I 2001 ble min ektemann, han jeg hadde vært gift med i 31 år, drept, sovende i sengen ved siden av meg. Tolv knivstikk, mange i hode, hals og ansikt, tok livet av ham. Før han ség sammen greide han å krype ut av soverommet mot en telefon som sto på arbeidsrommet, 20 meter unna. Han var altså bevisst til det siste, men blodtapet tok livet av ham. Den brutale og rusede drapsmannen var vår leieboer. Han hadde etter å ha gjennomsøkt kjøkkenet etter en egnet kniv, tatt seg inn på vårt soverom. Han fikk ti års fengsel.
Gjennom tre lange rettsprosesser i tingrett og lagrett hvor jeg var hovedvitnet, sto disse litt hjelpeløst utskårne dyrene for meg; Ikke hør! Ikke se! Ikke snakk!
Vi som har opplevd norsk rettspraksis, har fått innsikt i jussens språklige verden, en verden vi så gjerne skulle vært spart for. I rettssalen gjelder det å tildekke. Mitt vitnemål måtte være så nøytralt som mulig, jeg var best tjent med å ordlegge meg neddempet og forsiktig. Aktorat, forsvarer og dommere må for all del ikke se for seg åstedets brutale gru, ikke høre for sitt indre øre offerets gutturale skrik om hjelp, sterke ord og uttrykk kunne virke provoserende på dem som er satt til å heve lov og rett. Det eufemistiske språket lever sitt eget liv i norske rettssaler, skulle du slumpe til å bryte de hemmelige kodene, blir du klubbet ned, det er nemlig ikke ”juss!”.
I en rettssal er det ingen morder, drapsmann eller blodig slakter, det er en tiltalt.
En tiltalt er senere en innsatt, til slutt en bruker. Da er den språklige absurditeten komplett. Han (oftest en han), blir å betrakte på likefot med klientene i NAV-systemet. En gammel bestefar som får tjenester utført av det kommunale hjelpeapparatet.
Dette tilslørende, eufemistiske maktspråket, hvem er tjent med det? Ikke offeret, ikke de pårørende, hvem da? KROM (Norsk forening for kriminal reform), selvfølgelig, men det må være andre sterke krefter som også ser seg tjent med hverken å ville se eller høre.
Jeg opplevde at drapsmannen fikk slippe å se bildene fra sengen og rommet der drapet ble begått. Det ville nemlig være tilleggsstraff, sa jussen! Men at jeg som hadde vært til stede ved drapet, og hadde måttet både se og høre, kunne hatt behov for skjermende tilrettelegning, det er ”ikke-juss!”.
I vitneboksen akkurat idet lagrettssaken startet, fikk jeg, helt uforberedt slengt den blodige kniven foran meg, jeg skulle bevitne autentisiteten. Dette er gangbar juss, da er ikke synet av bestialiteten så nøye, det er bare drapsmannens synsinntrykk som må skjermes
Følelser er truende, især i rettssalen, for da kommer visstnok ”vikingloven” inn. Det betyr ifølge juristene, at hevnen kommer krypende inn i rettssystemet. Og i Norge hevner vi
ikke, vi straffer bare rettferdig! Men kanskje skulle en rettsprosess også kunne virke forsonende? Hvis prosessen hadde elementer av at gjerningsmannen skulle ta innover seg hva
han hadde forvoldt, at han skulle innse sin onde handling og de konsekvensene den har påført andre, ville muligens begrepet rettferdighet fått et annet innhold. For når retten i ord og handling nekter å la følelsene få en plass i rettergangen, vil i alle fall ofrene oppleve rettsprosessen som degraderende og fremmedgjørende.
For hvem har bestemt hva som er rettferdighet? Er det uavhengig av tid og sted? Ville vårt samfunns definisjon av en rettferdig straff gjelde i for eksempel, Pakistan?
I gamle dager het det i slike bestialske saker at drapsmannen hadde forbrutt sitt liv, mens i dag heter det at han skal tilbake til samfunnet og bli en god samfunnsborger. Hvordan kan vårt samfunn godta denne omskrivningen av virkeligheten, hvilke krefter har fått det politiske Norge til å svelge denne språklige bløffen?
