekkes over tid. Advokatforeningen har en viktig jobb å gjøre, og vi trenger medlemmenes sterke engasjement. 
 

I Advokatforeningen har vi en lang og god tradisjon for å utarbeide høringsuttalelser, og i all hovedsak er det medlemmene av foreningens lovutvalg som skriver uttalelsene. Per i dag har vi 29 lovutvalg med til sammen 155 medlemmer. Utvalgene leverte i løpet av fjoråret 74 høringsuttalelser. Det er en stor, synlig og svært viktig jobb disse tillitsvalgte gjør! Og alt arbeidet utføres som ubetalt innsats.

1. august var det vaktskifte i Advokatforeningens lovutvalg. Noen medlemmer takker dermed av etter endt innsats, mens andre går i gang med sin periode.

Jeg har lyst til å gi alle medlemmer av foreningens lovutvalg en stor honnør! Motivasjonen er nok ofte at det er en faglig utfordrende og interessant oppgave å være medlem av et slikt utvalg, og det har aldri vært vanskelig å få godt kvalifiserte kandidater til disse vervene. Like fullt er det imponerende å se hvor mange timers arbeid som legges ned i disse ubetalte tillitsvervene.

Høringsuttalelsene fra Advokatforeningen kan sorteres i to hovedgrupper: Når det kommer forslag om lovendringer som direkte berører advokatyrket og advokatbransjens rammevilkår, uttaler Advokatforeningen seg som interesseorganisasjon. Da stiller vi på linje med alle andre organisasjoner som på samme måte ivaretar sine medlemmers interesser. Dette er selvfølgelig en kjerneoppgave for oss, og i disse tilfellene følger vi også ofte opp med kontakt med politikere og administrasjon. Av alle de uttalelsene vi avgir i løpet av et år, utgjør imidlertid denne type høringsuttalelser et mindretall.

I alle de andre høringsrundene der vi også avgir uttalelser, er det advokatens faglige ståsted som er utgangspunkt. Da er det rettssikkerheten og kvaliteten av den foreslåtte lovgivningen vi er opptatt av å ivareta.

Vi vet at Advokatforeningens høringsuttalelser av denne grunn leses med spesiell interesse. Både fra stortingspolitikere og byråkrater i departementene har vi fått positive tilbakemeldinger på dette. Og hvem skulle vel være nærmere til å avdekke svakheter i lovutformingen enn nettopp advokatene?

Et problem vi som forening har tatt opp, er de korte tidsfristene departementene setter på sine høringsrunder. Gjentatte ganger har vi presentert statistikk som dokumenterer at departementene bryter sine egne instrukser på dette punktet. Fortsatt er korte høringsfrister et problem for våre lovutvalg, men vi noterer at Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet nå fører sin egen statistikk over høringsfristene. Det er i det minste et signal om at de ser problemet.

Alle lovutvalgene i Advokatforeningen fyller en viktig funksjon, men det er ulik arbeidsbelastning på utvalgene. For noen er det et stort antall uttalelser hvert år, mens andre utvalg sjelden får tilsendt nye lovforslag til vurdering. En annen oppgave som følger med dette utvalgsarbeidet, er kontakt med media. Også her varierer pågangen mye.

Det er alltid farlig å nevne noen få når mange har gjort en innsats. Ett navn må likevel kunne nevnes denne gangen uten at andre føler seg glemt av den grunn: Som leder av Advokatforeningens lovutvalg for strafferett og straffeprosess har Harald Stabell tatt ansvar for et stort antall høringsuttalelser, og han har i tillegg vært tilgjengelig for mediene – både for å gi bakgrunnsinformasjon og kommentarer. På en helt spesiell måte har han dermed bidratt til å profilere advokatstanden, Advokatforeningen og advokatenes kompetanse. Nå er det Erling Lyngtveit som skal ta dette arbeidet videre som leder av lovutvalget for strafferett og straffeprosess.

