2008: Redaktørens leder og kommentar fra hovedstyrets leder og generalsekretær

Stortinget får seg i løpet av året forelagt forslag til den spesielle del av ny straffelov. Med dette er den nest siste av de store stamlovene fra århundreskiftet mellom det 19. og 20. århundre avløst av en helt ny lov (kun domstolloven gjenstår). Et samfunns straffelov sier mye om samfunnets syn på straff og dets etiske grunnmur.
Advokatforeningen har på vanlig måte avgitt høringsutkast til de forslag som har vært fremmet underveis, men Stortingets behandling bør ikke innskrenkes til enkeltforslag. Vi må ikke glemme de overordnede spørsmål, som eksempelvis hvorvidt skadefølgeprinsippet bør anvendes som det etiske utgangspunkt for å belegge handlinger med straff, noe som ble løftet frem av Straffelovkommisjonen i dens delutredning fra 2002.Der det i årenes løp har vært foretatt prinsipielle og faglige utredninger, forsvinner dette gjerne i den politiske debatt om enkeltsaker og enkeltstraffebud (som et ferskt eksempel prostitusjonskunder). Overordnede perspektiver kan lett komme i annen rekke.
Store spørsmål bør drøftes også når Straffelovens spesielle del vedtas. Et grunnleggende spørsmål er hva som bør kriminaliseres. Det er ikke bare straff som uttrykker samfunnets misbilligelse eller egner seg som styringsmiddel. Offentlige gebyrer, avgifter mv. har samme funksjon. Slike administrative sanksjoner vil ofte være lettere å håndtere, og mindre lammende for både den offentlige og private side. Straffesaker er notorisk ressurskrevende å føre frem. Tilleggsskattene og veitrafikkgebyrer ble riktignok ikke gjenstand for sensur etter Grunnlovens § 96 da de ble innført. Det er først under EMK at forbud mot dobbelstraff, krav til rettferdig rettergang og uskyldspresumsjonen er anvendt også på sivile sanksjoner med pønalt innhold. Hvorvidt samfunnet kun bør benytte straff i tradisjonell, rettsdogmatisk forstand, er allikevel et eget spørsmål. Det er av ulike instanser pekt på gode grunner til at en rekke oppgjør om lovovertredelser kan finne sin sivilrettslige  løsning. Avgrensningen mellom bruk av tradisjonell straff (bøter, fengsel) og sivile sanksjoner bør være et viktig tema når Justiskomiteen skal drøfte de nye straffebud.
Et annet spørsmål er om det bør gis føringer på forbindelsen mellom straff og rent privatrettslige sanksjoner. Reformen etter Fornærmedeutvalget gjør at vi har fått regler som styrker fornærmedes stilling, gjennom anledning til lettere å fremme erstatnings- og oppreisningskrav i straffesaker. Det gjenstår å se hvordan erfaringene med reformen blir, men i forhold til temaet her, er dette bakgrunnsmusikk. Et mer grunnleggende spørsmål er om adferd bør påvirkes også gjennom eksempelvis erstatning i sivile saker. På konkurranserettens område er det etter hvert vokst frem en erkjennelse også i Europa om at private erstatningssaker kan ha like stor effekt som offentlige straffesaker. (Her bruker mange land også sivile gebyrer, jf. ovenfor.) Lignende problemstillinger kan drøftes også på andre livsområder.
Det er ikke tvil om at Stortinget vil få mye å gjøre med de enkelte straffebestemmelser og straffelovens oppbygning. En kriminalpolitisk debatt fordrer imidlertid at man hever blikket. For tiden later det til at justisministeren er den som mest aktivt fremmer kriminalpolitisk tenkning og initiativ. Vi håper at han ved fremleggelsen av straffelovens spesielle del får engasjert også Stortinget.

I hvor stor utstrekning skal vi straffe?
Anders Ryssdal
Stortinget får seg i løpet av året forelagt forslag til den spesielle del av ny straffelov. Med dette er den nest siste av de store stamlovene fra århundreskiftet mellom det 19. og 20. århundre avløst av en helt ny lov (kun domstolloven gjenstår). Et samfunns straffelov sier mye om samfunnets syn på straff og dets etiske grunnmur.
Advokatforeningen har på vanlig måte avgitt høringsutkast til de forslag som har vært fremmet underveis, men Stortingets behandling bør ikke innskrenkes til enkeltforslag. Vi må ikke glemme de overordnede spørsmål, som eksempelvis hvorvidt skadefølgeprinsippet bør anvendes som det etiske utgangspunkt for å belegge handlinger med straff, noe som ble løftet frem av Straffelovkommisjonen i dens delutredning fra 2002. Der det i årenes løp har vært foretatt prinsipielle og faglige utredninger, forsvinner dette gjerne i den politiske debatt om enkeltsaker og enkeltstraffebud (som et ferskt eksempel prostitusjonskunder). Overordnede perspektiver kan lett komme i annen rekke.
Store spørsmål bør drøftes også når Straffelovens spesielle del vedtas. Et grunnleggende spørsmål er hva som bør kriminaliseres. Det er ikke bare straff som uttrykker samfunnets misbilligelse eller egner seg som styringsmiddel. Offentlige gebyrer, avgifter mv. har samme funksjon. Slike administrative sanksjoner vil ofte være lettere å håndtere, og mindre lammende for både den offentlige og private side. Straffesaker er notorisk ressurskrevende å føre frem. Tilleggsskattene og veitrafikkgebyrer ble riktignok ikke gjenstand for sensur etter Grunnlovens § 96 da de ble innført. Det er først under EMK at forbud mot dobbelstraff, krav til rettferdig rettergang og uskyldspresumsjonen er anvendt også på sivile sanksjoner med pønalt innhold. Hvorvidt samfunnet kun bør benytte straff i tradisjonell, rettsdogmatisk forstand, er allikevel et eget spørsmål. Det er av ulike instanser pekt på gode grunner til at en rekke oppgjør om lovovertredelser kan finne sin sivilrettslige løsning. Avgrensningen mellom bruk av tradisjonell straff (bøter, fengsel) og sivile sanksjoner bør være et viktig tema når Justiskomiteen skal drøfte de nye straffebud.
Et annet spørsmål er om det bør gis føringer på forbindelsen mellom straff og rent privatrettslige sanksjoner. Reformen etter Fornærmedeutvalget gjør at vi har fått regler som styrker fornærmedes stilling, gjennom anledning til lettere å fremme erstatnings- og oppreisningskrav i straffesaker. Det gjenstår å se hvordan erfaringene med reformen blir, men i forhold til temaet her, er dette bakgrunnsmusikk. Et mer grunnleggende spørsmål er om adferd bør påvirkes også gjennom eksempelvis erstatning i sivile saker. På konkurranserettens område er det etter hvert vokst frem en erkjennelse også i Europa om at private erstatningssaker kan ha like stor effekt som offentlige straffesaker. (Her bruker mange land også sivile gebyrer, jf. ovenfor.) Lignende problemstillinger kan drøftes også på andre livsområder.
Det er ikke tvil om at Stortinget vil få mye å gjøre med de enkelte straffebestemmelser og straffelovens oppbygning. En kriminalpolitisk debatt fordrer imidlertid at man hever blikket. For tiden later det til at justisministeren er den som mest aktivt fremmer kriminalpolitisk tenkning og initiativ. Vi håper at han ved fremleggelsen av straffelovens spesielle del får engasjert også Stortinget.

Øverst på Advokatforeningens agenda i 2008 står regjeringens varslede rettshjelpsmelding. Det er ingen tvil om at denne meldingen kan få store konsekvenser, både for advokater og for advokaters klienter.

Advokatforeningen tok initiativ til, og har senere deltatt i forberedende arbeidsgrupper i Justisdepartementet. Vi har gått i dialog med samtlige partigrupper på Stortinget. Og vi kommer til å følge opp med politisk kontakt gjennom alle tilgjengelige kanaler.

Det var for å ha best mulig grunnlag for den videre dialogen med politikere og departement at vi i slutten av februar sendte ut en spørreundersøkelse til samtlige privatpraktiserende medlemmer av Advokatforeningen. Responsen forteller oss at temaet engasjerer! 42 prosent har svart på undersøkelsen, og svært mange av dere har også tatt dere tid til å skrive utfyllende kommentarer.

Derfor sitter vi nå med en ”gullgruve”: Vi har fått god dokumentasjon på de hverdagsproblemene fri rettshjelpsordningen utløser på landets advokatkontorer i dag. Vi har fått en lang rekke konkrete eksempler på svakhetene ved dagens ordning. Og ikke minst, vi har fått gode og konstruktive innspill til hvilke endringer som bør prioriteres.

I tillegg vet vi nå mer om hvem ”den typiske rettshjelpsadvokaten” er.

Jeg skal ikke bruke denne spalten til å oppsummere undersøkelsen i sin helhet. Men jeg vil trekke frem noen hovedinntrykk.

For det første har flere tatt opp et tema som vi vet kan bli aktuelt, nemlig offentlige rettshjelpskontorer. Undersøkelsen bekrefter at mange advokater ser den prinsipielle faren ved at offentlig ansatte advokater skal føre saker med det offentlige som motpart. I bunken av kommentarer finner vi for eksempel denne, fra en advokat som selv har vært offentlig ansatt jurist i ni år med rådgivning til publikum som en viktig oppgave. Han eller hun skriver: ”Etter 20 år som advokat ser jeg imidlertid at man som jurist i det offentlige har svært avgrenset totalerfaring, selv om man kan jussen. Jeg er derfor ikke for generelle offentlige rådgivningskontorer.”

Mange er opptatt av hvem som får fri rettshjelp, og ikke minst hvem som faller utenfor ordningen. En advokat skriver: ”Advokatforeningen bør være knallharde på at ordningen ikke svekkes, men styrkes. Mange skjebner trenger støtte i vanskelige situasjoner. Den privatrettslige advokats rolle bør likestilles med legers og psykologers.”

Til slutt kan jeg fastlå at en gjennomgående kommentar til dagens fri rettshjelpsordning er at den er byråkratisk, vanskelig å forstå, tidkrevende å følge opp og i mange tilfeller uforholdsmessig dårlig betalt for advokaten. ”Skjemafrustrasjon” er et begrep som blir brukt og som nok oppsummer det mange advokater opplever i forhold til ordningen. En annen sier det slik: ”Et meget tungvint avregningssystem som overhode ikke gir mersmak. Føler ofte at man benytter nesten like mye på avregningen som man får betalt for i tilknytning til selve saken. Mener også at stykkprissatsene er altfor lave, slik at man kun en sjelden gang finner det hensiktsmessig å påta seg denne typen oppdrag. Dere må gjerne sitere meg ordrett overfor lovgiver!” Det skal vi gjøre.

Advokatenes disiplinærsystem har fungert i en tiårs periode. Mange oppfatter den som komplisert, med regionale disiplinærutvalg innenfor Advokatforeningen og offentlig oppnevnt Disiplinærnemnd, Advokatbevillingsnemnd og Tilsynsråd.

Systemet ble grundig gjennomgått for få år siden og beslutningene både i utvalg og nemnd er offentlige tilgjengelig. Tilsynsrådet er dessuten underlagt offentlighetsloven. Det er bra. Men de færreste advokater jeg møter, kjenner systemet godt. Det er først når de selv blir innklaget at det går opp for dem hvordan det er bygget opp og at de må ta et på alvor.

I det siste har vi sett avgjørelser i domstolene som går imot avgjørelser i Disiplinærnemnd og Advokatbevillingsnemnd. Advokater som blir felt i disiplinærsystemet ønsker å prøve det i domstolene. Dette er bakgrunnen for at Advokatbladet i denne utgaven setter fokus på systemet.

Det vil alltid være motstridende interesser når en bransjeforening også skal kontrollere sine egne medlemmer i forhold til et etisk regelverk. Media får ofte tilgang til klagesaker via klageren, og Advokatforeningen står i et dilemma: Skal man forsvare sitt medlem i mediestormen, skal man være taus eller skal man snakke om prinsipper og ikke enkeltsaker. Tar foreningen side i en slik mediesak, kan de komme til å forskuttere eller påvirke en senere disiplinærsak. Samtidig ønsker foreningen å hjelpe de medlemmene som er kommet i problemer.

Det kan være nyttig å lytte til de advokatene som har blitt felt i en klagesaksbehandling og kanskje til og med fått tilbakekalt advokatbevillingen sin. Ingen skal kunne si at de ikke tar disiplinærsystemet på alvor. De har førstehånds kunnskap om hvordan det er å drive et enkeltmannsforetak og bli fratatt bevillingen. Økonomiske problemer og sykdom er gjerne en følge av situasjonen.

Noen advokatgrupper er mer utsatt for klagesaker enn andre. Profilerte forsvarere kan risikere at dømte klienter vil ”hevne seg”. Det må de leve med, men disiplinærorganene må ha det i bakhodet når sakene hoper seg opp.

