Advokatene har hatt sitt etiske regelverk i lang tid. De etiske regler vedtas av Advokatforeningens representantskap, og det gjøres nødvendige endringer etter hvert som profesjonen forandrer seg, og under innflytelse av den europeiske rettsutvikling. Dagens etiske regelverk er langt på vei influert av den europeiske advokatforenings regelverk (CCBE). Alle regelsett finnes lett tilgjengelig på Advokatforeningens hjemmeside.
Etter at representantskapet har vedtatt regelverket og endringer, stadfestes det av Justisdepartementet i forskrift. Dette system gjør at advokatene som profesjon har eierskap til de etiske regler, samtidig som staten gir sin godkjennelse. De etiske regler er en del av advokatforskriften. Vi mener at denne modellen gir et godt grunnlag for etiske reglers aksept og overholdelse. På den ene side gjøres klart at advokater utøver sitt yrke under betydelig ansvar i forhold til rettsstaten. På den annen side sikres at det er profesjonen selv som har eierskap til regelverket, og selv må ta ansvar for å påse at det fyller tidens krav.
Etter hvert har det også utviklet seg et ønske om tilsvarende regelverk for dommere. Vi har allerede i flere år hatt en ordning med mulighet for å klage på dommere, som kan begrunnes både i konkrete forsømmelser og krenkelse av god dommerskikk. Aasland-utvalget har nylig lagt frem et forslag til en yrkesetikk for dommere, og dette forslaget er nå på høring. Advokatforeningen bifaller initiativet, og støtter i hovedsak de forslag som er fremkommet. Strukturen i de etiske regler for dommere ser ut til å bli lik vår egen – visse generelt formede etiske normer ligger i bunnen, med tilskudd av noe mer spesielle regler for praktiske situasjoner.
Man kan stille spørsmål om forutberegnligheten av et sanksjonssystem som bruker generelle standarder, men dette har ikke vært noe stort problem for håndhevingen av advokatenes etiske regler. Det bør det heller ikke være for dommere. I denne forbindelse er det naturligvis sentralt at både dommere og advokater normalt ønsker å opptre etisk, slik at deres indre etiske kompass peker i den retning som en ekstern fastleggelse av hhv. god advokatskikk og god dommerskikk vil føre til.
Man kunne reise spørsmål om ikke dommere bør anses uttømmende regulert gjennom rettshjelploven, og lovverket for embetsmenn. Noen vil kanskje hevde at dommere forpliktet under en yrkesetikk kan sette deres uavhengighet i fare. Tiden er løpt fra slike argumenter. Påtalemyndigheten har for lengst fått sine klageordninger. Når også dommerne får sitt eget etiske regelverk på plass, innebærer det at alle tre hovedgrupper av rettsvesenets aktører er underlagt en forpliktelse til å opptre yrkesetisk.
Etter Advokatforeningens oppfatning innebærer ikke yrkesetikk en svekkelse, men en styrkelse av rettslivets profesjoner som i vårt mediesamfunn daglig med saklighet og fasthet må forklare sine arbeidsoppgaver, forsvare seg mot uberettigede angrep og – dessverre – reagere mot dem av oss som opptrer på en annen måte enn rollen tilsier. Mens politi og påtalemyndighet og advokater lenge har måttet finne seg i medienes kritiske søkelys, har dommerne levd mer beskyttet. Dekningen av enkelte saker om gjenopptagelse, hendelser i retten, klagesaker mot dommere m.v. viser at denne tid er forbi.
Det kan selvsagt like lite som for advokater og politi/påtalemyndighet heller utelukkes at enkelte dommere går over streken, slik at en reaksjon er på sin plass. For dommerprofesjonen vil det da utvilsomt være en styrke å kunne vise til at man har etiske regler som nettopp skal påse at dommere som gruppe holder en høy etisk standard. Det gjør de da også; norsk dommerstand er gjennomgående velfungerende og ingen dommerkaste. De aller fleste norske dommere (særpreges ved at de) tar saker, parter og advokater på alvor, og ikke gjør forskjell på høy og lav. Standens egne tradisjoner er derfor det beste grunnlag også for den dommeretikk som vi nå får i regelverks form. Likevel er det på sin plass å fremheve viktigheten av at reglene ikke bare blir arkivert i en skuff, men at domstolledere og andre føler ansvar for å bevisstgjøre dommerne om hva som ligger i reglene. Erfaringene viser - både fra sakene for Tilsynsutvalget, og fra informasjon fra annet hold - at det kan være behov for en aktiv bevissthet om hva som er etisk dommeratferd som skaper respekt for og tillit til domstolene.