Til alle våre avtroppende lovutvalgsmedlemmer: En stor takk for innsatsen dere har gjort! Til alle påtroppende: Lykke til!

En sentral, men kanskje ikke så kjent side, av Advokatforeningens virksomhet er det å gi partshjelp til advokater i saker av prinsipiell betydning for yrkesutøvelsen. Hittil i år har vi mottatt flere henvendelser om å bistå på denne måten.

Det er viktig at medlemmer tar kontakt med Advokatforeningen når de møter spørsmål og krav som utfordrer advokatyrkets prinsipper. Det er gjennom informasjon fra medlemmene at Advokatforeningen kan holde seg orientert. Det er slik vi kan fange opp prinsipielle saker og bidra til at temaene kommer på dagsordenen.

Hvis du som advokat i en rettslig prosess kommer over spørsmål du mener er av en slik art at den kan egne seg for partshjelp fra Advokatforeningens side, setter vi pris på å motta tips om dette. For at vi skal kunne ta stilling til henvendelsen, er det nødvendig for oss å få mest mulig presis beskrivelse av tvisten.

Advokaters taushetsplikt er et tema som går igjen i flere av de henvendelsene foreningen har fått. Dette ser vi som en bekreftelse på at advokatene holder taushetsplikten som et viktig prinsipp, selv om den utfordres fra andre hold. Det er i advokatenes interesse at grensene for taushetsplikten trekkes opp på en klar måte, og det er viktig at disse grensene ikke flyttes av pragmatiske hensyn. De grunnleggende prinsippene bak advokaters taushetsplikt må ivaretas.

Når vi vurderer hvilke saker vi skal følge opp gjennom partshjelp ved domstolen, legger vi vekt på flere forhold:
- Om spørsmålet som reises har generell betydning utover den ene konkrete saken.
- Om det er en rimelig sjanse for å vinne frem.

Dessverre hender det derfor også at vi ender med å avvise saker. Noen ganger vurderer vi det dessuten slik at det aktuelle spørsmålet best kan følges opp gjennom direkte henvendelse til myndighetene, heller enn gjennom partshjelp i en konkret sak.

I spørsmål som angår enkeltadvokaters taushetsplikt har vi som forening stilt opp i ulike sammenhenger. Her har vi for eksempel også bistått medlemmer i møte med offentlige organer, som blant annet Økokrim og skatteetaten. Erfaringene viser at det kan være viktig å få slik bistand utenfra. Den dagen myndighetene står på døren din med krav om innsyn, er kravet knyttet til en konkret sak. Den avgjørelsen du tar der og da, kan imidlertid berøre prinsipper som er grunnleggende for hele advokatprofesjonen. Gjennom den erfaringsbanken og kompetansen Advokatforeningen bygger opp over tid, får vi stadig bedre grunnlag for å hjelpe deg å velge riktig i slike situasjoner.

Når Advokatforeningen stiller med partshjelp ved domstolene og når vi på andre måter følger opp saker av prinsipiell betydning for advokatyrket, er vi ved kjernen av det en profesjonsforening skal drive med. Det å ivareta advokatyrkets prinsipper er en hovedoppgave for Advokatforeningen, og det er bare mulig å ivareta denne oppgaven når medlemmene selv er aktivt engasjert. Derfor er vi glade for de henvendelsene vi har fått i år med spørsmål om partshjelp. Og selv om ikke alle slike henvendelser vil føre til at foreningen går inn i den konkrete saken, bidrar alle henvendelsene til kunnskap og innsikt.

Nylig har Advokatforeningen vært nødt til å gjøre noe en medlemsforeningen kun mottvillig gjør: Stryke medlemmer fra listene. I overkant av 50 medlemmer har fått beskjed om at de ikke lenger er medlemmer av foreningen fordi de ikke har oppfylt sin del av kontrakten. For samtlige av disse gjelder det at de ikke oppfylte kravet om obligatorisk etterutdanning i forrige periode, og at de deretter ikke har innbetalt pålagt avgift for manglende etterutdanning.