Diskusjon om systemer og regler er alltid sunt. Hvis trenden med domstolsprøving av disiplinæravgjørelser fortsetter, er det viktig at diskusjonen er åpen og konstruktiv slik at advokatbransjen sikrer at man en disiplinærordning som er tilpasset dagens samfunn og som nyter respekt og tillit. Det viktigste er at klienten kan ha tillit til advokaten sin.

Advokatene har hatt sitt etiske regelverk i lang tid. De etiske regler vedtas av Advokatforeningens representantskap, og det gjøres nødvendige endringer etter hvert som profesjonen forandrer seg, og under innflytelse av den europeiske rettsutvikling. Dagens etiske regelverk er langt på vei influert av den europeiske advokatforenings regelverk (CCBE). Alle regelsett finnes lett tilgjengelig på Advokatforeningens hjemmeside.
Etter at representantskapet har vedtatt regelverket og endringer, stadfestes det av Justisdepartementet i forskrift. Dette system gjør at advokatene som profesjon har eierskap til de etiske regler, samtidig som staten gir sin godkjennelse. De etiske regler er en del av advokatforskriften. Vi mener at denne modellen gir et godt grunnlag for etiske reglers aksept og overholdelse. På den ene side gjøres klart at advokater utøver sitt yrke under betydelig ansvar i forhold til rettsstaten. På den annen side sikres at det er profesjonen selv som har eierskap til regelverket, og selv må ta ansvar for å påse at det fyller tidens krav.
Etter hvert har det også utviklet seg et ønske om tilsvarende regelverk for dommere. Vi har allerede i flere år hatt en ordning med mulighet for å klage på dommere, som kan begrunnes både i konkrete forsømmelser og krenkelse av god dommerskikk. Aasland-utvalget har nylig lagt frem et forslag til en yrkesetikk for dommere, og dette forslaget er nå på høring. Advokatforeningen bifaller initiativet, og støtter i hovedsak de forslag som er fremkommet. Strukturen i de etiske regler for dommere ser ut til å bli lik vår egen – visse generelt formede etiske normer ligger i bunnen, med tilskudd av noe mer spesielle regler for praktiske situasjoner.
Man kan stille spørsmål om forutberegnligheten av et sanksjonssystem som bruker generelle standarder, men dette har ikke vært noe stort problem for håndhevingen av advokatenes etiske regler. Det bør det heller ikke være for dommere. I denne forbindelse er det naturligvis sentralt at både dommere og advokater normalt ønsker å opptre etisk, slik at deres indre etiske kompass peker i den retning som en ekstern fastleggelse av hhv. god advokatskikk og god dommerskikk vil føre til.
Man kunne reise spørsmål om ikke dommere bør anses uttømmende regulert gjennom rettshjelploven, og lovverket for embetsmenn. Noen vil kanskje hevde at dommere forpliktet under en yrkesetikk kan sette deres uavhengighet i fare. Tiden er løpt fra slike argumenter. Påtalemyndigheten har for lengst fått sine klageordninger. Når også dommerne får sitt eget etiske regelverk på plass, innebærer det at alle tre hovedgrupper av rettsvesenets aktører er underlagt en forpliktelse til å opptre yrkesetisk.
Etter Advokatforeningens oppfatning innebærer ikke yrkesetikk en svekkelse, men en styrkelse av rettslivets profesjoner som i vårt mediesamfunn daglig med saklighet og fasthet må forklare sine arbeidsoppgaver, forsvare seg mot uberettigede angrep og – dessverre – reagere mot dem av oss som opptrer på en annen måte enn rollen tilsier. Mens politi og påtalemyndighet og advokater lenge har måttet finne seg i medienes kritiske søkelys, har dommerne levd mer beskyttet. Dekningen av enkelte saker om gjenopptagelse, hendelser i retten, klagesaker mot dommere m.v. viser at denne tid er forbi.

Det kan selvsagt like lite som for advokater og politi/påtalemyndighet heller utelukkes at enkelte dommere går over streken, slik at en reaksjon er på sin plass. For dommerprofesjonen vil det da utvilsomt være en styrke å kunne vise til at man har etiske regler som nettopp skal påse at dommere som gruppe holder en høy etisk standard. Det gjør de da også; norsk dommerstand er gjennomgående velfungerende og ingen dommerkaste. De aller fleste norske dommere (særpreges ved at de) tar saker, parter og advokater på alvor, og ikke gjør forskjell på høy og lav. Standens egne tradisjoner er derfor det beste grunnlag også for den dommeretikk som vi nå får i regelverks form. Likevel er det på sin plass å fremheve viktigheten av at reglene ikke bare blir arkivert i en skuff, men at domstolledere og andre føler ansvar for å bevisstgjøre dommerne om hva som ligger i reglene. Erfaringene viser - både fra sakene for Tilsynsutvalget, og fra informasjon  fra annet hold - at det kan være behov for en aktiv bevissthet om hva som er etisk dommeratferd som skaper respekt for og tillit til domstolene.

”Britene skjønner fortsatt ikke helt hva som traff dem i 1997” skrev VG da avisen oppsummerte Cherie Booths ti år i Downing Street 10. Hun ble kontroversiell i sin rolle som statsministerfrue, og neste år er hun bokaktuell med et manus som ikke minst Storbritannias nåværende statsminister kan komme til å lese med sterk misnøye.

Men det er ikke først og fremst derfor Cherie Booth, best kjent som Cherie Blair, står på Advokatforeningens gjesteliste våren 2008.

Hun kommer til Oslo lørdag 31. mai som en profilert og anerkjent advokatkollega.

Som menneskerettighetsadvokat har Cherie Booth en sterk plattform, og et budskap som bærer over landegrensene. Hun omtales som britisk superadvokat, ble høyesterettsadvokat svært ung og er kjent og anerkjent internasjonalt for sitt menneskerettighetsengasjement.

Det er derfor hun er invitert til Advokatforeningens jubileum.

Helt i innspurten av vårt arbeid med å sette sammen og presentere programmet for Advokatforeningens 100-årsjubileum 2008, fikk vi bekreftet at Cherie Booth kommer. Fra før hadde vi fått vite at Bill Neukom, presidenten i den amerikanske advokatforeningen, vil være med oss under jubileets internasjonale seminar. Vi er derfor svært glade for at vi nå kan presentere også denne posten i jubileumsprogrammet.

Ja – som vi sier også på nettsiden www.advokatjubel.no: Vi trår skikkelig til denne gangen!

100-årsjubileer kommer ikke så ofte, og foreningen har valgt å benytte anledningen til å gi deg som er medlem et program til nytte og glede. Vi inviterer til både fag og fest, og legger ambisjonsnivået høyt for begge deler.

Når vi nå, som prikken over i’en, har fått på plass et internasjonalt seminar, mener vi at programmet har den bredden og den tyngden det skal ha.

Jubileumsdagene fra 29. til 31. mai 2008 er medlemmenes dager. Da skal det være hyggelig og nyttig å være på advokatfest i Oslo! I tillegg vil Advokatforeningen i løpet av jubileumsåret lansere et skoleprosjekt. Da retter vi blikket utover og gir en gave som samfunnet rundt oss vil ha nytte av.

Vi gleder oss til jubileumsåret 2008!

På arbeidsplassen har vi brannøvelser, det er vi pålagt. Det måles hvor lang tid det tar før hele bygningen er tom. Noen bedrifter har kurs i førstehjelp og hjertestarter i gangen. Ansatte sendes på kurs hele året, vi øker stadig kunnskapsmengden og mye av det er kunnskap som skal brukes når det skjer noe spesielt.

Men hvor mange advokatfirmaer kan med hånden på hjertet si at de har hatt kriseøvelse i razzia fra Økokrim, eller kriseøvelser mot førstesider i tabloidene og journalister på dørstokken.

Noen firmaer opplever det utenkelige. For noen år siden opplevde et høyt respektert og gammelt advokatfirma i Oslo at en av partnerne gjorde en rekke inneståelsesfeil og holdt det skjult for de andre. Det endte med at firmaet måtte oppløses og de andre måtte starte et nytt selskap. Da de skjønte omfanget av katastrofen, søkte de profesjonell hjelp med en gang og kom seg gjennom krisen med klienttilliten og omdømmet i behold.

I dette nummeret av Advokatbladet forteller partner og daglig leder i advokatfirma Langseth hva som skjedde da Økokrim plutselig stod på døren en morgen i oktober. Også de innså at de trengte hjelp til å håndtere krisen. Nå ser de bare fremover og har kommet seg over sjokket.

Det er mye å lære av disse to historiene. Det aller beste var om hvert enkelt advokatfirma hadde hatt siden egen beredskapsøvelse og beredskapsplan for slike kriser. Det er ingen unaturlig del av internkontrollen. Det finnes ingen garanti mot brodne kar. Det finnes ingen garanti for at ikke nettopp ditt firma får overraskende besøk av Økokrim.

Advokatforeningen har laget en ”Dawn raid manual” som i alle fall gir noen gode råd om det skulle skje. Les intervjuet med Botolfsen og lær av hans erfaringer. Lag en rød ringperm med hva dere skal gjøre om det utenkelige skulle skje. Det er som med paraplyer. Tar du den med, regner det ikke.

Det finnes statussymboler både formelle og uformelle i alle yrkesgrupper. Pressefolk har sine egne statussymboler: å skrive førstesideoppslaget i avisen, vinne priser eller få hederlig omtale for undersøkende og kritisk journalistikk, være rikssynser i flere media. Der ligger ikke status nødvendigvis i lønn eller ledertittel. Det spiller ingen rolle for status om journalisten har realskolen og lang praksis eller doktorgrad i mediehistorie. Det er ikke slik at man må gjennom en skriveprøve for å få lov å skrive i de største avisene. – Nei, var det ikke det vi visste, vil onde tunger ha det til.

I advokatverden finnes det også statussymboler, noen er formelle og lett synlige, andre er vanskelige å se utenfra. Det er klart det er status å være partner i ett av landets største firmaer og bli nevnt på internasjonale rankinger som ”Best of…”. Det er status å få fullmektigjobb under en av disse guruene. Det er status å få sakene sine opp i Høyesterett. Det er status å få sakene sine inn for EMD. Det er enda mer status å vinne dem. Det gir status å være profilert i media hele tiden og å fremstå som Norges beste og eneste advokat på sitt område. Kanskje gir det status å ha god lønn, eller å komme fra juridiske familier i generasjoner bakover. Det gir status å ha en god laud

Det gir status å ha (H) – møterett for Høyesterett bak navnet sitt. Ca 100 advokater er oppe til prøven hvert år og ca 20 av dem stryker. De andre 80 er selvsagt lykkelige og føyer (H) til på visittkort og brevpapir og henger diplomet opp på kontorveggen. I dette nummer av Advokatbladet forteller vi om Høyesterettsprøven. Det er ikke som med førerkortet at du kan lese deg opp på korrekte svar og så bestå når du har nesten alt riktig. Mange av dem som har bestått forteller om overraskelser underveis, om argumenter som blir borte, om at saken tar en helt annen vending enn det man har forberedt seg på, at høyesterettsdommerne kommer med uventede spørsmål som det ikke er mulig å forberede seg på.

Så kommer det anonyme brevet fra Høyesterett som sier at man ikke har bestått. Helt uten begrunnelse. Hvis man fortsatt har et snev av selvtillit igjen, så ringer man førstevoterende for å høre hva som gikk galt. Praktisk talt ingen tør å prøve seg igjen! Vi vet om advokater som blir knekket av å stryke på prøven. Ingen snakker om det. Hvem vil vel medgi stryk på prøven i et laug der karakterer er svært viktig? Hvem vil innrømme at man ikke fikk det til. Men det finnes mange hundre slike kolleger rundt i landet. Ikke la selvtilliten bli selvskryt når (H) kan trykkes bak navnet ditt på brevarket.

