Dersom 67-åringene slutter, blir det behov for 12 nye dommere i år. Domstoladministrasjonen (DA) frykter stor avgang i årene fremover. Den lager nå en rekrutteringsplan og uttaler:
”Vi har mange tidligere, godt kvalifiserte søkere som har blitt innstilt som nummer to og tre. Dette er kandidater som kan bli kontaktet, gjort oppmerksom på kunngjøringen og at de er ønsket som søkere. DA kan se nærmere på jurister som kan tenke seg en kortvarig konstitusjon.” (RETT på SAK 2/08).
Umiddelbart virker dette kreativt. Fixe idéer. Men er de gjennomtenkt?
En ”bank” med ønskete søkere
Hittil er ingen headhuntet, verken av DA eller konsulentfirmaer. Justitiarius Tore Schei har nylig meddelt at han kommer ikke til å ta kontakt med kandidater til Høyesterett. Og han mener at DA ikke skal ha noe annet ansvar enn å utlyse dommerstillingene.
”Til dommere bør utnevnes personer som tilfredsstiller høye krav til faglige kvalifikasjoner og personlige egenskaper”. Dette er utgangspunktet i loven. Jeg kan forstå at DAs medarbeidere blir begeistret for søkere etter lange intervjuer. Ofte melder det seg flere som hadde fortjent dommerstillingen. Det er menneskelig at DA føler for å coache toerne og treerne ved senere korsveier. Det skal heller ikke underslås at arbeidet med innstillinger er tidkrevende. Følgelig vil det være ressursbesparende å etablere en ”bank” med tidligere, gode søkere. Den må i så fall være åpen – med innsyn for allmennheten. Men skal samtlige toere og treere inn i ”banken”, eller bare de som DA foretrekker?
Og hvordan skal man tolke det, når man en gang er innstilt som nummer to eller tre, ved en senere anledning vurderer å søke en annen dommerstilling, men ikke får noen telefon fra DA? Når stillinger utlyses, må det i det minste opplyses om ”ønskete søkere” blir kontaktet. Og interesserte må få vite hvem disse er. Skal nye søkere også få en foreløpig vurdering av om de er ønsket? Eventuelt uønsket? Dette blir problematisk, så lenge intervjuer ikke er holdt.
Jeg er overbevist om at DAs coaching vil skremme bort søkere, herunder de best kvalifiserte. Dyktige advokater i sin beste alder vurderer i blant å bli dommere. Men alle vet, at det er en stor avgjørelse å søke. Det gir signal til klientene om at advokaten vil vekk og virker negativt for porteføljen. Når potensielle kandidater får vite at DA allerede har kontaktet ønskete jurister, er det lett å tenke: DA har bestemt seg. Og hvordan skal DA bevare sin integritet når kandidater innstilles? Først overtaler de sine favoritter til å bli med, så melder det seg konkurrenter som kanskje er litt bedre. Uansett resultat får DA et troverdighetsproblem. Byråkratene er som andre mennesker – har sympatier og antipatier, og her dreier det seg ikke om matematikk. Mistanke om kokkelimonke er like skadelig som påvist kameraderi.
Vi glemmer fort. Utnevnelsen av barneombudet kostet en statsråd. Jeg leser i Aftenposten at Barne- og likestillingsdepartementet brukte 200.000 kroner og fire måneder på å gjeninnsette Reidar Hjermann. Nå skal hodejegerfirmaet evalueres – ”men det skal skje i lukkede rom”. Orker vi slik turbulens i domstolene med 12 – 125 utnevnelser i året?
Interesserte skal få ”prøve seg”
Del II i DAs rekrutteringsplan er å ”se nærmere på jurister som kan tenke seg en kortvarig konstitusjon”. Det er et betydelig innslag av midlertidige dommere i Norge. Ofte er det nettopp disse som avgjør sakene – er tungen på vektskålen. Dommerforeningen arbeider for å begrense bruken av dommerfullmektiger i tingrettene til 20%. I lagmannsrettene er det praktisk talt alltid en midlertidig dommer i panelet på tre.
Ved domstolsreformen rundt tusenårsskiftet var det bred enighet om å redusere bruken av de midlertidige. Hvilke andre offentlige og private virksomheter kan forresten tillate seg å bruke vikarer på en slik måte, når behovet for fast arbeidskraft har vist seg permanent i flere tiår?
Dertil utlyses ikke konstitusjoner på inntil seks måneder. Så kan DA håndplukke kandidater som får ”prøve seg”. Gjennom kjøkkenveien får disse en fot innenfor domstolene og et fortrinn senere når faste stillinger blir ledige.
Det er ytterligere et problem at ”gjestedommere” er ressurskrevende. De skal læres opp og man må løpende kontrollere/sikre det de presterer. Verken kirurger eller dommere blir drevne på 3-6 måneder. Sagt med andre ord: Det går utover både kvalitet og effektivitet når man i det daglige skal drive dommerskole istedenfor å arbeide sammen med faste og rutinerte kolleger.
Rekrutteringsproblemene
Jeg tror at jeg har de fleste kollegene med meg, når jeg hevder at det ikke finnes noe mer interessant yrke for jurister enn den dømmende virksomhet. Men etter min mening bidrar tre forhold til færre søkere med advokatbakgrunn:
Usikker lønnsutvikling. Fra 1999 ble dommerne i første og andre instans lovet at inntekten skulle relateres til lønnsnivået for høyesterettsdommerne og lederne i staten. Regjeringen gikk bort fra prinsippet høsten 2007. Lagdommernes lønnsøkning ble 5,4 %, mot høyesterettsdommernes 23,2 % og lederne i staten 7,3 %.
Organiseringen av arbeidet. Det sies at Bill Gates avskaffet sekretæryrket. Men én gruppe lever i beste velgående – advokatsekretærene. For advokater med profesjonelt forværelse, kan det bli en brå overgang til domstolene hvor juristene må gjøre stadig mer funksjonærarbeid. At dommerne får bedre sekretærhjelp, og kan bruke tiden til jussen, vil virke positivt.
Reguleringen av verv
DA har utviklet en katolsk holdning til dommeres sidegjøremål. Gjennom sine retningslinjer har de innført restriksjoner på dommernes deltakelse i samfunnet, i strid med føringene fra Stortinget.
Domstoladministrasjonens rekrutteringsplan innebærer en klar forskjellsbehandling. Den er nok velment, men legger sten til byrden. Det vil oppstå bindinger og murring. Den åpne og frie rekrutteringen av norske dommere undergraves. Jeg er alvorlig bekymret for byråkratenes selektive utvelgelse av søkere.
Advokatforeningen og Dommerforeningen bør engasjere seg i saken. Vi ønsker oss de beste advokatene i dommernes rekker.