Kravet om obligatorisk etterutdanning ble innført av Advokatforeningen på eget initiativ – som et offensivt tiltak for å sikre kvalitet i yrkesutøvelsen.

For de aller fleste advokater er det en selvfølge å ta etterutdanning innen faget sitt, pålagt eller ikke. Kravet om minst 80 timer etterutdanning i løpet av fem år, herunder minst fem timer som omhandler etikk, oppleves av de fleste som rimelig – og som greit overkommelig. 16 timer, eller to arbeidsdager, til etterutdanning pr år er innenfor det de fleste vil mene er nødvendig for alle som tilhører en høyt kvalifisert profesjon der det stadig skjer en faglig utvikling.

Gjennom Juristenes Utdanningssenter og Advokatforeningens kretser har alle medlemmer av foreningen tilbud om relevante og subsidierte kurstilbud.

Likevel er det altså noen som ikke følger opp, og som velger å vente så lenge med å rydde opp i sine medlemsforpliktelser, at de til slutt havner på den lite glamorøse listen over medlemmer som strykes på grunn av manglende etterutdanning.

På denne listen finner vi advokater med mange ulike arbeids- og livssituasjoner, og noen med gode forklaringer på hvorfor de akkurat denne perioden har hatt vanskelig for å følge opp kravet om etterutdanning. Mer overraskende er det at vi også finner enkelte høyt profilerte advokater som ikke har spesielle forhold å vise til i perioden som gikk. Enkelte har også valgt å sette ord på sin holdning overfor oss: De oppfatter seg selv som så etablerte og så faglig i front at kravet om obligatorisk etterutdanning ikke er relevant for dem.

Vi er ydmyke i forhold til faglig dyktighet, og vi er klar over at mange gjennom daglig oppdatering, internasjonale kontakter og firmadrevne utviklingstiltak kan ligge i tet innenfor sine fagfelt uten å gå veien om foreningstilbudte kurs. Men at man derfra skal trekke den slutning at kravet om obligatorisk etterutdanning ikke gjelder, godtar vi ikke.

Derfor denne oppfordringen til alle som mener seg i overkant kvalifisert for selv å gå på kurs: Meld dere som forelesere! Som foreleser får du godkjent timer innenfor ordningen med obligatorisk etterutdanning, og du får godskrevet timer både for forberedelse og selve forelesningen.

Kravet om etterutdanning for advokater er kommet for å bli, og det finnes ingen ærefull unnskyldning for å sluntre unna.

Justisminister Knut Storberget og hans departement fortjener ros, men trenger også en advarsel, når rettshjelpsmeldingen nå skal realiseres.

Rosen først: Justisdepartementet skal ha honnør for rask og ambisiøs oppfølging av rettshjelpsmeldingen som Stortinget behandlet i fjor vår. Ett av tiltakene som ble foreslått i Stortingsmelding nr. 26 (2008-2009) Om offentlig rettshjelp, er én time gratis rettshjelp til alle. Ordningen er tenkt som en landsomfattende tjeneste, og alle skal kunne få denne hjelpen uavhengig av inntekt og formue.

Allerede i år vil departementet sette i gang prøveprosjekter i to fylker for å begynne å teste en slik ny førstelinjetjeneste.

Tidligere i år inviterte Justisdepartementet til et bredt sammensatt ekspertseminar for å hente inn synspunkter og råd. Advokater og Advokatforeningen var godt representert på seminaret. Justisdepartementet skal ha ros også for denne viljen til å hente inn synspunkter og erfaringer fra advokater og andre som kjenner den praktiske hverdagen.

