Det er en myte at det finnes mange uskyldig incest-dømte i Norge.
Det var med sorg jeg leste i Aftenposten torsdag morgen 15. mars at Trygve Lange-Nielsen har fått Rettsikkerhetsprisen for sitt arbeid med å få gjenopptatt en rekke incestsaker. Det står i jurybegrunnelsen for Norges Juristforbunds pris for rettssikkerhet og likhet at Lange-Nielsen står i en særstilling når det gjelder arbeidet med konkret rettssikkerhet i Norge.
Grunnen til at jeg reagerer negativt, er at jeg i løpet av de cirka 17 årene jeg har jobbet med seksuelle overgrep og seksualitet på ulike felt har møtt flere som er berørt av dette. Både menn og kvinner som har vært utsatt for seksuelle overgrep som barn har fortalt meg sin historie.
En kvinne fortalte meg at hennes far var blitt dømt for seksuelle overgrep mot henne. Hun husket at overgrepene hadde vart fra hun var cirka fire til ni år. Hun er voksen nå, og fortalte om seksuelle overgrep faren begikk mot henne. Hun har gått mange år til psykolog, har hatt rusproblemer og spiseforstyrrelser. Hun har i perioder nesten ikke klart å leve lenger. Hun fortalte at hun hadde hatt noen deltidsjobber, og klarte livet ganske bra. Helt til hun fikk vite at Lange-Nielsen hadde hjulpet hennes far med å få gjenopptatt saken. Hun hadde i månedene før hun fikk vite dette, tenkt å ta kontakt med sin far. Hun tenkte at han tross alt hadde gjort opp for seg i fengselet, selv om han aldri hadde innrømmet noe. Hun tenkte på å skrive brev til ham og kanskje møte han om en stund. «Pappa fikk millioner for å ha begått overgrep mot meg», sa hun. «Men nå har han mistet meg for bestandig.»
Ingen instans hadde spurt henne eller hennes psykolog om hvordan livet hennes hadde vært til nå, i forbindelse med gjenopptakelsessaken.
De ble ikke spurt, de som var grunnen til at de frikjente nye millionærene ble dømt for seksuelle overgrep. Mange vet ikke dette, at i flere av gjenopptakelsessakene til Lange-Nielsen ble ikke den som påstås å ha vært utsatt for de seksuelle overgrepene spurt om sitt syn på dette.
På begynnelsen av 90 tallet kunne det fellende beviset være et bilde av barns underliv, dette teller ikke lenger som bevis. den gangen visste vi egentlig ikke så mye om medisinske funn av små pikers underliv. Barna kom til undersøkelse på grunn av at noen i nærheten av barnet hadde fått mistanke om at noe var forferdelig galt. Ingen gikk vilkårlig rundt og tok disse bildene. Det var en alvorlig bekymring som lå bak.
I et glanset ukeblad leste jeg om en mann som var så glad for at han endelig hadde blitt trodd, overskriften var «Justismord». Han hadde fått ny dame og ventet et nytt barn. Jeg kjente til hans voksne barn, som led som ung og voksen fordi hun husket de seksuelle overgrepene han hadde begått mot henne.
En annen fortalte sin historie: Faren hadde sittet inne og fått sin dom. Da han kom ut av fengselet, ba han henne trekke tilbake alt hun hadde sagt. Så kunne han få gjenopptatt saken, og de kunne dele erstatningen. Han ble også millionær. Hun døde. Han slapp å dele erstatningen.
Sannsynligvis er noen feilaktig dømt. Men jeg tror ikke det sitter hundrevis av feildømte som soner en dom fordi de skulle ha begått seksuelle overgrep mot barn, slik Lange-Nielsen uttalte. Han gjør dette fordi Guds finger har pekt på ham, sa han i et tv-program i NRK for noen år siden.
Jeg tror ikke på noe rettssikkerhet i Norge med hensyn til seksuelle overgrep, slik det praktiseres i dag. Vi har nok av eksempler der utsatte ikke blir trodd. Over 80 prosent av sedelighetssakene henlegges. Og av de sakene som kommer opp, ender cirka 40 prosent med domfellelse.
Mange av de incest-utsatte og de som har vært utsatt for seksuelle overgrep ønsker at den som har begått de seksuelle overgrepene skal innrømme, be om unnskyldning og gå i behandling.
Jeg har møtt mange mennesker som har begått seksuelle overgrep og innrømmer det de har gjort. Det synes jeg er modig gjort, jeg berøres av det, og skulle ønske mange flere fulgte deres eksempel! De søker hjelp, de går i terapi, de ønsker å få hjelp til å finne ut hvorfor de begikk overgrep. De forteller at de føler stor skam over det de har gjort. Og noen en slags lettelse ved å sette ord på det. De vil si unnskyld.
Ukentlig møter jeg menn og kvinner som forteller meg om seksuelle overgrep de har vært utsatt for. Listen over senskader kan være endeløs. I mitt arbeid ser jeg en lettelse hos personer der den som har begått seksuelle overgrep mot dem har innrømmet det, og bedt om en slags unnskyldning. De slipper smerten ved ikke å bli trodd.
Jeg tror på dialog, terapi og samtaler. I noen tilfeller er sikkert straff riktig. Straffen rammer tilfeldig. Kanskje den rammer de som er utsatt for seksuelle overgrep hardest. Når de ikke blir trodd. Eller/og de opplever at deres overgriper får flere millioner kroner og smiler til dem i et ukeblad eller på tv.
Jeg er redd for at hjelpeapparatet og folk flest fortsatt vil ha et feilaktig inntrykk av at det finnes mange falske anmeldelser og mange feildømte i incestsaker. Følgene av dette er at mange barn ikke får den hjelpen de trenger og har bruk for, når hjelpeapparatet og personer rundt barnet blir handlingslammet. Jeg er redd for at prisen til Lange-Nielsen vil bidra til å holde mytene levende.