Etter å ha vært involvert i noen ærekrenkelsessaker som prosessfullmektig, mener jeg å ha dekning for å påstå at vår lovgivning om ærekrenkelser faktisk redder liv. Da sikter jeg til prinsippet om at ”ære og omdømme er en verdi samfunnet ønsker å verne i lovs form” – og ikke hvorvidt dette vernet skal være plassert i straffeloven eller som en sivil bestemmelse.
Heldigvis innser lovgiverne viktigheten av å verne folks ære og omdømme. Det er en gammel bestemmelse, som er desto viktigere i et moderne informasjonssamfunn hvor offentlig uthengig får slående stor gjennomslagskraft gjennom media, TV-media og internett. Jeg oppfatter det som særdeles arrogant, følelseskaldt og lettvint å karakterisere (mot formodentlig bedre vitende) dette vernet som et vern for hvite, rike menn med stort magemål og høy sigarføring.
I ærekrenkelsessaker har jeg for eksempel møtt en mann som hadde levd et tøft liv med belastninger de fleste av oss heldigvis slipper unna. Til tross for fortida si var han kommet til en fase i livet som han selv og hans nære så på som seiersrik fordi han stod på egne bein, fikset en fast jobb og hadde eget tak over hodet. Så ble han avhørt som vitne i vår kanskje mest medieomtalte dobbelt-barnedrapssak – men presentert i media som den mest sentrale mistenkte i saken. Verden raste sammen, jobben forsvant, nytt nettverk og venner skygget banen, suicidaltankene tok over styringen og innleggelse på lukket avdeling ble neste stopp. Det at en dom slo fast at media ga et galt inntrykk og hadde begått lovbrudd, og tilkjente ham erstatning ble hans livline.
I en annen sak møtte jeg i et lite lokalsamfunn en familiefar som med sin klokskap og varme var et naturlig samlende punkt og anker for en storfamilie. Da en av hans slektninger fikk belastninger, fant hun det opportunt å spre beskyldninger i bygda om at han hadde gjort forferdelige ting mot henne. Beskyldningene ble sett på som grunnløse fra politi og påtalemyndighet, men ryktene var like fullt spredd. Fra å være den samlende ble mannen den utstøtte. Fortvilelsen preget mannen og hans nærmeste så de ble lammet i hverdagen, og mange mennesker mistet sitt anker. Han kjempet seg gjennom dagene fordi lovgivning om ærekrenkelser ga ham et håp om å reise seg igjen.
Og hva med jenta i førskolealder som ble vist i full identitet på NRK fra Oslo sentrums overvåkingskameraer, og ble møtt med at pappa’n din er farlig og du kjøper narkotika.
Eller hva med saker hvor uriktige og krenkende beskyldninger slenges ut om en lege eller advokat i forbindelse med dennes utøvelse av yrket – som medfører knust inntektsgrunnlag, i beste fall for en overgangsperiode.
Det er også verdt å merke seg at det å reise sak mot krenkelser ikke er en mannesak. Rettspraksis viser at mange kvinner har reist sak, og noen har fått saken sin til Høyesterett. Uten å ha gransket statistikk, skulle det ikke forundre meg om kvinneinnslaget på dette rettsområdet er omtrent likt med andre rettsområder.
Siden vernet mot ærekrenkelser konkurrerer mot prinsippet om ytringsfrihet, ligger lista som kjent høyt for å få gjennomslag. Men jeg har sett hvordan klienter har jublet og funnet igjen livsgnisten over en dom i deres disfavør – fordi domspremissene har vært klare på at beskyldningen var gal og uthengingen urettmessig. Det er domstolens objektive stadfestelse av at en krenkelse har funnet sted de fleste søker etter.
Lovens vern av et menneskes ære og omdømme dreier seg et om vern av selve livsviljen. Ikke minst for dem som aldri har kjent lukten av en sigar.