Tvisteloven har trådt i kraft. Fra januar må advokater og dommere innstille seg på full etterlevelse av lovens regime. Lovens hovedformål er viktig – raskere avklaring av rettskonflikter som hemmer personlig livsutfoldelse og effektivitet i næringslivet, større bruk av utenrettslige konfliktløsningsmodeller og absolutte krav til saksbehandlingstid.
Dommeren er gitt en tydelig og sentral plassering som rettssakens leder. Tyngdepunktet er flyttet fra hovedforhandling til saksforberedelse. Det er innført strengere regler om bevisfremleggelse og saksomkostninger, som igjen setter søkelyset på advokatene: Det kan bli ansvarsbetingende å ikke beskikke sin sak i tide.
Dette er nok den mest interessante kulturforandring i den nye tvisteloven. Fra TV-serier er vi vel fortrolige med den aktive dommer – som styrer innspill og anførsler, med ”objections sustained” eller ”overruled”, og som kaller advokatene inn i ”chamber”. Norsk praksis blir nok mer prosaisk.
Aktiv dommerstyring skal inntre alt idet stevning kommer inn. Det skal lages en fremdriftsplan. Dommeren må derfor skille klart mellom sin foreløpige prøvelse av rammen for en sak – hvilke bevismidler som er relevante for partene i forhold til deres anførsler og påstand (dommerstyringen); og dommerens eget standpunkt i saken – den dømmende handling. Den dømmende handling utstår til alle prosesshandlinger og –forhandlinger er avsluttet. Advokater og dommere vil stå i tettere dialog under saksforberedelsen. Dommeren kjenner ikke saken så godt som advokaten, så hun er nødt til å lytte til advokatenes forslag. Men dommeren skal altså styre før hun selv bestemmer seg. Dette blir en spennende ny hverdag for oss alle.
Advokatforeningen støtter tvistelovens intensjoner og hovedregler med et par unntak: Vi er ikke glade for at rettsmiddeladgangen er blitt innskrenket. Beløpsgrensen for anke på 125.000 volder neppe det store problemet i praksis, men i prinsippet bør slike saker for vanlige folk kunne ankes. Regelen om at lagmannsretten kan nekte en anke dersom den enstemmig finner at anken ikke kan føre frem, er ikke heldig. Det vil ikke gjelde noe krav til begrunnelse ut over at lagmannsretten enstemmig ”finner det klart at anken ikke vil føre frem”. Avgjørelsen treffes på bakgrunn av sakens dokumenter. Advokatforeningen er engstelig for at krav til rask saksflyt i praksis vil kunne påvirke lagmannsrettens vurderinger her. Hvis praksis blir streng, får i realiteten tingretten siste ord; det blir mye makt til den enkelte dommer. Det gjenstår å se om næringsdrivende da heller vil avtale voldgift, der de vil ha større innflytelse over hvem som skal avgjøre deres mellomværende.
Tvisteloven har som et viktig delformål å rendyrke Høyesteretts rolle ytterligere. Høyesterett vil kunne avgjøre saker i storkammer i viktige saker, uten at plenum kobles inn. Et spennende tema for dem som er opptatt av rettsutviklingen, vil være hvordan Høyesterett benytter denne nye myndighet. Store og vanskelige saker om grunnlovsmessigheten av lover vil nok fortsatt ofte gå i plenum; det er gode grunner til dette rent statsforfatningsmessig. Andre viktige saker – f.eks. brudd på EMK, prinsipielle saker om prøvelse av forvaltningsvedtak, utforming av regeldannelse, fravikelse av etablert rettspraksis, etablering og endring av nivået for straffeutmåling for bestemte typer kriminalitet – er eksempler på saker som heretter kan bli avgjort i storkammer. (”Marbakken” hadde nok i dag vært en storkammersak.) Et viktig rettskildespørsmål oppstår også. Spørsmålet er om en storkammeravgjørelse rent prejudikatsmessig vil ha status som en plenumsdom, eller som en avdelingsdom. Svaret er ikke gitt, men for å fravike en storkammeravgjørelse burde man rent logisk kreve i alle fall nytt storkammer eller plenum.
For advokater som er interessert i et aktivt liv i domstolene, virker 2008 lovende.

582 ord
3.944 tegn m/mellomrom

Den nye tvisteloven har satt mekling høyt på dagsorden. Lovgivernes ønske er at flere saker skal løses gjennom mekling og utenfor rettssalene. Mekling ved advokat etter Advokatforeningens regler tilfredsstiller de kravene loven stiller. Advokatmekling er dermed blitt et alternativ til forliksrådsbehandling.

Advokatforeningen er glad for tvistelovens fokus på mekling. Vi gir lovgiverne honnør for deres ønske om å få flere saker løst ved hjelp av meklere. Samtidig tillater vi oss å være stolte på advokatbransjens vegne fordi advokatene har gått foran og vist vei.

Mer enn 400 av Advokatforeningens medlemmer har tatt opplæring og er blitt godkjente advokatmeklere. Til sammen dekker disse advokatmeklerne hele landet og alle rettsområder. I forbindelse med den nye tvisteloven er foreningens regler for advokatmekling blitt oppdatert og tilpasset loven.

Vi ser både interesse og entusiasme hos mange advokater for mekling. På ulike måter kan vi registrere at dette er et tema som fenger foreningens medlemmer i økende grad.

Nylig har Advokatforeningen oversendt Domstoladministrasjonen mer enn 200 navn på kompetente advokatmeklere som har sagt seg villige til å ta meklingsoppdrag for domstolene. Det betyr at et stort korps av advokater står klare til å bidra til å oppfylle tvistelovens intensjoner om mer utenrettslig mekling. Et utvalg av de advokatene som har meldt sin interesse, vil bli oppnevnt som meklere ved domstolene. Dette arbeidet pågår nå.

Mekling vil aldri kunne erstatte domstolsbehandling i alle saker, og advokatenes rolle i rettssalen er minst like viktig som før. Advokatmekling er en ny oppgave som kommer i tillegg til, ikke i stedet for, advokatens øvrige oppgaver i rettssystemet.

På advokatenes vegne var Advokatforeningen tidlig ute og tok til orde for at mekling kan være en konstruktiv og god måte å løse mange konflikter på. Vi har påpekt at mekling lenge var en undervurdert form for konfliktløsning, og at denne formen for konflikthåndtering tradisjonelt har fått for liten oppmerksomhet.

Nå er oppmerksomheten der, og mekling har fått sin anerkjennelse i lovs form.

Da er det viktig at domstolene vet at kompetente advokatmeklere står klare til å ta de nye oppdragene – og at de tar dem i bruk! Vi vil følge nøye med på utviklingen, og vi ønsker tilbakemeldinger om hvordan kontakten med domstolene fungerer i praksis.

Er det ikke det ene, så er det det andre…

Det er bare noe dager til 100 års jubileet. Alle fester og alle kurs er stappfulle. Det må sannsynligvis brukes spett for å få plass til de siste på Oslo Ballroom fredag kveld. Det er noe annet enn landsmøtet i Trondheim der det var luftig mellom benkeradene.

Jubileet er en suksess allerede før det har startet. Da kommer klagene: Det er jo ikke plass til alle. Jeg hadde tenkt å være med, men får ikke lov for det er fullt! Det er selvsagt ufint, men vi nevner at den første invitasjonen gikk ut før jul, så det har vært ganske god tid til å melde seg på. Og i Advokatbladet har vi omtalt jubileet og påmeldingsfristene gjentatt ganger.

Ikke klag! Ta en tur til Oslo og kom innom telte vårt på Universitetsplassen og ta en øl med gamle studievenner utenom selve jubileumsarrangementet hvis du ikke får plass. Vil du gjerne ha faglig påfyll, så ta deg en tur på fakultetsbiblioteket. I tillegg til de vakre rommene er det stappfullt av faglig påfyll.

Oslo i mai er vakker uansett om du skal på Aker Brygge eller på festmiddag i Rådhuset. Ikke la manglende plass forsure tilværelsen. Gled deg over foreningens jubileum, og engasjer deg heller i din egen krets for å få til en flott lokal markering i høst. Den egentlige jubileumsdagen er 17. september. Alle gode lokale krefter må bidra til samlende arrangementer. Passer det sånn, så kommer kanskje Advokatbladet på besøk. Ha en fin fest uansett!

Språkrevolusjon i
Advokatforeningen

 Nå står ikke Verden til Påske. Selv Advokatforeningen vil nå bøye av og ta i bruk rettskrivningsreglene som egentlig ble endret i 1938, i alle fall på nettet og i Advokatbladet. Vi gjør oppmerksom på at det heretter ikke er korrekturfeil når vi skriver Hovedstyret med liten h og Representantskapet med liten R. Til og med Justiskomiteen er med liten j. Vi skal bare endre autokorrekturen i vår PC, så skal vi få orden på de store og små bokstavene.

Når denne kommentar trykkes, avslutter jeg som leder i Advokatforeningen. Selv om fire år er en lang periode, har tiden gått fort. Foreningen har i løpet av disse årene lagt ytterligere på seg – advokatomsetningen er nå oppe i kr 10 mrd. i året, og vi har godt over 6.000 medlemmer. Sekretariatet er utbygget og modernisert under Merete Smiths ledelse, og min første takk går til alle de som har hjulpet meg der med vanskelige og mindre vanskelige gjøremål opp gjennom årene. En særlig takk til Advokatbladets redaktør som har gitt spalteplass til mine kommentarer.
En takk også til de to hovedstyrer som jeg har hatt glede av å samarbeide med. Advokatforeningens største styrke er en sterk felles oppslutning om viktige rettspolitiske utfordringer, og et felles syn på grunnleggende advokatidealer. Det gjelder uansett hvilken praksis den enkelte advokat utøver – som forretningsadvokat, forsvarer eller allmennadvokat, i tettbygde eller grisgrendte strøk. Hovedstyret representerer hele landet og alle deler av profesjonen. Selv i de verste stormer, har vi vært spart for indre stridigheter, og tvert om hentet styrke fra bramfrie drøftelser og sluttede rekker etter at avgjørelser er tatt.
Advokatforeningen speiler rettssamfunnet, og lederen kan på ingen måte ta alle henvendelser selv. En takk derfor til de mange lovutvalg og ledere, aksjonsgrupper, menneskerettighetsutvalg, og andre engasjerte, som raskt har trådt til når noe skal kommenteres ute og hjemme. Ett av foreningens suksesskriterier er om vi får oppmerksomhet i samfunnsdebatten om våre rettspolitiske utspill. Til det trengs både dedikert innsats og egnede saker. At Advokatforeningen har ressurspersoner på ”hver tue” er en viktig årsak til at vi er mer synlige i samfunnsdebatten.
Kretsledere og kretsstyrer over hele landet har også gitt viktige impulser til vårt arbeid. For eksempel nevnes at Rogaland krets tok initiativ til et viktig møte med Justiskomitéen om rettshjelpsordninger i januar 2007. Advokatforeningen ville ikke hatt samme gjennomslag dersom den var et storbyfenomen. Egentlig er det distriktsadvokatene som bærer det tradisjonelle advokatyrket med en allsidig praksis.
Når dette er sagt, vil jeg også fremheve Oslo krets. Dette er det største og nok mest arbeidskrevende kretsstyret, med over 60% av medlemmene. Arbeidet der har i betydelig grad vært vitalisert. Oslo Krets har bl.a. ledet an i vellykkede fremstøt for å bringe yngre medlemmer aktivt med i foreningen, ved å legge opp sine sosiale arrangementer på en morsommere, men like fullt faglig givende måte. På sentralt hold har vi forsøkt å kopiere denne suksessen, og vi oppfordrer gjerne alle andre kretser, og kanskje særlig de store byene, til å følge etter med ølmøter, stand-up komikere og uformelle nettverk.
For en forretningsadvokat som undertegnede har det også vært en stor glede å samarbeide med allmennadvokater og forsvarere. Jeg har faktisk brukt mer tid på å sette meg inn i, forklare og forsvare (!) forsvarernes arbeidsvilkår enn på noen annen gruppe. Jeg retter også en takk til Forsvarergruppen av 1977. For 30 år siden ble denne foreningen skapt som et resultat av en protestaksjon mot Advokatforeningen. I dag er forholdene heldigvis langt mer harmoniske, og vi har et utmerket samarbeid.
Jeg glemmer heller ikke de største advokatfirmaene. For meg har oppslutningen fra mitt eget firma Wiersholm selvsagt vært av avgjørende betydning, men jeg har også fått meget god hjelp fra kolleger i alle de andre store firmaene. Enkelte firmaer har kontorer flere steder i landet og i utlandet og bidrar med impulser som vi ellers ikke har tilgang til. Særlig gledelig er det også at vi har fått god oppslutning om vårt nye forum for store advokatfirmaer. Som i andre land, er det etter hvert blitt de store firmaene som utdanner landets advokater, fordi det er de som ansetter flest fullmektiger. Disse fullmektigene reiser så gjerne til andre steder for å etablere egen praksis.
Advokatforeningens medlemsundersøkelse viser at våre mest tilfredse medlemmer er bedriftsadvokatene. De stiller imidlertid selv få krav til foreningen, og her kan det være grunn til å håpe på en endring. Deres perspektiv på utviklingen av vår bransje er spesielt interessant fordi de selv både er advokater og kjøpere av andre advokattjenester. De utdanner også advokatfullmektiger som får en helt spesiell erfaringsbakgrunn. Dersom jeg skulle ytre et ønske om øket engasjement i årene som kommer fra noen del av medlemsmassen, må det derfor være fra bedriftsadvokatene.
Til syvende og sist går min takk til medlemmene. Advokater er individualister, og de vandrer nødig i flokk. Likevel har jeg opplevd de siste fire år som en samlende periode. Selv om det var tøffe tak da foreningen behandlet forslaget om opphevelse av prosessmonopolet høsten 2004, seilte vi gjennom uten varige skader. Diskusjonen viser at vi har en god demokratisk tradisjon, der synspunkter brynes mot hverandre.
Jeg ønsker neste leder alt godt og lykke til med å bevare og videreutvikle den tradisjon for engasjement og aktivitet som Advokatforeningen i dag bærer. 

