”SEND DE FATTIGE I FENGSEL!”
Strl.§ 27 er en bestemmelse som sier at ved fastsettelse av bot skal det tas hensyn til hva vedkommende er i stand til å betale. I min praksis som forsvarer opplever jeg nærmest daglig at domstolene ”kliner til” med bøter til personer som overhodet ikke er i stand til å betale noen bot. Resultatet melder seg etter en tid: Når ”futen” skal ha sitt og stakkar`n ikke har ”fem flate øre” å betale med, venter ubønnhørlig fengsel. Fordi man er fattig. Lærte jeg ikke på skolen at i Norge var gjeldsfengsel avskaffet for ”100 år” siden..? Det er særlig i saker etter veitrafikklovens § 31 man opplever en særdeles streng og stivbeint praksis. Loven fastsetter at i tillegg til fengsel skal det ”som regel” også idømmes en ubetinget bot. Det kan synes som om mange – ja de fleste dommere – med dette mener at det SKAL idømmes bot. Åkke som! I mine nærmere 20 år som forsvarer har jeg ved kun to – 2 - anledninger opplevd at dommeren har konstatert at vedkommende kun oppebar sosialhjelp og at dette tilsa at vedkommende i realiteten ikke hadde noe å betale med. Den ene dommen ble avsagt i daværende Sarpsborg forhørsrett den 12.3.89 v/ daværende byrettsdommer – nåværende politimester i Bergen – Ragnar Auglend, som gav følgende begrunnelse for at bot ikke kunne idømmes:
”Etter dette finnes straffen passende å kunne settes til fengsel i 24 dager. Under henvisning til evneprinsippet i strl. § 27, sammenholdt med siktedes dårlige økonomi, finner retten at det her ikke er grunnlag for å ilegge bot i tillegg til fengselsstraffen”.
Påtalemyndigheten hadde påstått kr. 2000,- i bot, men ble ikke hørt.
Bravo! Sånn skal det gjøres! Den andre saken er ”rykende fersk” og kommer fra Fredrikstad tingrett hvor dommerfullmektig Håkon Sannrud viste at han har en sunn lovforståelse: ”Tiltalte har en meget dårlig økonomi, og han og hans kone venter også et barn. De lever for øyeblikket på det laveste sosialstønadnivået. Ved utmålingen av botens størrelse skal det tas hensyn til hva x kan betale, jfr. strl. § 27. x antas ikke å kunne betale noe, uansett hvor lav boten settes. Han må i så fall betale boten gjennom såkalt bøtefengsel. Siden han for øyeblikket er under behandling og nå dømmes til betinget fengsel på særvilkår at han gjennomfører denne behandlingen, synes det uhensiktsmessig å dømme ham til å betale en bot som meget mulig sender ham i fengsel. Retten har derfor under noe tvil kommet til at denne saken ligger slik an at tiltalte frifinnes for kravet om å betale bot.”
Påtalemyndighetens påstand om bot lød på kr. 3000,-. Bravo igjen!
Det sørgelige er at disse 2 eksemplene er de eneste jeg kjenner til! Jeg har hatt mange hundre straffesaker i årenes løp og hvor faktum er mer eller mindre nøyaktig det samme. Og i hver eneste sak har bot blitt idømt.
Det verste eksempelet jeg har i min praksis var en tungt belastet rusmisbruker som etter masse styr med søknader om behandling, tilslutt fikk plass på Phoenix House, Haga for behandling i 1 – 2 år. Mens behandlingen pågikk dukket det opp et krav om betaling av bot for en tidligere dom på kjøring i påvirket tilstand. Kan leseren gjette hva som skjedde? Hun måtte tas ut av rehabiliteringen for å sone boten i fengsel..!!! Dette kvalifiser kun for en betegnelse: DUMSKAP!
Ovennevnte viser en rettstilstand som man ikke bør være bekjent av i Norge. Det er mitt håp at vår driftige justisminister – som selv har mange år på baken som forsvarer og som utvilsomt må kjenne til denne problematikken gjennom sin egen praksis, gjør noe med dette! Helst i går!