2007: Redaktørens leder og kommentar fra hovedstyrets leder og generalsekretær

Det er ikke ofte vi roser fylkesmannsembetene i dette bladet. Det blir som regel mest klager over uendelig saksbehandlingstid, uforklarlige forskjeller i salærberegning og at advokatene må forskuttere både moms og andre utgifter fordi fylkesmannens kontor ikke får ut fingeren.

Desto mer gledelig er det å sende ros til fylkesmannen i Sogn og Fjordane som har tatt tak i problemene og virkelig gjort noe med dem. Det er for enkelt å sutre om mer penger og flere folk i offentlig administrasjon. I Sogn og Fjordane har de valgt en offensiv tilnærming for å se på hvor teknologien kan overta for saksbehandlere.

Vedtakssaker på fritt rettsråd har de faktisk automatisert vekk. Fiks ferdig på en uke – uten saksbehandling. Teknologien har vært der lenge. Klart det er mulig å hente ut opplysninger både fra Folkeregisteret og skatteetaten. Så slipper man å bestille utskrifter og attester, slipper å sende søknader frem og tilbake i papir, slipper ergrelser og forsinkelser.

Vi håper advokatene som nå etter hvert får tilbud om å ta i bruk det elektroniske skjemaet hos fylkesmennene vil ta det i bruk. Vi håper også at andre i offentlig forvaltning blir inspirert til å se på egne arbeidsoppgaver med nytt blikk og effektivisere til glede for alle.

Fjellvettreglene

Det er bare dager igjen til den nye tvisteloven trer i kraft. Det er informert i alle kanaler, film, brev, nett, trykk, kurs osv. Veldig mye av informasjonen er vinklet mot de endringene som skjer i domstolene. Lite av det er rettet direkte mot advokathverdagen.

Derfor har vi fått advokat Sam Harris hos BA-HR til å lage ti ”Fjellvettregler” for advokater i den nye tvisteloven. Klipp dem ut og heng dem på kontorveggen. Men i motsetning til de virkelige fjellvettreglene, er det ikke særlig lurt å snu og gå tilbake til den gamle tvistemålsloven.

Norske advokater holder menneskerettighetene på dagsorden. – Menneskerettigheter er ikke noe vi bare snakker om på 17. mai, men vi må snakke om det hele året. Det sa sivilombudsmann Arne Fliflet da han åpent sitt første seminar med menneskerettigheter som tema. Dagen før hadde norske advokater demonstrert utenfor den pakistanske ambassaden i Oslo.

I salen under sivilombudsmannens seminar, satt en rekke advokater som kjemper i fremste rekke for menneskerettighet. Både for at Norge skal overholde sine forpliktelser og for at menneskerettigheter skal respekteres i andre land. De blir verken rike eller berømte av det. Nokså typisk var dekningen av demonstrasjonen foran den pakistanske ambassaden. Forsvarer Abid Raja får mye oppmerksomhet – han er kjendis. Advokat Knut Rognlien fra Advokatforeningens menneskerettsutvalg og en utrettelig forkjemper for menneskerettigheter, holdt appellen, men ble ikke engang nevnt i billedteksten.

Media er ikke så opptatt menneskerettigheter md mindre det kobles til et trist og fryktelig menneskelig tragedie. Hvem greier å skrive fengende salgbare titler på ”enslige mindreåriges asylsøkeres rett til å bli behandlet etter FN’s barnekonvensjon”?

- Norge er god på menneskerettigheter, sa Europarådets kommisjonær for menneskerettigheter, Thomas Hammarberg på sivilombudsmannens seminar. – Så god at man står i fare for å bli selvgod. Menneskerettigheter er ikke en jobb man gjør og så er ferdig med. Menneskerettigheter er et arbeidsområde man aldri blir ferdig med.

Det vet mange norske advokater og fortsetter sitt utrettelige gratisarbeid for å holde norske myndigheter i ørene. Det er lett å tro at vi har det så trygt i Norge at det ikke er nødvendig. Advokatenes arbeid viser at det er nødvendig.

I dette nummeret av Advokatbladet står det et leserinnlegg fra en advokat. Det er et viktig innlegg. Det målbærer den kritikken mot foreningen som svært sjelden kommer frem i dagslyset. Den henter frem noe av det som sies om foreningen i barkveldenes mørke rom og som det er vanskelig å få konkretisert. Dette innlegget har meningers mot til å ta misnøyen ut i dagslyset.

Innsenderen har rett i at Advokatbladet i liten grad speiler denne kritikken. Det kommer av at når vår lille redaksjon er på kretsmøter rundt i landet, så får vi ikke høre den. Derfor er dette innlegget positivt til tross for den ramsalte kritikken av foreningen.

Det er synd at advokaten har opplevd å få kort, arrogant og uelskverdig behandling når han har ringt foreningen. Han har nok hatt uflaks. Han etterlyser praktiske hjelpemidler for en mer effektiv advokathverdag, huskelistene, flere rabattavtaler på rimeligere varer. Han vil ha rådgivning for hvordan han skal avvikle en advokatforretning.  Han vil ha krystallklare definisjoner på kravene til bevilling og kritiserer forsikringsordningen. Han etterlyser foreningens vilje til å beskytte og forsvare medlemmene.