Og her kommer så advarselen: Justisdepartementet må unngå at den nye ordningen blir unødvendig byråkratisk. Det er ikke slik at Justisdepartementet behøver ”finne opp” noe helt nytt for å kunne tilby en førstelinjetjeneste til befolkningen. Rettshjelp finnes der ute allerede. Det nye er at den skal tilbys som en tjeneste betalt av det offentlige, gratis tilgjengelig i en time for alle.

Derfor er dette våre klare råd til departementet: Gjør det effektivt. Begrens byråkratiet. Henvend dere til advokater og advokatkontorer som allerede er etablert, og kjøp tjenestene der. Det offentlige behøver ikke bygge opp nye kontorer eller systemer fra bunnen av.

Under Justisdepartementets ekspertseminar, i det oppsummerende møtet etterpå og i alle andre sammenhenger der vi nå diskuterer og gir innspill til den nye ordningen, legger Advokatforeningen derfor vekt på følgende punkter:
• Rettshjelpen må gis av frie og uavhengige advokater.
• Det må være god kvalitet på tjenesten som gis.
• Organiseringen må være effektiv – det må brukes mest mulig ressurser på selve rettshjelpen, og minst mulig på administrasjon.
 

”Jeg har mottatt en henvendelse der jeg er forespurt om å representere kjøper i en tvist om mangler ved et boligkjøp. Selger er klient av meg, men kun i forbindelse med hans firma og ikke hans private forhold. Jeg er usikker på om det er i samsvar med Regler for god advokatskikk om interessekonflikter å ta dette oppdraget.”
”Jeg tror jeg er i ferd med å møte veggen og trenger hjelp for å håndtere advokatvirksomheten min til jeg blir frisk igjen.”
”Jeg har brutt ut av et advokatfellesskap og har nå havnet i en vanskelig situasjon i forhold til mine tidligere kollegaer.”
”Jeg har mottatt en henvendelse der jeg er forespurt om å være forsvarer i en straffesak der offeret er en tidligere klient av meg og er usikker på det kan være i strid med Regler for god advokatskikk om interessekonflikter.”
Eksemplene ovenfor er anonymisert og generelle, men like fullt er de reelle og kunne vært hentet fra en helt vanlig arbeidsdag i Advokatforeningens sekretariat.
Hver eneste dag mottar vi her i Advokatforeningens sekretariat en rekke telefoner fra advokater og advokatfullmektiger. Noen av henvendelsene er alvorlige og mange er krevende, mens andre kan få en rask og enkel avklaring. Alle henvendelsene er viktige, og de er relevante for den virkeligheten og hverdagen som advokater og advokatfullmektiger har.
Ikke sjelden gjelder henvendelsen et etisk råd, og det er advokaten selv som til syvende og sist må ta valget. Det vi fra vår side her i sekretariatet kan gjøre, er å veilede og vise til tidligere avgjørelser. I Advokatforeningens sekretariat har vi over tid bygget opp en betydelig kompetanse innen advokatetikk og Regler for god advokatskikk. Våre jurister jobber daglig med de vanskeligste etiske problemstillingene knyttet til advokatyrket. Dette er en kompetanse du som medlem av Advokatforeningen har tilgang til, og som du kan og bør benytte deg av når du står i en krevende avveining og trenger noen å diskutere med. I tillegg har vi Advokatforeningens etikkutvalg som kan gi råd når enkeltmedlemmer ber om uttalelser i etiske spørsmål
Veiledning og rådgivning i spørsmål som gjelder yrkesetikk, regelverk for advokatyrket og drift av advokatvirksomhet er til kjernen av det Advokatforeningen er og gjør.
Advokatforeningen er advokatenes og advokatfullmektigenes profesjons- og interesseforening. Det er her du finner kompetanse på spørsmål som gjelder advokatyrket og yrkesetikken spesifikt. Vi er her for å dele denne kompetansen med medlemmene og bruke den til bransjens beste.
Oppfordringen er derfor: Ring oss, bruk oss! Og bidra på den måten også til å gjøre foreningen din enda bedre. 

