Eier ikke forsvarsadvokater følelser?

Søndag 21.1.då. våknet Sarpsborg opp til en grufull nyhet: En 76 år gammel mann var funnet død på Greåker og en 15 åring var pågrepet – mistenkt for å ha forvoldt mannens død gjennom vold. Det var en rystende nyhet. Og: Det ER en rystende og dypt tragisk sak. I løpet av få timer var saken kjent over det ganske land. Det skulle falle i mitt lodd å bli ønsket som forsvarer. I løpet av de neste dagene opplevde jeg en aktivitet fra mediahold som nøkternt sett kan betraktes som VOLDSOMT. Det er ikke så underlig – sakens karakter tatt i betraktning.
Nå – etter 5 dager med knallhardt mediakjør sitter jeg igjen med minst en tanke : Hvorfor er det så vanskelig for journalistene å formidle forsvarerens betraktninger om siktedes og hans families sorg over den avdødes skjebne – og ikke minst avdødes families åpenbare behov for sympati? Jeg skjønner godt at allmennheten kan bli provosert når det som gjengis fra en forsvarers munn begrenses til hva som taler til siktedes fordel. Slikt kan selvsagt virke kynisk og følelseskaldt. Men: I de intervjuene jeg har fått med meg har det gjennomgående blitt klippet vekk mine STERKE presiseringer om at den siktede – og hans familie -  føler en usigelig sorg over den skjebne som ble den eldre mannen til del. Jeg har overfor flere journalister opplyst at det fra den siktede og hans families side bl.a. ble sendt blomster til den avdødes familie med dyp medfølelse. Hvorfor refereres ikke dette ? Er det slik at man ØNSKER å fremstille forsvarere som ufølsomme monstre? Tenk litt neste gang på hva det er man blir presentert i aviser og innslag på radio/tv før man går i frontalangrep på den stakkars advokaten. Får man nødvendigvis presentert den hele og fulle gjengivelse av et intervju? Denne saken har i hvert fall ytterligere forsterket et inntrykk jeg og sikkert mange med meg har – nemlig at mediaoppslag ofte kan være mer villedende enn veiledende. Så burde man kanskje tie når journalistene ringer ? Tja..  Kanskje litt oftere... På den annen side blir det ofte nærmest tvingende nødvendig for å skape en viss balanse i nyhetsformidlingen å ”forhåndsprosedere” saken. Det er ikke uvesentlig hvilket inntrykk som danner seg i lokalsamfunnet når slike engasjerende saker fra tid til annen dessverre dukker opp. Det er utvilsomt en forsvarers plikt å følge opp når sakens bevisligheter f.eks. blir kommentert framedia og /eller påtalemyndigheten. ”Kongen” blant store forsvarsadvokater i Norge – høyesterettsadvokat Alf Nordhus var meget bevisst på å kommentere sakene når de fikk en ”bevismessig slagside” i media. Det må kunne sies at med ham ble begrepet ”aktivt forsvar” innført. Totalt sett tror jeg man skal være glad for det engasjement de aller fleste forsvarsadvokater utviser til fremme for det menneske de er satt til å skulle bistå i en ofte helt forferdelig situasjon. Men: Det kan selvsagt alltid diskuteres hvor grensen går for hvilke utsagn som er akseptable. Jeg mener bestemt at i nærværende sak er man solid innenfor de grenser som måtte gjelde selv om det refereres til at den siktede hevder han handlet i nødverge. Til syvende og sist skal dette selvsagt avgjøres i retten – dersom tiltale blir uttatt. I denne saken er det helt uvisst om – og når – en tiltale vil foreligge. Frem til fellende dom eventuelt foreligger skal siktede selvsagt anses som uskyldig.
Salige sorenskriver Christian B. Apenes skrev engang en bok med tittelen: ”Mennesker og jurister”. Jeg tror neppe den kloke Apenes med det mente at jurister – (og jeg tillater meg å legge til forsvarsadvokater) -  ikke har hjerte og omtanke som andre folk.
Med empatisk hilsen Harald Otterstad