Jeg har vært svært glad for det fokus advokatforeningen i det siste har satt på det faktum at saker mot det offentlige ser ut til å gå i det offentliges favør i større grad enn det motsatte i Høyesterett. Undersøkelsen går relativt langt tilbake i tid, og man har spekulert på om svaret på skjevheten kan komme av ressursmangel på den private siden.
For en advokat som har valgt å arbeide mer på det man kan kalle grunnplanet, synes problemet å være i tråd med denne konklusjonen, men på en noe annen måte. Sakene kommer i stor utstrekning ikke for retten i det hele tatt. I min praksis er det ikke sjelden at klienter kommer med saker hvor de ønsker erstatningssak reist mot særlig kommuner fordi de har vært utsatt for overgrep i fosterhjem i kommunens omsorg eller fordi de ikke har vært tatt under omsorg hvor det burde vært gjort eller de er barn av utlendinger og tatt ut av pliktig skolegang, uten at det offentlige har etterlyst dem. Enkelte kan ha vært utsatt for en radikalt skadevoldende barndom til tross for at det har vært både offentlige undersøkelssaker og rapporter som sier at det har vært stor grunn til bekymring for barnets situasjon. Også naboer kan ofte ha meldt bekymring uten at noe har skjedd utover en undersøkelsessak som blir lukket. Disse sakene får man normalt ikke fri rettshjelp til hvis man ikke ligger under inntektsgrensen. Dersom man skulle være så heldig å ha fått fri rettshjelp, gjenstår det store faremoment at klientene faktisk må gjøres oppmerksom på at de i verste fall kan tape med saksomkostninger til motparten. Ofte vil domstolene her komme til at man har hatt god grunn til å reise sak og vise måtehold med å tilkjenne det offentlige omkosntninger, men det kan man ikke være sikker på. Det jeg opplever i disse sakene, er at de fleste mister motet på dette punktet. Når man i utgangspunktet er et nokså skadet individ, blir det for tøft å tenke seg en tapt sak med gjeld til stat eller kommune i tillegg. At advokaten mener at saken fortjener å bli prøvet, er liten trøst når de økonomiske farer overveies. At det er adgang til å søke ettergitt slik gjeld til staten er ikke store hjelpen. Man kan også søke om dekning av idømte saksomkostninger etter lov om fri rettshjelp. Dette er imidlertid en ordning som er innført av hensyn til motparten og ikke den som har tapt. Slik søknad om dekning av idømte saksomkostninger etter rettshjelpsloven skal da heller ikke innvilges når det offentlige har kravet.
Slik jeg ser det, har derfor systemet satt en effektiv stopper for saker om skadepåføring som det offentlige kan være ansvarlig for. Så lenge man ikke innfører generøs adgang til rettshjelp og en garanti for at man vil få dekket eventuelle idømte saksomkostninger utover de rene kverulantsaker, er dette saker som ikke kan føres for retten.
Statistikken over saker som tapes mot det offentlige er derfor ikke belemret med disse sakene i særlig utstrekning.