Vi skal slett ikke forsvare alt Advokatforeningen gjør og ikke gjør. Foreningen kan ikke overkomme og gjøre alt. Innsenderen har nok rett i at det hadde vært behov for en ”håndbok” i hvordan nedlegge en advokatvirksomhet, tilsvarende som foreningen gir god veiledning i hvordan man starter en advokatvirksomhet. Men det relativt nystartede advokatvirksomhetsutvalget, vil kunne ta utfordringen.

Han etterlyser flere rabattavtaler på varer og tjenester. Det er vel og bra, men for sterkt fokus på penger og inntjening, vil kunne slå negativt tilbake på hele bransjen. Det underbygger mytene om den pengegriske advokaten, selv om de store bransje- og inntektsundersøkelsene sier noe annet. Fokus er ikke bare på besparelser, tilrettelegging, effektivisering, men også på Advokatforeningens ansvar i samfunnsdebatten.

Innsenderen glemmer nok at Advokatforeningen setter dagsorden i debatten om rettssikkerhet. Han glemmer at menneskerettsutvalget er myndighetenes vakthund for at Norge også skal følge FN’s konvensjoner. Han glemmer Advokatforeningens påvirkning på lovarbeidet her i landet gjennom alle høringsuttalelsene. Han glemmer Advokatforeningens kamp mot momsen, for bedre rammevilkår, stykkprissatsen osv.

Innsenderen skriver til slutt at han har lite å takke for når han nå forlater foreningen. Han har mer å takke for enn han tror, og vi er takknemlige for at han tok seg tid og bry til å formulere kritikken. Det kan gjøre Advokatforeningen enda bedre.  

Vi har hørt det presentert mange ganger og i ulike sammenhenger – det påståtte folkekravet om at voldsforbrytere og andre kriminelle må straffes strengere. I fjor høst fikk vi en ny og høyrøstet runde i den offentlige debatten etter at to meddommere i Oslo tingrett gikk mot fagdommerne og økte straffenivået i en sak om gatevold. Denne saken ble av mange tatt som en bekreftelse på det de mente å vite fra før: Nemlig at ”folk flest” ønsker strengere straffer.

Men er det virkelig slik at folk ønsker å straffe strengere? Og kan politikere som stadig gjentar sine utspill om lengre fengselsstraffer, vise til den såkalte folkeviljen og bruke den som fundament for sitt eget ståsted?

I Danmark er det etter initiativ fra Advokatrådet gjennomført en stor undersøkelse for å finne kvalifiserte svar på nettopp disse spørsmålene. Rapporten er lagt ut på danske Advokatsamfundets hjemmeside (www.advokatsamfundet.dk) og burde være svært interessant lesning for alle som vil mene noe om straffenivå og kriminalpolitikk.

På et rent allment nivå svarer flertallet av danskene i denne undersøkelsen slik mange forventer at de skal gjøre, nemlig at straffene er for milde og at vold bør straffes strengere. Undersøkelsen stopper imidlertid ikke her. Den går videre, og da endrer bildet av folkemeningen seg radikalt.

Kort oppsummert gir danskenes undersøkelse to interessante hovedfunn:

1. Folk tror generelt at domstolene staffer mildere enn det som faktisk er tilfelle.
2. På direkte spørsmål knyttet til konkrete saker ønsker folk å tildele mildere straffer enn det domstolene gjør.

Undersøkelsen viser også at jo mer folk får vite om en konkret sak og jo mer de får vite om ulike sanksjonsmuligheter, desto mindre blir deres ønske om å utdele strengere fengselsstraffer.

Selv om denne undersøkelsen er utført i Danmark og dermed ikke uten videre kan overføres til norske forhold, tror jeg den har stor relevans også hos oss. Her hjemme vet vi at det er sjelden at meddommere ønsker høyere straffenivå enn det fagdommerne går inn for. En undersøkelse gjennomført av bladet Rett på sak bekrefter dette. Den mye omtalte saken fra Oslo tingrett i fjor høst var et unntak fra det som ellers er hovedregelen.

I den danske undersøkelsen gir folk uttrykk for et nyansert syn når det gjelder straff. Betinget fengselsstraff kombinert med andre tiltak, for eksempel samfunnstjeneste, konfliktråd eller behandling, er reaksjonsformer som appellerer til rettsfølelsen hos de spurte.

Jeg håper på en konstruktiv justispolitisk debatt, og jeg mener vi skal kreve mer av våre politikere enn en populistisk repetisjon av de gamle ropene om strengere fengselsstraffer. Vil politikerne ta folkeviljen på alvor, må de trolig tenke mer alternativt og mer offensivt enn som så.  

