Stortinget får seg i løpet av året forelagt forslag til den spesielle del av ny straffelov. Med dette er den nest siste av de store stamlovene fra århundreskiftet mellom det 19. og 20. århundre avløst av en helt ny lov (kun domstolloven gjenstår). Et samfunns straffelov sier mye om samfunnets syn på straff og dets etiske grunnmur.
Advokatforeningen har på vanlig måte avgitt høringsutkast til de forslag som har vært fremmet underveis, men Stortingets behandling bør ikke innskrenkes til enkeltforslag. Vi må ikke glemme de overordnede spørsmål, som eksempelvis hvorvidt skadefølgeprinsippet bør anvendes som det etiske utgangspunkt for å belegge handlinger med straff, noe som ble løftet frem av Straffelovkommisjonen i dens delutredning fra 2002.Der det i årenes løp har vært foretatt prinsipielle og faglige utredninger, forsvinner dette gjerne i den politiske debatt om enkeltsaker og enkeltstraffebud (som et ferskt eksempel prostitusjonskunder). Overordnede perspektiver kan lett komme i annen rekke.
Store spørsmål bør drøftes også når Straffelovens spesielle del vedtas. Et grunnleggende spørsmål er hva som bør kriminaliseres. Det er ikke bare straff som uttrykker samfunnets misbilligelse eller egner seg som styringsmiddel. Offentlige gebyrer, avgifter mv. har samme funksjon. Slike administrative sanksjoner vil ofte være lettere å håndtere, og mindre lammende for både den offentlige og private side. Straffesaker er notorisk ressurskrevende å føre frem. Tilleggsskattene og veitrafikkgebyrer ble riktignok ikke gjenstand for sensur etter Grunnlovens § 96 da de ble innført. Det er først under EMK at forbud mot dobbelstraff, krav til rettferdig rettergang og uskyldspresumsjonen er anvendt også på sivile sanksjoner med pønalt innhold. Hvorvidt samfunnet kun bør benytte straff i tradisjonell, rettsdogmatisk forstand, er allikevel et eget spørsmål. Det er av ulike instanser pekt på gode grunner til at en rekke oppgjør om lovovertredelser kan finne sin sivilrettslige løsning. Avgrensningen mellom bruk av tradisjonell straff (bøter, fengsel) og sivile sanksjoner bør være et viktig tema når Justiskomiteen skal drøfte de nye straffebud.
Et annet spørsmål er om det bør gis føringer på forbindelsen mellom straff og rent privatrettslige sanksjoner. Reformen etter Fornærmedeutvalget gjør at vi har fått regler som styrker fornærmedes stilling, gjennom anledning til lettere å fremme erstatnings- og oppreisningskrav i straffesaker. Det gjenstår å se hvordan erfaringene med reformen blir, men i forhold til temaet her, er dette bakgrunnsmusikk. Et mer grunnleggende spørsmål er om adferd bør påvirkes også gjennom eksempelvis erstatning i sivile saker. På konkurranserettens område er det etter hvert vokst frem en erkjennelse også i Europa om at private erstatningssaker kan ha like stor effekt som offentlige straffesaker. (Her bruker mange land også sivile gebyrer, jf. ovenfor.) Lignende problemstillinger kan drøftes også på andre livsområder.
Det er ikke tvil om at Stortinget vil få mye å gjøre med de enkelte straffebestemmelser og straffelovens oppbygning. En kriminalpolitisk debatt fordrer imidlertid at man hever blikket. For tiden later det til at justisministeren er den som mest aktivt fremmer kriminalpolitisk tenkning og initiativ. Vi håper at han ved fremleggelsen av straffelovens spesielle del får engasjert også Stortinget.
I hvor stor utstrekning skal vi straffe?
Anders Ryssdal
Stortinget får seg i løpet av året forelagt forslag til den spesielle del av ny straffelov. Med dette er den nest siste av de store stamlovene fra århundreskiftet mellom det 19. og 20. århundre avløst av en helt ny lov (kun domstolloven gjenstår). Et samfunns straffelov sier mye om samfunnets syn på straff og dets etiske grunnmur.
Advokatforeningen har på vanlig måte avgitt høringsutkast til de forslag som har vært fremmet underveis, men Stortingets behandling bør ikke innskrenkes til enkeltforslag. Vi må ikke glemme de overordnede spørsmål, som eksempelvis hvorvidt skadefølgeprinsippet bør anvendes som det etiske utgangspunkt for å belegge handlinger med straff, noe som ble løftet frem av Straffelovkommisjonen i dens delutredning fra 2002. Der det i årenes løp har vært foretatt prinsipielle og faglige utredninger, forsvinner dette gjerne i den politiske debatt om enkeltsaker og enkeltstraffebud (som et ferskt eksempel prostitusjonskunder). Overordnede perspektiver kan lett komme i annen rekke.
Store spørsmål bør drøftes også når Straffelovens spesielle del vedtas. Et grunnleggende spørsmål er hva som bør kriminaliseres. Det er ikke bare straff som uttrykker samfunnets misbilligelse eller egner seg som styringsmiddel. Offentlige gebyrer, avgifter mv. har samme funksjon. Slike administrative sanksjoner vil ofte være lettere å håndtere, og mindre lammende for både den offentlige og private side. Straffesaker er notorisk ressurskrevende å føre frem. Tilleggsskattene og veitrafikkgebyrer ble riktignok ikke gjenstand for sensur etter Grunnlovens § 96 da de ble innført. Det er først under EMK at forbud mot dobbelstraff, krav til rettferdig rettergang og uskyldspresumsjonen er anvendt også på sivile sanksjoner med pønalt innhold. Hvorvidt samfunnet kun bør benytte straff i tradisjonell, rettsdogmatisk forstand, er allikevel et eget spørsmål. Det er av ulike instanser pekt på gode grunner til at en rekke oppgjør om lovovertredelser kan finne sin sivilrettslige løsning. Avgrensningen mellom bruk av tradisjonell straff (bøter, fengsel) og sivile sanksjoner bør være et viktig tema når Justiskomiteen skal drøfte de nye straffebud.
Et annet spørsmål er om det bør gis føringer på forbindelsen mellom straff og rent privatrettslige sanksjoner. Reformen etter Fornærmedeutvalget gjør at vi har fått regler som styrker fornærmedes stilling, gjennom anledning til lettere å fremme erstatnings- og oppreisningskrav i straffesaker. Det gjenstår å se hvordan erfaringene med reformen blir, men i forhold til temaet her, er dette bakgrunnsmusikk. Et mer grunnleggende spørsmål er om adferd bør påvirkes også gjennom eksempelvis erstatning i sivile saker. På konkurranserettens område er det etter hvert vokst frem en erkjennelse også i Europa om at private erstatningssaker kan ha like stor effekt som offentlige straffesaker. (Her bruker mange land også sivile gebyrer, jf. ovenfor.) Lignende problemstillinger kan drøftes også på andre livsområder.
Det er ikke tvil om at Stortinget vil få mye å gjøre med de enkelte straffebestemmelser og straffelovens oppbygning. En kriminalpolitisk debatt fordrer imidlertid at man hever blikket. For tiden later det til at justisministeren er den som mest aktivt fremmer kriminalpolitisk tenkning og initiativ. Vi håper at han ved fremleggelsen av straffelovens spesielle del får engasjert også Stortinget.