I disse dager er Advokatforeningen i ferd med å lansere en nyhet som vi, og mange med oss, mener er svært viktig: Et undervisningsopplegg for norske ungdomsskoler der elevene får prøve seg på rettssalens utfordringer og dilemmaer.

”Rett eller galt – hvor går grensen?” har vi kalt undervisningspakken. Allerede gjennom navnet forsøker vi å signalisere at ambisjonene ligger høyt. Her handler det om mer enn bare å lære bort faktakunnskap og regelverk. Vi ønsker refleksjon, egenaktivitet og forståelse for at et spørsmål om rett eller galt ikke alltid har et enkelt svar. 

Selve undervisningspakken er nettbasert. Det er en solid og spennende samling med introduksjoner, veiledninger og interaktive videoer som venter lærere og elever på nettstedet www.rettellergalt.no. Likevel er det mest spennende og utviklende det som skal foregå i selve klasserommet, ungdommene imellom. Hele undervisningspakken bygger opp til en rettssak som elevene selv må ta ansvar for.

Her har vi i tillegg valgt å legge inn en mulighet for et engasjerende møte mellom advokat og elever. Dersom læreren ønsker det, kan han eller hun fylle inn et skjema på nettstedet og be om at en advokat kommer til skolen for å gi veiledning under rollespillet.

Dermed blir spørsmålet: Er dette noe du kan tenke deg å bruke noen timer på en gang i blant? Vi tror faktisk at mange advokater vil det. Her får du en helt unik mulighet til å presentere ditt eget yrke og din egen kunnskap og innsikt. Vi tror rett og slett at du vil få et par interessante, artige og annerledes timer dersom du melder deg som frivillig og reiser ut i en klasse.

Over tid vil undervisningsopplegget ”Rett eller galt – hvor går grensen?” kunne gi en ny generasjon bedre forståelse både for rettsstatens prinsipper og rettsaktørenes roller generelt – og kanskje også for advokatenes rolle spesielt.  De gangene undervisningsopplegget og rollespillet er blitt prøvd ut til nå, har vi sett at det har utløst stort engasjement og mye entusiasme i klasserommet.

Det er også flere som har vist engasjement og entusiasme for Advokatforeningens skoleprosjekt underveis: Både Riksadvokaten og Domstolsadministrasjonen har hele veien støttet prosjektet, og representanter derfra har deltatt i referansegruppen for prosjektet sammen med advokater, lærere og elever.

Også Sparebankstiftelsen har sett verdien av dette skoleprosjektet, og derfra har vi mottatt en raus støtte på 1,5 millioner kroner. Den støtten gjorde det mulig å gjennomføre et enda grundigere og bedre prosjekt enn vi kunne klart alene.

Advokatforeningens medlemmer kan være stolte av den samfunnsgaven advokatene på denne måten gir i forbindelse med 100-årsjubileet. Det er fremtidsrettet å henvende seg til skolen, og vi vet at en time i skolen er en svært viktig time.

Er du interessert? Meld deg som frivillig på  

La meg først bukke dypt og takke for den tilliten dere har vist meg. Dere har nedlagt påstand og valgt meg til foreningens fremste tillitsverv. Jeg må føre bevis for at jeg er oppgaven verdig. Jobben begynner nå.

Tillit er mitt tema i dette innlegget.

Tillit må være broen mellom lederen av Den norske advokatforening og medlemmene. Tittelen er leder, men rollen er tillitsmannen.  Jeg har fått det tillitsverv å bruke min stemme til å være stemmen for dere alle. En vanskelig oppgave, men ikke umulig hvis vi legger inn noen realistiske forutsetninger.

Det er ikke nødvendig at vi alltid er enige. Det er heller ikke ønskelig at vi alltid skal gå i flokk. Jeg ønsker å representere en advokatstand som er synlig og villig til å vise ulike meningers mot. Men vi må stå samlet om noen kjerneverdier: Den uavhengige advokat som en nødvendig forutsetning for et velfungerende rettsliv. Advokaten har et samfunnsoppdrag å være vaktbikkje på feltet rett og urett. Jobben vår er mer enn å løse enkeltoppdrag for klienter. Vi har en forpliktelse til å bruke vår erfaring til å påvise det urimelige, det vilkårlige og manglende rettsikkerhet i enhver form. Bransjen må ha slike rammevilkår så oppdraget kan ivaretas uavhengig av klientens betalingsevne og uavhengig av hvor i landet klienten bor.

Jeg kan ikke alt og jeg vet ikke alt. Derfor er det nødvendig at dere snakker til meg! Bruk advokatbladet, bruk min mailadresse, - og ikke minst, bruk det lokale tillitsmannsapparatet. De utfordringene jeg har skissert ovenfor er til stede både hos forretningsadvokaten på Aker brygge og hos almenadvokaten i Lillevik. Min ambisjon er at Advokatforeningen skal være en viktig rettspolitisk aktør på vegne av alle advokater og alle klientgrupper vi representerer. Jeg har tillit til at dere hjelper meg å gjennomføre dette oppdraget.

Advokaten er avhengig av tillit. Det er en grunnleggende forutsetning for samarbeidet mellom advokat og klient. Vi må ha tillit i domstolene for at vi skal gjøre jobben vår og vi må ha tillit hos beslutningstakere for å ha autoritet og tyngde som rettspolitisk aktør. Tillit må man gjøre seg fortjent til. Den kan ikke vedtas eller kreves. Det er på sin plass og stikke fingeren i jorda, - det er ikke alle som har tillit til advokatstanden. Mange forbinder oss med grådighet og kynisme, snarere enn å bære det gamle advokatidealet om å fremme rett og hindre urett.

Advokatens anseelse bygges opp og brytes ned ved den enkeltes opptreden. Vår tillit er bygget på summen av alle advokaters gjerninger. Advokatforeningen skal vise at vi  tar vårt omdømme alvorlig og vise vilje til selvkritikk. Vi må være villig til tydelig å formulere forskjellen på god og dårlig advokatskikk. 

Foreningen er 100 år og skal fortsatt være vital, - og sint når det er på sin plass. Men hun er også så gammel og klok at hun vet at dialog og samarbeide lønner seg. Hun har fått en kjerring i førersetet, men ingen tannløs kjerring. Det lover jeg.

Jeg røper neppe for mye hvis jeg innrømmer at vi som har hatt ansvaret for arrangementene, var svært spente i forkant. Første utfordring var å lage et program som kunne samle deltagere. Så i neste omgang, da påmeldingen hadde vist seg å bli over all forventning, ble utfordringen å håndtere kurs og sammenkomster for så mange deltagere.

Med Juristenes Utdanningssenter som erfaren og sikker arrangør av kursene, har Advokatforeningen nå gjennomført sitt hittil uten sammenligning største arrangement. Og vi tør konkludere med at det ble vellykket.

Til sammen var vi nærmere 2000 advokater, foredragsholdere og gjester som krysset Universitetsplassene på vei til og fra kurs og andre arrangementer i dagene 29. til 31. mai.

At det lå et høytrykk over denne delen av landet disse maidagene og at kveldene var lange, lyse og varme, bidro selvfølgelig til å gjøre dette til advokatenes jubeluke.

Vi er spesielt godt fornøyde med at Advokatforeningens 100-årsjubileum ble en begivenhet som samlet medlemmer i alle aldersgrupper, fra alle ulike advokatroller og ikke minst – fra hele landet. Deltagerlisten tyder også på at en del firmaer og kontorfelleskap valgte å gjøre jubileet til en felles opplevelse for alle sine advokater. Det synes vi var en ekstra god måte å bruke jubileumsprogrammet på!

Takk til alle dere – faktisk hvert fjerde medlem – som deltok under jubileet! Og takk for at dere har vært så rause med å gi gode tilbakemeldinger underveis og i etterkant.

Til slutt til dere som ikke hadde anledning til å være med: Jeg tror jubileet vil gi positivt utslag også for dere. Det gir energi til en organisasjon å gjennomføre et arrangement som dette.

Og den energien vil komme alle medlemmer til gode.
  

Harakiri

I denne utgaven tar vi opp utfordringene som en daglig leder i et stort advokatfirma møter når eierne i det ene øyeblikket sitter i bedriftens styre og skal bestemme hva direktøren skal gjøre, mens de i neste øyeblikk er ansatte som skal gjøre som direktøren sier. Det finnes noen rtiste historier om partnere som ikke forstår sin egen rolleblanding om som ikke makter å skifte hatt når de går ut og inn av styrerommet.

Det er en vanskelig styringsform, som faktisk kan hindre utvikling og modernisering. Ledelse er et fag, som slett ikke alle advokater fikk inn sammen med jusstudiene. Hvilken styringsmodell de store firmaene velger, variere. Noen vil ha en ikkejurist som direktør, andre velger en partner som daglig leder for en periode.

- Advokatvirksomheter er ikke vanskeligere å lede enn andre kunnskapsbedrifter, det er partnerskapet som er problemet, mener Paul Bellamy, den tidligere administrerende direktøren i Wiersholm, Mellbye & Bech. Det er en tett kobling mellom innsats og lommebok i partnerskapet. Når enhver kostnad firmaet pådrar seg får direkte innvirkning på den enkelte partners lommebok, kan det være vanskelig å fatte beslutninger og oppnå tilstrekklig enighet, sier Bellamy.

- Er ikke autoriteten til stede, går det fort galt når man skal lede en stor advokatvirksomhet. Det sier Åse Nilsen, som var den første administrerende direktør i et norsk advokatselskap da hun i 1995 ble ansatt hos Selmer.  - Like avgjørende er det at partnerne vet når de skal opptre som eiere og når de skal være ledere, understreker hun.

Det tror vi er kloke utsagn fra erfarne ledere.

Lederskifte er spennende

Anders Ryssdal har samlet sammen papirene sine og tar med seg sin rungende stemme og kraftige engasjement tilbake til Wiersholm. Inn kommer Berit Reiss-Andersen, mild i røsten og liten og vever, men med det samme brennende engasjementet. For Advokatforeningen har Anders Ryssdal vært en vitaminsprøyte. Berit Reiss-Andersen kommer til å legge enda flere vitaminer inn i blandingen.

Å lede Advokatforeningens hovedstyre er en krevende oppgave. Det er en balansegang mellom interessene til de store forretningsjuridiske firmaene, strafferettsadvokatene og de mellomstore og små utenfor Oslo. Oppgavene står i kø og først kommer arbeidet med Rettshjelpsmeldingen. Årstalen skal foreberedes, det forventes at den nye lederen deltar internasjonalt og nasjonalt.

Forventningene til den nye lederen er store, og det er bra. Advokatforeningen fortjener en moderne og fremadrettet leder, og vi er ganske sikker på at det er det vi har fått.     

En av de viktigste oppgavene en bransjeorganisasjon som vår kan ha, er å være en god rådgiver for medlemmene. Den rådgiverrollen utøver vi ved at vi hver eneste dag er i kontakt med medlemmer om problemer og spørsmål som på ulike måter berører advokatbransjen.

Advokatforeningens sekretariat har derfor opparbeidet bred kompetanse. Vi har lang erfaring i å svare på spørsmål som angår det å være advokat og det å drive advokatvirksomhet. Og der vi ikke selv har kompetanse og erfaring nok til å kunne gi svar, går vi ved behov ut og innhenter utredninger fra eksterne.

Over tid har vi på denne måten samlet bred og nyttig kunnskap om det yrket du utøver og om de spesielle utfordringene du kan ha som advokat i ulike roller og som selvstendig næringsdrivende.