Første januar i år opphørte Advokatforeningens formelle tilknytning til Norges Juristforbund. Juristenes Utdanningssenter drives videre som før, i et samarbeid mellom Advokatforeningen og Juristforbundet. Også Juristenes Hus beholdes i fellesskap.

Advokatforeningen lanserte før jul Advokatforsikringen som erstatning for de forsikringstilbudene medlemmene tidligere har hatt tilgang til gjennom Juristforbundet. Det er også forhandlet avtale med DnB NOR om videreføring av låneordningen i banken. For de fleste av Advokatforeningens medlemmer er bruddet med Juristforbundet dermed svært lite dramatisk.

Jeg våger tvert imot den påstanden at den nye situasjonen i Juristenes Hus vil komme deg som medlem til gode. Ikke minst fordi det nå blir tydeligere hva Advokatforeningen er, og hvilken rolle denne foreningen har som ingen andre kan fylle:

Som advokat er du del av en profesjon. Et klart definert kompetansekrav og en velutviklet yrkesetikk gir deg rett til å bruke tittelen advokat.

Dersom du er advokatfullmektig, er du i ferd med å kvalifisere deg for advokattittelen, men du er allerede en del av selve profesjonsfellesskapet.

I Norge er det Advokatforeningen som ivaretar og følger opp advokatprofesjonens verdier:

- Det er Advokatforeningen som utvikler og ivaretar Regler for god advokatskikk.

- Det er Advokatforeningen som forsvarer de grunnleggende prinsippene som uavhengighet og taushetsplikt. Dette er verdier som hver eneste dag presses av en rekke "gode hensyn" som andre grupper i samfunnet målbærer.

- Internasjonalt er Advokatforeningen med i et sterkt nettverk av advokatorganisasjoner som sammen videreutvikler profesjonen.

I tillegg er Advokatforeningen din interesseorganisasjon som arbeider for advokatenes økonomiske og praktiske rammevilkår og taler advokatenes sak overfor myndigheter og politikere. Jo større oppslutning Advokatforeningen har blant landets advokater, desto sterkere kan vi ivareta advokatenes interesser.

Sist, men kanskje ikke minst, er vi en medlemsorganisasjon som gir deg rådgivning, støtte og hjelp, og også rabatter og medlemstilbud. Vi har et kompetansemiljø i foreningens sekretariat som hver eneste dag gir råd til advokater som ringer og som utreder problemstillinger knyttet til advokatyrket og drift av advokatvirksomhet.

Ja, vi vet at vi - som alle andre - må skjerpe oss hver eneste dag for å levere enda bedre. Vi mener også at vi allerede har mye å tilby. Den nye situasjonen i Juristenes Hus gjør oss enda mer bevisste på begge deler. Derfor tror vi i dette tilfellet på "den lykkelige skilsmissen".

