Men også forsvareren selv må tåle å bli kikket i kortene og
svare for yrkesetiske metoder og valg. Forsvarergjerningen
har kanskje i for liten grad vært gjenstand for kritisk søkelys.
Det er mitt utgangspunkt. Det er ikke dermed sagt at all kritikk
er berettiget kun fordi den er formulert. Forsvareren får umiddelbart
et troverdighetsproblem ved å gå i selvforsvar. Jeg våger
meg allikevel på øvelsen. Det har nylig blitt hevdet at forsvarere
fraråder klienter til å tilstå, fordi forsvareren foretrekker langvarig
hovedforhandling framfor kort prosess ved tilståelsesdom.
Motivet skal være hensynet til forsvarerens inntjening. Det
dreier seg om bruken av straffeloven § 59, annet ledd hvor siktede
kan få strafferabatt på inntil en tredjedel ved å tilstå.
Kollega Brynjar Melling hevder problemet er utbredt og
justisministeren støtter kritikken og oppfordrer Advokatforeningen
til å skjerpe de etiske regler. Våre etiske regler er
klokkeklare på dette punkt og kan ikke skjerpes
ytterligere. Forsvareren er forpliktet til å
fremme klientens interesse og ikke ta utenforliggende
hensyn. Å gjennomføre en
langvarig hovedforhandling av hensyn til
advokaten, er klart uetisk og vil klart bli
slått hardt ned på av våre disiplinærorganer.
Problemet er at kritikken er så fjernt
fra den forsvarerhverdag jeg kjenner.
Selv om heller ikke jeg vet
hva som sies mellom forvarer og klient under fire øyne. Jeg vet
heller ikke hva som rører seg av egeninteresser i et forsvarerhjerte
når det gis råd. Mitt poeng er at det vet heller ikke de
som hevder at dette er et problem av stort omfang. Det er derfor
etter min mening urent trav å fremstille dette som en kunnskapsbasert
kritikk.
Det jeg vet, er at alle siktede blir gjort kjent med muligheten
til strafferabatt. Det opplyses i alle avhør samtidig som siktede
foreholdes sine rettigheter. Det er derfor umulig for en
forsvarer å utnytte siktedes uvitenhet til egen fordel. Min erfaring
er at forsvareren beveger seg i et vanskelig farvann med
kryssende hensyn når det gjelder rådgivning om mulig skylderkjennelse.
Forsvareren vil ikke ha klientens skylderkjennelse før
siktede er villig til å stå ved den i retten. Denne forsiktighet følger
av at forsvareren ikke skal prosedere mot bedre vitende. Det
forsvareren ”vet” er det klienten sier. Som forsvarer er man forpliktet
til å legge klientens faktum til grunn uansett hvor håpløst
det faktum kan fortone seg for omverdenen. Det er forsvarerens
plikt å rådgi klienten både om konsekvensene av å tilstå og konsekvensene
av å ikke tilstå. Til syvende og sist er det siktede selv
som må ta valget, ikke forsvareren. Man skal i denne sammenheng
være forsiktig med å bruke begreper som et ”et
overveldende bevisbilde” – og gjøre forsvareren ansvarlig for å
prosedere på uskyld til tross for dette. I justismordsakene ble de
tiltalte dømt på det domstolene den gang anså som et
overveldende bevisbilde.
Et helt grunnleggende prinsipp må ikke glemmes: Det er
påtalemyndigheten som har bevisbyrden. Siktede har rett til
å blånekte, selv mot de mest overveldende bevis. Det siktede da
også vet, gjennom informasjon både fra politiet og sin forsvarer,
er at han da vil gå glipp av en mulig strafferabatt. I en slik situasjon
er forsvareren allikevel forpliktet til å prosedere på klientens
uskyld, uansett hvor lite overbevisende det er i rettens ører.
Det er urimelig å kritisere forsvarere for å overholde denne
forpliktelsen. Jeg vil hevde at forsvarerne har rent mel i
posen i denne saken. Min erfaring er at forsvarere legger mye
arbeid i å gi siktede balansert rådgivning. Men det er ikke
forsvarerens oppgave ensidig å fremme strafferabatten og de
hensyn som ligger bak den. Siktede må også kunne drøfte med
sin forsvarer de negative konsekvenser av å tilstå.
Politi, påtalemyndigheten og justisministeren kan ha som
uttalt mål å få de skyldige dømt på en mest mulig effektiv
måte. Det er ikke forsvarerens oppgave. Forsvareren må starte
sitt arbeid med et grunnleggende spørsmål; er det nå så sikkert at
siktede er skyldig? Forsvareren må ikke mistenkeliggjøres for
utføre denne viktige oppgaven.