Jeg er svært glad for at jeg nå kan ønske deg velkommen til nye nettsider der mye av denne kunnskapen nå ligger ryddig og lett tilgjengelig for deg!
På Advokatforeningens nye nettsider vil du ikke minst finne en stor artikkelsamling med råd og veiledninger om det å drive advokatvirksomhet. Temaene er mange, jeg nevner noen: Oppstart og organisering, ansettelse, bokføring, markedsføring, taushetsplikt, sikkerhetsstillelse og forsikring.
På nettsidene vil du også få god oversikt over regler og retningslinjer for advokater, og du får tilgang til kommentarutgaven til Regler for god advokatskikk. Ikke minst det siste tror jeg vil kunne være av stor praktisk betydning. Her vil det være mye god hjelp å få de gangene du må forholde deg til krevende spørsmål om advokatetikk. 
I tillegg finner du blant annet medlemstilbud, stillingsannonser og kontaktinformasjon til advokatkolleger, tillitsvalgte og ansatte i Advokatforeningen.
De nye nettsidene er bygd opp fra bunnen av ut fra de innspillene vi har fått, både gjennom undersøkelser blant alle medlemmene og gjennom dybdeintervjuer med noen. Men nettsider må leve – de skal videreutvikles hver eneste dag for å være gode nok. Derfor håper vi på innspill, kommentarer og forslag til forbedringer fra deg når du tar sidene i bruk!
Sekretariatet i Advokatforeningen er blitt bedre synlig og lettere tilgjengelig på de nye nettsidene. Du finner oss med de ansvarsområdene vi har, og du kan lett sende oss innspill på epost. Vi håper du finner sidene nyttige og lette og bruke – og vi håper du sier fra når du mener at noe kan gjøres enda bedre.
Du finner nettsidene på samme måte som tidligere: Du kan gå inn via fellesportalen www.jus.no eller direkte til www.advokatforeningen.no
Vi møtes der!

Advokatbladet har vært så vennlig å gi meg en talerstol.

Lederens innlegg har fått ny vignett og  flyttet fra bladets annen side og lenger inn i bladet. Med denne endringen markeres det at min faste spalte i Advokatbladet ikke er Advokatbladets leder. I samsvar med vanlig presseskikk, er det bladets redaktør som er ansvarlig for Advokatbladets leder.

Min faste spalte skal henvende seg til Advokatforeningens medlemmer og gi uttrykk for de synspunkter jeg har på vegne av Advokatforeningen.

Denne gang vil jeg si noe om Advokatforeningens internasjonale arbeide og hvilke muligheter det åpner for den enkelte advokat og advokatvirksomhet.

Vi bruker tid og penger på denne virksomheten fordi det gir Advokatforeningen viktige impulser i vårt rettspolitiske arbeide og en mulighet til å gjøre norske synspunkter gjeldende i internasjonale fora.

Foreningen har prioritert å satse på arbeidet i CCBE, - den europeiske advokatforening (www.ccbe.org)  Vårt arbeide i CCBE fortjener en bred omtale som det ikke er plass til her. Advokatforeningen har en jobb å gjøre med å formidle hvorfor vi deltar i CCBE og gi en presentasjon av det omfattende justispolitiske samarbeidet som er i ferd med å utvikle seg innen EU. Jeg tenker meg muligheten av et bredt anlagt seminar om EU’s utvidede justissamarbeid og norsk justispolitikk. Det må jeg få komme tilbake til senere.

Det er en utbredt misforståelse at internasjonalt arbeide er privilegert reise på første klasse for Advokatforeningens tillitsvalgte. Selvsagt er det tillitsvalgte som har særskilt ansvar internasjonale oppgaver, men det er mange fora som er åpne for enhver advokat som ønsker å delta. Advokatforeningen vil gjerne gjøre noe for deg som ønsker å hente kunnskap, impulser og nye samarbeidspartnere eller oppdrag ute. Vi kan formidle nyttige kontakter.

International Bar Association (IBA) har en årlig konferanse som samler ca 3000 til 4000 advokater fra hele verden. Nesten ethvert tenkelig rettsområde dekkes i konferanseprogrammet,  med hovedvekt på forretningsjuridiske områder. Norske advokater glimrer stort sett med sitt fravær. I andre land ser advokatfirmaene som en mulighet til  å profilere egen virksomhet og knytte internasjonale kontakter. IBA kongressen for 2008 går av stabelen i Buenos Aires i oktober. Innen neste års kongress i Madrid vil Advokatforeningen tilby et seminar for advokatfirma som ønsker å delta på IBA kongressen, med råd og forslag om hvordan din virksomhet kan profilere seg på en god måte. Generell informasjon og program for årets kongress finnes på www.ibanet.org

I sommer har det vært bred omtale av Norges nye straffebestemmelser som implementerer Roma vedtektene. Det er kommet et nytt kapittel 16 i straffeloven, som gjelder krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Et rettsområde de færreste norske advokater behersker. Men sakene kommer. Norsk påtalemyndighet har allerede reist tiltale etter bestemmelsen som rammer forbrytelse mot menneskeheten. Det er ingen grunn til at også norske forsvarere skal ta oppdrag ved den internasjonale domstol (ICC) eller ved tribunalene. International Criminal Bar (www.bpi-icb.otg/)  organiserer advokater som arbeider med internasjonal strafferett. ICB er forum for rettspolitisk diskusjon på feltet og tilbyr kurs i internasjonal strafferett på høyt faglig nivå. Kursene arrangeres både i Europa, USA/Canada og Afrika. Det koster selvsagt både tid og penger å delta. Utbyttet er ny kunnskap og muligheten til å treffe kolleger fra hele verden. En faglig opplevelsesreise!

For strafferettsadvokater vil jeg anbefale kontakt med European Criminal Bar (ECBA) www.ecba.org/cms/ Foreningen er åpen for individuelt medlemskap og foreningsmedlemskap. ECBA arrangerer to årlige konferanser om sentrale strafferettslige emner. problemer som enhver norsk forvarer vil nikke gjenkjennende til. Neste konferanse er Bratislava i oktober og hovedtema er fair trial prinsipper under press. ECBA har et uttalt ønske om å få flere skandinaviske advokater engasjert i deres arbeide. Møtene er lagt til helger og er faglig givende og sosialt inkluderende.

Dette er ikke en fullstendig gjennomgang av foreningens internasjonale engasjement. Jeg har kun ment å inspirere til faglig reiselyst. Til den som reiser; jeg garanterer at det blir nyttig og gøy!

Har du en ungdomsskoleelev hjemme, eller kjenner du en ungdomsskolelærer? Da håper jeg du vil gjøre det jeg og mange andre allerede har gjort – ta en telefon til skolen i ditt nærmiljø og fortell om undervisningspakken Rett eller galt, hvor går grensen?

Vi er stolte og forventningsfulle når vi nå fra og med dette skoleåret tilbyr landets 9. klassinger innsikt i rettsvesenets roller og utfordringer. Undervisningspakken Rett eller galt – hvor går grensen? gir elevene mulighet til å lære både gjennom interaktive intervjuer på nettet, egne forberedelser og til slutt rollespill av en rettssak i klasserommet.

På nettsiden www.rettellergalt.no finner du mer informasjon, og her kan også interesserte ungdomsskoler bestille undervisningspakken.

På nettstedet ligger det gode videofilmer som viser hvordan rollespillet fungerer i praksis. Har du ikke allerede vært inne på nettsiden, vil jeg anbefale deg å ta en titt. Det er flott å se ungdommene engasjere seg som advokater, aktorat og dommere!

Aller best blir effekten av rollespillet og undervisningspakken dersom en advokat kan være til stede i klasserommet som veileder. Ved lanseringen i vår var det justisminister Knut Storberget som tok på seg den oppgaven – resultatet kan du se i TV2-reportasjen som er lagt ut på www.rettellergalt.no . Nå er det andre advokaters tur til å stille opp. Advokatforeningen har som en del av undervisningspakken lagt inn et tilbud om å formidle advokater ut i klasserommene, og responsen har vært imponerende! Gjennom hele sommeren har vi mottatt positive beskjeder fra advokater som ønsker å stille opp. Det er kjempebra! Og fortsatt tar vi selvfølgelig gjerne imot flere. Målet er at vi skal kunne tilby denne undervisningspakken til ungdomsskoler over hele landet. Send oss en epost på dersom du også ønsker å være med på dette!

Tenk også gjennom om du kan hjelpe til med å få tilbudet kjent ute i skolene. Vi har valgt å konsentrere selve lanseringen til skolene på Romerike, og der har vi allerede sett snøballen rulle! Kretsen har engasjert seg og har klart å gjøre undervisningspakken kjent på skolene, både gjennom omtale i lokale medier og gjennom direktekontakt med lærere og skoler. Vi tror erfaringene fra Romerike vil være til god hjelp når vi skal få snøballen til å rulle også i resten av landet.

En erfaring kan vi allerede nå trekke: Det er ofte gjennom direktekontakt med skolene vi får de beste resultatene. Så dersom du har kontakt med en skole i nærmiljøet – ta en telefon og fortell om en spennende og ny mulighet til å bli bedre kjent med rettsvesenet. Og ikke glem å nevne at du selv kan stille som advokat og veileder.

De som har vært med på dette så langt, er samstemte: Dette er moro! Og det er meningsfullt! 

Allerede ved lovvedtaket om nye etterforskningsmetoder var Advokatforeningen bekymret for rettsikkerhetsmessige konsekvenser og bruk av metodene utover lovens formål.
Myggen har greid det Advokatforeningen ikke har klart; å synliggjøre bruk og misbruk av kommunikasjonskontroll   (KK).
Erik Mykland har fått den tvilsomme ære å pryde VGs førsteside fordi han angivelig har bestilt en brukerdose kokain. Avisen publiserte en telefonsamtale som Mykland hadde med en, - i følge politiet – ”kjent narkotopp”.  Avisen forteller  at ”Mykland valgte selv å stå frem”. Det utsagnet er en sannhet med modifikasjoner, - hadde Mykland noe valg? Han bekjenner på førstesiden at han angrer. Jeg antar at han har snakket med en medierådgiver som har rådet ham til å legge seg flat. Oppslaget bekrefter også en lei tendens til å bruke mediene som skriftestol.
Det er mye å gripe fatt i når det gjelder denne saken. Starts sportssjef Stein Mathiesen gir en treffende kommentar:
”- Her må politiet eller advokaten som har lekket dette, rydde opp i eget reir. Dette er virkelig alvorlig. Vi kan ikke ha det slik i vårt lille norske samfunn, at telefonavlytting blir offentliggjort på denne måten.”
Sportssjefen skal vite at han har Advokatforeningen i ryggen på dette synspunktet. KK er taushetsbelagt materiale og skal ikke komme uvedkommende i hende. Politiet har lovhjemmel til å avlytte private telefonsamtaler for å oppklare alvorlige forbrytelser. Hensynet til personvernet og privatlivets fred måtte vike for hensynet til effektive etterforskningsmetoder, på det vilkår at materialet ble underlagt streng taushetsplikt og særskilte regler om sletting.
Nå ser vi at strengt taushetsbelagt materiale finner veien til Norges største avis. Jeg stiller meg kritisk til at VG valgte å publisere dette. At Myggen er en kjent fortballspiller betyr ikke at han er unndratt ethvert minimum av personvern. Myggen fortjener bedre, - i likhet med alle andre, enn å få skyldspørsmålet avgjort i VG.
De nye etterforskningsmetoder ble vedtatt med klare instrukser fra lovgiver om at metodene kun skulle benyttes ved etterforskning av alvorlige forbrytelser, i utgangspunktet med ramme på ti år fengsel eller mer. Det samme gjelder overskuddsinformasjon. Men det er i loven en bekymringsfull lavterskelhjemmel for bruk av KK. Enhver overtredelse av straffeloven § 162 kan i prinsippet gi grunnlag for telefonavlytting. Det  gjelder alle typer narkotikaovertredelser, også kjøp av brukerdoser med hasj, kokain eller hva det måtte være.
I forarbeidene advarer departementet mot å benytte KK ved overtredelser av § 162, første ledd med en ramme på 2 års fengsel. Det påpekes at kommunikasjonskontroll er en svært integritetskrenkende  etterforskningsmetode som er forbeholdt svært alvorlige forbrytelser. Til tross for dette ser vi eksempler på at hjemmelen benyttes for å forfølge overdragelse av mindre kvanta narkotika. Hjemmelen er gitt, men mye tyder på at hjemmelen er strukket for langt.
Problemstillingen trenger en rettslig avklaring.
Overvåkningssamfunnet har fått gode kår om mindre narkotikaovertredelser gir grunnlag for avlytting av telefonsamtaler.
Myggen har gjort mye for norsk fotball. Han har også gjort noe for rettssikkerheten om hans sak kan få politikere til å spørre om vi har gått for langt. Telefonavlytting for å oppklare en misbrukers kjøp av brukerdose er et etter min mening et uforholdsmessig inngrep. Det er som å bekjempe en mus med en elefant, - eller en mygg om du vil.

Denne bekymringen er blitt parkert underveis.

Nå, en måned før markeringen av Advokatforeningens første 100 år, teller vi opp antallet påmeldte og ser at jubileet kommer til å samle 1200 advokater i Oslo i dagene 29. til 31. mai.

Vi mente vi var ambisiøse da vi satte som mål at 1000 medlemmer skulle komme innom ett eller flere arrangementer i løpet av jubileet. Desto mer fornøyde er vi med at målet er nådd - og passert med 200.

