I Advokatbladet nr. 4/2007 er det en reportasje om saken de 19 tyskerbarnene via sin advokat
Randi Spydevold førte mot Staten i Strasbourg. Den juridiske side av saken er ikke mitt an-
liggende. Derimot har jeg festet meg ved advokat Spydevolds referat av en uttalelse Regjeringsadvokaten skal ha kommet med under prosessen:
"Regjeringsadvokaten påstod at staten ikke visste at krigsbarna led efter krigen, og at tiltakene
som ble iverksatt, var det beste for barna".
Om regjeringsadvokatens uttalelse er riktig referert, vet ikke jeg, men er den det, representerer den en sjelelig råhet man sjelden opplever i en rettssal. Vet ikke regjeringsadvokaten hvordan tyskerbarnene ble hundset og trakassert fra de var små, og langt opp i voksen alder, burde
han ha tatt seg bryet med å spørre seg for hos den eldre generasjon som jeg representerer. Vet
han ikke hvordan bl.a. fremstående representanter fra kirken og psykiatrien vurderte barnene?
Deler av den medisinske vitenskap unnså seg ikke for å kolportere teorier om at det klebet genetiske defekter ved avkommet efter norske mødre og tyske soldater. Alfred Rosenbergs raseteorier ulmet under overflaten, med motsatt fortegn. Hos Kirken var nestekjærligheten i Jesu
ord om at de små barn var velkommen hos ham, nærmest fraværende. Og kjenner ikke regjeringsadvokaten til planene om å eksportere dem til Australia, dit England i sin tid sendte straffedømte forbrytere? Om "staten" ikke kjente til deres lidelser, kjente i alle fall "alle" andre til hvordan de ble mobbet. - Nok om regjeringsadvokatens oppfatning av barnenes skjebne.
Vi eldre, som kunne iaktta elendigheten på nært hold, gremmes over hva store deler av vårt
folk lot barnene gjennomgå - uten å løfte en finger. Arnulf Øverlands ord "Du må ikke tåle så
inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv" vant ikke gehør i disse kretser. Mange, med
voksne i spissen, deltok sågar aktivt i trakasseringen deres mødre.
Som praktiserende advokat i Bergen fra midten av 1950-tallet til jeg ble dommer i Bergen by-
rett i 1975, falt det i min lodd å møte en del av krigsbarnene og deres mødre i rettslig sammen-
heng, mest som forsvarer. Barnevernet var nærmest fraværende og heller ikke skikkelig ut-
bygget, og barnene fikk i stor grad seile sin egen sjø. Men de hadde vel en mor? - og det var
vel også ungdomskriminelle utenfor denne kategori? Jo visst, men barn avlet av fienden stod i
en særstilling. Mange av mødrene var ressursfattige, både intellektuelt, sosialt og økonomisk.
Noe nettverk rundt dem fantes knapt. På det vanskelige boligmarkedet i efterkrigsårene måtte
de gjerne ta til takke med trangbodde og helsefarlige kjellerleiligheter, og forsorgsunderstøttelse var for mange den eneste inntekt. Vilje til å hjelpe disse samfunnets stebarn var til stede i
liten grad.
Så ble da deres og deres barns tilværelse deretter. Til overmål ble for noens vedkommende fredsrusen innledet med at mødrene ble snauklippet av gatens parlament, uten at noen grep inn. Mobbingen av barnene begynte gjerne i gaten før de var begynt på skolen, og fortsatte med uforminsket styrke der. Det faktum at faren var landets fiende - og dermed hadde undertrykket oss i fem år - ble holdt vedlike i årevis. Sågar en del lærere deltok aktivt i denne prosessen.
- På mange skoler hadde man den skikk at elever som hadde fødselsdag fikk et norsk flagg på pulten. Mon tro hvordan piken reagerte, som på sin 1O-årsdag - i 1954- ble beæret med et tysk flagg på pulten sin? Jeg vil tro at denne episoden ennå ikke har sluppet taket i henne. Og hvordan må ikke elever med tysk far ha reagert da de måtte oppgi foreldrenes yrke - i åpen klasse? Det skal ikke mye fantasi til for å skjønne at slike episoder må ha brent seg inn i barnenes bevissthet og preget dem for livet.
Så gikk det som det måtte: En del av barnene kom tidlig ut på den kriminelle løpebane. Som forsvarer for dem fikk jeg rullet opp all den elendighet jeg har skissert ovenfor, og mere til. Mer enn en gang rant meg i hu det franske ordtaket "Tout comprendre c'est tout pardonner". På vei hjem fra rettssalen stod gråten meg i halsen, om mitt forhold til sakene var aldri så profesjonelt. Siden -som dommer - har jeg møtt noen av dem igjen, alkoholiserte og ulykkelige.
Jeg finner det nærmest utrolig at våre politikere ikke i større grad tar hin over seg den urett som er voldt disse våre medmennesker - av enkeltpersoner, institusjoner, ja, av hele nasjonen. Selv i dag, når vi flommer over av menneskerettigheter i pompøse vendinger, har samfunnet ikke klart å bøte på skadevirkningene.
De kr. 20.000,- som er tilbudt dem er å føye spott til skade. Å slenge dem et slikt beløp i ansiktet, er intet mindre enn skandaløst og en grov fornærmelse mot mottagerne. Man har visstnok - har jeg lest - bestemt at beløpet kan høynes dersom det kan føres bevis for at vedkommende har vært særlig skadelidende. Hvordan i all verden skal slike bevis kunne føres?
Hvordan ser det ut inne i hodene på folk som kan klekke ut den slags juridiske snurrepiperier?
Den aktuelle sak er egentlig et fremmedelement i norsk rettsvesen. Den er et skoleeksempel hvor galt det kan gå når juristene far råde grunnen. Erstatningsspørsmålet bør fa sin løsning efter andre kriterier enn juridiske, nemlig anstendighet og empati. Men her har også politikerne sviktet. Jeg har ennå til gode å høre en stortingsrepresentant eller et regjeringsmedlem som har tatt bladet fra munnen og insistert på at nå får vi te oss som folk og medmennesker.
Tvert imot har de latt seg rive med av våre toppjuristers skarpsindige oppdagelse, at kravet er foreldet. Å nei, å nei, så flinke de er. Her fant altså våre politikere en redningsplanke, antagelig uten å få vond smak i munnen. Og når man føler seg på trygg juridisk grunn, kan man i sin raushet bevilge billighetserstatning, slik som foran nevnt.
Nå hører jeg innvendingene: Det er jo ikke alle i denne kategori som har fått sine liv ødelagt. Nei, heldigvis ikke. Mange har hatt en oppvekst fylt av omsorg og i gode økonomiske kår. Om noen "ufortjent" skulle motta erstatning, er vel ikke det noen ulykke. Og for øvrig: En ting har de alle felles, redselen for at deres opphav skulle avdekkes. Hos mange sitter den redselen igjen ennå.
Uansett utfallet av saken i Strasbourg: Det er ennå ikke for sent å snu. Og det bør skje raskt. De erstatningsberettigede er nå godt over 60.