En påstand om alvorlige brudd på menneskerettigheter begått av norske myndigheter vil knapt få oppmerksomhet i landets medier.
Formodentlig fordi det finnes en utbredt holdning blant de beste av oss at slike påstander har en tendens til å være grove overdrivelser, eller i verste fall, løgnaktige.
Norges praksis innen barnevern har imidlertid blitt tatt opp og funnet kritikkverdig av FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (UNHCHR). På et møte avholdt i mai 2005 fikk den norske representanten et konkret spørsmål fra komitémedlem Maria Virginia Bras Gomes berørende praksis innen barnevern:
Det var uklart for komitéen hvorfor så mange barn ble plassert i fosterhjem, og hvor lenge de ble værende der. Samme komitémedlem ville også vite om det var blitt satt i gang tiltak for å gjenforene disse barna med sine familier. En kan ikke se at den norske representanten har avgitt noen tilfredsstillende begrunnelse for det stadig økende tallet på barn som blir fjernet fra sine
biologiske foreldre.
I sluttmerknadene fra Komité for barns rettigheter utgitt 21.
september 2005 (dok. nr. CRC/C/15/Add.263) finnes flere konkrete anbefalinger angående barnevern under rubrikken "Family environment and alternative care". I pkt. 23 av dette dokumentet uttrykker komitéen sin bekymring for antallet av barn som har blitt fjernet fra sine familier, og som bor i fosterhjem eller institusjoner.
Komitéen bemerker imidlertid at det er fra norsk hold blitt utrykt åpenhet for å gjennomgå dagens praksis angående fjerning av barn fra sine familier.
Videre inneholder pkt. 24 følgende konkrete anbefalinger til den norske staten: Det bør settes i gang tiltak for å ta fatt på årsakene til (address the causes of) det økende antall barn som blir fjernet fra sine familier, inkludert ved hjelp av adekvat støtte til biologiske foreldre. Komitéen oppfordrer den norske staten til å prioritere vern av det naturlige familiemiljøet, og for å sørge for at fjerning av barn fra sine familier samt plassering i fosterhjem eller institusjoner brukes kun som en siste utvei, når slikt er til barnets beste.
Endringene i loven om barnevernstjenester som trådte i kraft fra 1.
januar 2007 er et tydelig signal på FN-organets anbefalinger ikke blir tatt til følge. Tvert imot, kan det virke som det er et klart ønske fra politisk hold å sørge for en utvikling i motsatt retning.
Et eksempel på denne tendensen er i § 4-19 av den reviderte loven som omhandler samværsrett. Det legges nå strengere kriterier for samværsrett mellom barn og "andre enn foreldre". Loven som allerede har trådt i kraft åpner for samvær mellom barn og sine biologiske slektningene kun i de veldig spesielle omstendighetene. I følge den reviderte loven må enten begge foreldre være døde, eller må ingen av dem ha samværsrett, for at andre biologiske slektninger skal få samværsrett med barnet. Loven ser ut til å ha blitt uformet med hensikten å bryte alle biologiske slektsbånd mellom barnet og den biologiske familien.
Det legges også nye hindringer i veien for å tilbakeføre barn til sine biologiske foreldre. Til tross for at en plassering utenfor hjemmet i utgangspunkt er ment til å være midlertidig, har barnevernstjenesten i praksis forpurret tilbakeføringen ved å vise til § 4-21 som vektlegger tilknytting til fosterforeldre fremfor tilhørigheten til barnets biologisk familie. En undersøkelse av fylkesnemndvedtak omtalt i NOU 2000:12 Barnevernet i Norge
(Befring-utvalget) tydet på at en stor del av de barna som blir plassert hos fosterforeldre faktisk vokste opp med fosterforeldrene, og at tilbakeføring ikke er var mål for barnevernet. I en sak fra 2000 som involverte Barnevernet i Ski begjæret barnevernet at barnet ikke skulle tilbakeføres til sine foreldre etter knapt 5 måneders opphold i fosterhjem. Den reviderte loven som trådte i kraft ved årsskifte pålegger de biologiske foreldrene krav om å dokumentere "vesentlige endringer i barnets situasjon". Ordlyden av den reviderte loven etterlater ingen tvil om at bevisbyrden for en eventuell tilbakeføring av barnet til sin biologiske familie blir enda strengere enn før. Sett i lys av det faktum at det ikke stilles strengere krav til sosialarbeiderens påstander i saker om omsorgsovertakelse, innebærer denne endringen en klar svekkelse av den biologiske familiens rettsvern.
Vi er vitne til en meget uheldig og farlig tendens som ser ut til å ha fått fotfeste i vårt rettsvesen og i samfunnet generelt, som går i retning av å underkjenne betydningen av det biologiske opphavet hos mennesker. Denne holdningen blir eksemplifisert av de gjentatte oppfordringene som kommer fra enkelte fagfolk om at barnevernet bør fjerne barn fra sine familier enda tidligere enn praksisen er i dag.
Om barnevernets inngrep i familiens private sfære kan sies å være uforsvarlige fra et menneskerettsperspektiv, er den hardere linjen den reviderte barnevernsloven legger opp til også betenkelig fra et vitenskapelig ståsted. I en tid hvor vitenskapsgrener som atferdsgenetikk og evolusjonspsykologi drar i tvil 1970-tallets skråsikre slutninger om nærmiljøets overveiende betydning for barns oppvekst, virker det som noen toneangivende fagfolk i Norge fremdeles klamrer seg fast til en gammeldags variant av miljødeterminisme.
Dagens praksis innen barnevern er allerede til de grader i strid med FN-komitéens konkrete anbefalinger om å verne det naturlige familiemiljøet, at en hardere linje på dette området vil neppe gå ubemerket hen i FN og i resten av verden.