Det tradisjonelle bildet av advokaten vil aldri gå av moten. I en moderne rettsstat vil de aller fleste forstå hvor grunnleggende det er at advokater har arbeidsbetingelser som gjør det mulig å forhindre overgrep mot enkeltmennesket. Dette gjelder ikke bare i straffesaker, men også i saker mot det offentlige, saker mellom sterke og svake parter m.v. Advokaten står på klientens side, som en garantist for at rettigheter og plikter ikke bare blir ord skrevet i sand. Med den kompleksitet den norske rettsstat etter hvert har fått, kan de færreste klare seg uten advokat dersom man virkelig kommer i en utsatt posisjon i forhold til det offentlige maktapparat.
Tiden er også inne til å betone en annen side ved norske advokaters virksomhet: I løpet av de siste 10 – 15 år har vi sett en advokatbasert juridisk kunnskapsindustri vokse frem.

Tallene fra Advokatforeningens bransjeundersøkelse bekrefter dette bildet. Undersøkelsen viser at norske advokater i 2005 omsatte for 7,9 milliarder kroner. Bak dette tallet finner vi et tydelig mønster: I perioder og geografiske områder med sterk vekst i det øvrige næringsliv vokser også advokatbransjen raskt. Typisk nok hadde derfor Troms og Finnmark markert vekst i advokatbransjen i årene 2003 til 2005. Snøhvitutbyggingen gir ringvirkninger for advokatbransjen i nord.
Advokatene spiller en viktig rolle når det gjelder å effektivisere næringslivet. Internasjonale undersøkelser viser at Norge særpreges ved at transaksjoner kan gjennomføres relativt raskt og effektivt. En nøkkel til denne gjennomføringen er i praksis godt juridisk håndverk forut for og underveis i en transaksjon. Dette er hovedarbeidsområdet for mange norske advokater i dag. De arbeider altså ikke først og fremst med å føre saker for domstolene, men med å legge til rette for restruktureringer, omstillinger, fusjoner, oppkjøp og kontinuerlige tilpasninger av næringslivets produksjon og verdiskapning. Dette advokatarbeidet er et viktig bidrag til samfunnets totale verdiskapning. 
En del av advokatvirksomheten drives i internasjonal konkurranse. I Norge er det forholdsvis lett å etablere seg som advokat, sammenlignet med andre land. Det er ingen etableringsbarrierer i det profesjonelle advokatmarkedet, utover innarbeidede merkenavn og personlig kompetanse. De største norske advokatbedriftene er av relativt ny dato, og nye store firmaer vokser stadig frem. Vi ser altså en levende advokatkonkurranse nasjonalt og internasjonalt.

Er det ikke nå på tide at den verdiskapningen som drives i advokatsektoren, anerkjennes både politisk og næringsmessig, på samme måten som annen kunnskapsformidling?
Norge er på grunn av høyt lønnsnivå generelt avskåret fra å konkurrere i tradisjonelle næringer – tungindustri, prosessindustri, alminnelig produksjon. Kina-effekten er velkjent. Advokatene konkurrerer imidlertid godt med sine utenlandske kolleger – også på pris. Selv de best betalte norske forretningsadvokatene har timepriser som ligger under kollegenes timepriser i København, Stockholm, Frankfurt, London og New York – til dels langt under.
Samtidig har norske advokater enkelte særtrekk som gjør dem fullt ut i stand til å håndtere næringslivsoppdrag i en internasjonalisert økonomi. Den juridiske utdannelse er gjennomgående god i Norge, og mange har i tillegg sikret seg utdannelse eller praksis fra utlandet. Kjennskapen til engelsk er god i det norske samfunnet, og det norske næringslivets egen struktur bidrar generelt til at man må holde et blikk på den internasjonale utviklingen for å overleve. Dette gjelder både klienten og advokaten. Norsk kontraktsteknikk er fleksibel og rimelig oversiktlig.
Forretningsadvokatene utgjør imidlertid ikke en konsulentindustri i tradisjonell forstand. Advokatetikken er felles for alle advokater – forretningsadvokater, strafferettsadvokater og allmennpraktikere. Ikke minst er uavhengigheten grunnleggende for alle  grupper av advokater.

Næringslivet i Norge opplever ikke sjelden nærgående undersøkelser fra nasjonale og overnasjonale offentlige organer. Uanmeldte kontrollbesøk, bokettersyn fra Skattedirektoratet, inngripende tiltak der man blir bedt om å utlevere informasjon eller ta opp samtaler på lydbånd. Deler av det offentliges tilsyn med næringslivet har mer til felles med tradisjonell overvåkning og etterforskning enn det mange er klar over.
Det er forsåvidt betegnede at det er saker fra næringslivet som i særlig grad har aktivisert norske domstoler når det gjelder å påse at Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon overholdes. Dommene om dobbelstraff skriver seg fra ligningssektoren, og dommene om såkalt dobbelinkriminering skriver seg fra konkurransesaker, for å nevne noen eksempler.

Slektskapet mellom den tradisjonelle advokaten og en raskt voksende juridiske kunnskapsindustri er dermed større enn det mange synes å være klar over. En viktig forutsetning for alt advokatarbeid vil alltid være advokatens uavhengighet som rådgiver og uavhengighet i forhold til myndigheter og motparter. Dette særpreget ved advokatens virksomhet håper og tror vi at både næringsliv og politikere vil se verdien av. 

737 ord
5.196 tegn m/mellomrom