Øverst på Advokatforeningens agenda i 2008 står regjeringens varslede rettshjelpsmelding. Det er ingen tvil om at denne meldingen kan få store konsekvenser, både for advokater og for advokaters klienter.
Advokatforeningen tok initiativ til, og har senere deltatt i forberedende arbeidsgrupper i Justisdepartementet. Vi har gått i dialog med samtlige partigrupper på Stortinget. Og vi kommer til å følge opp med politisk kontakt gjennom alle tilgjengelige kanaler.
Det var for å ha best mulig grunnlag for den videre dialogen med politikere og departement at vi i slutten av februar sendte ut en spørreundersøkelse til samtlige privatpraktiserende medlemmer av Advokatforeningen. Responsen forteller oss at temaet engasjerer! 42 prosent har svart på undersøkelsen, og svært mange av dere har også tatt dere tid til å skrive utfyllende kommentarer.
Derfor sitter vi nå med en ”gullgruve”: Vi har fått god dokumentasjon på de hverdagsproblemene fri rettshjelpsordningen utløser på landets advokatkontorer i dag. Vi har fått en lang rekke konkrete eksempler på svakhetene ved dagens ordning. Og ikke minst, vi har fått gode og konstruktive innspill til hvilke endringer som bør prioriteres.
I tillegg vet vi nå mer om hvem ”den typiske rettshjelpsadvokaten” er.
Jeg skal ikke bruke denne spalten til å oppsummere undersøkelsen i sin helhet. Men jeg vil trekke frem noen hovedinntrykk.
For det første har flere tatt opp et tema som vi vet kan bli aktuelt, nemlig offentlige rettshjelpskontorer. Undersøkelsen bekrefter at mange advokater ser den prinsipielle faren ved at offentlig ansatte advokater skal føre saker med det offentlige som motpart. I bunken av kommentarer finner vi for eksempel denne, fra en advokat som selv har vært offentlig ansatt jurist i ni år med rådgivning til publikum som en viktig oppgave. Han eller hun skriver: ”Etter 20 år som advokat ser jeg imidlertid at man som jurist i det offentlige har svært avgrenset totalerfaring, selv om man kan jussen. Jeg er derfor ikke for generelle offentlige rådgivningskontorer.”
Mange er opptatt av hvem som får fri rettshjelp, og ikke minst hvem som faller utenfor ordningen. En advokat skriver: ”Advokatforeningen bør være knallharde på at ordningen ikke svekkes, men styrkes. Mange skjebner trenger støtte i vanskelige situasjoner. Den privatrettslige advokats rolle bør likestilles med legers og psykologers.”
Til slutt kan jeg fastlå at en gjennomgående kommentar til dagens fri rettshjelpsordning er at den er byråkratisk, vanskelig å forstå, tidkrevende å følge opp og i mange tilfeller uforholdsmessig dårlig betalt for advokaten. ”Skjemafrustrasjon” er et begrep som blir brukt og som nok oppsummer det mange advokater opplever i forhold til ordningen. En annen sier det slik: ”Et meget tungvint avregningssystem som overhode ikke gir mersmak. Føler ofte at man benytter nesten like mye på avregningen som man får betalt for i tilknytning til selve saken. Mener også at stykkprissatsene er altfor lave, slik at man kun en sjelden gang finner det hensiktsmessig å påta seg denne typen oppdrag. Dere må gjerne sitere meg ordrett overfor lovgiver!” Det skal vi gjøre.