UIA er en global advokatforening og har medlemmer fra alle kontinenter. Medlemmene er ikke bare nasjonale advokatforeninger, men det er også individuelle medlemmer. Advokatforeningen i Norge er medlem.
UIA er dermed et forum hvor det er muligheter for å delta i et globalt advokatsamfunn og bygge internasjonale nettverk. De faglige diskusjonene gir en internasjonal dimensjon til vår egen tilvante jus. I samtaler med deltakere viste det seg at de fleste legger vel så mye i de personlige kontakter som skapes, som i å delta i debattene.
Jubileumskonferansen hadde tre hovedtema, “Criminal Procedure at a Crossroad”, “Corporate Governance” og “Women’s rights: Law as the Expression of Culture and Power”. Disse tema var viet hver sin dag. I tillegg var det samtidig i alt 25 mindre fora for belysning og diskusjon av faglige tema som f eks immaterialrett og beskyttelse av merkevarer, erstatningsrett i forhold til helseskader og forsikring, skatt og M&A, IT-rettslige problemstillinger, konkurranserett, kontraktsrett og selskapsrett. Det deltok ca 1.400 advokater fra 74 ulike nasjoner over hele verden.
Den vietnamesiske delegaten uteble, og det ble opplyst at han ikke hadde fått utreisetillatelse. En slik problemstilling er ganske fjern for oss som tar det for gitt å kunne reise hvor som helst, men konferansen viste at vi ikke kan ta ting for gitt. Det var flere presentasjoner og kommentarer som viste hvor ulike arbeidsforhold advokater har i ulike land. I flere land kan det være forbundet med fare, for eiendom og for liv, å drive advokatvirksomhet. Retten til å utfordre makten og/eller myndighetene når det er nødvendig for en advokat som skal kjempe for rett og hindre urett, tar vi som naturgitt. Det er det ikke.
”Legal empowerment of the poor”, eller rettshjelp til fattige, sto på dagsorden i ”Bar leaders senate”, et forum for lederne av advokatforeningene. Rapportene fra de ulike land viste hvor ulike utfordringene er. Representantene for de etablerte demokratiene i vest rapporterte om rettshjelptilbudene og kampen for ”equality of arms” som er en viktig oppgave. Et fellestrekk var at publikum som stadig får rettigheter med tilhørende krav mot det offentlige, ikke har den nødvendige våpen-jevnbyrdighet ved forfølgning av slike krav. Det offentlige har tilgang på ubegrensede ressurser, mens den private part ikke har det samme, og må enten legge ut selv for kostnadene eller blir innvilget en begrenset bistand til rettshjelp. Det er ikke bare i Norge at det stadige legges begrensninger på rettshjelpstilbudet.
Andre steder har man for oss nesten ubegripelige utfordringer. Innlegg fra prof. Leslye Obiora (Utah) og Nelson Landry, (US attorney) pekte på at selv om et land har lovgivning som gir rettigheter, f eks til fattige, er det liten hjelp i det når den fattige f eks ikke har noen ”legal identity”. Det er ikke alle som har dokumentasjon på sin eksistens ut over sin blotte tilstedeværelse på jorden. Ikke alle blir registrert ved fødsel eller en dåp, og det er umulig å finne ut hvem og hvor vedkommende kommer fra. Hvordan kan han da vise at han er berettiget? Andre steder er det en barriere å opptre med begrepet ”rettighet”. Dette begrepet må noen steder få et innhold før det er mulig å gi rettshjelp. Når begrepet ikke har noe innhold eller ikke er forstått – det er andre folkegrupper som har rettigheter – er det heller vanskelig å tilby rettshjelp. Det er derfor nødvendig mange steder å starte med basal opplæring og endring av kulturer før man i det hele kan tilby rettshjelp. Dette hadde blant annet skapt utfordringer i et rettshjelpsprosjekt i Nigeria.
Presidenten for the American Bar Association (ABA), Bill Neukom introduserte ”The World Justice Program” som er et samarbeid mellom en rekke amerikanske advokatforeninger og UIA. Målet for programmet er å støtte utvikling av rettsamfunn. Rettsamfunnet er grunnlaget for all velferd, og rettsamfunnet vil hindre krig, terror og undertrykkelse. Programmet innebærer blant annet at det skal utarbeides en ”Rule of law Index”. Han opplyste at de nordiske land vil bli søkt benyttet som en ”test case” i utviklingen av denne indeksen.
Under hovedtemaet ”Corporate Governance” var det særlig Sarbanes-Oxley Act (SOX) og SEC-forskriftene som ble underkastet en kritisk analyse. Det ble stilt spørsmål om behovet var av politisk eller juridisk karakter med henvisning til hva Enron skandalen egentlig dreiet seg om: grådighet og lovovertredelser. Saken dreiet seg ikke så mye om manglende kontrollsystemer som om mangelfullt utøvd kontroll. Ledelsen i Enron hadde fokusert på aksjeverdier og aksjeanalytikeres vurdering av disse. Ledelsen la frem uriktige resultatprognoser og tall for ordretilgang, og aksjekursen steg. Dette var opptreden i strid med lovgivningen og straffbart som ”fraud”. Det ble fremhevet at regler for god eierstyring og ledelse ville være viktige redskaper for å bevisstgjøre styrer og virksomhetsledelser, men det ble stilt spørsmål ved om SOX var svaret på et slikt behov. Det syntes å være en alminnelig oppfatning at SOX og forskriftene økte byråkratiet uforholdsmessig. Det ble også stilt spørsmål ved berettigelsen da fire av de fem største selskapene i USA ikke er notert på børs, og dermed ikke omfattet av loven. Men skal man investere i USA, vil det være nødvendig å kjenne til Sarbanes-Oxley Act.
Selvsagt var det sosiale tilstelninger også, og særlig vellykket var det at de lokale franske advokater inviterte et mindre antall deltakere hjem eller til kontorene sine. Da fikk vi hilse på og bli kjent med deltakere fra andre land og kulturer, og for dem som traff kolleger med samme faglige interesser, ble dette kontakter som kan utnyttes i egen virksomhet, og ikke bare som sosialt internasjonalt nettverk.
Avslutningsseremonien var helst formell og institusjonell. Den inneholdt takketaler, overrekkelser og tiltredingstale av den nye presidenten for UIA, Héctor Díaz Bastien fra Spania som skal tjenestegjøre i ett år.
Jubileet og kongressen ble avsluttet med festmiddag med dans i Pavillion d’Armenonville, i utkanten av Boulogne-skogen. Et fantastisk sted. Franskmenn er vel kjent som ganske formelle, men her har det skjedd en utvikling i forhold til mine forestillinger av hva som skulle være ”comme il faut”. Antrekket var smoking og middagen hadde selvsagt det nødvendige antall retter med vin som følge. Måltidet ble akkompagnert av moderne rytmer. Musikken hadde tilstrekkelige volum til at det ble lite mulighet for konversasjon ved bordet. Det førte til at servering og dans avvekslet hverandre. Plass til å danse var best mellom bordene. En flott avslutning på konferansen og jubilering av UIAs 80 år.
Bilde og Billedtekst mottatt tidligere.