Objektivitet er et nøkkelord. Gjennom rettsforhandlingene må alt nøytraliseres ned til objektivitet. Den mest effektive strategien i forhold til objektivitet, er å fortie. Ikke si! Ikke hør! Ikke snakk!
Juryen tåler ikke sterke emosjonelle utbrudd, alle føler seg ubekvemme, ubehjelpelige og får kvalmefornemmelser. De ordene som kunne beskrive den bestialske ugjerningen, må unngås, de defineres som brudd på objektiviteten! Ingen ville høre hvordan det kjennes å dra opp kniven som ble stukket inn i skulderen på mannen min, det blir for tøft for lovens håndlangere, de må spares for den beskrivelsen, for hvordan kan de da ivareta objektiviteten?
Drapsofferet er ikke til stede i rettssaken. At han ikke er til stede i selve rommet, er jo nokså åpenbart! Men han er heller ikke aktivt til sted i selve rettsprosessen. Han har en birolle i dramaet som utspilles mellom forsvarer og aktor. Ingen spør hvem den drepte var, alt er konsentrert rundt den som drepte. Det er ikke offeret som står tiltalt, hans personlighet og liv, tanker og følelser, har ingen relevans, ingen interesse. Hvem som ble drept, er rettssaken totalt uvedkommende.
Denne herskerstrategien, at hele systemet er innrettet på at det absolutt ikke skal være et personlig møte
mellom den drepte og de som skal straffe på hans vegne, er satt i et helt bevisst system. Angsten for at den drepte får en stemme, en menneskelig stemme, er uvirkelig å bli konfrontert med. Hvem trues av å høre hvem den drepte var? Er det ikke sant at alt som kan være til ”sakens opplysning” er av interesse? Er det farlig for norsk straffelov å la offeret bli hørt? Truer det rettssikkerheten?
Hvorfor skal ingen se foto av den drepte, tør man ikke se hvilket menneske dette dreier seg om? Den som drepte er hele tiden til stede, de involverte partene er ikke til tvil om hans personlighet, hvorfor virker da den andre parten, den gjerningen gikk utover, så truende på objektiviteten?
I min manns rettssak er det mulig at retten hadde funnet motivet for leieboerens ”umotiverte og uforståelige” drapshandling, om min manns personlighet hadde fått lov å komme til orde. I alle fall i et glimt inne i rettssalen. Men ordene som kunne fortalt om det resurssterke overskuddsmennesket som var blitt drept, var altså for farlige! Kanskje politi og anklagemakt hadde fått en ledetråd om de hadde våget å se den drepte inn i øynene?
Noen av oss lever med den naive forestillingen at en rettssak er til for å oppnå en slags rettferdighet. Siden staten gjennom rettsvesenet er pålagt å dømme og straffe, er ofre og pårørende tilskuere til prosessen. Vi er gjort maktesløse, har ikke krav på annet enn medlidenhet. Gjennom det tildekkende juristspråket oppleves denne prosessen ytterligere fornedrende; først påføres vi svære traumer ved det tapet vi har lidt, så forsterkes dette gjennom rettsvesenets umenneskliggjøring. Maktens autoritet, de som definerer og bestemmer over våre liv, har oppnådd det som var hensikten, nemlig å få oss taust til å godta de premissene de har lagt.
Rettssystemets undertrykkende funksjon i vårt samfunn blir ytterligere forsterket gjennom lagrettens rett til å si kun ”ja” eller ”nei” i skyldspørsmålet. Hvor ellers i samfunnet får vi være så stumme? Politi, skole og helsevesen, alle må grunngi sine avgjørelser, avgjørelser som griper dypt inn i den enkeltes liv.
Da lagretten frifant min manns drapsmann, uten å måtte begrunne frifinnelsen med ett ord, da hadde språket tapt og uvettet vunnet. Et samfunn som holder seg med et slikt system, fortjener ikke annet enn at ”de verste” blant oss får gå fri. Når vi ikke kan verge oss bedre, må vi finne oss i vår avmakt, vi får de politikerne vi fortjener og det juridiske systemet de tillater.
Hvem skal bestemme at ”apenes politikk” fortsatt skal trives i det norske rettssystem? Hvorfor skal vi tillate at juristene unntas fra både å se og å høre? Skal vi la oss slå ut av advokatenes veltalende retorikk, denne kompakte herredømmekulturen som ikke kan ta selvkritikk?