Temaet for årstalen 2006 på advokatforeningens årsmøte var ”rettssikkerhet i forvaltningen”. Advokatforeningens leder Anders Ryssdal benytter her anledningen til å angripe det kommunale selvstyre. Det er fristende å si at innhold og vinkling av tema bærer mer preg av å være et forsøk på legitimere høye advokatsatser og høye inntekter hos advokater enn å gi en dekkende beskrivelse av det kommunale selvstyre, og hvordan kommuner arbeider i forhold til valg og tildeling av sosiale ytelser.
Anders Ryssdal uttaler i sin årstale, slik det er sitert i Advokatbladet 11/2006, blant annet følgende, sitat:
”I domstolene er den begrensede overprøvingen ofte begrunnet med at domstolen mangler den ekspertkompetanse som forvaltningen har. Dette hensynet gjør seg ikke gjeldende når vedtak fra sosialetaten påklages. Fylkesmannen har de samme forutsetninger for sosialtjenesten til å vurdere skjønnet. Bakgrunnen for den manglende adgang til å overprøve den enkelte sosialkurators skjønn er det kommunale selvstyre. Den handlefriheten som man gjennom denne bestemmelse gir kommunene er i realiteten en frihet til å gi sosialytelser på et lavere nivå enn det ansvarlig faglig statlig klageinstans kunne anse som nødvendig. Det er lite som taler for at kommunene skal ha adgang til en slik mulighet”.
Det er ønskelig at Anders Ryssdal presiserer hva han her mener med ovennevnte blant annet i forhold til:
- Hvilke sosiale ytelser siktes det til - valg av art sosiale ytelser, eller omfanget av stønadsnivået?
- Bygger ovennevnte uttalelse på en oppfatning om at det er mulig å oppstille nasjonale standarder eller et nasjonalt regelverk ved utøvelse av skjønn ved tildeling av sosiale ytelser? Eller er det ikke slik at denne vurderingen i stor grad må basere seg på en konkret vurdering av den enkelte brukers situasjon og denne behov? Er det ikke kommunen som er nærmest bruker som er best egnet til å utøve dette skjønnet?
- Er det ikke ved tildeling av sosiale ytelser – som en del av skjønnet – også naturlig å se hen til hva andre tilsvarende brukere i kommunen får, samt hvordan kommunen best kan fordele ”potten av midler” ut fra hvilke behov andre trengende i kommunen har? Er ikke også kommunen nærmest til å foreta denne avveiningen?
- Jeg antar at man med uttrykket rettssikkerhet ikke mener det samme som ”snillisme”? Kan en ulike oppfatning mellom kommunen og fylkesmannen også skyldes en ulik vurdering av faktum, juss og skjønnsutøvelsen, og slik en langt mer nyansert vurdering enn hvilke sosiale ytelser som er ”nødvendig”/ikke nødvendig”?
- Hva mener Anders Ryssdal med at ”fylkesmannen har de samme forutsetninger som sosialtjenesten til å vurdere skjønnet”? Menes det her at fylkesmannen har den samme nærhet til bruker, politiske legitimitet og samme mulighet til å utøve et helhetlig skjønn, selv om fylkesmannen verken har budsjettansvar, eller samme nærhet eller kunnskap som kommunen til brukeren eller andre trengende brukere i kommunen?
De beste grunner, og også de grunner som det lokale selvstyret bygger på, taler etter vår oppfatning for at det er kommunen som treffer førsteinstansvedtaket og klagevedtaket. Det gir størst sjanse for at den avgjørelsen som treffes blir riktig. Fylkesmannens kompetanse bør følgelig forbeholdes de tilfeller hvor kommunen ”klart bommer” på juss, fakta og skjønn, noe som dessverre også kan skje. Innbyggeren skal da selvsagt slippe å gå til domstolen. En slik rollefordelingen mellom stat og kommune forutsetter en langt mer nyansert syn på det kommunale selvstyre, og forholdet mellom stat og kommune, enn det Anders Ryssdal tilsynelatende har gitt uttrykk for i sin årstale til Advokatforeningen .