Først og fremst håper vi dette er en bekreftelse på at det programmet som er valgt for jubileumsdagene, treffer riktig. Vi håper at den bevisste kombinasjonen av faglig nytte og feiende fest er akkurat det mange ønsker seg. Det var innspill både fra tillitsvalgte og menige medlemmer som førte frem til akkurat denne oppskriften for jubileumsdagene, og derfor en stor takk tilbake til alle som har gitt råd underveis!

Underveis har noen også stilt kritiske spørsmål til foreningens prioriteringer. Er det overhode riktig å bruke medlemsforeningens ressurser på å arrangere et jubileum? Skulle ikke heller alle krefter samles om å jobbe med spørsmål som direkte angår advokatenes rammebetingelser, for tiden først og fremst den varslede stortingsmeldingen om rettshjelp? Det er ikke urimelig at spørsmålet stilles. Mange vil nok likevel mene at det ville være urimelig om svaret ble at Advokatforeningens 100-årsjubileum skulle passeres i absolutt
stillhet.

Arbeidet med Regjeringens varslede rettshjelpsmelding har høyeste prioritet i Advokatforeningen – slik også foreningens leder, Anders Ryssdal, bekrefter i sin kommentar i denne utgaven av Advokatbladet.

I tillegg skal vi i løpet av våren gjennomføre jubileet, som vi håper og tror vil bli en flott opplevelse for alle påmeldte.

Leser du dette og tenker at det var ergerlig du ikke rakk å melde deg på i tide: Det vil være mulig å etteranmelde seg til enkelte av arrangementene. Se www.advokatjubel.no for oppdatert informasjon.

Vel møtt i Oslo 29., 30. og 31. mai – vi gleder oss!

Tilbudet bør omfatte flere sakstyper og inntektsprøvinger bør ikke være knyttet til bruttoinntekt. Ny samboers inntekt må holdes utenfor behovsprøvingen i f.eks. saker mot tidligere ektefelle.
Slik justisministeren har valgt å presentere sine planer, er imidlertid stor uro også skapt, og størst er bekymringen blant distriktsadvokatene. Storberget har sagt at han ser til Finland når han vurderer en ny rettshjelpsordning.
Den finske modellen innebærer:
• Statlige rettshjelpskontorer med fast ansatte advokater og jurister.
• De statlige rettshjelpskontorene har monopol på å gi fritt rettsråd.
I tillegg innebærer den finske ordningen at en større andel av befolkningen har rett til offentlig betalt rettshjelp enn i dagens norske ordning og flere saksområder dekkes. Egenandeler er med på å finansiere den finske ordningen.
Advokatforeningen har gjennomført en medlemsundersøkelse for å finne ut hvilke advokater som i dag tar saker under fri rettshjelp. Dette er profilen vi fikk opp for den "typiske rettshjelpsadvokaten":
• Er eier i enkeltpersonforetak eller jobber i et mindre advokatfirma
• Er kvinne
• Er mellom 40-49 år
• Har mellom 6-10 års erfaring som praktiserende advokat
• Jobber på steder med få andre advokatkontorer
• Tjener fra under 400.000 kroner til opp mot 800.000 kroner i året
Advokatforeningens medlemsundersøkelse viser at det er få advokater som har hele inntektsgrunnlaget sitt fra fri rettshjelp, men mange som har fri rettshjelp som en del av virksomheten sin. Tallene viser at dette er en ordning som gjør det mulig å drive selvstendig advokatvirksomhet på mindre steder. Det betyr at fri rettshjelp er en forutsetning for et godt advokattilbud over hele landet som ikke koster staten mye. Dette er god distriktspolitikk.
Dersom ”den finske modellen” innføres i Norge, vil derimot mange små advokatkontorer i distriktene få problemer med videre drift. Nyetableringer i distriktene blir vanskeligere.
Advokatforeningen har i dag praktiserende medlemmer i 170 kommuner her i landet. Justisministeren har ikke sagt noe om hvor mange offentlige kontorer han eventuelt ser for seg. Et mulig utgangspunkt kan være tingrettene, som det er 70 av i Norge i dag (vedtatt redusert til 66). I Finland er det til sammenligning opprettet 64 statlige rettshjelpskontorer.
Vi er også bekymret over andre sider ved en ”finsk modell”. Mer enn 40 prosent av alle som får fri rettshjelp, har det offentlige som motpart i sin sak. Dette bekreftes både av en rapport DIFI nylig har laget for Justisdepartementet og av Advokatforeningens medlemsundersøkelse.
Fri rettshjelpssaker der det offentlige er motpart, er for eksempel barnevernssaker, utlendingssaker og klagesaker om trygd og pensjon. Det er bred enighet om flere sakstyper som bør tas inn i rettshjelpsordningen, og også i disse sakene er det offentlige motpart. Særlig gjelder dette saker innen sosiale tjenester, helse og trygd/pensjon.
Dette understreker hvor viktig det er at advokatene som skal gi fri rettshjelp, er frie og uavhengige. Det er helt uakseptabelt dersom stats- eller kommuneansatte jurister og advokater skal ivareta svake gruppers rettigheter overfor stat og kommune. Kravene om fritt advokatvalg og advokatuavhengighet må også komme ubemidlede til gode.
Endelig er vi svært bekymret over at justisministeren har varslet at den nye ordningen ikke skal koste mer enn dagens. Dette er lite offensivt i et samfunn der rettsliggjøringen preger stadig flere livsområder. Rettshjelp er livsstandard, og det koster.

I 2001 ble min ektemann, han jeg hadde vært gift med i 31 år, drept, sovende i sengen ved siden av meg. Tolv knivstikk, mange i hode, hals og ansikt, tok livet av ham. Før han ség sammen greide han å krype ut av soverommet mot en telefon som sto på arbeidsrommet, 20 meter unna. Han var altså bevisst til det siste, men blodtapet tok livet av ham. Den brutale og rusede drapsmannen var vår leieboer. Han hadde etter å ha gjennomsøkt kjøkkenet etter en egnet kniv, tatt seg inn på vårt soverom. Han fikk ti års fengsel.

Gjennom tre lange rettsprosesser i tingrett og lagrett hvor jeg var hovedvitnet, sto disse litt hjelpeløst utskårne dyrene for meg; Ikke hør! Ikke se! Ikke snakk!

Vi som har opplevd norsk rettspraksis, har fått innsikt i jussens språklige verden, en verden vi så gjerne skulle vært spart for. I rettssalen gjelder det å tildekke. Mitt vitnemål måtte være så nøytralt som mulig, jeg var best tjent med å ordlegge meg neddempet og forsiktig. Aktorat, forsvarer og dommere må for all del ikke se for seg åstedets brutale gru, ikke høre for sitt indre øre offerets gutturale skrik om hjelp, sterke ord og uttrykk kunne virke provoserende på dem som er satt til å heve lov og rett. Det eufemistiske språket lever sitt eget liv i norske rettssaler, skulle du slumpe til å bryte de hemmelige kodene, blir du klubbet ned, det er nemlig ikke ”juss!”.
I en rettssal er det ingen morder, drapsmann eller blodig slakter, det er en tiltalt.
En tiltalt er senere en innsatt, til slutt en bruker. Da er den språklige absurditeten komplett. Han (oftest en han), blir å betrakte på likefot med klientene i NAV-systemet. En gammel bestefar som får tjenester utført av det kommunale hjelpeapparatet.
Dette tilslørende, eufemistiske maktspråket, hvem er tjent med det? Ikke offeret, ikke de pårørende, hvem da? KROM (Norsk forening for kriminal reform), selvfølgelig, men det må være andre sterke krefter som også ser seg tjent med hverken å ville se eller høre.
Jeg opplevde at drapsmannen fikk slippe å se bildene fra sengen og rommet der drapet ble begått. Det ville nemlig være tilleggsstraff, sa jussen! Men at jeg som hadde vært til stede ved drapet, og hadde måttet både se og høre, kunne hatt behov for skjermende tilrettelegning, det er ”ikke-juss!”.
I vitneboksen akkurat idet lagrettssaken startet, fikk jeg, helt uforberedt slengt den blodige kniven foran meg, jeg skulle bevitne autentisiteten. Dette er gangbar juss, da er ikke synet av bestialiteten så nøye, det er bare drapsmannens synsinntrykk som må skjermes

Følelser er truende, især i rettssalen, for da kommer visstnok ”vikingloven” inn. Det betyr ifølge juristene, at hevnen kommer krypende inn i rettssystemet. Og i Norge hevner vi 
ikke, vi straffer bare rettferdig!  Men kanskje skulle en rettsprosess også kunne virke forsonende? Hvis prosessen hadde elementer av at gjerningsmannen skulle ta innover seg hva
 han hadde forvoldt, at han skulle innse sin onde handling og de konsekvensene den har påført andre, ville muligens begrepet rettferdighet fått et annet innhold. For når retten i ord og handling nekter å la følelsene få en plass i rettergangen, vil i alle fall ofrene oppleve rettsprosessen som degraderende og fremmedgjørende.
For hvem har bestemt hva som er rettferdighet? Er det uavhengig av tid og sted? Ville vårt samfunns definisjon av en rettferdig straff gjelde i for eksempel, Pakistan?
I gamle dager het det i slike bestialske saker at drapsmannen hadde forbrutt sitt liv, mens i dag heter det at han skal tilbake til samfunnet og bli en god samfunnsborger. Hvordan kan vårt samfunn godta denne omskrivningen av virkeligheten, hvilke krefter har fått det politiske Norge til å svelge denne språklige bløffen?
Objektivitet er et nøkkelord. Gjennom rettsforhandlingene må alt nøytraliseres ned til objektivitet. Den mest effektive strategien i forhold til objektivitet, er å fortie. Ikke si! Ikke hør! Ikke snakk!
Juryen tåler ikke sterke emosjonelle utbrudd, alle føler seg ubekvemme, ubehjelpelige og får kvalmefornemmelser. De ordene som kunne beskrive den bestialske ugjerningen, må unngås, de defineres som brudd på objektiviteten! Ingen ville høre hvordan det kjennes å dra opp kniven som ble stukket inn i skulderen på mannen min, det blir for tøft for lovens håndlangere, de må spares for den beskrivelsen, for hvordan kan de da ivareta objektiviteten?
Drapsofferet er ikke til stede i rettssaken. At han ikke er til stede i selve rommet, er jo nokså åpenbart! Men han er heller ikke aktivt til sted i selve rettsprosessen. Han har en birolle i dramaet som utspilles mellom forsvarer og aktor. Ingen spør hvem den drepte var, alt er konsentrert rundt den som drepte. Det er ikke offeret som står tiltalt, hans personlighet og liv, tanker og følelser, har ingen relevans, ingen interesse. Hvem som ble drept, er rettssaken totalt uvedkommende.        
Denne herskerstrategien, at hele systemet er innrettet på at det absolutt ikke skal være et personlig møte
mellom den drepte og de som skal straffe på hans vegne, er satt i et helt bevisst system. Angsten for at den drepte får en stemme, en menneskelig stemme, er uvirkelig å bli konfrontert med. Hvem trues av å høre hvem den drepte var? Er det ikke sant at alt som kan være til ”sakens opplysning” er av interesse? Er det farlig for norsk straffelov å la offeret bli hørt? Truer det rettssikkerheten?
Hvorfor skal ingen se foto av den drepte, tør man ikke se hvilket menneske dette dreier seg om? Den som drepte er hele tiden til stede, de involverte partene er ikke til tvil om hans personlighet, hvorfor virker da den andre parten, den gjerningen gikk utover, så truende på objektiviteten?
I min manns rettssak er det mulig at retten hadde funnet motivet for leieboerens ”umotiverte og uforståelige” drapshandling, om min manns personlighet hadde fått lov å komme til orde. I alle fall i et glimt inne i rettssalen. Men ordene som kunne fortalt om det resurssterke overskuddsmennesket som var blitt drept, var altså for farlige! Kanskje politi og anklagemakt hadde fått en ledetråd om de hadde våget å se den drepte inn i øynene?
Noen av oss lever med den naive forestillingen at en rettssak er til for å oppnå en slags rettferdighet. Siden staten gjennom rettsvesenet er pålagt å dømme og straffe, er ofre og pårørende tilskuere til prosessen. Vi er gjort maktesløse, har ikke krav på annet enn medlidenhet. Gjennom det tildekkende juristspråket oppleves denne prosessen ytterligere fornedrende; først påføres vi svære traumer ved det tapet vi har lidt, så forsterkes dette gjennom rettsvesenets umenneskliggjøring. Maktens autoritet, de som definerer og bestemmer over våre liv, har oppnådd det som var hensikten, nemlig å få oss taust til å godta de premissene de har lagt.
Rettssystemets undertrykkende funksjon i vårt samfunn blir ytterligere forsterket gjennom lagrettens rett til å si kun ”ja” eller ”nei” i skyldspørsmålet. Hvor ellers i samfunnet får vi være så stumme? Politi, skole og helsevesen, alle må grunngi sine avgjørelser, avgjørelser som griper dypt inn i den enkeltes liv.
Da lagretten frifant min manns drapsmann, uten å måtte begrunne frifinnelsen med ett ord, da hadde språket tapt og uvettet vunnet. Et samfunn som holder seg med et slikt system, fortjener ikke annet enn at ”de verste” blant oss får gå fri. Når vi ikke kan verge oss bedre, må vi finne oss i vår avmakt, vi får de politikerne vi fortjener og det juridiske systemet de tillater.
Hvem skal bestemme at ”apenes politikk” fortsatt skal trives i det norske rettssystem? Hvorfor skal vi tillate at juristene unntas fra både å se og å høre? Skal vi la oss slå ut av advokatenes veltalende retorikk, denne kompakte herredømmekulturen som ikke kan ta selvkritikk?    
 