Den offentlige sats er pr i dag på 890 kroner timen. Det hører absolutt med til sjeldenhetene at noen annen klient kan kjøpe advokattjenester til en slik timepris. Årsaken er at 890 kroner timen er et utilstrekkelig beløp for å drifte et advokatkontor, betale ansatte og gi en rimelig lønn til advokaten.
Jeg skriver dette i juni med lønnsforhandlinger og pågående streik i kommunal sektor Mange utenfor vår yrkesgruppe vil være villige til å trekke på smilebåndet eller direkte latterliggjøre
”lønnskamp” for advokater. Det er ingen grunn til å le. Mange advokater tjener godt, men de tjener ikke godt på å staten som oppdragsgiver i saker etter lov om fri rettshjelp.
Et underlig utgangspunkt må påpekes.; advokater må være den eneste yrkesgruppe/oppdragstaker i Norge hvor godtgjørelsen fastsettes etter regjeringens ensidige beslutning på statsbudsjettet.
Det foreligger rett nok en avtale om at Justisdepartementet og Advokatforeningen skal ha årlige samtaler om offentlig sats. Dette følger av det såkalte Dørum-forliket. Men det er et langt stykke fra en slik avtalt samtale til en reell forhandlingsposisjon.
Det kan da synes som om staten mener at det er markedskreftene som skal styre godtgjørelsen som skal tilbys advokater. Tanken blir da at så lenge det finnes advokater som er villige til å tilby tjenester til (lav) offentlig sats, så er offentlig sats god nok.
Hvis det er synspunktet så bør Justisministeren være tydeligere i sitt budskap til offentligheten. I forbindelse med Rettshjelpmeldingen som ble lansert i fjor ble dette fremstilt som en storstilt satsing. Mer rettshjelp, mer rettferdighet og mer demokrati til ”folk flest”. Slagordet var at det ikke var nok å ha rett, folk må gis mulighet til å få rett. Til dette formål er staten villig til å betale for advokat i straffesaker og enkelte utvalgte sivile saker og finansiere rettsråd.
Men det offentlige vil bare tilby ”folk flest” billig advokat. Folk flest fortjener vel ikke bedre.
Iden senere tid har jeg ikke sett at staten dekker sitt eget behov for advokatbistand til offentlig sats. Når staten har behov for å kjøpe advokattjenester på det private marked så benytter man velrenommerte advokathus med timesatser på mellom kroner 2000 og kroner 3000. Jeg regner med at årsaken er at staten i denne sammenheng ser at markedskreftene virker slik at det er en viss årsakssammenheng mellom pris og kvalitet.
Så langt jeg kjenner til finnes det ikke lenger i Oslo et advokatkontor som i hovedsak tar trygdesaker. Jeg tror årsaken er at det ikke er regningssvarende å drive rettsråd og sakførsel i trygdesaker på offentlig sats og med snevre stykkpris rammer. Det er for så vidt et tegn på at konkurranse og markedskrefter virker også i advokatbransjen. Tilbudet til ”folk flest” blir færre advokater og lavere spisskompetanse på et viktig og komplisert rettsområde.
Vi er stolte av hva prosedyregruppa har fått til når det gjelder asylsaker. Halvparten av sakene er vunnet etter at erfarne og dyktige advokater har jobbet med sakene og nedlagt de timer saken krever, uavhengig av stykkprissatsen. Jeg vil minne om at asylsøkerne det gjelder også hadde rett til advokat da de tidligere fikk avslag. Men kun en billig advokat og med få timer til rådighet.
Mitt poeng er at spørsmålet om offentlig sats gjelder mye mer advokatens inntjening. Det gjelder faktisk hvilken kvalitet staten er villig til å ha på rettssikkerheten her i landet. Det gjelder spørsmålet om folk flest også skal ha tilgang på like gode advokattjenester som andre. Offentlig sats gjenspeiler hva den sittende Justisminister mener reelt sett mener om folks rett til rett, hva han reelt sett mener om fordelingspolitikk og til syvende og sist hva han reelt sett mener om tilgang på rett som en demokratisk rettighet.
Dette er ikke siste gang jeg skriver om offentlig sats. Det vil bli et gjengangertema utover høsten. Jeg håper mange advokater vil engasjere seg i denne debatten. Det er vi som er
nærmest til å se hvordan lav sats forvitrer rettshjelptilbudet.
Men først skal jeg ønske dere mange gode ting som er tilnærmet gratis, sol, sjø, fjell, frisk luft og hvile. Grillmat, makrell, rabarbrasuppe og jordbær. Kort sagt; god sommer!

Det er utskrevet nyvalg i Storbritannia og det er varslet tidenes skitneste valgkamp mellom sittende statsminister Brown og utfordreren Cameron. I Advokatforeningen er det også valg til våren, for øvrig har vi lite til felles med britisk politikk. Våre valg går så rolig for seg, at det knapt merkes at de finner sted. Litt for rolig kanskje?

