Jeg vil gjerne gi en kommentar til innlegget fra Njaal Sæveraas i "Advokatbladet" nr. 5/2007.
Jeg er selv født i 1941 og jevnaldrende med krigsbarna. Jeg kjente derfor mange i oppveksten, og det er riktig at det ble slengt mye ubehagelig til dem. "Helvetes tyskerunge" var del av vokabularet. Mange måtte nok derfor finne seg i mye, og ikke alle var like gode til å ta igjen.
Noen har sikkert hatt det vanskelig for å klare seg senere i livet. Men det gjelder også for mange som ikke er krigsbarn. Hvor mange etnisk "rene" nordmenn (hva nå det måtte være?) har også bikket utover et skråplan ? Har man statistikk som viser at krigsbarna har prosentvis flere "tapere" enn andre ?
For min del ser jeg helst de vellykkete krigsbarna. Selv nå, mer enn 60 år etter, konstaterer jeg stadig at en og annen samfunnsstøtte egentlig hørte til denne kategorien. – Kanskje har en trang start bidratt til å gi viljen til vekst ?
Jeg husker en samtale ved middagsbordet i Tromsø midt på 1950-tallet. Utgangspunktet var et prakteksemplar av en ung pike som vanket i huset. Hun var "tyskerunge" fra et "tjyvholl" i Troms, og min mor refererte en samtale med en lærer fra et annet avsidesliggende sted som hadde hatt en stor tysk garnison under okkupasjonen. Læreren hadde sagt, og dette er altså vel og merke ikke så veldig lenge etter krigen, at krigsbarna skilte seg ut meget fordelaktig. Man kunne "se det på dem", i positiv henseende. "De har en naturlig dannelse som det de aldri ville ha kunnet erverve i det begrensete miljø hvor de har vokst opp". –
Dette falt altså sted ikke så mange år etter frigjøringen og på en tid da hatet mot okkupasjonsmakten fortsatt var levende.
Men det må sies: Krigsbarnutvalgets innstilling er skremmende lesning. Regjeringen nedsatte umiddelbart etter frigjøringen et utvalg til å vurdere hvordan det skulle forholdes med krigsbarna. Innstillingen er fra september 1945, mener jeg. Den er vanskelig tilgjengelig, men jeg har lest den. Der er betraktninger om det sjelelige nivå hos mødrene, som kunne hengi seg til slikt med denslags mannspersoner, og også om de fiendesoldater som kunne finne behag i slike kvinner. Barna måtte antas å ha fått summen av de dårligste menneskelige egenskaper fra begge foreldre !
Deres fremtid i Norge ble antatt å måtte bli helt utålelig, og det var forskjellige forslag om hvordan man skulle hjelpe dem. Ett tiltak var å sende dem til Tyskland. Et annet til Sverige eller et annet nøytralt land.
Medlemmer av utvalget var fremtredende nordmenn og med trolig den beste vilje til å vurdere "barnets beste". Man rister på hodet når man leser dette. Hvordan kunne de mene noe slikt ?
På samme måte rister man på hodet når man ser hva vi gjorde med tvangsadopsjon av omstreiferbarn, tvangssterilisering av antatt evneveike og andre tiltak "til beste" for vedkommende.
I det hele tatt: Tvangstiltak mot enkeltmennesker for å "hjelpe dem" gir alltid noe å tenke på.