 

Som ny leder av Advokatforeningen har jeg valgt å verne om denne tradisjonen fordi den uttrykker og befester foreningens rolle som aktør og premissleverandør i den rettspolitiske debatten.

Advokatforeningen skal virke for rett og rettssikkerhet. Årstalen bidrar til dette ved å legge opp til analyse av rettspolitiske utfordringer i et rettssikkerhetsperspektiv, for dermed å rette kritikk mot eventuelle rettslige, institusjonaliserte eller strukturelle lyter ved rettsstaten.

Det er et av de typiske trekk ved advokatrollen at advokaten ofte opptrer som en beskytter for individet og dets rettigheter overfor myndigheter og storsamfunn. Den enkelte advokat gjør dette på enkeltsaksnivå, men samlet – som forening – kan vi også arbeide for våre klienter på generelt plan. Av de hundre enkeltoppdrag advokaten utfører, trer systemsvikten frem - slik gir alle enkeltsakene en unik erfaringsbase. Samtidig gir vår fagkompetanse som profesjonsforening grunnlag for å gå lenger i de rettspolitiske analyser enn hva den fjerde statsmakt har anledning til ved hjelp av alminnelig journalistikk.

Som verktøy har også årstalen den styrke at den gir anledning til å sette temaer på dagsorden på foreningens egne premisser. Ofte fremsettes rettspolitiske utspill og innspill som respons på andres ytringer eller handlinger. Årstalen gir anledning til å sette dagsorden, og å synliggjøre problemstillinger og sammenhenger som ikke ellers er så synlige, og som ikke blir løftet frem av en enkeltsak.

Det er av stor betydning at de rettsregler og de rettslige institusjoner vi skaper oss - skritt for skritt, og lovforslag for lovforslag – sammenholdes og loddes mot det overordnede verdigrunnlag samfunnet er tuftet på. Som jurister har vi ikke et større mandat enn andre borgere til å vurdere godheten av samfunnets verdier, men vi har særlig mandat til å måle om de rettslige verktøy er i samsvar med samfunnets verdikonsensus – eller til å peke på hvilke verdier som samfunnet tar opp i seg ved å inkorporere bestemte rettslige anordninger. Samfunnsdebatten trenger oss.

Min rolle som rettspolitisk aktør på foreningens vegne er å være en lyskaster: Med årstalen søker jeg å rette et skarpt lys mot de utfordringer og utviklingstendenser som kanskje ikke er så synlige, eller blir gitt den tilstrekkelig nødvendige oppmerksomhet.  Jeg forbeholder meg retten til å være meningsbærende og kanskje ubehagelig – i den grad det er nødvendig for å skape debatt og ettertanke rundt spørsmålene som blir reist. Meningsutvekslingen som sådan er det sentrale mål, snarere enn egne konklusjoners gjennomslagskraft.

Den 13. november vil jeg sette fokus på privatiseringstendensene innenfor justissektoren. Årstalearrangementet er dessverre gjenstand for plassbegrensninger, men jeg håper temaet vil fenge bredt blant alle medlemmer. Årstalen vil i sin helhet vedlegges som bilag til Advokatbladet i neste nummer.

Etter straffeprosessloven § 321 kan anke til lagmannsretten nektes fremmet ”når retten finner det klart at anken ikke vil føre frem”. Beslutningen krever enstemmighet. Ankenektelse etter denne bestemmelsen utformes med en begrunnelse som kun er en gjengivelse av lovens vilkår. En beslutning om ankenektelse kan kun angripes på grunnlag av feil i saksbehandlingen.  Det er sjelden grunnlag for en slik angrepsvinkel.
I mange tilfelle representerer en slik ankenektelse en uverdig avslutning på en straffesak. Anken kan være et angrep på en omfattende dom med et komplisert faktum og kan omfatte bevisbedømmelse, lovanvendelse og saksbehandlingsfeil. Når ankenektelsen kommer i posten så etterlater den et stort spørsmålstegn. Hvilke sider av dommen, hvilke argumenter i anken er det som klart ikke kan føre frem? Det er en opplysning som ikke meddeles siktede eller forsvarer.
Jeg tillater meg å mene at den klarhet som påberopes ved å gjengi lovens formular, umulig kan være like klar i alle tilfelle. Det forundrer meg i hvilken utstrekning ankeutvalg finner det opplagt at en anke ikke kan føre frem på grunnlag av en dom og anke og anketilsvar. Det gjelder ofte kompliserte spørsmål som har vært behandlet over lang tid i underinstansen. Denne mistanken vil leve videre så lenge ankeutvalget ikke må gi en begrunnelse for hvorfor en anke klart ikke kan føre frem.
Advokat Anders Christian Stray Ryssdal har brakt spørsmålet inn for FNs Menneskerettighetskomite og hevdet at den norske praksis er i strid med FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) art. 14. Komiteen har satt et kritisk søkelys på norsk praksis. Femten medlemmer av komiteen deltok i avgjørelsen og med kun en dissens fant komiteen at norsk praksis med å nekte anke uten begrunnelse er strid med SP art 14 nr. 5. (CCPR/C/93/D/1542/2007).
Flere forsvarere har i anker for Høyesterett påberopt seg avgjørelsen og hevdet under henvisning til avgjørelsen at det er en saksbehandlingsfeil at anke er blitt nektet uten begrunnelse. Dette spørsmålet skal Høyesterett behandle i Storkammer i slutten av november.
Advokatforeningen skulle gjerne ha vært til stede under ankeforhandlingene i Høyesterett som hjelpeintervenient. Vi mener at vi på en hensiktsmessig måte kunne ha representert de allmenne interesser i saken uavhengig av den enkelte klientinteresse. Dessverre følger det av Høyesteretts avgjørelse i Transocean saken (Rt. 2008 s. 158) at det ikke er hjemmel for Advokatforeningen å hjelpeintervenere i et tilfelle som dette. Foreningen vil ved en passende anledning ta opp spørsmålet om lovendring på dette punkt.
Når det gjelder spørsmålet om ankenektelse, er det Advokatforeningens synspunkt at begrunnelsen er en rettsikkerhetsgaranti. Den siktede har en grunnleggende interesse i å få hvite hvorfor hans sak ikke kan bli gjenstand for fornyet prøving. Det er et informasjonsbehov som bør omfattes av siktedes rettigheter. Samtidig er det en sikkerhet mot mulige feil ved beslutningen. En begrunnelse medfører kvalitativt bedre avgjørelser. Vi har alle erfart hvordan et standpunkt blir svekket eller styrket når vi skal forklare hvorfor vi mener noe. Det er vanskelig fullt ut å ha tillit til så inngripende dommeravgjørelser uten begrunnelse.
Vi ser frem til Høyesteretts behandling av saken.

 Eposten var en invitasjon til kommunikasjonskurs arrangert av Advokatforeningens kvinneutvalg. Responsen var enorm. To kurs ble fulltegnet nesten umiddelbart, og ekstrakurs ble satt opp.

Vi ser med andre ord at kvinneutvalget treffer et behov når de tilbyr kvinnelige advokater kurs i kommunikasjon og kunsten å bli hørt.

Rapporten ”Opp eller ut?” som omtales i denne utgaven av Advokatbladet er et nytt og viktig bidrag fra Advokatforeningens kvinneutvalg. Forsker Selma Therese Lyng ved Arbeidsforskningsinstituttet har på oppdrag fra utvalget intervjuet både kvinner og menn i bransjen. Resultatet er blitt tankevekkende lesning.

Rapporten forteller om unge kvinner som føler seg likestilt gjennom jusstudiet og som søker seg inn i advokatyrket fulle av selvtillit. Firmaene rekrutterer unge dyktige kvinner og ønsker dem velkomne. Men så skjer det ofte noe underveis, og resultatet er nesten alltid det samme: Kvinnene mister selvtilliten, og firmaene mister de kvinnelige talentene.

Jeg kan godt innrømme at det gjorde inntrykk på meg å lese disse personlige beretningene fra vår egen bransje.

Hva er det som skjer når dyktige kvinner mister troen på seg selv og forlater advokatfirmaene de har søkt seg til? Det er desto større grunn til å stille dette spørsmålet fordi vi ser at de samme kvinnene ofte fortsetter karrieren i krevende stillinger i andre bransjer og sektorer.

En amerikansk rapport som ble gitt ut etter en konferanse i regi av National Association of Women Lawyers i USA i sommer, lister opp forslag til tiltak. Her understrekes det fremfor alt at tiltakene som settes i verk må være konkrete, og de må være målbare. Et firma som ønsker å gjøre noe med sin kvinneandel, kan for eksempel begynne med de store kundepresentasjonene. Hvem får delta på disse? Hvor mange kvinner bør være med på disse presentasjonene? Dette kan firmaet sette konkrete mål for, og deretter sørge for at de følges! Slik kan firmaet begynne det langsiktige arbeidet for å bygge opp sine kvinnelige talenter – og dermed også beholde dem.

I Advokatforeningen skal vi nå med grunnlag i vår hjemlige rapport arbeide videre med konkrete forslag og tiltak. Jeg tror dette er et arbeid som vil engasjere mange, ikke minst blant foreningens yngre medlemmer, og vi håper på debatt og innspill!   

”Våpendrager og veiviser – Advokatenes historie i Norge” ble lansert i slutten av september og er til salgs både i landets bokhandler og på Universitetsforlagets nettbokhandel, www.universitetsforlaget.no.

Jeg er glad for å kunne fastslå at dette er blitt en bok som forsvarer sin plass både på salongbordet og i bokhyllen.

Legger du advokatenes historie på nattbordet, vil du kanskje finne at lektyren er i tyngste laget. I mer enn en betydning. Men som oppslagsverk, som praktbok, som referanseverk og som historiebok man tar frem og leser i etter interesse og behov, er den blitt svært god. Dette er rett og slett en bok alle med interesse for advokatbransjen bør sikre seg.

Advokatforeningen valgte tidlig å sette i gang et bokprosjekt i forbindelse med 100-årsmarkeringen i 2008. Oppdraget ble gitt til uavhengige forskere ved Senter for næringslivshistorie ved Handelshøyskolen BI, og Universitetsforlaget ble valgt som utgiver. Forsker Harald Espelid ved BI har vært prosjektleder. Underveis i arbeidet med boken har foreningen bidratt med kunnskap og innspill gjennom en bokkomité, men det er hele tiden forskerne selv som både har valgt og vinklet stoffet.

Resultatet er blitt en bok som både vil glede og provosere. Det er en bok til å bli klokere av, og det er en bok til å diskutere. Og ikke minst er det en praktfull bok å bla i. Billedredaktørene Ane Ellingsen og Tone Svinningen har gjort en kjempejobb! Her er bilder fra advokaters hverdag og fest, og det er avisutklipp og foto fra rettssaker og historiske høydepunkter.

”Nå har vi høyesterettspresedens for at man straffritt kan skyte husmenn i Odalen!” Med dette sitatet innledes bokens omtale av Bernhard Dunker, den myteomspunne advokaten som førte mer enn 800 saker for Høyesterett i årene fra 1841 til 1870. Replikken skal ha falt etter at Dunker hadde fått frikjent sin klient, en proprietær som hadde drept en husmann med vådeskudd. I boken ”Våpendrager og veiveiser” er det gitt plass til flere slike stopp ved fargerike enkeltpersoner og hendelser i advokatenes historie. Gjennom korte, lettleste og godt illustrerte småartikler fortelles disse spesielle historiene. Slik blir vi kjent med ikke bare Bernhard Dunker, men også Asvor Ottesen og Theodor Broch. For å nevne noen.

