I 150 år har jurysaken vært en gjenganger i norsk politisk og rettspolitisk debatt. I 1880-årene var spørsmålet partikonstituerende i Norge. Mens Venstre bygde sitt program på folkelig med¬virkning i strafferettspleien gjennom jury, var Høyres prinsipper basert på tilliten til embets¬mennene. Striden sto mellom embetsmenn på den ene siden og bønder og arbeidere på den andre. Tvisten var også en kamp om begrepene: Demokrati og folkedomstoler mot elitisme og fag.
Striden toppet seg i 1882, da Stortinget, mot regjeringens vilje, nedsatte en egen jury¬kommi¬sjon bestående av bare venstremenn. Regjeringen (Selmer) svarte med å nekte sanksjon på vedtaket om kostnadsdekning. Striden rant imidlertid ut i sanden ettersom parlamentarismesaken tok overhånd. Selmer-ministeriet var bokstavelig talt et regime foran undergangen som ble felt ved riksrettssaken to år senere.
2 Oppfatninger og instinkter
Jurytilhengerne vant imidlertid frem og ordningen ble lovfestet ved den gamle straffeprosess¬ord¬ningen av 1887. Men den har vært og er under press. I praksis behandles de fleste straffe¬saker for lagmannsretten i såkalt meddomsrett. Omfanget av jurybruken ble redusert særlig etter krigen og i 1980-årene. Den såkalte to-instansreformen medførte at ingen straffesaker starter med jury. Samtidig ble flere saker med lavere strafferamme unntatt fra jury i anke¬omgangen, og visse sakstyper ble generelt unntatt. Det er nå på høring nye forslag om ytter¬ligere begrensninger i jurybruken, bl.a. i korrupsjonssaker og enkelte andre saker. Justis¬departe¬mentet har også vært inne på tanken om å gjøre juryordningen valgfri for den tiltalte.
Som deltaker i politiske prosesser både i Storting og regjeringsapparatet har jeg alltid hatt sterkest affinitet til embetsmannsholdningen. Denne har gått ut på at lekfolk i straffesaker fungerer best sammen med juristene i en meddomsrett. Nå er min overbevisning snudd. Jeg har kommet til at vi bør beholde og utvide bruken av juryordningen, fremfor å gå i motsatt retning. Hovedgrunnen til dette er at lekfolk jevnt over har en sunnere og bedre holdning til bevis¬bedømmelse enn jurister har. Dessuten er motstanden mot juryordningen langt på vei motivert av effektivitets¬hensyn og økonomiske betraktninger, selv om ikke dette alltid kommer klart frem.
3 Hvorfor jury?
Juryen sikrer en folkelig, demokratisk og sunn bevisbedømmelse, som ikke krever juridisk ekspertise. Min erfaring er at jurister, når man har vært lenge i strafferettsapparatet, blir mer systemlojale og er mer villig til å dømme på utilstrekkelige beviser, enn den skeptiske lekfolksholdningen tilsier. Dermed er juryordningen en instrument for å ivareta prinsippet om at det er bedre at ti skyldige går fri enn at en uskyldig blir dømt.
En hyppig påberopt innvending mot juryordningen er at juryens avgjørelser fremstår som ubegrunnede. Dette var hovedargumentet til den lovende, påtroppende direktøren i domstols¬administrasjonen, Tor Langbach, som drøfter juryordningen i Aftenpostens kronikk 20. juli i år.
Synspunktet om den manglende begrunnelsen er bare delvis riktig. Gjennom selve rettergangen og bevispresentasjonen vil alle faktiske omstendigheter bli analysert og kjent for tiltalte og de øvrige aktører i retten. Lagmannens rettsbelæring, som ofte protokolleres, vil også fremstå som en oppsummering og dermed begrunnelse for den bevissituasjon som foreligger. Det fremstår derfor ikke som noe savn for en domfelt når han mottar et ja- eller nei-svar fra juryen uten at svaret ledsages av en ytterligere henvisning til det som er kommet frem under saken.
En innvending mot jury har vært at medlemmene kan bygge sine avgjørelser på fordommer og uønskede holdninger, f.eks. i voldtektssaker. Til det er å si at rettspleien aldri blir bedre enn aktørene som opptrer der. Fordommene kan da også slå begge veier: Ofte føler man at juryen er noe rask til å avsi skyldigkjennelse i narkotikasaker, og særlig der tiltalte er utlending. Ved å pro¬ble¬ma¬tisere og drøfte hva som skal ligge til grunn for henholdsvis domfellelser og fri¬finnelser, kan man komme langt både for å få konkret riktige avgjørelser og fjerne fordommer. Men jeg tror ikke at fordommene hos lekfolk utgjør en større trussel mot rettssikkerheten enn enkelte fagdommeres ukritiske lojalitet til strafferettssystemet.
Langt viktigere enn dette begrunnelseshensynet er imidlertid den legitimering av strafferetts¬pleien som skjer gjennom jurybehandlingen. Ved at bevisene prøves av lekfolk, blir denne del av domstolsbehandlingen demokratisert. Det forhindrer en avstand mellom borgerne og dom¬stolene. Dermed bidrar juryordningen til bokstavelig talt å holde dommere, aktorer og for¬svarere ”på jorden”, ved at man må bruke språk, begreper og fremstillingsformer som gjør det mulig å utøve kontroll. Man skal ikke undervurdere risikoen ved å fjerne denne del av retts¬pleien fra den folkelige medvirkning.
Noen vil kanskje anta at advokater som prosederer straffesaker, foretrekker jury fordi det er lettere å oppnå frifinnelse. Det kan være noe i det. Men som advokat opplever man også at juryen er meget skeptisk til den teoretiske tvil. Det virker skjerpende på alle aktører å opptre for en jury. Slike hensyn er meget viktigere enn ønsket om en rask, effektiv og billig straffe¬prosess.
*****