Jeg stiller som kandidat til ledervervet for en ny periode. To år har gått siden jeg ble valgt. I den anledning koster jeg på meg et lite tilbakeblikk og gir dere en forsiktig programerklæring for det tilfelle at jeg blir gjenvalgt. Mitt lodd
ble å overta stafettpinnen i jubileumsåret 2008. Etter festen og med en svært synlig Advokatforening, ble det min oppgave å konsentrere meg om aktiviteter som helst ikke skulle koste mye penger.

Å snakke om rettssikkerhet er en sentral oppgave for en Advokatforening. Det synliggjør at våre interesser er langt mer enn de økonomiske vilkår for den enkelte advokat. Tema for min første årstale var ”Privatisering av justissektoren – en fare for rettssikkerheten?” Jeg forsøkte å formulere et varsko mot å sette for mange av statens kjerneoppgaver ut på anbud hos private aktører. Vern av rettsstaten og rettssikkerhetsgarantier er en del
av statens kjerneoppgaver.

Det har vært viktig for meg å synliggjøre de felles verdier vi har i advokatprofesjonen. Det er en farlig tendens hvis advokater i de store firmaer
tror at de intet har til felles med de små, – eller omvendt. Vern av advokatens taushetsplikt synliggjør at advokater har virkemidler og profesjonelle  kjerneverdier som er felleseie. Taushetsplikt og uavhengighet er kjerneverdier
som binder advokater sammen på tvers av ulike oppgaver som advokat.

Jeg har allerede benyttet ordet ”profesjon” flere ganger. Det har vært en viktig oppgave å understreke at vi er en profesjonsorganisasjon og ikke en arbeidsgiver eller arbeidstakerorganisasjon. En naturlig konsekvens av denne egenforståelsen, har vært oppsigelse av vårt kollektive medlemskap i Norges Juristforbund.

I debatten om arbeidstidsbestemmelser har foreningen høstet ros og ris. Særlig yngre advokater har engasjert seg. Jeg ønsker at yngre advokater skal få en tydeligere stemme i foreningen. Sammenslutningen Yngre Advokater er gitt observatørstatus i Hovedstyret i påvente av en mer formalisert foreningsmessig plassering. I for stor grad er våre medlemmer unge og de tillitsvalgte gamle.

Til tross for å tilhøre aldergruppen 50+ (samt+) stiller jeg til gjenvalg. Til samme tid skal halvparten av Hovedstyrets medlemmer skiftes ut. Nytt Hovedstyre og leder skal sammen legge strategi for foreningens virksomhet i neste periode. Hvis jeg blir valgt, ser for meg at vi må fokusere på medlemmenes interesser. Vise våre medlemmer at vi uten Juristforbundet i ryggen kan ivareta medlemstilbud og bransjeinteresser på en god måte. Det er et mål å forbedre tilbudene og det er et mål å arbeide med økningen av offentlig salærsats.

Politikere liker oss best når vi snakker om rettssikkerhet og de liker oss mindre når vi snakker om offentlig sats. Det er ofte to sider av samme sak. En underfinansiert rettshjelpordning gir mindre rettssikkerhet. Fokus på medlemmenes interesser blir en sentral oppgave fremover, men ikke så viktig at vi skal tie om rettssikkerhetsspørsmål generelt.

Det vil alltid være en oppgave for foreningen å sette søkelyset mot de mest sårbare blant oss. Rettssikkerhet er ikke noe vi kan vedta som en permanent
standard. Det er noe vi stadig må verne og arbeide for. Advokater har en særlig oppgave når det gjelder å formidle svakheter og krenkelser som finner sted. Advokatforeningen skal fortsatt være en tydelig stemme i dette arbeidet.