Mange enkeltadvokater blir omtalt, mange episoder blir dokumentert og de lange linjene i historien blir beskrevet – helt fra prokuratorenes tid og frem til vår egen samtid. Det er denne kombinasjonen som etter min mening gjør advokatenes historiebok til en bok det er viktig å ha. Jeg tror du vil bli fornøyd med ”årets julegave”, enten du kjøper den til deg selv eller til andre.

Det må være frustrerende for de advokatene som fullfører en hel kurskveld, å se at noen lister seg ut etter kort tid, bare for å snike seg til noen kurstimer de ikke har vært på allikevel. Og hvilke signaler sender disse ekstra travle advokatene til studenter og kolleger? Signalet er jo at det er helt ok å møte opp og registrere seg på kurs for deretter å stikke av igjen uten å fullføre.

Det er frustrerende for kursarrangørene i JUS også. De kjenner systemet ut og inn og vet at det er ventelister på noen kurs, og så ser de at det mangler mange i salen.

Vi så det selv på nært hold under jubileet der JUS og Advokatforeningen arrangerte en rekke flotte kurs. De fleste var fulltegnet ganske fort. Men da vi kom for å fotografere og skrive om jubileumskursene, var det god plass i lokalene. Mange hentet kurspermer i teltet og møtte ikke opp på kurset.

Denne snikingen gjelder ikke mange advokater. Det gjelder noen få. Men disse få setter et svært dårlig eksempel for alle andre advokater og de viser med dette at det er lov å jukse litt. Sånn kan ikke advokater være. Det er ikke lov å jukse litt når man er advokat, heller ikke med den obligatoriske etterutdannelsen.

Kanskje bør rutinene endres slik at de som bare henter permen eller går til pausen, blir notert. Kanskje kan fradrag av kurstimer være det som skal til for at advokatene skal fullføre hele kurset de har meldt seg på?

Det blir dumt å rette moralske pekefingre mot voksne velutdannede mennesker som vet bedre. Etterutdannelse er viktig! Den som tror at vi i redaksjonen i Advokatbladet sitter bakoverlent og aldri oppdaterer oss, tar feil. Vi har en forpliktelse til oppdatering på lik linje med advokater. Og vi synes det er så fint å gå på kurs, at vi fullfører, selv om det ikke er obligatorisk.

Ca 320 advokater kvalifiserer til avgifter på 30.000 kroner hver, det vil si at de mangler mer enn 49 timer. Det er mye penger. Går vi nedover i statistikken, så klirrer det av avgiftspenger fra alle de advokatene som ikke har nok timer.

731 advokater mangler mindre enn 10 timer – det burde de greie frem til jul uten problemer. 700 advokater mangler opp til 20 timer. Med litt innsats, går det bra.  856 advokater mangler mellom 20 og 49 timer. De må virkelig stå på.

Femårsperioden for obligatorisk etterutdannelse er på slutten. Det er bare to og en halv måned igjen til å oppfylle kravet til 80 timer i perioden. Og det ser ut til at etikken er det største problemet denne gangen. Det er ingen dramatikk i tallene hvis en sammenligner med situasjonen i 2003. Den gangen var også tallene dystre om høsten. Men svært mange løp til nærmeste kurslokale og lærte noe.

Ajourføringskurset som Juristenes Utdanningssenter arrangerer, gir 18 timer på etterutdannelseskontoen. Der er det flere muligheter før jul. I 2003 foreslo vi at noen burde arrangere et intensivt kurs i romjulen slik at de som mangler veldig mange timer, kunne ta med seg familien, ta inn på hotell og oppfylle timetallet.

Det er forunderlig at så mange mangler etikktimer. Slik vi kjenner advokater etter hvert, er det neppe mangel på interesse for etikk, som er årsaken. Kanskje mange har tenkt som så at – pytt, fem timer etikk skal vi vel greie på fem år. Og plutselig er de fem årene gått.

Det er faktisk 860 advokater som ikke har en eneste etikktime registrert. Et krafttak med femtimers etikkurs landet rundt, kan være et svar til de desperate som står på ventelister på overfylte kurs.

Det burde være en selvfølge at advokater greide de 80 timene på fem år. Å være à jour i jussen er en selvfølge, og vi tror ikke de dystre tallene gir et helt riktig bilde av situasjonen. Mange somler med å sende inn dokumentasjon på etterutdannelse. Mange kjører interne kurs, og husker kanskje ikke på å sende inn dokumentasjonen.

Vi er ganske sikre på at når sekretariatet og JUS er helt ajour med sin registrering og advokater rundt omkring har skjønt alvoret og fått sendt inn dokumentasjonen sin, så er ikke tallene som ille. Men de som fortsatt har igjen 80 timer, har en bratt læringskurve foran seg, eller en dyr avgift – eller aller verst: eksklusjon.

Advokatbladet har sett på praksis når domstolene og disiplinærorganer kutter i salærene. Advokatene sier på sin side at dommere kutter helt vilkårlig. Det kan godt tenkes. Det mumles om noen spesielle dommere som er spesielt gjerrige.

Det nytter ikke å mumle. Det må sies fra! Hvis advokaten mener han eller hun skal ha så og så mye, så må de være i stand til å forsvare det beløpet i retten. Tvisteloven gir nye muligheter til å prosedere salærkravet. Dommeren får kanskje mer forståelse for beløpets størrelse når advokaten kan legge frem overbevisende argumenter over alt det forarbeidet som er gjort, men som ikke synes i retten.

Dommere kan ikke skjematisk si at endags saker skal være kjempebillige og gange opp beløpet med antall rettsdager. En sak som bare tar en dag i retten, kan godt ha krevet et grundig juridisk forarbeid, nettopp for å begrense den til en rettsdag. En detaljert ført omkostningsoppgave og et overbevisende innlegg i retten, kan få dommeren til å endre holdning.

Dette er et område der Advokatforeningen og Dommerforeningen med hell kunne møtes og drøfte felles utfordringer. Det skal ikke være slik at dommerne føler de sliter pengene ut av egen lommebok. På den annen side må det ikke være slik at advokatene skriver salær med gaffel for å ha litt å gå på når dommeren kutter. Ingen parter er tjent med det, og aller minst klientene.

Fortsatt i hundre
Feiringen av 100 års jubileet er slett ikke over. 17. september feires den egentlige jubileumsdagen med utgivelse av historieboken og middag for sekretariatet og tillitsvalgte. Vest-Agder har allerede slått på stortromma og feiret. Stavanger planlegger fest, og det gjør de visstnok i Bergen og Buskerud også. Fest er flott, og det blir enda flottere om kretsene åpner seg mot borgerne og kombinerer festen med fagdager og åpne dører og gjerne med skoleprosjektet rett eller galt. Delt glede er dobbelt glede.

Norsk Samfunnsbarometer kan fortelle meg at advokatene må ha tatt ferie i sommer. Blant de 100 mest omtalte navn i juli, er det ikke en eneste advokat. Ikke Elden, ikke Stabell, ikke Klomsæt, ikke en gang Staff har sagt noe som får nyhetstørre redaksjoner til å finne frem trykksverte.

Vi har hatt somre her i Advokatforeningen der ordet advokat i alle medier var koblet til grådig, inhabil, uhederlig, snusk, disiplinærsak, salær osv. Det har vært en utfordring. Vi har hatt beredskap for å svare for oss, både i foreningen og i bladet. Både leder og generalsekretær og informasjonssjef har tilbragt ferien med mobilen på og undersøkende kritiske journalister i røret hele tiden.

Vi har ingenting imot at uærlige advokater havner i avisene, men skjer det i juli, er fanden løs samtidig. Enhver redaksjon støvsuger sine kolleger på nett og i eteren for å plukke opp saker det kan spinnes videre på. Er det én eneste advokat som har gjort noe galt, så ser det ut som om alle 6500 advokater har gjort det samme. Derfor er sommerstatistikken i år så hyggelig. Den ene eventuelt uhederlige advokaten slapp å bli hakkemat og Advokatforeningens ledelse slapp den vanskelige balansegangen det er og på den ene siden støtte sitt medlem og på den annen side ta avstand fra uetisk oppførsel.

Kanskje det er helt norsk at de er to norske syklister som er mest omtalt i juli, foran president Bush. På fjerdeplass kommer en australsk syklist før krigsforbryteren Radovan Karadzic. Det står helt i stil med at de heteste temaene i norske medier i sommer var iskrem, bensinpriser og veistandarden.

Jeg antar at når mediestatistikken for august kommer, så vil man kunne fastslå at norske medier har skiftet hovedfokus fra Frankrikes veier og doping til Asia og idrettsarenaer og doping og at de mest omtalte personene i august er mennesker vi knapt har hørt om. Og godt er det.

Særlige de private granskningene som settes i verk av interessegrupper eller deler av en organisasjon, kunne med hell hatt retningslinjer å holde seg til.

Det nytter ikke å komme trekkende med advokat i etterkant og si at man ikke likte granskningen fordi man ikke likte resultatet av den. Skal en granskning ha den ønskede effekt som er å klargjøre et hendelsesforløp eller en årsakssammenheng, så må alle parter i granskningen være enige om hvordan det gjøres.

Med det økende omfanget granskinger har fått, er det utvilsomt et behov for et sett av kjøreregler for gjennomføring, slik at den rettssikkerhetsmessige siden blir ivaretatt, understreker både advokat Cato Schiøtz som leder Advokatforeningens utvalg for granskning og advokat Harald Stabell som er medlem av utvalget Justisdepartementet har oppnevnt for å gi en generell og prinsipiell vurdering av offentlige granskningskommisjoners sammensetning, oppgaver, rettslige status og saksbehandling.

Stabell er ikke sikker på at lovregulering er riktig. Det kan vi støtte ham i. Men å komme frem til enkle håndterlige regler for å sikre rettsikkerheten for de som granskes, det haster. De som har vært utsatt for granskninger, opplever det som kjempetøft. Selv om de får ”medhold” så er det å bli gransket i seg selv en belastning. Rettssikkerheten for disse må ivaretas.

Jubalong
100 års jubileet er like rundt hjørnet og generalsekretæren er fornøyd med at så mange har meldt seg på. Programmet er klart, lokalene booket og forventningen er stor. Det kan være greit å ha i bakhodet at jubileumsarrangementet er et resultat av en rekke mennesker harde arbeid. I sekretariatet er det hektisk aktivitet. Alle detaljer skal være i orden. Ingenting skal svikte disse dagene.

Den dagen vi reiser oss i Aulaen idet kronprins Håkon kommer inn som hedersgjest ved åpningen, da skal vi sende en takknemlig tanke til alle dem har stått på for å gjøre dette mulig. Glitrende taler, velkomne gjester, flotte fagkurs og deilig mat, alt krever omtanke og forberedelse. Vi gleder oss allerede.

Det er sjelden at advokater prosederer på omkostningsoppgaven sin i retten. Det er ikke så sjelden at dommeren skjærer ned på salærkravet. Hvorfor bruker ikke advokatene sin mulighet til å argumentere for at de skal ha den summen de ber om?

Advokatbladet har sett på praksis når domstolene og disiplinærorganer kutter i salærene. Advokatene sier på sin side at dommere kutter helt vilkårlig. Det kan godt tenkes. Det mumles om noen spesielle dommere som er spesielt gjerrige.

Det nytter ikke å mumle. Det må sies fra! Hvis advokaten mener han eller hun skal ha så og så mye, så må de være i stand til å forsvare det beløpet i retten. Tvisteloven gir nye muligheter til å prosedere salærkravet. Dommeren får kanskje mer forståelse for beløpets størrelse når advokaten kan legge frem overbevisende argumenter over alt det forarbeidet som er gjort, men som ikke synes i retten.

Dommere kan ikke skjematisk si at endags saker skal være kjempebillige og gange opp beløpet med antall rettsdager. En sak som bare tar en dag i retten, kan godt ha krevet et grundig juridisk forarbeid, nettopp for å begrense den til en rettsdag. En detaljert ført omkostningsoppgave og et overbevisende innlegg i retten, kan få dommeren til å endre holdning.

Dette er et område der Advokatforeningen og Dommerforeningen med hell kunne møtes og drøfte felles utfordringer. Det skal ikke være slik at dommerne føler de sliter pengene ut av egen lommebok. På den annen side må det ikke være slik at advokatene skriver salær med gaffel for å ha litt å gå på når dommeren kutter. Ingen parter er tjent med det, og aller minst klientene.

Fortsatt i hundre
Feiringen av 100 års jubileet er slett ikke over. 17. september feires den egentlige jubileumsdagen med utgivelse av historieboken og middag for sekretariatet og tillitsvalgte. Vest-Agder har allerede slått på stortromma og feiret. Stavanger planlegger fest, og det gjør de visstnok i Bergen og Buskerud også. Fest er flott, og det blir enda flottere om kretsene åpner seg mot borgerne og kombinerer festen med fagdager og åpne dører og gjerne med skoleprosjektet rett eller galt. Delt glede er dobbelt glede.