Hvordan lykkes om advokat – eller hva er lykke – eller hva er advokat? Partner eller idealist?
Jeg vil gjerne kommentere debatten som har kommet i etterkant av Kristine Madsens foredrag i Yngre Advokaters Forening med tittelen ”Hvordan lykkes som advokat”.  Som dere ser, har det gått i ball for meg allerede ved overskriften, slik jeg mener også denne debatten til en viss grad har gått i ball.
Før svaret på Kristine Madsens spørsmål avgis, må det stilles et tilleggspørsmål: hva er det å lykkes? Et lykkelig advokatliv er ikke nødvendigvis det samme for deg som det er for meg.
Når jeg leser reportasjen fra møtet i forrige nummer av Advokatbladet så synes det klart at Kristine Madsen tok mål av seg å fortelle forsamlingen hvordan man skal gå frem for å bli partner i et større advokatfirma. Hun gir med andre ord anvisning på en relativt smal, men kraftig konkurranseutsatt karrierevei. Av alle som begynner i et større advokatfirma er det anslagsvis 10 – 20 % som blir partnere. Jeg tror Kristine Madsen egentlig forsøkte å forklare hvordan man kan nå toppen.
Silje Elisabeth Stenvaag har blitt kraftig provosert, og hun spør; Hva slags holdninger er det Advokatforeningen ønsker å formidle?
La meg først svare på spørsmålet som er rettet til foreningen. Vi ønsker å formidle et mangfold av holdninger og gode holdninger. Der kommer vi igjen tilbake til det verdiladede, hva er godt?
Etter min mening er det godt at arrangementet i Yngre Advokaters Forening har fått mange til å reflektere over hva som er gode holdninger i den veien man skal gå i å skape sitt arbeidsliv, eller bygge opp en karriere om du vil.
Jeg er glad for at Stenvaag ble provosert og biter kraftig fra seg overfor en eldre kollega. Stenvaag mener åpenbart det er større lykke for en advokat å jobbe med straffesaker, fri rettshjelp og asyl enn å arbeide med forretningsjuss i et større firma. Når Stenvaag etterlyser disse rettsområdene er det etter min mening en urettferdig kritikk. Madsen tok vel ikke mål av seg å forklare hvordan bygge opp en allmennpraksis eller bli en god forsvarer?
Men tilbake til holdningene. Image er selvfølgelig ikke alt, innhold er viktigere. Enda viktigere er det at vi alle ikke blir kliss like. Stenvaag reagerer på oppskriften at man må ”superplease” partnere. Man kan i sitt arbeidsliv ta avstand fra partneres måte å jobbe på og mislike saksfeltet og arbeidstempoet i de store advokatfirmaene. Men det er partnere som velger nye partnere. Hvis man gir uttrykk for at man er kritisk til arbeidsplassen og kun passe engasjert, er det lite sannsynlig at man får tilbud om partnerjobb.
Jeg tror den enkle sannhet Kristine Madsen har forsøkt å påpeke er at det er mulig å sette seg et mål og legge en strategi for å nå det målet. Vi kan godt diskutere om hennes strategi er hensiktsmessig, men hun kan ikke klandres for at det ikke finnes trygdesaker eller utlendingssaker i hennes verden. Nei, det gjør ikke det – fordi de saksfeltene ikke har noe med hennes målsetting å gjøre.
Jeg kan ikke fri meg fra denne tanken; er det ukvinnelig å være ambisiøs? Så snart en kvinne uttrykker at hun vil ha ansvar, være sjef og tjene penger, så blir hun anklaget for ikke å vise nok ansvar for de svake og undertrykte?
Selv har jeg valgt å leve et advokatliv mer i samsvar med Stenvaags ønsker, i en flat struktur med straffesaker og enkeltmenneskers rettshjelpsbehov. Også innenfor disse rammene kan det være nyttig å tenke etter hva som skal til for å komme fra punktet ung og uerfaren til å vinne erfaring og tillit.
Det bør være mulig å diskutere hvordan man lykkes som advokat og det bør være mulig å ha ulike oppfatninger om hva lykken er. Men lykken blir kanskje lettere tilgjengelig med en målrettet innsats?